Gå til innhold
Hundesonen.no

Innavlsgrad


Aina&Kaizer

Recommended Posts

Du må ta med i beregningen at tamhunden allerede er innavlet i større eller mindre grad i mange tusen år, og særlig siden raseforedlings- og "ny-rase"boomen de siste ca 250 år. Innavl innen rasen kommer så i tillegg... Rasedannelsen av mange moderne raser (eks, golden retriever hvor starten på prosessen er nedtegnet) er bygd på tett innavl mellom hunder av ulike eller beslektede raser, for å homogenisere avkommet. Det er registrert flere hundre arvelige lidelser hos hund (ca 500 når jeg sist sjekket men det øker stadig), og ca halvparten av disse er utbredt i bare en eller noen raser og skyldes rasebarriærer og innavl.

Inbreeding funfacts til slutt:

- Ved 10% økt innavl reduseres kullstørrelse ved 3 avkom hos gris.

- Ved 10% økt innavl reduseres daglig melkemengde med 3 kg (l) hos ku.

- Ved 10% økt innavl reduseres høyde med 2 cm hos menneske.

- Ved 10% økt innavl reduseres IQ med 4% hos menneske.

Er DU villig til å ta sjansen...? :)

Må bare henge meg på det Hanna skriver: Hvis innavl i hunderasene kun hadde handlet om en og annen sjelden gang hvor innavlsgraden for ett enkelt kull var høy så hadde ikke det skadet en hel rase. Men her snakker vi om grundig og metodisk, TETT innavl over veldig mange generasjoner for de fleste rasers vedkommende. Bare i min egen rase så har genetikere kommet fram til at ca 80% av rasens genmangfold er tapt bare på de siste tredve år! Det er så ille at man kan bli mørkeredd av mindre. Men det er dessverre ikke unikt; mange, kanskje de fleste andre raser har fulgt en lignende avlspraksis med å "homogenisere" rasen (les skape typelikhet). Allerede nå ser vi konsekvensen av denne type avlspraksis: Det er påvist at i hunderasepopulasjonen finner man ti til tjue ganger høyere forekomst av arvelige lidelser som f.eks kreft eller epilepsi (sammenlignet med den menneskelige populasjonen). Problem med fruktbarhet og små kull er dessverre ikke eneste bieffekt av tett innavl over mange generasjoner.

Etisk sett mener jeg det er forkastelig å fortsette raseavlen slik vi tradisjonelt har gjort de siste hundre år +. Kanskje må man ta en ny titt på hvordan vi definerer begrepet "rase". Jeg sier ikke at vi skal slutte helt med raseavl (rasespesifikke egenskaper har sin verdi), men kanskje er det en ide å tenke nytt både om hvordan man kan bevare egenskaper OG hvordan man kan bevare en tilstrekkelig genpool med alternativ alvspraskis. Ifølge genetikerne er det viktig å kunne opprettholde en bred nok genpool for å unngå innavlsdepresjoner. Hvis dagens hermetisk lukkede stambøker gjør dette umulig må man ta konsekvensene av dette, ikke bare for rasens skyld men for den enkelte rasehunds skyld. Ifølge norsk lov skal dyr ikke lide i utrengsmål...

- Ved 10% økt innavl reduseres IQ med 4% hos menneske.

Og det er ikke bare IQen som vil lide ved økt innavl i en menneskepopulasjon. Det er jo en kjent sak at i slekter og kulturer der det er vanlig med giftermål mellom søskenbarn så er det også en markant økning av arvelige lidelser og barn som blir født med handicap.

Joda, det er lov med ekteskap mellom søskenbarn i Norge og i andre land (som er en innavlsprosent på 6,25% basert på en fem generasjoners stamtavle), men det betyr ikke at det er greit eller ufarlig å gjøre dette til normalen i samfunnet! De samme genetiske lovene gjelder selvfølgelig for hunder, deres gener oppfører seg ikke annerledes enn menneskets på dette punktet: En homogenisering VIL skal problemer! Resten av samfunnet har oppfattet denne sannheten for lenge siden men når det gjelder avl på selskapsdyr som hunder og katter så lever man fortsatt i det forrige århundre...

Jeg tror at om oppdrettere og hundefolk ikke innser dette faktum selv så vil samfunnet rundt før eller siden tvinge oss til det. Etter BBC-programmet som ble laget om hundeavl har ogs norsk media mer og mer tatt opp temaet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hos Finsk Lapphund er innavlsveiledningene at innavlsgraden aldri skal overstige 6,25%, men helst holde seg et sted under 2,5% for at rasen skal ha en holdbar utvikling...

Men som Izzibelle skriver, for oss med raser der det importeres mye, sier innavlsgraden i dogweb fryktelig lite.

I dogweb har en av mine hunder 0% på 8 generasjoner(de 2 siste leddene finnes det ingen hunder på)

I koiranet har den 2,07%

Jeg synes det er viktig å gå tilbake til opphavet på sin rase.

På Finsk lapphund har man i "showlinjene" spessielt en hund som det er drevet sterk innavl på, mange far-datter parringer. Man tror forøvrig at denne hunden vær bærer av genet for øyesykdommen PRA(heldigvis har vi fått gentest) som finnes i mye større grad på "showlinjene" enn renvallarlinjene. Høy innavl fører til mer problemer med defektgener.

På renvallarlinjene er dette gjort i mindre grad, men de er grunnlagt på færre hunder.

De fleste oppdrettere på Finsk Lapphund velger derfor å blande disse genpoolene, for å få mest mulig genetisk variasjon.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

En kan ikke direkte sammenligne hundeavl med "menneskeavl". Hunder har dobbelt antall kromosompar ift menneske. Det er vel dette som gjør at variasjonen i egenskaper innen hund er så stor.

Jo, man kan sammenligne hundeavl med "menneskeavl" når det gjelder effekten av innavl. Det er de samme mekanismene som gjelder.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Uansett om du er en erfaren oppdretter er innavl noe man skal ta alvorlig synes jeg. Å bevare genetisk mangfold er viktig for å holde en rase sunn.

Jeg synes det er uansvarlig å avle med høy innavlsgrad, selv om man er ute etter å befeste egenskaper. Og INGEN hunder er frie for defektgener, derfor er det altid en økt risiko ved innavl.

Generelt synes jeg avlsanbefalingene aldri over 6.25% men i de fleste tilfeller holde seg under 2,5% er gode anbefalinger.

Samtidig som man i tillegg må ta hensyn til hvilken rase det er snakk om...

Å foreta en søskenbarnsparring hos lundehund er mer uansvarlig enn om man gjorde det hos finsk lapphund.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

En kan ikke direkte sammenligne hundeavl med "menneskeavl". Hunder har dobbelt antall kromosompar ift menneske. Det er vel dette som gjør at variasjonen i egenskaper innen hund er så stor.

Det stemmer at hunder har flere kromosomer enn oss (78, 38 par + XY) mens vi har 46 (22 par + XY), men hundens kromosomer er svært små og totalt sett har vi mer DNA (større genom) enn hunden har.

At hunder viser så stor variasjon i utseende og egenskaper skyldes (mer eller mindre) selektiv avl grunnet sameksistens med mennesker i 10-30.000 år (derom strides de lærde). Vi mennesker har tatt med oss hundene til ulike deler av verden hvor de har tilpasset seg miljøet lokalt og etterhvert har vi også formet hundene til å ha egenskaper og utseende tilpasset våre ulike behov; jakthunder, voktere, trekkhunder, gjetere osv...

HVor finner dere alle disse faglige artiklene deres? :)

Det hjelper å ha en fot innafor i miljøet :)

Det finnes forøvrig flere søkemotorer for vitenskapelige artikler google schoolar, entrez - pubmed ect.. Hovedproblemet er nok ikke å finne artikkelen men å få tilgang til den, da en må abonere på bladet for å få tilgang mange tilfeller - men enkelte artikler ligger gratis tilgjengelig på nett full utgave. Språket i slike artikler er heller ikke spesielt "publikumsvennlig", men dette varierer litt. Reviews er oppsummering av et tema basert på andre artikler er ofte mer lettleste.

For spesielt interesserte kan jeg anbefale DOG STAR RISING: THE CANINE GENETIC SYSTEM av Nathan B. Sutter and Elaine A. Ostrander, et godt review på fagområdet og gratis tilgjengelig. Den er fra 2004, så den er allerede litt utdatert (utviklingen skjer svært fort innen genetikk), men fremdeles godt og någelunde forståelig skrevet.

Dette er en veldig artig og ganske ny artikkel om adferdsgenetikk hos hund, jeg også tror er gratis: Canine Behavioral Genetics: Pointing Out the Phenotypes and Herding up the Genes av Tyrone C. Spady and Elaine A. Ostrander fra 2008.

Kan prøve å finne flere gratisartikler hvis ønskelig, men ikke tid akkuratt nå.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hanna, fikk ikke helt til den quotingen :icon_redface:

At hunder viser så stor variasjon i utseende og egenskaper skyldes (mer eller mindre) selektiv avl grunnet sameksistens med mennesker i 10-30.000 år (derom strides de lærde).

Jeg synes dette var litt bastant?

At ulv og hund har samme opphav, og at også ulven viser enorm variasjon, fra eurasisk-amerikanske skogulven på 70 - 80 kg til nordindiske på bare 6 - 8 kg, antyder kanskje at dette ikke bare handler om selektiv avl etter mennesket kom inn i bildet?

Sent på 1950-tallet startet en russisk genetiker, Dmitry K. Belyaev, et forsøk på å avle tamme rever. Ved å selektere på egenskapen tamhet fikk han rever som var tammere, men det fulgte også med en hel del eksteriøre forandringer. Eksempler på eksteriøre særtrekk som økte i forekomst hos de tamme revene er: depigmenteringer(stjerner), kortere hale, krøll hale og hengeører. Alle disse særtrekkene finnes også på hund i dag, så man kan tenke seg at noen fysiske særtrekk hos hunder i dag, er noe som har fulgt med fra seleksjon av andre egenskaper.

Jeg er selvfølgelig enig i at selektiv avl har spillt en stor rolle, men man kan vel ikke utelukke alt anet som har spillt inn? Du skriver (mer eller mindre), det er kanskje der alle andre grunner kommer inn :whistle:

Forøvrig så tror jeg at man må ta høyde for at det er forskjell på hvor godt arter tåler innavl. At en kanin eller mus tåler innavl bedre enn en hund(tror jeg, uten å ha vitenskaplig bevis på det).

Jeg vet ikke hvem som tåler innavl best av manneske og hund, men vi kunne vel unngå det hos begge, så er vi på den sikre siden?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå vil jeg spørre om noe utrolig dumt noe (again):

Altså noen oppdrettere er nøye med linjeavl for da vet de litt mer hva de kan få i kullet. Menneh linjeavl og innavle blir ikke det til en viss grad det samme? Eller hvor går grensen mellom linjeavl og innavl?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå vil jeg spørre om noe utrolig dumt noe (again):

Altså noen oppdrettere er nøye med linjeavl for da vet de litt mer hva de kan få i kullet. Menneh linjeavl og innavle blir ikke det til en viss grad det samme? Eller hvor går grensen mellom linjeavl og innavl?

Ikke noe dumt spørsmål i det hele tatt. Linjeavl er det samme som mild innavl. Linjeavl er heller ikke noe vitenskapelig begrep, snarere en praksis. Det finnes ikke noen eksakt grense for når linjeavl går over til å bli innavl, der vil du nok finne nesten like mange meninger som det finnes oppdrettere.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå vil jeg spørre om noe utrolig dumt noe (again):

Altså noen oppdrettere er nøye med linjeavl for da vet de litt mer hva de kan få i kullet. Menneh linjeavl og innavle blir ikke det til en viss grad det samme? Eller hvor går grensen mellom linjeavl og innavl?

Ifra boken "Avl, genetikk og oppdrett":

"Innavl er parring mellom 2 individer som er mer beslektet med hverandre enn gjennomsnittet i rasen"

Derfor vil egentlig mye av linjeavlen som skjer, være innavl...

Ordet linjeavl blir brukt om svakere innavl, mens ordet innavl først taes i brukom paringer av halvsøsken, bestefar x barnebarn. Helsøskenparinger eller far x datter paringer er meget sterke innavlsparinger som bør frarådes på det sterkeste.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hanna, fikk ikke helt til den quotingen :twisted:

At hunder viser så stor variasjon i utseende og egenskaper skyldes (mer eller mindre) selektiv avl grunnet sameksistens med mennesker i 10-30.000 år (derom strides de lærde).

Jeg synes dette var litt bastant?

At ulv og hund har samme opphav, og at også ulven viser enorm variasjon, fra eurasisk-amerikanske skogulven på 70 - 80 kg til nordindiske på bare 6 - 8 kg, antyder kanskje at dette ikke bare handler om selektiv avl etter mennesket kom inn i bildet?

Det er nok inngått flere ulver i domestiseringsprosessen - men at menneskene for 15-30.000 år siden brukte ulver samlet fra asia, europa og amerika er lite tvilsomt. De fleste hunder stammer fra de samme ulvene, og domestiseringsprosessen har mest sannsynlig funnet sted i sørøst asia - altså fra en mindre, lettere ulvetype enn vår klassiske gråulv.

EDIT: Kanskje jeg missforsto deg litt. Ja - variasjon blant ulvens underarter vitner jo om at potensialet for variasjon lå latent for dannelsen av tamhunden.

Sent på 1950-tallet startet en russisk genetiker, Dmitry K. Belyaev, et forsøk på å avle tamme rever. Ved å selektere på egenskapen tamhet fikk han rever som var tammere, men det fulgte også med en hel del eksteriøre forandringer. Eksempler på eksteriøre særtrekk som økte i forekomst hos de tamme revene er: depigmenteringer(stjerner), kortere hale, krøll hale og hengeører. Alle disse særtrekkene finnes også på hund i dag, så man kan tenke seg at noen fysiske særtrekk hos hunder i dag, er noe som har fulgt med fra seleksjon av andre egenskaper.

Jeg er selvfølgelig enig i at selektiv avl har spillt en stor rolle, men man kan vel ikke utelukke alt anet som har spillt inn? Du skriver (mer eller mindre), det er kanskje der alle andre grunner kommer inn :whistle:

Avlsforsøket du beskriver er gjengitt i artikelen jeg har linket til over (Canine Behavioral Genetics: Pointing Out the Phenotypes and Herding up the Genes), hvor det foreslås en mulig sammenheng mellom enkelte morfologiske trekk og "tamhets egenskaper". Det er en utrolig spennende hypotese og burde absolutt undersøkes nærmere - men en må huske på at ville dyr i naturen selekteres for et uniformt utseende med tanke på kamuflasje, funksjonalitet, tiltrekking av det annet kjønn osv. Hos oppdrettsrev selekteres det også mot visse av de morfologiske trekkene da det kan svekke pelskvalitet - når man så slipper opp alt annet seleksjonspress og kun selekterer på gemyttegenskaper dukker det automatisk opp "mye rart" som ellers ville blitt selektert bort. Dette er jo også en av grunne til tamhundens store variasjon. Ikke nok med at de ikke trenger å være fullt utrustet for å overleve i naturen, og kan derfor overleve med avvikende utseende, men rariteter blir itillegg tatt ekstra vare!

(Forresten også trolig samme årsak til blå øyne hos mennesker - det har absolutt ingen praktisk funksjon, så det var nok bare ansett som pent - gir derfor høyere fittness og enda flere blå øyne :ahappy:

Forøvrig så tror jeg at man må ta høyde for at det er forskjell på hvor godt arter tåler innavl. At en kanin eller mus tåler innavl bedre enn en hund(tror jeg, uten å ha vitenskaplig bevis på det).

Jeg vet ikke hvem som tåler innavl best av manneske og hund, men vi kunne vel unngå det hos begge, så er vi på den sikre siden?

Jeg tror nok effektene av innavl gjelder for alle arter, med tanke på opphopning av skadelige alleler og slikt, men jo mer kompleks en art er jo mer er det som kan gå galt og jo lavere er terskelen for at man oppdager at noe er galt (psykiske avvik hos menneske kontra kanin...)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

EDIT: Kanskje jeg missforsto deg litt. Ja - variasjon blant ulvens underarter vitner jo om at potensialet for variasjon lå latent for dannelsen av tamhunden.

Det var dette jeg mente ja :D Selv om jeg har lest populærvitenskapelige bøker som har laget en skisse over hvordan forskjellige hunderaser hår oppstått av forskjellige ulveraser, men jeg har lært at dette ikke stemmer :rolleyes2:

(Forresten også trolig samme årsak til blå øyne hos mennesker - det har absolutt ingen praktisk funksjon, så det var nok bare ansett som pent - gir derfor høyere fittness og enda flere blå øyne ;)

Er det sant? Æsj, det var en kjedelig forklaring...

Jeg hadde en egen liten hypotese, at blåøyde hunder og blåøyde folk har begge oppstått på den nordlige halvkule, og derfor kanskje var en tilpassning til den type miljø. Eks, noe med mindre dagslys å gjøre eller noe... Jeg synes min forklaring var mye morsomere enn din :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bikkje dyret her i hus er resultat av halvsøsken parring. (Om den var påtenkt eller et uhell vet jeg ikke) Han har en sykdom som i følge veterinær er genetisk og sansynligvis et resultat av parringen.

(Noen med tilgang på dogweb som kan finne ut innavlsgraden for meg? Tar det på PM)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Generellt har halvsøsskenparringer 12,5 i innavlsgrad, med mindre de har mer til felles på stamtavla...

Har kun kopi av foreldres stamtavle så vet ikke om de har noe mer til felles lenger ute, men foreldrene har samme far og far har også samme oldefar på 2 sider. (det vil si Far's far' far og Far's mor's mor er halvsøsken også)

Enklere sakt blir vel det tippoldefaren til Rocky er også far til både oldefar og oldemor på hver sin side av fars slekt?

Om det gidde mening til noen andre en meg :rolleyes2:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 1 month later...

Hei hvis en valp har en mamma som har 7 innavlsgrad og pappaen har 4. Hva vil det da si for valpen?

Kan man da få valper på en valp etter foreldre med denne innavelsgraden?

Det spørs på stamtavlen det. Den parringen kan helt fint bli en utavlsparring som får 0% i innavlsgrad. Det er også stor forsjell på om innavlen går på 1 hund eller flere hunder, hvor det er i leddene o.l.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
    • Hei! Vi har nå fått svar fra dyrlegen - han hadde ikke kronisk betennelse i bukspyttkjertelen. Rart med det, for jeg ble nesten litt skuffet. Nå vet vi jo ikke hvorfor han stadig har slimete avføring, men kan kanskje utelukke at det har noe med fettinnholdet i maten å gjøre.  Skal snakke med dyrlege om vi kanskje kan sjekke for IBD. Vil jo i alle fall prøve å ha mest riktig tørrfor. Han har jo ikke hatt noen "alvorlige" hendelser med tørrforet han går på nå (gastrointestinal low fat), men det er stadig ganske løs og slimete avføring. Kanskje vi skulle forsøkt å bytte...
    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...