Gå til innhold
Hundesonen.no

Din hunderase


tm100001

Recommended Posts

Jeg har en engelsk springer spaniel. Egentlig litt tilfeldig. Når jeg var lita hadde jeg en leke av en springer som favoritt av rundt 1000 hundeleker. Etter dette luftet jeg et par, men avgjørelsen falt da min nabo fikk ei nydelig tispe, både utseende og gemytt, så jeg falt bare pladask. Har ikke angret en dag på valget(hun er jo kun rundt 8 mnd, så har ikke hatt så mye tid å angre på). Var bestemt på at jeg ville ha en hund som kunne brukes til det meste, og dette kan jo springeren.

Senere vil jeg ha Whippet og Boxer, men skal ha i alle fall en springer eller to til :hmm: Men whippet og Boxer er også to av mine favorittraser, så må vel bli en av de også:hmm: Men er jo relativt kaldt her i nord, så får se hva det blir til :D Jeg vil ikke holde meg til en rase, jeg har så mange favoritter at det er vanskelig å kjøre kun et løp.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 55
  • Created
  • Siste svar

Hva er det som gjør at du har den rasen du har nå, evnt. planlegger som ny hund?

Jeg har en flatcoated retriever fordi det var den rasen moren min falt pladask for, for 12-13 år siden. Pappa ville ha schäfer, men mamma fikk valget sitt - og det er jeg glad for. Jeg vokste nemlig opp med en kjempeflott flat-tispe, og hun har æren for min fascinasjon og interesse for hunder. Da hun døde ble det bestemt at familien skulle ha ny, og ettersom jeg var for ung til å bestemme noe som helst, ble det igjen en flat. Denne tispen ble med meg da jeg flyttet hjemmefra. Så valget var altså ikke mitt, men jeg er stort sett fornøyd med rasen.

Vil du ha samme rase på nytt, og hvis ikke; hvorfor?

Det er et vanskelig spørsmål... Noen ganger, når hunden min er supergrei og lydig, og sjarmerende og dødskul, så JA - jeg elsker det meste ved denne rasen, og jeg tenker at valget lett faller på en ny flat. For slik jeg kjenner rasen, så passer den meg utmerket på de fleste punkter, kanskje bortsett fra aktivitetsnivået... For mitt aktivitetsnivå kan variere veldig. Og jeg føler at denne rasen krever et jevnt over aktivt liv, og en uke med kun gåturer i nabolaget, det går liksom ikke... Og så er de så fryktelig vimsete! Mammadalter av dimensjoner, og klengete. Og de skal hilse på alt og alle, og gir seg ikke før de føler seg elsket nok.

Nei, jeg vet sannelig ikke. Etter å ha hatt tre flat'er i familien, pluss min søsters flat som jeg har hatt en del med å gjøre, så ønsker jeg egentlig å prøve noe nytt. Jeg ønsker en mer reservert hund. Og muligens en litt mindre. Synes det kan være mer praktisk i mange sammenhenger. Samtidig som min drømmehund er bordeaux dogge... Haha.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ville først og fremst ha en ganske stor og rolig hund, som trengte minimalt med pelsstell.

Jeg fant cane corso på nettet og synes det så ut som flotte hunder, men var veldig usikker på å skaffe en vakthund/stor molosse som førstegangshund. Forhørte meg mye, og fant ut at om jeg bare var innstilt på trening,sosialisering så ville det gå bra. Så jeg begynte å lete etter kull, og kom tilfeldigvis over en annonse med presaer på finn.no. de var jo enda finere enn corsoen, så jeg dro og besøkte oppdretter, og ble solgt pga deres rolige, selvsikre lynne, og flotte utseende.

Jeg vil ha Presa canario som neste hund også, fordi jeg synes de er flotte å se på, de er rolige inne i hus, men kan også være aktive og brukes til mye forkjellig, veldig gode familiehunder, knytter seg til eieren sin, stikker ikke av, passer på deg og huset ditt (greit, man trenger kanskje ikke en vakthund i dagens samfunn, men man føler seg 20 ganger mer trygg når man er aleine hjemme, eller går tur på kvelden. :wub: ) Ja, jeg har rett og slett blitt skikkelig gla i rasen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

At valget falt på Alaskan Malamute er vel en god porsjon flaks egentlig. Hadde vel uendelige kandidater med uike fordeler når jeg skulle anskaffe meg hund. Alle disse var godt gjennomtenkt, men vanskelig og velge en. Først hadde jeg bestemt meg for boxer, men bodde i blokk og en i oppgangen var allergisk så det ble ikke. Så flyttet jeg, i mellom tiden her hadde jeg vel falt for doberman, men da alt var klart for anskaffelse av hund kom jeg på Malamuten, som jeg hadde sett/hørt om i et tv program ganske mange år tidligere. Etter mye research om rasen og uttalige oppdrettere, bestemte jeg meg for denne rasen og det har jeg aldrig angret på:ahappy: Drømmen er et 4-spann til sledeturer på fjelet:D

Kjøpte min første som nå er 2 år og dette ga mersmak, året etter kjøpte jeg nr to, mye som selskap til den første. Så supre hunder da, spes siden jeg er veldig friuftsglad og fordi de er utrolig fine:) Sånn som jeg ser det er det kun 2 'minus' med rasen. Det er et veldig utprega jaktinstinkt og at de er veldig tøffe/dominante hunder. Men dette gjelder jo ikke bare malamute, det er jo også noe som ihvertfall kan begrenses med rett oppdragelse! Store hunder, de krever så og si null pelsstell, men røyter litt to ganger i året, har en av/på 'bryter' og er flotte familiehunder. Super hund til kløv, trekk og turkompis, spes på lange turer(for hunden sin del), spor og jakt på storvilt.

Har lyst på en aussie etter hvert også, den blir jo da mer en inne og gårdshund enn malamuten. Misforstå meg rett den vil bli brukt:)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har en gjeng med Dobermann (5 for øyeblikket) og må si at dette er rasen som fanger mitt hjerte. Har hatt ulike raser opp gjennom årene, men har egentlig alltid visst at jeg skulle ha en stor, brun og majestetisk Dobberhanne engang etter jeg vokste opp med en som nærmeste nabo.

Som konkurransehund for Lp, ag og bruks begynte jeg med Dalmatiner, og selv om denne også var svært festlig å trene med, ville jeg ha noe med mer "trykk" i, og jeg brukte laaang tid på å finne Dobermann fra rett oppdretter.

Jeg elsker rasen for dens intense arbeidslyst og stolte, men svært lojale vesen.

De er flotte og sterke allround hunder som kan brukes til ALT og aldri sier nei takk til det eier vil ha dem med på.

Den største fordelen med gode Dobermann er den enorme kontrasten mellom av og på knappen. De er hefige som få på trening/tur, men nesten "døde" inne eller når de skal være rolige. I forhold til andre raser jeg har hatt i hus eller kjenner til, vet har jeg aldri møtt hunder som er så "av" og "på". De tåler veldig mye fysisk og klager aldri om de blir brukt hardt.

Vel og merke om det er Dobbere av den gode typen som har de disse egenskapene, det er mye rusk på denne rasen også, ikke minst er det mye late, pysete dobbere rundt om, samt at noen totalt mangler "av-knappen", som gjør dem svært slitsomme.

En skikkelig Dobermann skal ha lekelyst så man blir litt svett av bare tanken på å holde i andre enden av bitefilla, men kunne slå seg av i det man kommer hjem :lol:

De er også praktisk mht at de røyter lite og generelt er opptatt av å være rene, og de ELSKER å ligge inntil for å kose.

Rasen er definitivt ikke for alle, og de som tror man kan tvinge en dobermann til noe som helst, bør bare spare seg bryderiet. De er svært klar over sin stolte natur, og forventer at alle andre vet det også..Hvis de derimot mener det lønner seg for dem å høre etter, er de svært lett å få lydige, hahahah :D:ahappy::)

Skal ha Dobermann lenge jeg, men har en annen yndlingsrase som jeg har hatt planer om i årevis..Whippet :thumbs: Så vi får se med årene om det ikke kommer en liten slik til oss etterhvert.

mvh Marita

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hva er det som gjør at du har den rasen du har nå, evnt. planlegger som ny hund?

Jeg så bilde av en tervueren da jeg var liten, og bilde av den vakre hunden dukket jevnlig opp i tankene. Da jeg senere møtte, og passet terven til noen jeg kjente, ble jeg mer overbevist om at jeg ville ha en. Jeg ville ha en lettrent, smart og morsom hund, som jeg kunne bruke til lydighet og eventuelt andre hundesporter, og belgere syntes å passe min personlighet. Tilfeldigheter gjorde at jeg endte opp med groenendael istedet for terv.

Vil du ha samme rase på nytt, og hvis ikke; hvorfor?

Jeg vil garantert ha belger igjen, trolig både gronnis og terv. Men som belgerguri sier, det er ikke lett å finne det riktige individet da det er en del grums ute og går. Etter min smak fokuseres det for mye på utstilling i avlen av belgere, og for lite på bruksegenskaper og mentalitet. Aller helst vil jeg ha "hele pakken" en hund som jeg både kan stille ut og konkurrere med.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Hei! Med straff mener jeg noe som avbryter og på sikt reduserer den uønskede adferden. Hva det er og hvor hard straffen er vil selvsagt avhenge av hund og situasjon. For mitt eget vedkommende er det i en del tilfeller nok med et bestemt "nei" for å avbryte stirringen. Men det er jo per def straff det også. Ja, leash-pop kan funke på noen hunder, men i slike situasjoner er min erfaring at man også bør være litt forsiktig med det, da leash-pop faktisk også kan trigge utagering.   Ja, enig i det du sier om å bruke metode som kan utvikle stress ved passering. Det er også noe av grunnen til at jeg bruker motbetinging når avstanden er stor nok. Jeg har forøvrig god erfaring med å benytte motbetinging på langt mindre avstand etter å ha straffet tidligere. Dermed unngår man også stress og at hunden assosierer motgående hunder med noe negativt.   PS! Veldig bra jobbet at det har funket for deg kun med motbetinging.
    • Jeg tenker det kommer an på hunden. ..og hva du mener med straff. Er det en innarbeidet lyd som indikerer avbryt, ellers..? Hva ellers?  Fra YouTube ser det ut som såkalt "leash pop" fungerer på mange hunder. Det finnes jo mange grader av det, det trenger ikke være så kraftig at det gjør vondt, og det kan fungere som Caesar Millans: "Tssscht!" for å få kontakt på en måte som ikke fungerer som belønningsmarkør, men advarsel om at nå blir jeg sur og det blir kjip stemning her? Mange hunder tar det til seg at fører er misfornøyd. Mer interessant å gjøre fører happy. Så er det andre hunder som ikke kunne brydd seg mindre om det.  Personlig er jeg skeptisk til å gjøre noe hunden kan utvikle stress ifbm passeringer av. Motbetinging har alltid fungert for meg, men det kan som du sier ta tid, og jeg vet om TO meget erfarne som ikke har lykkes med den metoden på sine hunder selv etter to år med konsekvent trening, så 🤷🏼‍♀️ Privattimer med erfaren instruktør?    Edit: Av alternativ adferd virker sitt litt kjedelig. Hvor mye begeistring og belønning er hunden vant med at en plain sitt utløser? Jobbe den opp litt om det har gått rutine i den?
    • Hei! Slik jeg ser det er det i hovedsak tre metoder hvis man har passeringsproblemer: 1) motbetinging/sladring, 2) alternativ adferd (f eks sitt eller fot), 3) straffe uønsket adferd (f eks straffe/avbryte stirring, da det gjerne er steget før utagering). 2) og 3) kan selvsagt overlappe, f eks om man vil kreve en alternativ adferd. Men så til spørsmålet: Er motbetinging uforenlig med å straffe uønsket adferd? I utgangspunktet skjønner jeg at man vil svare at metodene er helt uforenlige. Jeg mener at motbetinging i utgangspunktet er en fantastisk metode, uten risikoen for uønskede "bivirkninger" hvis det gjøres riktig. Problemet med motbetinging er at det tar lang tid å komme i mål og i hverdagen vil man gjerne, selvsagt litt avhengig av hvor man bor, møte en hund som er så nær at motbetinging ikke funker. I disse tilfellene vil jeg heller avbryte/straffe stirring for å være i forkant, og så kreve at hunden min følger meg forbi, og deretter belønne rett adferd når fokuset er på meg. Dette kan virke som nærmest det motsatte av motbetinging, men det er stor forskjell på å se/registrere den andre hunden og å stirre på den. Når avstanden er stor nok vil jeg imidlertid benytte motbetinging for å passere. Tenker dere at jeg kombinerer metoder som er uforenlige? Burde jeg heller bruke kun én av dem?
    • En han. Har merket meg at andelen testosteron på kurs og trening er påfallende mye lavere enn østrogen. Ofte er det eneste testosteronet til stede i følge med sin mykere halvdel, som har dratt dem dit. Resten av testosteronet kom ferdig utlært og er ute med hundene løse i parken, hilser på fremmede i bånd, og deler villig sin ekspertise med random damer som antakelig ikke kan like mye om hund som dem selv.  #notallmen men når den taggen føles nødvendig..
    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...