Gå til innhold
Hundesonen.no

"Forplikter" man seg til kjøp om man besøker valpene


Petra

Recommended Posts

Skrevet

Jeg hadde en diskusjon med en venninne her om dagen angående takt og tone rundt valpekjøp, og har lyst til å høre hva dere andre her inne synes om saken. Må understreke at dette er et rent teoretisk spørsmål, ingen av oss er i eller har vært i en slik situasjon.

Si at du har tatt kontakt med en oppdretter angående et kull, dere har snakket mye frem og tilbake på telefon/mail og du gir uttrykk for at du er veldig interessert i kullet. Så kommer du på besøk til oppdretter, og alt virker helt OK. Valpene er friske og fine, oppdretter virker grei og seriøs, og h*n vil gjerne selge deg en valp. Allikevel er det en liten stemme som sier deg at valpen ikke er heeeelt som du ønsker at den skal være. Selv om du ikke har de største ambisjonene kunne du allikevel tenkt deg bittelitt mer arbeidsvilje, hakket bedre pigment eller noe slik. Eller bare at kjemien mellom deg og valpen kunne vært hakket bedre. Det er altså ikke noe galt med hunden, og den vil fungere greit nok til det du skal ha den til, men den er allikevel ikke helt det du ønsker deg.

Venninnen min, som i mine øyne er temmelig konfliktsky, mener at man bør kjøpe hunden allikevel. Hun sier at når oppdretteren har brukt masse tid på å svare på alle spørsmålene sine, invitert deg inn i hjemmet sitt osv osv, så ville det vært uhøflig å trekke seg pga bagateller. Jeg selv synes det hadde vært feil å kjøpe en valp fordi man føler seg forpliktet til det. Samtidig aner jeg ikke hvordan man skulle forklart dette for oppdretter uten av vedkommende blir sint, skuffet etc. Særlig hvis det dreier seg om en rase hvor det ikke er mange egnede valpekjøpere og kullet nærmer seg leveringsklar alder.

Hva mener dere? Er det greit å trekke seg i siste liten, eller har man forpliktet seg moralsk på et eller annen tidspunkt?

Skrevet

Selvsagt er man ikke forpliktet til å kjøpe den. Men "moralsk" bør man jo gjøre dette klart for oppdretteren så fort som mulig, såklart.

Hvis det har vært et veldig hyggelig besøk, dere har snakket om kjøpet (uten å love noe verken den ene eller andre veien), etc, vil nok oppdretter avvise evt. andre interessanter helt til h*n har hørt noe fra "deg". Derfor bør man gjøre det klart at man er i tvil så fort som overhode mulig.

Synes jeg...

Susanne

Skrevet

Man har ikke forpliktet seg før kontrakten er signert. Har man en god dialog med oppdretter, bør det ikke være noe stort problem å forklare hvorfor man tar valget. Har man ikke en så god dialog med oppdretter, vel så er det uansett ikke riktig oppdretter. Men det skal selvfølgelig snakkes med oppdretter om så fort tvilen melder seg. Såpass skylder man hverandre

Det at oppdretter kan brenne inne med valp fordi man trekker seg, det synes ikke jeg man skal tenke veldig mye på. Det bør være såpass viktig for oppdretter at valpene kommer til riktig hjem, ikke bare et hjem, at de uansett ikke ville solgt valp til noen som tviler på om dette er rette hund for dem.

EDIT: La til litt

Skrevet

Nei, en har ingen forpliktelser - det er bedre å backe ut, enn å ha en hund i ti-tolv år som en egentlig synes mangler noe. Jeg ville ikke solgt valpen til noen som egentlig helst ville hatt en annen valp, hadde jeg visst det, jeg vil at valpekjøper og valp skal starte med best mulig utgangspunkt.

Som oppdretter bruker en mye tid og energi og ressurser - en bruker tid på å undersøke potensielle valpekjøpere, og forkaster noen underveis. Jeg føler meg ikke forpliktet til å selge valp til noen, bare fordi vi har snakket sammen flere ganger og de har fått lov til å komme på besøk i valpekassa. Det går begge veier, altså, og det kan jo være at den valpen som valpekjøper ønsker ikke er den valpen de kan få - vil de da ha en av de andre i kassa, eller vil de gå et annet sted?

Når det er sagt, er det selvfølgelig redelig å si fra så fort som mulig at en ikke ønsker valp likevel, slik at oppdretter kan fortsette med kabalen "rett valp til rett eier". Om en vet det når valpen er fem uker, kan en si fra da, og ikke vente til en skulle ha hentet valpen.

Ellers er min erfaring at de aller fleste som skal ha en primært familiehund blir sjeleglad for den valpen de får i sine armer, og ikke kaster to blikk etter de andre når de har fått valpen "sin" i armene. Det er de som har mer kunnskap og ambisjoner som kan være kresne og tenke seg om - og de er i fåtall, når en tenker på de 40.000 (?) valpene i året som fødes.

Skrevet

Selvsagt er man ikke forpliktet til å kjøpe den. Men "moralsk" bør man jo gjøre dette klart for oppdretteren så fort som mulig, såklart.

Hvis det har vært et veldig hyggelig besøk, dere har snakket om kjøpet (uten å love noe verken den ene eller andre veien), etc, vil nok oppdretter avvise evt. andre interessanter helt til h*n har hørt noe fra "deg". Derfor bør man gjøre det klart at man er i tvil så fort som overhode mulig.

Synes jeg...

Susanne

Signerer. Det er ufint rett og slett, å la oppdretter tro at "du" skal kjøpe valp, og i "siste liten" trekke seg, uten noe videre om og men. Gi beskjed med én gang, at "dine" intensjoner om valpekjøp er med forbehold at "du" og valpen "klikker".

Vet om mange som setter seg på liste hos mange forskjellige oppdrettere, og trekker seg enten i dét valpene blir født (best egentlig, for da har oppdretter sjans til å finne andre), eller når de begynner å nærme seg leveringsklare. Noen gjør det kanskje fordi det ikke er et nøye gjennomtenkt valg og bare "har lyst på", ikke vet jeg.

Men det er klart, at om man ikke helt får den rette "feelingen" når man er på valpebesøk, så har man all rett til å trekke seg. Men de fleste oppdrettere setter nok pris på den ærligheten og respekten det står av, at man kan gi en klar beskjed på at man trekker seg og gjerne hvorfor.

Guest Gråtass
Skrevet

Jeg er enig med Emma og Susanne jeg, jeg forbeholder meg også retten til å ikke selge en potensiell valpekjøper en valp. Jeg gjorde det sånn når jeg hadde kull at de som kom på besøk og snakket om kjøp, så sa jeg at de kunne dra hjem og tenke på det og at vi skulle tenke på det og kontakte dem innen en spesifikk dag. De fleste ga også uttrykk for hvilken valp de kunne tenke seg, jeg hadde ikke noe problem med det, for jeg ledet dem jo dit :banana:

Det er aldri noen forpliktelse før man har sagt du kan få kjøpe valp og valpekjøperen sier jatakk.

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...