Gå til innhold
Hundesonen.no

Din hunderase


tm100001

Recommended Posts

Jeg har en engelsk springer spaniel. Egentlig litt tilfeldig. Når jeg var lita hadde jeg en leke av en springer som favoritt av rundt 1000 hundeleker. Etter dette luftet jeg et par, men avgjørelsen falt da min nabo fikk ei nydelig tispe, både utseende og gemytt, så jeg falt bare pladask. Har ikke angret en dag på valget(hun er jo kun rundt 8 mnd, så har ikke hatt så mye tid å angre på). Var bestemt på at jeg ville ha en hund som kunne brukes til det meste, og dette kan jo springeren.

Senere vil jeg ha Whippet og Boxer, men skal ha i alle fall en springer eller to til :hmm: Men whippet og Boxer er også to av mine favorittraser, så må vel bli en av de også:hmm: Men er jo relativt kaldt her i nord, så får se hva det blir til :D Jeg vil ikke holde meg til en rase, jeg har så mange favoritter at det er vanskelig å kjøre kun et løp.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 55
  • Created
  • Siste svar

Hva er det som gjør at du har den rasen du har nå, evnt. planlegger som ny hund?

Jeg har en flatcoated retriever fordi det var den rasen moren min falt pladask for, for 12-13 år siden. Pappa ville ha schäfer, men mamma fikk valget sitt - og det er jeg glad for. Jeg vokste nemlig opp med en kjempeflott flat-tispe, og hun har æren for min fascinasjon og interesse for hunder. Da hun døde ble det bestemt at familien skulle ha ny, og ettersom jeg var for ung til å bestemme noe som helst, ble det igjen en flat. Denne tispen ble med meg da jeg flyttet hjemmefra. Så valget var altså ikke mitt, men jeg er stort sett fornøyd med rasen.

Vil du ha samme rase på nytt, og hvis ikke; hvorfor?

Det er et vanskelig spørsmål... Noen ganger, når hunden min er supergrei og lydig, og sjarmerende og dødskul, så JA - jeg elsker det meste ved denne rasen, og jeg tenker at valget lett faller på en ny flat. For slik jeg kjenner rasen, så passer den meg utmerket på de fleste punkter, kanskje bortsett fra aktivitetsnivået... For mitt aktivitetsnivå kan variere veldig. Og jeg føler at denne rasen krever et jevnt over aktivt liv, og en uke med kun gåturer i nabolaget, det går liksom ikke... Og så er de så fryktelig vimsete! Mammadalter av dimensjoner, og klengete. Og de skal hilse på alt og alle, og gir seg ikke før de føler seg elsket nok.

Nei, jeg vet sannelig ikke. Etter å ha hatt tre flat'er i familien, pluss min søsters flat som jeg har hatt en del med å gjøre, så ønsker jeg egentlig å prøve noe nytt. Jeg ønsker en mer reservert hund. Og muligens en litt mindre. Synes det kan være mer praktisk i mange sammenhenger. Samtidig som min drømmehund er bordeaux dogge... Haha.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ville først og fremst ha en ganske stor og rolig hund, som trengte minimalt med pelsstell.

Jeg fant cane corso på nettet og synes det så ut som flotte hunder, men var veldig usikker på å skaffe en vakthund/stor molosse som førstegangshund. Forhørte meg mye, og fant ut at om jeg bare var innstilt på trening,sosialisering så ville det gå bra. Så jeg begynte å lete etter kull, og kom tilfeldigvis over en annonse med presaer på finn.no. de var jo enda finere enn corsoen, så jeg dro og besøkte oppdretter, og ble solgt pga deres rolige, selvsikre lynne, og flotte utseende.

Jeg vil ha Presa canario som neste hund også, fordi jeg synes de er flotte å se på, de er rolige inne i hus, men kan også være aktive og brukes til mye forkjellig, veldig gode familiehunder, knytter seg til eieren sin, stikker ikke av, passer på deg og huset ditt (greit, man trenger kanskje ikke en vakthund i dagens samfunn, men man føler seg 20 ganger mer trygg når man er aleine hjemme, eller går tur på kvelden. :wub: ) Ja, jeg har rett og slett blitt skikkelig gla i rasen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

At valget falt på Alaskan Malamute er vel en god porsjon flaks egentlig. Hadde vel uendelige kandidater med uike fordeler når jeg skulle anskaffe meg hund. Alle disse var godt gjennomtenkt, men vanskelig og velge en. Først hadde jeg bestemt meg for boxer, men bodde i blokk og en i oppgangen var allergisk så det ble ikke. Så flyttet jeg, i mellom tiden her hadde jeg vel falt for doberman, men da alt var klart for anskaffelse av hund kom jeg på Malamuten, som jeg hadde sett/hørt om i et tv program ganske mange år tidligere. Etter mye research om rasen og uttalige oppdrettere, bestemte jeg meg for denne rasen og det har jeg aldrig angret på:ahappy: Drømmen er et 4-spann til sledeturer på fjelet:D

Kjøpte min første som nå er 2 år og dette ga mersmak, året etter kjøpte jeg nr to, mye som selskap til den første. Så supre hunder da, spes siden jeg er veldig friuftsglad og fordi de er utrolig fine:) Sånn som jeg ser det er det kun 2 'minus' med rasen. Det er et veldig utprega jaktinstinkt og at de er veldig tøffe/dominante hunder. Men dette gjelder jo ikke bare malamute, det er jo også noe som ihvertfall kan begrenses med rett oppdragelse! Store hunder, de krever så og si null pelsstell, men røyter litt to ganger i året, har en av/på 'bryter' og er flotte familiehunder. Super hund til kløv, trekk og turkompis, spes på lange turer(for hunden sin del), spor og jakt på storvilt.

Har lyst på en aussie etter hvert også, den blir jo da mer en inne og gårdshund enn malamuten. Misforstå meg rett den vil bli brukt:)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har en gjeng med Dobermann (5 for øyeblikket) og må si at dette er rasen som fanger mitt hjerte. Har hatt ulike raser opp gjennom årene, men har egentlig alltid visst at jeg skulle ha en stor, brun og majestetisk Dobberhanne engang etter jeg vokste opp med en som nærmeste nabo.

Som konkurransehund for Lp, ag og bruks begynte jeg med Dalmatiner, og selv om denne også var svært festlig å trene med, ville jeg ha noe med mer "trykk" i, og jeg brukte laaang tid på å finne Dobermann fra rett oppdretter.

Jeg elsker rasen for dens intense arbeidslyst og stolte, men svært lojale vesen.

De er flotte og sterke allround hunder som kan brukes til ALT og aldri sier nei takk til det eier vil ha dem med på.

Den største fordelen med gode Dobermann er den enorme kontrasten mellom av og på knappen. De er hefige som få på trening/tur, men nesten "døde" inne eller når de skal være rolige. I forhold til andre raser jeg har hatt i hus eller kjenner til, vet har jeg aldri møtt hunder som er så "av" og "på". De tåler veldig mye fysisk og klager aldri om de blir brukt hardt.

Vel og merke om det er Dobbere av den gode typen som har de disse egenskapene, det er mye rusk på denne rasen også, ikke minst er det mye late, pysete dobbere rundt om, samt at noen totalt mangler "av-knappen", som gjør dem svært slitsomme.

En skikkelig Dobermann skal ha lekelyst så man blir litt svett av bare tanken på å holde i andre enden av bitefilla, men kunne slå seg av i det man kommer hjem :lol:

De er også praktisk mht at de røyter lite og generelt er opptatt av å være rene, og de ELSKER å ligge inntil for å kose.

Rasen er definitivt ikke for alle, og de som tror man kan tvinge en dobermann til noe som helst, bør bare spare seg bryderiet. De er svært klar over sin stolte natur, og forventer at alle andre vet det også..Hvis de derimot mener det lønner seg for dem å høre etter, er de svært lett å få lydige, hahahah :D:ahappy::)

Skal ha Dobermann lenge jeg, men har en annen yndlingsrase som jeg har hatt planer om i årevis..Whippet :thumbs: Så vi får se med årene om det ikke kommer en liten slik til oss etterhvert.

mvh Marita

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hva er det som gjør at du har den rasen du har nå, evnt. planlegger som ny hund?

Jeg så bilde av en tervueren da jeg var liten, og bilde av den vakre hunden dukket jevnlig opp i tankene. Da jeg senere møtte, og passet terven til noen jeg kjente, ble jeg mer overbevist om at jeg ville ha en. Jeg ville ha en lettrent, smart og morsom hund, som jeg kunne bruke til lydighet og eventuelt andre hundesporter, og belgere syntes å passe min personlighet. Tilfeldigheter gjorde at jeg endte opp med groenendael istedet for terv.

Vil du ha samme rase på nytt, og hvis ikke; hvorfor?

Jeg vil garantert ha belger igjen, trolig både gronnis og terv. Men som belgerguri sier, det er ikke lett å finne det riktige individet da det er en del grums ute og går. Etter min smak fokuseres det for mye på utstilling i avlen av belgere, og for lite på bruksegenskaper og mentalitet. Aller helst vil jeg ha "hele pakken" en hund som jeg både kan stille ut og konkurrere med.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Ja, jeg har brukt silver shade-dekken til hest om sommeren, og min erfaring er positiv. Materialet reflekterer sollys godt og bidrar til å holde hesten kjøligere, spesielt på veldig varme dager. Det gir også en viss beskyttelse mot insekter, selv om det ikke erstatter et eget fluedekken. Det er viktig å velge riktig størrelse og sikre at det sitter godt, slik at det ikke gnager. Jeg opplevde at hesten virket mer komfortabel, særlig under opphold på beite i solsteiken.
    • Lyden av ordet diary..  Vurderte i går å oppdatere om suksessen med ris, havregrøt, gulrot og brokkoli mos, ren kyllingfilet og egg, med en gradvis reintrodusering av tørrfor. Etter 2x kakao kunstverk av perfekt konsistens, som bare var å plukke fra gresset uten any smear, så det ut som en suksess, og Ede fikk V&H blandet med litt gulrotmos til kvelds. I morges viste det seg at jeg var litt snar med å trekke konklusjoner i går, og min vurderingsevne før morgenkaffe er heller ikke noe å skryte av. Det første som kom ut var fint, så jeg avfeide den siste klatten med softis som ingenting. ..og jeg glemte å tenke på at Ede ikke har fått intimbarbering på en stund. Rævskjegget hadde rukket gro nok til å kunne forveksles med ansiktet på en nykonvertert islamist, noe jeg smertelig ble gjort oppmerksom på da jeg noen timer senere måtte tørke stumpen hans fra en ladning med viskositet lik brun kjøttkakesaus ved 278°K. Det som først så ut som en grei tørkejobb viste seg å være det verste tilfellet av danglebær jeg ikke har hørt om før. Ord kan vanskelig beskrive den følgende halvtimen.  Det ble tørket og vasket og lugget i det nyanlagte talibanskjegget uten antydning til å nærme seg måloppnåelse. Ede begynte bli sår i stumpen og protesterte mot behandlingen, men forstod alvoret i situasjonen og samarbeidet tålmodig for å la meg prøve fikse problemet med dobbel effileringssaks, noe som heller ikke var noen quick fix. Vurderer begynne kalle ham Harald nå, etter Harald Hårfagre. Etter at effileringssaksen hadde gjort hva den kunne, så var det fortsatt en absurd mengde småsmuler av brun sement stuck i fløyelen rundt kaviarstjerna på den heltemodige pompen. Å finne frem sjampoen hadde liknende effekt på Ede som på røverne i Kardemommeby. Den heltemodige roen og tålmodigheten slo over i engstelse og han ville ikke samarbeide mer. Fordi han er hjernevasket fra barnsben til å forbinde dusjen med mat, så gikk han allikevel med på å la meg lukke døren bak ham, i håp om lysere tider, men forstod han var fanget i en felle øyeblikket etter, da jeg skrudde på dusjen uten at det luktet mat der inne. Ikke tale om at han ville gå med på det der. Han er for stor til å kunne tvinges nå, så å få den stumpen der inn over kantene på dusjsonen var det bare å glemme. Løsningen ble å massere inn sjampoen midt på gulvet og omstendelig vaske den ut igjen med vaskekluter og håndklær i flertall, mens han benyttet anledningen til å styrketrene muskulaturen rundt halefestet for å være bedre rustet til fremtidige konflikter av samme art.  Da det begynte vibrere truende i halsbåndet var jobben heldigvis gjort.  Nå som veslefjeset er rent og pent og utenfor PSTs søkelys, så er neste oppgave på tapetet å overbevise Harald om at det å stå stille med halen hevet mens jeg romsterer rundt analåpningen hans med en oppladbar, vibrerende, rosa plastdings er nødvendig for å gjøre neste tømming av belgen til en mindre traumatisk opplevelse for oss begge. ..med gulrot- og havregrøt som "lokkemiddel". Godt han ikke kan skrive Finn-annonser for omplassering eller ringe Dyrebeskyttelsen selv. 
    • Jeg tror nok forslaget var å få ny hund umiddelbart etter du har mistet den du har, ikke før. Det er fordeler og ulemper. Og ikke minst, folk er forskjellige.  Nå kan ikke jeg få ny hund pga. sykdom, men selv om jeg hadde kunnet det hadde jeg nok brukt god tid før neste kom i hus. Nå er det to år(!) siden vi mistet våre, og jeg kjenner jeg er mentalt klar for en ny hund. Men for min del sier helsa nei da, så det blir ikke med det første. Uansett tenker jeg det viktigste er å sette pris på den tiden man har, og ta vare på minnene når de er borte.
    • Tankk. Skal sjekke Librela. Når det gjelder ny hund så har jeg faktisk fått det forslaget av en del. Men hu blir sjalu på andre hunder hvis jeg er for "overstrømmende" så det blir evt om lenge til.
    • Fin tradisjon! Har ikke pleid å sette noen spesielle mål for hundeholdet, men kanskje det kan hjelpe på motivasjonen for ulike ting. Så, her er mine ikke så ambisiøse mål for resten av 2025 (om enn litt sent, hehe): - Har en del hundebøker liggende som jeg gjerne vil komme gjennom. Jeg leser igrunn lite bøker generelt, så blir ganske fornøyd hvis jeg kommer gjennom 2 i løpet av de neste 5 månedene - Sydney har muligens ikke så altfor lenge igjen, så hovedmålet blir å gi henne en så god pensjonisttilværelse som mulig og gjøre mitt beste for å holde henne i god helse.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...