Gå til innhold
Hundesonen.no

Bilbur - stort eller lite?


Recommended Posts

Altså, jeg har det minste Pluto buret (nr1) til Sølve. Det brukes kun som bilbur og vi har aldri kjørt mer enn 3 timer og da heller ikke uten pause. Sølve ligger alltid i bilburet og enten sover han eller så synger han med av glede over å reise på tur :) Om jeg gjør ærend og Sølve er i bilen bruker jeg max 30 min i butikken, og ofte er han med inn om det er mulig, med andre ord han tilbringer ikke mye tid i buret med mindre jeg skal ut å kjøre.

Saken er at gutten er ferdig utvokst og jeg spekulerer i å kjøpe et større bur, 1 størrelse større tenker jeg.

Men nå har jeg hørt at når det gjelder bilbur er jo mindre jo bedre - dvs mindre plass å bli slengt rundt i ved kollisjon osv osv.

I det nåværende buret har Sølve god plass når han ligger og tar jeg ut sengen så kan han sitte fullt oppreist, han kan ikke stå fullt oppreist i dette buret, ergo det er i minste laget synes jeg.

Hva tenker dere rundt bilbur? Skal det være størst mulig eller lite nok?

Som sagt ligger alltid Sølve og sover eller synger, han har god'sengen sin i buret og gjerne noe å tygge på, for han sin del tro jeg han er fornøyd slik det er. Men det var det med sikkerhet da..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Grunnregel å følge her i hus:

Hunden skal kunne ligge ordentlig og sitte ordentlig, får han til det ordentlig i buret kan du jo bare beholde det. Det ihnt å ha senga i buret da vel og merke :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for innspill :icon_confused:

I dag har jeg vært rundt å sett på bur og flere steder fremhever de plastbur fremfor stålbur. Det jeg har nå er i stål og har god erfaring med med det, har aldri hatt plastbur.

Noen som vet hva som er tryggest i en kollisjon? Jeg mener å ha hørt at stålbur/gitterbur kan bøyes innover og spidde en hund, mens plasten knuser og er mindre farlig...?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kravet mitt er at hunden skal kunne ligge behagelig i forskjellige posisjoner, snu seg uten problemer og kunne sitte oppreist uten å bøye seg ned.

Men nå er hunden min ofte med mens jeg er på jobb, så det blir endel tid i bilen.

Ja, sånne sammenleggbare gitterbur har litt større mulighet for å splintres.

Men hvis sammenstøtet først er så kraftig, tror jeg faktisk klemfaren er en større bekymring.

Og en annen ting, litt avhengig av bilen din; hvis buret er altfor solid kan det utgjøre en fare for eventuelle baksetepassasjerer.

Bilen er lagd for å komprimeres, så det syns jeg buret bør være også.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er viktig at buret ikke er for stort, slik at hunden ikke kastes rundt i en evt. ulykke. Jeg har hørt en hovedregel om at hunden ikke skal kunne stå ordentlig oppreist eller sitte opp ordentlig. (Såklart skal den kunne reise seg og snu seg).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er viktig at buret ikke er for stort, slik at hunden ikke kastes rundt i en evt. ulykke. Jeg har hørt en hovedregel om at hunden ikke skal kunne stå ordentlig oppreist eller sitte opp ordentlig. (Såklart skal den kunne reise seg og snu seg).

Mulig hovedregelen sier så, men det er uaktuelt her... Orry sitter stort sett hele veien vi kjører, uavhengig av hvor langt vi reiser. Han kan ligge noen minutter av gangen, men han slapper ikke godt nok av i bil til å ligge rolig. Derfor er det en forutsetning at han har stor nok plass til å sitte ordentlig, det er neppe sunt å sitte sammenkrøket over lengre tid.

Generelt synes jeg faktisk at hundene skal ha bevegelsesfrihet i buret, det vil si plass til å sitte, stå og ligge uten ubehag.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hunden skal kunne reise seg, snu rundt og bytte liggestilling. Må være stort nok til at den kan strekke seg ut og ligge behagelig. Men den skal ikke ha ballsal-plass, heller.... Fint at det er litt trangt :-) den er jo ikke festet med sele inne i buret, og blir jo da slengt rundt ved en kollisjon eller bråbrems.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hunden her har et flybur i bilen. Og han kan ikke sitte helt oppreist heller ikke stå helt oppreist. Men han har ganske stor plass til og ligge på. Han kan legge seg i flere stilinger. Pluss at buret er ganske langt, så han kan også strekke seg ut.

Han ligger hele tiden under en biltur, og han ser veldig konfortabel ut i buret sitt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Gøy at han gikk fra å være reservert til å løpe til alt og alle ! Virkelig søt! 
    • Trist å se sånne innlegg uten ett eneste svar.  Selv planlegger jeg ikke så veldig. Etter sosialisering/miljøtrening av valp, som planlegges så detaljert som råd er - resten av verden er jo ikke under min kontroll - for å legge grunnlaget for en trygg og veloppdragen hund, så tar jeg ting mer på sparket som det passer seg. Ikke setter jeg tidsfrister for mestring av bestemte øvelser, starter eller opprykk, og ikke planlegger jeg mer detaljert enn noen løse skisser i tankene rett i forkant av hver økt.  På bakgrunn av trenerkurs og praktisk erfaring med barneidrett, så tenker jeg du er på veldig riktig spor med morsomme øvelser. Jeg har sett hvordan en kan kvele idrettsglede ved å sette fokus på teknikk og fremtidige mål, med krav og forventninger. Uten å ha fokus på glede i treningen her og nå kan en bare glemme å sette seg mål med barn og dyr. Om du mente hvordan gjøre LP-øvelser morsomme er jeg ikke mye til hjelp, for jeg synes LP har blitt ganske kjedelig. Om du mente overraskende innimellom-øvelser for å skape forventninger som holder motivasjonen oppe, så er det vel individuelt hva hundene liker å gjøre. De beste øvelsene er de hunden selv opplever stor mestring i og er stolt av pga den genuine begeistringen det utløser i deg. For noen er det å mestre "sitt", for andre er det å hoppe kanin baklengs i åttetall.  Jeg husker en episode hvor min hund ble gjenstand for et utbrudd fra en annen hund på trening. Vi var bare der for rekreasjon, ikke noen ambisjoner utover quality time sammen. Vi hadde hatt enorme utfordringer med andre hunder i hverdagslige situasjoner, og banen var en arena hvor han ikke fryktet de andre hundene, jeg fryktet ikke hans fryktaggessive utfall, vi opplevde begge senkede skuldre, gjensidig glede, mestring og stolthet der - ikke fordi vi var en feilfri ekvipasje, men fordi han i mine øyne var veldig flink, så min respons til hunden var som om alt han gjorde stod til 10'ere, og han struttet accordingly, som om han eide stedet. Vi begge elsket det, uten noen mål utover å ha det fint sammen her og nå. Øvelser var aldri noen issue å mestre, så jeg stilte aldri noen krav han ikke opplevde å innfri. Ekvipasjen som gikk bak oss den dagen var en annen type. Uten å ha mer innblikk enn kjappe, overfladiske observasjoner, så virket det som krav og forventinger var høye, og hunden struttet ikke av glede og selvtillit, hans egen fører stilte krav han ikke opplevde å innfri tilfredsstillende nok til å utløse begeistring, mens den lille dritten foran ham hadde en fører som bare var glad og fornøyd og så på ham med hjerter og stjerner i øynene i en tykk eim av: "Du er verdens flinkeste, jeg elsker alt du gjør!" hele tiden. Det endte med at den unge goldenhannen bak oss plutselig gjorde et dominansaggressivt bakholdsangrep på min - i ren misunnelse og frustrasjon, tror jeg, fordi hans egen fører var for kjip og stilte for høye krav til ham. ..for min var så liten, det virket rart at en så mye større golden bare ville informere min lille om hans plass i det sosiale hierarkiet. Jeg TROR han var ektefølt misunnelig og frustrert fra sin egen førers krav til seg. ... Om det ene eller andre var årsaken til angrepet, poenget med historien var: Husk å ha det gøy, fordi alvor og ambisjoner kan ødelegge for nettopp de ambisjonene.  "Set up for success, not failure," er en god regel. Bryt ned alle øvelser i enkle nok momenter å trene på til at hunden mestrer every step of the way, og ha samtidig så lave forventninger til hva den skal få til at du blir *genuint* og ektefølt glad og begeistret av alt den mestrer, så blir alle øvelsene straks mer morsomme   Edit: Selvsagt planlegger jeg også. Jeg starter med å se for meg det endelige resultatet jeg ønsker oppnå, analyser det for å vurdere om det er realistisk og gjennomførbart, og bryter det i den prosessen ned til så små delmomenter som jeg tror er nødvendige for å bygge opp til det endelige målet med. Progresjon kan jeg ikke forutse. Kanskje har jeg bommet på vanskelighetsgrad i delmomenter, hunden/barnet mister motivasjonen midt i en økt og vil bare dra derfra. Kanskje tar det et halvår istedenfor den uken jeg så for meg for å lære inn noe jeg tenkte skulle være utgangspunkt for å lære en hel masse annet, og hele planen om opprykk neste sesong går i vasken på den ene ferdigheten jeg ikke klarte lære hunden i tide. Det er da det gjelder som mest å ikke ødelegge hundens motivasjon og treningsglede med sin egen skuffelse over egen utilstrekkelighet ifht egne forventninger. 
    • Som uerfaren satte jeg hund på en kennel i Nord-Trøndelag i 12 dager, fordi jeg ikke fikk ha ham med på obligatorisk ekskursjon i studier. Han var fullstendig ødelagt da jeg hentet ham. Psykisk helt ute av seg, han var passiv, uttrykksløs, en slags robot uten noen hjemme, det var ingen uttrykk for gjensynsglede, ingen glede i å komme ut, ingen glede i å entre bilen han ellers var så glad i. Han var som i overlevelsesmodus. Spaced out. Sjokktilstand. Kom seg sakte og gradvis til hektene vel hjemme igjen. Jeg trodde det "bare" var det å plutselig bli forlatt på en glattcelle alene, på et vilt fremmed sted omgitt av bare fremmede som ikke ga nok oppmerksomhet eller aktiviserte nok og hysteriske, fremmede hunder i samme situasjon, men nå innser jeg at han kan ha blitt utsatt for strømming også.  HVOR i Nord-Trøndelag lå den kennelen hennes? ..ikke at jeg noen gang skal ha hund i kennel igjen, jeg lærte, men ble min egen hund også utsatt for det der i tillegg til den brutale opplevelsen et kennelopphold er i seg selv, selv uten strømming? Min var en sånn som selvsagt ville fått hysterisk panikkanfall om han ble strømmet for å bjeffe, og ville reagert med å bjeffe og bjeffe og bjeffe og bjeffe i panikk.    Kan dere forlate klubben i protest? Jeg ville fått med meg flere, og demonstrativt meldt oss ut av klubben om de ikke avlyser med hun der. 
    • En gjeterhund, eller jakthund som er avlet for tett samarbeid med fører (retrievere, spaniels, puddel), er nok det beste om du vil ha en hund som vil kunne gå løs og ikke har høyt jaktinstinkt for byttedyr. Lapsk vallhund har mye lyd, og trenger mye aktivitet, men det høres ikke ut som det er noe problem. Så lenge de får nok oppgaver tror jeg ikke ufrivillig gjeting vil bli et stort problem, men jeg ville snakket med oppdrettere om det. Kunne tervueren vært et alternativ? Eller korthårscollie?
    • Du nevner ikke rase, men det er mange raser som er avlet på egenskaper som varsling og vokting, og selv de søteste små selskapsraser stammer fra de tidligste hundene, hvis varsling og vokt var ønskede egenskaper som ble avlet på.   Hunden din har fått baller og gjør (pun unintended) altså som hunder gjennom alle tider frem til ganske nylig ble spesifikt avlet for å gjøre. Den har en instinktiv opplevelse av at det er the right thing to do. Et ansvar den har.    Hvordan håndtere det? Lederskap er et stort ord.. Hunden må ha tillit til ditt lederskap, og det kan hende den synes du er uegnet som leder, som aldri forstår at det er potensielle farer som lurer rundt veggene. Den tar ansvar fordi den opplever at du ikke er skikket til oppgaven? Jeg har ikke sett dere sammen og aner ikke om den synes du er en god leder, men jeg har min egen erfaring som fersk hundeeier med elendig lederskap, hvor hannhunden min opplevde det som at han selv måtte ta ansvar for vår sikkerhet. Har du forsøkt å belønne for å varsle også? Anerkjenn den for vel utført oppdrag med en ball/kampeleke om den er for opprørt til å ville ta godis for det. Få satt et cue på bjeffingen, og så be den bjeffe på cue i helt andre situasjoner, hvor den da belønnes rikelig for det.  Når du har kontroll på det, og et innlært cue på å tie, så slutter du belønne varsling uten cue, viser den at du ikke liker det, det er ulønnsom adferd, og gjenopptar praksisen med å trene "tie/stille" i respons til lyder når dere er inne.  Ser så lett ut i teorien..  Du SKAL klare få bjeffingen ned til et kort og begrenset varsel ganske fort ved å anerkjenne varselet. Mye lettere med den approachen der, hvor du bryter det hele ned i mindre krevende delmål, enn ved å sikte på komplett, hole in one, end goal måloppnåelse med ingen lyd whatsoever med en gang.  Edit: ..og vær tålmodig. Dette kan ta tid. Ikke gi opp om du ikke opplever stor fremgang på kort tid. Hang on in there. Puberteten er en ekstra vanskelig periode, da det er 10x forhøyet testosteron ifht voksen alder gjennom deler av puberteten, og i starten har de nær teflonbelegg på hjernen til tider, det er en vanskelig periode å skulle lære noe nytt. Bare hold ut. Tren konsekvent. Fremskritt kan være små, og med noen hunder kan det ta mange måneder med konsekvent trening før du begynner se noen fremgang, men det blir bra om du ikke gir opp.   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...