Gå til innhold
Hundesonen.no

Hva husker du ang hund fra "gamledager"


Jane

Recommended Posts

Smakte ikke så gæli den hundesjokoladen :)

Ellers husker jeg at det var mere skrik og kjeft fra enkelte folk når bikkja ikke gikk på cm. der den skulle.

Husker jeg var mye forbanna på folk som brukte unødvendige metoder på hunder som ikke gjorde noen store feil.

Ser jeg aldri mere. Nå runges det heller "BRAAA" fra begge kanter etter en passering. :aww:

Også husker jeg at Golden og Schäfer var mye finere. Og da de første tollær'ne begynte å dukke opp i nabolaget. Var veldig fasinert, men visste ikke hva det var.

Og mye av det andre nevner.

Enkelte ting var bedre før, enkelte ting er mye bedre nå.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 52
  • Created
  • Siste svar

Husker også de hundesjokoladen, den falt meg godt i smak år jeg var liten og det var tomt for valig sjokolade. :)

Det verste jeg husker var når olderfar skjøt brumle, jeg var ikke gammel, men husker det altfor godt.. Brumle var blitt gammel og som de fleste bonder på den tiden gjorde han det selv.. Husker han tok med seg brumle for å leke på favoritt plassen, så skjøt han brumle uten forvarsel. Oldefar gråt når han snnudde seg, han var veldig glad i den hunden! Var den første å siste gangen jeg så han gråte, olderfar døde knappe uken etter Brumle.

Det beste jeg husker var når vi fikk første familiehunden vår i hus, vi kjørte i det som føles ut som evigheter, og fikk levert hunden i en korg med sløyfe på! :icon_confused: Det var veldig stas når vi fikk Kira hjem og hele familien kom og feirte det lille nurket:)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er ikke så gammel, så fra veldig gamle dager blir det ikke.. Men jeg husker fra barndommen at vi fikk beskjed om at man skulle være snill med dyr, og behandle de pent, og at hvis hunden ikke ville hilse, skulle vi ikke trenge oss på. Farfaren min hadde Bossi, en blandingshund, som alltid gikk løs og som vi alltid gledet oss til å møte når vi kom på besøk. Etterhvert ble hun avløst av Lucy, nok en blandingshund som også gikk løs. De bodde i kjelleren, i vaskerommet, og fikk aldri komme inn i resten av huset. De sov i en pappkasse med noen filleryer i, fikk mat av isbokser, og maten bestod av i hovedsak tørt brød og middagsrester (fiskebein). Da farmor døde, fikk vi farfar til å kjøpe "skikkelig" hundemat, noe som for han var coop hundemat! :) Jeg skulle gi Lucy mat en gang, og hadde tenkt å få henne til å sitte før hun fikk spise, men den gang ei! Med en gang hun merket at jeg kom med mat til henne, satte hun i å knurre (hun hadde heftig matforsvar), så det var i grunnen bare å sette ned isboksen og pelle seg vekk.

Cockeren til tanten min husker jeg at tagg ved bordet; han hoppet opp og hektet klørne fast i blondeduken til bestemoren min, og dermed raste alt ned.. :icon_confused:

Faren min hadde en kollega med chowchow, som jeg fikk gå tur med innimellom. Han var ikke så glad i barn fikk jeg høre, men så lenge jeg ikke tvingte meg på, gikk det fint. Fikk også vite at når han gikk tur, likte han ikke å snu - det måtte være en runde! Så jeg planla hvor jeg skulle gå slik at jeg slapp å snu og sånn at det ble en fin runde. Lurte hunden trill rundt! :D Gikk også tur med en golden, men da jeg begynte å spørre om jeg kunne få penger for det, fikk jeg plutselig ikke lov, haha! :D

Da jeg var liten, bodde jeg i utlandet, hvor det var mange løshunder. I tillegg hadde "alle" hunder som bodde hjemme, men som gikk fritt sammen med løshundene om dagene; de kom bare hjem for å få mat og en klapp. Jeg koste med alle hundene, løshunder eller ei, og det var alltid stas når noen av de fikk valper. Løshundene var i grunnen stort sett bare snille de også, og slett ikke redd for eller skeptisk til barn.

joomla%2081.jpg

Da jeg gikk slutten av barneskolen, fant jeg meg en løshund"flokk" som bestod av to tisper; sjefstispen (som jeg kalte henne), og den andre. Sjefstispen ville ikke ha noe med meg å gjøre, så jeg lot henne være. Den andre koste jeg mye med, og jeg skaffet mat til begge to. De bodde utenfor en butikk på et hjørne, og når folk så at jeg satt der med hundene, kjøpte de med en boks kjøttpålegg som jeg kunne gi de. Den snille tispen fikk tre valper som jeg også koste mye med, men de ble fanget av hundefangeren etterhvert. Sjefstispen ble også ofte fanget, men hun kom seg alltid løs igjen! :)

På et annet hjørne i gaten bodde det en annen flokk løshunder, de var ganske mange; seks-sju stk (den ene hadde bare tre bein). De gikk aldri inn på territoriet til "min" flokk, og heller ikke motsatt. Siden jeg var så mye hos "min" flokk, fikk heller ikke jeg passere forbi de, men det måtte jeg, siden en venninne av meg bodde på andre siden. En kveld jeg skulle gå hjem, begynte de å bjeffe intenst på meg. Jeg var redd, og det var ingen omvei å gå som jeg kunne. Selv om jeg gikk på helt motsatt side av veien, kom de mot meg, flekket tenner og var sinte. Da kom "sjefstispen" meg til unnsetning! Hun gikk rolig mot meg, stilte seg mellom meg og den andre flokken, og truet de. De stoppet, og hun fulgte meg ned til "deres" hjørne. Jeg takket henne, og hun lot seg klappe. Etter det var hun mye mer vennlig innstilt til meg. Det var en helt spesiell opplevelse! :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Lyden av ordet diary..  Vurderte i går å oppdatere om suksessen med ris, havregrøt, gulrot og brokkoli mos, ren kyllingfilet og egg, med en gradvis reintrodusering av tørrfor. Etter 2x kakao kunstverk av perfekt konsistens, som bare var å plukke fra gresset uten any smear, så det ut som en suksess, og Ede fikk V&H blandet med litt gulrotmos til kvelds. I morges viste det seg at jeg var litt snar med å trekke konklusjoner i går, og min vurderingsevne før morgenkaffe er heller ikke noe å skryte av. Det første som kom ut var fint, så jeg avfeide den siste klatten med softis som ingenting. ..og jeg glemte å tenke på at Ede ikke har fått intimbarbering på en stund. Rævskjegget hadde rukket gro nok til å kunne forveksles med ansiktet på en nykonvertert islamist, noe jeg smertelig ble gjort oppmerksom på da jeg noen timer senere måtte tørke stumpen hans fra en ladning med viskositet lik brun kjøttkakesaus ved 278°K. Det som først så ut som en grei tørkejobb viste seg å være det verste tilfellet av danglebær jeg ikke har hørt om før. Ord kan vanskelig beskrive den følgende halvtimen.  Det ble tørket og vasket og lugget i det nyanlagte talibanskjegget uten antydning til å nærme seg måloppnåelse. Ede begynte bli sår i stumpen og protesterte mot behandlingen, men forstod alvoret i situasjonen og samarbeidet tålmodig for å la meg prøve fikse problemet med dobbel effileringssaks, noe som heller ikke var noen quick fix. Vurderer begynne kalle ham Harald nå, etter Harald Hårfagre. Etter at effileringssaksen hadde gjort hva den kunne, så var det fortsatt en absurd mengde småsmuler av brun sement stuck i fløyelen rundt kaviarstjerna på den heltemodige pompen. Å finne frem sjampoen hadde liknende effekt på Ede som på røverne i Kardemommeby. Den heltemodige roen og tålmodigheten slo over i engstelse og han ville ikke samarbeide mer. Fordi han er hjernevasket fra barnsben til å forbinde dusjen med mat, så gikk han allikevel med på å la meg lukke døren bak ham, i håp om lysere tider, men forstod han var fanget i en felle øyeblikket etter, da jeg skrudde på dusjen uten at det luktet mat der inne. Ikke tale om at han ville gå med på det der. Han er for stor til å kunne tvinges nå, så å få den stumpen der inn over kantene på dusjsonen var det bare å glemme. Løsningen ble å massere inn sjampoen midt på gulvet og omstendelig vaske den ut igjen med vaskekluter og håndklær i flertall, mens han benyttet anledningen til å styrketrene muskulaturen rundt halefestet for å være bedre rustet til fremtidige konflikter av samme art.  Da det begynte vibrere truende i halsbåndet var jobben heldigvis gjort.  Nå som veslefjeset er rent og pent og utenfor PSTs søkelys, så er neste oppgave på tapetet å overbevise Harald om at det å stå stille med halen hevet mens jeg romsterer rundt analåpningen hans med en oppladbar, vibrerende, rosa plastdings er nødvendig for å gjøre neste tømming av belgen til en mindre traumatisk opplevelse for oss begge. ..med gulrot- og havregrøt som "lokkemiddel". Godt han ikke kan skrive Finn-annonser for omplassering eller ringe Dyrebeskyttelsen selv. 
    • Jeg tror nok forslaget var å få ny hund umiddelbart etter du har mistet den du har, ikke før. Det er fordeler og ulemper. Og ikke minst, folk er forskjellige.  Nå kan ikke jeg få ny hund pga. sykdom, men selv om jeg hadde kunnet det hadde jeg nok brukt god tid før neste kom i hus. Nå er det to år(!) siden vi mistet våre, og jeg kjenner jeg er mentalt klar for en ny hund. Men for min del sier helsa nei da, så det blir ikke med det første. Uansett tenker jeg det viktigste er å sette pris på den tiden man har, og ta vare på minnene når de er borte.
    • Tankk. Skal sjekke Librela. Når det gjelder ny hund så har jeg faktisk fått det forslaget av en del. Men hu blir sjalu på andre hunder hvis jeg er for "overstrømmende" så det blir evt om lenge til.
    • Fin tradisjon! Har ikke pleid å sette noen spesielle mål for hundeholdet, men kanskje det kan hjelpe på motivasjonen for ulike ting. Så, her er mine ikke så ambisiøse mål for resten av 2025 (om enn litt sent, hehe): - Har en del hundebøker liggende som jeg gjerne vil komme gjennom. Jeg leser igrunn lite bøker generelt, så blir ganske fornøyd hvis jeg kommer gjennom 2 i løpet av de neste 5 månedene - Sydney har muligens ikke så altfor lenge igjen, så hovedmålet blir å gi henne en så god pensjonisttilværelse som mulig og gjøre mitt beste for å holde henne i god helse.
    • Ja, det ble tre dager av 2025 det... Så her må det oppdateres med nye mål for 2025 for frøken Lilje: Blodspor: - Starte AK Nosework: - LGT - Merkeprøve(r) Kurs: - Passering - Nesearbeid (spor/søk) - Apport for moro skyld?    
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...