Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvor går grensen for menneskeligjøring av hunder?


MegaMarie

Recommended Posts

Jeg for min del synes det er tull å kle på hunder. Et dekken går greit, men kjoler og annet dill dall er ikke helt min greie.

Likevel skal folk få gjøre som de vil med sine bikkjer, men når man begynner å snakke om at hunden har følelser utenom de instinktive, blir det vel ganske mye menneskeliggjøring...

Har feks en nabo som kjøper lørdagssnop til hunden sin. Greit nok det, hadde det vært hundesnop. :icon_redface: Hun øser på med seigemenn og frukkarameller osv osv

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er ikke så godt å si egentlig. Er vanskelig å holde balansen mellom å gi hunden det den faktisk trenger, og det å gi den det vi tror den trenger. Tyson får ikke middagsrester, han har ikke diamanthalsbånd og han har kun ett eneste turbånd pluss en sele. Han eier ikke så mye, bare det han trenger og det som er nødvendig. Han får være den han er så lenge han følger husets regler. Men jeg menneskeliggjør ham litt ettersom jeg føler han blir litt som et lite barn for meg. Jeg overbeskytter ham litt, lar ikke hvem som helst passe på ham, og jeg har litt silkehansker i håndteringen. Ofte lurer jeg på hva han tenker om meg, om han er lei seg for noe, osv. Jeg tilegner ham litt menneskelige følelser, men jeg skylder litt på min uviten om hvor mye en hund egentlig forstår av forskjellige situasjoner.

Edit: Jeg snakker masse med hunden min! Men jeg liker det og føler kontakten blir litt bedre. Jeg vet han ikke forstår meg, men han reagerer på hva jeg sier. Jeg duller også mye med ham :icon_redface: Han er "mammadalt" :blink:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tja.. Grensen i forhold til hva? Min egen grense?

Jeg tillegger hunden mye mer menneskelige egenskaper enn hun har. Som regel overvurderer jeg vel hennes evne til å vurdere og forstå situasjoner og "velge" atferd i de ulike situasjonene. Så har jeg en tendens til å få dårlig samvittighet for å gå fra henne på dagtid, jeg innbiller meg at hun blir lei seg og har lyst å være med... :icon_redface: Faktum er vel at hun kroer seg i sofaen og sover helt fra jeg drar til jeg er tilbake. Prøver å huske på at hun bare er hund da :blink:

Ellers har hun to gensre, det skal jeg innrømme. Den ene er kjøpt bare på tull på ebay (rååååsa camo :blink: aldri i bruk) og den andre er en ullgenser/dekken moren min har strikket for å ha i bilen på kalde dager (hun er som regel med samboeren min på jobb, og en periode i vinter var det litt kaldt for henne hvis hun måtte sitte i bilen et par timer). Hun har mange flere halsbånd enn hun trenger, men det er fordi jeg synes det er så moro å shoppe. Ikke fordi jeg tror hun merker noe forskjell fra eller til.

Jeg er jo klar over at jeg menneskeliggjør henne, men prøver å holde det på et minimum for at det ikke skal gå ut over henne på noe slags vis. Det tror jeg ikke det gjør nå, for den saks skyld.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når folk behandler dyret som et barn. Vanskelig å beskrive egentlig. Men noen behandler dyrene på en barneaktig måte, og duller alt for mye med dem og lar de ikke få være hund.

Litt sånn: åhhh nei ikke være slem med hunden og kjefte på den, for da blir hunden sååå lei seg og såret.

Og USA tendenser med giftemål og greier blir litt tullete. At de kler de opp i sko og kjoler. huff. Sitte ved middagsbordet med smekke rundt halsen og spise fra tallerken..

Men altså folk må jo gjøre akkurat hva de vil med hundene sine. Men jeg personlig syns det kan blir litt for mye til tider. Liker ikke helt den sammenligningen hvis det er snakk om avlivning eller omplassering, så kommer folk med den kommentaren: ville du avlivet/omplassert barnet ditt?? syns det blir litt overdrivelse. :icon_redface:

Ja, jeg snakker med hundene mine og duller jeg også, MEN jeg vet de er dyr.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så lenge man VET det er en hund med instinkter deretter man har i hus og faktisk skal oppdra, så er det vel mer eller mindre et fett hvordan man handler ut fra det :icon_redface:

Nå har jeg klær til Bridie også jeg :lol: Kun på pur f :blink: En t-skjorte med logo på som brukes når vi er på Land Rover treff. Bridie er jo maskoten vår. Og en hettegenser som det står "If My owner does'nt like you, neither will I" på. Brukt en gang :blink: (i tilegg til dekken. Tuppa fryser på vintern....)

Jeg snakker med henne, duller med henne, koser med henne, og kan tilegne henne "mennesklige tanker".

Men jeg VET det er en HUND jeg har. Og at de tankene jeg tilegner henne ikke stemmer. Og jeg behandler henne som en hund når det trengs. Det er vel her hovedsaken ligger, mener jeg. :yawn:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så lenge man VET det er en hund med instinkter deretter man har i hus og faktisk skal oppdra, så er det vel mer eller mindre et fett hvordan man handler ut fra det :cry:

Nå har jeg klær til Bridie også jeg :yawn: Kun på pur f :blink: En t-skjorte med logo på som brukes når vi er på Land Rover treff. Bridie er jo maskoten vår. Og en hettegenser som det står "If My owner does'nt like you, neither will I" på. Brukt en gang :lol: (i tilegg til dekken. Tuppa fryser på vintern....)

Jeg snakker med henne, duller med henne, koser med henne, og kan tilegne henne "mennesklige tanker".

Men jeg VET det er en HUND jeg har. Og at de tankene jeg tilegner henne ikke stemmer. Og jeg behandler henne som en hund når det trengs. Det er vel her hovedsaken ligger, mener jeg. :blink:

Kort og godt enig med deg her :icon_redface:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ganske enig med de fleste her. Jeg har dekken til hunden min, men bruker de svært sjeldent. Jeg har også masse halsbånd med og uten diamanter, som kan matche meg ol bare fordi jeg syns det er pent og gøyt. Jeg snakker til henne, nusser på henne og sier hvor glad jeg er i henne og sånt. Jeg tar henne med på "besøk" til venner og jeg har veske til henne. Men grensen går vell når man driver å bærer hunden rundt overalt og aldri la den gå, tar på den kjoler og alt mulig (såklart med mindre den liker det, sikkert noen som gjør det og).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er enig med mange her.. Så lenge man er klar over at det er en hund man har, som trenger oppdragelse og har instinkter osv.. Selv tillegger jeg nok hunden min en del mennesklige egenskaper og følelser. Jeg prater mye med henne, noe jeg tror hun liker selv om hun selvsagt ikke skjønner hva jeg sier :icon_redface:

Jeg har ikke så mye utstyr til henne, har ingen klær/dekken til henne og hun får ikke lov til å komme oppi senga, sitte ved bordet når vi spiser og får bare komme opp i sofaen om hun "spør om lov" først. Jeg må innrømme at jeg rister ganske oppgitt av folk som kler på hundene sine eller bærer dem rundt i vesker i tide og utide (hunden har jo bein og gå på!).

Samtidig er det sikkert noen som ville ristet på hodet av meg når jeg har "samtaler" med hunden min på kveldene :blink:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mmm... interessant spørsmål... og jeg må si jeg tar meg i lure på hva det er som gjør en handling til menneskeliggjøring av hunden?

Av og til er hundene mine i sengen min. De er ALLTID i sofaene... hvis de vil da. De er mer enn gjerne på fanget :icon_redface: Og jeg snakker med dem, nusser og koser på dem. Begge er litt mine babyer... men det gjør jo ikke at jeg håndterer dem som om de var barn. De ER og BLIR hunder. Den oppdragelsen de får hjemme hos oss, er tilpasset slik vi vil ha hundene. Blant annet får de ikke lov å henge rundt bordet når vi spiser. De får ikke tigge mat, og de må legge seg et annet sted enn i sofaen når det er folk som sitter der. Det funker supert :-). De må sitte pent før de får mat, og før de får gå ut. De må gå pent i bånd i blant, og de får herje som noen tullinger når vi har de løse.

Jeg må innrømme at jeg KLØR etter kjøpe stilige myndehalsbånd til dem. Fremdeles har jeg latt være. Men min bestemor har strikket genser til den eldste voffen, og han har div dekken og potesokker og leiebånd. Matmor er nemlig glad i shopping ;-) Men det går da på hva JEG synes er moro... ikke hva jeg tror hundene trenger :blink:

Jeg er forresten ikke tilhenger av å ha hunden i trillevogn, vekser, kle på kjoler, solbriller, sløyfer i pelsen mm... Det blir for teit. Men en viss tilfredstillelse av matmors/matfars shoppinglyst på hundens vegne ser jeg ingenting galt med, så lenge det ikke er DILL, men nøsvendige ting... Nødvendige ting kan nemlig også være stilige, kule, vakre... halsbånd med bling er fremdeles et halsbånd, f eks :blink:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er enig med mange her. Jeg synes ikke det å kjøpe mange forskjellige halsbånd til hunden, og å ha mye utstyr til den er menneskeliggjøring. Jeg kjøper utstyr for det første fordi jeg vil at utstyret skal være mest mulig komfortabelt for henne, og fordi jeg selv synes det er gøy å ha litt å bytte i. Tror nok de fleste handler f.eks 20 forskjellige halsbånd fordi de synes det er gøy selv, ikke så mye for at hunden skal føle seg kul... Jeg har også dekken til Dina, men da er det sånn bobledekken som hun bruker på vinteren fordi hun fryser. Jeg synes å kle hunden opp med kjole og hatt fordi den skal i konfirmasjon er menneskeliggjøring. Da går det litt utover hunden synes jeg.

Dina er babyen min, og jeg er så glad i henne at jeg ville ofret MYE for at hun skal ha det best mulig. Jeg snakker med henne, duller med henne og har henne i sofaen. Jeg føler ikke at det er å menneskeliggjøre henne. Jeg tilegner henne tanker og følelser, f.eks at jeg tror hun er lei seg for ting hvis jeg er streng med henne, eller drar fra henne noen timer. Det er nok kanskje på grensen til menneskeliggjøring og det prøver jeg så godt jeg kan å legge fra meg. Jeg synes det er litt dumt at mange kjøper små hunder og tror de omtrent er leketøy som ikke klarer å gå selv. Å trille hunden sin i en vogn synes jeg er tull. Små hunder klarer også å gå liksom... Jeg tror ikke de som er inne på dette forumet er de værste til å menneskeliggjøre hundene sine... Å kjøpe en hundesofa til 5000,- synes jeg også er litt drøyt...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Altså, jeg har MYYYE ting til hunden (e), men det er mer for min egen del. Hun har ett dekken hun bruker når hun er kald (skikkelig frysepinne), og tonnevis med halsbånd. Jeg lever ikke i troen om at hun bryr seg om hva som henger rundt halsen på henne, heller tvert i mot, men JEG gjør det. Jeg vil at min hund skal ha fint halsbånd på seg, dermed har hun det. Så det tar jeg på min kappe..

Ellers er jeg også en som prater mye med voffsene, og har dem i sofaen stort sett så ofte de vil.. Tia sover i sengen med meg, fordi jeg synes det er koselig. Er det folk på besøk, sover hun i bur (lite populært, haha).. Innbiller meg ofte at hun er skuffet/deppa etter hun har fått litt kjeft og slikt, og at hun er ensom når hun er alene, gir hun HØYT og tydelig beskjed om! Så ja,- jeg tilegner min hund en del menneskelige egenskaper, men lar henne også være hund..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvor syns dere grensen for menneskeligjøring av hunder går? Susse og snakke til dem? La dem sove i sengen, gi dem diamant halsbånd eller begynne å kle på dem kjoler ol?

Min grense for hva som er greit (regner med at det var spørsmålet?) går på hva som gagner hunden.

Nå sover ikke hundene mine i sengen fordi jeg tror de er mennesker. De sover i sengen fordi de liker å ligge i flokk, og inntil eierne sine. Og går hvis det blir for varmt. Jeg ser ikke noe skade i det, tvert i mot. Jeg synes det er en sterkere menneskeliggjøring å synes det er greit at en enslig hund er alene 8 timer dagtid og 8 timer om natten, uten at det er det minste problematisk. Hunder er flokkdyr, og så sant det er praktisk mulig og vi ikke trener, så er vi sammen.

Jeg har også lange samtaler med hundene mine og snakker med dem jevnlig om alt fra akademiske problemstillinger til den ufyselige busspassasjeren til hvorfor reklame bør forbys. Tispa mi synes det er helt ok å høre en jevn strøm av ord mens jeg snakker med henne. Hannhunden min synes det er ok å følge med på fjeset mitt, men når han ligger i fanget mitt og sover, og er døv i tillegg, så snakker jeg likevel, jeg. Den type "menneskeliggjøring" er det ikke noe galt med, hyggelig for hundene mine når de får det med seg, og bra for sortering av tanker hos meg.

Menneskeliggjøring som ikke gagner, eller som er negativt for hundene er jeg selvfølgelig imot. Det går på alt fra vonde og unyttige klær til forestillingen om hunder som "skammer seg" etc. Det er av en eller annen grunn sett på som verre innenfor mange hundemiljøer å kle opp bikkja i jålete, ubehagelige klær, enn å kjefte på en hund som ødela sofaen for tre timer siden, for den vet hva den har gjort, den skammer seg jo der den kryper. Begge deler er menneskeliggjøring, og ingen av dem gagner hunden.

Det er ingen skade i å gi hunden "lørdagsgodt" såfremt det er mat som er egnet for hunden. Men det er selvfølgelig mer praktisk å gjøre en treningssession ut av det - i hvert fall for eier. Og er man en god trener, også for hunden.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg syntes temaet er litt delt.

Både det å dille med hunder samt kle dem opp med kjoler, og å ikke la dem være hunder, blir sammenlignet med menneskeligjøring, men det gjør også det å tilegne dem følelser.

Den første delen tar jeg avstand fra å gjøre og syntes det er viktig at hunden blir sett for det den er.

Men det å tilegne hunder mange av de samme følelsene som oss er ikke menneskeligjøring.

Vi er jo tross alt et dyr vi også, og ikke nødvendigvis så unike som noen skal ha oss til sammenlignet med andre dyr. Følelser blir styrt fra det limbiske systemet i hjernen som er likt hos alle virveldyr.

Disse følelsene er altså like hos mennesker og dyr, selv om der forskjellig hvordan vi uttrykker dem. Enkelte føleser er også tillærte, feks skyldfølelse.

Primærfølelsene er: Frykt, aggresjon, panikk og begeistring.

Sekundære følelser:Skam, stolthet, glede, sorg, lykke, kjærlighet, misunnelse, og sjalusi.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg syntes temaet er litt delt.

Både det å dille med hunder samt kle dem opp med kjoler, og å ikke la dem være hunder, blir sammenlignet med menneskeligjøring, men det gjør også det å tilegne dem følelser.

Den første delen tar jeg avstand fra å gjøre og syntes det er viktig at hunden blir sett for det den er.

Men det å tilegne hunder mange av de samme følelsene som oss er ikke menneskeligjøring.

Vi er jo tross alt et dyr vi også, og ikke nødvendigvis så unike som noen skal ha oss til sammenlignet med andre dyr. Følelser blir styrt fra det limbiske systemet i hjernen som er likt hos alle virveldyr.

Disse følelsene er altså like hos mennesker og dyr, selv om der forskjellig hvordan vi uttrykker dem. Enkelte føleser er også tillærte, feks skyldfølelse.

Primærfølelsene er: Frykt, aggresjon, panikk og begeistring.

Sekundære følelser:Skam, stolthet, glede, sorg, lykke, kjærlighet, misunnelse, og sjalusi.

Det er klart hunder kan føle både glede og redsel, og at de f.eks kan forsvare sine ressurser (eier, sofapute, mat etc.) med glød (som vi da kaller sjalusi), er vel heller ingen hemmelighet. Men når en eier som jevnlig driver urettmessig positiv straff, forteller at hunden kryper når han kommer hjem på ettermiddagen og ser at f.eks sofaen er revet i stykker, eller at det ligger avføring i gangen, og bruker ordet "skamme seg", mener jeg det er en grov menneskeliggjøring som tillater dårlige trenere å straffe ting som ikke har mening lenger. (Red. eksempel: "Da jeg kom hjem og så det krøp han rundt meg. Det var tydelig at han skammet seg og visste hvorfor jeg straffet ham.") Hunden kryper fordi den er redd/smisker og vil unngå straff fra en rasende eier. Hunder *skammer* seg ikke over å gjøre dine satenglaken til et toalett. Men det er klart den ønsker å unngå straff fra en eier som blåser seg rasende opp over en misgjerning.

Så ja, vi er jo enige om at hunder har følelser. Men en skal vokte seg for å overføre f.eks vår siviliserte skamfølelse til hunder - fordi det vil generere en ansvarsfordeling som er totalt urettferdig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, derfor jeg la til at enkelte føleser er tillærte.

En menneskebaby vet heller ikke hva som er rett og galt, og dermed hva den 'burde' skamme seg over.

Ellers er jeg helt enig i tankerekken din!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For min del går grensen der hvor hunden ikke lenger får være en hund. Uansett om den er aldri så liten så har den instinkter og trenger å bruke både hode og kropp. Det at den er lett å bære og har små bein betyr jo absolutt ikke at den skal bæres på hele tiden. Beina til hunden er i forhold til kroppen, og jeg tviler sterkt på at den blir sliten før menneskene som bærer den gjør det. Jeg så en dag en dame som hadde to små hunder i en sånn spesial laget dobbelt barnevogn! Stakkars hunder. Det er jo på grensen til dyreplageri når hundene ikke får utfolde seg og løpe litt.

Jeg personlig liker også å dulle med hundene, jeg kan snakke om dem som om de føler og mener mer enn de gjør. Men jeg har hele tiden i bakhodet at det er hunder som trenger å bli lært opp til å bli gode sammfunnsborgere. Jeg liker å trene med dem, og se dem løpe fritt og være hunder uten at jeg er redd for at de skal slå seg i hytt og pine. Jeg kjøper også mye stash til dem, men det er mest for min egen del. De blir jo ikke akkurat glad for alle halsbåndene jeg kjøper, men å kle på dem gjør jeg ikke.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har liksom en slags sperre for klær på dyr generellt jeg...sånn menneskeklær liksom.Mine ligger i senga når de vil,fordi jeg skjønner at det er mer behagelig enn golvet,ikke fordi jeg tror de er mennesker.Ellers liker jeg dem helt klart best som hunder og ikke latesommennesker. :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Labrador Golden  Toller?  Det jeg gjorde når e skulle velge rase var å møte opp på treninger/konkurranse jeg synes var spennende og snakke med eiere og observere rasene e likte. Da får en bedre feeling for hvordan rasene er, hvis man møter flere individ av samme rasen. Mitt forslag -lykke til!  
    • Jeg tror hun bjeffer når hun blir stressa. Det brukes som en protest, under stress, som et språk hun bruker for det aller meste nå på sine eldre dager. Det hender hun tisser litt inne,som regel på min side av senga. Hun skjønner ikke helt greia med å gå på do før vi skal dra lenger. Hun er vant til åpen dør til hagen, så vi må følge henne rundt for å passe på at hun gjør det hun må før vi drar. Kom på at hun heller ikke vil være i et annet rom når vi er hjemme. Hun vil ikke ligge og hvile på et annet rom,da må vi være der sammen med henne. Vi hadde en som skulle reparere komfyren her ved to anledninger. Da var mannen oppe med reparatøren,mens jeg og hundene var i kjellerstua og på soverommet. Den ene gangen hadde jeg radioen på,da fikk hun ikke med seg at han kom. Den andre gangen bjeffa hun omtrent hele tiden de tre timene mannen var her. Hun vil ha tilgang til hele huset, slik hun har hatt siden vi flyttet hit for snart 6 år siden, og stengte dører er ikke greit. Da bjeffer hun hele tiden. Hun vil ikke være på soverommet og kjellerstua med stengt dør, ikke på soverommet, og hun vil ha oversikten slik at hun kan gå der hun føler for selv. Hun er fysisk sprek, men jeg er usikker på det mentale. Hun inviterer junior til lek selv,og synes det er veldig gøy en stund,men når hun ikke orker mer,så er hun så mild at hun ikke sier i fra klart nok til den yngste. Og junior er sterkere og naturlig nok mer utholdende,så da blir det for mye for henne. Junior vil mer enn gjerne løpe, leke og herje hele tiden,så vi må inn for å stoppe det ofte. Hun begynner jo å roe seg litt mer, men er fortsatt ganske umoden som lapphunden ofte kan være ganske lenge. Og da blir det mye bjeffing. Da skiller vi de. Det er jo ikke så lett å få gjort når de er alene,og derfor tenker vi det er best for den gamle at de er hver for seg. Men,hun bjeffer når de er alene sammen og junior ligger og sover også,så hvorfor,det vet vi ikke. Det eneste som stopper bjeffingen i alle situasjoner stort sett,er så lenge hun har en frossen kong eller noe annet å tygge på. Da er det som regel stille til hun er ferdig med det, og så er det på igjen med bjeffingen. Hun elsker mat,går helt i transe og koser seg så hun er helt i sin egen verden. Så ja,det er ikke bare en ting, men det mest utfordrende akkurat nå,er at det blir vanskelig når de ikke kan være alene i samme hus. Jeg har prøvd å snakke til henne via kamera for å roe henne når hun bjeffer så mye,men da eskalerer det enda mer fordi hun ikke ser meg. Og junior blir jo med i bjeffekoret,og står da å uler. Vi har heldigvis meget tålmodige naboer, men det går jo ikke i lengden når de hører lyden inn i husene sine i timevis. Jeg synes egentlig løsningen med at den gamle har hele huset med tilgang til kjeller, mens junior har gangen med en kompostgrind mellom de burde være en god løsning, men det synes altså ikke pensjonisten vår at var greit.
    • Hva får hun for stress? Min Odin var også en lettstresset type og fungerte bedre med Eldepryl på sine eldre dager. Jeg tenker det er ganske naturlig at hun foretrekker det vante og trenger kontroll på omgivelsene med alderen. Det trenger ikke å være slutt enda, så lenge hun ikke har mye smerter og virker glad og fornøyd.  Blir det bjeffing om du har dem sammen, men begrenser området, altså ikke hele huset? Yngste begynner jo også å nærme seg voksen, og herjingen vil nok gi seg. Hvor lenge holder de på når de er alene sammen? Jeg tenker kanskje det er like greit for begge, og så får de legge seg og slappe av etterhvert?
    • Junior ligger og sover når hun er alene. Uten lyd. Den eldste har generelt mer og mer lyd med alderen. Gamlemor vil ha tilgang på hele huset slik hun er vant til. Hun finner seg ikke i å bli stengt inne på et rom,som for eksempel soverom/kjellerstue,der hun uansett pleier å legge seg. Døra må være åpen,så hun kan gå opp og ned trappa. De få gangene det har fungert på et slags vis, har junior lagt seg i gangen oppe, og gamlemor har lagt seg frivillig nede. Men,døra kan ikke være igjen mellom dem, for da blir det altså et voldsomt bråk som høres helt inn i huset til naboen.  Merker jo at hun begynner å bli litt gammel, men klarer ikke helt å tolke om hun glemmer litt noen ganger,kanskje. Syn og hørsel er det ingenting galt med,og alle undersøkelser hos veterinær er helt topp.  Har ingen forklaring på hvorfor hun bjeffer hele tiden når de er alene,  for hun er så glad i den lille frøkna. Det kan bli for voldsom leking når lillemor får overtenning, og derfor tenkte vi det var lurt å ha dem adskilt,men det vil gamlemor heller ikke. Spesielt dette prosjektet hun hadde med å meget bestemt jobbe intenst med å skyve bort kompostgrinda mellom dem for å komme seg inn til junior var litt spesielt å se på video.  Hun passer alltid på at junior har det bra, og helt siden valpen var bitteliten,har hun passet på henne som om det var hennes egen. Skal legge til at det er MYE bjeffing fra henne ellers også, ikke når vi er alene i familien, men på det meste annet. Det har blitt betraktelig verre med alder, og vi prøver å skjerme henne så godt vi kan. Vi har på radio så hun ikke skal høre så mye lyder, vi drar for gardinene så hun ikke skal få med seg alt som skjer utenfor osv. Jeg tror kanskje vi har litt skylapper på fordi vi ikke ønsker å se hvor ille lydnivået har blitt med alderen, men vi føler at hvis vi tilrettelegger nok for henne,så er hun fornøyd og har det bra. Og vi ønsker å strekke oss langt for at hun skal ha det bra. Det er mulig at alt handler om at hun er stressa,  kanskje er litt forvirret til tider,og at det er en grunn til at hun ikke klarer å roe seg.  Hun løper opp og ned trappa, bort til vinduene og bjeffer hele tiden. Så kan det bli stille litt,så er det på igjen. Når hun er hos hundepasser,så fungerer det bra, de bryr seg ikke om lyden, og hos veterinæren er hun helt rolig,og sitter med et stort smil på bordet.  På tur er hun helt rolig, ikke en lyd hvis det ikke kommer noen,da. Og inne og ute er hun stille hvis ingen kjører forbi,eller dukker opp på døra. I sommer har hun elsket å ligge hele dagen i skyggen, og sove.  Hun får metacam hver dag fordi vi mistenker artrose i et bein. Og hun får antidepressiva for stress. Beklager,dette ble nok litt rotete,  men vi har altså litt utfordringer med å forstå hva dette handler om. Er det kanskje vi som ikke skjønner at dette egentlig handler om en gammel hund som kanskje bør få slippe snart. Usikker. Faren min og svigerfar mener det.  Jeg har dratt det for langt med en syk hund før, så vi prøver å være veldig åpne for innspill. Hun virker altså som om hun har det bra når alt er kjent og slik det pleide å være. Når hun er alene hjemme slik hun var før når hun var eneste hund i heimen. Det er sjelden hun må være alene hjemme, det er ingen som er på jobb hele dagen lenger. Men,når vi tar med oss mini og drar,ser hun veldig blid ut,og går ned og legger seg med en gang.        
    • Hvordan er unghunden alene hjemme uten gamlemor? Jeg tenker at det kanskje er den yngste som rett og slett trenger mer alenetrening for å finne roen alene først. Jeg regner med dere har gjort de vanlige tingene med begge, som å gå tur eller aktivisering før dere går fra dem, har på radio, ikke for mye eller for lite plass, osv.  Hvis de er alene sammen med tilgang på kun ett rom og senger lett tilgjengelig, hvordan går det da? 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...