Gå til innhold
Hundesonen.no

Skal vi la alle dyr få leve?


Benedicte

Recommended Posts

Stress vil nok et dødene dyr føle uansett hvordan det blir avlivd av mennesker. Men det blir en smule dumt å kritisere andres valg av avlivningsmetoder når man ikke klarer å gjøre slike ting selv.

Nei? Jeg ville ha fått noen andre til å knerte det, ikke dratt et vilt dyr med til veterinæren om den allikevel skulle dø. Jeg klarer ikke å knerte små dyr selv, men som Emilie sier, er det nødsituasjon ville jeg ha klart det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei? Jeg ville ha fått noen andre til å knerte det, ikke dratt et vilt dyr med til veterinæren om den allikevel skulle dø. Jeg klarer ikke å knerte små dyr selv, men som Emilie sier, er det nødsituasjon ville jeg ha klart det.

Men det er kun du som ikke klarer å respektere andres valg i hvordan å avslutte et dyrs lidelse, noe som er litt trist faktisk.

Ser jeg har glemt å fortelle hva jeg hadde gjort, jeg tar livet av små dyr selv. Om vi er hjemme så er hammeren utrolig effektiv, legger en pose over dyret og klasker til med hammeren. Den er død på sekundet. Og jeg nesten 100% vegetarianer da jeg fremdeles spiser det vi får tilbudt borte i selskaper.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men det er kun du som ikke klarer å respektere andres valg i hvordan å avslutte et dyrs lidelse, noe som er litt trist faktisk.

Jeg respekterer det jeg, men jeg kritiserer at folk skal ha det frem til at å avlive et vilt dyr hos veterinæren er bedre for dyret enn å avlive det der og da.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det ER lett og si at man ikke er i stand til å drepe ett dyr, men har man ingen annen mulighet, så er det pussig hva man kan få seg til å gjøre likevel. Kommer jeg oppi en situasjon hvor jeg kan velge a) la dyret lide seg gjennom en langsom, smertefull død, eller b) ta knekken på det selv, så har jeg ikke samvittighet til noe annet enn å gjøre slutt på lidelsen, kjapt og kontant. Likevel unngår jeg så langt det lar seg gjøre å avlive dyr på egenhånd, men må man så må man.

Men altså, jeg respekterer og forstår dem som ikke orker å knerte dyr selv, likevel tror jeg at mange undervurderer sine egne evner i en nødsituasjon.

Dette er jeg enig i. Jeg tror også at jeg klarer å ta livet av et dyr dersom jeg absolutt må.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg respekterer det jeg, men jeg kritiserer at folk skal ha det frem til at å avlive et vilt dyr hos veterinæren er bedre for dyret enn å avlive det der og da.

Bra du respekterer andres valg da:) og det er ingen her som sier at det er best for et vilt dyr å bli avlivd hos dyrlegen, framfor å avlive dyret på stedet. Men noen klarer ikke å avlive et dyr selv, og de vil da velge å reise til dyrlegen framfor å la dyret ligge å lide.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bra du respekterer andres valg da:) og det er ingen her som sier at det er best for et vilt dyr å bli avlivd hos dyrlegen, framfor å avlive dyret på stedet. Men noen klarer ikke å avlive et dyr selv, og de vil da velge å reise til dyrlegen framfor å la dyret ligge å lide.

Mulig jeg misforstår, men jeg oppfattet dette innlegget slikt:

Er det egoistisk å ville avslutte livet til et dyr verdig, fordi man ikke har hjerte til å knuse musen i kjøkkenveggen selv? Man vil jo gjøre det som er best for lille mus da...

I tillegg var det flere i musetråden (som denne tråden ble skapt ut fra) som tydeligvis mente at det var det beste for villmusen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 months later...

Håpar det er greitt at eg tek opp att ein "gammal tråd"?

For meg blir det heller eit spørsmål om "Kva er eit dyr?". Eg, for min eigen del, synes det er like urettferdig mot dyret å la det leve mot alle odds som å avlive det. På ein annan måte, så skal jo ikkje kven som helst avlive eit dyr? Eg synes ikkje at "alle" skal avlive ein påkøyrt katt sjølv om den har store smerter, sett at personen ikkje har den erfaringa som skal til for å ta livet av dyret og faktisk påfører det større smerter enn det hadde frå før? Eg meiner at det krever ein viss kompetanse for å avlive eit dyr.

Kva er eit dyr?

Men, kva er eit dyr for deg? Eg har eit sterkt skilje mellom dyr og menneske - sjølv om eg vil påstå at det betyr ikkje at eg har mindre glede av dyra enn andre. Faktisk, så trur eg det er positivt å skilje mellom menneskeverd og dyreverd. For det første, så er ikkje dyr bevisste på same måte som oss menneske. Mennesket er det einaste dyret som veit at det skal dø frå det er ein neve stort (Brown/Granberg (2004) Hva er et menneske, Fagbokforlaget). Så, dyret har etter mitt skjønn, ikkje noko forhold til døden.

Om å resevere høgare mentale funksjonar kun til mennesket

Å skilje hardt mellom dyr og menneske har jo blitt gjort inntil ganske nyleg, men då Darwin kom med evolusjonsteorien blei dette synet konfrontert. I følge Darwins teori om naturleg seleksjon, så er jo vi menneske også dyr. Vi er også i slekt med dyra, og studier viser jo at opptil 92% av våre menneskelige gener deler vi med mus! (notat frå førelesing) Ein kan då stille spørsmålsteikn ved om det faktisk er rett å skilje mellom dyr og menneske, for kva veit vi eigentleg om dyr sine mentale funksjonar?

Alle har jo høyrt og lest om menneskehjernen, og kor revolusjonerande stor den er i forhold til andre dyreartar. Det du kanskje ikkje veit, er at vi kan til dels plassere enkelte funksjonar til forskjellige delar av hjernen. Vi har eit talesenter, vi har eit rørslesenter osv. Vi har også det vi kallar frontal lobes, frontallapp på norsk, der vi plasserar dei menneskelige mentale funksjonane som sjølvbevisstheit, planlegging, initiativ, ansvarskjensle osv. Dette er den minst forståtte delen av hjernen, det er "the human difference" (Passer&Smith (2008) s. 113). Denne hjerneregionen eksisterar knapt hos enkelte pattedyr som mus og rotter, av den totale hjernemassen står frontallappane for 3,5% hos kattar, 7% hos hund, 17% hos sjimpansane og 29% hos mennesket. Dette er ein stor gradsforskjell, og utfrå denne kunnskapen om menneskehjernen tørr eg påstå at pågrunn av vår evne til å reflektere over livet, livets betydning og døden - så har vi ein større "rett" til å leve. Det er dermed verre å ta eit menneskeliv enn eit dyreliv, fordi vi veit at døden eksisterar. Alle som har avlivd eit dyr veit at dyret har ein viss dødsangst, den eksisterar berre i dødsaugeblinken - medan den hos oss menneske eksisterar gjennom heile vårt bevisste liv.

Respekt for livet

Eg er heilt klart idealist, sjølv om eg sett menneske på toppen av rangstigen betyr ikkje dette at vi har retten til å drepe det som er "under" oss berre fordi vi kan. Fordi eg, dessverre, ikkje trur på noko liv etter døden har eg stor respekt for alt som lever. Vi lever ein gong, og skal dermed unne alle ein sjanse til å leve. Likevel har eg eit utilitaristisk syn på akkurat dette med liv og død for dyr - vi må ta ein nytte vs ulempe-vurdering - kva er best for dyret? Dersom vi påførar dyret meir smerte enn det har for å leve berre litt lengre så er synes eg ikkje det er verdt det, dyret lever i nuet og vi har ikkje retten til å påføre det større smerter for å tene vår eigen egoisme. Uansett kor glad ein er i hunden din, kan du ikkje forklare den kvifor den har store smerter og fordi hunden aldri kan forstå smertene så bør den få sleppe. Dyr fungerar ikkje slik som oss. Å slakte dyr har ein nytteverdi for oss menneske, difor er eg for slakt så lenge dyra får rett stell. Men, å seie dette blir for meg veldig sjølvmotseinade fordi eg ikkje kan legge det på hylla at kyllingfileten i butikken går imot alt eg står for. Kylling og høns har ikkje gode levevilkår, men eg et både kjøt og egg likevel. Eg er også av den typen som et mest mogeleg norsk kjøtt, fordi eg innbillar meg at dyra har det betre her enn i andre land. Det er jo kanskje berre innbilling, men levevilkåra blir jo faktisk betre for slaktedyra i Noreg. Det blir tilslutt eit spørsmål om dyr - eller ikkje dyr. Alle oksekalvane kan ikkje bli avlsoksar, alle kvigene kan ikkje bli mjølkekyr og alle hjortane kan ikkje leve fordi det er ikkje berekraftig. Hadde det ikkje vert for meg som kjøttetar, hadde ikkje oksen eg åt i går fått opplevd livet i det heile teke. Er ikkje eit kort, og godt, liv betre enn ingenting? Vi må ta, og vi må gi. Vi gir dyra livet, og vi tek det.

Som kaninoppdrettar ein gang i tida opplevde eg at ei avlskanin hadde ein tøff fødsel, ho måtte bokstavligtalt dra den eine kaninungen ut sjølv. Den hadde naturligvis store skadar, og levde i fleire timar med eit stort hol i hovudet. Med ein gang eg kom i kaninstallen blei den avliva, det verste eg kunne gjort var å tatt den i bilen og køyrt 40 min til dyrlegen og gje den ei sprøyte.

Eg lever etter dette ordtaket: Det er ikkje lengda på livet som betyr noko, det er kvaliteten! Om friske dyr skal avlivast kjem an på om det er det beste for mennesket, eller dyret. Dersom ingen kan gi dyret livet det fortenar, så ja. Ein bør heller gjere noko med alle dei useriøse oppdrettarane som produserar meir dyr enn det er marknad for, som kjøper dyr utan å vete kva det inneber eller kva det krev eller samfunnet som anser dyr som pynteobjekt (ja det er fint med kanin i hagen, hund i band eller hest på beite). Då snakkar vi forkastelig!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mange fine tanker her syntes jeg.

(Jeg har best samvittighet ved å spise sau og kjøttkveg + vilt da det er de dyrene jeg tror har hatt det best i livet.)

Ang hva er et menneske og hva er et dyr, her et utdrag fra en exphil oppgave en venninne av meg har skrevet om dyrevelferd / etikk:

Peter Singer blir av mange regnet som en radikal filosof. Han er utilitarist, og spesialiserer seg i anvendt etikk. I følge utilitarismen er det moralsk riktige det som i sum gir størst lykke. Det er ikke så mange år siden tanken på at kvinner skulle ha rettigheter ble latterliggjort, og sammenlignet med at dyr skulle ha rettigheter. Singer spør om denne sammenligningen egentlig er så søkt. Hva legger vi egentlig i menneske verdi? Skal det gå på evne til rasjonell tankegang? Hvor havner da spedbarn, psykisk utviklingshemmede og gamle, demente mennesker? Han sammenligner det å diskriminere dyr med rasediskriminering og kjønnsdiskriminering. Han mener det er individets evne til å tenke og nyte livet som er relevant, og som det bør tas hensyn til. Dette innebærer imidlertid at flere av de mer intelligente pattedyrene må rangeres høyere enn spedbarn og andre mennesker med lavt intellekt. (exphil II, 2008, s. 150-151)

Singer problematiserer ved å si at dersom menneskeverd skal knyttes til bestemte egenskaper, må listen settes veldig lavt for at absolutt alle mennesker skal ha disse egenskapene. Da vil det nesten uunngåelig være ikke-mennesker som også oppfyller kravene, og som dermed må ha samme verdi som mennesker. Singer anser evnen til rasjonell tenkning som viktig ikke fordi intelligens er et mål i seg selv, men fordi rasjonalitet/selvbevissthet øker potensialet for lidelse/nytelse (exphil II, 2008, s. 157)

Singer påstår at de fleste mennesker er spesiesister. Ordet spesiesist har han fra Ryder, og det betyr en som mener at enkelte individer er mer verdt enn andre på grunnlag av art, vanligvis at mennesket står over andre arter.

Ganske kontroversielt , men interessant syntes jeg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 3 months later...

Jeg synes ikke det er vits å prøve å stoppe all dreping av dyr. Men synes at måten f. eks kuer og sauer osv blir avvlivet på er meget kritikkverdig. Dyr som skal slaktes eller drepes av forskjellige grunner skal drepes slik at det påfører dyret minst mulig smerte.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 5 weeks later...

Ser dette emnet er litt gammelt, men svarer likevel...

Jeg spiser bare kjøtt fra dyr som jeg kan anta har hatt et godt liv. Dvs. ikke produksjonsdyr som kylling, svin, okse, kalkun o.l. fordi jeg ikke mener det er etisk riktig å ale opp dyr på en så miserabel måte og i så stor skala kun for å møte verdens enorme kjøttforbruk.

Vet jeg at et dyr har blitt behandlet godt og har hatt et verdig liv mens det levde har jeg ingen problemer med å spise kjøttet (med visse unntak).

(Men må innrømme at jeg har mindre og mindre lyst på kjøtt nå enn før, det kjennes ikke som et behov å spise kjøtt lenger. Men så er jeg veldig glad i vegetarmat da :whistle: )

Sau (innbiller meg at de har del en god del bedre enn kylling og svin f.eks.) , fisk og viltkjøtt spiser jeg av og til.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fikk også lyst til å svare :banana:

Jeg synes ikke man skal drepe dyr fordi man kan. Og skal man absolutt drepe dyr, så gjør det på en human måte. Jeg dreper som regel ikke insekter, edderkopper osv. Og folk ser rart på meg når jeg slipper ut edderkopper istedet for å drepe dem, men det er sånn jeg er.. :banana: Jeg dreper ikke insekter/dyr bare fordi de er der jeg hekst ikke vil ha de.

Men når dyr står i fare for å skade mennesker eller avlinge/nyttige ressurser så får man "lov" til å rydde de av veien. Kommer også an på hvor stor trussel de er.

Hundemat er vel for det meste avfall vi mennesker ikke spiser, så slaktede dyr blir ihvertfall utnyttet. Men dyr som slaktes burde så absolutt få en mer human avlivningsmetode osv.. :icon_redface:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg driver jo med jakt (mangler jegerprøve, men det kommer seg) så det kommer en dag hvor jeg må skyte en fugl.. og jeg ser ikke på det som grusomt. Men nå er jeg vokst opp med jegerforeldre og familie, så det har vært naturlig.

Og selvfølgelig spises fuglene til festmåltid, mens noen brukes til jaktrening senere. Førstnevnte er jo greit, for da spises det faktisk.

Men å lage apportbukk av fuglene er vel noe jeg kan tenke meg at flere her på sonen kunne reagert på.

Derimot så utgjør det en stor og viktig del av den jakttreningen jeg har erfaring fra, så det blir liksom en naturlig del for meg. Måker brukes også, og dette er jo fugler det er mer enn nok av, som til tider også kan oppfattes som plagsomme (tenker bare på Børretzen sin "Jeg hater måker")

Så hva angår småkryp og fugl osv, ja det må gjerne leve. Men utenfor mine grenser, altså inni leiligheten ønsker jeg verken det ene eller det andre. Men jeg tråkker ikke på maur jeg ser på asfalten bare fordi jeg kan, dog hvis jeg går i skogen så tar jeg nok knekken på en del, om de havner under foten min.

Hunden min spiser også fluer, det er hun avlet til, og det syntes jeg er helt greit.

Jeg tenker vel mer på måten dyrene dør på, heller en hvorfor de dør. Det skal skje humant, uansett om det er fordi den er skadet, eller fordi noen er sulten.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ser dette emnet er litt gammelt, men svarer likevel...

Jeg spiser bare kjøtt fra dyr som jeg kan anta har hatt et godt liv. Dvs. ikke produksjonsdyr som kylling, svin, okse, kalkun o.l. fordi jeg ikke mener det er etisk riktig å ale opp dyr på en så miserabel måte og i så stor skala kun for å møte verdens enorme kjøttforbruk.

Vet jeg at et dyr har blitt behandlet godt og har hatt et verdig liv mens det levde har jeg ingen problemer med å spise kjøttet (med visse unntak).

(Men må innrømme at jeg har mindre og mindre lyst på kjøtt nå enn før, det kjennes ikke som et behov å spise kjøtt lenger. Men så er jeg veldig glad i vegetarmat da :ahappy: )

Sau (innbiller meg at de har del en god del bedre enn kylling og svin f.eks.) , fisk og viltkjøtt spiser jeg av og til.

Først skal jeg være litt slem med deg (beklager på forhånd): Norske griser er det produksjonsdyret (avlet for å konsumeres av oss) som kanskje har det best fra "vugge til grav" i Norge, så å utelate svin men å spise f.eks sau støtter jeg ikke. Norske sauer har det faktisk langt fra så bra som idyllen tilsier. Innendørs har de svakere krav til komfort enn f.eks gris og når de på våren utrente, halvfeite og innstinktløse slippes løs for å angripes, jages og drepes av hund og rovdyr, sulte ihjel fordi de ikke kommer seg opp etter ett fall eller brekker ett bein fordi beina ikke tåler belastningen det er å løpe opp og ned fjellskrentene i det norske kulturlandskapet. Jeg synes sauebjeller til fjells er koselig og idyllisk, men jeg ser stadig eksempler på at dagens praksis ikke lenger holder mål. Sauen er i teorien ett fantastisk produksjonsdyr. Vi kan bruke det meste som er på den til vår nytte, men man må finne andre måter å holde sau på.

Kylling støtter jeg deg i, her har jeg til gode å se eksempler på kyllinger som virkelig har det bra før de dør og storfe liker jeg bare noen få ganger i året uansett så det er liksom ikke noe problem :thumbs: Og i fiskeverdenen prøver jeg så godt det er å holde meg til villfisk, da oppdrettsannleggene har litt for mange svin på skogen til at de trenger støtte. Jeg var en gang i tiden vegeterianer (som en del av ett veddemål og ett skoleprosjekt). Det fungerte bra det, men synes livet er bedre med litt animalsk protein :wub:

Så tilbake til debatten som egentlig går her: Jeg er i mot å bare drepe fordi man kan, men samtidig er det jo kanskje en varierende skala på hva som er behovsavliving og ikke.... Altså myggen f.eks, det er ingen annen grunn enn kløe og irritasjon til å drepe den og slik sett burde vi jo ikke drepe den. Men jeg gjør det og har ikke dårlig samvittighet. Jeg er for jakt og fiske, forutsatt at hobbien kombineres med matauk. Troféjakt eller "catch and release"-fiske er jeg i mot, jeg synes jakt og fangt skal være kulturbærer, ikke lek og underholdning. Norge har en lang og spennende jakt og fangsthistorie, en historie og kunnskap jeg synes man skal ta med videre til nye generasjoner.

Skadedyr er jeg ikke direkte i mot å ta livet av, jeg er bare fryktelig dårlig på det. Heldigvis er jeg lite plaget med det.

Skadet, sykt, nyttig, ødeleggende og irriterende kan avlives for min del:=)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Takk for råd 😊.Han har opplevd å utforsket mye på de 2 uker han har vært med meg .Men tror det lett kan bli for mye inntrykk på en gang .Mulig jeg skal ta frem Valpe gården .Kom på at den brukte jeg til forrige hund .Den er 90* 90 .Jeg satt stoff buret der når min forrige hund skulle slappe av .Jeg har som sagt helt glemt rutiner jeg hadde på forrige hund .Takk for «oppfriskning «
    • Det er lett å glemme hvor krevende valpetiden faktisk er. Å holde lek utendørs synes jeg er en fin regel, men ha gjerne tyggeleger tilgjengelig innendørs for å begrense tygging på uønskede ting. Han er jo fortsatt en baby som vokser og oppdager verden i stort tempo. Det er viktig å ha noen rolige dager innimellom, men jeg tenker også at det er viktig å dra litt rundt og oppleve ulike miljøer, treffe ulike folk, underlag, lyder, lukter osv. Dra på oppdagelsesferd ihvertfall et par dager i uken. Lek og oppdagelse i eget tempo er fint. Her går det an å skille mellom kjedelige, korte lufteturer for å gjøre fra seg, og lengre turer for å leke, oppdage og trene litt. Lær valpen tydelig skille mellom disse. Inne tenker jeg også at det er greit å skille tydelig mellom ro og aktivitet. Men såklart, er valpen aktiv så bruk det, tren en kort økt med kontakt eller øvelser, ta en kort pause og en liten økt til, og så prøv å avslutte. Du kan jo gjerne avlutte alle økter med å jobbe med å gå å legge seg i senga/teppet/plassen, så han lærer å gå dit og slappe av etter aktivitet.
    • Hei  Jeg har en chi valp gutt på nå 12 uker .Dette er min andre chihuahua valp . Min forrige ble 12 år. Merker jo at denne valpen er 10 ganger mer hyper en den jeg hadde .   Føler jeg har glemt ut igjen Valpe stadiet .vet jo at det er en periode der man må forvente at det går litt i « hundre «  Den forrige chi var mye roligere og var lettere å roe ned . Håper å få noe råd -føler meg som en nybegynner igjen . Vi er mye ute -leker og han får sosialisering  vi holder lek til utendørs -inne forsøker jeg mental stimulering .Han klarer ikke roe seg inne .Han har nå vært hos meg i nesten 2 uker .Ble veldig raskt husvarm  Han har leker og tygge ting tilgjengelig inne Er det en ide å fjerne leker inne ? Er heller ikke lett å vite om han er understimulert eller overstimulert Håper på noen innspill her for hva som har fungert for andre           
    • Vi hadde en skikkelig ups and downs tur i går. Skulle "bare" på Posten og hente en pakke. Dr. Jekyll og Mr. Hyde ble med. På tur til bussen vekslet han mellom å være nevnte. Knallbra adferd avbrutt av skikkelig problematferd. Det ble bykset og bjeffet og knurret. Det ble gått aldeles eksemplarisk pent. Vanskelig å si hva som utløste det ene eller det andre. Han reagerte da naboer kom syklende med hund. De var åpenbart også på opplæring, gitt hvordan vi fikk et stresset og angstfylt tilrop bakfra om vi kunne stå i ro mens de passerte. Det skulle gå fint, trodde jeg, og ba Ede om en sitt jeg forventet han skulle mestre. Fysisk nærkontakt med en annen hund har han ikke hatt siden han flyttet fra oppdretter, så ingen forventninger om det når han ser en, og sladretrening på passering av mennesker har resultert i en svært høy suksessrate nå. Han bare overser de fleste uten å engang forvente belønning. Passerende syklister som kommer bakfra er vi IKKE i mål med. De ser antakelig ut som en kombinasjon av leketøy og deilige kjøttstykker, men disse kom så sakte, jeg trodde ikke det skulle trigge noen byttedrift. Til min overraskelse reagerte Ede mer enn han vanligvis gjør på Tour de Finance racerne som pleier trene på denne strekningen. Først ble jeg bekymret for et nyoppstått problem med utagering på hunder. Så forsto jeg at dette handlet om en slags misunnelse og en reaksjon på lovbrudd. Brudd på naturlovene. Hunder og sykler har vi nemlig ikke observert sammen før. Sykler er kjempespennende, og disse hundene fikk altså lov til å løpe sammen med syklene?! "The audacity! Stop in the name of the law! Jeg vil også være med! Hvem **** tror dere dere er?! Er ikke vi i familie? Dere lukter kjent! SVIKERE!" Vel. Han roet seg ned igjen en stund etter at de var forsvunnet ut av syne, og alt gikk vel til vi kom av bussen. Nå var han høy på mestring fra å gå ned trappen og en trang til å undersøke og kontrollere kjente omgivelser han ikke har vært i på en stund. Vanskelig å få kontakt med. Brukte lang tid på å komme oss til Posten fordi han var helt i sin egen verden angående omgivelsene. Ham ville utforske og kontrollere, han ville FREM og han var vokal om det. Det ble full stopp hver gang han strammet båndet uten å stoppe og vente på meg. Det ble full stopp hver gang han bjeffet av frustrasjon. Det ble lange stopper for å vente på kontakt. Heldigvis har han forstått hva som skal til for å utløse fremdrift og hva som er "straffen" for stressbetont dårlig adferd. Jeg trenger knapt be ham, han legger seg rett ned og later som han slapper av - regelrett skuespiller avslappet. Om ikke haka på bakken temmelig umiddelbart utløser videre fremdrift, så slenger han seg på hofta, krøller den ene fremlabben og SKUESPILLER relaxed AF for å komme fortere videre.  Strekningen fra bussen til Posten tok så lang tid fordi han ikke evnet oppføre seg, vi måtte avblåse planen om å busse tilbake, og istedenfor ta beina fatt og trene mer på å gå pent og rolig for å komme oss hjem igjen.  Omsider fremme ved Posten brukte vi også lang tid på å komme oss inn, pga ivrige byks frem fra hver eneste pent utførte straffestopp med bøtesitt. Virker som han gjør det med viten og vilje. Trigger en ny straffesitt i håp om å innkassere. Ikke helt forstått konseptet ennå. At en straffesitt belønnes med videre fremdrift. For ham er en sitt en sitt, foreløpig. Sitt pleier som regel å medføre en eller annen form for belønning, enten ved å holde den en stund eller å bli bedt om noe annet som så belønnes, så han bykser altså ut av sitten når jeg gir klar for å gå videre uten å ha belønnet, for å trigge meg til å be om en ny sitt i håp om belønning. Dette kan ta litt tid. Endelig inne på Posten kom vi oss for første gang gjennom seansen uten lyd, fordi jeg var godt forberedt. Kjørte en sitt med belønning (tørrforkule, jeg prøver fase ut, men lek var malplassert i settingen) for hver halvmeter inn gjennom døren og slapp ikke fokus fra ham mens betjeningen scannet kode og hentet pakke. Han var IVRIG spent, men vi kom oss gjennom det hele uten en lyd og uten poter på disken. Gedigen lettelse. Her er det håp.  Så var det å ta fatt på den 40 minutter lange driiiikjedelige strekka langs bilveien. Nesten strakt. Laaaange rett frem strekker med åker på ene siden og vei på den andre. Veldig lite som skjer og det føles som det går frustrerende sakte fordi en kan se så langt fremover. Denne strekningen har vi gått mange ganger før, både hele og deler av den, og HVER GANG har Ede fått utbrudd. Den er for kjedelig. Det er frustrerende å se bilene fare forbi mens vi nær snegler avgårde på stedet hvil ifht landskapet.  I tillegg lukter det tydeligvis hund fra enkelte av bilene. Jeg forstod det da en schæferoppdretter kom fra treningsbane og kjørte ut på hovedveien ~20 meter foran oss. Det tok sekunder før Ede ble merkbart alert og gikk opp i stress. Han forbinder lukten av andre hunder med trening. Utløser sterke forventninger i ham. Jeg innså med ett at dette antakelig er tilfellet med mange av bilene som passerer på veien. De eimer av hund. Ga meg delvis svar på hva som får ham til å gå så opp og ned i stress langs den strekningen der. Det har tidligere vært en gåte for meg hvorfor han plutselig stresser, så roer seg ned og går avslappet, for så å plutselig gå opp i stress igjen. Den passerende schæferoppdretteren ga meg svaret på det.  Men, så hadde Ede noen virkelig stygge utbrudd. Plutselige raptuser med påfølgende aggresjon mot meg pga frustrasjon med de selvpåførte rykkene i halsbåndet, tror jeg. Raptusene starter med vill byksing og så vender han seg mot meg i raseri fordi han sitter fast i båndet. I sele har han ikke blitt aggressiv mot meg under disse plutselige raptusene. Halsbåndet er tydeligvis mer smertefullt når han rykker til sånn. Nå var han direkte truende. RASENDE. Truet med å gjøre alvor av å rive meg i filler i sinne. Såpass skremmende at jeg vurderte om han kanskje skal gå med munnkurv en stund fremover. Han nærmer seg pubertet.. Men han roer seg fort og oppfører plutselig eksemplarisk igjen. Avslappet kroppsspråk. Går pent. Massivt hodebry å prøve forstå triggerene for både stress og ro. Det hele ga lite mening for meg. Omtrent halvparten av turen var eksemplarisk adferd. Utbruddene utgjorde kun en liten del. Det i mellom der var irriterende, men tolererbar vimsing, stramt bånd uten å trekke i fremdriftsstress. Han er flink til å ikke trekke, men det bygger seg tydelig opp frustrasjon over min ufattelige treghet. Hvorfor kan jeg ikke alltid løpe? Han vet at jeg KAN løpe. Har gjort det før, så hvorfor gjør jeg det ikke hele tiden? Antakelig en tung medvirkende trigger for utbrudd mot meg.  Han var glad da vi nærmet oss hjemme. Lettet og glad og ville inn. Vel inne forventet jeg at han skulle sovne som en stein, som han pleier gjøre. Istedenfor å sovne forble han stresset. Peste. La seg ned, men sluttet ikke pese. Ble turen for lang? Nope. Dette har vi gjort før. Resultatet pleier å være rett i søvn. Det slo meg etterhvert at han kan ha fått i seg noe. Han har beitet en del i det siste, også tidligere på dagen. En lengre konsultasjon med Grok senere er jeg sikker på at den merkelige Jekyll og Hyde adferden, hvor han vekslet uforutsigbart mellom eksemplarisk avslappet adferd og voldsomme utbrudd skyldes ubehag fra smørblomst og hundekjeks. Jeg kan erindre at han var borti den ene hundekjeksen langs veggen rett utenfor her, og han kan ikke ha unngått å få i seg smørblomst sånn som han har gresset midt i klaser av dem. Han holdt på å kveles av å drikke vann (krampe i øsofagus?) da vi kom hjem, hvilket passer symptomene fra smørblomst.  Regner det som en case solved. Han hadde sterkt ubehag i slimhinnene og muligens også noe ubehag fra hundekjeks. Han ble frustrert de gangene han var oppmerksom på det, og avslappet når han hadde fokus på annet og ignorerte det. Antar munnkurv er unødvendig på tur så lenge vi klarer unngå beiting. Smørblomst har høysesong frem til juli og er ALL OVER THE PLACE her hvor vi bor, så dette blir spennende. 
    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...