Gå til innhold
Hundesonen.no

Innavlsgrad


Aina&Kaizer

Recommended Posts

Du må ta med i beregningen at tamhunden allerede er innavlet i større eller mindre grad i mange tusen år, og særlig siden raseforedlings- og "ny-rase"boomen de siste ca 250 år. Innavl innen rasen kommer så i tillegg... Rasedannelsen av mange moderne raser (eks, golden retriever hvor starten på prosessen er nedtegnet) er bygd på tett innavl mellom hunder av ulike eller beslektede raser, for å homogenisere avkommet. Det er registrert flere hundre arvelige lidelser hos hund (ca 500 når jeg sist sjekket men det øker stadig), og ca halvparten av disse er utbredt i bare en eller noen raser og skyldes rasebarriærer og innavl.

Inbreeding funfacts til slutt:

- Ved 10% økt innavl reduseres kullstørrelse ved 3 avkom hos gris.

- Ved 10% økt innavl reduseres daglig melkemengde med 3 kg (l) hos ku.

- Ved 10% økt innavl reduseres høyde med 2 cm hos menneske.

- Ved 10% økt innavl reduseres IQ med 4% hos menneske.

Er DU villig til å ta sjansen...? :)

Må bare henge meg på det Hanna skriver: Hvis innavl i hunderasene kun hadde handlet om en og annen sjelden gang hvor innavlsgraden for ett enkelt kull var høy så hadde ikke det skadet en hel rase. Men her snakker vi om grundig og metodisk, TETT innavl over veldig mange generasjoner for de fleste rasers vedkommende. Bare i min egen rase så har genetikere kommet fram til at ca 80% av rasens genmangfold er tapt bare på de siste tredve år! Det er så ille at man kan bli mørkeredd av mindre. Men det er dessverre ikke unikt; mange, kanskje de fleste andre raser har fulgt en lignende avlspraksis med å "homogenisere" rasen (les skape typelikhet). Allerede nå ser vi konsekvensen av denne type avlspraksis: Det er påvist at i hunderasepopulasjonen finner man ti til tjue ganger høyere forekomst av arvelige lidelser som f.eks kreft eller epilepsi (sammenlignet med den menneskelige populasjonen). Problem med fruktbarhet og små kull er dessverre ikke eneste bieffekt av tett innavl over mange generasjoner.

Etisk sett mener jeg det er forkastelig å fortsette raseavlen slik vi tradisjonelt har gjort de siste hundre år +. Kanskje må man ta en ny titt på hvordan vi definerer begrepet "rase". Jeg sier ikke at vi skal slutte helt med raseavl (rasespesifikke egenskaper har sin verdi), men kanskje er det en ide å tenke nytt både om hvordan man kan bevare egenskaper OG hvordan man kan bevare en tilstrekkelig genpool med alternativ alvspraskis. Ifølge genetikerne er det viktig å kunne opprettholde en bred nok genpool for å unngå innavlsdepresjoner. Hvis dagens hermetisk lukkede stambøker gjør dette umulig må man ta konsekvensene av dette, ikke bare for rasens skyld men for den enkelte rasehunds skyld. Ifølge norsk lov skal dyr ikke lide i utrengsmål...

- Ved 10% økt innavl reduseres IQ med 4% hos menneske.

Og det er ikke bare IQen som vil lide ved økt innavl i en menneskepopulasjon. Det er jo en kjent sak at i slekter og kulturer der det er vanlig med giftermål mellom søskenbarn så er det også en markant økning av arvelige lidelser og barn som blir født med handicap.

Joda, det er lov med ekteskap mellom søskenbarn i Norge og i andre land (som er en innavlsprosent på 6,25% basert på en fem generasjoners stamtavle), men det betyr ikke at det er greit eller ufarlig å gjøre dette til normalen i samfunnet! De samme genetiske lovene gjelder selvfølgelig for hunder, deres gener oppfører seg ikke annerledes enn menneskets på dette punktet: En homogenisering VIL skal problemer! Resten av samfunnet har oppfattet denne sannheten for lenge siden men når det gjelder avl på selskapsdyr som hunder og katter så lever man fortsatt i det forrige århundre...

Jeg tror at om oppdrettere og hundefolk ikke innser dette faktum selv så vil samfunnet rundt før eller siden tvinge oss til det. Etter BBC-programmet som ble laget om hundeavl har ogs norsk media mer og mer tatt opp temaet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hos Finsk Lapphund er innavlsveiledningene at innavlsgraden aldri skal overstige 6,25%, men helst holde seg et sted under 2,5% for at rasen skal ha en holdbar utvikling...

Men som Izzibelle skriver, for oss med raser der det importeres mye, sier innavlsgraden i dogweb fryktelig lite.

I dogweb har en av mine hunder 0% på 8 generasjoner(de 2 siste leddene finnes det ingen hunder på)

I koiranet har den 2,07%

Jeg synes det er viktig å gå tilbake til opphavet på sin rase.

På Finsk lapphund har man i "showlinjene" spessielt en hund som det er drevet sterk innavl på, mange far-datter parringer. Man tror forøvrig at denne hunden vær bærer av genet for øyesykdommen PRA(heldigvis har vi fått gentest) som finnes i mye større grad på "showlinjene" enn renvallarlinjene. Høy innavl fører til mer problemer med defektgener.

På renvallarlinjene er dette gjort i mindre grad, men de er grunnlagt på færre hunder.

De fleste oppdrettere på Finsk Lapphund velger derfor å blande disse genpoolene, for å få mest mulig genetisk variasjon.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

En kan ikke direkte sammenligne hundeavl med "menneskeavl". Hunder har dobbelt antall kromosompar ift menneske. Det er vel dette som gjør at variasjonen i egenskaper innen hund er så stor.

Jo, man kan sammenligne hundeavl med "menneskeavl" når det gjelder effekten av innavl. Det er de samme mekanismene som gjelder.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Uansett om du er en erfaren oppdretter er innavl noe man skal ta alvorlig synes jeg. Å bevare genetisk mangfold er viktig for å holde en rase sunn.

Jeg synes det er uansvarlig å avle med høy innavlsgrad, selv om man er ute etter å befeste egenskaper. Og INGEN hunder er frie for defektgener, derfor er det altid en økt risiko ved innavl.

Generelt synes jeg avlsanbefalingene aldri over 6.25% men i de fleste tilfeller holde seg under 2,5% er gode anbefalinger.

Samtidig som man i tillegg må ta hensyn til hvilken rase det er snakk om...

Å foreta en søskenbarnsparring hos lundehund er mer uansvarlig enn om man gjorde det hos finsk lapphund.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

En kan ikke direkte sammenligne hundeavl med "menneskeavl". Hunder har dobbelt antall kromosompar ift menneske. Det er vel dette som gjør at variasjonen i egenskaper innen hund er så stor.

Det stemmer at hunder har flere kromosomer enn oss (78, 38 par + XY) mens vi har 46 (22 par + XY), men hundens kromosomer er svært små og totalt sett har vi mer DNA (større genom) enn hunden har.

At hunder viser så stor variasjon i utseende og egenskaper skyldes (mer eller mindre) selektiv avl grunnet sameksistens med mennesker i 10-30.000 år (derom strides de lærde). Vi mennesker har tatt med oss hundene til ulike deler av verden hvor de har tilpasset seg miljøet lokalt og etterhvert har vi også formet hundene til å ha egenskaper og utseende tilpasset våre ulike behov; jakthunder, voktere, trekkhunder, gjetere osv...

HVor finner dere alle disse faglige artiklene deres? :)

Det hjelper å ha en fot innafor i miljøet :)

Det finnes forøvrig flere søkemotorer for vitenskapelige artikler google schoolar, entrez - pubmed ect.. Hovedproblemet er nok ikke å finne artikkelen men å få tilgang til den, da en må abonere på bladet for å få tilgang mange tilfeller - men enkelte artikler ligger gratis tilgjengelig på nett full utgave. Språket i slike artikler er heller ikke spesielt "publikumsvennlig", men dette varierer litt. Reviews er oppsummering av et tema basert på andre artikler er ofte mer lettleste.

For spesielt interesserte kan jeg anbefale DOG STAR RISING: THE CANINE GENETIC SYSTEM av Nathan B. Sutter and Elaine A. Ostrander, et godt review på fagområdet og gratis tilgjengelig. Den er fra 2004, så den er allerede litt utdatert (utviklingen skjer svært fort innen genetikk), men fremdeles godt og någelunde forståelig skrevet.

Dette er en veldig artig og ganske ny artikkel om adferdsgenetikk hos hund, jeg også tror er gratis: Canine Behavioral Genetics: Pointing Out the Phenotypes and Herding up the Genes av Tyrone C. Spady and Elaine A. Ostrander fra 2008.

Kan prøve å finne flere gratisartikler hvis ønskelig, men ikke tid akkuratt nå.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hanna, fikk ikke helt til den quotingen :icon_redface:

At hunder viser så stor variasjon i utseende og egenskaper skyldes (mer eller mindre) selektiv avl grunnet sameksistens med mennesker i 10-30.000 år (derom strides de lærde).

Jeg synes dette var litt bastant?

At ulv og hund har samme opphav, og at også ulven viser enorm variasjon, fra eurasisk-amerikanske skogulven på 70 - 80 kg til nordindiske på bare 6 - 8 kg, antyder kanskje at dette ikke bare handler om selektiv avl etter mennesket kom inn i bildet?

Sent på 1950-tallet startet en russisk genetiker, Dmitry K. Belyaev, et forsøk på å avle tamme rever. Ved å selektere på egenskapen tamhet fikk han rever som var tammere, men det fulgte også med en hel del eksteriøre forandringer. Eksempler på eksteriøre særtrekk som økte i forekomst hos de tamme revene er: depigmenteringer(stjerner), kortere hale, krøll hale og hengeører. Alle disse særtrekkene finnes også på hund i dag, så man kan tenke seg at noen fysiske særtrekk hos hunder i dag, er noe som har fulgt med fra seleksjon av andre egenskaper.

Jeg er selvfølgelig enig i at selektiv avl har spillt en stor rolle, men man kan vel ikke utelukke alt anet som har spillt inn? Du skriver (mer eller mindre), det er kanskje der alle andre grunner kommer inn :whistle:

Forøvrig så tror jeg at man må ta høyde for at det er forskjell på hvor godt arter tåler innavl. At en kanin eller mus tåler innavl bedre enn en hund(tror jeg, uten å ha vitenskaplig bevis på det).

Jeg vet ikke hvem som tåler innavl best av manneske og hund, men vi kunne vel unngå det hos begge, så er vi på den sikre siden?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå vil jeg spørre om noe utrolig dumt noe (again):

Altså noen oppdrettere er nøye med linjeavl for da vet de litt mer hva de kan få i kullet. Menneh linjeavl og innavle blir ikke det til en viss grad det samme? Eller hvor går grensen mellom linjeavl og innavl?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå vil jeg spørre om noe utrolig dumt noe (again):

Altså noen oppdrettere er nøye med linjeavl for da vet de litt mer hva de kan få i kullet. Menneh linjeavl og innavle blir ikke det til en viss grad det samme? Eller hvor går grensen mellom linjeavl og innavl?

Ikke noe dumt spørsmål i det hele tatt. Linjeavl er det samme som mild innavl. Linjeavl er heller ikke noe vitenskapelig begrep, snarere en praksis. Det finnes ikke noen eksakt grense for når linjeavl går over til å bli innavl, der vil du nok finne nesten like mange meninger som det finnes oppdrettere.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå vil jeg spørre om noe utrolig dumt noe (again):

Altså noen oppdrettere er nøye med linjeavl for da vet de litt mer hva de kan få i kullet. Menneh linjeavl og innavle blir ikke det til en viss grad det samme? Eller hvor går grensen mellom linjeavl og innavl?

Ifra boken "Avl, genetikk og oppdrett":

"Innavl er parring mellom 2 individer som er mer beslektet med hverandre enn gjennomsnittet i rasen"

Derfor vil egentlig mye av linjeavlen som skjer, være innavl...

Ordet linjeavl blir brukt om svakere innavl, mens ordet innavl først taes i brukom paringer av halvsøsken, bestefar x barnebarn. Helsøskenparinger eller far x datter paringer er meget sterke innavlsparinger som bør frarådes på det sterkeste.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hanna, fikk ikke helt til den quotingen :twisted:

At hunder viser så stor variasjon i utseende og egenskaper skyldes (mer eller mindre) selektiv avl grunnet sameksistens med mennesker i 10-30.000 år (derom strides de lærde).

Jeg synes dette var litt bastant?

At ulv og hund har samme opphav, og at også ulven viser enorm variasjon, fra eurasisk-amerikanske skogulven på 70 - 80 kg til nordindiske på bare 6 - 8 kg, antyder kanskje at dette ikke bare handler om selektiv avl etter mennesket kom inn i bildet?

Det er nok inngått flere ulver i domestiseringsprosessen - men at menneskene for 15-30.000 år siden brukte ulver samlet fra asia, europa og amerika er lite tvilsomt. De fleste hunder stammer fra de samme ulvene, og domestiseringsprosessen har mest sannsynlig funnet sted i sørøst asia - altså fra en mindre, lettere ulvetype enn vår klassiske gråulv.

EDIT: Kanskje jeg missforsto deg litt. Ja - variasjon blant ulvens underarter vitner jo om at potensialet for variasjon lå latent for dannelsen av tamhunden.

Sent på 1950-tallet startet en russisk genetiker, Dmitry K. Belyaev, et forsøk på å avle tamme rever. Ved å selektere på egenskapen tamhet fikk han rever som var tammere, men det fulgte også med en hel del eksteriøre forandringer. Eksempler på eksteriøre særtrekk som økte i forekomst hos de tamme revene er: depigmenteringer(stjerner), kortere hale, krøll hale og hengeører. Alle disse særtrekkene finnes også på hund i dag, så man kan tenke seg at noen fysiske særtrekk hos hunder i dag, er noe som har fulgt med fra seleksjon av andre egenskaper.

Jeg er selvfølgelig enig i at selektiv avl har spillt en stor rolle, men man kan vel ikke utelukke alt anet som har spillt inn? Du skriver (mer eller mindre), det er kanskje der alle andre grunner kommer inn :whistle:

Avlsforsøket du beskriver er gjengitt i artikelen jeg har linket til over (Canine Behavioral Genetics: Pointing Out the Phenotypes and Herding up the Genes), hvor det foreslås en mulig sammenheng mellom enkelte morfologiske trekk og "tamhets egenskaper". Det er en utrolig spennende hypotese og burde absolutt undersøkes nærmere - men en må huske på at ville dyr i naturen selekteres for et uniformt utseende med tanke på kamuflasje, funksjonalitet, tiltrekking av det annet kjønn osv. Hos oppdrettsrev selekteres det også mot visse av de morfologiske trekkene da det kan svekke pelskvalitet - når man så slipper opp alt annet seleksjonspress og kun selekterer på gemyttegenskaper dukker det automatisk opp "mye rart" som ellers ville blitt selektert bort. Dette er jo også en av grunne til tamhundens store variasjon. Ikke nok med at de ikke trenger å være fullt utrustet for å overleve i naturen, og kan derfor overleve med avvikende utseende, men rariteter blir itillegg tatt ekstra vare!

(Forresten også trolig samme årsak til blå øyne hos mennesker - det har absolutt ingen praktisk funksjon, så det var nok bare ansett som pent - gir derfor høyere fittness og enda flere blå øyne :ahappy:

Forøvrig så tror jeg at man må ta høyde for at det er forskjell på hvor godt arter tåler innavl. At en kanin eller mus tåler innavl bedre enn en hund(tror jeg, uten å ha vitenskaplig bevis på det).

Jeg vet ikke hvem som tåler innavl best av manneske og hund, men vi kunne vel unngå det hos begge, så er vi på den sikre siden?

Jeg tror nok effektene av innavl gjelder for alle arter, med tanke på opphopning av skadelige alleler og slikt, men jo mer kompleks en art er jo mer er det som kan gå galt og jo lavere er terskelen for at man oppdager at noe er galt (psykiske avvik hos menneske kontra kanin...)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

EDIT: Kanskje jeg missforsto deg litt. Ja - variasjon blant ulvens underarter vitner jo om at potensialet for variasjon lå latent for dannelsen av tamhunden.

Det var dette jeg mente ja :D Selv om jeg har lest populærvitenskapelige bøker som har laget en skisse over hvordan forskjellige hunderaser hår oppstått av forskjellige ulveraser, men jeg har lært at dette ikke stemmer :rolleyes2:

(Forresten også trolig samme årsak til blå øyne hos mennesker - det har absolutt ingen praktisk funksjon, så det var nok bare ansett som pent - gir derfor høyere fittness og enda flere blå øyne ;)

Er det sant? Æsj, det var en kjedelig forklaring...

Jeg hadde en egen liten hypotese, at blåøyde hunder og blåøyde folk har begge oppstått på den nordlige halvkule, og derfor kanskje var en tilpassning til den type miljø. Eks, noe med mindre dagslys å gjøre eller noe... Jeg synes min forklaring var mye morsomere enn din :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bikkje dyret her i hus er resultat av halvsøsken parring. (Om den var påtenkt eller et uhell vet jeg ikke) Han har en sykdom som i følge veterinær er genetisk og sansynligvis et resultat av parringen.

(Noen med tilgang på dogweb som kan finne ut innavlsgraden for meg? Tar det på PM)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Generellt har halvsøsskenparringer 12,5 i innavlsgrad, med mindre de har mer til felles på stamtavla...

Har kun kopi av foreldres stamtavle så vet ikke om de har noe mer til felles lenger ute, men foreldrene har samme far og far har også samme oldefar på 2 sider. (det vil si Far's far' far og Far's mor's mor er halvsøsken også)

Enklere sakt blir vel det tippoldefaren til Rocky er også far til både oldefar og oldemor på hver sin side av fars slekt?

Om det gidde mening til noen andre en meg :rolleyes2:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 1 month later...

Hei hvis en valp har en mamma som har 7 innavlsgrad og pappaen har 4. Hva vil det da si for valpen?

Kan man da få valper på en valp etter foreldre med denne innavelsgraden?

Det spørs på stamtavlen det. Den parringen kan helt fint bli en utavlsparring som får 0% i innavlsgrad. Det er også stor forsjell på om innavlen går på 1 hund eller flere hunder, hvor det er i leddene o.l.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Dibaq, ja. Jeg er godt fornøyd med kombinasjonen av pris og kvalitet, med unntak av manglende kondroitinsulfat. Det er noe de fleste for (inkludert mer kjente og anerkjente for som Vom og Alpha Spirit) har altfor lite av. Stoffet finnes rikelig i brusk, så gir tilskudd av rå frosset eller tørket hals/føtter fra kylling/kalkun og ører/haler fra diverse dyr for å kompensere. Ellers er jeg veldig begeistret for Farmina, men en må være litt forsiktig for å unngå voldsom vekst av det. Min fikk en skremmende, massiv growth spur da jeg foret bare på det en ukes tid. Skjøt i været og la på seg. Veldig høy næringstetthet og kaloririkt, så lite slingringsmonn før det blir for mye av det. Pga DCM-skandalen i forbindelse med kornfrie for, hvor det å fore på f.eks. Acana -ansett som et premium høykvalitetsfor, rost opp i skyene for kvaliteten - medførte strukturell hjertefeil på en mengde hunder, så har jeg valgt å kombinere flere ulike typer for å gardere meg bedre dersom det i ettertid skulle vise seg å ha vært noe gærnt med noen av dem.  Farmina har kornfrie varianter, til forveksling lik skandaleforene, men har også tilstrekkelig med carnitin/taurin/metionin, og de inneholder ikke hele belgfrukter eller belgfruktproteiner - mistenkt for å være anti næringsstoffer som hemmer opptak eller syntese av andre aminosyrer og proteiner. Farmina inneholder kun stivelsen fra erter, og ekstrahert og isolert stivelse skal være bare stivelse, uavhengig av om det kommer fra hvete, ris eller erter. Nødvendig for å kunne holde de andre ingrediensene bundet sammen til kibble.  Om den voksne hunden ender på perfekt størrelse med perfekt leddet perfekt skjelett, perfekte organer og perfekt pels vet jeg jo ikke ennå, men avføringen er ihvertfall perfekt :)
    • Takk for godt tips om godbitpung! Skal se om jeg finner noe liknende. Hadde samme erfaring som deg med vom, veldig hard avføring som virket ubehagelig å trykke ut. Tørrfor fra Dilaq, er det Dibaq du mener? Vurderte nemlig dette foret selv. Kan ikke så mye om hundeernæring, men syntes ingrendiensene så ganske bra ut og foret er rimelig. Men kunne ikke lese noen erfaringer med det på nett, og det føltes skummelt å prøve et så ukjent formerke. Du er fornøyd altså?
    • Vi har hatt fremgang på flere områder denne uka, bl.a. pelsstell. Tålmodigheten med kamming og raking har økt dramatisk. Han liker det ikke, men det virker som han har forstått at det er et nødvendig onde og en slags act of kindness fra min side, og er mer tålmodig med det. Nå holder det med en utbetaling per kammede og rakede bein, en for ryggen, en for magen og en for brystet, totalt 7 skjeer med Vom for å få kammet og raket hele hunden, unntatt skjegget, som det koster minst fire skjeer Vom å få kammet grundig gjennom.  Ny milepæl er napping. Skal ikke påberope meg å være noen kløpper ennå, men får det da til på et vis, og til min gledelige overraskelse liker han å bli nappet.  Ellers har vi fått mye sosialisering/miljøtrening med hester og fremmedfolk på territoriet denne uka, med camp/landsstevne på gården. Han har roet seg betraktelig ned og er progressivt desensitivert til situasjonen gjennom å få trøkket ansiktet fullt av godis og spise 1-2 måltider om dagen fra gresset rett foran paddockene, mens folk traver rundt med utstyr og for, og leier hester frem og tilbake. Fra å være heftig begeistret og vilter nysgjerrig med mye vokal de første dagene, til å være nær nonchalant nå på slutten - en pen utvikling. En god hjelp var hestenes nedlatende forrakt mot ham da han begynte bjeffe på dem. De gjorde hesteekvivalenten til det menneskelige uttrykket 'himlet med øynene og fnøs foraktelig' mot den lille drittungen som lagde sånn irriterende lyd. Den reaksjonen der fra dem sved på en annen måte enn tilsvarende reaksjon fra meg, som han har reagert på med MER vokal, for å gjøre det tydelig hva slags emosjonell abuse og omsorgssvikt sånt er fra primær omsorgsperson. Å "få" den der fra hestene var noe annet. Den fungerte på en annen måte fordi det ikke kom fra meg. En stor takk til hestene for hjelpen med å utvikle litt manerer. Han fikk til og med hilse snute mot mule med et brødrepar han har vært på nikk med i noen dager. Var veldig forløsende for ham, og roet ham betydelig ned i nærheten av dem.  Han er fortsatt ganske sosialt inkompetent, though. Klønete. Forsøkte kjefte og true seg til å bli hilst på og kost med her om dagen. Kroppsspråket hans var forvirrende. Ledig halvhøy hale i halvhurtig bevegelse. En slags mellomting mellom avventende vurdering, irritasjon og gledesbevegelser. Så satte han i en vokal som fremstod som truende dersom en skulle sammenlignet med mange andre raser. Ikke en dyp og alvorlig morsk voktervokal - det er ingen tvil om hva han mener når han bruker den - men et mer prososialt toneleie ispedd knurrebrumming, mot to unge kvinner som kom for å møkke en paddock. Mens han stod der og tilsynelatende kjeftet litt truende på dem, lett å tolke som territorial for den som ikke har hørt hvordan ekte territorial fra ham høres ut, så vrikket han på rumpa som i genuin gledeslogring, samtidig som han lagde de lydene der. Han forsøkte dundre meg å kjefte og true dem til å komme kose med ham, og hadde en forventning om å lykkes med det. Skjønner hvorfor mange beskriver gruppe 2 raser som: "Kan være dominant." Det er ikke så mange andre ord en kan beskrive det der med enn nettopp 'dominant'. Attitude.  Han fikk ingen uttelling for det der da, og begynte sutre og sytebjeffe da de gikk.  Kortbuksene har blitt kortere, fordi han satte seg i en fersk tyggisklyse på bussholdeplassen. Konsulterte Grok om frisyren og lurte på om den kunne generere et bilde av den optimalt estetiske måten å klippe en riesenschnauzer på, med en 2020 jeansmote silhuett på beina. Dialogen ble lang, men samme hvor omstendelig jeg forklarte, så klarte den ikke forstå at i den virkelige verden..  Så jeg forklarte og forklarte og la ved det eneste bildet tatt denne uka, kun for å vise den AI'em hva jeg mente: Jeg ville se om den kunne komme opp med en kul overall look som passer bedre med de kortbuksene der enn den typiske rasefrisyren. Jeg vet den er godt trent på visuell estetikk. Den KAN former og linjer. I forsøket på å veilede den til å forstå spurte jeg om den kunne vise meg forskjellen på å klippe en hunds naturlige pels til en silhuett av 2020 women's jeans fashion og på å kle en hund i hundeklær av jeansstoff.. ..så inntil videre beholder vi bare Lady og Landstrykeren looken med skjegg og bart og spaniel ører, til de ukonvensjonelle kortbuksene.
    • Leter med lys og lykte etter Mentalitetsboken av Ingalill og Curt Blixt, Kenth Svartberg. Noen som har den? Er også interessert i andre bøker innen språk og adferd - hundepsykologi:)
    • Jeg prøvde Trikem max relax på nyttårsaften og det virket veldig bra på min hund.    Spennende med hund på prøve med endel utfordringer masse lykke til🤗
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...