Gå til innhold
Hundesonen.no

Amigo har vært på finsk blodsporkonkurranse


jaktlykke

Recommended Posts

vi kjørte fra Sveio til Finland - en tur som er på tilsammen 240 mil :lol: bare for å gå en finsk blodsporkonkurranse... (det viser vel bare at vi hundefolk ER litt tussete??)

Målet mitt var selvsagt å få det finske viltsporchampionatet.

De finske sporene er HELT annerledes enn de norske; man får overhodet IKKE samarbeide med hunden. Ja, dersom man faktisk berører hunden så stryker man... og skulle man være så uheldig at reven har stukket av med kløven som er i enden så STRYKER man!

Man skal bare holde i enden på lina og holde kjeft og dilte etter uansett hva dyret finner på. For man har ikke lov å kommunisere via lina - her er ordet teamwork totalt ukjent.

Sporet i seg selv er også veldig annerledes. Det er 1,2 km langt, lagt med 3 dl blod - en svamp dynkes og slepes og så bruker man halvparten av blodet i oppsparket i starten. Dvs. da blir det igjen 1,5 dl som skal fordeles på 4 sårleier, selve sporet og sporslutten. Altså nesten ingenting.

Først er det også skudd som hunden må tåle.

Vel for å gjøre en lang historie i de finske skogene kort: Vi tok det finske championatet og kom blant de 9 beste av 36 startende hunder. I vinnerklassen som Amigo gikk ble han nr. 5 av 20.

I og med at han fikk championatet så ble han også nordisk viltsporchampion. Og den tittelen er han helt alene om blant alle verdens stabijer :wub:

Så nå er matmor lykkelig og fryktelig stolt over gutten som heretter kan kalle seg N UCH NORD N S FIN VCH Næssgården`s Always Action Ahead :( :(

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tusen takk alle sammen, jeg er så stolt av gutten min at jeg har lyst til å gråte en skvett!

For at man virkelig skal få inntrykk av hva vi egentlig har gjort der borte i de finske skogene så ta en titt i Amigo sin blogg; reisebrev fra Finland. Da skjønner man at det ikke akkurat var "a walk in the park..."

Vi havnet i Haugesunds Avis i dag også :icon_confused:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det var så kjempe morsomt når den sms'en tikket inn altså! Dere er så RÅGODE! Unner deg (og Amigo) dette så kjempe mye! :twisted:

ps; var det på viking line de hadde så fin behandling av bikkjene?? :)

Takk Kathrine - du er en av de første som får sms siden du har vært delaktig i Amigo helt siden du stilte ham for meg dengangen i Bergen - han er litt din også vettu :icon_confused:

Vi reiste med Silja Line - men tror nok også Viking Line har samme opplegg. Det var veldig tilrettelagt for hunder - noe til etterfølgelse for Norge!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Anekdotisk er nettopp det. Jeg fraråder sterkt å velge en rase i håp om å få et individ som er utypisk for rasen. Lyd er noe som påvirkes av hva rasen er avlet for og egnet til. Det finnes alltid unntak, og en god pedagog og hundetrener kan kanskje greie å minske og delvis kontrollere egenskapene i større grad, men det er ikke noe å ta utgangspunkt i med mindre man virkelig ønsker en spesifikk rase. @maskot schnauzere generelt er raser med mye lyd, og riesen er ingen unntak. De små spanielene også kan ha MYE lyd, de er jo selskapshunder som også er holdt for å varsle eierene om trusler.
    • Anektdotisk erfaring sier at individ er av større betydning enn rase, fordi så mange faktorer spiller inn. Miljø vel så viktig som genetikk. Jeg har hatt to typiske gneldreraser, hvis første egenskap folk forbinder med dem er bjeffing, og ingen av de to lagde lyd. Så har jeg hatt en nusselig liten cavalier som var den verste gneldrebikkja ever. Den jeg har nå skulle liksom med letthet kunne trenes til å halse bare til spesifikke oppgaver og ellers tie. Treningen går fremover, men noen lydighet- og bruks-stjerne blir han antagelig aldri med meg i andre enden av båndet, mest pga lyden, som jeg overhodet ikke har kontroll over av-og-på-knappen på.  Har vokst opp med mange mynder i omgangskrets: afghansk, borzoi, irsk ulvehund, skotsk hjortehund og saluki. Disse går vel alle under ekstra store, men de var ekstra ålrighte også. Veldig lettvinte og greie hunder om en bare vil ha en for selskap, tur og kos, men noe upraktisk størrelse på dem alle. Golden og schæfer individer jeg vokste opp med var henholdsvis gjennomsnittlig bjeffete va nær taus,  men jeg har hørt skrekkeksempler av masete gneldreschæfer uten sidestykke også. Life is like a box of chocolates?       
    • Mange. Hva definerer du som "ekstra store"? Generelt sett er det spisshunder og vokterhunder som har litt lyd. Vokterhunder bjeffer sjelden mye, men de kan si fra når det er noen på døra/tomten/veien etc. Puddel og noen gjeterhunder kan også ha noe lyd, særlig i arbeid. Retrievere, fuglehunder, mynder, de store spanielene for eksempel.
    • De aller fleste hunder kan være familiehunder, det er få raser som ikke egner seg til det blant dagens brukshunder. Det handler mer om kapasitet og aktivisering i hverdagen generelt.
    • Hvilke større hunderaser over 15 kilo har ikke så mye lyd? Må også ikke være blant de som er ekstra store. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...