Å takle brudd med kjæreste/samboer/ektefelle.

[JailyTina]

De aller fleste opplever vel et samlivsbrudd i løpet av livet. Og jeg tror de fleste takler det forskjellig. Så da lurer jeg på, hvordan takler sonisene ett brudd i kjærlighetslivet? Hva slags reaksjoner får dere?

Nysgjerrig på mye rart for tida kjenner jeg...

Edit: Endret tittel.

[Lola Pagola]

Å trodde dette var en tråd om benbrudd jeg

[JailyTina]

Å trodde dette var en tråd om benbrudd jeg

Endret tittelen, jeg...

[Aussieglis]

Har bare vært igjennom et ordentlig brudd før jeg ble sammen med samboeren min. (alt før sambo og x'en var bare "småkjærestegreier" som varte noen uker, max noen mnd så det teller jeg ikke med)

Jeg taklet det vel igrunn ganske dårlig. I laaang tid hadde jeg en skikkelig ekkel følelse i hele kroppen. Alt føltes galt og feil, som om jeg hadde forårsaket det værste som kunne skje.. Og ødelagt hele livet mitt igrunn. Det var bare fælt. Bare det å gå ut på verandaen å ta seg en sigarett føltes helt sprøtt, for der hadde jeg jo stått og røyka så mange ganger og vært "lykkelig forelsket" - og nå sto jeg der og var helt... død innvendig. Når jeg så utover landskapet jeg hadde sett på med så lykkelige øyne i over to år før den tid, ble jeg bare kvalm...

Det endte med at jeg flyttet derifra hvor alle "minnene" lå så fort jeg fikk sjangsen (ble 16 og skulle begynne på vidregående,) og jeg tror nesten den dårlige måten min å takle alt på fortsatte litt der og. Men så møtte jeg han som er samboeren min idag, da.... Og plutselig så jeg utover landskapet på min nye hjemplass med lykkelige øyne igjen.

Men den første tiden med han som er samboeren min idag var litt rar den og. Jeg var redd for å ødelegge det med han og, og det påvirket forholdet vårt en god del. Jeg tror enda jeg er redd for å ødelegge det, og bare jeg får et skjevt blikk fra han så kommer tankene

Hmm.. Jeg tror vel igrunn at det finnes mye sunnere måter å gjøre det på enn det jeg gjorde. Men jeg skylder på at jeg var veldig ung, og veldig forelsket.. Og det var mitt første ordentlige forhold liksom, og vi var sammen i over to år. Fra jeg var 13 og liten drittunge, og nesten til jeg var klar for vidregående som 16åring.

Hadde det blitt slutt med samboeren min og meg, hadde jeg nok blitt helt knust.. Men med alt i bakhodet om hvordan alt føltes sist gang, så blir jeg nok kanskje å ta litt bedre vare på meg selv på et eller annet vis. Gi meg selv tid til å sørge, og ikke minst, så ville jeg nok bare vært alene en gooood stund etterpå. Ikke forte meg inn i noe nytt forhold før jeg er helt ferdig med det forrige inni meg selv, slik at jeg ikke påfører noe stress og tristhet på flere..

[Carina]

Å trodde dette var en tråd om benbrudd jeg

Jeg også.

Jeg har vel egentlig bare hatt to forhold som jeg vil kalle mer eller mindre seriøse. Første var jeg sammen med i 6-7 år og det andre varte vel i 1,5. Felles for de er at det er jeg som har gått begge gangene, så jeg har liksom fått jobbet gjennom noe av det triste før det har blitt slutt. I tillegg til at jeg som regel holder det gående mye lenger enn jeg burde.

For meg har det vært trist en liten tid etterpå, og man vakler gjerne en del og lurer på om det var det riktige, spesielt etter det første forholdet fordi han var en så stor del av livet mitt fra jeg var 18 til jeg ble "voksen", vi bodde sammen og var forlovet i ca to av disse årene. Så skulle man plutselig ikke ha kontakt med sin beste venn liksom, det synes jeg er litt leit nå også det. Selv om vi ikke fungerte som kjærester liksom.

Men, etter litt tid føler jeg stort sett bare lettelse faktisk, for det er ikke verdt å kaste bort min dyrebare tid her på jorden i et forhold som gir mer tårer enn glede.

[PsychoLynx]

Jeg taklet det ikke... rett og slett. Og det er vel grunnen til at jeg er tilbake med samme fyr nå, tiltross for masse masse faenskap fra hans side. Men tror det skal funke denne gangen. Mistenker det blir det samme på nytt om det sku bli brudd igjen. aich... og sånn.

[Djervekvinnen]

Vel, har ikke opplevd noe samlivsbrudd, da samboeren min er min første kjæreste. Men jeg rota med en fyr før jeg møtte samboeren min, og vi hadde et roteforhold i et års tid ca. Jeg var forelska, han ville ha meg og alle andre han kunne få. Jeg var ung og dum, og lot meg påvirke for mye av fyren. Det kom ingenting godt ut av dette, bare bekymringer, tristhet, usikkerhet og fortvilelse. Jeg ville kutte han ut ofte, men vips så var man tilbake i "hans klør". Så jeg ble veldig påvirket følelsesmessig i denne perioden. Ble deppa og lei, slet med skolen, ville ikke spise og slike ting. Gråt mye. Huff, jeg er litt sur på meg selv for å la meg lure sånn, men det er jo sånnt man må lære. Selv om jeg angrer mye på dette, er det en erfaring. Typsik ungdomserfaring.

Men jeg slet endel pga dette, så jeg tror nok jeg ville takle et samlivsbrudd veldig hardt. Jeg blir nesten på gråten bare av tanken på at han skulle forlate meg. Blir så trist når jeg ser samlivsbrudd på film, og tenker på: hva hvis dette var oss. Jeg er så utrolig glad i samboeren min, og han betyr veldig mye for meg. Skulle det skje noe med han, vil en stor del av meg dø. Vi har delt så mye de siste 7+ årene, og alt har vi bygd opp sammen.

Så jeg håper jeg slipper å oppleve det.. Hvis det skjer, blir det nok noe av det tyngste jeg har vært igjennom..

[Carma]

Jeg takler sånt på en fantastisk sunn og god måte: Jeg blir sammen med en annen... Dette har ført til at jeg har hoppet fra "tre til tre" fra tidenes morgen og at jeg aldri greier å slå rot (eller kanskje det er derfor?) og at jeg takler dårlig å være alene (eller kanskje det er derfor?) og at jeg har vært singel max en mnd de siste 12-13 åra... Hører psykologene roper i horisonten, men liker ikke jakker med for lange ermer så.......

[JailyTina]

Grunnen til at jeg lurer på hvordan andre reagerer er selvsagt at jeg står midt oppi ett brudd. Vi har vært sammen i 4 forholdsvis gode, om enn noe turbulente år og han er uten tvil en av mine aller beste venner. Kjenner meg derfor godt igjen i det du skriver, Belgerguri. Hvordan skal det bli å ikke snakke med den beste vennen min lenger liksom...?

I denne situasjonen er det ingen av oss som er "skyld i" at det blir slutt. Vi er veldig enige om at "kjæreste-følelsene" bare ikke er der lenger. Og jeg vet rett og slett ikke hvordan jeg skal reagere. Jeg er jo glad i fyren, som en venn... Føler meg liksom bare tom og tiltaksløs...

Tidligere har jeg gjort som Carma, hoppet fra en fyr til en annen. Har ikke vært singel mer enn ca 3 måneder siden jeg var 16. Vært gjennom endel korte og to lange forhold på den tida. Men mistenker at det hadde vært en usunn reaksjon denne gangen...

[Carina]

Grunnen til at jeg lurer på hvordan andre reagerer er selvsagt at jeg står midt oppi ett brudd. Vi har vært sammen i 4 forholdsvis gode, om enn noe turbulente år og han er uten tvil en av mine aller beste venner. Kjenner meg derfor godt igjen i det du skriver, Belgerguri. Hvordan skal det bli å ikke snakke med den beste vennen min lenger liksom...?

I denne situasjonen er det ingen av oss som er "skyld i" at det blir slutt. Vi er veldig enige om at "kjæreste-følelsene" bare ikke er der lenger. Og jeg vet rett og slett ikke hvordan jeg skal reagere. Jeg er jo glad i fyren, som en venn... Føler meg liksom bare tom og tiltaksløs...

Vel, jeg må bare være "brutalt ærlig" og si at det har vært det verste for meg iallefall. Jeg kan fortsatt tenke at akkurat den biten er kjip. Likevel hadde jeg nok syntes det hadde vært enda kjipere å bruke mange år av livet mitt i et forhold som jeg ikke likte meg i, uansett årsak. Jeg vil ha litt mer i et forhold enn "bare" godt vennskap, selv om det også er veldig viktig for meg.

[JailyTina]

Vel, jeg må bare være "brutalt ærlig" og si at det har vært det verste for meg iallefall. Jeg kan fortsatt tenke at akkurat den biten er kjip. Likevel hadde jeg nok syntes det hadde vært enda kjipere å bruke mange år av livet mitt i et forhold som jeg ikke likte meg i, uansett årsak. Jeg vil ha litt mer i et forhold enn "bare" godt vennskap, selv om det også er veldig viktig for meg.

Nei, det må være mer enn "bare" vennskap. Noe lidenskap og varme følelser hadde vært fint i tillegg hvertfall. Men det har det vært lite av ganske lenge gitt...

[Carina]

Nei, det må være mer enn "bare" vennskap. Noe lidenskap og varme følelser hadde vært fint i tillegg hvertfall. Men det har det vært lite av ganske lenge gitt...

Det var mye av det samme i vårt forhold, det var nesten som å bo sammen med sin beste kompis eller en bror eller noe. Så selv om det var litt leit så var det nok det riktige for oss likevel.

[SiriEveline]

Spennende tråd. Er jo som alle soniser sikker vet, oppi det samme.. så du kan jo også sjekke ut den tråden.

Slutten har nettopp kommet for oss.. men det er vel jeg som har tatt steget. Og siste gang dette skjedde (for et halvt år siden) hoppet jeg til ny fyr med engang. Sånn skal det ikke bli nå!

Nå skal jeg leve livet mitt! Og sørge for at jeg har det bra, forme meg selv som jeg vil ha meg!

[Kira]

Jeg er også midt oppi et brudd nå, hvor vi har blitt enige om at det er best å gå fra hverandre, siden forelskelsen og kjærlighetsfølelsene ble til vennskap og ikke noe annet.

Vi er leilighet sammen, og har dyrene sammen, så det er nok av ting som skal klarnes opp i.

Vi takler det greit trur jeg, det har hittil ikke vært noen tårer, men vi er begge litt tomme og lei oss, fordi vi jo er glad i hverandre som venner.

Men jeg antar at det blir verre når vi flytter fra hverandre, inntil videre bor vi sammen.

Når det ble slutt med x'en min så var det jeg som gjorde det, og jeg hadde vel gått igjennom de fleste følelsene allerede. Da bodde vi sammen en måned eller så etterpå, og det var ikke enkelt, spesielt siden vi bodde i en et roms leilighet. Jeg var singel i over to år etter det bruddet, og det var godt å leve alene og bli bedre kjent med seg selv.

[JailyTina]

Belgerguri: Akkurt sånn det er for oss nå, ja.

Tinka-Tequila: Har fulgt med i tråden din! Syns du er sterk og tøff som har tatt det valget og gjennomført det!

Kira: Vi har på en måte bodd sammen siden før vi ble sammen vi da. Jeg ble kjent med han da jeg leide kjellerleiligheten i familiens hus. Men alle måtte flytte ut pga totalrenovasjon av huset og vi endte med å flytte til hvert vårt sted allerede i september 09. Nå ser jeg jo på en måte på det som en fordel oppi alt kaoset. Vi skrev også en samboeravtale i forhold til dyr og bil og sånne ting. Håper det ordner seg for deg!

Jeg vet ikke om jeg kommer til å bli noe særlig bedre kjent med meg selv av å være singel. Har en litt *kremt* "egen" personlighet som det skal mye til å rokke ved. Men jeg tror det vil bli litt godt å ikke ha noen flere å ta hensyn til enn meg og Jaily sånn i hverdagen. Litt mindre stressende vil jeg tro...

[Aya]

Jeg er ikke veldig god på sånne ting, må innrømme det. Min eks brukte jeg vel 3 år eller noe på å komme over- eller "komme over"- vet ikke om jeg noengang kommer HELT over han/forholdet vårt (avreagering, much?). Det handler, for meg, mye om hva man har gjennomgått i forholdet. Med min eks var det superturbulent, det var sårede følelser, svik, knuste hjerter og så videre, og det var nok like mye disse følelsene som satt igjen som savnet etter mannen. Min forlovede og jeg hadde et kort brudd for mange år siden, det taklet jeg superflott Jeg lå pretty much i sengen i en uke, spiste sjokolade og ikke noe annet, gråt, hørte på musikk og så på triste filmer. Rømte ut fra skoletimer mens tårene trillet og så videre Det føltes som noe manglet, som om det var et hull i brystet mitt- fikk ikke puste ordentlig liksom. Det var vondt ... Godt det ikke varte lenger. Jeg tror noe av det aller vondeste er å måtte gjøre alle de tingene man er vant til å være to om, alene, man lager seg jo rutiner og når man plutselig er alene om disse gjør det jo vondt ... Brudd er ALLTID vonde.

[Guest Jonna]

Jeg er ikke veldig god på sånne ting, må innrømme det. Min eks brukte jeg vel 3 år eller noe på å komme over- eller "komme over"- vet ikke om jeg noengang kommer HELT over han/forholdet vårt (avreagering, much?). Det handler, for meg, mye om hva man har gjennomgått i forholdet. Med min eks var det superturbulent, det var sårede følelser, svik, knuste hjerter og så videre, og det var nok like mye disse følelsene som satt igjen som savnet etter mannen. Min forlovede og jeg hadde et kort brudd for mange år siden, det taklet jeg superflott Jeg lå pretty much i sengen i en uke, spiste sjokolade og ikke noe annet, gråt, hørte på musikk og så på triste filmer. Rømte ut fra skoletimer mens tårene trillet og så videre Det føltes som noe manglet, som om det var et hull i brystet mitt- fikk ikke puste ordentlig liksom. Det var vondt ... Godt det ikke varte lenger. Jeg tror noe av det aller vondeste er å måtte gjøre alle de tingene man er vant til å være to om, alene, man lager seg jo rutiner og når man plutselig er alene om disse gjør det jo vondt ... Brudd er ALLTID vonde.

Emmm, fikk litt Twilight assosiasjoner her nå altså. Ikke for å være stygg altså

Selv har jeg vært i ett stort brudd. Dette ble også en slik vennskapsgreie som vi begge bare "prøvde litt mer". Jeg tror egentlig jeg aldri kommer helt over det for det var en veldig stor part av livet mitt i 5 år hvor det var masse rundt meg og i meg som forandret seg iløpet av de 5 årene. Du kan vel si at jeg ble voksen i det forholdet og vi vokste til to forsjellige rettninger, men med samme verdiene i livet alikavel. Så vi har ett vennskap den dag i dag, men ikke nært.

Jeg valgte å flytte og begynne "på nytt" etter dette forholdet. Det hjalp han meg med første året. Men jeg tror jeg har vært heldig som har hatt ett slikt brudd. Men jeg tror ingen kommer ut av ett lengre forhold uten en eller annen form for bagasje. Snørr og tårer kom det etterhvert hos meg pga det var jeg som måtte begynne på nytt. Da det var jeg som flyttet til Østlandet, det var hans venner vi hadde rundt hos her og hans famillie. Akkurat det var egentlig det vanskeligste, å bygge deg opp en egen og ny omgangskrets.

[Nowisclee]

Jeg vet faktisk ikke helt lenger!

Mitt siste "ordentlige" brudd når jeg hadde "ordentlig" kjæreste, var det jo jeg som sto for, både fordi jeg ikke følte det samme for ham lenger, og fordi jeg var redd for å forplikte meg mer, jeg er ikke så god på akkurat det der. Vi var jo heller ikke sammen i mer enn 6 mnd, da, og det er også det lengste forholdet jeg har hatt. Men innrømmer gjerne at jeg anger noe, det kunne nok kanskje ha blitt noe mer, om jeg hadde klart å åpne meg mer, og gi mer av meg selv.

Edit: også glemmer jeg å skrive noe om hvordan jeg taklet bruddene, men det var jo da selvsagt med å kaste meg inn i noe nytt og spennende noe.

Kan vel si det enkelt og greit, jeg sliter med å få følelser for noen, jeg åpner meg veldig sakte, og blir sjelden glad i noen sånn på ordentlig. Ergo er jeg forelsket i det å være forelsket, kjempesjarmert og alt er bare fryd og gammen, så går det et par-tre-fire mnd, og så går jeg lei.

Ikke noe morro for meg, ei heller morro for han jeg da måtte være sammen med, som jo gjerne har blitt glad i meg, derfor har jeg sluttet med sånt. Har ikke hatt et seriøst forhold på 1 år og 4 mnd, ca, og det er lenge til å være meg, sånn i forhold til før. Men, man får se hva tiden bringer, jeg gidder ikke å forhaste meg inn i noe sånn per i dag iallefall.

[Aya]

Emmm, fikk litt Twilight assosiasjoner her nå altså. Ikke for å være stygg altså

Jeg vet- tenkte akkurat det samme når jeg skrev det Men det ER ikke derfra, det var nøyaktig sånn det kjentes ut. Ikke like ille som for Bella, tror jeg, mannen min er tross alt ikke Edward *fnis* Men det var akkurat sånn- som om jeg ikke fikk puste ordentlig- ikke trekke pusten dypt ned, for den føyk bare ut et annet sted

[Raksha]

Har bare hatt tre seriøse forhold jeg og, og to av gangene var det jeg som gikk. Begge de gangene var det trist og kjipt - men ikke vondt. Første forholdet fikk endel kjedelige ettervirkninger med sjalu eks som prøvde å ødelegge med den nye og diverse sånt - han holdt faktisk på i over to år. Andre var vi veldig enige om ting, og begge så hvilken vei ting gikk, så der skiltes vi som venner. Siste var det han som gikk - det var vondt det. Kjempevondt faktisk. Ikke bruddet så mye i seg selv, men jeg fikk vite i ettertid at han hadde rotet med andre før det ble slutt og endel sånt - det gjorde det hele ganske vondt.

Jeg takler det dårlig - jeg rømmer inn bak muren min igjen og bygger på en meter eller tre. Er en grunn til at jeg bare har hatt overfladiske forhold i ettertid. Jeg skjønner ikke hvordan folk som kaster seg fra forhold til forhold får det til, og er litt misunnelig faktisk. Men en mellomting hadde sikkert vært fint.

[Carma]

Jeg takler det dårlig - jeg rømmer inn bak muren min igjen og bygger på en meter eller tre. Er en grunn til at jeg bare har hatt overfladiske forhold i ettertid. Jeg skjønner ikke hvordan folk som kaster seg fra forhold til forhold får det til, og er litt misunnelig faktisk. Men en mellomting hadde sikkert vært fint.

Ikke så bra det heller, nei.. Er vel også en form for mur, kanskje? Å aldri ta seg tid til å kjenne på sine egne følelser og bli virkelig kjent med seg selv... Ensomhet er skummelt det skal jeg si deg!

Mellomtinger er alltid best! ...tror jeg... ikke så god på sånne, i noen sammeheng egentlig...

...usj nå roper disse psykologene på meg igjen! (kan kanskje stappe pompom'ene i øra..?)

[Raksha]

Ikke så bra det heller, nei.. Er vel også en form for mur, kanskje? Å aldri ta seg tid til å kjenne på sine egne følelser og bli virkelig kjent med seg selv... Ensomhet er skummelt det skal jeg si deg!

Mellomtinger er alltid best! ...tror jeg... ikke så god på sånne, i noen sammeheng egentlig...

...usj nå roper disse psykologene på meg igjen! (kan kanskje stappe pompom'ene i øra..?)

Piff - ensomhet er ikke skummelt i det heletatt - å åpne seg derimot - DET er skummelt det.

[Huldra]

 

...usj nå roper disse psykologene på meg igjen!     (kan kanskje stappe pompom'ene i øra..?)

Jeg har aldri hatt noe stort brudd jeg, så jeg vet ikke hvordan jeg ville taklet det.  Etter tidligere mer eller mindre store traumer, sannsynligvis fryktelig dårlig..

[Carma]

Piff - ensomhet er ikke skummelt i det heletatt - å åpne seg derimot - DET er skummelt det.

Tøøøøys og tull! Har man åpnet seg nok ganger så er man jo helt tom! DET er fiiint!

[Malamuten]

Jeg takler slike ting utrolig dårlig og heldigvis har det ikke blitt så mange brudd, men er jo heller ikke så fryktelig gammel enda da. Mitt første seriøse/langvarige forhold var jo også min første virkelige kjærlighet, det ble slutt da jeg fant ut at han var utro, noe som selvfølgelig var skikkelig vondt. jeg følte meg sviktet og dårlig behandlet samtidig som jeg mistet min beste venn og mye av det som livet mitt da var bygd på. Dette var ikke lett og takle. Jeg var dum og ble etter en stund sammen med han igjen noe som i utgangspunktet gjorde meg mer sårbar og det fungerte jo ikke da heller siden jeg ikke klarte å stole på han og det ble mye av og på. Når det endelig ble slutt var jeg ganske ødelagt i ca et år og det tok enda et år før jeg turte ta sjangsen på å stole nok på noen til og gå inn i et forhold igjen.

Det nye forholdet ble slutt etter ca 8 mnd, og var ikke gøy, men andre omstendigheter og erfaring fra tidliger gjorde det litt lettere. Det gikk 14 dager ca så ble vi enige om å prøve igjen og nå går det bedre enn noen gang. I utgangspunktet så tror jeg at det å prøve igjen ikke er lurt, men jeg har tatt mine forhåndsregler med at jeg bodde for meg selv lenge, istede for å komme flyttende tilbake som han gjerne ville. Jeg tok meg god tid til å forsikre meg om at alle lovorda som kom faktisk var noe som varte ikke bare noe får og få meg tilbake også gå tilbake til gamle vaner.

For min del kommer det mye an på omstendighetene. Lett er det vell aldrig, men vis man har noen forvarsler så er det lettere enn om en er stormforelska å aner fred og ingen fare og den andre plutselig gjør det slutt. Jeg bruker gennerelt tid på å komme meg og hopper ikke rett i et nytt forhold selv om det kunne gjort ting lettere. Jeg vil være sikker på at jeg har funnet en som jeg føler jeg kjenner og som det er verdt å satse på. Og jeg vil være ferdig med tidligere forhold slik at jeg kan bruke all energi og tanker på min kjære.