Gå til innhold
Hundesonen.no

Kongepuddel?


Nihon Supittsu

Recommended Posts

Storpuddel (som det heter nå) er en relativt frisk rase. Det er lite hd, lite aa og lite øyesykdommer. Det er noe allergi og hudsykdommer og en sykdom som heter Addison har vært på fremmarsj - men der har puddelklubben vært flinke til å ta tak i saken. Kort sagt så kjenner jeg ytterst få individer om er syke og jeg kjenner en del. :) Selv var jeg max uheldig med min storpuddel, han hadde både øyeproblemer og ekstrem fôrintoleranse, men han var/er pr dags dato den sykeste storpudlen jeg har kjent.

Siden sykdom er lite utbredt på rasen er det ikke vanskelig å finne et friskt individ om venninnen din forhører seg i rasemiljøet. Det er dessverre noen oppdrettere som driver useriøst i stor skala, men som sagt har venninnen din kontakter i rasemiljøet er det ikke vanskelig å styre unna de aktørene. Jeg vil oppfordre venninnen din til å ta kontakt med Norsk puddelklubbs forum og puddelpraten.com - dette er forumene med mange aktiv puddeleiere og oppdrettere. :lol: Om jeg kan hjelpe til gjøre jeg gjerne det. :)

Puddel er hjerterasen min og jeg kan ikke tenke meg en rase jeg heller vil ha. ;) For meg er puddelen den vakreste, smarteste, livligste og morsomste hund jeg kan tenke meg - men så lider jeg kanskje bittelitt av raseblindhet.. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Enig med LivB. Storpuddelen er en veldig sunn og frisk rase. Min egen hadde litt øyeproblemer med at det vokste hår på innsiden av øylokket og dette lå og irriterte, men etter en operasjon var han frisk. Dette var han født med og ble operert rundt et år gammel. Han er nå 10 år og har ikke vært syk siden. :) Ikke en gang ørebetennelse.

Hadde ei storpuddeltispe tidligere og. Hu måtte avlives da hu var 13 fordi hun fikk diabetes. Dette var i 1997, så det er en stund siden. Var vår skyld at hun utviklet diabetes. Hun fikk det hun ville ha av mat, og av meg (som var 6 da hun døde) fikk hun godteri, sjokolademelk, og alt annet hun hadde lyst på.

Den eneste ulempen jeg finner med storpuddel er at de kan være litt kresne, men de kan også være skikkelig matvrak.

Det er en fantastisk rase!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er storpuddelen friskere enn de mindre variantene?

Tja.. For å si det slik så kjenner jeg og vet om en del toy og dverger med PL, samt tilfeller av hd og epilepsi på mellompuddel. PRA opplever ikke jeg er et problem da de fleste oppdrettere kjenner arvegang og bruker Optigen test på hundene. Dessverre har PL, HD og epilepsi er noe mer uklar arvegang. Siden de mindre pudlene er så lette er det en del som mener mellom/dverg/toy ikke trenger å få noe vondt av å leve med hd spesielt. Når det gjelder PL vet jeg om flere avkom etter PLfri foreldre som har fått middels - alvorlig grad, arvegangen på PL er rett og slett forvirrende og ikke alle veterinærer er like gode på diagnostisere det.

Dette betyr ikke at det ikke finnes friske flotte miniatyrpudler, det gjør det absolutt. Puddelen er generelt en frisk rase, og det er ikke vanskelig å finne friske hunder - rasemiljøet er veldig behjelpelig og det finnes mange gode oppdrettere.

EDIT: Tannproblemer opplever ikke jeg som et stort problem. Noen dverg/toyer trenger å få trukket sine valpetenner, men slettes ikke alle. Det at de mindre lettere får tannsten opplever jeg selv med Sølve, men med fri tilgang på deilige tyggeben ser jeg at tannstenen er blitt mindre, og om jeg tok meg selv i nakken og pusset tennene hans hver kveld så ville kanskje problemet ikke eksistert?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ok :blink: Hva tror dere om når man skal velge puddel som skal brukes aktivt til konkurranse, at man da leter etter linjer og foreldre som er høyt permierte i utstillingsringen? Da med tanke på at en hund som greier å holde koken og showe en hel dag på ustilling er mer sannsynlig å ha det i seg til å arbeide godt som sportshund. Det er vel ikke akkurat så mange pudler, verken storpuddel eller av de små, som er direkte arbeidslinjer? Beklager TS hvis jeg kupper tråden...?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ok :rolleyes2: Hva tror dere om når man skal velge puddel som skal brukes aktivt til konkurranse, at man da leter etter linjer og foreldre som er høyt permierte i utstillingsringen? Da med tanke på at en hund som greier å holde koken og showe en hel dag på ustilling er mer sannsynlig å ha det i seg til å arbeide godt som sportshund. Det er vel ikke akkurat så mange pudler, verken storpuddel eller av de små, som er direkte arbeidslinjer? Beklager TS hvis jeg kupper tråden...?

Jeg vil tro at du er på rett spor da. Høyt premierte hunder liker seg i ringen og må holde koken etter laaaange dager i forveien og på dagen med pelsstell og finpuss. Det er etter mitt syn en fin test på om en hund er god mentalt, er utholden og villig til å jobbe og ha kontakt - da mange hunder blir gretne og lei etter å bli plukket og stelt på i flere timer. Pelsstellet på puddel er ikke bare bare - spesielt til utstilling. Emilie Prytz sin Laddie manglet et cert fra å være Norsk utstillingschampion og han kom fra et oppdrett med et sterkt fokus på utstilling. Du kan lese om Emilie og Laddie her: http://www.poodles-in-scandinavia.com/obedience_laddie.htm

Det er heldigvis ikke noe skille mellom utstillingspuddel og brukspuddel, puddelen er som poteten og kan brukes til alt. :getlost: I Norge er det flere kenneler som driver aktivt med hundesport (lp og agility) spesielt, gjerne i etterkant av en utstillingskarriere - siden utstillingpels og hundesport kan være slitsomt å kombinere.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hei! Med straff mener jeg noe som avbryter og på sikt reduserer den uønskede adferden. Hva det er og hvor hard straffen er vil selvsagt avhenge av hund og situasjon. For mitt eget vedkommende er det i en del tilfeller nok med et bestemt "nei" for å avbryte stirringen. Men det er jo per def straff det også. Ja, leash-pop kan funke på noen hunder, men i slike situasjoner er min erfaring at man også bør være litt forsiktig med det, da leash-pop faktisk også kan trigge utagering.   Ja, enig i det du sier om å bruke metode som kan utvikle stress ved passering. Det er også noe av grunnen til at jeg bruker motbetinging når avstanden er stor nok. Jeg har forøvrig god erfaring med å benytte motbetinging på langt mindre avstand etter å ha straffet tidligere. Dermed unngår man også stress og at hunden assosierer motgående hunder med noe negativt.   PS! Veldig bra jobbet at det har funket for deg kun med motbetinging.
    • Jeg tenker det kommer an på hunden. ..og hva du mener med straff. Er det en innarbeidet lyd som indikerer avbryt, ellers..? Hva ellers?  Fra YouTube ser det ut som såkalt "leash pop" fungerer på mange hunder. Det finnes jo mange grader av det, det trenger ikke være så kraftig at det gjør vondt, og det kan fungere som Caesar Millans: "Tssscht!" for å få kontakt på en måte som ikke fungerer som belønningsmarkør, men advarsel om at nå blir jeg sur og det blir kjip stemning her? Mange hunder tar det til seg at fører er misfornøyd. Mer interessant å gjøre fører happy. Så er det andre hunder som ikke kunne brydd seg mindre om det.  Personlig er jeg skeptisk til å gjøre noe hunden kan utvikle stress ifbm passeringer av. Motbetinging har alltid fungert for meg, men det kan som du sier ta tid, og jeg vet om TO meget erfarne som ikke har lykkes med den metoden på sine hunder selv etter to år med konsekvent trening, så 🤷🏼‍♀️ Privattimer med erfaren instruktør?    Edit: Av alternativ adferd virker sitt litt kjedelig. Hvor mye begeistring og belønning er hunden vant med at en plain sitt utløser? Jobbe den opp litt om det har gått rutine i den?
    • Hei! Slik jeg ser det er det i hovedsak tre metoder hvis man har passeringsproblemer: 1) motbetinging/sladring, 2) alternativ adferd (f eks sitt eller fot), 3) straffe uønsket adferd (f eks straffe/avbryte stirring, da det gjerne er steget før utagering). 2) og 3) kan selvsagt overlappe, f eks om man vil kreve en alternativ adferd. Men så til spørsmålet: Er motbetinging uforenlig med å straffe uønsket adferd? I utgangspunktet skjønner jeg at man vil svare at metodene er helt uforenlige. Jeg mener at motbetinging i utgangspunktet er en fantastisk metode, uten risikoen for uønskede "bivirkninger" hvis det gjøres riktig. Problemet med motbetinging er at det tar lang tid å komme i mål og i hverdagen vil man gjerne, selvsagt litt avhengig av hvor man bor, møte en hund som er så nær at motbetinging ikke funker. I disse tilfellene vil jeg heller avbryte/straffe stirring for å være i forkant, og så kreve at hunden min følger meg forbi, og deretter belønne rett adferd når fokuset er på meg. Dette kan virke som nærmest det motsatte av motbetinging, men det er stor forskjell på å se/registrere den andre hunden og å stirre på den. Når avstanden er stor nok vil jeg imidlertid benytte motbetinging for å passere. Tenker dere at jeg kombinerer metoder som er uforenlige? Burde jeg heller bruke kun én av dem?
    • En han. Har merket meg at andelen testosteron på kurs og trening er påfallende mye lavere enn østrogen. Ofte er det eneste testosteronet til stede i følge med sin mykere halvdel, som har dratt dem dit. Resten av testosteronet kom ferdig utlært og er ute med hundene løse i parken, hilser på fremmede i bånd, og deler villig sin ekspertise med random damer som antakelig ikke kan like mye om hund som dem selv.  #notallmen men når den taggen føles nødvendig..
    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...