Gå til innhold
Hundesonen.no

Konkurransetips-sett hunden i beredskap for lystig trening!


Frode&Zorro

Recommended Posts

Jeg har truffet mange ekvipasjer hvor hunden går som "ei kule" på treningen, men når de starter i konkurranser er hunden ikke til å kjenne igjen. Den henger etter, er daff og virker ikke interessert i følge eieren i det hele tatt. Grunnen er ofte eierens nervøse signaler som lett overføres til hunden og prestasjonen blir deretter.

Det er utrolig hvor mye rart en hundefører kan gjøre ovenfor hunden før en konkurranse pga nervøsitet, ting som en ikke gjør før en vanlig trening. Eks panikktrene på øvelser, overøse den med ros og godsnakking osv osv. Disse tingene leser hunden veldig lett og den lar seg påvirke av at hundefører er nervøs.

Tenk deg følgende:

I det dere går inn på appellbanen, har du bare 10 minutter på å vise hva som bor i hunden din. Du må få fram det beste av det beste der og da! Dere må være best når det gjelder! Hvordan få det til?

Du vet effekten av når du tar på deg jakka, tar på deg skoene, tar fram hundelenka osv, hvem er det ikke som står "klar som et egg" og TOPP motivert til å bli med deg ut på luftetur, jo hunden din. Samme effekt kan du få før du setter i gang trening evt går konkurranser. Det du gjør i hverdagen er å sette hunden i beredskap for å gjøre noe positivt, eks bli med på luftetur. Gjennom dine rutiner og signaler skaper du en forventning til hunden at nå skal vi ut å ha det gøy og hunden er en mester i å lese våre signaler! Vi kan bruke disse miljøsignalene bevisst til å få opp rett stressnivå på hunden slik at den blir reaksjonssterk på våre kommandoer både på trening og i konkurransesammenheng.

Tips:

Legg opp bestemte ritualer som du bruker hver gang før du trener lydighet. Bruk de samme ritualene før du går konkurranser. Det er selvsagt viktig at hundens erfaring i etterkant av disse ritualene er positiv trening og samvær med hundefører og at treningen er så konkurranselik som mulig.

Eksempel på rutiner for å sette hunden i rett stressnivå:

Sett på hunden et spesielt halsbånd som KUN brukes når du trener lydighet, ha egen hundelenke, egen treningsjakke og evt egen caps. Videre er det fint å ha en spesiell leke som du alltid varmer opp hunden med på samme måte hver gang. Eks sett på lydighetsbåndet og sekundet etterpå er det full lek med hunden! Hvis du gjør dette hver gang du setter på hunden lydighetsbåndet, går det ikke lang tid før hunden higer etter å ville trene lydighet med deg:))

Videre er disse tingene/ritualene med på å gi deg faste holdepunkter som kan være med å minske din egen nervøsitet, samtidig som du gir hunden signaler om at nå venter det positiv lydighetstrening med mor/far!

Vær best når det gjelder de få minuttene dere er inne til bedømming!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Supert at du legger ut tips og erfaringer! Og det kan godt hende det fungerer bra på den måten, men min erfaring er at problemet ligger litt andre steder.

Om hundefører får et sterkt behov for å forberede hunden på korrekt måte hver gang, bruke riktig leke, bruke samme treningsvest og lue, så tror jeg eier tenker for mye. Legger man for mye tanker i at ting skal være perfekt, så er det ikke rart man blir nervøs? Jeg prøver å ha en enkel mine på stevner, ta ting litt som det kommer og gi litt søren i om det er vafler eller pølser jeg belønner med og ikke har handlet inn biff til hunden. For hundene klarer å jobbe uten biff, de jobber fantastisk for vafler og pølser, jeg tror det er i hodet vårt det ligger at ting må være sånn og sånn - ikke i hundens. Det er fører sine tanker som må endre seg, ikke forberedelsene man gjør med hunden. For man kan forberede så godt man bare vil og så likt trening som mulig, men er du nervøs og hunden reagerer på dette, så går det sådan uansett. Og jeg tror at det å kreve en masse forberedelser kan gjøre hundefører mer nervøs enn om hundefører lærer seg å ta lettere på ting.

Om hundene får riktig stressnivå bare av å høre kommandoen "fot" på trening, så tror jeg ikke det hjelper så mye at man putter på mange nye stimuli også. For det er ikke fordi man ikke hadde riktig treningsvest på at hunden gikk dårlig (selvsagt for noen hunder som er avhengige av slike hjelpebetingelser, men de fleste jeg kjenner trener i allslags klær og med allslags bånd. Hvorfor skal det da være så nøye hvilke klær og hvilket bånd man går med på konkurranse? Det spiller ingen rolle andre steder enn oppi hodet vårt!).

Og hva gjør man dersom man glemmer noe av dette, og faktisk har gjort hunden hjelpeavhengig? Hva om hunden blir avhengig av ditten og datten av forberedelser for å nå riktig stressnivå? Er det ikke viktigere at man trener på at hunden skal få riktig stressnivå av kommando og setting, og ikke allslags detaljer?

Jeg husker når jeg var ny i gamet og følte at jeg måtte ha rykende ferske vafler til hunden. Hvis ikke ble jeg skitnervøs. Og jeg ble ikke mindre nervøs av å ha ferske vafler heller i grunn. Men jeg er mye mindre nervøs nå som jeg har lært å se bort fra slike unødvendige ting og innsett at hunden faktisk ikke bryr seg om hvor varm vaffelen er.

I helgen glemte jeg de hjemmelagde levergodbitene hjemme, men fikk ikke panikk av den grunn. Jeg fant heller ikke yndlingsleken til hunden, og jeg glemte halsbåndet hjemme så jeg måtte låne et annet. Hadde jeg (for jeg tror ikke hundene trenger det) vært avhengig av å ha alt korrekt da, så hadde jeg freaket ut, ikkesant? Da hadde det hvertfall gått dårlig.

Så det jeg tipser folk om er å gi litt blanke og gjør som på trening (lettere sagt enn gjort, men det kan lønne seg). Før lydighetskonkurranse maser alle rundt ringen på hundene sine og det samme når de kommer inn. De føler at de må ha hundene i kontakt hele tiden. Men på trening tar man hunden ut av buret og går rett ut på banen. Tar seg god tid og starter med en øvelse. Man maser ikke på hunden i evigheter og krever konstant kontakt. Jeg tipser også folk om å ikke bry seg om hva de har på seg. Litt hensyn skal man selvfølgelig ta, men jeg trener ofte uten lommer på trening, hvorfor skal jeg da måtte gå med lommer på stevne??

Altså mener jeg at er psyken til fører som må gjøres noe med, og jeg tror ikke det løses ved at man må ha rutiner på alt. Jeg tror det heller kan løses ved at man ikke trenger så mye rutiner, men faktisk lærer hunden å kunne yte uansett hva du har på deg eller hvordan du har forberedt den.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tenker slik:

-Hvordan vil jeg bli under en konkurranse? Dødsnervøs og full av angst. Men hva GJØR JEG når jeg er sånn?

Akkurat det kan jeg ta frem, "øve på", og lære hunden min at ikke er farlig. Selv om mor blir skrullete og rar, så er det bare å gjøre det samme som man gjør på trening. Man avdramatiserer kanskje det hele?

I tillegg trener jeg på at når jeg blir nervøs er det stor sjanse for at noe morsomt skjer. Dvs. jeg leker med hunden min når jeg kjenner jeg blir nervøs, i tillegg til å bare late som jeg blir nervøs. Dette kan vi trene omtrent hvor som helst, siden jeg blir så lett nervøs..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

*klippe fornuft*

Jeg er helt enig med deg Labbis! Jeg husker jeg spurte en "garva" lp utøver om det der en gang. Hva med den dagen det skjer noe som gjør at du ikke har alle de faste remediene dine? Eller det blir stress under en konk. så du ikke får byttet osv. Personen hadde ikke særlig til svar annet enn at det må man være forberedt på. Minner meg litt om lederskapsmantraet (*knis*)

Jeg tror likevel at Frode er inne på noe. Men kanskje ikke låse seg helt fast i slike bestemte rutiner som halsbånd eller leke (slike vimer som meg, klarer ikke å følge opp slikt, og blir bare uberstressa av å huske på slikt, og når man har glemt slikt, noe som garantert skjer, så dør jeg stille og det ble brått ikke trening, for det kan man jo ikke gjøre uten halsbåndet).

Jeg har faste rutiner jeg å, som følges og de har satt seg i beinmargen min. Det skal luftes først, når vi er på stedet spør jeg hunden "er du klar for å jobbe litt?" i en tone som er lekende. Tar frem sekken, tar ut remedier, lar hunden "velge" mellom f.eks. skinn og ball (det er en del vås og lek rundt det), når vi har blitt enige om hvilket som er kulest for dagen, går jeg alene ut på banen og hunden skal selv søke kontakt for å oppnå en dasj med ros. Den siste biten lærer valpen seg kjapt og jeg har en hund som er på nett når jeg har tatt leken, puttet den i lomma, og setter på meg konsentrasjonstrynet. Hunden jeg har nå, synes det er artig å få meg til å le så hun klyper meg i knærne *ler* Så foreløpig er vi liksom ikke helt der på rutinene med henne (hatt henne i 4 uker).

Jeg hadde ett hav med rutiner til konk. også, men det funket alltid best om jeg "glemte" meg bort og kun brukte de vanlige greiene våre. På konk. skulle jo alt være så ordentlig...

(dette blir postet uten at jeg får sett igjennom, siden jeg må hoppe til trening)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Miljøsignaler er der om en vil eller ikke, så hvorfor ikke ta dem aktivt i bruk?

Jeg bruker rutiner, ritualer og signaler bevisst, da det er med å få fortelle hunden hva som skal skje både i hverdagen og i trening. Dvs jeg setter han i beredskap til å være rolig og i beredskap til å yte maksimalt.

Eks når vi forlater hjemmet, sier vi til Zorro ordet; "hjemme og passe på" og gir han en god kos, deretter går vi gangen og tar på oss jakkene og skoene. Dette har vi gjort helst siden han var valp. Det som å slå av bryteren på hunden, han går til plassen sin og legger seg for å sove. Han følger oss ikke til døra en gang.

På samme måte har jeg ritualer som forteller om han skal trene lydighet, spor, rundering, feltsøk, eller bare gå vanlig tur. Han har nå tilegnet seg forskjellige stressnivåer for de forskjellige aktivitetene og det er med på å løse de forskjellige oppgavene på best mulig måte. Videre er han aldri i tvil om f.eks han skal springe og bruke "overværet" som i øvelsene feltsøk/rundering, eller om han skal ha nesa konsentrert i bakken, ref sportrening.

Dette blir som toppidrettsutøvere som gjør de samme "egne" tingene før en konkurranse for å heve motivasjon, konsentrasjon og holde fokus på "arbeidsoppgavene" som venter.

Ellers mener jeg at å ha gode rutiner generelt er med på å gjøre tilværelsen for hunden mer forutsigbar, som igjen gjør hunden mer trygg og harmonisk i hverdagen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Snusmumrikk
*klippe masse fornuftig*

Jeg er helt enig med deg. Nå har jeg ikke gått sånn fryktelig mange konkurranser enda, men jeg er veldig bevisst på å ikke lage meg for mange rutiner. Han skal kunne jobbe like bra om jeg har på meg trenigsvesten, en jakke eller bare en t-sjorte. Jeg tror ikke hunden har behov for alle disse pålagte rutinene. Ihvertfall ikke min hund. Noen mennesker kan ha behov for sånne rutiner for å takle konkurransenerver osv, og da er det selvfølgelig fornuftig å lage seg rutiner man klarer å følge, men for meg blir de en unødvendig hemsko. Hunden får mer enn nok signaler bare av måten jeg stiller meg opp på når vi skal begynne å trene. Jeg trenger ikke lage noen kunstige. Og vi trener selvfølgelig på at det skal funke sånn i mange forskjellige situasjoner. Både konkurranselike situasjoner, i gågata eller på en flyplass. Poenget er at omgivelsene ikke skal bety noe, og jeg tror man gjør hunden unødvendig avhengig av for mange rutiner. Men her finnes det selvfølgelig unntak. Noen trenger klare rutiner. Og selv om jeg ikke vil lage meg rutiner, så kommer det selvfølgelig noen av seg selv. F.eks. det å sitte helt rolig nær ringen og la han vende seg til alle hundene tett rundt. Det er jo en rutine det også, men jeg vil ikke gjøre sånt så bevisst at jeg blir avhengig av dem. Poenget er at man skal kunne funke som en ekvipage i ringen uten disse rutinene også. Iblandt skjærer ting seg litt. Jeg får f.eks. alltid dårlig tid om morgenen. Uansett når jeg står opp. Om jeg da hadde laget meg en masse tidkrevende rutiner og gjort hunden avhengig av disse for å fungere bra ville jeg fått unødvendige problemer. Jeg kan også fort finne på å glemme treningsvesten hjemme en dag, da er det greit at hunden ikke er avhengig av at jeg har på den for å fungere topp.

Men jeg tror disse rutinene som Frode snakker om kan være viktige for en del nervøse hundeførere, og om klare rutiner kan hjelpe på nervøsiteten er det selvfølgelig bare bra. Bare man er litt bevisst på at det er lett gjennomførbare rutiner mang velger seg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Miljøsignaler er der om en vil eller ikke, så hvorfor ikke ta dem aktivt i bruk?

Jeg bruker rutiner, ritualer og signaler bevisst, da det er med å få fortelle hunden hva som skal skje både i hverdagen og i trening. Dvs jeg setter han i beredskap til å være rolig og i beredskap til å yte maksimalt.

Eks når vi forlater hjemmet, sier vi til Zorro ordet; "hjemme og passe på" og gir han en god kos, deretter går vi gangen og tar på oss jakkene og skoene. Dette har vi gjort helst siden han var valp. Det som å slå av bryteren på hunden, han går til plassen sin og legger seg for å sove. Han følger oss ikke til døra en gang.

På samme måte har jeg ritualer som forteller om han skal trene lydighet, spor, rundering, feltsøk, eller bare gå vanlig tur. Han har nå tilegnet seg forskjellige stressnivåer for de forskjellige aktivitetene og det er med på å løse de forskjellige oppgavene på best mulig måte. Videre er han aldri i tvil om f.eks han skal springe og bruke "overværet" som i øvelsene feltsøk/rundering, eller om han skal ha nesa konsentrert i bakken, ref sportrening.

Dette blir som toppidrettsutøvere som gjør de samme "egne" tingene før en konkurranse for å heve motivasjon, konsentrasjon og holde fokus på "arbeidsoppgavene" som venter.

Ellers mener jeg at å ha gode rutiner generelt er med på å gjøre tilværelsen for hunden mer forutsigbar, som igjen gjør hunden mer trygg og harmonisk i hverdagen.

Jeg er helt for å gjøre ting forutsigbart for hunden og få den i riktig stressnivå. Men det er ikke mer enn synet av apportbukken som jeg kaster ut som gjør at hunden vet hva den skal og øker stressnivået. Eller at jeg stiller meg opp gjør at hunden vet at den skal komme i utgangsstilling. Jeg kan også se en stor forskjell i hunden når jeg sier "bli" (hele hunden "senker skuldrene") enn når jeg sier "fot" f.eks. Jeg tror ikke man trenger flere rutiner enn det, av nevnte grunner. Jeg hadde ikke gjort hunden mer sikker på hva den skal gjøre om jeg hadde hatt på treningsvest - selv om vi bruker den ofte.

I spor er det selen som signaliserer hva vi skal gjøre, i feltsøk er det kommando og tjenestetegn. Kan ikke se når det blir nødvendig å gjøre mer ut av det.

Med mindre det hjelper nervøse førere å ha masse rutiner da, men jeg ser bare for meg at man blir ekstra nervøs :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er helt for å gjøre ting forutsigbart for hunden og få den i riktig stressnivå. Men det er ikke mer enn synet av apportbukken som jeg kaster ut som gjør at hunden vet hva den skal og øker stressnivået. Eller at jeg stiller meg opp gjør at hunden vet at den skal komme i utgangsstilling. Jeg kan også se en stor forskjell i hunden når jeg sier "bli" (hele hunden "senker skuldrene") enn når jeg sier "fot" f.eks. Jeg tror ikke man trenger flere rutiner enn det, av nevnte grunner. Jeg hadde ikke gjort hunden mer sikker på hva den skal gjøre om jeg hadde hatt på treningsvest - selv om vi bruker den ofte.

I spor er det selen som signaliserer hva vi skal gjøre, i feltsøk er det kommando og tjenestetegn. Kan ikke se når det blir nødvendig å gjøre mer ut av det.

Med mindre det hjelper nervøse førere å ha masse rutiner da, men jeg ser bare for meg at man blir ekstra nervøs :lol:

Jeg ser mine bevisste ritualer og signaler jeg gir hunden min på som kun en vinn/vinn-situasjon. Selvsagt er miljøsignalene der allerede, men jeg mener en kan gjøre noe mer ut av dem og utnytte det til sin fordel.

Når du setter på "lydighetsbåndet" responderer hunden med full kontakt og intensitet pga tidligere gode assosiasjoner. Følelsen å være "på nett" med hunden med en gang, fører til at du automatisk senker skuldrene og du tenker: Dette kommer til å gå bra, dette blir gøy :) Den gode følelsen din smitter over på hunden og vice verca og når en til slutt går inn på appellbanen oser det positiv energi av dere begge to :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...