Hvordan tolke hannhundaggresjon?

[julnil]

Enig! Og jeg er sikker på at Mario vil få et godt hjem hos deg...det er i alle fall tydelig at du bruker energi på ham

Takk

[PsychoLynx]

Så alle oss som har intakte hanner, vi er da egentlig slem med hundene våre vi da, siden de må leve med drømmen om å "få seg et ligg" som du så fint skriver det?

Ser at du fikk dette utbasunert av noen andre her.

Men ja, de hundene som har så sterk kjønnsdrift, som ikke får parre seg, har det mye bedre kastrert. Sånn i bunn og grunn. Men da må man vite at det er kjønnsdriften som er problemet

[julnil]

Da er det på tide å dra denne frem igjen. Er gått såpass lang tid nå, at de fleste glør skulle vel vært sloknet, slik at tempen ikke går i taket igjen

Nå har Mario vært kastrat i 3,5 mnd.

Han er ikke lengre et problem på tur, i møte med andre hunder, og vil kan delta på lokale hundetreninger uten å måtte gjennomgå en maktkamp.

Nå har vi ikke sittet med hendene i fanget, så det er ikke kun kastreringen som er årsaken til fremgangen.

Kastreringen fikk satt en stopper for blokkeringen av hjernen, slik at jeg kunne nå inn til han med mitt budskap.

[Bambings]

Så gode nyheter!

[trps]

takk for at du kom tilbake med tilkbakemeldinger - viktig.

Vi skulle i det hele tatt være mer påpasselige med å "avslutte"trådenne våre.

[julnil]

Jeg måtte besinne meg litt før jeg kom tilbake til denne tråden, så den ikke ble opphetet igjen, det førte ingen steder.

Jeg er veldig fornøyd etter kastreringen, og ser nå hvor styrt han var av hormonene.

Iløpet av kort tid så vi store endringer i Mario.

Hunder som endrer seg mye ved en kastering, gjør det fordi den uønskede adferden er hormonstyrt, og ikke innlært enda.

Den hadde dermed ikke eskalert, og jeg fikk dermed mulighet til å nå inn til han for å trene og formidle.

Jeg var på et kurs i positiv innlæring 4-5 uker etter kasteringen. Det visste seg da at kursholder var en mann (men en hund) jeg og Mario hadde møtt på et par ganger tidligere...da hadde Mario gått i fletta hver gang vi møtte de. Da vi etter kastreringen deltok på kurset, så kjente han oss igjen. Tilbakemeldingen jeg fikk hos han var at han var: "Er det samme hunden?? han er jo helt forandret" (positivt ment) Han kunne ikke tro at dette var samme galskapet han hadde møtt ved et par anledninger.

Mario var ikke lengre "verste gutt i klassen", og jeg var storfornøyd med å kunne trene han, få fokuset hans, sammen med både hannhunder og tisper, med mange fremmede mennesker og en fremmed setting. Men godgutten min trente som bare det, og syntes kurset var supermorro (det kom jo godbiter haglende, skulle man jo vite)

[Lola Pagola]

Det er jeg veldig glad for å høre, så bra at kastreringen hadde virkningen du hadde håpet på! (på tide med en Mario-bildetråd nå forresten )

[julnil]

Ja, skulle hatt en bildetråd med Mario, men det sklir ut i intet gang på gang. Tidsklemma tar jeg

Jeg skal se fremover nå om jeg ikke klarer å fokusere med kameraet litt

[nordmørsloppa]

Da har jeg vært på nok en tur med Mario, og fyttikatta hvor sliten jeg er.

Han blir veldig aggressiv i møte med andre hannhunder og gjør utfall mot den andre hunden, blir uregjerlig og bråkete og vanskelig å håndtere.

Slik han er nå, vet jeg ikke om han har lyst å drepe dem, eller bare skade dem...

Kan helt klart ikke ha barna med på noen turer inntil dette problemet er løst.

Kan heller ikke skjønne hvordan i all verden jeg kan delta på trening og aktiviteter med den lokale hundeklubben, vi kommer til å bli sendt hjem før halvtimen er gått...

Gikk samme vei i dag som en annen liten hannhund, som er veldig vennlig i møte med andre hannhunder. Etter noen hundre meter var jeg gjennomsvett og skikkelig, skikkelig, skikkelig sliten.

Han prøvde å slite seg løs flere ganger, og 2-3 ganger var det han fintet mot meg, i ren frustrasjon.

Bjeffing og knurring, og kaster seg mot andre hunder i noen som ligner på angrep...slik kan vi ikke ha det, i det hele tatt.

Så hvorfor aggressiv? Frykt? Testosteron?

Hvordan seg jeg om det er frykt til stede?

For å være potte ærlig, så trodde jeg i forrige uke at det hang sammen med frykt, men etter å ha sett han i dag (ved to anledninger), tror jeg ikke lengre at det dreier seg om frykt. Ser mer som om det er kjønnsbasert.

Så hvordan trene bort? Er kastering et alternativ? Evt teste kjemisk kastering først?

Og før noen foreslår klikkertrening (eller andre lignende metoder), så vil jeg si at jeg oppnår null kontakt med Mario når han blir slik, null kontakt, N-U-L-L

Det nytter heller ikke å bli streng på noen måter...N-U-L-L kontakt altså...

tar han mat i slike situasjoner? i såfall kan du ta med det beste han vet, og rett før han skal til å bjeffe og utagere si "søk,søk,søk" og kast en neve oppkappa pølse ol. på bakken. Kaller vel på godt norsk sladdre trening, og du trenger IKKE klikker her, dette er snakk om klassisk betinging, ikke operativ. her er det mange følelser med i bildet for hunden og poenget er å endre hundens følelse til andre hunder i slike situasjoner. m¨ålet er å få en hund som kikker opp på deg å spørr etter godbit når den møter sine triggere i miljøet .

temmelig kult når man får dette til å funke i praksis.

Jeg ville aller først hatt medhjelpere med sine hunder slik at du kan tilpasse forstyrrelsene. Er hunden så opphisset at den ikke vil søke etter godiser så må du ha større avstand til den andre hunden...

Dette er EN måte å gjøre det på, og det fungerer glimrende på min tidligere hannhundaggresive hund. Pavlovs hunder siklet når de hørte matbjella...storm sikler etter godis og ser på meg når han ser sine triggere.

verdt et forsøk denne metoden!

LYKKE TIL!

[julnil]

tar han mat i slike situasjoner? i såfall kan du ta med det beste han vet, og rett før han skal til å bjeffe og utagere si "søk,søk,søk" og kast en neve oppkappa pølse ol. på bakken. Kaller vel på godt norsk sladdre trening, og du trenger IKKE klikker her, dette er snakk om klassisk betinging, ikke operativ. her er det mange følelser med i bildet for hunden og poenget er å endre hundens følelse til andre hunder i slike situasjoner. m¨ålet er å få en hund som kikker opp på deg å spørr etter godbit når den møter sine triggere i miljøet .

temmelig kult når man får dette til å funke i praksis.

Jeg ville aller først hatt medhjelpere med sine hunder slik at du kan tilpasse forstyrrelsene. Er hunden så opphisset at den ikke vil søke etter godiser så må du ha større avstand til den andre hunden...

Dette er EN måte å gjøre det på, og det fungerer glimrende på min tidligere hannhundaggresive hund. Pavlovs hunder siklet når de hørte matbjella...storm sikler etter godis og ser på meg når han ser sine triggere.

verdt et forsøk denne metoden!

LYKKE TIL!

Om du leser hele tråden, så vil du se at hunden er kastrert og problemet ikke er der lengre

Men takk uansett

[julnil]

Vil oppdatere denne tråden.

Ting gikk ikke som jeg hadde tenkt og håpet. 1,5 år etter at Mario ble kastrert, valgte vi å si at nok var nok, dessverre.

Marios aggresjon mot hannhunder ble mer håndterbart etter kastreringen, og vi fikk etterhvert flere og flere hundekompiser han kunne leke med. Men det var aldri bare å slippe han løs med dem. Måtte se ann hunden og Marios reaksjon først.

Blokkeringen stoppet etter kastreringen, så man nådde inn, men adferden lot seg ikke fjerne 100%

Han drev også å knurret på mennesker (mest menn) som kom på besøk. Dette var noe av det værste. Våre barn har ofte besøk, og når vi da hadde en 30 kilos hund som lå å knurret på disse foreldrene, så forstår jeg ikke den dag i dag at de turte å stole på oss når vi sa at hunden ikke var farlig. Men han var ikke farlig, og knurret aldri mot barn. Men likevel...

Så kom våren, og vi fikk en hund nr 2 i huset, en ccpp-valp. Plutselig ble våre øyne åpnet, og vi innså hvor mye vi tilpasset våre liv til Marios adferd, og hvor begrenset hundeholdet vårt hadde blitt.

Vi tok kontakt med en veterinær i Nordland som er utdannet som adferdsteapeut på hund.

Derifra fikk vi beskjeden om at vi måtte justere våre forventninger, da hunder som Mario sjelden slutter med slik adferd 100%

Derfra gikk vi i tenkeboksen, konsulterte oss med oppdretter og andre mennesker i miljøet.

Valget falt til slutt på avlivning.

Mario fikk en herlig slutt på livet sitt.

Da han skulle avlives, var det en tispe i løpetid samtidig på veterinærkontoret. Mario snuste og snuste, og tennene klapret av den herlige lukten. Han snuste så lenge nesen kunne bevege seg, så han sovnet inn i lykkerus.

Det er nå 2-3 mnd siden vi avlivet han, men jeg har måtte la det synke inn. Mange timer med frustrasjon, glede, jobbing..og så endte det slik. Jeg hadde veldig blandede følelser i etterkant, en blanding av nederlag og at en bør ble tatt av mine skuldre.

Men Mario har lært meg mye, og vi har hatt stor glede av den tiden vi hadde med han.

Og om noen lurer, så er jeg fremdeles ikke imot kastrering. Mario ble aldri verre av kastreringen, han ble bedre med tiden, men ikke så god som vi hadde behov for dessverre.

Jeg tror nok jeg får noe kritikk fra noen i etterkant av dette innlegget, men jeg skal ikke angre på at jeg også skrev siste kapittel i denne historien.

[Trulte70]

Vil oppdatere denne tråden.

Ting gikk ikke som jeg hadde tenkt og håpet. 1,5 år etter at Mario ble kastrert, valgte vi å si at nok var nok, dessverre.

Marios aggresjon mot hannhunder ble mer håndterbart etter kastreringen, og vi fikk etterhvert flere og flere hundekompiser han kunne leke med. Men det var aldri bare å slippe han løs med dem. Måtte se ann hunden og Marios reaksjon først.

Blokkeringen stoppet etter kastreringen, så man nådde inn, men adferden lot seg ikke fjerne 100%

Han drev også å knurret på mennesker (mest menn) som kom på besøk. Dette var noe av det værste. Våre barn har ofte besøk, og når vi da hadde en 30 kilos hund som lå å knurret på disse foreldrene, så forstår jeg ikke den dag i dag at de turte å stole på oss når vi sa at hunden ikke var farlig. Men han var ikke farlig, og knurret aldri mot barn. Men likevel...

Så kom våren, og vi fikk en hund nr 2 i huset, en ccpp-valp. Plutselig ble våre øyne åpnet, og vi innså hvor mye vi tilpasset våre liv til Marios adferd, og hvor begrenset hundeholdet vårt hadde blitt.

Vi tok kontakt med en veterinær i Nordland som er utdannet som adferdsteapeut på hund.

Derifra fikk vi beskjeden om at vi måtte justere våre forventninger, da hunder som Mario sjelden slutter med slik adferd 100%

Derfra gikk vi i tenkeboksen, konsulterte oss med oppdretter og andre mennesker i miljøet.

Valget falt til slutt på avlivning.

Mario fikk en herlig slutt på livet sitt.

Da han skulle avlives, var det en tispe i løpetid samtidig på veterinærkontoret. Mario snuste og snuste, og tennene klapret av den herlige lukten. Han snuste så lenge nesen kunne bevege seg, så han sovnet inn i lykkerus.

Det er nå 2-3 mnd siden vi avlivet han, men jeg har måtte la det synke inn. Mange timer med frustrasjon, glede, jobbing..og så endte det slik. Jeg hadde veldig blandede følelser i etterkant, en blanding av nederlag og at en bør ble tatt av mine skuldre.

Men Mario har lært meg mye, og vi har hatt stor glede av den tiden vi hadde med han.

Og om noen lurer, så er jeg fremdeles ikke imot kastrering. Mario ble aldri verre av kastreringen, han ble bedre med tiden, men ikke så god som vi hadde behov for dessverre.

Jeg tror nok jeg får noe kritikk fra noen i etterkant av dette innlegget, men jeg skal ikke angre på at jeg også skrev siste kapittel i denne historien.

Veldig trist å høre at det gikk slik...men jeg synes du har gjort det rette valget... *trøsteklem*

[Mari]

Kondolerer så mye. Det er en tøff avgjørelse dere har tatt, men det høres ut som den riktige.

Jeg er glad dere hadde god effekt av kasteringen slik at dere fikk så mange positive opplevelser sammen Mario.

Ingen bør kritisere deg for dette valget, det deres og bare deres. Jeg føler med deg i sorgen.

[Mud]

Så trist å høre.

Jeg skjønner ikke hvorfor noen skulle kritisere dere jeg da, dere gjorde jo det dere kunne.

*trøsteklem*

[julnil]

Siden jeg valgte å kastrere, tenker jeg på.

Ble spådd en utgang på avlivning når jeg kastrerte, og slik ble det jo også.

Om ting hadde blitt anderledes om vi ikke hadde kastrert, kan jeg jo ikke si 100% sikkert, men jeg tror ikke det.

[Natrisha]

Jeg sender deg en trøsteklem og syns det er veldig viktig nå i ettertid at du føler du har gjort det rette. Når tiden går og du kan tenke tilbake på dette på en annen måte så skal du se at du blir mer og mer sikker på at du har gjort det rette. Det skal være en glede med hund. Ikke en tilværelse med skuldrene opp til ørene. Lykke til med den andre hunden din!

[julnil]

Takk

Jeg har ikke angret på selve avgjørelsen, for den var rett for oss.

Vi kunne også prøvd å fått omplassert Mario til noen som ikke følte seg begrenset av å ha en hund med slik adferd, men det føltes ikke rett. Så jo etterhvert at Mario egentlig var mye usikker i hverdagen, og da kunne han heller få slippe enn å skulle tilpasse seg et nytt hjem.

Men jeg får vondt i meg hver gang barna nevner han. Han er enda med i min yngste datters samtaler fra tid til annen, når hun skal ramse opp alle hun er glad i. Og mitt eldste barn savner han. Da får jeg tårer i øynene, for jeg lurer på om jeg burde holdt ut pga dem. Men jeg får bare tåle det nå, at mammahjertet blør fra tid til annen pga valget som ble tatt..