Gå til innhold
Hundesonen.no

Veterinær som nekter å hjelpe


Raksha

Recommended Posts

Jeg stod oppe i en situasjon på lørdag som var rimelig dramatisk, og da jeg ringte til vakthavende vet. i østfold og ba om hjelp til å få bedøvet en hund som var farlig for både seg selv og omgivelsene, så nektet veterinæren å komme. Jeg fikk beskjed om å få tak i noen som kunne hund, og binde bikkja til det, eller få noen til å komme og skyte hunden i huet.

Hvordan er reglene på dette? Har vakthavende vet. LOV til å nekte å komme og hjelpe fordi de ikke tør? Han spurte om vi var nok folk til å holde hunden så han kunne bedøvet han, og det sa jeg ja til, vi var tre voksne som var i stand til å hjelpe. inkludert ene eiern til hunden. Likevel ville han ikke komme. Han var heller ikke villig til å komme og avlive bikkja på stedet.

Er det virkelig sånn det skal være?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har ikke funnet noe som tilsier at de har lov eller ikke til å nekte å hjelpe - men det er noe vi virkelig skulle funnet utav. Det blir jo et usikkerhetsmoment for oss som jobber der, om vi vet at vi kan risikere å møte på han igjen om vi skulle trenge veterinærhjelp en annen gang.

Men ja, vi kommer til å forfølge saken videre - for å finne ut om dette er akseptabel behandling fra veterinærens side. Jeg må jo si at jeg ble veldig sjokkert over å få beskjed av en veterinær om å finne noen med våpen som kunne skyte hunden. Var liksom ikke den responsen jeg ventet å få.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Lurer på om dyrlegen kun skal rykke ut til dyr som er såå syke at de trenger medisinsk hjelp, og hvor ikke eieren har mulighet til å skaffe annen transport. De dyrene som kan fraktes i bil av eieren og andre, de skal vel fraktes til nærmeste dyrlege på vakt. Om et dyr er til fare for sine omgivelser, men ikke skadet, så spørs det om du heller skulle ha kontaktet politiet for hjelp. Hvordan løste dere situasjonen til slutt da? ble hunden avlivd, eller klarte dere å roe situasjonen. Det er jo ikke plenty med dyrleger som jobber på helgen, så om dyrlegen stod og opererte påkjørt hund, eller utførte et keisersnitt, så er det ikke bare bare å rykke ut for å dope ned en annen hund. Jeg har forresten aldri hørt om dyrleger som reiser ut og doper ned hunder skal jeg være ærlig, det har jeg kun sett at dyrleger gjør på tv, når de skal flytte på ville dyr i afrika eller i zologisk hage. Siden du også svarte ja til at dere var nok personer til å holde hunden, så svarte du også på at dere var nok personer til å frakte hunden til dyrlegen. Jeg tror ikke dyrleger er pliktig til å fange inn farlige tamhunder for andre. Men de er nok pliktige til å behandle det samme dyret når den kommer inn på klinikken

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Lurer på om dyrlegen kun skal rykke ut til dyr som er såå syke at de trenger medisinsk hjelp, og hvor ikke eieren har mulighet til å skaffe annen transport. De dyrene som kan fraktes i bil av eieren og andre, de skal vel fraktes til nærmeste dyrlege på vakt. Om et dyr er til fare for sine omgivelser, men ikke skadet, så spørs det om du heller skulle ha kontaktet politiet for hjelp. Hvordan løste dere situasjonen til slutt da? ble hunden avlivd, eller klarte dere å roe situasjonen. Det er jo ikke plenty med dyrleger som jobber på helgen, så om dyrlegen stod og opererte påkjørt hund, eller utførte et keisersnitt, så er det ikke bare bare å rykke ut for å dope ned en annen hund. Jeg har forresten aldri hørt om dyrleger som reiser ut og doper ned hunder skal jeg være ærlig, det har jeg kun sett at dyrleger gjør på tv, når de skal flytte på ville dyr i afrika eller i zologisk hage. Siden du også svarte ja til at dere var nok personer til å holde hunden, så svarte du også på at dere var nok personer til å frakte hunden til dyrlegen. Jeg tror ikke dyrleger er pliktig til å fange inn farlige tamhunder for andre. Men de er nok pliktige til å behandle det samme dyret når den kommer inn på klinikken

Jeg vet ikke hvordan reglene til veterinærene er - derfor jeg spør her. :P Slik vi anså situasjonen der og da, så hadde vi ikke klart å frakte hunden til veterinær på en trygg måte uten å dope hunden først. Veterinæren var en stordyrveterinær, og ba oss ikke komme til noen klinikk heller. Vi var nok folk til at det skulle være mulig å gi hunden ei sprøyte i låret så den sovna, og deretter kunne fraktes på en trygg måte. Det er godt mulig han ikke brøt noen "regler" ved å nekte å hjelpe oss - men det ønsker jeg å finne utav.

Ønsker forøvrig ikke å legge ut for mange detaljer om hendelsen, siden dette er svært sårt og vondt for eierne av hunden (som var tilstede hele tiden, hendelsen fant sted da eier skulle hente hunden og ha den inn i bilen sin for å ta den med hjem) og fremdeles en smule traumatisk for meg selv, siden jeg ble bitt flere ganger, og dermed kanskje enda ikke er helt objektiv til hva som faktisk skjedde.

Hunden står nå på kennelen og har det tilsynelatende bra, men er ikke mulig å håndtere. Han er blid og fornøyd, og spiser og drikker, men ingen av oss ansatte tør å nærme oss hunden med et bånd i handa, eller ta etter halsen på hunden, uten det så er han ikke noe problem. Så han står der til eier har funnet ut hva han skal gjøre med hunden (ser ut som den blir sendt tilbake til oppdretter) og vi kan gjøre det på en sånn måte at vi ikke får en gjentakelse av lørdagen, både for vår egen sikkerhet og hundens.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Om vi sammenligner deres opplevelser med denne hunden og hva som skjer i menneskeverden ellers i Norge. Tenk på en situasjon hvor en person er blitt mishandlet av en pistol desperado og trenger til øyeblikkelig hjelp. Når ambulansepersonellet ankommer stedet så går de garantert ikke inn til den skadede person før politiet har desperadoen under kontroll. Jeg vil tro at dyrlegen har de samme rettigheter og arbeidsmetoder som ambulansepersonellet. De tenker på egen sikkerhet først, før de kan behandle noe som helst. Skjønner godt at du er frustrert etter å ha blitt nektet den hjelpen du mente du trengte, men siden hunden nå er på kennel, så var kanskje dyrlegens vurdering av dyret rett alikevel.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Veterinæren var stordyrveterinær - så at han har bil tar jeg for gitt, også siden jeg spurte om han kunne komme, og han ikke sa at han ikke kunne, men at han ikke ville. Betaling spurte han ikke om, men kennelen har forsikring + at eierne var til stede - det med eierne opplyste jeg om.

Jeg er helt enig i biten om sikkerhet - men den vurderingen burde han tatt når han var på plassen, syns jeg da. Etter å ha kommet, ikke bare si at han ikke ville og be oss finne noen andre.

Godt mulig at veterinæren misforstod og trodde hunden var løs og at han måtte fange han inn eller noe sånt, noe som selvsagt ikke var aktuelt. Det trodde jeg at jeg var klar på - men er selvsagt mulig at det ble en misforståelse der. Jeg er helt klar på at sikkerheten til veterinæren IKKE var et issue der.

Akkurat denne saken er ikke så skrekkelig mye å diskutere - for den løste seg foreløpig, jeg er mer nysgjerrig på hva jeg faktisk har krav på av hjelp fra vakthavende veterinær når jeg ringer lørdags ettermiddag liksom.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Her er reglene for når de skal hjelpe. Kanskje dyrlegen følte at han ''ikke evnet å gjøre noe pga ditt eller datt''?

Plikt for dyrehelsepersonell til å yte nødhjelp - veterinær- og andre dyrehelsetjenester

Dyrehelsepersonell (veterinærer, fiskehelsebiologer og dyrepleiere) har plikt til å hjelpe dyr med behov for øyeblikkelig hjelp.

Dyret må være så sykt, skadd eller på annen måte helsemessig redusert at dyrehelsehjelp er påtrengende nødvendig.

Det må være behov for øyeblikkelig hjelp. Tilfellet må altså være akutt.

Det er ikke et vilkår at noen ber dyrehelsepersonellet om å hjelpe.

Dyrehelsepersonellet skal vurdere alle tilgjengelige opplysninger om tilstanden til dyret.

Den enkelte har ikke plikt til å gi bedre eller raskere hjelp enn vedkommende ”evner” – det vil si det vedkommende har rimelig mulighet til med hensyn til avstand, samferdselsforhold, kvalifikasjon og utstyr.

Dyrehelsepersonell som er sykt eller på annen måte har god grunn til å la være å hjelpe, får ikke hjelpeplikt.

Hjelpeplikten opphører dersom dyret gis hjelp i tide av annet dyrehelsepersonell.

Dyrehelsepersonell som har krevd, men ikke fått betaling for nødhjelp fra dyreeieren eller andre med betalingsplikt, har rett til en passende godtgjørelse fra Mattilsynet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk! Da har han nok fulgt reglene, i og med at han sa rett ut at han ikke smådyrveterinær, og dermed kan stille seg bak at han følte han ikke hadde de kvalifikasjoner han burde ha for å hjelpe oss. Veldig greit å vite. :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Trengte rask hjelp midt i pinsa, og ringte den største dyreklinikken som har røntgen og annet utstyr. Men vakthavende bad meg dra til et lite kontor i ødemarka istedet, hun følte seg ikke kompetent til hverken å hjelpe eller å bruke utstyret. Vi fikk ødemarksveterinæren, som gjorde en god jobb, men som laget videre avtalte om rtg og ev opr mange mil unna. Jeg skjønner jo at hun ikke følte seg passende til jobben, og det fikk jeg respektere. Hender jeg har overtalt de til ting de ikke føler seg trygge på, men da kan jeg forvente meg hvilket resultat som helst. Ser på de at de syns det er ubehagelig å gjøre en jobb som kanskje går galt på noe vis. I tillegg er det som en dyrlege sa; han må ta vare på sin egen sikkerhet også, og føler han at det blir for mye, sier han nei, og især dersom det ikke står om liv og død.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Takk for råd 😊.Han har opplevd å utforsket mye på de 2 uker han har vært med meg .Men tror det lett kan bli for mye inntrykk på en gang .Mulig jeg skal ta frem Valpe gården .Kom på at den brukte jeg til forrige hund .Den er 90* 90 .Jeg satt stoff buret der når min forrige hund skulle slappe av .Jeg har som sagt helt glemt rutiner jeg hadde på forrige hund .Takk for «oppfriskning «
    • Det er lett å glemme hvor krevende valpetiden faktisk er. Å holde lek utendørs synes jeg er en fin regel, men ha gjerne tyggeleger tilgjengelig innendørs for å begrense tygging på uønskede ting. Han er jo fortsatt en baby som vokser og oppdager verden i stort tempo. Det er viktig å ha noen rolige dager innimellom, men jeg tenker også at det er viktig å dra litt rundt og oppleve ulike miljøer, treffe ulike folk, underlag, lyder, lukter osv. Dra på oppdagelsesferd ihvertfall et par dager i uken. Lek og oppdagelse i eget tempo er fint. Her går det an å skille mellom kjedelige, korte lufteturer for å gjøre fra seg, og lengre turer for å leke, oppdage og trene litt. Lær valpen tydelig skille mellom disse. Inne tenker jeg også at det er greit å skille tydelig mellom ro og aktivitet. Men såklart, er valpen aktiv så bruk det, tren en kort økt med kontakt eller øvelser, ta en kort pause og en liten økt til, og så prøv å avslutte. Du kan jo gjerne avlutte alle økter med å jobbe med å gå å legge seg i senga/teppet/plassen, så han lærer å gå dit og slappe av etter aktivitet.
    • Hei  Jeg har en chi valp gutt på nå 12 uker .Dette er min andre chihuahua valp . Min forrige ble 12 år. Merker jo at denne valpen er 10 ganger mer hyper en den jeg hadde .   Føler jeg har glemt ut igjen Valpe stadiet .vet jo at det er en periode der man må forvente at det går litt i « hundre «  Den forrige chi var mye roligere og var lettere å roe ned . Håper å få noe råd -føler meg som en nybegynner igjen . Vi er mye ute -leker og han får sosialisering  vi holder lek til utendørs -inne forsøker jeg mental stimulering .Han klarer ikke roe seg inne .Han har nå vært hos meg i nesten 2 uker .Ble veldig raskt husvarm  Han har leker og tygge ting tilgjengelig inne Er det en ide å fjerne leker inne ? Er heller ikke lett å vite om han er understimulert eller overstimulert Håper på noen innspill her for hva som har fungert for andre           
    • Vi hadde en skikkelig ups and downs tur i går. Skulle "bare" på Posten og hente en pakke. Dr. Jekyll og Mr. Hyde ble med. På tur til bussen vekslet han mellom å være nevnte. Knallbra adferd avbrutt av skikkelig problematferd. Det ble bykset og bjeffet og knurret. Det ble gått aldeles eksemplarisk pent. Vanskelig å si hva som utløste det ene eller det andre. Han reagerte da naboer kom syklende med hund. De var åpenbart også på opplæring, gitt hvordan vi fikk et stresset og angstfylt tilrop bakfra om vi kunne stå i ro mens de passerte. Det skulle gå fint, trodde jeg, og ba Ede om en sitt jeg forventet han skulle mestre. Fysisk nærkontakt med en annen hund har han ikke hatt siden han flyttet fra oppdretter, så ingen forventninger om det når han ser en, og sladretrening på passering av mennesker har resultert i en svært høy suksessrate nå. Han bare overser de fleste uten å engang forvente belønning. Passerende syklister som kommer bakfra er vi IKKE i mål med. De ser antakelig ut som en kombinasjon av leketøy og deilige kjøttstykker, men disse kom så sakte, jeg trodde ikke det skulle trigge noen byttedrift. Til min overraskelse reagerte Ede mer enn han vanligvis gjør på Tour de Finance racerne som pleier trene på denne strekningen. Først ble jeg bekymret for et nyoppstått problem med utagering på hunder. Så forsto jeg at dette handlet om en slags misunnelse og en reaksjon på lovbrudd. Brudd på naturlovene. Hunder og sykler har vi nemlig ikke observert sammen før. Sykler er kjempespennende, og disse hundene fikk altså lov til å løpe sammen med syklene?! "The audacity! Stop in the name of the law! Jeg vil også være med! Hvem **** tror dere dere er?! Er ikke vi i familie? Dere lukter kjent! SVIKERE!" Vel. Han roet seg ned igjen en stund etter at de var forsvunnet ut av syne, og alt gikk vel til vi kom av bussen. Nå var han høy på mestring fra å gå ned trappen og en trang til å undersøke og kontrollere kjente omgivelser han ikke har vært i på en stund. Vanskelig å få kontakt med. Brukte lang tid på å komme oss til Posten fordi han var helt i sin egen verden angående omgivelsene. Ham ville utforske og kontrollere, han ville FREM og han var vokal om det. Det ble full stopp hver gang han strammet båndet uten å stoppe og vente på meg. Det ble full stopp hver gang han bjeffet av frustrasjon. Det ble lange stopper for å vente på kontakt. Heldigvis har han forstått hva som skal til for å utløse fremdrift og hva som er "straffen" for stressbetont dårlig adferd. Jeg trenger knapt be ham, han legger seg rett ned og later som han slapper av - regelrett skuespiller avslappet. Om ikke haka på bakken temmelig umiddelbart utløser videre fremdrift, så slenger han seg på hofta, krøller den ene fremlabben og SKUESPILLER relaxed AF for å komme fortere videre.  Strekningen fra bussen til Posten tok så lang tid fordi han ikke evnet oppføre seg, vi måtte avblåse planen om å busse tilbake, og istedenfor ta beina fatt og trene mer på å gå pent og rolig for å komme oss hjem igjen.  Omsider fremme ved Posten brukte vi også lang tid på å komme oss inn, pga ivrige byks frem fra hver eneste pent utførte straffestopp med bøtesitt. Virker som han gjør det med viten og vilje. Trigger en ny straffesitt i håp om å innkassere. Ikke helt forstått konseptet ennå. At en straffesitt belønnes med videre fremdrift. For ham er en sitt en sitt, foreløpig. Sitt pleier som regel å medføre en eller annen form for belønning, enten ved å holde den en stund eller å bli bedt om noe annet som så belønnes, så han bykser altså ut av sitten når jeg gir klar for å gå videre uten å ha belønnet, for å trigge meg til å be om en ny sitt i håp om belønning. Dette kan ta litt tid. Endelig inne på Posten kom vi oss for første gang gjennom seansen uten lyd, fordi jeg var godt forberedt. Kjørte en sitt med belønning (tørrforkule, jeg prøver fase ut, men lek var malplassert i settingen) for hver halvmeter inn gjennom døren og slapp ikke fokus fra ham mens betjeningen scannet kode og hentet pakke. Han var IVRIG spent, men vi kom oss gjennom det hele uten en lyd og uten poter på disken. Gedigen lettelse. Her er det håp.  Så var det å ta fatt på den 40 minutter lange driiiikjedelige strekka langs bilveien. Nesten strakt. Laaaange rett frem strekker med åker på ene siden og vei på den andre. Veldig lite som skjer og det føles som det går frustrerende sakte fordi en kan se så langt fremover. Denne strekningen har vi gått mange ganger før, både hele og deler av den, og HVER GANG har Ede fått utbrudd. Den er for kjedelig. Det er frustrerende å se bilene fare forbi mens vi nær snegler avgårde på stedet hvil ifht landskapet.  I tillegg lukter det tydeligvis hund fra enkelte av bilene. Jeg forstod det da en schæferoppdretter kom fra treningsbane og kjørte ut på hovedveien ~20 meter foran oss. Det tok sekunder før Ede ble merkbart alert og gikk opp i stress. Han forbinder lukten av andre hunder med trening. Utløser sterke forventninger i ham. Jeg innså med ett at dette antakelig er tilfellet med mange av bilene som passerer på veien. De eimer av hund. Ga meg delvis svar på hva som får ham til å gå så opp og ned i stress langs den strekningen der. Det har tidligere vært en gåte for meg hvorfor han plutselig stresser, så roer seg ned og går avslappet, for så å plutselig gå opp i stress igjen. Den passerende schæferoppdretteren ga meg svaret på det.  Men, så hadde Ede noen virkelig stygge utbrudd. Plutselige raptuser med påfølgende aggresjon mot meg pga frustrasjon med de selvpåførte rykkene i halsbåndet, tror jeg. Raptusene starter med vill byksing og så vender han seg mot meg i raseri fordi han sitter fast i båndet. I sele har han ikke blitt aggressiv mot meg under disse plutselige raptusene. Halsbåndet er tydeligvis mer smertefullt når han rykker til sånn. Nå var han direkte truende. RASENDE. Truet med å gjøre alvor av å rive meg i filler i sinne. Såpass skremmende at jeg vurderte om han kanskje skal gå med munnkurv en stund fremover. Han nærmer seg pubertet.. Men han roer seg fort og oppfører plutselig eksemplarisk igjen. Avslappet kroppsspråk. Går pent. Massivt hodebry å prøve forstå triggerene for både stress og ro. Det hele ga lite mening for meg. Omtrent halvparten av turen var eksemplarisk adferd. Utbruddene utgjorde kun en liten del. Det i mellom der var irriterende, men tolererbar vimsing, stramt bånd uten å trekke i fremdriftsstress. Han er flink til å ikke trekke, men det bygger seg tydelig opp frustrasjon over min ufattelige treghet. Hvorfor kan jeg ikke alltid løpe? Han vet at jeg KAN løpe. Har gjort det før, så hvorfor gjør jeg det ikke hele tiden? Antakelig en tung medvirkende trigger for utbrudd mot meg.  Han var glad da vi nærmet oss hjemme. Lettet og glad og ville inn. Vel inne forventet jeg at han skulle sovne som en stein, som han pleier gjøre. Istedenfor å sovne forble han stresset. Peste. La seg ned, men sluttet ikke pese. Ble turen for lang? Nope. Dette har vi gjort før. Resultatet pleier å være rett i søvn. Det slo meg etterhvert at han kan ha fått i seg noe. Han har beitet en del i det siste, også tidligere på dagen. En lengre konsultasjon med Grok senere er jeg sikker på at den merkelige Jekyll og Hyde adferden, hvor han vekslet uforutsigbart mellom eksemplarisk avslappet adferd og voldsomme utbrudd skyldes ubehag fra smørblomst og hundekjeks. Jeg kan erindre at han var borti den ene hundekjeksen langs veggen rett utenfor her, og han kan ikke ha unngått å få i seg smørblomst sånn som han har gresset midt i klaser av dem. Han holdt på å kveles av å drikke vann (krampe i øsofagus?) da vi kom hjem, hvilket passer symptomene fra smørblomst.  Regner det som en case solved. Han hadde sterkt ubehag i slimhinnene og muligens også noe ubehag fra hundekjeks. Han ble frustrert de gangene han var oppmerksom på det, og avslappet når han hadde fokus på annet og ignorerte det. Antar munnkurv er unødvendig på tur så lenge vi klarer unngå beiting. Smørblomst har høysesong frem til juli og er ALL OVER THE PLACE her hvor vi bor, så dette blir spennende. 
    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...