Gå til innhold
Hundesonen.no

Dere med Sheltie


Tonje

Recommended Posts

Skrevet

I forrige hundesport leste jeg om hunderaser som SKK har listet opp som; raser som har eksteriøre særtrekk som påvirker eller kan komme til å påvirke hundens helse. Disse er igjen delt inn i tre kategorier,og innunder "raser som bør holdes under oppsikt" finner jeg Sheltien.

Og da er mitt spørsmål,hva gjør sheltien der? Hva synes dere sheltie-eiere/oppdrettere? Hører rasen hjemme på den lista?

Skrevet

Feilstilte hjørnetenner er grunnen til at sheltien står på den lista. Skal prøve å finne linken til den komplette lista, et øyeblikk :rolleyes2:

Finner ingen bedre link enn dette: http://kennet.skk.se/skk/iframe.aspx?url=h...i-bin/search.pl men hvis du klikker på den tredje "Särskilda Rasspecifika Domaranvisningar (SRD) rörande exteri" sett ovenfra, så har du rasene i gruppe 1.

Ellers så er det jo om andre raser der også. Om sheltien hører hjemme der eller ikke har jeg ingen mening om, da jeg er en veldig fersk sheltieeier. Me jeg vet at rasen sliter med feilstilte hjørnetenner (de må ofte trekkes ved tannfellinga) og noe manglende tenner.

Men ellers har jeg et inntrykk av at sheltien generelt er en sunn rase uten det helt store sykdomsbildet.

Skrevet

Jeg personlig syns jo og at rasen burde ta tak i HD-problematikken.... Noe jeg får masse pes for, og maaange som er uenige med meg i :)

Skrevet
Jeg personlig syns jo og at rasen burde ta tak i HD-problematikken.... Noe jeg får masse pes for, og maaange som er uenige med meg i :)

Jeg spør, ikke fordi jeg egentlig har en egen mening om dette, det er jeg for fersk til, jeg spør for å lære og for å "utvide horisonten" litt om du skjønner :)

Var på sheltieseminaret i begynnelsen av oktober (arrangert av NSSK), og der fikk vi lære masse (referatet ligger på nssk.no). Men en ting blant mange jeg snappa opp, var det med HD. Ulla Berg-Person snakka om helse, og fortalte om en slags studie de hadde gjort i Sverige, der de hadde røntga en del hunder. Kjenner desverre ikke helt til alle detaljene. Men i hvert fall, resultatet ble noe sånt som at litt over 80 % ble røngta med A eller B, rundt 12 % ble røntga med C, og kun 4 % ble røntga med verre enn C.

Jeg vet jo at denne undersøkelsen kanskje ikke er representativ for alle verdens sheltier, men jeg synes den allikevel gir et visst pekepinn. Hvordan kan man da si at sheltien da har noe HD-problematikk?

Og når det i tillegg blir hevda at HD kan være en kombinasjon av miljø såvel som arv, da stusser jeg enda mer, derfor er jeg ute etter å høre hva "HD-tilhengerne" blant sheltie mener.

Skrevet

Uansett om Sheltien i dag har store problemer med HD eller ikke (det vet jeg faktisk ikke noe om), så er jeg enig med Silje om at rasen burde røntges! Hva er argumentet for å ikke gjøre det liksom? (og da snakker jeg gode argument).

Skrevet
Jeg spør, ikke fordi jeg egentlig har en egen mening om dette, det er jeg for fersk til, jeg spør for å lære og for å "utvide horisonten" litt om du skjønner :)

Var på sheltieseminaret i begynnelsen av oktober (arrangert av NSSK), og der fikk vi lære masse (referatet ligger på nssk.no). Men en ting blant mange jeg snappa opp, var det med HD. Ulla Berg-Person snakka om helse, og fortalte om en slags studie de hadde gjort i Sverige, der de hadde røntga en del hunder. Kjenner desverre ikke helt til alle detaljene. Men i hvert fall, resultatet ble noe sånt som at litt over 80 % ble røngta med A eller B, rundt 12 % ble røntga med C, og kun 4 % ble røntga med verre enn C.

Jeg vet jo at denne undersøkelsen kanskje ikke er representativ for alle verdens sheltier, men jeg synes den allikevel gir et visst pekepinn. Hvordan kan man da si at sheltien da har noe HD-problematikk?

Og når det i tillegg blir hevda at HD kan være en kombinasjon av miljø såvel som arv, da stusser jeg enda mer, derfor er jeg ute etter å høre hva "HD-tilhengerne" blant sheltie mener.

Det jeg syns er problemet er at sheltien IKKE røntges i stor skala. Det vil si at de som faktisk har HD går videre i avl. Det som har vært argumentet er at en sheltie ikke lider av HD om den først har det og at det er så lite utbredt på rasen at det ikke er vits i.

At en sheltie ikke lider av en HD grad er bullshit. Selvsagt kan man være heldig og at hunden får leve lenge med hden sin. Men det er absolutt hunder som lider, som må avlives lenge før nødvendig og som har store smerter.

Det at det ikke skal være utbredt på rasen er jo forsåvidt greit, men det ER jo en del likvel, nok til at jeg syns man burde røntge. Nettopp for å stoppe kombinasjoner der man avler på HD og gjerne også dobler HD (noe som jeg vet faktisk skjer).

Ett annet av de yndede arugumentene er måten røntgingen skjer. Det menes at den knekken hunden ligger med under røntgingen er feil og at det derfor blir feil bilder....

(med tanke på at alle andre raser ligger i samme posisjon orker jeg ikke engang svare på det...)

Det har vært en del splid i miljøet angående røntging og jeg har motatt flere truende mailer og blikk på utstillinger fordi jeg åpent har gått ut å "spredd det glade budskap". Desverre er det også de som ikke klarer å skille sak og person og har latt det gå utover meg personlig.

Kan tro jeg er glad for å ha gått over til en rase der det forventes at alt røntges hehe :)

Skrevet
Men i hvert fall, resultatet ble noe sånt som at litt over 80 % ble røngta med A eller B, rundt 12 % ble røntga med C, og kun 4 % ble røntga med verre enn C.

Litt OT, men jeg har selv en rase hvor friprosenten de siste ti årene har vært på 75-80. Altså ikke mye mer HD enn det en finner på sheltie.

Og jeg finner det yderst paradoksalt at jeg får høre at jeg har en rase med STORT HD-problem, så lenge en annen rase med tilsvarende tall mener det IKKE er et problem hos dem.

Men, trådstarter spurte om problem som eksteriørdommere skal ta hensyn til, og HD er ikke noe en dommer kan eller skal ta hensyn til så lenge bevegelsesmønsteret ellers er som ønsket.

Utstilling og avl er ikke alltid to sider av samme sak.

Skrevet
Litt OT, men jeg har selv en rase hvor friprosenten de siste ti årene har vært på 75-80. Altså ikke mye mer HD enn det en finner på sheltie.

Og jeg finner det yderst paradoksalt at jeg får høre at jeg har en rase med STORT HD-problem, så lenge en annen rase med tilsvarende tall mener det IKKE er et problem hos dem.

Men, trådstarter spurte om problem som eksteriørdommere skal ta hensyn til, og HD er ikke noe en dommer kan eller skal ta hensyn til så lenge bevegelsesmønsteret ellers er som ønsket.

Utstilling og avl er ikke alltid to sider av samme sak.

Oisann, jeg leste ikke TS innlegg nøye nok, jeg ser nå at det var hva dommere skulle legge merke til! Beklager det :)

For meg er det ikke det at problemet er STORT, men det at det ikke kartlegges. Det at det foretas parringer på hunder med HD fordi man ikke har noe som helst avlskriterier angående HD.

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...