Gå til innhold
Hundesonen.no

Er det nødvendig å f.eks HD røntge raser som ikke lider av det?


KristinR

Recommended Posts

Det er vel ærlig talt en dårlig sammenligning. Hvis du absolutt skal sammenligne med mennesker så må du vel sammenligne med tilnærmet like diagnoser, f eks HD mot de som har en kortere fot. For det er jo engang slik at en diagnose ikke alltid er synonymt med sykdom, selv om endel diagnoser er alvorligere enn andre.

Nei, jeg syns ærlig talt at det var en bra sammenligning jeg. Men for all del, det finnes HD hos mennesker også. Hos mennesker så blir det behandlet, og om man oppdager sykdommen før babyen er et år, så er prognosene gode. Blir det ikke oppdaget før barnet er året gammel derimot, så vil nesten 50% vil få problemer, enten i form av gangvansker eller i form av slitasjeforandringer og smerter fra hofteleddet (giktplager) allerede i tidlig alder. Siden man ikke behandler hunder for HD (der oppdages det jo sjeldent før hunden er ferdig utvokst), må man vel anta at en HD-hund får noe av de samme plagene som et HD-barn.

Og jo, en diagnose er synonymt med sykdom. At hunden ikke har kliniske symptomer er ikke det samme som at den ikke har deformerte hofter, den har HD selv om den ikke er halt (derav sammenligninga mi i stad, jeg slutter ikke å være revmatiker selv om jeg er symptomfri).

Og skal man være vrang, så kan man alltids argumentere med at det sjeldent er selve HD'en som gjør hundene klinisk syke - det er det som regel sekundærforandringer som forkalkinger som står for. Da kan man til og med konkludere med at HD ikke er en sykdom som plager hunden i det hele tatt - om man gidder å være vrang.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 73
  • Created
  • Siste svar
Nei. Som jeg sa (tror jeg, det innlegget ble veldig langt og nedredigert et par ganger - sånn går det når man er engasjert og samtidig prøver å holde seg til tema), belgeren blir ikke patellaundersøkt den heller, fordi at rasen har ikke problemer med patella. Men NÅR vet man at noe er et problem? For jeg har stått i en oppdretterforsamling og prøvd å argumentere for å gå tilbake til å øyenlyse belgeren (ikke berneren, som du ser) etter de reglene som var før - og vet du hva jeg fikk til svar? At om man leter etter feil og sykdommer, så finner man feil og sykdommer. Og så kom de med en spydig bemerkning at om man øyelyste pensjonisten på 10 år, så ville den selvsagt ikke ha friske øyne.. Dessuten så er det visst ikke et problem på rasen bare fordi at det dukker opp i enkelte linjer.. Så da spør jeg deg nå - hvor mange enkeltlinjer må en sykdom dukke opp på, før oppdrettere tar det alvorlig og faktisk gidder å gjøre noe aktivt for å bli kvitt det?

- Det kunne ikke oppdretterforumet svare på heller..

Og jeg kan ikke uttale meg om hvor opptatt berner-oppdrettere er av helse, men jeg tør faktisk å påstå at belgeroppdrettere som syns vi skal gå bort fra å forlange fri-diagnose på hofter og albuer på belgeren når det stadig dukker opp flere og flere AA-tilfeller, kanskje ikke syns at helse er det viktigste. Særlig ikke når de samme oppdretterene ikke engang gidder å vurdere å øyelyse som anbefalt av veterinærer - da er det neppe helse som står øverst på prioriteringslista.

Da misforsto jeg deg :ahappy:

Men det er vel et evig spørsmål, når er det for mye, når er nok nok? Er det mulig å få veiledning/rettledning fra øyespesialister? På HD sies det jo at en aldri vil kunne avle det helt bort, at en skal være fornøyd om en ligger på X prosent (hvor X justerer ut fra rasens størrelse, utbredelse, avlspopulasjon, etc) Også finnes det garantert teorier og veiledninger som sier noe annet enn akkurat det, ut fra hvilken forskning og ekspertise en henvender seg til.

Det er jo bare sørgelig om verken mentalitet eller helse skal være så spesielt viktig hos belgeren - da står dere bare igjen med eksteriør premiering? Blir det showbelgere til slutt, da?

Statestikken trenger faktisk ikke å vær ført over så ufattelig lang tid for at vi skal kunne se at "her har vi noe å jobbe med", det holder med et par år det.

Poenger mitt er: Jeg syns ikke det er ok å avle på fysisk syke hunder, hvor mye det vises eller ikke på hunden. Hunden ER syk, om enn bare på papiret. Å avle på en fysisk syk hund, er for meg useriøst, da avler man bevisst på noe som kan gjøre utfall på avkom!

Hele målet med et oppdrett burde være å avle FYSISK OG PSYKISK friske hunder, med et ok ekstriør på toppen. Ekstriøret stiller sist som krav, i mine øyner, da dette ikke har noen betydning for hundens livskvalitet.

Jeg mener det er helt utrolig at folk har samvittighet til å avle på en hund, som man vet kan føre noe negativt videre, enten det er fysisk eller psykisk.

Men det er jo ikke alltid en vet om en hund er fysisk frisk, fordi sykdommer kan oppstå/vise seg i voksen alder. Fåtallet av hundene dør av alderdom, de fleste dør som følge av en sykdom (nå ser jeg bort fra de som avlives på grunn av skade/traume/gemytt).

Jeg har en tispe jeg har tenkt til å avle på, men jeg vet jo om plager som ligger på linjene hennes, og som jeg jo håper at ikke vil komme gjennom til valpene, og jeg vil finne en hannhund uten de samme problemene på sine linjer. Men jeg er ikke i stand til å finne ei bernertispe uten "noe" på linjene sine, og jeg har problemer med å se at DSG skal være så mye sunnere som rase? Derfor må jeg som oppdretter prioritere - jeg kan leve med at en valp får ditten, men jeg gjør det jeg kan for å unngå datten.

Utsagnet ditt om statistikk vil vel ikke være helt gyldig hos SSB, "et par år" inneholder for mange usikre variabler til å kunne si noe sikkert, men ser dere en trend er det nå i hvert fall greit å følge med på den.

er det noe sted på nettet det er statestikk på raser og hvor mye HD/AA det er??

jeg blei overrasket da jeg fant et sted på nettet (husker desverre ikke hvor) der det stod at 88% av GD'ene var fri :baby: tror dere det kan stemme?? :whistle:

Har du tilgang til DogWeb?

Der kan du laste ned røntgenstatistikk for din rase.

Det som er uhyre viktig når en har statistikk, er å vite hva som ligger bak tallene. Her har jeg presentert røntgenstatistikk for min rase, og som du ser vil tallene variere mye ettersom hvordan en regner de ut. For eksempel i 2003: Der kan en velge å si at i vår rase er over 60 prosent fri for HD, eller vi kan si at nesten 79 prosent er fri for HD. Førstnevnte tall tar utgangspunkt i registrerte valper det året, sistnevnte tall tar utgangspunkt i antall røntgede. Ser du forskjellen?

Hos oss har vi såpass høy røntgenprosent at jeg mener det er statistisk gyldig å snakke om HD-prosent kun ut fra de som faktisk er røntget, men om det i en rase er fem prosent som røntges og alle har HD kan en ikke si at rasen har hundre prosent HD. Men en kan ikke si at rasen bare har fem prosent HD heller.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men det er jo ikke alltid en vet om en hund er fysisk frisk, fordi sykdommer kan oppstå/vise seg i voksen alder. Fåtallet av hundene dør av alderdom, de fleste dør som følge av en sykdom (nå ser jeg bort fra de som avlives på grunn av skade/traume/gemytt).

Jeg har en tispe jeg har tenkt til å avle på, men jeg vet jo om plager som ligger på linjene hennes, og som jeg jo håper at ikke vil komme gjennom til valpene, og jeg vil finne en hannhund uten de samme problemene på sine linjer. Men jeg er ikke i stand til å finne ei bernertispe uten "noe" på linjene sine, og jeg har problemer med å se at DSG skal være så mye sunnere som rase? Derfor må jeg som oppdretter prioritere - jeg kan leve med at en valp får ditten, men jeg gjør det jeg kan for å unngå datten.

HD blir jo testet i tidlig alder 1-2 års alderen før de går ut i avl. Man følger resultatet derfra... ikke sant?

Dersom x´n hadde C - E hofter, ville du likevell brukt henne i avl pga ekstriør og gemytt? Ser du tegninga?

Dersom man vet hd status, men mener hunden har så mye annet godt å tilføye rasen, så utelukker ikke det at du bevist avler på en syk hund...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

HD blir jo testet i tidlig alder 1-2 års alderen før de går ut i avl. Man følger resultatet derfra... ikke sant?

Dersom x´n hadde C - E hofter, ville du likevell brukt henne i avl pga ekstriør og gemytt? Ser du tegninga?

Dersom man vet hd status, men mener hunden har så mye annet godt å tilføye rasen, så utelukker ikke det at du bevist avler på en syk hund...

Du overser poenget mitt.

Du snakker kun om HD, jeg mener det finnes veldig mange sykdommer en hund kan få, og da blir det veldig rart i mitt hode at du mener at en kun skal avle på helt friske dyr. Men om du snakker kun om HD, og ignorerer alle andre sykdommer og lidelser, skjønner jeg hvor du vil - og da er det mulig å finne det du anser som helt friske dyr.

Men dette friske dyret vil alltid ha søsken, foreldredyr, halvsøsken, tanter og onkler, osv.

Hva jeg vil og ikke vil i forhold til mitt oppdrett og med X'en er ikke relevant for en generell avlsdiskusjon.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du overser poenget mitt.

Du snakker kun om HD, jeg mener det finnes veldig mange sykdommer en hund kan få, og da blir det veldig rart i mitt hode at du mener at en kun skal avle på helt friske dyr. Men om du snakker kun om HD, og ignorerer alle andre sykdommer og lidelser, skjønner jeg hvor du vil - og da er det mulig å finne det du anser som helt friske dyr.

Men dette friske dyret vil alltid ha søsken, foreldredyr, halvsøsken, tanter og onkler, osv.

Hva jeg vil og ikke vil i forhold til mitt oppdrett og med X'en er ikke relevant for en generell avlsdiskusjon.

Dette er jo en diskusjon om HD, derfor har jeg fokusert på det. Men jeg er med på det du sier, og er enig i det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette er jo en diskusjon om HD, derfor har jeg fokusert på det. Men jeg er med på det du sier, og er enig i det.

Er det?

Spørsmålet i emnefeltet inneholder ordene "for eksempel", og vi har i diskusjonen vært innom øyelysning og PL-sjekk som screeningsmetode, snakket om sykdommer en ikke kan teste for, også videre. Jeg har ansett dette som en diskusjon hvor en spør om nødvendigheten av alle helseundersøkelser på alle raser, og om prioriteringer av helse i avlsarbeidet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er det?

Spørsmålet i emnefeltet inneholder ordene "for eksempel", og vi har i diskusjonen vært innom øyelysning og PL-sjekk som screeningsmetode, snakket om sykdommer en ikke kan teste for, også videre. Jeg har ansett dette som en diskusjon hvor en spør om nødvendigheten av alle helseundersøkelser på alle raser, og om prioriteringer av helse i avlsarbeidet.

Beklager. Jeg så ikke den feks :whistle: Men jeg har veldig lite å tilføye når det kommer til andre ting en HD desverre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mulig jeg er helt på jordet, men jeg trodde at med stor sannsynlighet ville en hund med D og E hofter få store problemer før eller siden ?

Synes det er hår reisende at det virkelig i noen raser avles på hunder med sterk grad av HD, det er i mitt hode helt på tryne.

Nå driver jeg med aktive hunder og vi er avhengig av de er friske i kroppen/beina for å fungere som jakthunder. Kanskje det ikke er så viktig på "sofa" hunder, men dog :icon_redface: Jeg er sjokkert.

Breton er ( eller var ) den av fuglehundene med mest HD. Om jeg ikke husker feil var tallet vårt 20% mens setterne hadde 17% ( correct me if wrong ). Vi har derfor startet med noe som heter HQ som vi håper skal hjelpe oss med å få mindre HD. Hunder med svake C-hofter kan få bra nok HQ til å brukes i avl, men i utgangspunktet brukes kun fri hunder og man ser selvsagt på søsken, foreldre dyr, avkom etc også.

Ser problematikken som 2ne og Emma nevner.

Når er ting et problem ?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mulig jeg er helt på jordet, men jeg trodde at med stor sannsynlighet ville en hund med D og E hofter få store problemer før eller siden ?

Synes det er hår reisende at det virkelig i noen raser avles på hunder med sterk grad av HD, det er i mitt hode helt på tryne.

Nå driver jeg med aktive hunder og vi er avhengig av de er friske i kroppen/beina for å fungere som jakthunder. Kanskje det ikke er så viktig på "sofa" hunder, men dog :icon_redface: Jeg er sjokkert.

Breton er ( eller var ) den av fuglehundene med mest HD. Om jeg ikke husker feil var tallet vårt 20% mens setterne hadde 17% ( correct me if wrong ). Vi har derfor startet med noe som heter HQ som vi håper skal hjelpe oss med å få mindre HD. Hunder med svake C-hofter kan få bra nok HQ til å brukes i avl, men i utgangspunktet brukes kun fri hunder og man ser selvsagt på søsken, foreldre dyr, avkom etc også.

Ser problematikken som 2ne og Emma nevner.

Når er ting et problem ?

Kan du vær så snill og fortelle litt mer om HQ? Jeg har lurt på det lenge, og snakket med en mann med Breton her for noen uker siden som nevnte det samme.... :wub: Veldig interessant.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mulig jeg er helt på jordet, men jeg trodde at med stor sannsynlighet ville en hund med D og E hofter få store problemer før eller siden ?

Synes det er hår reisende at det virkelig i noen raser avles på hunder med sterk grad av HD, det er i mitt hode helt på tryne.

Nå driver jeg med aktive hunder og vi er avhengig av de er friske i kroppen/beina for å fungere som jakthunder. Kanskje det ikke er så viktig på "sofa" hunder, men dog :icon_redface: Jeg er sjokkert.

Det er ingen fasit på dette - hannhunden min på snart 11 år har fått forkalkninger, kan være stiv i kroppen, og av og til påvirker det bevegelsene hans. Men han er røntget med A. Så er det andre hunder som du aldri ser noe på, og som ikke har fått vite at de er røntget med D eller E.

Men det er klart, sannsynligheten for at en hund med høy grad av HD vil få merke noe senere i livet, er selvfølgelig stort til stede.

Mange som får en HD-diagnose på hunden sin er overrasket, for de har jo ikke merket noe! Men en hund skal være veldig plaget for at en merker noe i så ung alder som 1-2 år (røntgenalder). De som merker noe før dette ender ofte med å måtte avlive hunden sin tidlig, fordi den har en stygg diagnose E (enkelte opererer også med en diagnose F, men da er hoftene så elendige at hunden ikke når røntgenalder, den har så store problemer med bakparten at den får slippe før det), kanskje også med forkalkninger allerede.

En hund vil også være mer påvirket om den for eksempel har E på den ene hofta og A på den andre - det er ofte lettere for en hund å ha E på begge sider, fordi kroppen blir mer paralell, og den trenger ikke i like stor grad å kompensere og overbelaste pga forskjellen.

Jeg svarer dog generelt, ingen regel uten unntak.

NKKs sunnhetsutvalg har bestemt at de synes HD og AA E er en så alvorlig diagnose, at det ikke er ønskelig å avle på disse hundene. Kull hvis en eller begge foreldre er registrert med E, får automatisk avlssperre på samtlige valper, uavhengig av valpenes senere røntgenresultat.

Jeg synes det er vanskelig å være kategorisk i forhold til HD, for jeg ser at det i enkelte raser kan være en så liten populasjon eller andre problem som er større/viktigere, slik at det er forsvarlig å bruke hunder med C eller D, hvis hunden for øvrig representerer noe veldig viktig for rasen som veier opp for HD'en.

Jeg mener det er umulig å lage et sett med regler som passer for alle raser - mine krav til avlsdyr i mitt oppdrett på min rase kan være så strenge at jeg i en annen rase ikke ville funnet avlsdyr i det hele tatt. Det er derfor vi har raseklubber, og det er derfor NKK ikke lager mange regler for avl - de har de etiske retningslinjene, og avlssperre ved E-kull (røntgendiagnose E). Andre helsekrav for å få registrert valpene i NKK er det faktisk raseklubbene selv som har bedt om.

Og ja, jeg tror gjerne at ulike rasemiljø har ulikt fokus på, ulik oppfatning av og ulike prioriteringer i forhold til helse. En jakthund som skal fungere fjorten dager i strekk på fjellet krever noe annet enn en turkompis som skal rusle en times tid annen hver dag.

Jeg synes selv ikke at HD/AA er det viktigste helseaspektet ved min rase. Men jeg synes vi har så høy friprosent at det er vanskelig å forsvare å bruke en hannhund eller tispe med HD/AA, den skal ha noe fantastisk å bidra med som gjør at den er bedre enn en som er fri. Med såpass høy friprosent som vi har, er det i utgangspunktet unødvendig å bruke avlsdyr med HD/AA.

Men jeg har ikke noe problem med å se at rettesnoren for oppdrettere av enkelte andre raser må bli annerledes, hvis det er unntaket å finne en som er fri fram og bak, for eksempel.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tør egentlig ikke å hive meg på diskusjonene i debattkjelleren, men jeg skriver ett lite innlegg... :wub:

Hvordan vet man om rasen har mye HD (eller en annen sykdom), sånn at man skal teste for det, hvis omtrent ingen hunder av rasen blir sjekket for det? :icon_redface:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når det gjelder HD er vel litt av problemet også at det er så forskjellig fra hund til hund hvordan de påvirkes. Det hadde vært enklere om alle hunder med C var litt påvirket, hunder med D meget påvirket, og så videre. Nå blir det en vurderingssak hvor alvorlig man skal ta de forskjellige gradene, for en hund med E kan være symptomfri nesten hele livet, mens en hund med C kan få store komplikasjoner i ung alder.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kan du vær så snill og fortelle litt mer om HQ? Jeg har lurt på det lenge, og snakket med en mann med Breton her for noen uker siden som nevnte det samme.... :icon_redface: Veldig interessant.

Hei.

Jeg er ingen ekspert, men HQ ( Hip Quality ) måler digitalt ( avleses i Tyskland ) avstanden mellom hofta og skålen. Mens HD bare måler/sjekker at hofta passer i skåla, så måler HQ mye mer eksakt om hvordan hofta passer i skåla. Sånn grovt forklart. Du kan lese mer på linken under.

Link til HQ

Breton tar vanlig røntgen bilde, får en vanlig HD status, men vi får itillegg en HQ status som vi benytter i avl.

Derfor jeg i mitt første innlegg sa at hunder med svak C-hofte kan få god nok HQ til å godkjennes likevel. Man mener at HQ er mer nøyaktig enn HD og at det ikke spiller så stor rolle hvordan hunden ligger på bilde ( det er jo bevist flere ganger at hunder med C-hofter som røntges på nytt får fri pga bedre bilde - så å velge den dyktig veterinær er viktig - det er jo greit uansett ). Så det blir spennende å se om det gir resultater på sikt. Norsk Breton Klubb startet med dette i 2004 så det er altfor tidlig å se resultater enda.

Takk for godt svar Emma.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tør egentlig ikke å hive meg på diskusjonene i debattkjelleren, men jeg skriver ett lite innlegg... :wub:

Hvordan vet man om rasen har mye HD (eller en annen sykdom), sånn at man skal teste for det, hvis omtrent ingen hunder av rasen blir sjekket for det? :icon_redface:

Nei, da vet man ikke det - man vet bare noe om de som er røntget.

Min rase har en røntgenprosent på cirka 80 prosent, så da er det statistisk gyldig og mulig å anslå at de resterende tyve prosent sannsynligvis fordeler seg på røntgenskalaen på tilsvarende måte som de som har diagnose.

Men hvis fem prosent av rasen er røntget, kan en ikke si noe som helst med sikkerhet. Kanskje er de hundene røntget som en følge av halting og problemer, slik at de fleste har HD? Eller kanskje de som har diagnose er de som er fri, så de kan brukes i avl (selv om det ikke er lov, er det dessverre enda veterinærer som tillater juks med bilder - altså at kun de bildene som ser ut til å være fri blir sendt til offisiell avlesning).

Hvis det er en rase hvor en håndfull røntges, for eksempel fem prosent, og alle disse har HD, kan en jo for eksempel sette i gang et testprosjekt, hvor en ber om at alle hunder født i 2006 (for eksempel - disse vil jo være i avlsalder nå) røntgenfotograferes, for å kartlegge status for rasen i en utvalgt årspopulasjon. Det er én måte å finne ut, og i farten kommer jeg ikke på så mange andre måter - altså se på status til de som faktisk røntges, og deretter et testprosjekt.

Men det er et godt spørsmål, spent på hva andre foreslår.

Når det gjelder HD er vel litt av problemet også at det er så forskjellig fra hund til hund hvordan de påvirkes. Det hadde vært enklere om alle hunder med C var litt påvirket, hunder med D meget påvirket, og så videre. Nå blir det en vurderingssak hvor alvorlig man skal ta de forskjellige gradene, for en hund med E kan være symptomfri nesten hele livet, mens en hund med C kan få store komplikasjoner i ung alder.

HD er skikkelig, skikkelig kjiper'n... Tenk om det kunne vært svart-hvitt, at frie foreldre får frie barn, at C ikke gir noe halting og at E fører til avlivning før tre år (nei, jeg ønsker ikke det, jeg maler med bred pensel), osv. HD er vanvittig vanskelig å ta hensyn til, det er jo så langt ingen som har klart å avsløre arverekken, eller avgjøre hvor mye som er arv og hvor mye som er miljø. Og derfor vil en vel heller aldri bli kvitt det, fordi det ikke bare er arv. Then again, så lenge det finnes oppdrettere som driter i HD vil en jo heller ikke bli kvitt det, om det så kun var arvelige faktorer som spilte inn.

Hei.

Jeg er ingen ekspert, men HQ ( Hip Quality ) måler digitalt ( avleses i Tyskland ) avstanden mellom hofta og skålen. Mens HD bare måler/sjekker at hofta passer i skåla, så måler HQ mye mer eksakt om hvordan hofta passer i skåla. Sånn grovt forklart. Du kan lese mer på linken under.

Link til HQ

Breton tar vanlig røntgen bilde, får en vanlig HD status, men vi får itillegg en HQ status som vi benytter i avl.

Derfor jeg i mitt første innlegg sa at hunder med svak C-hofte kan få god nok HQ til å godkjennes likevel. Man mener at HQ er mer nøyaktig enn HD og at det ikke spiller så stor rolle hvordan hunden ligger på bilde ( det er jo bevist flere ganger at hunder med C-hofter som røntges på nytt får fri pga bedre bilde - så å velge den dyktig veterinær er viktig - det er jo greit uansett ). Så det blir spennende å se om det gir resultater på sikt. Norsk Breton Klubb startet med dette i 2004 så det er altfor tidlig å se resultater enda.

Takk for godt svar Emma.

Blir dette et tillegg til index, eller hvordan passer det inn der? For en hund med HD kan jo også få høy index. Jeg vet at HQ ikke spiller inn på index (slik den framstår i NKKs DogWeb), men bruker dere index i tillegg til HD og HQ?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Emma: vi bruker kun HQ indedex

HQ indeksen er sånn at jo høyere tallet er jo bedre. De fleste ligger på rundt 0,90-0,98 tror jeg ( ta det med en klype salt ).

Jeg er ikke 100 % inne i akkurat dette.

*edit* Nå ble jeg veldig usikker for på valpeslista står nemlig index hofter og det er andre tall en HQ. Hmmm skal sjekke opp *

Tviler på at det ligger i NKK, men Breton klubben har egen database og legger også ut tall med jevne mellomrom på nye hunder. Vi bruker mye index på andre ting også ( jaktlyst, viltfinner evne etc ) Så alle hunder får en del index tall som sier noe om hvor god/dårlig hunden er og her er søsken også tatt med.

Klubben har veldig god oversikt over alle hundene, dels fordi vi er en liten klubb og fordi vi har engasjerte folk som bidrar med masse frivillig tid.

Hadde det bare vært så lett at A og A gir A hofter så hadde jo HD vært borte for lenge siden ...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da misforsto jeg deg :wub:

Men det er vel et evig spørsmål, når er det for mye, når er nok nok? Er det mulig å få veiledning/rettledning fra øyespesialister? På HD sies det jo at en aldri vil kunne avle det helt bort, at en skal være fornøyd om en ligger på X prosent (hvor X justerer ut fra rasens størrelse, utbredelse, avlspopulasjon, etc) Også finnes det garantert teorier og veiledninger som sier noe annet enn akkurat det, ut fra hvilken forskning og ekspertise en henvender seg til.

Øyespesialister anbefaler øyelysning før hvert kull på avlstisper, hvert år for avlshanner, og ved 1, 4 og 7 års alder på resten. Altså de gamle avlsanbefalingene. Det er oppdretterforum for et år tilbake som fant ut at det holdt med en gang før første parring. Det er fordi øyesykdommer ikke er et problem på rasen, det.. Bare på enkelte linjer.. :icon_redface:

Det er jo bare sørgelig om verken mentalitet eller helse skal være så spesielt viktig hos belgeren - da står dere bare igjen med eksteriør premiering? Blir det showbelgere til slutt, da?

Det føltes ikke spesielt positivt ut å lese den setningen, for jeg håper da virkelig ikke at det er så ille.. Ikke engang nå, som jeg er - for å si det pent - litt opprørt over avlsråd og oppdretterforum. Jeg går ut fra at oppdrettere flest syns at både mentalitet og helse er viktig, det man er uenig om er hva som er god mentalitet, og hvor sunn belgeren generelt er.

For alt jeg veit, så kan det være at øyesykdommer bare er et problem på enkelte linjer, men når så få øyelyser (det er f.eks ikke noen rutine med det i det hele tatt i Sverige, som vi "deler" avlsbase med), så skulle jeg likt å visst hvordan de vet det. Når keratitt ikke blir registert noe sted så sant ikke eier/oppdretter opplyser om det, så blir det veldig vanskelig å holde oversikten over hvor stort det problemet egentlig er og på hvilke linjer det finnes - jeg har nemlig liten tro på at alle oppdrettere er ærlige om alt av "drit" de har på linjene sine (ikke bare hos belgeren).

Fåtallet av hundene dør av alderdom, de fleste dør som følge av en sykdom (nå ser jeg bort fra de som avlives på grunn av skade/traume/gemytt).

Virkelig? Det er jo egentlig for ****** å tenke på :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Øyespesialister anbefaler øyelysning før hvert kull på avlstisper, hvert år for avlshanner, og ved 1, 4 og 7 års alder på resten. Altså de gamle avlsanbefalingene. Det er oppdretterforum for et år tilbake som fant ut at det holdt med en gang før første parring. Det er fordi øyesykdommer ikke er et problem på rasen, det.. Bare på enkelte linjer.. :icon_redface:

Det hadde jo vært interessant å høre argumentasjonen til de som overstyrer ekspertisen - utover at det ikke er et problem på rasen, hvilket ikke er mulig å dokumentere siden keratitt ikke registreres. Snedig liten sirkel, det der.

Det føltes ikke spesielt positivt ut å lese den setningen, for jeg håper da virkelig ikke at det er så ille.. Ikke engang nå, som jeg er - for å si det pent - litt opprørt over avlsråd og oppdretterforum. Jeg går ut fra at oppdrettere flest syns at både mentalitet og helse er viktig, det man er uenig om er hva som er god mentalitet, og hvor sunn belgeren generelt er.

Men om det holder med KJENT HD-status, det holder å øyelyse en gang i etårsalderen før sykdommer får utviklet seg, en ikke har krav til kjent mentalstatus - hva er igjen da av godkjente screeningssystem? Jeg tenker worst case scenario og utvikling over tiår, det burde jeg understreket. Og en ser jo lett på andre raser at når en ikke har spesielle krav til avl, er det utstillingstitler som får dominere avl'en. De fleste vil jo påstå at deres hunder er gode familiehunder, og har ikke vært plagsomt syk før den skal parres.

For alt jeg veit, så kan det være at øyesykdommer bare er et problem på enkelte linjer, men når så få øyelyser (det er f.eks ikke noen rutine med det i det hele tatt i Sverige, som vi "deler" avlsbase med), så skulle jeg likt å visst hvordan de vet det. Når keratitt ikke blir registert noe sted så sant ikke eier/oppdretter opplyser om det, så blir det veldig vanskelig å holde oversikten over hvor stort det problemet egentlig er og på hvilke linjer det finnes - jeg har nemlig liten tro på at alle oppdrettere er ærlige om alt av "drit" de har på linjene sine (ikke bare hos belgeren).

Amen til det siste!

Det kunne jo vært interessant med et testprosjekt, hvor en fikk øyelyst en såpass stor mengde av belgere at en kan snakke om gyldig statistikk ut fra de resultatene. Altså framfor å innføre krav til øyelysning før parring, kunne en brukt et halvt års tid, få øyelyst 150 av landets belgere uavhengig av om de skal parre eller ei, og sett hva resultatene sier. Så har en tallmateriale en kan fatte avlsregler ut fra. Men, noen må bekoste det og organisere det, selvfølgelig. Vilje og evne og sånn.

Virkelig? Det er jo egentlig for ****** å tenke på :wub:

Jeg kan selvfølgelig ikke påstå at det gjelder for alle raser, men for en tid tilbake ble det gjort en levealdersundersøkelse på berner sennenhund, boxer og bichon frisé - og der fikk en det funnet, på alle tre rasene. Veldig få eiere krysset av for at hunden døde av høy levealder, mett av dage. De aller fleste hadde latt hunden slippe på grunn av forkalkninger, kreft, voksende hjerte, hjerteproblemer, gemytt, nyresvikt, også videre, rett og slett sykdommer og plager.

Og så lenge hunden får slippe og likevel har høy alder er vel ikke det så krise? Det betyr jo bare at hunden har det privilegium at den kan slippe før det blir for ille, jamfør mennesker som visner på aldershjem uten å vite hvem de er eller hvem det er som kommer på besøk, med smerter de ikke kan formidle til andre, og ellers uten mye til livskvalitet. (Ja, jeg er for aktiv dødshjelp).

Litt OT, men veldig interessant: Undersøkelsen viste også at bichon frisé ikke lever så lenge som en skal tro. "Alle" små raser blir jo 15 år, men det gjaldt ikke friseen. Den levde i snitt ikke mye lenger enn en berner. Har dessverre ikke tallene lett tilgjengelig, men kan grave fram om interessant.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kan selvfølgelig ikke påstå at det gjelder for alle raser, men for en tid tilbake ble det gjort en levealdersundersøkelse på berner sennenhund, boxer og bichon frisé - og der fikk en det funnet, på alle tre rasene. Veldig få eiere krysset av for at hunden døde av høy levealder, mett av dage. De aller fleste hadde latt hunden slippe på grunn av forkalkninger, kreft, voksende hjerte, hjerteproblemer, gemytt, nyresvikt, også videre, rett og slett sykdommer og plager. Og så lenge hunden får slippe og likevel har høy alder er vel ikke det så krise? Det betyr jo bare at hunden har det privilegium at den kan slippe før det blir for ille, jamfør mennesker som visner på aldershjem uten å vite hvem de er eller hvem det er som kommer på besøk, med smerter de ikke kan formidle til andre, og ellers uten mye til livskvalitet. (Ja, jeg er for aktiv dødshjelp).

Litt OT, men veldig interessant: Undersøkelsen viste også at bichon frisé ikke lever så lenge som en skal tro. "Alle" små raser blir jo 15 år, men det gjaldt ikke friseen. Den levde i snitt ikke mye lenger enn en berner. Har dessverre ikke tallene lett tilgjengelig, men kan grave fram om interessant.

Men altså... Det er vel ikke så ofte at noen dør kun av høy levealder ? Det ligger jo alltid noe bak et dødsfall liksom, selv om man har blitt utgammel så er det jo gjerne en årsak til døden, som f eks hjertesvikt, kreft, slag, lungebetennelse etc - så hva vil det si å dø av høy alder ? Kan det tenkes at hundene i undersøkelsen døde i høy alder, men at avlivningen ble utløst pga sykdom da ? Nå regner jeg med at BÅDE alder og årsak til avlivning ble registrert altså, men.. hehehehheeh...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men altså... Det er vel ikke så ofte at noen dør kun av høy levealder ? Det ligger jo alltid noe bak et dødsfall liksom, selv om man har blitt utgammel så er det jo gjerne en årsak til døden, som f eks hjertesvikt, kreft, slag, lungebetennelse etc - så hva vil det si å dø av høy alder ? Kan det tenkes at hundene i undersøkelsen døde i høy alder, men at avlivningen ble utløst pga sykdom da ? Nå regner jeg med at BÅDE alder og årsak til avlivning ble registrert altså, men.. hehehehheeh...

Det var det jeg mente - i undersøkelsen kom det fram at veldig, veldig få hunder døde av alderdom ALENE. Klart en kan dø i høy alder, men det var andre faktorer som utløste avlivningen. For både fødselsdato, dødsdato og avlivningsårsak ble registrert, blant annet.

Vi har for eksempel måttet si farvel til 11 hunder. To sovnet inn av seg selv, den ene sovnet inn mens den lå til overvåkning hos veterinær og døde mens den fikk en ny mageutspilning (som hunden var inne for å få sydd fast magesekken for, men pga juleavvikling var det dårlig overvåkning da - ikke bitter i det hele tatt...), den andre hadde kroppen full av infeksjon da den sovnet inn en natt (gikk på antibiotika). Ni har vi altså avlivet, og åtte av dem kan vi si ble avlivet på grunn av den og den sykdommen, uansett alder. Én eneste avlivde vi på grunn av høy alder, og da var kroppen begynt å streike og hun var blitt så redusert generelt sett at hun fikk slippe mens hun enda hadde verdighet og fungerte, vi orket ikke å vente til å hun snublet seg fram, ikke så og ikke hørte, eventuelt til hun fikk en konkret sykdom, det er ikke riktig mot dem.

Og jeg tror ikke vi har vært uheldige, jeg har inntrykk av at dette er normalen, i hvert fall i mitt rasemiljø.

Dermed får vi en slags konklusjon om at veldig mange hunder dør av en sykdom, og altså er det umulig å avle på kun friske hunder som aldri har vært og aldri kommer til å bli syke.

Bare for å spore dette tilbake til avl igjen, screenings og prioritering av sykdommer.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det hadde jo vært interessant å høre argumentasjonen til de som overstyrer ekspertisen - utover at det ikke er et problem på rasen, hvilket ikke er mulig å dokumentere siden keratitt ikke registreres. Snedig liten sirkel, det der.

Jeg tror ikke de har noe argument, utover det at de ikke syns det er et problem på rasen.

Men om det holder med KJENT HD-status, det holder å øyelyse en gang i etårsalderen før sykdommer får utviklet seg, en ikke har krav til kjent mentalstatus - hva er igjen da av godkjente screeningssystem? Jeg tenker worst case scenario og utvikling over tiår, det burde jeg understreket. Og en ser jo lett på andre raser at når en ikke har spesielle krav til avl, er det utstillingstitler som får dominere avl'en. De fleste vil jo påstå at deres hunder er gode familiehunder, og har ikke vært plagsomt syk før den skal parres.

Reglene pr i dag er fri HD-status, og fri AA-status for norske hunder (det er jo ikke i alle land de røntger for AA). Det det er snakk om, er om det er nødvendig å ha fri AA-status (HD'en skal visst fortsatt være fri). Noe jeg syns er merkelig, når det er fler og fler AA-diagnoser, mens HD-statestikken stort sett er den samme. Det er ingen regel for at hundene skal være øyelyst i ett års alder heller, bare den er øyelyst en gang før første parring. Mentalitet er et (stort) kapittel for seg selv, men det er jo ingen som mener at de avler på dårlig mentalitet (en oppdretter påsto til og med at h*n aldri hadde sett en import med dårlig mentalitet, h*n.. Heldigvis var det noen der som kunne hjelpe vedkommende med den noe selektive hukommelsen, så nå lever h*n ikke i den villfarelsen lenger :icon_redface: ).

Men jo, innimellom så føles det som at det viktigste avlskriteriet er antall gode utstillingspremieringer en hund har fått.. Samt at de har korrekt bitt, da.. Og det er neppe positivt, nei..

Amen til det siste!

Det kunne jo vært interessant med et testprosjekt, hvor en fikk øyelyst en såpass stor mengde av belgere at en kan snakke om gyldig statistikk ut fra de resultatene. Altså framfor å innføre krav til øyelysning før parring, kunne en brukt et halvt års tid, få øyelyst 150 av landets belgere uavhengig av om de skal parre eller ei, og sett hva resultatene sier. Så har en tallmateriale en kan fatte avlsregler ut fra. Men, noen må bekoste det og organisere det, selvfølgelig. Vilje og evne og sånn.

Det ville hjulpet om man - bare for ett år, i første omgang kanskje? - faktisk øyelyste alle avlstisper og avlshanner, samt 1, 4 og 7åringene. Da vil man få en ganske grei oversikt, og kanskje til og med se når evt. problemer dukker opp. Det burde være alles interesse det (så skal jeg la være å lire ut av meg noen kommentarer om valpekjøpere som vil ha friske valper, men ikke syns de trenger å være med å fylle statestikker sånn at man får en god oversikt over hvor friske linjer man har).

Jeg kan selvfølgelig ikke påstå at det gjelder for alle raser, men for en tid tilbake ble det gjort en levealdersundersøkelse på berner sennenhund, boxer og bichon frisé - og der fikk en det funnet, på alle tre rasene. Veldig få eiere krysset av for at hunden døde av høy levealder, mett av dage. De aller fleste hadde latt hunden slippe på grunn av forkalkninger, kreft, voksende hjerte, hjerteproblemer, gemytt, nyresvikt, også videre, rett og slett sykdommer og plager.

Og så lenge hunden får slippe og likevel har høy alder er vel ikke det så krise? Det betyr jo bare at hunden har det privilegium at den kan slippe før det blir for ille, jamfør mennesker som visner på aldershjem uten å vite hvem de er eller hvem det er som kommer på besøk, med smerter de ikke kan formidle til andre, og ellers uten mye til livskvalitet. (Ja, jeg er for aktiv dødshjelp).

Litt OT, men veldig interessant: Undersøkelsen viste også at bichon frisé ikke lever så lenge som en skal tro. "Alle" små raser blir jo 15 år, men det gjaldt ikke friseen. Den levde i snitt ikke mye lenger enn en berner. Har dessverre ikke tallene lett tilgjengelig, men kan grave fram om interessant.

Dermed får vi en slags konklusjon om at veldig mange hunder dør av en sykdom, og altså er det umulig å avle på kun friske hunder som aldri har vært og aldri kommer til å bli syke.

Bare for å spore dette tilbake til avl igjen, screenings og prioritering av sykdommer.

Svarer på de to siste quotene i en, fordi det henger sammen.

Nå er det vel ytterst få hunder som "får lov" til å sjøldaue - og det syns jeg er positivt (jeg er også for aktiv dødshjelp). Men skal man f.eks se på den eneste hunden jeg har hatt som ble gammel, så ble ikke han avlivet fordi han var gammel først og fremst, selv om han ble nesten 13 år. Han ble avlivet fordi han fikk forkalkninger i bekkenet etter en bilulykke, og med de forkalkningene kom stivhet og halting. Det er mulig han kunne levd et par år til om han ikke hadde forkalkninger, og det kan hende han hadde blitt "gammel og stiv" selv uten forkalkningene. Det vet vi jo ikke i dag, liksom.. Men en hund som blir gammel, bør vel regnes som en frisk hund, selv om den til syvende og sist blir avlivet av "sekundærforandringer" - også mennesker har en tendens til å utvikle sykdommer når de blir eldre, ikke sant.. At man blir mer mottakelig for sykdommer når man er gammel, er naturlig.. Og jeg tror ikke det er det man mener når man sier at man syns at man bare skal bruke friske hunder i avl..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men jo, innimellom så føles det som at det viktigste avlskriteriet er antall gode utstillingspremieringer en hund har fått.. Samt at de har korrekt bitt, da.. Og det er neppe positivt, nei..

Jamen DET er jo knallviktig sånn at de kan bite reint når de biter *flir*.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Reglene pr i dag er fri HD-status, og fri AA-status for norske hunder (det er jo ikke i alle land de røntger for AA). Det det er snakk om, er om det er nødvendig å ha fri AA-status (HD'en skal visst fortsatt være fri). Noe jeg syns er merkelig, når det er fler og fler AA-diagnoser, mens HD-statestikken stort sett er den samme. Det er ingen regel for at hundene skal være øyelyst i ett års alder heller, bare den er øyelyst en gang før første parring. Mentalitet er et (stort) kapittel for seg selv, men det er jo ingen som mener at de avler på dårlig mentalitet (en oppdretter påsto til og med at h*n aldri hadde sett en import med dårlig mentalitet, h*n.. Heldigvis var det noen der som kunne hjelpe vedkommende med den noe selektive hukommelsen, så nå lever h*n ikke i den villfarelsen lenger :) ).

Men jo, innimellom så føles det som at det viktigste avlskriteriet er antall gode utstillingspremieringer en hund har fått.. Samt at de har korrekt bitt, da.. Og det er neppe positivt, nei..

Da leste jeg litt fort over her, for jeg forsto det som at de skulle fjerne krav om HD-fri, at det holdt med kjent status. Men dette gjelder altså "bare" på albuene, om forslaget går gjennom? Og jeg som synes det er uforståelig fra før av at så mange raser som røntges på hoftene ikke røntges på albuene - det er jo framme brorparten av kroppsvekten og belastningene kommer!

Og siden det ikke er bedt om kjent status på albuene hos NKK (det er det bare st. bernhardshund som har gjort), er jo ikke veien lang fra ikke bry seg om status til ikke bry seg om å røntge. Hvorfor skal det være kjekt å vite status, om en kan avle på det en vil?

Det ville hjulpet om man - bare for ett år, i første omgang kanskje? - faktisk øyelyste alle avlstisper og avlshanner, samt 1, 4 og 7åringene. Da vil man få en ganske grei oversikt, og kanskje til og med se når evt. problemer dukker opp. Det burde være alles interesse det (så skal jeg la være å lire ut av meg noen kommentarer om valpekjøpere som vil ha friske valper, men ikke syns de trenger å være med å fylle statestikker sånn at man får en god oversikt over hvor friske linjer man har).

Det gjør vondt å legge ned litt innsats, vettu!

Svarer på de to siste quotene i en, fordi det henger sammen.

Nå er det vel ytterst få hunder som "får lov" til å sjøldaue - og det syns jeg er positivt (jeg er også for aktiv dødshjelp). Men skal man f.eks se på den eneste hunden jeg har hatt som ble gammel, så ble ikke han avlivet fordi han var gammel først og fremst, selv om han ble nesten 13 år. Han ble avlivet fordi han fikk forkalkninger i bekkenet etter en bilulykke, og med de forkalkningene kom stivhet og halting. Det er mulig han kunne levd et par år til om han ikke hadde forkalkninger, og det kan hende han hadde blitt "gammel og stiv" selv uten forkalkningene. Det vet vi jo ikke i dag, liksom.. Men en hund som blir gammel, bør vel regnes som en frisk hund, selv om den til syvende og sist blir avlivet av "sekundærforandringer" - også mennesker har en tendens til å utvikle sykdommer når de blir eldre, ikke sant.. At man blir mer mottakelig for sykdommer når man er gammel, er naturlig.. Og jeg tror ikke det er det man mener når man sier at man syns at man bare skal bruke friske hunder i avl..

Jeg satte det litt på spissen, da noen her inne mente at det var forkastelig at oppdrettere avlet på syke hunder - og satt på spissen kan en jo si at veldig mange hunder dør av en eller annen sykdom, og altså har vært syk = ikke frisk. Om du skjønner meg?

Even kommer neppe til å dø av alderdom, hvis forkalkningene hans går på skal han få slippe lenge før kroppen for øvrig streiker, og jeg tror ingen vil kunne si noe annet enn at han har blitt en gammel berner. Men det er jo mulig at også hans valper-som-aldri-ble-noe-av-men-som-jeg-gjerne-skulle-hatt også ville fått de samme problemene med forkalkninger i godt voksen alder.

Og da er det jo jeg som oppdretter som må prioritere. Det ligger ting på X'ens linjer også, men de har jeg med i beregningene, og har tatt et standpunkt til, jeg tar risikoen fordi det er så mye annet bra, og fordi alternativene er verre, og jeg finner ingen linjer uten "noe".

Prioriteringer, og kunnskap. Det ble ramaskrik da X'ens bestefar døde syv år gammel, fordi han var brukt så veldig mye i avl - nå ville jo alle hans avkom dø av det samme!

Da måtte enkelte lære at borrelia ikke er arvelig...

Det finnes dødsårsaker som ikke er arvelig, så en må ikke se seg blind på død heller.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg syntes det var greit å rønke min hund selv om det ikke har vært noe tegn til noe galt. Ville bare viste helt sikkert før jeg begynte å bruke han til kløv, trekke eller å sykle med han. Hadde han vist tegn til noe ville jeg jo tilpasset treningen der etter.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Ser at det er nesten 6 år siden noen har skrevet her, men jeg prøver likevel:  Har et par spørsmål om whippet som jeg lurer på. 1) Leser her og der at det er veldig lett at de får overflatiske skader på kroppen, pga av full fart under "fri leik". Hvordan er det å kombinere tur  i typisk norsk skog med en løs whippet?  2) Whippet har jo jaktlyst. Er det mange som har erfaring med at naboens katt har fått en ublid skjebne? 3) Når det gjelder jaktlyst; er det helt "på trynet" å sette munnkurv på en whippet som skal få rase fra seg i fritt løp? Bare noen spørsmål fra en som har whippet på lista over "hunder jeg kanskje kunne tenkte med, når den hunden jeg har nå rusler til de evige jaktmarker"...
    • Skal sjekke den sida da jeg får tid.  Når det kommer til aktivisering har det vært lite i det siste, men alle problemene jeg viser til er helt uavhengig av hvor mye aktivisering han har fått i det siste. I hele sommer feks var det 2 5-minutters turer hver dag, en tur på en halvime og 1 til 1,5 time i en hundepark hvor han kunne springe og lukte og utforske, hvor mellom 10 og 40 minutter hver gang ble brukt til agility, rally lydighet og andre øvelser. Det var da altså 6 av 7 dager i uka i månedsvis. Før også har han fått minst en time hver dag pluss trening. Ren hundetrening vi drev med ellers gjorde han mer sliten, men det hjalp som sagt ikke på noen av problemene nevnt over. Ikke på bjeffing, piping, aggresjon eller noe annet. Nå siste måneden har det ikke vært tid til å følge opp det med så mye aktivisering dessverre.  Så selv om det ikke har vært direkte trening så har det ihvertfall vært aktivisering med egentrening fra min side.  Jeg vil tro at hvis noen har tid til mer aktivisering enn dette så kan han nok være en "bedre" hund. Men det krever vel også at noen er i en situasjon hvor dem ofte kan få besøk av noen som er vant med hund.  Sånn som situasjonen er nå har jeg heller ikke mulighet til å følge opp med veldig mye fysisk aktivitet, fordi skaden jeg har begrenser det til at selv 30 minutter lange turer er å strekke ting og selv det er vanskelig noen dager.  Hvis det hadde vært mulig hadde jeg skulle ønske jeg kunne hatt han videre. Jeg vil fort være i en situasjon hvor dette er et problem som ikke vil fungere videre i hverdagen. Utenom det så har jeg først nå egentlig innsett hvor store verdier på eiendommen som har forfalt fordi jeg ikke takler konstant bjeffing hele tiden. Bjeffingen, sånn utenom hørselskaden, tærer enormt mentalt for det føles som om noen skriker konstant. Jeg har forsøkt noen som har han noen helger innimellom og han er roligere der enn han er hos meg, foreldrene mine og flere anre som har passet han. Eller ihvertfall etter første dagen. Jeg har kontakt med oppdretteren, så kan jo høre om det. Han har prøvd litt gjeting, hvor han spredte flokken i alle retninger og kun var opptatt av å jage. Er også en del jaktinnsikt, så ikke sikkert det er noe han fungerer veldig godt med.  Men ja, jeg ser for meg omplassering er vanskelig. Det krever noen som har erfaring med lignende hunder og som i tillegg har mye tålmodighet. Absolutt alt annet enn lyden er noe som fint hadde gått ellers også
    • Her trenger du definitivt hjelp. Jeg vil anbefale å sjekke https://atferdskonsulenter.no/,  det er mange flinke der over store deler av landet. Jeg er på reise og har ikke hatt tid til å lese nøye gjennom, men mitt første spørsmål er hvor mye aktivisering får han på regelmessig basis? Dette høres ut som en gjeterhund med mye kapasitet, og ta tenker jeg at det er en hund som må få brukt seg nok både fysisk og mentalt hver dag. Du beskriver noe hundetrening "som kolliderte med andre ting", og enkelte episoder/tilfeller, men en aktiv gjeterhund trenger jo fort god trening ihvertfall noen dager i uken og litt småtrening til daglig. I tillegg til nok fysisk. Folk jeg kjenner med border collier og andre aktive hunder trener jo gjerne hundesport et par timer to-tre dager på ukedagene, i tillegg til kurs og/eller konkurranser i helgene, samt lange turer enten med sykkel eller løping.  Av måten du skriver på høres det veldig ut som det eneste du ønsker er å slippe å ha hunden. Det vil være en ganske stor jobb å trene bort mye av denne adferden, og jeg tenker det må være en helt fair vurdering om du ønsker å leve med denne jobben. Å ha hund er en livsstil, og en hund med adferdsproblemer legger mange føringer i hverdagen. Jo mindre mulighet du har til å tilrettelegge hverdagen etter hundetreningen, jo lengre tid vil det ta å få bukt med problemene. Dessverre kan det være vanskelig å omplassere en slik hund, men HVIS det i hovedsak er mangel på aktivisering som er utfordringen så kan det være aktuelt for noen som vil ha en arbeidshund med mer kapasitet. Er han prøvd til gjeting? Har du kontakt med oppdretter? Det kan jo være verdt å høre om de vet om noen som kan være aktuell for å ta over hunden. Eventuelt kan du jo ta kontakt med en av adferdskonsultentene på lenken over og få en vurdering av hunden. 
    • God dag. Jeg skriver her fordi jeg trenger råd og tips for en hund som kan beskrives som vanskelig. Selve teksten kommer etter oppsummeringa: Oppsummert: Hund på 5 år. Hunden lager veldig mye lyd i de aller fleste situasjoner. Det er trent på å stoppe dette med ignorering, belønning for å være stille, rolig, det er brukt omvendt lokking , med mer. Ikke fungert. Hunden er aggresiv mot en del ander hunder. Trening og kjemisk kastrering har ikke hjulpet. Hundens adferd ødelegger de fleste aspekter av livet til eier.   Så jeg har en hund som er veldig energisk og med mye lyd. Det er en gjeterhund, hannkjønn, på 5 år. Energisk går fint. En hund som er hyper, vil leke, spretter rundt i sofaer og maser går egentlig helt greit. Det som derimot er et stort, stort problem, er lyd. Først og fremst bjeffing, men også mye piping. Ikke bare har jeg fått hørselskade av det som hvis verre kan gjøre at jeg sliter med å være sosial, dra på butikken, arbeide, med mer, men det går utover meg mentalt og påvirker alle aspekter av livet mitt svært negativt. Adferden går på at det bjeffes for eksempel når biler kjører forbi utenfor huset. Før var det bare en spesifikk nabo som det ble bjeffet mot og det var ingen måte å avverge det på som jeg fikk til selv de få gangene jeg visste bilen ville passere på forhånd. Nå er det de fleste biler. Det varer jo bare 2-3 minutter med intens bjeffing, stramline hvor han kveler seg selv og røsker tak i båndet hvis han står ute. Er han inne prøver jeg å avverge det, men han vet lenge før meg at en bil er på vei forbi og det er omtrent umulig å reagere fort nok. Men det er trent på at han var ros og belønning for å være stille når noen kjører forbi, når han bjeffer brukes det innkalling og han får ros og belønning for å komme til meg og for å være stille. Det virker til å ha null effekt utenom de gangene han reagerer. Andre ting som gir bjeffing ute er hvis jeg driver med arbeid utenfor rekkevidde for båndet hans. Han kan bjeffe i timevis uten stopp. Det skjer ikke alltid at det er timevis, men det alltid en del bjeffing og det varer alltid minst 10 minutter. Han kan fint ligge å se på og følge med, men det er sjeldent han gjør det uten at jeg blander meg inn. Han bjeffer også da mye mer mot naboen, hvis hunden der er i hagen, selv om han ikke ser den hunden, hvis jeg er ute. Hvis han ligger rolig og får ros for det vil det alltid, hver eneste gang, føre til at han bjeffer kontinuerlig etterpå. Jeg må dessverre si at den eneste måten jeg får han til å være stille, etter årevis med trening på at han får ros og belønning for å ligge stille å følge med, er å fysisk ta tak i han. Løfte han opp, eller legge han i bakken er eneste muligheten. Alternativet mitt eller ser å låse han i bilen mens jeg holder på ute. Selv om jeg ikke har naboer tett på, så forstyrrer det langt unna. Jeg har sett folk som jeg vet bor mange hundre meter unna kjøre forbi og snu hos naboen og tilbake igjen, som der ser ut som bare ville sjekke hvorfor det er så mye lyd her og om en hund står alene i en hundegård eller lignende. Så dette her plager folk som bor minst 400 meter unna. Hvis jeg skal gjøre ting ute, så vil jeg ikke låse hunden i bilen i 8 timer i strekk. Dette her har over de siste årene gjort at jeg på generell basis har gjort veldig lite ting ute. Annslagsvis har jeg ting jeg lett kunne ha fikset ute for et år siden, som har blitt verre og nå vil koste meg mye mer tid, energi og penger å fikse. Verdier for sikkert 50 000 er da ødelagt over at jeg verger meg mot å bevege meg ut for å gjøre ting. Så til dette punktet: Hva kan man gjøre? Jeg har i årevis prøvd å forsterke positiv adferd med å belønne og rose da han er rolig, men hver eneste gang det har blitt gjort i alle år, har det ført til bjeffing. Nå orker jeg ikke gjøre det da han er stille, så han får ikke ros for det, fordi da må jeg fysisk ta tak i han for at lyden skal gi seg. Det neste er jo å være hjemme alene. Han klarer seg helt greit med å være hjemme alene hvis jeg drar tidlig. Men det må være før 8, ellers blir det enormt leven som jeg ikke tror gir seg med det første. Før det er et par bjeff så ok. Det virker da heller ikke som han bjeffer like mye på alt som skjer utenfor huset, men det er nok en del på noe da også. I fjor, etter at han ikke hadde vært så mye alene på 3 måneder, fikk han det for seg at han skulle bjeffe da jeg kom hjem. Jeg har aldri gått inn da han har bjeffet. Det tok to uker før han roet seg og et par måneder før han nå igjen nesten ikke bjeffer da jeg kommer hjem. Første to dagene satt jeg og ventet i bilen i over tre timer før han ikke bjeffet mer. Nå bjeffer han kun da jeg først er ved dørhåndtaket. Dette er noe jeg synes er helt greit. Men den opptreningen igjen for at den bjeffinga skulle gi seg var ekstremt demotiverende. Jeg måtte avlyse alle andre planer for dagene og ofte gjorde det at jeg heller ikke hadde tid til å gå tur med hunden, fordi hele kvelden var borte. Reiser jeg bort senere på dagen og kvelden er det ekstremt slitsomt. Jeg får en hund som er hyper, bjeffer i et sett og som er stresset resten av dagen. Det virker da også som han bjeffer ekstremt mye på alt som skjer utenfor huset mens jeg er borte. Da han var valp trente jeg på å være ute i korte turer og kom inn igjen da han ga seg med å bjeffe. Jeg utvidet det gradvis, men det tok langt tid før han ga seg med å bjeffe. Før jeg til slutt bare måtte «hoppe i det» og la han være hjemme alene, så kom vi aldri under 10 minutter med bjeffing.  Samme hvor mye mental trening som var gjort føre eller hvor lange turer som var gått. Så hva kan jeg gjøre her?  Hvilke andre tiltak er det? Neste punk er lyd innendørs. Han bjeffer ikke så mye inne, «sånn egentlig». Det er når det går forbi noen med hund, med søpledunker og på de fleste biler. Før var det som sagt bare en bil, men nå er det så å si alle. Til gjengjeld bjeffer han ikke like lenge inne som han gjør ute, men lyden er veldig, veldig høy. Det er trent på å avverge situasjoner med innkalling, holde oppmerksomheten borte fra det utenfor, hundetrening og generelt belønning når han er stille. Jeg har for lengst gitt opp muligheten for at han forholder seg rolig og ikke springer til vinduet for å følge med. Dette er samme problemene som ute, sånn generelt. Hovedproblemet, sånn generelt, er jo når det er besøk. Det her gjør at jeg nesten aldri drar på besøk til noen og så å si aldri har besøk eller inviterer folk hit. Det er få som takler å være hos meg, eller som takler å ha han i huset. Det betyr at i praksis må jeg sette han i bilen for seg selv de fleste ganger noen er på besøk. Det varierer fra dag til dag, person til person, men det er ekstremt slitsomt i til og med de beste tilfellene. Når noen kommer er det enormt med bjeffing og noen ganger også hopping. Det er trent på at han ikke får oppmerksomhet av de som kommer på besøk eller meg når han hopper, men hvis jeg ikke gir alle som kommer på besøk hit hørselvern før dem kommer inn døra, er det umulig å ignorere bjeffingen. Personer med apple watch får beskjed om at miljøet dem er vil gi varig hørselskade ganske kjapt etter dem kommer hit. Det er da trent på å ignorere han, så godt det lar seg gjøre, men det er umulig. Han kan som sagt bjeffe timevis på egenhånd hvis det ikke blir tatt tak i. Ingen jeg kjenner er villig til å stå i gangen min i timevis for å vente på at en hund gir seg med å bjeffe. Når man sitter og prater senere, da første runde har roet seg litt, bjeffer han hele tiden når det snakkes. Han har mye lettere for å være stille hvis ingen snakker. Han krever konstant oppmerksomhet og hvis ikke folk tar på han, leker med han, eller bruker kommandoer som han får noe for, så vil det være konstant lyd. Det er trent på at han skal ligge stille, uten å bjeffe, eller bare sitte rolig. Det funker helt til han får ei belønning eller helt til han føler det har gått for langt tid uten belønning. Han blir roligere etterhvert med besøk, men det tar timevis. Fort en 2 til 3 timer, noen ganger lengre. Jeg hadde flere på besøk her for en stund siden. Da hadde jeg før på dagen gått over en time med han, vært 1,5 timer i en hundepark vi hadde leid så han kunne springe fritt og drevet en halvtime med mental trening. Han begynte å bli rolig 4 timer etter at gjestene kom. Ikke har jeg tid til å bruk så mye tid hver gang jeg skal ha gjester over, men likevel er han ikke rolig før de fleste besøk er ferdig. Han har ikke blitt noe bedre på dette i det hele tatt. Jeg får også alt for sjeldent besøk til at det kan trenes på ofte og jeg har ingen måte å gjøre så jeg kan få besøk veldig ofte heller. En av grunnene til det er jo at det er umulig å snakke sammen eller på noen måte ha det normalt sosialt med noen hvis man også skal trene på dette. Dette medfører også store problemer med hundepass også, hvor da foreldrene mine generelt ikke orker bråket. Dem kan ikke ha besøk, det er lyd hver gang noen er ute og noen inne. Du kan ikke reise på butikken uten at den som er igjen hjemme omtrent mister hørselen. Det er blitt så dem ofte både gir kos, oppmerksomhet og belønninger når han bjeffer, fordi dem klarer ikke lengre lyden. Det forsterker jo så klart bare adferden, men alternativet for dem er å låse han ute i bilen mesteparten av døgnet. Alternativet for meg er at jeg aldri får møtt venner hvis jeg ikke har noen muligheter til hundepass. Hva og hvordan skulle man trent på det her? Hva kan man gjøre? For å gjøre lista enda lengre er det også et problem med aggresjon mot andre hannhunder, og i tillegg noen tisper. Forsøkte nå kjemisk kastrering for å se på effekten av det og det hjalp ingenting. Ikke på noen av punktene over og heller ikke på dette. Det virker faktisk som aggresjonen, spesielt mot noen tisper og visse hundetyper har blitt verre. Vi var en del i offentlige hundeparker da han var valp. Det gikk veldig bra veldig lenge, men det var noen krangler som han ble tatt i. I tillegg har det vært flere, da spesielt småhunder, som har gått rett til angrep på han. Senest i fjor vinter var den som sprang løs og kastet seg rett i strupen på han. Han har også blitt angrepet av en aggresiv labrador to ganger, men merkelig nok er ikke dette hundetypen han reagerer mest på. Han er også veldig dominant, noe som også gjør ting utfordrende for andre som også er det. Han deler ikke på godbiter eller leker med egentlig noen andre hunder, annet enn kanskje to. Her har jeg trent med omvendt lokking, avbryte blikkontakt, holde oppmerksomheten hans på kommandoer og oppgaver, belønne for å ignorere og andre ting. Det virker til å ha hatt minimal effekt på adferden. Det gjør at det veldig få andre hunder jeg tørr å slippe han til. Her også lurer jeg på hva man kunne ha gjort for å forbedre dette? Det her er det desidert minste problemet, men det er heller ikke særlig positiv opplevelse for meg, andre hundeeiere eller de som vil passe han. Så er det effekten på meg da. Det her er ikke lett. Jeg har jobba mye med det i perioder, men nå er dette bare ting jeg finner meg i. Jeg har ikke energi, spesielt mentalt, til å forholde meg til det. Bjeffingen får meg som oftest sint og frustrert. Det kreves energi for å bare holde igjen når det bjeffes på det meste fra å fysisk slå, sparke og kaste hunden i veggen. Spesielt da fysisk bli holdt fast , bli skreket til ol er de eneste tingene som stopper adferden, annet enn tid. Jeg har ikke nerver igjen til å la det holde på og ikke energi igjen til å fikse det. Man må takke nei til en del sosialt, fordi det er vanskelig med hundepass og hunden sliter med å være alene på kveldstid. Det gjør at man blir invitert med på mindre ting og det sosiale nettverket minker. Drev på med noe med hundetrening, men det kræsjet med andre ting jeg prøvde på med trening og sosialt. I tillegg er hørselskaden sånn at slike miljøer, i hvert fall regelmessig, kan bli veldig slitsomt. Jeg har da heller ikke ofte besøk og det er så klart mer sjeldent pågrunn av alt bråket og styret. Bare det å dra på besøk hos noen betyr at hunden må være låst i bilen fordi lyden og energien blir alt for mye ellers. Jeg kan heller ikke generelt være med andre hundeeiere, fordi det er en større sjanse for at han reagerer negativt enn positivt på andre hunder. Av alle mine beste dager siste årene er alle uten hund. Har jeg en dårlig dag har den aldri blitt bedre, bare lik eller dårligere. Har jeg en god dag blir det aldri bedre, bare på det beste lik, men alt for ofte dratt ned til en middels eller dårlig dag. En middels dag er de eneste som innimellom blir bittelitt bedre, men alt for ofte blir også disse dagene dårligere. Det pipes også mye til tider, og det og bjeffingen har fått meg innimellom låst innpå badet for meg selv for å komme meg unna. Jeg kjenner at hele meg krymper sammen, hvor jeg nærmest søker en fosterposisjon og hvor jeg blir sittende å glane på ingenting på telefon, på noen dumme mobilspill eller lignende. Hjernen min «kortslutter» og jeg får bare ikke til å fungere ordentlig. Det går utover husarbeid, hunden så klart, og andre obligasjoner jeg har. Ikke minst tar det bort tid fra faktisk avslapping og restaurering, fordi jeg kjenner kropper er superstressa og jeg får ikke til å sette på en film eller gjøre noe som slapper meg av. Jeg har gått i lengre perioder med et stress som noen ganger presser i brystet, eller gir meg hodevondt nok til at jeg bare vil legge meg i et mørkt rom alene resten av dagen. Akkurat nå har jeg det siste året også hatt et problem med et bein som forhindrer meg fra å gå lengre turer uten å ta medisiner. Sånn som det ser ut nå vet jeg ikke om det vil bedre seg og det er ikke funnet noen reel årsak til problemet. Det gjør jo også at man må være mer kreativ på å få ut energi fra hunden, men at det også da generelt er vanskelig å gi det som trengs. I tillegg flyttes det til enten ei leilighet eller rekkehus pga jobb og den lyden vil ikke kunne fungere i noen av delene.   Så det her er det hele. Bare mer enn 3 hele A4 sider med tekst. Jeg har tenkt til å kontakte noen hundeinstruktører for å sjekke hva man kan gjøre noe med. Siste to dagene nå har han ikke vært så ille, så man glemmer fort hvordan det er på det verste. Jeg kunne også skrevet mye mer, men det her er alt for langt fra før.  Alle tips for hva man kan gjøre tas gjerne i mot, men jeg tror jeg må se på en løsning med omplassering, hvis mulig. Samme hvor glad man er i dyret, så tror jeg ikke jeg klarer mer. Spesielt da ikke mine foreldre orker å være hundepasser særlig mer og jeg også skal flytte.
    • Jeg ville ikke vært redd for mellompuddel. Ta dere en tur på puddeltreff og møt noen i ulike størrelser! Puddel er høyst undervurdert og jeg tenker det kan passe bra til kriteriene. Hundene krysses jo dessuten mellom størrelsene, og det er en del variasjon. Jeg har møtt mange fine mellompuddel de siste årene, siden jeg har veldig lyst på en selv. Det er også stor forskjell inad i kategoriene, jeg ser på mellom, men en liten storpuddel er et alternativ. Personlig har jeg dårlig erfaring med wheaten terrier. De kan være supre hunder, men de er terriere og har sterke, egne meninger, og jeg er usikker på om jeg har vært på et problemhund/passeringskurs uten en wheaten... Toller mener jeg bør brukes aktivt og det er litt mentalt rusk på dem, da ville jeg heller gått for golden eller labrador. Korthåret collie - passer kriteriene men røyter en del. Langhåret collie - må børstes. For førerorientert og samarbeidsvillig tenker jeg retriever, gjeterhund og noen typer jakthunder. Hvis det er mye unger og styr så kan gjeterhunder blir stresset. Jeg tenker litt på lagotto eller spansk vannhund - men sjekk veldig nøye gemyttet! Da jeg var aktivt var det ganske mye dårlig på dem, så mye at en aktiv lagottoeier med tre hunder advarte meg mot å vurdere det. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...