Gå til innhold
Hundesonen.no

Innavlsgrad


Aina&Kaizer

Recommended Posts

Du må ta med i beregningen at tamhunden allerede er innavlet i større eller mindre grad i mange tusen år, og særlig siden raseforedlings- og "ny-rase"boomen de siste ca 250 år. Innavl innen rasen kommer så i tillegg... Rasedannelsen av mange moderne raser (eks, golden retriever hvor starten på prosessen er nedtegnet) er bygd på tett innavl mellom hunder av ulike eller beslektede raser, for å homogenisere avkommet. Det er registrert flere hundre arvelige lidelser hos hund (ca 500 når jeg sist sjekket men det øker stadig), og ca halvparten av disse er utbredt i bare en eller noen raser og skyldes rasebarriærer og innavl.

Inbreeding funfacts til slutt:

- Ved 10% økt innavl reduseres kullstørrelse ved 3 avkom hos gris.

- Ved 10% økt innavl reduseres daglig melkemengde med 3 kg (l) hos ku.

- Ved 10% økt innavl reduseres høyde med 2 cm hos menneske.

- Ved 10% økt innavl reduseres IQ med 4% hos menneske.

Er DU villig til å ta sjansen...? :)

Må bare henge meg på det Hanna skriver: Hvis innavl i hunderasene kun hadde handlet om en og annen sjelden gang hvor innavlsgraden for ett enkelt kull var høy så hadde ikke det skadet en hel rase. Men her snakker vi om grundig og metodisk, TETT innavl over veldig mange generasjoner for de fleste rasers vedkommende. Bare i min egen rase så har genetikere kommet fram til at ca 80% av rasens genmangfold er tapt bare på de siste tredve år! Det er så ille at man kan bli mørkeredd av mindre. Men det er dessverre ikke unikt; mange, kanskje de fleste andre raser har fulgt en lignende avlspraksis med å "homogenisere" rasen (les skape typelikhet). Allerede nå ser vi konsekvensen av denne type avlspraksis: Det er påvist at i hunderasepopulasjonen finner man ti til tjue ganger høyere forekomst av arvelige lidelser som f.eks kreft eller epilepsi (sammenlignet med den menneskelige populasjonen). Problem med fruktbarhet og små kull er dessverre ikke eneste bieffekt av tett innavl over mange generasjoner.

Etisk sett mener jeg det er forkastelig å fortsette raseavlen slik vi tradisjonelt har gjort de siste hundre år +. Kanskje må man ta en ny titt på hvordan vi definerer begrepet "rase". Jeg sier ikke at vi skal slutte helt med raseavl (rasespesifikke egenskaper har sin verdi), men kanskje er det en ide å tenke nytt både om hvordan man kan bevare egenskaper OG hvordan man kan bevare en tilstrekkelig genpool med alternativ alvspraskis. Ifølge genetikerne er det viktig å kunne opprettholde en bred nok genpool for å unngå innavlsdepresjoner. Hvis dagens hermetisk lukkede stambøker gjør dette umulig må man ta konsekvensene av dette, ikke bare for rasens skyld men for den enkelte rasehunds skyld. Ifølge norsk lov skal dyr ikke lide i utrengsmål...

- Ved 10% økt innavl reduseres IQ med 4% hos menneske.

Og det er ikke bare IQen som vil lide ved økt innavl i en menneskepopulasjon. Det er jo en kjent sak at i slekter og kulturer der det er vanlig med giftermål mellom søskenbarn så er det også en markant økning av arvelige lidelser og barn som blir født med handicap.

Joda, det er lov med ekteskap mellom søskenbarn i Norge og i andre land (som er en innavlsprosent på 6,25% basert på en fem generasjoners stamtavle), men det betyr ikke at det er greit eller ufarlig å gjøre dette til normalen i samfunnet! De samme genetiske lovene gjelder selvfølgelig for hunder, deres gener oppfører seg ikke annerledes enn menneskets på dette punktet: En homogenisering VIL skal problemer! Resten av samfunnet har oppfattet denne sannheten for lenge siden men når det gjelder avl på selskapsdyr som hunder og katter så lever man fortsatt i det forrige århundre...

Jeg tror at om oppdrettere og hundefolk ikke innser dette faktum selv så vil samfunnet rundt før eller siden tvinge oss til det. Etter BBC-programmet som ble laget om hundeavl har ogs norsk media mer og mer tatt opp temaet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hos Finsk Lapphund er innavlsveiledningene at innavlsgraden aldri skal overstige 6,25%, men helst holde seg et sted under 2,5% for at rasen skal ha en holdbar utvikling...

Men som Izzibelle skriver, for oss med raser der det importeres mye, sier innavlsgraden i dogweb fryktelig lite.

I dogweb har en av mine hunder 0% på 8 generasjoner(de 2 siste leddene finnes det ingen hunder på)

I koiranet har den 2,07%

Jeg synes det er viktig å gå tilbake til opphavet på sin rase.

På Finsk lapphund har man i "showlinjene" spessielt en hund som det er drevet sterk innavl på, mange far-datter parringer. Man tror forøvrig at denne hunden vær bærer av genet for øyesykdommen PRA(heldigvis har vi fått gentest) som finnes i mye større grad på "showlinjene" enn renvallarlinjene. Høy innavl fører til mer problemer med defektgener.

På renvallarlinjene er dette gjort i mindre grad, men de er grunnlagt på færre hunder.

De fleste oppdrettere på Finsk Lapphund velger derfor å blande disse genpoolene, for å få mest mulig genetisk variasjon.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

En kan ikke direkte sammenligne hundeavl med "menneskeavl". Hunder har dobbelt antall kromosompar ift menneske. Det er vel dette som gjør at variasjonen i egenskaper innen hund er så stor.

Jo, man kan sammenligne hundeavl med "menneskeavl" når det gjelder effekten av innavl. Det er de samme mekanismene som gjelder.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Uansett om du er en erfaren oppdretter er innavl noe man skal ta alvorlig synes jeg. Å bevare genetisk mangfold er viktig for å holde en rase sunn.

Jeg synes det er uansvarlig å avle med høy innavlsgrad, selv om man er ute etter å befeste egenskaper. Og INGEN hunder er frie for defektgener, derfor er det altid en økt risiko ved innavl.

Generelt synes jeg avlsanbefalingene aldri over 6.25% men i de fleste tilfeller holde seg under 2,5% er gode anbefalinger.

Samtidig som man i tillegg må ta hensyn til hvilken rase det er snakk om...

Å foreta en søskenbarnsparring hos lundehund er mer uansvarlig enn om man gjorde det hos finsk lapphund.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

En kan ikke direkte sammenligne hundeavl med "menneskeavl". Hunder har dobbelt antall kromosompar ift menneske. Det er vel dette som gjør at variasjonen i egenskaper innen hund er så stor.

Det stemmer at hunder har flere kromosomer enn oss (78, 38 par + XY) mens vi har 46 (22 par + XY), men hundens kromosomer er svært små og totalt sett har vi mer DNA (større genom) enn hunden har.

At hunder viser så stor variasjon i utseende og egenskaper skyldes (mer eller mindre) selektiv avl grunnet sameksistens med mennesker i 10-30.000 år (derom strides de lærde). Vi mennesker har tatt med oss hundene til ulike deler av verden hvor de har tilpasset seg miljøet lokalt og etterhvert har vi også formet hundene til å ha egenskaper og utseende tilpasset våre ulike behov; jakthunder, voktere, trekkhunder, gjetere osv...

HVor finner dere alle disse faglige artiklene deres? :)

Det hjelper å ha en fot innafor i miljøet :)

Det finnes forøvrig flere søkemotorer for vitenskapelige artikler google schoolar, entrez - pubmed ect.. Hovedproblemet er nok ikke å finne artikkelen men å få tilgang til den, da en må abonere på bladet for å få tilgang mange tilfeller - men enkelte artikler ligger gratis tilgjengelig på nett full utgave. Språket i slike artikler er heller ikke spesielt "publikumsvennlig", men dette varierer litt. Reviews er oppsummering av et tema basert på andre artikler er ofte mer lettleste.

For spesielt interesserte kan jeg anbefale DOG STAR RISING: THE CANINE GENETIC SYSTEM av Nathan B. Sutter and Elaine A. Ostrander, et godt review på fagområdet og gratis tilgjengelig. Den er fra 2004, så den er allerede litt utdatert (utviklingen skjer svært fort innen genetikk), men fremdeles godt og någelunde forståelig skrevet.

Dette er en veldig artig og ganske ny artikkel om adferdsgenetikk hos hund, jeg også tror er gratis: Canine Behavioral Genetics: Pointing Out the Phenotypes and Herding up the Genes av Tyrone C. Spady and Elaine A. Ostrander fra 2008.

Kan prøve å finne flere gratisartikler hvis ønskelig, men ikke tid akkuratt nå.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hanna, fikk ikke helt til den quotingen :icon_redface:

At hunder viser så stor variasjon i utseende og egenskaper skyldes (mer eller mindre) selektiv avl grunnet sameksistens med mennesker i 10-30.000 år (derom strides de lærde).

Jeg synes dette var litt bastant?

At ulv og hund har samme opphav, og at også ulven viser enorm variasjon, fra eurasisk-amerikanske skogulven på 70 - 80 kg til nordindiske på bare 6 - 8 kg, antyder kanskje at dette ikke bare handler om selektiv avl etter mennesket kom inn i bildet?

Sent på 1950-tallet startet en russisk genetiker, Dmitry K. Belyaev, et forsøk på å avle tamme rever. Ved å selektere på egenskapen tamhet fikk han rever som var tammere, men det fulgte også med en hel del eksteriøre forandringer. Eksempler på eksteriøre særtrekk som økte i forekomst hos de tamme revene er: depigmenteringer(stjerner), kortere hale, krøll hale og hengeører. Alle disse særtrekkene finnes også på hund i dag, så man kan tenke seg at noen fysiske særtrekk hos hunder i dag, er noe som har fulgt med fra seleksjon av andre egenskaper.

Jeg er selvfølgelig enig i at selektiv avl har spillt en stor rolle, men man kan vel ikke utelukke alt anet som har spillt inn? Du skriver (mer eller mindre), det er kanskje der alle andre grunner kommer inn :whistle:

Forøvrig så tror jeg at man må ta høyde for at det er forskjell på hvor godt arter tåler innavl. At en kanin eller mus tåler innavl bedre enn en hund(tror jeg, uten å ha vitenskaplig bevis på det).

Jeg vet ikke hvem som tåler innavl best av manneske og hund, men vi kunne vel unngå det hos begge, så er vi på den sikre siden?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå vil jeg spørre om noe utrolig dumt noe (again):

Altså noen oppdrettere er nøye med linjeavl for da vet de litt mer hva de kan få i kullet. Menneh linjeavl og innavle blir ikke det til en viss grad det samme? Eller hvor går grensen mellom linjeavl og innavl?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå vil jeg spørre om noe utrolig dumt noe (again):

Altså noen oppdrettere er nøye med linjeavl for da vet de litt mer hva de kan få i kullet. Menneh linjeavl og innavle blir ikke det til en viss grad det samme? Eller hvor går grensen mellom linjeavl og innavl?

Ikke noe dumt spørsmål i det hele tatt. Linjeavl er det samme som mild innavl. Linjeavl er heller ikke noe vitenskapelig begrep, snarere en praksis. Det finnes ikke noen eksakt grense for når linjeavl går over til å bli innavl, der vil du nok finne nesten like mange meninger som det finnes oppdrettere.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå vil jeg spørre om noe utrolig dumt noe (again):

Altså noen oppdrettere er nøye med linjeavl for da vet de litt mer hva de kan få i kullet. Menneh linjeavl og innavle blir ikke det til en viss grad det samme? Eller hvor går grensen mellom linjeavl og innavl?

Ifra boken "Avl, genetikk og oppdrett":

"Innavl er parring mellom 2 individer som er mer beslektet med hverandre enn gjennomsnittet i rasen"

Derfor vil egentlig mye av linjeavlen som skjer, være innavl...

Ordet linjeavl blir brukt om svakere innavl, mens ordet innavl først taes i brukom paringer av halvsøsken, bestefar x barnebarn. Helsøskenparinger eller far x datter paringer er meget sterke innavlsparinger som bør frarådes på det sterkeste.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hanna, fikk ikke helt til den quotingen :twisted:

At hunder viser så stor variasjon i utseende og egenskaper skyldes (mer eller mindre) selektiv avl grunnet sameksistens med mennesker i 10-30.000 år (derom strides de lærde).

Jeg synes dette var litt bastant?

At ulv og hund har samme opphav, og at også ulven viser enorm variasjon, fra eurasisk-amerikanske skogulven på 70 - 80 kg til nordindiske på bare 6 - 8 kg, antyder kanskje at dette ikke bare handler om selektiv avl etter mennesket kom inn i bildet?

Det er nok inngått flere ulver i domestiseringsprosessen - men at menneskene for 15-30.000 år siden brukte ulver samlet fra asia, europa og amerika er lite tvilsomt. De fleste hunder stammer fra de samme ulvene, og domestiseringsprosessen har mest sannsynlig funnet sted i sørøst asia - altså fra en mindre, lettere ulvetype enn vår klassiske gråulv.

EDIT: Kanskje jeg missforsto deg litt. Ja - variasjon blant ulvens underarter vitner jo om at potensialet for variasjon lå latent for dannelsen av tamhunden.

Sent på 1950-tallet startet en russisk genetiker, Dmitry K. Belyaev, et forsøk på å avle tamme rever. Ved å selektere på egenskapen tamhet fikk han rever som var tammere, men det fulgte også med en hel del eksteriøre forandringer. Eksempler på eksteriøre særtrekk som økte i forekomst hos de tamme revene er: depigmenteringer(stjerner), kortere hale, krøll hale og hengeører. Alle disse særtrekkene finnes også på hund i dag, så man kan tenke seg at noen fysiske særtrekk hos hunder i dag, er noe som har fulgt med fra seleksjon av andre egenskaper.

Jeg er selvfølgelig enig i at selektiv avl har spillt en stor rolle, men man kan vel ikke utelukke alt anet som har spillt inn? Du skriver (mer eller mindre), det er kanskje der alle andre grunner kommer inn :whistle:

Avlsforsøket du beskriver er gjengitt i artikelen jeg har linket til over (Canine Behavioral Genetics: Pointing Out the Phenotypes and Herding up the Genes), hvor det foreslås en mulig sammenheng mellom enkelte morfologiske trekk og "tamhets egenskaper". Det er en utrolig spennende hypotese og burde absolutt undersøkes nærmere - men en må huske på at ville dyr i naturen selekteres for et uniformt utseende med tanke på kamuflasje, funksjonalitet, tiltrekking av det annet kjønn osv. Hos oppdrettsrev selekteres det også mot visse av de morfologiske trekkene da det kan svekke pelskvalitet - når man så slipper opp alt annet seleksjonspress og kun selekterer på gemyttegenskaper dukker det automatisk opp "mye rart" som ellers ville blitt selektert bort. Dette er jo også en av grunne til tamhundens store variasjon. Ikke nok med at de ikke trenger å være fullt utrustet for å overleve i naturen, og kan derfor overleve med avvikende utseende, men rariteter blir itillegg tatt ekstra vare!

(Forresten også trolig samme årsak til blå øyne hos mennesker - det har absolutt ingen praktisk funksjon, så det var nok bare ansett som pent - gir derfor høyere fittness og enda flere blå øyne :ahappy:

Forøvrig så tror jeg at man må ta høyde for at det er forskjell på hvor godt arter tåler innavl. At en kanin eller mus tåler innavl bedre enn en hund(tror jeg, uten å ha vitenskaplig bevis på det).

Jeg vet ikke hvem som tåler innavl best av manneske og hund, men vi kunne vel unngå det hos begge, så er vi på den sikre siden?

Jeg tror nok effektene av innavl gjelder for alle arter, med tanke på opphopning av skadelige alleler og slikt, men jo mer kompleks en art er jo mer er det som kan gå galt og jo lavere er terskelen for at man oppdager at noe er galt (psykiske avvik hos menneske kontra kanin...)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

EDIT: Kanskje jeg missforsto deg litt. Ja - variasjon blant ulvens underarter vitner jo om at potensialet for variasjon lå latent for dannelsen av tamhunden.

Det var dette jeg mente ja :D Selv om jeg har lest populærvitenskapelige bøker som har laget en skisse over hvordan forskjellige hunderaser hår oppstått av forskjellige ulveraser, men jeg har lært at dette ikke stemmer :rolleyes2:

(Forresten også trolig samme årsak til blå øyne hos mennesker - det har absolutt ingen praktisk funksjon, så det var nok bare ansett som pent - gir derfor høyere fittness og enda flere blå øyne ;)

Er det sant? Æsj, det var en kjedelig forklaring...

Jeg hadde en egen liten hypotese, at blåøyde hunder og blåøyde folk har begge oppstått på den nordlige halvkule, og derfor kanskje var en tilpassning til den type miljø. Eks, noe med mindre dagslys å gjøre eller noe... Jeg synes min forklaring var mye morsomere enn din :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bikkje dyret her i hus er resultat av halvsøsken parring. (Om den var påtenkt eller et uhell vet jeg ikke) Han har en sykdom som i følge veterinær er genetisk og sansynligvis et resultat av parringen.

(Noen med tilgang på dogweb som kan finne ut innavlsgraden for meg? Tar det på PM)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Generellt har halvsøsskenparringer 12,5 i innavlsgrad, med mindre de har mer til felles på stamtavla...

Har kun kopi av foreldres stamtavle så vet ikke om de har noe mer til felles lenger ute, men foreldrene har samme far og far har også samme oldefar på 2 sider. (det vil si Far's far' far og Far's mor's mor er halvsøsken også)

Enklere sakt blir vel det tippoldefaren til Rocky er også far til både oldefar og oldemor på hver sin side av fars slekt?

Om det gidde mening til noen andre en meg :rolleyes2:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 1 month later...

Hei hvis en valp har en mamma som har 7 innavlsgrad og pappaen har 4. Hva vil det da si for valpen?

Kan man da få valper på en valp etter foreldre med denne innavelsgraden?

Det spørs på stamtavlen det. Den parringen kan helt fint bli en utavlsparring som får 0% i innavlsgrad. Det er også stor forsjell på om innavlen går på 1 hund eller flere hunder, hvor det er i leddene o.l.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Labrador Golden  Toller?  Det jeg gjorde når e skulle velge rase var å møte opp på treninger/konkurranse jeg synes var spennende og snakke med eiere og observere rasene e likte. Da får en bedre feeling for hvordan rasene er, hvis man møter flere individ av samme rasen. Mitt forslag -lykke til!  
    • Jeg tror hun bjeffer når hun blir stressa. Det brukes som en protest, under stress, som et språk hun bruker for det aller meste nå på sine eldre dager. Det hender hun tisser litt inne,som regel på min side av senga. Hun skjønner ikke helt greia med å gå på do før vi skal dra lenger. Hun er vant til åpen dør til hagen, så vi må følge henne rundt for å passe på at hun gjør det hun må før vi drar. Kom på at hun heller ikke vil være i et annet rom når vi er hjemme. Hun vil ikke ligge og hvile på et annet rom,da må vi være der sammen med henne. Vi hadde en som skulle reparere komfyren her ved to anledninger. Da var mannen oppe med reparatøren,mens jeg og hundene var i kjellerstua og på soverommet. Den ene gangen hadde jeg radioen på,da fikk hun ikke med seg at han kom. Den andre gangen bjeffa hun omtrent hele tiden de tre timene mannen var her. Hun vil ha tilgang til hele huset, slik hun har hatt siden vi flyttet hit for snart 6 år siden, og stengte dører er ikke greit. Da bjeffer hun hele tiden. Hun vil ikke være på soverommet og kjellerstua med stengt dør, ikke på soverommet, og hun vil ha oversikten slik at hun kan gå der hun føler for selv. Hun er fysisk sprek, men jeg er usikker på det mentale. Hun inviterer junior til lek selv,og synes det er veldig gøy en stund,men når hun ikke orker mer,så er hun så mild at hun ikke sier i fra klart nok til den yngste. Og junior er sterkere og naturlig nok mer utholdende,så da blir det for mye for henne. Junior vil mer enn gjerne løpe, leke og herje hele tiden,så vi må inn for å stoppe det ofte. Hun begynner jo å roe seg litt mer, men er fortsatt ganske umoden som lapphunden ofte kan være ganske lenge. Og da blir det mye bjeffing. Da skiller vi de. Det er jo ikke så lett å få gjort når de er alene,og derfor tenker vi det er best for den gamle at de er hver for seg. Men,hun bjeffer når de er alene sammen og junior ligger og sover også,så hvorfor,det vet vi ikke. Det eneste som stopper bjeffingen i alle situasjoner stort sett,er så lenge hun har en frossen kong eller noe annet å tygge på. Da er det som regel stille til hun er ferdig med det, og så er det på igjen med bjeffingen. Hun elsker mat,går helt i transe og koser seg så hun er helt i sin egen verden. Så ja,det er ikke bare en ting, men det mest utfordrende akkurat nå,er at det blir vanskelig når de ikke kan være alene i samme hus. Jeg har prøvd å snakke til henne via kamera for å roe henne når hun bjeffer så mye,men da eskalerer det enda mer fordi hun ikke ser meg. Og junior blir jo med i bjeffekoret,og står da å uler. Vi har heldigvis meget tålmodige naboer, men det går jo ikke i lengden når de hører lyden inn i husene sine i timevis. Jeg synes egentlig løsningen med at den gamle har hele huset med tilgang til kjeller, mens junior har gangen med en kompostgrind mellom de burde være en god løsning, men det synes altså ikke pensjonisten vår at var greit.
    • Hva får hun for stress? Min Odin var også en lettstresset type og fungerte bedre med Eldepryl på sine eldre dager. Jeg tenker det er ganske naturlig at hun foretrekker det vante og trenger kontroll på omgivelsene med alderen. Det trenger ikke å være slutt enda, så lenge hun ikke har mye smerter og virker glad og fornøyd.  Blir det bjeffing om du har dem sammen, men begrenser området, altså ikke hele huset? Yngste begynner jo også å nærme seg voksen, og herjingen vil nok gi seg. Hvor lenge holder de på når de er alene sammen? Jeg tenker kanskje det er like greit for begge, og så får de legge seg og slappe av etterhvert?
    • Junior ligger og sover når hun er alene. Uten lyd. Den eldste har generelt mer og mer lyd med alderen. Gamlemor vil ha tilgang på hele huset slik hun er vant til. Hun finner seg ikke i å bli stengt inne på et rom,som for eksempel soverom/kjellerstue,der hun uansett pleier å legge seg. Døra må være åpen,så hun kan gå opp og ned trappa. De få gangene det har fungert på et slags vis, har junior lagt seg i gangen oppe, og gamlemor har lagt seg frivillig nede. Men,døra kan ikke være igjen mellom dem, for da blir det altså et voldsomt bråk som høres helt inn i huset til naboen.  Merker jo at hun begynner å bli litt gammel, men klarer ikke helt å tolke om hun glemmer litt noen ganger,kanskje. Syn og hørsel er det ingenting galt med,og alle undersøkelser hos veterinær er helt topp.  Har ingen forklaring på hvorfor hun bjeffer hele tiden når de er alene,  for hun er så glad i den lille frøkna. Det kan bli for voldsom leking når lillemor får overtenning, og derfor tenkte vi det var lurt å ha dem adskilt,men det vil gamlemor heller ikke. Spesielt dette prosjektet hun hadde med å meget bestemt jobbe intenst med å skyve bort kompostgrinda mellom dem for å komme seg inn til junior var litt spesielt å se på video.  Hun passer alltid på at junior har det bra, og helt siden valpen var bitteliten,har hun passet på henne som om det var hennes egen. Skal legge til at det er MYE bjeffing fra henne ellers også, ikke når vi er alene i familien, men på det meste annet. Det har blitt betraktelig verre med alder, og vi prøver å skjerme henne så godt vi kan. Vi har på radio så hun ikke skal høre så mye lyder, vi drar for gardinene så hun ikke skal få med seg alt som skjer utenfor osv. Jeg tror kanskje vi har litt skylapper på fordi vi ikke ønsker å se hvor ille lydnivået har blitt med alderen, men vi føler at hvis vi tilrettelegger nok for henne,så er hun fornøyd og har det bra. Og vi ønsker å strekke oss langt for at hun skal ha det bra. Det er mulig at alt handler om at hun er stressa,  kanskje er litt forvirret til tider,og at det er en grunn til at hun ikke klarer å roe seg.  Hun løper opp og ned trappa, bort til vinduene og bjeffer hele tiden. Så kan det bli stille litt,så er det på igjen. Når hun er hos hundepasser,så fungerer det bra, de bryr seg ikke om lyden, og hos veterinæren er hun helt rolig,og sitter med et stort smil på bordet.  På tur er hun helt rolig, ikke en lyd hvis det ikke kommer noen,da. Og inne og ute er hun stille hvis ingen kjører forbi,eller dukker opp på døra. I sommer har hun elsket å ligge hele dagen i skyggen, og sove.  Hun får metacam hver dag fordi vi mistenker artrose i et bein. Og hun får antidepressiva for stress. Beklager,dette ble nok litt rotete,  men vi har altså litt utfordringer med å forstå hva dette handler om. Er det kanskje vi som ikke skjønner at dette egentlig handler om en gammel hund som kanskje bør få slippe snart. Usikker. Faren min og svigerfar mener det.  Jeg har dratt det for langt med en syk hund før, så vi prøver å være veldig åpne for innspill. Hun virker altså som om hun har det bra når alt er kjent og slik det pleide å være. Når hun er alene hjemme slik hun var før når hun var eneste hund i heimen. Det er sjelden hun må være alene hjemme, det er ingen som er på jobb hele dagen lenger. Men,når vi tar med oss mini og drar,ser hun veldig blid ut,og går ned og legger seg med en gang.        
    • Hvordan er unghunden alene hjemme uten gamlemor? Jeg tenker at det kanskje er den yngste som rett og slett trenger mer alenetrening for å finne roen alene først. Jeg regner med dere har gjort de vanlige tingene med begge, som å gå tur eller aktivisering før dere går fra dem, har på radio, ikke for mye eller for lite plass, osv.  Hvis de er alene sammen med tilgang på kun ett rom og senger lett tilgjengelig, hvordan går det da? 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...