Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvordan tolke hannhundaggresjon?


julnil

Recommended Posts

  • Svar 166
  • Created
  • Siste svar
Skrevet

Så alle oss som har intakte hanner, vi er da egentlig slem med hundene våre vi da, siden de må leve med drømmen om å "få seg et ligg" som du så fint skriver det? :blink:

Ser at du fikk dette utbasunert av noen andre her.

Men ja, de hundene som har så sterk kjønnsdrift, som ikke får parre seg, har det mye bedre kastrert. Sånn i bunn og grunn. Men da må man vite at det er kjønnsdriften som er problemet :blink:

  • 3 months later...
Skrevet

Da er det på tide å dra denne frem igjen. Er gått såpass lang tid nå, at de fleste glør skulle vel vært sloknet, slik at tempen ikke går i taket igjen :ahappy:

Nå har Mario vært kastrat i 3,5 mnd.

Han er ikke lengre et problem på tur, i møte med andre hunder, og vil kan delta på lokale hundetreninger uten å måtte gjennomgå en maktkamp.

Nå har vi ikke sittet med hendene i fanget, så det er ikke kun kastreringen som er årsaken til fremgangen.

Kastreringen fikk satt en stopper for blokkeringen av hjernen, slik at jeg kunne nå inn til han med mitt budskap.

Skrevet

takk for at du kom tilbake med tilkbakemeldinger - viktig.

Vi skulle i det hele tatt være mer påpasselige med å "avslutte"trådenne våre.

Skrevet

Jeg måtte besinne meg litt før jeg kom tilbake til denne tråden, så den ikke ble opphetet igjen, det førte ingen steder.

Jeg er veldig fornøyd etter kastreringen, og ser nå hvor styrt han var av hormonene.

Iløpet av kort tid så vi store endringer i Mario.

Hunder som endrer seg mye ved en kastering, gjør det fordi den uønskede adferden er hormonstyrt, og ikke innlært enda.

Den hadde dermed ikke eskalert, og jeg fikk dermed mulighet til å nå inn til han for å trene og formidle.

Jeg var på et kurs i positiv innlæring 4-5 uker etter kasteringen. Det visste seg da at kursholder var en mann (men en hund) jeg og Mario hadde møtt på et par ganger tidligere...da hadde Mario gått i fletta hver gang vi møtte de. Da vi etter kastreringen deltok på kurset, så kjente han oss igjen. Tilbakemeldingen jeg fikk hos han var at han var: "Er det samme hunden?? han er jo helt forandret" (positivt ment) Han kunne ikke tro at dette var samme galskapet han hadde møtt ved et par anledninger.

Mario var ikke lengre "verste gutt i klassen", og jeg var storfornøyd med å kunne trene han, få fokuset hans, sammen med både hannhunder og tisper, med mange fremmede mennesker og en fremmed setting. Men godgutten min trente som bare det, og syntes kurset var supermorro (det kom jo godbiter haglende, skulle man jo vite)

Skrevet

Ja, skulle hatt en bildetråd med Mario, men det sklir ut i intet gang på gang. Tidsklemma tar jeg :D

Jeg skal se fremover nå om jeg ikke klarer å fokusere med kameraet litt :D

Skrevet

Da har jeg vært på nok en tur med Mario, og fyttikatta hvor sliten jeg er.

Han blir veldig aggressiv i møte med andre hannhunder og gjør utfall mot den andre hunden, blir uregjerlig og bråkete og vanskelig å håndtere.

Slik han er nå, vet jeg ikke om han har lyst å drepe dem, eller bare skade dem... :P

Kan helt klart ikke ha barna med på noen turer inntil dette problemet er løst.

Kan heller ikke skjønne hvordan i all verden jeg kan delta på trening og aktiviteter med den lokale hundeklubben, vi kommer til å bli sendt hjem før halvtimen er gått... :P

Gikk samme vei i dag som en annen liten hannhund, som er veldig vennlig i møte med andre hannhunder. Etter noen hundre meter var jeg gjennomsvett og skikkelig, skikkelig, skikkelig sliten.

Han prøvde å slite seg løs flere ganger, og 2-3 ganger var det han fintet mot meg, i ren frustrasjon.

Bjeffing og knurring, og kaster seg mot andre hunder i noen som ligner på angrep...slik kan vi ikke ha det, i det hele tatt.

Så hvorfor aggressiv? Frykt? Testosteron?

Hvordan seg jeg om det er frykt til stede?

For å være potte ærlig, så trodde jeg i forrige uke at det hang sammen med frykt, men etter å ha sett han i dag (ved to anledninger), tror jeg ikke lengre at det dreier seg om frykt. Ser mer som om det er kjønnsbasert.

Så hvordan trene bort? Er kastering et alternativ? Evt teste kjemisk kastering først?

Og før noen foreslår klikkertrening (eller andre lignende metoder), så vil jeg si at jeg oppnår null kontakt med Mario når han blir slik, null kontakt, N-U-L-L

Det nytter heller ikke å bli streng på noen måter...N-U-L-L kontakt altså...

tar han mat i slike situasjoner? i såfall kan du ta med det beste han vet, og rett før han skal til å bjeffe og utagere si "søk,søk,søk" og kast en neve oppkappa pølse ol. på bakken. Kaller vel på godt norsk sladdre trening, og du trenger IKKE klikker her, dette er snakk om klassisk betinging, ikke operativ. her er det mange følelser med i bildet for hunden og poenget er å endre hundens følelse til andre hunder i slike situasjoner. m¨ålet er å få en hund som kikker opp på deg å spørr etter godbit når den møter sine triggere i miljøet .

temmelig kult når man får dette til å funke i praksis.

Jeg ville aller først hatt medhjelpere med sine hunder slik at du kan tilpasse forstyrrelsene. Er hunden så opphisset at den ikke vil søke etter godiser så må du ha større avstand til den andre hunden...

Dette er EN måte å gjøre det på, og det fungerer glimrende på min tidligere hannhundaggresive hund. Pavlovs hunder siklet når de hørte matbjella...storm sikler etter godis og ser på meg når han ser sine triggere.

verdt et forsøk denne metoden!

LYKKE TIL!

Skrevet

tar han mat i slike situasjoner? i såfall kan du ta med det beste han vet, og rett før han skal til å bjeffe og utagere si "søk,søk,søk" og kast en neve oppkappa pølse ol. på bakken. Kaller vel på godt norsk sladdre trening, og du trenger IKKE klikker her, dette er snakk om klassisk betinging, ikke operativ. her er det mange følelser med i bildet for hunden og poenget er å endre hundens følelse til andre hunder i slike situasjoner. m¨ålet er å få en hund som kikker opp på deg å spørr etter godbit når den møter sine triggere i miljøet .

temmelig kult når man får dette til å funke i praksis.

Jeg ville aller først hatt medhjelpere med sine hunder slik at du kan tilpasse forstyrrelsene. Er hunden så opphisset at den ikke vil søke etter godiser så må du ha større avstand til den andre hunden...

Dette er EN måte å gjøre det på, og det fungerer glimrende på min tidligere hannhundaggresive hund. Pavlovs hunder siklet når de hørte matbjella...storm sikler etter godis og ser på meg når han ser sine triggere.

verdt et forsøk denne metoden!

LYKKE TIL!

:banana:

Om du leser hele tråden, så vil du se at hunden er kastrert og problemet ikke er der lengre :wub:

Men takk uansett :wub:

  • 1 year later...
Skrevet

Vil oppdatere denne tråden.

Ting gikk ikke som jeg hadde tenkt og håpet. 1,5 år etter at Mario ble kastrert, valgte vi å si at nok var nok, dessverre.

Marios aggresjon mot hannhunder ble mer håndterbart etter kastreringen, og vi fikk etterhvert flere og flere hundekompiser han kunne leke med. Men det var aldri bare å slippe han løs med dem. Måtte se ann hunden og Marios reaksjon først.

Blokkeringen stoppet etter kastreringen, så man nådde inn, men adferden lot seg ikke fjerne 100%

Han drev også å knurret på mennesker (mest menn) som kom på besøk. Dette var noe av det værste. Våre barn har ofte besøk, og når vi da hadde en 30 kilos hund som lå å knurret på disse foreldrene, så forstår jeg ikke den dag i dag at de turte å stole på oss når vi sa at hunden ikke var farlig. Men han var ikke farlig, og knurret aldri mot barn. Men likevel...

Så kom våren, og vi fikk en hund nr 2 i huset, en ccpp-valp. Plutselig ble våre øyne åpnet, og vi innså hvor mye vi tilpasset våre liv til Marios adferd, og hvor begrenset hundeholdet vårt hadde blitt.

Vi tok kontakt med en veterinær i Nordland som er utdannet som adferdsteapeut på hund.

Derifra fikk vi beskjeden om at vi måtte justere våre forventninger, da hunder som Mario sjelden slutter med slik adferd 100%

Derfra gikk vi i tenkeboksen, konsulterte oss med oppdretter og andre mennesker i miljøet.

Valget falt til slutt på avlivning.

Mario fikk en herlig slutt på livet sitt.

Da han skulle avlives, var det en tispe i løpetid samtidig på veterinærkontoret. Mario snuste og snuste, og tennene klapret av den herlige lukten. Han snuste så lenge nesen kunne bevege seg, så han sovnet inn i lykkerus.

Det er nå 2-3 mnd siden vi avlivet han, men jeg har måtte la det synke inn. Mange timer med frustrasjon, glede, jobbing..og så endte det slik. Jeg hadde veldig blandede følelser i etterkant, en blanding av nederlag og at en bør ble tatt av mine skuldre.

Men Mario har lært meg mye, og vi har hatt stor glede av den tiden vi hadde med han.

Og om noen lurer, så er jeg fremdeles ikke imot kastrering. Mario ble aldri verre av kastreringen, han ble bedre med tiden, men ikke så god som vi hadde behov for dessverre.

Jeg tror nok jeg får noe kritikk fra noen i etterkant av dette innlegget, men jeg skal ikke angre på at jeg også skrev siste kapittel i denne historien.

Skrevet

Vil oppdatere denne tråden.

Ting gikk ikke som jeg hadde tenkt og håpet. 1,5 år etter at Mario ble kastrert, valgte vi å si at nok var nok, dessverre.

Marios aggresjon mot hannhunder ble mer håndterbart etter kastreringen, og vi fikk etterhvert flere og flere hundekompiser han kunne leke med. Men det var aldri bare å slippe han løs med dem. Måtte se ann hunden og Marios reaksjon først.

Blokkeringen stoppet etter kastreringen, så man nådde inn, men adferden lot seg ikke fjerne 100%

Han drev også å knurret på mennesker (mest menn) som kom på besøk. Dette var noe av det værste. Våre barn har ofte besøk, og når vi da hadde en 30 kilos hund som lå å knurret på disse foreldrene, så forstår jeg ikke den dag i dag at de turte å stole på oss når vi sa at hunden ikke var farlig. Men han var ikke farlig, og knurret aldri mot barn. Men likevel...

Så kom våren, og vi fikk en hund nr 2 i huset, en ccpp-valp. Plutselig ble våre øyne åpnet, og vi innså hvor mye vi tilpasset våre liv til Marios adferd, og hvor begrenset hundeholdet vårt hadde blitt.

Vi tok kontakt med en veterinær i Nordland som er utdannet som adferdsteapeut på hund.

Derifra fikk vi beskjeden om at vi måtte justere våre forventninger, da hunder som Mario sjelden slutter med slik adferd 100%

Derfra gikk vi i tenkeboksen, konsulterte oss med oppdretter og andre mennesker i miljøet.

Valget falt til slutt på avlivning.

Mario fikk en herlig slutt på livet sitt.

Da han skulle avlives, var det en tispe i løpetid samtidig på veterinærkontoret. Mario snuste og snuste, og tennene klapret av den herlige lukten. Han snuste så lenge nesen kunne bevege seg, så han sovnet inn i lykkerus.

Det er nå 2-3 mnd siden vi avlivet han, men jeg har måtte la det synke inn. Mange timer med frustrasjon, glede, jobbing..og så endte det slik. Jeg hadde veldig blandede følelser i etterkant, en blanding av nederlag og at en bør ble tatt av mine skuldre.

Men Mario har lært meg mye, og vi har hatt stor glede av den tiden vi hadde med han.

Og om noen lurer, så er jeg fremdeles ikke imot kastrering. Mario ble aldri verre av kastreringen, han ble bedre med tiden, men ikke så god som vi hadde behov for dessverre.

Jeg tror nok jeg får noe kritikk fra noen i etterkant av dette innlegget, men jeg skal ikke angre på at jeg også skrev siste kapittel i denne historien.

Veldig trist å høre at det gikk slik...men jeg synes du har gjort det rette valget... *trøsteklem*

Skrevet

Kondolerer så mye. Det er en tøff avgjørelse dere har tatt, men det høres ut som den riktige.

Jeg er glad dere hadde god effekt av kasteringen slik at dere fikk så mange positive opplevelser sammen Mario.

Ingen bør kritisere deg for dette valget, det deres og bare deres. Jeg føler med deg i sorgen.

Skrevet

Så trist å høre.

Jeg skjønner ikke hvorfor noen skulle kritisere dere jeg da, dere gjorde jo det dere kunne.

*trøsteklem*

Skrevet

Siden jeg valgte å kastrere, tenker jeg på.

Ble spådd en utgang på avlivning når jeg kastrerte, og slik ble det jo også.

Om ting hadde blitt anderledes om vi ikke hadde kastrert, kan jeg jo ikke si 100% sikkert, men jeg tror ikke det.

Skrevet

Jeg sender deg en trøsteklem og syns det er veldig viktig nå i ettertid at du føler du har gjort det rette. Når tiden går og du kan tenke tilbake på dette på en annen måte så skal du se at du blir mer og mer sikker på at du har gjort det rette. Det skal være en glede med hund. Ikke en tilværelse med skuldrene opp til ørene. Lykke til med den andre hunden din!

Skrevet

Takk :)

Jeg har ikke angret på selve avgjørelsen, for den var rett for oss.

Vi kunne også prøvd å fått omplassert Mario til noen som ikke følte seg begrenset av å ha en hund med slik adferd, men det føltes ikke rett. Så jo etterhvert at Mario egentlig var mye usikker i hverdagen, og da kunne han heller få slippe enn å skulle tilpasse seg et nytt hjem.

Men jeg får vondt i meg hver gang barna nevner han. Han er enda med i min yngste datters samtaler fra tid til annen, når hun skal ramse opp alle hun er glad i. Og mitt eldste barn savner han. Da får jeg tårer i øynene, for jeg lurer på om jeg burde holdt ut pga dem. Men jeg får bare tåle det nå, at mammahjertet blør fra tid til annen pga valget som ble tatt..

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Bare det lille du beskriver om dognanny gjør at jeg vil fraråde hva som helst hun anbefalte ihvertfall. Som dere jo har oppdaget så er det å korrigere, rykke eller kjefte på en allerede frustrert hund ikke konstruktivt. Det er helt fint å høre hva dere har prøvd å hva som skjer. Men jeg lurer litt på, hva skjer om dere deler opp turene? Maks 15-20 minutter på en tur. Skjer det like ofte på morgen og kveld som på den lengre turen på dagtid? Et par enkle oppgaver i løpet av turen (som allerede er grundig innlært inne og som han kan), en enkel sitt, kontakt, håndtarget e.l. Da tenker jeg en kort stopp og en øvelse, maks to repetisjoner, og så rusle videre. Hvis dere får lært inn igjen grime så kan det være tryggere med å prøve halsbånd, men det er nok lettere for dere å få hjelp av en instruktør som ser dere og hunden. Jeg er helt sikker på at dette er løsbart, selv om dere er kjempetålmodige og har prøvd masse allerede! Håper vi får en oppdatering her også når dere har fått litt hjelp.
    • Takker igjen for godt svar! Vi har brukt både sele og halsbånd, med de siste 6 mnd har vi utelukkende brukt sele som sitter godt. Har flere ganger vurdert å bruke halsbånd i stedet men ser at vi ikke tørr da han helt sikkert hadde klart å vri seg ut av det når han klikker. Flere ganger har jeg vært redd for at han skal komme seg ut av selen når vi krangler. Han river å sliter, ruller å hopper. Eneste gangene jeg er trygg på at han ikke kommer seg ut av sele/halsbånd er om han er bundet fast, for da står han helt stille. Og både sele og halsbåndene vi har brukt er passer han og er justerbart. Vi brukte også retrieverkobbel i starten (fikk anbefalt det av oppdretter) men bruker ikke det lengre. En av teknikkene dognanny viste oss var å bruke retrieverkobblet til å "få han av oss" når han hopper på, ved å rykke i båndet, men det fungerte i en halv dag så trosset han det også å vi ønsker ikke å bli stående å rykke i et så tynt med kraftig bånd, det økte bare stressnivået hans.  Vi har ila året som har gått tenkt at han kan være både over og understimulert og gjort endringer i hverdagen i perioder for å justere aktivitetsnivået både opp og ned. Men det har ikke blitt bedre. I periodene vi har justert det ned ser vi at han blir verre, og gjerne mer pågående inne også. Noe vi mener taler imot at han er overstimulert. Og vi har siden han var liten forsøkt å gjøre tydelig skille på at lek og oppgirende aktiviteter skjer ute, mens inne er det ro.  Mulig jeg ordla meg litt feil i forrige kommentar, men vi krever stort sett ingenting av han ute. Det resulterer i at vi henger etter han å han drar som en galing. Men slik har det blitt fordi hver gang vi prøver å lære han noe ute (gå pent, søke kontakt med oss, sladretrening ol) så ender det etter et pr min med et nytt utbrudd. Så frustrasjoenen vår kommer av at vi føler vi er i en ond sirkel. Han vimser rundt å vet ikke hva som er forventet av han > vi forsøker å korrigere han å lære han noe/forstyrre han ved å gi han en oppgave eller mål med turen > han klikker > vi rykker tilbake til start. Slik har det blitt da vi har tenkt at vi kanskje bare må stå i disse episodene til han lærer seg hvordan han skal oppføre seg på tur, det er jo tross alt en rase som er lærevillig og gjerne vil ha en oppgave. Men selv etter lengre persioder der vi prøver igjen å igjen så later det ikke som at han forstår tegningen. Så de siste pr månedene så har vi ikke krevd eller forventet noe av han. Å selv når han er løs å kan løpe som han vil, feks på inngjærdet hundepark (Maridalen hundepark og Nordkisa hundepark) å vi forsøker å kalle han inn, så kommer han løpende (som jo er bra) men kommer da flyvende med sine 40 kg rett på oss å begynner å bite. Så kort sagt så klikker han både av for mye frihet, for lite frihet, lite/ingen forstyrrelse fra oss og for mye forstyrrelse fra oss... Mulig jeg høres ut som jeg bare kommer med motargumenter til alle forslag, å det mener jeg ikke! Men vi har virkelig prøvd alle vinklinger og teknikker vi kan tenke oss til og finne ut + litt til.  Men tusen takk for konkrete tips til adferdskonsulenter og fysio 😀
    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...