Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvordan tolke hannhundaggresjon?


julnil

Recommended Posts

Det er jeg ikke er 100% enig i.

Men er ikke noe som jeg tror ikke er vits å diskutere, for svaret på dette vil være synsing og egne personlige meninger.

Tror vi bare skal være enige om at vi ikke er enige på dette punktet :icon_redface:

Enig! Og jeg er sikker på at Mario vil få et godt hjem hos deg...det er i alle fall tydelig at du bruker energi på ham :icon_cry:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 167
  • Created
  • Siste svar

Så alle oss som har intakte hanner, vi er da egentlig slem med hundene våre vi da, siden de må leve med drømmen om å "få seg et ligg" som du så fint skriver det? :blink:

Ser at du fikk dette utbasunert av noen andre her.

Men ja, de hundene som har så sterk kjønnsdrift, som ikke får parre seg, har det mye bedre kastrert. Sånn i bunn og grunn. Men da må man vite at det er kjønnsdriften som er problemet :blink:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 3 months later...

Da er det på tide å dra denne frem igjen. Er gått såpass lang tid nå, at de fleste glør skulle vel vært sloknet, slik at tempen ikke går i taket igjen :ahappy:

Nå har Mario vært kastrat i 3,5 mnd.

Han er ikke lengre et problem på tur, i møte med andre hunder, og vil kan delta på lokale hundetreninger uten å måtte gjennomgå en maktkamp.

Nå har vi ikke sittet med hendene i fanget, så det er ikke kun kastreringen som er årsaken til fremgangen.

Kastreringen fikk satt en stopper for blokkeringen av hjernen, slik at jeg kunne nå inn til han med mitt budskap.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg måtte besinne meg litt før jeg kom tilbake til denne tråden, så den ikke ble opphetet igjen, det førte ingen steder.

Jeg er veldig fornøyd etter kastreringen, og ser nå hvor styrt han var av hormonene.

Iløpet av kort tid så vi store endringer i Mario.

Hunder som endrer seg mye ved en kastering, gjør det fordi den uønskede adferden er hormonstyrt, og ikke innlært enda.

Den hadde dermed ikke eskalert, og jeg fikk dermed mulighet til å nå inn til han for å trene og formidle.

Jeg var på et kurs i positiv innlæring 4-5 uker etter kasteringen. Det visste seg da at kursholder var en mann (men en hund) jeg og Mario hadde møtt på et par ganger tidligere...da hadde Mario gått i fletta hver gang vi møtte de. Da vi etter kastreringen deltok på kurset, så kjente han oss igjen. Tilbakemeldingen jeg fikk hos han var at han var: "Er det samme hunden?? han er jo helt forandret" (positivt ment) Han kunne ikke tro at dette var samme galskapet han hadde møtt ved et par anledninger.

Mario var ikke lengre "verste gutt i klassen", og jeg var storfornøyd med å kunne trene han, få fokuset hans, sammen med både hannhunder og tisper, med mange fremmede mennesker og en fremmed setting. Men godgutten min trente som bare det, og syntes kurset var supermorro (det kom jo godbiter haglende, skulle man jo vite)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da har jeg vært på nok en tur med Mario, og fyttikatta hvor sliten jeg er.

Han blir veldig aggressiv i møte med andre hannhunder og gjør utfall mot den andre hunden, blir uregjerlig og bråkete og vanskelig å håndtere.

Slik han er nå, vet jeg ikke om han har lyst å drepe dem, eller bare skade dem... :P

Kan helt klart ikke ha barna med på noen turer inntil dette problemet er løst.

Kan heller ikke skjønne hvordan i all verden jeg kan delta på trening og aktiviteter med den lokale hundeklubben, vi kommer til å bli sendt hjem før halvtimen er gått... :P

Gikk samme vei i dag som en annen liten hannhund, som er veldig vennlig i møte med andre hannhunder. Etter noen hundre meter var jeg gjennomsvett og skikkelig, skikkelig, skikkelig sliten.

Han prøvde å slite seg løs flere ganger, og 2-3 ganger var det han fintet mot meg, i ren frustrasjon.

Bjeffing og knurring, og kaster seg mot andre hunder i noen som ligner på angrep...slik kan vi ikke ha det, i det hele tatt.

Så hvorfor aggressiv? Frykt? Testosteron?

Hvordan seg jeg om det er frykt til stede?

For å være potte ærlig, så trodde jeg i forrige uke at det hang sammen med frykt, men etter å ha sett han i dag (ved to anledninger), tror jeg ikke lengre at det dreier seg om frykt. Ser mer som om det er kjønnsbasert.

Så hvordan trene bort? Er kastering et alternativ? Evt teste kjemisk kastering først?

Og før noen foreslår klikkertrening (eller andre lignende metoder), så vil jeg si at jeg oppnår null kontakt med Mario når han blir slik, null kontakt, N-U-L-L

Det nytter heller ikke å bli streng på noen måter...N-U-L-L kontakt altså...

tar han mat i slike situasjoner? i såfall kan du ta med det beste han vet, og rett før han skal til å bjeffe og utagere si "søk,søk,søk" og kast en neve oppkappa pølse ol. på bakken. Kaller vel på godt norsk sladdre trening, og du trenger IKKE klikker her, dette er snakk om klassisk betinging, ikke operativ. her er det mange følelser med i bildet for hunden og poenget er å endre hundens følelse til andre hunder i slike situasjoner. m¨ålet er å få en hund som kikker opp på deg å spørr etter godbit når den møter sine triggere i miljøet .

temmelig kult når man får dette til å funke i praksis.

Jeg ville aller først hatt medhjelpere med sine hunder slik at du kan tilpasse forstyrrelsene. Er hunden så opphisset at den ikke vil søke etter godiser så må du ha større avstand til den andre hunden...

Dette er EN måte å gjøre det på, og det fungerer glimrende på min tidligere hannhundaggresive hund. Pavlovs hunder siklet når de hørte matbjella...storm sikler etter godis og ser på meg når han ser sine triggere.

verdt et forsøk denne metoden!

LYKKE TIL!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

tar han mat i slike situasjoner? i såfall kan du ta med det beste han vet, og rett før han skal til å bjeffe og utagere si "søk,søk,søk" og kast en neve oppkappa pølse ol. på bakken. Kaller vel på godt norsk sladdre trening, og du trenger IKKE klikker her, dette er snakk om klassisk betinging, ikke operativ. her er det mange følelser med i bildet for hunden og poenget er å endre hundens følelse til andre hunder i slike situasjoner. m¨ålet er å få en hund som kikker opp på deg å spørr etter godbit når den møter sine triggere i miljøet .

temmelig kult når man får dette til å funke i praksis.

Jeg ville aller først hatt medhjelpere med sine hunder slik at du kan tilpasse forstyrrelsene. Er hunden så opphisset at den ikke vil søke etter godiser så må du ha større avstand til den andre hunden...

Dette er EN måte å gjøre det på, og det fungerer glimrende på min tidligere hannhundaggresive hund. Pavlovs hunder siklet når de hørte matbjella...storm sikler etter godis og ser på meg når han ser sine triggere.

verdt et forsøk denne metoden!

LYKKE TIL!

:banana:

Om du leser hele tråden, så vil du se at hunden er kastrert og problemet ikke er der lengre :wub:

Men takk uansett :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 1 year later...

Vil oppdatere denne tråden.

Ting gikk ikke som jeg hadde tenkt og håpet. 1,5 år etter at Mario ble kastrert, valgte vi å si at nok var nok, dessverre.

Marios aggresjon mot hannhunder ble mer håndterbart etter kastreringen, og vi fikk etterhvert flere og flere hundekompiser han kunne leke med. Men det var aldri bare å slippe han løs med dem. Måtte se ann hunden og Marios reaksjon først.

Blokkeringen stoppet etter kastreringen, så man nådde inn, men adferden lot seg ikke fjerne 100%

Han drev også å knurret på mennesker (mest menn) som kom på besøk. Dette var noe av det værste. Våre barn har ofte besøk, og når vi da hadde en 30 kilos hund som lå å knurret på disse foreldrene, så forstår jeg ikke den dag i dag at de turte å stole på oss når vi sa at hunden ikke var farlig. Men han var ikke farlig, og knurret aldri mot barn. Men likevel...

Så kom våren, og vi fikk en hund nr 2 i huset, en ccpp-valp. Plutselig ble våre øyne åpnet, og vi innså hvor mye vi tilpasset våre liv til Marios adferd, og hvor begrenset hundeholdet vårt hadde blitt.

Vi tok kontakt med en veterinær i Nordland som er utdannet som adferdsteapeut på hund.

Derifra fikk vi beskjeden om at vi måtte justere våre forventninger, da hunder som Mario sjelden slutter med slik adferd 100%

Derfra gikk vi i tenkeboksen, konsulterte oss med oppdretter og andre mennesker i miljøet.

Valget falt til slutt på avlivning.

Mario fikk en herlig slutt på livet sitt.

Da han skulle avlives, var det en tispe i løpetid samtidig på veterinærkontoret. Mario snuste og snuste, og tennene klapret av den herlige lukten. Han snuste så lenge nesen kunne bevege seg, så han sovnet inn i lykkerus.

Det er nå 2-3 mnd siden vi avlivet han, men jeg har måtte la det synke inn. Mange timer med frustrasjon, glede, jobbing..og så endte det slik. Jeg hadde veldig blandede følelser i etterkant, en blanding av nederlag og at en bør ble tatt av mine skuldre.

Men Mario har lært meg mye, og vi har hatt stor glede av den tiden vi hadde med han.

Og om noen lurer, så er jeg fremdeles ikke imot kastrering. Mario ble aldri verre av kastreringen, han ble bedre med tiden, men ikke så god som vi hadde behov for dessverre.

Jeg tror nok jeg får noe kritikk fra noen i etterkant av dette innlegget, men jeg skal ikke angre på at jeg også skrev siste kapittel i denne historien.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vil oppdatere denne tråden.

Ting gikk ikke som jeg hadde tenkt og håpet. 1,5 år etter at Mario ble kastrert, valgte vi å si at nok var nok, dessverre.

Marios aggresjon mot hannhunder ble mer håndterbart etter kastreringen, og vi fikk etterhvert flere og flere hundekompiser han kunne leke med. Men det var aldri bare å slippe han løs med dem. Måtte se ann hunden og Marios reaksjon først.

Blokkeringen stoppet etter kastreringen, så man nådde inn, men adferden lot seg ikke fjerne 100%

Han drev også å knurret på mennesker (mest menn) som kom på besøk. Dette var noe av det værste. Våre barn har ofte besøk, og når vi da hadde en 30 kilos hund som lå å knurret på disse foreldrene, så forstår jeg ikke den dag i dag at de turte å stole på oss når vi sa at hunden ikke var farlig. Men han var ikke farlig, og knurret aldri mot barn. Men likevel...

Så kom våren, og vi fikk en hund nr 2 i huset, en ccpp-valp. Plutselig ble våre øyne åpnet, og vi innså hvor mye vi tilpasset våre liv til Marios adferd, og hvor begrenset hundeholdet vårt hadde blitt.

Vi tok kontakt med en veterinær i Nordland som er utdannet som adferdsteapeut på hund.

Derifra fikk vi beskjeden om at vi måtte justere våre forventninger, da hunder som Mario sjelden slutter med slik adferd 100%

Derfra gikk vi i tenkeboksen, konsulterte oss med oppdretter og andre mennesker i miljøet.

Valget falt til slutt på avlivning.

Mario fikk en herlig slutt på livet sitt.

Da han skulle avlives, var det en tispe i løpetid samtidig på veterinærkontoret. Mario snuste og snuste, og tennene klapret av den herlige lukten. Han snuste så lenge nesen kunne bevege seg, så han sovnet inn i lykkerus.

Det er nå 2-3 mnd siden vi avlivet han, men jeg har måtte la det synke inn. Mange timer med frustrasjon, glede, jobbing..og så endte det slik. Jeg hadde veldig blandede følelser i etterkant, en blanding av nederlag og at en bør ble tatt av mine skuldre.

Men Mario har lært meg mye, og vi har hatt stor glede av den tiden vi hadde med han.

Og om noen lurer, så er jeg fremdeles ikke imot kastrering. Mario ble aldri verre av kastreringen, han ble bedre med tiden, men ikke så god som vi hadde behov for dessverre.

Jeg tror nok jeg får noe kritikk fra noen i etterkant av dette innlegget, men jeg skal ikke angre på at jeg også skrev siste kapittel i denne historien.

Veldig trist å høre at det gikk slik...men jeg synes du har gjort det rette valget... *trøsteklem*

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kondolerer så mye. Det er en tøff avgjørelse dere har tatt, men det høres ut som den riktige.

Jeg er glad dere hadde god effekt av kasteringen slik at dere fikk så mange positive opplevelser sammen Mario.

Ingen bør kritisere deg for dette valget, det deres og bare deres. Jeg føler med deg i sorgen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Siden jeg valgte å kastrere, tenker jeg på.

Ble spådd en utgang på avlivning når jeg kastrerte, og slik ble det jo også.

Om ting hadde blitt anderledes om vi ikke hadde kastrert, kan jeg jo ikke si 100% sikkert, men jeg tror ikke det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg sender deg en trøsteklem og syns det er veldig viktig nå i ettertid at du føler du har gjort det rette. Når tiden går og du kan tenke tilbake på dette på en annen måte så skal du se at du blir mer og mer sikker på at du har gjort det rette. Det skal være en glede med hund. Ikke en tilværelse med skuldrene opp til ørene. Lykke til med den andre hunden din!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk :)

Jeg har ikke angret på selve avgjørelsen, for den var rett for oss.

Vi kunne også prøvd å fått omplassert Mario til noen som ikke følte seg begrenset av å ha en hund med slik adferd, men det føltes ikke rett. Så jo etterhvert at Mario egentlig var mye usikker i hverdagen, og da kunne han heller få slippe enn å skulle tilpasse seg et nytt hjem.

Men jeg får vondt i meg hver gang barna nevner han. Han er enda med i min yngste datters samtaler fra tid til annen, når hun skal ramse opp alle hun er glad i. Og mitt eldste barn savner han. Da får jeg tårer i øynene, for jeg lurer på om jeg burde holdt ut pga dem. Men jeg får bare tåle det nå, at mammahjertet blør fra tid til annen pga valget som ble tatt..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Tar gjerne i mot deres beste tips/erfaringer med å forebygge varsling/vokting! Da tenker jeg på det å bjeffe om fulle folk roper i gaten om natten, om det smeller i bildører utfor huset, om naboen går nært husveggen og liknende. Har lest litt om temaet, men finner ulike teknikker og vet ikke helt hva som er best. Begrense hunden/valpens muligheter til å se og høre det som skjer utenfor? Eller tvert i mot, la vindu stå på gløtt så den blir vant med at det er masse lyder utenfor? La den se hva som skjer ute? Belønne når den ikke varsler, eller belønne når den varsler kort, så den forstår at jobben er gjort og det holder med ett bjeff? HVordan reagerer man om hunden bjeffer masse på en lyd utenfor? Skal man si ting som "hysj" "gå og legg deg", avlede og liknende når den varsler, eller vil det forsterke hundens oppfattelse av at det er viktig å varsle?  Mange tanker her - åpen for alle innspill! Vil være konsekvent fra valpen er liten, så jeg vet hvordan jeg skal løse problemet når det kommer.
    • Støtdempende innleggssåler i potesko er et alternativ for å redusere belastningen på leddene. Om du finner sokker eller sko som sitter godt og får til å feste sålene så de ikke sklir inni. Ulike materialer har ulik komfort å løpe på. Noen typer materialer absorberer all energi uten å gi noen bounce back. Gir en bedre treningsøkt, men er sikkert vanskeligere å få hunden til å akseptere fordi det føles rart og er mye tyngre å løpe med. Jeg kan lage såler av det beste som er av shock absorption per måleenhet, men for egen business vil jeg ikke si hva materialet er. Yttersålene fra to par gode maraton racingsko kan også forvandles til gode løpesko for hund, med litt kreativitet og fingernemhet. Lunar Lite såler fra Nike var en personlig favoritt å løpe på. Tynne, passe harde, perfekt balanse mellom støtdemping og feedback energi. ..for meg med min kroppsvekt. En må sikkert ta hensyn til at hunden legger mindre vekt i hvert steg. Racingsko for barn er kanskje et bedre alternativ for et upcycling prosjekt. 
    • Vi har hatt noen fine dager. Av bra ting kan nevnes flere lykketreff i sosialisering og miljøtrening, bl.a. en slags flashmob av studenter med ski og snowboard og bager i former og farger, med ulike språklyder, som plutselig rundet hjørnet og befolket bussholdeplassen med et tett kaos. Det var helt kewlt, men å entre støyete rushtidsbuss med sterke lukter av parfymer fra kælvete unge voksne i en læringsfase, det var han mer skeptisk til, og måtte bæres ombord for logistic flow. Der inne, mellom føtter og ski og bager og skrålete skrål av både lyd og lukt og visuelle inntrykk - en intens stank - der tok det nesten et halvt minutt før han ville ha mat igjen, etter å ha forsøkt redde oss to ut derfra da døren åpnet seg på neste holdeplass. Et whiff av frisk luft var den forsikringen han trengte for å slappe av med viten om at denne situasjonen ikke var evig, og snack tray åpnet seg for påfyll. Mange røy ut på en holdeplass et par minutter senere og vi benyttet anledningen til å bevege oss gjennom midtgangen til en annen dør med mer kaos. Avslappet og ok med det da, etter å ha blitt desensitivert for den sterke multi sensory stanken av unge homo sapiens i den mest intenste delen av parringssesongen. Hva de homoene ruller seg i for å frastøte potensielle partnere så de får studere i fred, det er en effektiv repellant ikke bare mot unge sapiens hunkjønn, men også mot Canis lupus familiaris. Den initielle aversjonen mot stanken ble allikevel overdøvet av glupskhet. Minner meg om et gammelt amerikansk visdomsord: — If Hitler had coke, there'd be jews in the bathroom with him. (Dennis Leary) Vi fikk også jackpot mens vi varmet oss litt i gangen på kjøpesenteret etter å ha fryst ute sammen med valpepasser mens muttern handlet mat. Der i den deilige varmen kom det en speedfreak (=amfetamin, med lukten av høyt adrenalin og mye bevegelse) som ville prate (mye og fort) og hilse på fysisk, og som plutselig kom tilbake inn døren med en diger, vilter og enda mer energisk rottweiler i puberteten, som kom rett opp i ansiktet på Ede for å snuse og sniffe og synes han var såååå nuskesnusk. I wow you ører og det 😍 blikket mens han sniffet og sniffet og sniffet seg høy på valpelukten av den lille krabaten som liknet hans tidligere og forsvunnede riesen bestekompis. Rottisen hadde adoptert Ede på flekken om han kunne. Ede var mer skeptisk. Den merkelige og utenfor normalområdet høye energien fra både hund og eier, plutselig inn i intimsonene - en helt ny og sterk opplevelse, den var gull å få for første gang nå, og ikke senere.  Ellers er pelsstell en interessekonflikt. Her må bare trenes og trenes og trenes om han ikke vil se ut som en forvokst labradoodle med samme lengde maskinklipp over det hele. Har ennå ikke vært oppi ansiktet hans med saks. Maskin på kinnet var helt i grenseland for han ville tolerere mens han gomlet. Veien til å kunne bruke begge hender mens han tålmodig står helt stille for å få refill av snacktray, den veien er LANG. Kanskje klarer vi catwalk stylish frisyre for å supporte de terrorutsatte deltakerne i Pride i juni, men til ski-VM-arrangementene som kommer snart får han bare stille som labradoodle imposter.  Ellers tror jeg han har tjuvlyttet til diskusjoner om IGP og ringsport. Muttern mener nemlig at C-arbeidet i IGP er både for kjedelig, for lite omfattende og av feil karakter for sin egen smak. Ring kunne muttern derimot gjerne trent, fordi det er mer omfattende, mer variert og mindre kjedelig, og hunden lærer mer selvkontroll. Jeg har ytret at jeg ikke gidder trene IGP C-arbeid, men er ivrig med dersom ring blir lovlig i Norge. Helgekurs med biting i drakt i Sverige og Danmark er jeg derimot motstander av. Det er farlig om en ikke trener det grundig. Som å lade et våpen uten sikring. Å trene med bitepølse istedenfor drakt eller arm her i Norge er en mulighet. Oppe til vurdering dersom noen byr på en regelmessig treningsgruppe i dugnadsånd. Ede må ha overhørt DELER AV samtalene, for han har begynt trene biting i drakt med determination og stolthet. Ikke har han fått med seg at det er kriminelt. Ikke har han fått med seg at ringtrening i hovedsak handler om å IKKE bite. Han gikk rett på den delen av treningen han oppfattet som essensen i sporten, for å gjøre muttern stolt av ham. Fjällräven-buksene mine i rollen som ring figurant bitedrakt, med muttern inni.. Rumpa, leggene, lårene - og fordi ros uteble ved de dype, gode, fulle grepene som skulle medført anerkjennende nikk og refill av snacktray for pen utførelse  - den tynne huden på baksiden av knærne mellom fortennene. Stakkaren skjønner ikke hvorfor muttern brøler og blir sint på ham og avviser ham når han bare gjør sitt ytterste for å leve opp til forventninger og krav og i tillegg er kreativ og tilbyr nye og innovative adferder for klikkertrening. Oh well. Snart fulladet, så muttern må fylle tanken for å klare nye eventyr. 
    • Å løpe så mye på asfalt er ganske belastende på kroppen til hunden, så ville først av alt prøvd å ha større prosent av turene på mykere underlag.    For å ellers unngå skader og overtrening er det lurt med en hviledag innimellom hvor dere går kortere tur eller gjør noe annet. Også er det viktig med oppvarming, nedtrapping og å gå over kroppen i ny og ne og følge med på at han ikke blir stiv ol.  jeg har ikke så peil på opptrening av trekkhund, men ville kanskje tenkt hviledag hver 4. dag isch? 😊 er sikkert noen her inne som har mer peil på trekkhunder enn meg. 
    • Bunnpris på Lade,Sirkus shopping og Valentinlyst senteret.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...