Gå til innhold
Hundesonen.no

Slemt av dommer å ikke gi brukshunder blått?


SoppenCamilla

Recommended Posts

Så sitter man i nattetimene og snakker om utstilling, og tankene begynner å svirre..

Hvis en utstiller kommer inn i ringen med et "takras" av en hund, og det er tydelig at det er en brukshund/bruksmenneske som kun stiller for å få en blåsløyfe for å oppfylle et eller annet krav til noe ( :ahappy: ), er det da "slemt" av dommeren å gi gult fordi bikkja er så "stygg"? Eller burde de være litt snillere, siden hunden tross alt "bare" stilles for å kunne fortsette med bruksarbeidet med blåsløyfa si?

Det er jo brukslinjer og utstillingslinjer på veldig mange raser i dag, er det feil å smøre på litt og gi en brukshund blåsløyfe dersom den ikke er et fint eksemplar, men man tross alt kan se at det er den rasen det skal forestille?

Edit: Endret tittelen fordi den var så lang.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvis en utstiller kommer inn i ringen med et "takras" av en hund, og det er tydelig at det er en brukshund/bruksmenneske som kun stiller for å få en blåsløyfe for å oppfylle et eller annet krav til noe ( :ahappy: ), er det da "slemt" av dommeren å gi gult fordi bikkja er så "stygg"? Eller burde de være litt snillere, siden hunden tross alt "bare" stilles for å kunne fortsette med bruksarbeidet med blåsløyfa si?

Nei, det synes jeg overhodet ikke. Dommeren skal ikke dømme hva hunden ellers måtte ha av kvaliteter, den dømmer kun utseende, og er bikkja schtøgg som nøkken og knapt nok ligner rasen den skal forestille, så skal den selvsagt ikke ha noen høyere premiering bare fordi den muligens skulle blitt champion i en annen hundesport. På samme måte er det jo ikke sånn at en dommer på jakt/i bruks er litt snillere med den pene bikkja til fru Hansen bare fordi den skulle hatt en bruksmeritt for å bli champion heller ?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, absolutt ikke slemt. Utstillingsmeritten er jo til for at man skal bevare utseende og da blir det feil om man skal være snill bare fordi noen skal ha en blå eller gul sløyfe til et championat.

Og stiller man nok, så tror jeg de fleste burde få det til. Kokos fikk blåsløyfe på andre forsøket av en engelsk rasedommer på norsk vinner:

IMG_6051.jpg

Og hun er vel strengt talt ikke veldig lik en vanlig golden...

Kenya derimot vil jeg nok få store problemer med :ahappy:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, jeg synes ikke det

Selv brukshunder bør ha rasepreg. Og er de ikke gode nok for blått skal de heller ikke ha det.

På min rase tror jeg at uansett hvor stygg hund du har så vil du klare å få blått i løpet av noen utstillinger, så sant hunden ikke har diskvalifiserende feil ( som eks for høy/lav, fargefeil etc )

Opplever folk med brukshunder at det er vanskelig å få blått ???

( sannsynligvis siden man har denne diskusjonen )

Føler at det er litt skremmende utvikling brukshund folket har om man ikke klarer å få blått på utstilling. Da har man mistet mye av rasepreget og det er ikke bra. Vi har jo en rase standar for en grunn.

Fuglehunder er kanskje heldige siden vi har rene brukshunder og rasestandar gjenspeiler dette. Men likevel ...gjentatt ganger med gult er jo ikke bra - uansett.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

På min rase tror jeg at uansett hvor stygg hund du har så vil du klare å få blått i løpet av noen utstillinger, så sant hunden ikke har diskvalifiserende feil ( som eks for høy/lav, fargefeil etc )

Jeg tror vel nesten det er for lett å få blåsløyfa si, jeg... Jeg stilte en helt nedklipt briard med gigantisk overbitt på spesialutstillingen vår, jeg, bare for moro liksom - og han fikk faktisk blå sløyfe ! Han skulle jo hatt 0 både pga bittet og pelsen liksom. Dommeren utbrøt bare: "I have never seen them like that before - a real workmanlike dog".

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Gråtass

Nei, jeg synes ikke det

Selv brukshunder bør ha rasepreg. Og er de ikke gode nok for blått skal de heller ikke ha det.

På min rase tror jeg at uansett hvor stygg hund du har så vil du klare å få blått i løpet av noen utstillinger, så sant hunden ikke har diskvalifiserende feil ( som eks for høy/lav, fargefeil etc )

Opplever folk med brukshunder at det er vanskelig å få blått ???

( sannsynligvis siden man har denne diskusjonen ) Føler at det er litt skremmende utvikling brukshund folket har om man ikke klarer å få blått på utstilling. Da har man mistet mye av rasepreget og det er ikke bra. Vi har jo en rase standar for en grunn.

Fuglehunder er kanskje heldige siden vi har rene brukshunder og rasestandar gjenspeiler dette. Men likevel ...gjentatt ganger med gult er jo ikke bra - uansett.

Nei det opplever jeg ikke. Jeg syns at det er ganske fair dømming på blå og brukshunder. Jeg har selv en tispe som er for rasen en meget god representant og som brukshundavlet ett meget pent eksemplar, men hun får ikke mer enn blå fordi hun er for liten (1.5 cm)ift til standarden, noe jeg syns er litt trist, ikke for min egen del, men fordi jeg ser at hunder som er langt over grensen på +-1cm får rødt stadigvekk, mens de som er mindre av type får blå. En utvikling jeg syns er uheldig da de små hundene ( i mine øyne) er mer bruksdugelige i sin fysikk.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei det opplever jeg ikke. Jeg syns at det er ganske fair dømming på blå og brukshunder. Jeg har selv en tispe som er for rasen en meget god representant og som brukshundavlet ett meget pent eksemplar, men hun får ikke mer enn blå fordi hun er for liten (1.5 cm)ift til standarden, noe jeg syns er litt trist, ikke for min egen del, men fordi jeg ser at hunder som er langt over grensen på +-1cm får rødt stadigvekk, mens de som er mindre av type får blå. En utvikling jeg syns er uheldig da de små hundene ( i mine øyne) er mer bruksdugelige i sin fysikk.

Har samme erfaring som deg...små hunder er lik blå sløyfe eller gul. Også om de er innenfor standard på minstemål. Det samme gjelder ikke motsatt vei... Ellers så synes jeg ikke hunder som ikke er innenfor standard skal få blå sløyfe og problemet er ikke der for meg. Problemet er de hundene som er rasetypisk som får gul pga politik. Det opplever jeg litt i min rase, vet feks om hund som er stil for samme dommer to ganger med to forskjellige handlere. Med ukjent handler gulsløyfe og med kjent handler blå.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opplever folk med brukshunder at det er vanskelig å få blått ???

( sannsynligvis siden man har denne diskusjonen )

Neinei, sånn må du ikke tenke! Jeg har ikke brukshunder, og jeg kjenner igrunn ingen som har hatt problemer med å få blåsløyfe på bikkja si pga bruks heller. Som jeg skrev i førsteinnlegget, så var det bare tankene som begynte å vandre, også måtte jeg bare spørre. :ahappy:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har jo en rase hvor dette kan være aktuelt (springeren altså), og selv om jeg utmerket skjønner det kan være surt å få en gul (eller 0), og trist for eieren som tross alt har jobbet mye med hunden på andre områder, så mener jeg at det er helt riktig.  Hos oss finnes det workingspringere som er mer eller mindre lik dual purpose, så det er fullt mulig å avle på mer rasetypiske hunder enn hunder som ligner mer på breton eller münsterländer av utseende.  

En annen side av saken er jo jaktprøver; jeg har ikke deltatt på noen selv, men har hørt fra andre at det kan virke som om de dømmes mer og mer slik at kun jaktvarianten av rasen har mulighet til å oppnå premiering.  De legges til slikt terreng og det forventes en slik fart at hunder av normal springer-størrelse (dual purpose) ikke har sjans til å klare det.  Siden jeg ikke har deltatt på noen selv, skal jeg ikke uttale meg så mye mer om det, eller komme med meninger/tanker om ting som kanksje kunne vært gjort annerledes.  Spørsmålet er vel om dual purpose-springeren har forandret seg, og at det er derfor den har problemer med jaktprøvene, eller om det er jaktprøvene som har forandret seg og gjør dual purpose-springeren "ubrukelig" der?  Det er jo mange dual purpose-springere som brukes på praktisk jakt, så det er jo ikke dèt det står på..  Har forstått det sånn at en lignende problemstilling finnes hos setter-rasene; hvor de minste gjør det best, men det er visst ikke alle som er enige der heller.  Men dette var en digresjon, beklager.  :ahappy:  

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, det er aldeles ikke slemt."Brukshundfolket" innenfor diverse raser sabler jo "utstillingsfolket" og vnstresvingløperne deres nord og ned? Og så går de selv på disse teite arrangementene og venter at de flinke, men akk så stygge, superhundene deres skal få en bra premie? (En blå sløyfe er pr.definisjon en bra premie.) Er ikke det ganske selvmotsigende? Nå er det jeg som er litt slem, men jeg har litt vanskelig for å se logikken her.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, det er aldeles ikke slemt."Brukshundfolket" innenfor diverse raser sabler jo "utstillingsfolket" og vnstresvingløperne deres nord og ned? Og så går de selv på disse teite arrangementene og venter at de flinke, men akk så stygge, superhundene deres skal få en bra premie? (En blå sløyfe er pr.definisjon en bra premie.) Er ikke det ganske selvmotsigende? Nå er det jeg som er litt slem, men jeg har litt vanskelig for å se logikken her.

Grunnen for at disse brukshundfolket går på disse "teite arrangementene" er jo fordi det kreves en utstillingpremiering for å oppnå brukshundchampionat eller avlskåring. Og det er i mine øyne greit, men om det er helt rettferdig når det feks ikke kreves bruksmerritering på bruksrase feks for å gå i avl...? På min rase er det fullt mulig å få en avlsgodkjenning på en hund som aldri så mye som har sett eller luktet på noe som ligner bruks. Samtidig blir politikken om at hunder med "feil" farge er feil type og ikke ønskes på utstilling selv om de er langt innenfor rasestandard. Spørsmålet mange stiller seg blir da...er det lengst i fra rasestandard å ikke ha en farge av ønsket type, men som er godkjent i følge rasestandard eller en hund av ønsket type eksteriørt men som ikke er i følge rasestandard mentalt og egenskapsmessig? Jeg har som sagt ingen problemer med å stille mine hunder for å oppnå de krav som stilles, men jeg ønsker en rettferdig og objektiv bedøming uten innblandet politikk.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hei jeg er på utkikk etter en hundetrener, som er god på adferd. Det gjelder tilvenning av hund og små barn, og at hunden har veldig eiebehov til eier.  kom gjerne med tips om dere har noen som kan hjelpe til med det, eller om det er noen som har tips. 😊
    • Takk for råd 😊.Han har opplevd å utforsket mye på de 2 uker han har vært med meg .Men tror det lett kan bli for mye inntrykk på en gang .Mulig jeg skal ta frem Valpe gården .Kom på at den brukte jeg til forrige hund .Den er 90* 90 .Jeg satt stoff buret der når min forrige hund skulle slappe av .Jeg har som sagt helt glemt rutiner jeg hadde på forrige hund .Takk for «oppfriskning «
    • Det er lett å glemme hvor krevende valpetiden faktisk er. Å holde lek utendørs synes jeg er en fin regel, men ha gjerne tyggeleger tilgjengelig innendørs for å begrense tygging på uønskede ting. Han er jo fortsatt en baby som vokser og oppdager verden i stort tempo. Det er viktig å ha noen rolige dager innimellom, men jeg tenker også at det er viktig å dra litt rundt og oppleve ulike miljøer, treffe ulike folk, underlag, lyder, lukter osv. Dra på oppdagelsesferd ihvertfall et par dager i uken. Lek og oppdagelse i eget tempo er fint. Her går det an å skille mellom kjedelige, korte lufteturer for å gjøre fra seg, og lengre turer for å leke, oppdage og trene litt. Lær valpen tydelig skille mellom disse. Inne tenker jeg også at det er greit å skille tydelig mellom ro og aktivitet. Men såklart, er valpen aktiv så bruk det, tren en kort økt med kontakt eller øvelser, ta en kort pause og en liten økt til, og så prøv å avslutte. Du kan jo gjerne avlutte alle økter med å jobbe med å gå å legge seg i senga/teppet/plassen, så han lærer å gå dit og slappe av etter aktivitet.
    • Hei  Jeg har en chi valp gutt på nå 12 uker .Dette er min andre chihuahua valp . Min forrige ble 12 år. Merker jo at denne valpen er 10 ganger mer hyper en den jeg hadde .   Føler jeg har glemt ut igjen Valpe stadiet .vet jo at det er en periode der man må forvente at det går litt i « hundre «  Den forrige chi var mye roligere og var lettere å roe ned . Håper å få noe råd -føler meg som en nybegynner igjen . Vi er mye ute -leker og han får sosialisering  vi holder lek til utendørs -inne forsøker jeg mental stimulering .Han klarer ikke roe seg inne .Han har nå vært hos meg i nesten 2 uker .Ble veldig raskt husvarm  Han har leker og tygge ting tilgjengelig inne Er det en ide å fjerne leker inne ? Er heller ikke lett å vite om han er understimulert eller overstimulert Håper på noen innspill her for hva som har fungert for andre           
    • Vi hadde en skikkelig ups and downs tur i går. Skulle "bare" på Posten og hente en pakke. Dr. Jekyll og Mr. Hyde ble med. På tur til bussen vekslet han mellom å være nevnte. Knallbra adferd avbrutt av skikkelig problematferd. Det ble bykset og bjeffet og knurret. Det ble gått aldeles eksemplarisk pent. Vanskelig å si hva som utløste det ene eller det andre. Han reagerte da naboer kom syklende med hund. De var åpenbart også på opplæring, gitt hvordan vi fikk et stresset og angstfylt tilrop bakfra om vi kunne stå i ro mens de passerte. Det skulle gå fint, trodde jeg, og ba Ede om en sitt jeg forventet han skulle mestre. Fysisk nærkontakt med en annen hund har han ikke hatt siden han flyttet fra oppdretter, så ingen forventninger om det når han ser en, og sladretrening på passering av mennesker har resultert i en svært høy suksessrate nå. Han bare overser de fleste uten å engang forvente belønning. Passerende syklister som kommer bakfra er vi IKKE i mål med. De ser antakelig ut som en kombinasjon av leketøy og deilige kjøttstykker, men disse kom så sakte, jeg trodde ikke det skulle trigge noen byttedrift. Til min overraskelse reagerte Ede mer enn han vanligvis gjør på Tour de Finance racerne som pleier trene på denne strekningen. Først ble jeg bekymret for et nyoppstått problem med utagering på hunder. Så forsto jeg at dette handlet om en slags misunnelse og en reaksjon på lovbrudd. Brudd på naturlovene. Hunder og sykler har vi nemlig ikke observert sammen før. Sykler er kjempespennende, og disse hundene fikk altså lov til å løpe sammen med syklene?! "The audacity! Stop in the name of the law! Jeg vil også være med! Hvem **** tror dere dere er?! Er ikke vi i familie? Dere lukter kjent! SVIKERE!" Vel. Han roet seg ned igjen en stund etter at de var forsvunnet ut av syne, og alt gikk vel til vi kom av bussen. Nå var han høy på mestring fra å gå ned trappen og en trang til å undersøke og kontrollere kjente omgivelser han ikke har vært i på en stund. Vanskelig å få kontakt med. Brukte lang tid på å komme oss til Posten fordi han var helt i sin egen verden angående omgivelsene. Ham ville utforske og kontrollere, han ville FREM og han var vokal om det. Det ble full stopp hver gang han strammet båndet uten å stoppe og vente på meg. Det ble full stopp hver gang han bjeffet av frustrasjon. Det ble lange stopper for å vente på kontakt. Heldigvis har han forstått hva som skal til for å utløse fremdrift og hva som er "straffen" for stressbetont dårlig adferd. Jeg trenger knapt be ham, han legger seg rett ned og later som han slapper av - regelrett skuespiller avslappet. Om ikke haka på bakken temmelig umiddelbart utløser videre fremdrift, så slenger han seg på hofta, krøller den ene fremlabben og SKUESPILLER relaxed AF for å komme fortere videre.  Strekningen fra bussen til Posten tok så lang tid fordi han ikke evnet oppføre seg, vi måtte avblåse planen om å busse tilbake, og istedenfor ta beina fatt og trene mer på å gå pent og rolig for å komme oss hjem igjen.  Omsider fremme ved Posten brukte vi også lang tid på å komme oss inn, pga ivrige byks frem fra hver eneste pent utførte straffestopp med bøtesitt. Virker som han gjør det med viten og vilje. Trigger en ny straffesitt i håp om å innkassere. Ikke helt forstått konseptet ennå. At en straffesitt belønnes med videre fremdrift. For ham er en sitt en sitt, foreløpig. Sitt pleier som regel å medføre en eller annen form for belønning, enten ved å holde den en stund eller å bli bedt om noe annet som så belønnes, så han bykser altså ut av sitten når jeg gir klar for å gå videre uten å ha belønnet, for å trigge meg til å be om en ny sitt i håp om belønning. Dette kan ta litt tid. Endelig inne på Posten kom vi oss for første gang gjennom seansen uten lyd, fordi jeg var godt forberedt. Kjørte en sitt med belønning (tørrforkule, jeg prøver fase ut, men lek var malplassert i settingen) for hver halvmeter inn gjennom døren og slapp ikke fokus fra ham mens betjeningen scannet kode og hentet pakke. Han var IVRIG spent, men vi kom oss gjennom det hele uten en lyd og uten poter på disken. Gedigen lettelse. Her er det håp.  Så var det å ta fatt på den 40 minutter lange driiiikjedelige strekka langs bilveien. Nesten strakt. Laaaange rett frem strekker med åker på ene siden og vei på den andre. Veldig lite som skjer og det føles som det går frustrerende sakte fordi en kan se så langt fremover. Denne strekningen har vi gått mange ganger før, både hele og deler av den, og HVER GANG har Ede fått utbrudd. Den er for kjedelig. Det er frustrerende å se bilene fare forbi mens vi nær snegler avgårde på stedet hvil ifht landskapet.  I tillegg lukter det tydeligvis hund fra enkelte av bilene. Jeg forstod det da en schæferoppdretter kom fra treningsbane og kjørte ut på hovedveien ~20 meter foran oss. Det tok sekunder før Ede ble merkbart alert og gikk opp i stress. Han forbinder lukten av andre hunder med trening. Utløser sterke forventninger i ham. Jeg innså med ett at dette antakelig er tilfellet med mange av bilene som passerer på veien. De eimer av hund. Ga meg delvis svar på hva som får ham til å gå så opp og ned i stress langs den strekningen der. Det har tidligere vært en gåte for meg hvorfor han plutselig stresser, så roer seg ned og går avslappet, for så å plutselig gå opp i stress igjen. Den passerende schæferoppdretteren ga meg svaret på det.  Men, så hadde Ede noen virkelig stygge utbrudd. Plutselige raptuser med påfølgende aggresjon mot meg pga frustrasjon med de selvpåførte rykkene i halsbåndet, tror jeg. Raptusene starter med vill byksing og så vender han seg mot meg i raseri fordi han sitter fast i båndet. I sele har han ikke blitt aggressiv mot meg under disse plutselige raptusene. Halsbåndet er tydeligvis mer smertefullt når han rykker til sånn. Nå var han direkte truende. RASENDE. Truet med å gjøre alvor av å rive meg i filler i sinne. Såpass skremmende at jeg vurderte om han kanskje skal gå med munnkurv en stund fremover. Han nærmer seg pubertet.. Men han roer seg fort og oppfører plutselig eksemplarisk igjen. Avslappet kroppsspråk. Går pent. Massivt hodebry å prøve forstå triggerene for både stress og ro. Det hele ga lite mening for meg. Omtrent halvparten av turen var eksemplarisk adferd. Utbruddene utgjorde kun en liten del. Det i mellom der var irriterende, men tolererbar vimsing, stramt bånd uten å trekke i fremdriftsstress. Han er flink til å ikke trekke, men det bygger seg tydelig opp frustrasjon over min ufattelige treghet. Hvorfor kan jeg ikke alltid løpe? Han vet at jeg KAN løpe. Har gjort det før, så hvorfor gjør jeg det ikke hele tiden? Antakelig en tung medvirkende trigger for utbrudd mot meg.  Han var glad da vi nærmet oss hjemme. Lettet og glad og ville inn. Vel inne forventet jeg at han skulle sovne som en stein, som han pleier gjøre. Istedenfor å sovne forble han stresset. Peste. La seg ned, men sluttet ikke pese. Ble turen for lang? Nope. Dette har vi gjort før. Resultatet pleier å være rett i søvn. Det slo meg etterhvert at han kan ha fått i seg noe. Han har beitet en del i det siste, også tidligere på dagen. En lengre konsultasjon med Grok senere er jeg sikker på at den merkelige Jekyll og Hyde adferden, hvor han vekslet uforutsigbart mellom eksemplarisk avslappet adferd og voldsomme utbrudd skyldes ubehag fra smørblomst og hundekjeks. Jeg kan erindre at han var borti den ene hundekjeksen langs veggen rett utenfor her, og han kan ikke ha unngått å få i seg smørblomst sånn som han har gresset midt i klaser av dem. Han holdt på å kveles av å drikke vann (krampe i øsofagus?) da vi kom hjem, hvilket passer symptomene fra smørblomst.  Regner det som en case solved. Han hadde sterkt ubehag i slimhinnene og muligens også noe ubehag fra hundekjeks. Han ble frustrert de gangene han var oppmerksom på det, og avslappet når han hadde fokus på annet og ignorerte det. Antar munnkurv er unødvendig på tur så lenge vi klarer unngå beiting. Smørblomst har høysesong frem til juli og er ALL OVER THE PLACE her hvor vi bor, så dette blir spennende. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...