Gå til innhold
Hundesonen.no

Hund i de forskjellige byene?


PhoNuLi

Recommended Posts

Til høsten skal jeg begynne å studere, og håper veldig på å få med meg en av valpene til Pheoebe. Så lenge jeg ordner med leilighet før jeg flytter, tror jeg det er ganske sikkert at jeg får det :lol: Men, jeg har enda ikke bestemt meg for hvor jeg vil.

Det som frister mest er kristiansand eller bergen (muuuligens Oslo), men jeg vil tenke mest mulig på hunden, og ønsker at det er fine turområder i nærheten.

Derfor spør jeg dere som bor i disse byene, hvordan er det egentlig å ha hund der? Ser for meg at kristiansand er litt mer landlig, men det finnes vel skogområder i Bergen også (som jeg ikke trenger å kjøre langt til)?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du vil nok finne hundefolk i alle byer og steder i Norge, og dertil områder som er mer eller mindre egnet til lufting og trening. ;)

På NKK kan du søke på klubber basert på fylke, og det kan jo gi deg en idé om aktive klubber i nærheten av de ulike stedene. Selv ville jeg definitivt valgt Kristiansand, siden jeg digger byen og det er fint rundt der, men Oslo er ganske bra det også. :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er oppvokst i bergen, masse fine turområder rundt byen der! Har bodd 6 år i kristiansand, og der har man skogen et steinkast fra døra, det er uansett ikke langt å komme seg til skogen uansett hvor man bor der.. Nå har jeg bodd i Oslo i snart et år, finnes masse fine turterrenger og parker man kan gå i. Jeg bor rett ved Karl Johan og det er ikke altfor lange biten før man kommer seg til marka :lol: Men hadde jeg valgt hvor jeg skulle bo i forhold til hund hadde jeg nok flyttet til kristiansand igjen..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har kun bodd i Kristiansand av disse byene du spør om. Der er det noen virkelig flotte turområder, turmessig stortivdes jeg der(var kun skole, hund og familie, så fikk ikke med meg noe annet av byen :lol: )

Hundeklubben var jeg innom, men der har det helt sikker kommet forandringer siden den gang. Var hyggelig folk der da, og sikkert mange av de som enda er der. Landskapet der nede er noe helt for seg selv ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

jeg vet ikke om du vurderer trondheim jeg? har jo to univeristet. Men ved ntnu er det utrolig landig, en kjempefin mark og masse tur muligheter :-)

Det er faktisk bare ett universitet her i Trondheim, men NTNU har tilholdssted både på Dragvoll og på Gløshaugen (hvor man oppholder seg er avhengig av hvilke fag man velger). I tillegg har vi jo høgskolen i Sør-Trøndelag med en rekke avdelinger rundt omkring i byen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Turmessig er Kristiansand en flott by, så lenge du sørger for å plassere deg litt i nærheten av de mange turområdene. MEN kristiansand er full av flått og i år har det regnet alt for mye (iallefall for en østlending som er er vant til vinter fra november til mars), så vi flytter herfra neste år. Naturen er knall, det finnes flere klubber her nede og studentmiljøet er vel normalt bra vil jeg si. Men jeg er ikke helt fornøyd med skolen, både fagmessig og servicemssig så for meg blir det med dette ene året. Men kjenner jo flere som har gått her flere år og elsker det, men for meg var dette ikke ett bra sted;)

Selv hadde jeg en solid utofrdring med å finne meg sted å bo. Det er hardt press på tilgjengelige boliger (noe man godt så da prisene gikk opp med nesten 2000 på en uke i det vi kom til august) og med hund stiller du fort bakerst i køen, så bestem deg for hvor du vil dra og begynn letingen tidlig. Selv endte jeg opp med å bo i Vennesla, går greit med buss og sånn men blir jo litt lite sosialt av og tiL.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg fikk Bea mens jeg studerte i Bergen og angret ikke på det. Selv om vi bodde midt i Bergen sentrum var det ikke langt å komme seg til byfjellene og de flotte turområdene som er der. Eneste jeg har å utsette på Bergen er de strenge båndtvangsreglene og de få mulighetene som er til å ha hunden løs der. Ellers er turområdene fantastiske!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Oslo har faktisk ganske mye grøntarealer..

Mener å huske at det er over 40kvm pr. innbygger.

Da er ikke marka regnet med..

Og stort sett uansett hvor i Oslo man bor har man jo marka innen kort avstand hjemmefra.

Jeg bor selv midt i sentrum, og kan på en halvtime komme meg til Nordmarka, Østmarka, Lillomarka..

Det er enorme grøntområder, i tillegg har jeg innen 10 minutter gangavstand hjemmefra minst 3 grøntområder, riktignok ikke av de største parkene..(Ankerparken, Slottsparken og Festningen)

Bygdøy med sine turområder har jeg også under 30 minutter hjemmefra, det samme med Frognerparken og flere andre parker..

For å si det sånn, Oslo er fantastisk for hunder, med unntak av den perioden de salter veiene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Her i Kristiansand er det masse flotte turområder! Mye skog og mark og timeslange turer.

Vi har nå 3 hunder og har bodd i Kristiansand i 2 år og vi har kun plukket 2 flått fra den ene hunden.

Hundeklubben er okei, ikke den mest aktive i forhold til de større byene.

De lokale avdelingene for rasene (foreks. retrieverklubben/ schæferklubben agder)er som regel mer aktive.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

det med flått glemte jeg å si ja.. Måtte plukke av minst 20 flått etter en tissetur, og når vi gikk skogturer så gikk jeg rett i dusjen for å plukke av flått fra meg selv.. Det er enooormt mye flått det, hvertfall der jeg bodde i kristiansand :ahappy:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er knallfornøyd med Kristiansand (bor utenfor jeg da, midt i skogen, men jeg vet det er mye turområder også mer sentralt). Det er en fin by med koselige mennesker, selv om de innfødte bysbarna er litt vanskelige å komme inn på. Miljøet på skolen (uia) er kjempebra, det samme på Gimlekollen mediehøgskole, såvidt jeg vet. Kollektivtilbudet er bra, hundeklubbene skal være helt okey, men akkurat det miljøet er nok bedre i Bergen. Ag-miljøet skal være greit! Landskapet er nydelig, og jeg har ikke hatt mye problemer med flått, selv om jeg som sagt bor midt i skogen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det spørs selvsagt litt hvor du bosetter deg, men i Bergen har vi jo flere flotte fjell å gå på, i kort avstand fra sentrum.

jeg vet ikke om du vurderer trondheim jeg? har jo to univeristet. Men ved ntnu er det utrolig landig, en kjempefin mark og masse tur muligheter :-)

Som Ingvild sier, kun ett universitet, men to forskjellige campus. Jeg studerte i to år ved NTNU selv, men da på Gløshaugen, og der var det slett ikke landlig :ahappy:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hei! Slik jeg ser det er det i hovedsak tre metoder hvis man har passeringsproblemer: 1) motbetinging/sladring, 2) alternativ adferd (f eks sitt eller fot), 3) straffe uønsket adferd (f eks straffe/avbryte stirring, da det gjerne er steget før utagering). 2) og 3) kan selvsagt overlappe, f eks om man vil kreve en alternativ adferd. Men så til spørsmålet: Er motbetinging uforenlig med å straffe uønsket adferd? I utgangspunktet skjønner jeg at man vil svare at metodene er helt uforenlige. Jeg mener at motbetinging i utgangspunktet er en fantastisk metode, uten risikoen for uønskede "bivirkninger" hvis det gjøres riktig. Problemet med motbetinging er at det tar lang tid å komme i mål og i hverdagen vil man gjerne, selvsagt litt avhengig av hvor man bor, møte en hund som er så nær at motbetinging ikke funker. I disse tilfellene vil jeg heller avbryte/straffe stirring for å være i forkant, og så kreve at hunden min følger meg forbi, og deretter belønne rett adferd når fokuset er på meg. Dette kan virke som nærmest det motsatte av motbetinging, men det er stor forskjell på å se/registrere den andre hunden og å stirre på den. Når avstanden er stor nok vil jeg imidlertid benytte motbetinging for å passere. Tenker dere at jeg kombinerer metoder som er uforenlige? Burde jeg heller bruke kun én av dem?
    • En han. Har merket meg at andelen testosteron på kurs og trening er påfallende mye lavere enn østrogen. Ofte er det eneste testosteronet til stede i følge med sin mykere halvdel, som har dratt dem dit. Resten av testosteronet kom ferdig utlært og er ute med hundene løse i parken, hilser på fremmede i bånd, og deler villig sin ekspertise med random damer som antakelig ikke kan like mye om hund som dem selv.  #notallmen men når den taggen føles nødvendig..
    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
    • Hei! Vi har nå fått svar fra dyrlegen - han hadde ikke kronisk betennelse i bukspyttkjertelen. Rart med det, for jeg ble nesten litt skuffet. Nå vet vi jo ikke hvorfor han stadig har slimete avføring, men kan kanskje utelukke at det har noe med fettinnholdet i maten å gjøre.  Skal snakke med dyrlege om vi kanskje kan sjekke for IBD. Vil jo i alle fall prøve å ha mest riktig tørrfor. Han har jo ikke hatt noen "alvorlige" hendelser med tørrforet han går på nå (gastrointestinal low fat), men det er stadig ganske løs og slimete avføring. Kanskje vi skulle forsøkt å bytte...
    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...