Intensitet i spor

[Benedicte]

Tia går NBF-spor med pinner i sporet, men hun går det så konsentret og presist som jeg vet er ønskelig i et IPO-spor. Cita'en er veldig intens i sporet sitt - det går fort, litt ukonsentrert, men "godt nok" på en måte da hun alltid når raskt frem til slutten og har relativt lav nese. Dette gjelder også i blodspor. I det vanlige sporet får hun alltid med seg alle pinner, men litt vimsete er det jo.

Men så har det seg jo slik at Tia ikke skal brukes til IPO og derfor aldri kommer til å gå et IPO-spor (ikke SL heller). Ikke kan hun konkurrere i bruks heller (skuddredsel), så vi tenker litt på å prøve oss på redningshundkarrieren. Uansett, et så konsentrert og rolig spor som hun har kan umulig være ønsket når en redningshund går ID-spor?? Jeg regner med at en redningshund ikke trenger å markere en vinkel såpass godt som hun gjør? Jeg var med politiet i dag og trente og da gikk det himla fort, og jeg fikk jo vite at det var ønskelig at hundene var såpass intense. Mer slurv ble det jo, men hundene kom jo frem, og det er jo det som er viktig i den jobben liksom.

Jeg kan selvsagt bare ringe redningshundforbundet og høre hvordan sporet er ønskelig - men jeg regner med at det er sluttresultatet som teller mest, uansett om hunden konsekvent sporer 1 meter fra sporet, virrer eller hva... Og hvordan finner man i så fall mellomtingen? En for høy hund kan jo fort begynne å slurve såpass mye at den mister sporet helt og faktisk ikke finner slutten. Jeg vil gjerne høre deres tanker rundt det også.

Cita begynner jo å dra på årene og har fått sine erfaringer om at fort er best osv. Jeg jobber med å få henne mer konsentrert da jeg gjerne vil få SL1 på henne, men tanken på å starte D-bruks er jo også der. Hvilken intensitet i sporet er ønskelig i brukskonkurranser og hvor mye slurv er "tillatt"?

Dette tenkte jeg å spørre Jaktlykke om, ellers dem jeg skal på blodsporkurs med, men jeg kan jo like gjerne ta det med her; hvordan ser et godt blodspor ut? Hvor mye bedømmes selve sporingen i forhold til at hunden faktisk finner slutten?

Og hvor enkelt er det å kombinere et IPO-spor med et blodspor? Jeg regner med at fart i et godt IPO-spor og i et godt blodspor er helt forskjellig? Ville hunden ha forstått forskjell på når den skal være veldig nøyaktig i sporet, og når den får lov til å søke med litt høyere nese?

Edit: Hovedproblemet mitt er at jeg ikke er heelt sikker på hvordan jeg vil at sporene til hundene mine skal se ut utifra hva jeg har tenkt å bruke dem til.

[Guest Jonna]

Når det gjelder redningshund:

Dem ekvipasjene jeg kjenner og som er på "skarpe" oppdrag bruker vel omtrent ikke spor i redning. Ikke slik vi tenker spor, det viktigste er egentlig teigsøk (rundering).

Når det gjelder det å finne folk så er jo det å komme fra a-å det viktigste. Dvs å finne slutten som er menneske.

Om du vil finne ut om hunden din går sakte eller ikke så kan du rett og slett ta tiden? På NBF spor har du feks 25min på 1 km. (om jeg husker rett tid nå.. men det står i regelverket).

Hundene har også forsjellige måter å gå på. En hund som er nøyaktig vil feks ikke bruke tid på å sjekke vinkler flere ganger eller få små sportap. Dermed vil dem bruke omtrent like lang tid.

[Aussieglis]

OT, men hvorfor går redningshundene såppass mye spor hvis de aldri bruker den "lærdommen" i søkeaksjoner?

Mitt inntrykk er at redningshunder kan "se ut hvordan de vil" så lenge de får jobben gjort. Det er jo det som er det viktige innen redning.

I brukskonkurranser er det vel maksimum-tid som man går etter, og den kan ikke overstiges - men hundene bør jo ikke jobbe for fort og slurvete heller for da mister man jo pinnene.

Men det jeg egentlig skulle skrive: hvorfor kan du ikke konkurrere med Tia i bruks selv om hun er skuddredd? Var ikke hun en veldig trygg og grei hund som ikke har reagert på skudd og slikt i andre settinger hvis man ser bort ifra mentaltesten? (synes å huske jeg har lest noe slikt)

Har du prøvd å trene på skudd, lære henne at ting som bråker er kult og "snu" redselen?

[Benedicte]

Takk for svar. Jeg skal prøve å filme og ta tiden av de forskjellige sporene vi går.

OT, men hvorfor går redningshundene såppass mye spor hvis de aldri bruker den "lærdommen" i søkeaksjoner?

Hm, jeg aner faktisk ikke hvor mye spor redningshunder går i leteaksjoner.

Mitt inntrykk er at redningshunder kan "se ut hvordan de vil" så lenge de får jobben gjort. Det er jo det som er det eneste viktige innen redning.

Ja, men det vil si at de vil ha raskere sporing enn f.eks i et IPO-spor? Nå skal jeg ikke gå begge deler med Tia, så det blir ikke et problem, men jeg bare lurer.

Men det jeg egentlig skulle skrive: hvorfor kan du ikke konkurrere med Tia i bruks selv om hun er skuddredd? Var ikke hun en veldig trygg og grei hund som ikke har reagert på skudd og slikt i andre settinger hvis man ser bort ifra mentaltesten? (synes å huske jeg har lest noe slikt)

Har du prøvd å trene på skudd, lære henne at ting som bråker er kult og "snu" redselen?

Tia er den som sover dypest på nyttårsaften og reagerer ikke på høye, skarpe lyder i hverdagen. Hun reagerte ikke på skudd før mentaltesten og ble bare værre og værre etter det. Har forsøkt på utrolig mange måter å trene det bort, men går jeg bare litt for fort frem så ødelegger jeg masse, og den balansen er nesten umulig å holde på henne. Og jo mer jeg gjør feil og jo mer hun blir skremt, jo mindre skal det til for at hun reagerer. Så jeg har egentlig klart å ødelegge mer enn jeg har klart å reparere, desverre.

[Aussieglis]

Leit å høre Det er ikke moro når en redsel blir såppass fremtredende. Skuddredsel er jo så å si umulig å trene bort også, men hadde hun bare vært skuddberørt hadde det jo vært noe annet.

Slik jeg har sett IPOhunder spore (det lille jeg har gjort) så mener jeg redningshunder har lov til å spore mye fortere enn en IPOhund.

[TonjeM]

Litt gammel info, men jeg tar den med.

Da jeg drev med redningshund, så lærte man ikke inn individual spor, dvs opplæringen var slik at hunden skulle gå det ferskeste menneskesporet det fant. I praksis så var det vanskelig ved redningsaksjoner - området mennesket var blitt borte i, var gjerne allerede tråkket gått opp av folk som hadde begynt å lete etter den savnede. Derfor ville det være sjeldent at man kunne ta et "sikkert sporoppsøk" - kun når man visste helt sikkert at mennesket hadde gått et gitt sted og ingen hadde rota for mye innpå, kunne man bruke sporing. Derfor var det mest rundering eventuelt feltsøk som ble brukt. Nå skulle en redningshund kunne gå spor allikevel, for det var situasjoner hvor det var mulig og spor var utvilsomt langt mer effektivt enn rundering.

En redningshund bør kunne gå spor ganske bra - slurving i vinkler øker jo risikoen for at sporet mistes og man kaster bort tid på ekstra sporoppsøk. Videre skal en redningshund plukke gjenstander den finner i sporet - slike gjenstander kan være fra den savnede og kan være med å identifisere at man er på "rett vei", veldig viktig at den er så nøye at den får med seg gjenstander også.

Min flat-tispe gikk helst på overvær og slurvet en del i spor må sies. Hun ble "ødelagt" av at det ble lagt gjenstander i sporet for å få ned nesa og tempoet - men hun var flat og retriever - hun kuttet da ut sporingen og gikk rett over i feltsøk (som hun var en kløpper i, hun kunne hente inn alt fra fyrstikker til brødskiver med leverpostei i feltsøk hun). Hun var også en vanvittig god runderingshund, men spor ble det aldri helt greie på - er ikke så lett å få til å briljere i alle disipliner.

Når det gjelder blodspor og sånt vet jeg ikke helt, er vel best at jaktlykke eventuelt kommenterer tenker jeg. Min basenji har gått søk etter skadet elg. Hun går blodspor som bare det men er helt uinteressert i å følge menneskespor med mindre det er noen i familien som skal letes opp eller vi skal finne veien hjem.. vedr søk etter skadet elg. I det ene tilfellet hadde dyret kun blødd bittelitt akkurat der den ble skutt - deretter dukket det ikke opp blod eller gørr før etter et par km - allikevel så hadde basenjien plukket ut sporet til den skadede elgen (det var mange elgspor i omegn) å følge - så det var litt mer som skulle til enn å bare følge blodet liksom (stressede, skutte dyr skiller ut masse hormoner og greier, så min hypotese er at hun egentlig sporet de luktene og ikke blodet i seg selv, antagelig skjønte hun instinktivt at her var det muligheter for en "lettvint" middag!)

[Aya]

Når det gjelder blodspor er det sluttresultatet som teller. Hunden kan (visstnok, i følge kurslederne "mine"), konsekvent spore en meter fra sporet, men den skal følge sporets retning, og selvsagt finne sporslutt. I blodspor er det ønskelig at hund og eier beveger seg rolig og stille, men med en god fremdrift, så vidt jeg har forstått. Det blir trukket ganske heftig for ekvipasjer som brøyter seg frem, da dette vil medføre ekstra stress og belastning for det skadeskutte dyret.

[Carina]

Ja, men det vil si at de vil ha raskere sporing enn f.eks i et IPO-spor? Nå skal jeg ikke gå begge deler med Tia, så det blir ikke et problem, men jeg bare lurer.

Utenom i klasse D så bedømmes ikke sporet i NBF, det eneste som bedømmes er oppsøket og hvor mange pinner du har med deg når du kommer til slutten. Det er stor forskjell på hvor fort folk går, jeg har sittet noen ganger som tidtaker. Noen tar seg god tid og andre nærmest løper spor. Jeg foretrekker å holde totten litt igjen, han hadde løpt spor hvis han kunne. Han er litt uerfaren enda, så han skjønner ikke at han må roe litt ned i spesielt vanskelig terreng, da blir det min jobb å ikke la han gå så fort at det blir fare for at han mister sporet.

[Benedicte]

Takk for mange gode svar!

Leit å høre Det er ikke moro når en redsel blir såppass fremtredende. Skuddredsel er jo så å si umulig å trene bort også, men hadde hun bare vært skuddberørt hadde det jo vært noe annet.

Ja desverre, og det er derfor vi tenker litt på en redningshundkarriere.

*klipp*

Ah, masse nyttig info Jeg sliter litt med å finne mellomtingen på mine. Enten så går det for fort med slurv og de bruker masse tid på det, eller så går det for treigt, men nøyaktig. Men Tia er jo bare i innlæringsfasen enda så kanskje farten øker samtidig som nøyaktighet består når hun blir mer erfaren. Jeg la et langt spor for en tjenestehund i dag og der var det en enorm fart (vi løp sporet) og samtidig en utrolig nøyaktighet, og jeg ble veldig imponert. Det er jo noe slikt som må være målet for en redningshund også *titte ned på Tia*

Labradoren tar også gjerne gjenstander på overvær om hun får mulighet til det, ikke så rart da det har lønnet seg for henne når vi begge var veldig unge.

Når det gjelder blodspor er det sluttresultatet som teller. Hunden kan (visstnok, i følge kurslederne "mine"), konsekvent spore en meter fra sporet, men den skal følge sporets retning, og selvsagt finne sporslutt. I blodspor er det ønskelig at hund og eier beveger seg rolig og stille, men med en god fremdrift, så vidt jeg har forstått. Det blir trukket ganske heftig for ekvipasjer som brøyter seg frem, da dette vil medføre ekstra stress og belastning for det skadeskutte dyret.

Ja, det virker jo logisk, da vet jeg det også. Jeg tror jeg må henge meg på blodsporprøve å spørre om å få følge ekvipasjene - det er litt enklere å forstå hvordan ting gjerne skal se ut da. Jeg er enda litt usikker på i hvor stor grad "slurv" trekkes ned på.

Utenom i klasse D så bedømmes ikke sporet i NBF, det eneste som bedømmes er oppsøket og hvor mange pinner du har med deg når du kommer til slutten. Det er stor forskjell på hvor fort folk går, jeg har sittet noen ganger som tidtaker. Noen tar seg god tid og andre nærmest løper spor. Jeg foretrekker å holde totten litt igjen, han hadde løpt spor hvis han kunne. Han er litt uerfaren enda, så han skjønner ikke at han må roe litt ned i spesielt vanskelig terreng, da blir det min jobb å ikke la han gå så fort at det blir fare for at han mister sporet.

Men vet du hva som "foretrekkes"? Kanskje jeg spør dumt nå, men foretrekkes det en rask hund som sliter litt med vinkler og derfor bruker litt lengre tid der, eller en rolig, nøyaktig hund som går saktere, men ser vinklene med en gang. Jeg regner med at det er en mellomting som foretrekkes liksom, men som dere sikkert forstår så sliter jeg litt med å finne den mellomtingen Tanken er å fortsette å utnytte nøyaktigheten til Tia og så gradvis la henne øke tempoet når hun blir mer erfaren. Og dersom det blir slurv, så får jeg holde henne tilbake.

Konklusjonen er at Cita trenger et roligere søk til blodspor og evt SL-prøve? Eventuelt kan jeg lære henne å tilpasse seg mitt tempo. Går jeg sakte, så skal hun også det, er jeg rask, så skal hun også være det. Og slik kan jeg tilpasse oss hastighet i både bruksspor, blodspor og IPO-sporet (ja, jeg har små forhåpninger om at jeg skal klare å få henne nøyaktig og rolig i sporet). Og Tia sitt nøyaktige og rolige spor har jeg jo egentlig ikke bruk for. Greit at hun skal være nøyaktig, men hun er veldig rolig, så vi kan vel prøve å øke intensitet snart, om det er redningshund hun skal bli.

[Carina]

Men vet du hva som "foretrekkes"? Kanskje jeg spør dumt nå, men foretrekkes det en rask hund som sliter litt med vinkler og derfor bruker litt lengre tid der, eller en rolig, nøyaktig hund som går saktere, men ser vinklene med en gang. Jeg regner med at det er en mellomting som foretrekkes liksom, men som dere sikkert forstår så sliter jeg litt med å finne den mellomtingen Tanken er å fortsette å utnytte nøyaktigheten til Tia og så gradvis la henne øke tempoet når hun blir mer erfaren. Og dersom det blir slurv, så får jeg holde henne tilbake.

Det er jo føreren som bestemmer hva h*n foretrekker, så det blir jo opp til hva du synes er mest praktisk? Hvis jeg måtte velge ville jeg hatt en hund som gikk nøye og rolig foran en hund som sliter i vinklene fordi sistnevnte kan ha lettere for å miste sporet - forutsatt at den første hunden ikke går så sakte at den sliter med å komme seg gjennom 2 km spor på 45 minutter.

Jeg har en mellomting på Cane, han går stort sett nøye og det er svært sjelden han går over pinner, men det er ikke noe IPO-spor-preg over det hele. Hadde han fått frie tøyler hadde han galoppert spor, i stedet går han med et veldig godt drag i lina siden jeg holder igjen farta.

[M.J]

Når det gjelder blodspor er det sluttresultatet som teller. Hunden kan (visstnok, i følge kurslederne "mine"), konsekvent spore en meter fra sporet, men den skal følge sporets retning, og selvsagt finne sporslutt. I blodspor er det ønskelig at hund og eier beveger seg rolig og stille, men med en god fremdrift, så vidt jeg har forstått. Det blir trukket ganske heftig for ekvipasjer som brøyter seg frem, da dette vil medføre ekstra stress og belastning for det skadeskutte dyret.

Også skal vel tempo, hvis jeg ikke tar helt feil, være sånn at skytter fint kan følge med og ikke er helt utslitt(anpusten) når man kommer fram til slutten.

[Benedicte]

Det er jo føreren som bestemmer hva h*n foretrekker, så det blir jo opp til hva du synes er mest praktisk? Hvis jeg måtte velge ville jeg hatt en hund som gikk nøye og rolig foran en hund som sliter i vinklene fordi sistnevnte kan ha lettere for å miste sporet - forutsatt at den første hunden ikke går så sakte at den sliter med å komme seg gjennom 2 km spor på 45 minutter.

Jeg har en mellomting på Cane, han går stort sett nøye og det er svært sjelden han går over pinner, men det er ikke noe IPO-spor-preg over det hele. Hadde han fått frie tøyler hadde han galoppert spor, i stedet går han med et veldig godt drag i lina siden jeg holder igjen farta.

Jeg syns en mellomting er mest praktisk, men nå har jeg jo hunder til forskjellig bruk. Jeg har en liten anelse av hvordan jeg vil sporet (til redningshundarbeid) skal se ut på Tia, men hvis Cita skal gå både SL og NBF så kan det kanskje bli en utfordring? Jeg vet ikke, jeg har ikke drevet med begge delene, men jeg har hørt at folk finner overgangen mellom disse sporene veldig vanskelig. Spesielt om jeg må ha et veldig nøye og rolig søk i SL, og et raskere søk i NBF. Jeg har rett og slett ikke prøvd å kombinere enda, så jeg vet ikke om det blir en utfordring eller ikke. Først må jeg vel få hunden min til å ikke bare buse frem da

Idèen min er å lære henne å tilpasse seg farten min - slik at jeg kan tilpasse farten etter hvordan type spor vi går. Hadde jeg forsøkt å gå sakte med henne nå, så hadde hun ikke gitt seg med å henge på linen og dra og slurve, så som sagt blir det er utfordring i seg selv å lære henne å roe seg litt.

[Carina]

Jeg syns en mellomting er mest praktisk, men nå har jeg jo hunder til forskjellig bruk. Jeg har en liten anelse av hvordan jeg vil sporet (til redningshundarbeid) skal se ut på Tia, men hvis Cita skal gå både SL og NBF så kan det kanskje bli en utfordring? Jeg vet ikke, jeg har ikke drevet med begge delene, men jeg har hørt at folk finner overgangen mellom disse sporene veldig vanskelig. Spesielt om jeg må ha et veldig nøye og rolig søk i SL, og et raskere søk i NBF. Jeg har rett og slett ikke prøvd å kombinere enda, så jeg vet ikke om det blir en utfordring eller ikke. Først må jeg vel få hunden min til å ikke bare buse frem da

Idèen min er å lære henne å tilpasse seg farten min - slik at jeg kan tilpasse farten etter hvordan type spor vi går. Hadde jeg forsøkt å gå sakte med henne nå, så hadde hun ikke gitt seg med å henge på linen og dra og slurve, så som sagt blir det er utfordring i seg selv å lære henne å roe seg litt.

Jeg ønsker ikke å lære hunden min å følge sånn kjempenøye med på meg, jeg vil at han skal være mest mulig fokusert på sporet, men det er jo bare en tanke jeg har og det behøver ikke være noen fasit.

Et SL-spor skal jo utføres som IPO-spor, så der er det nøyaktighet og jevnt tempo som teller. Du behøver ikke nødvendigvis gå sånn supersakte, men tempoet skal som sagt være jevnt. Har du prøvd feks med Tia å gå 2 km spor og se hvor lang tid det tar? Jeg har dessverre ingen anelse om hvor lang tid en gjennomsnittlig IPO-hund bruker på et NBF-spor.

Jeg har jo endelig bestemt meg for å droppe IPO'en fordi min har gått noen skogsspor nå og jeg orker ikke bruke masse tid og krefter på å dempe han såpass at han går slik det er ønskelig i RIK så lenge vi begge har det kjempekjekt i skogen, han liker bitearbeidet og lydigheten men vil ikke ta fra han den motivasjonen og gleden han har når han går spor.

Hvorfor vil du gå begge deler med Cita forresten?

Angående det å gå fra en type spor til et annet, så innbiller jeg meg at det er lettere å få en IPO-hund til å gå skogsspor enn en hund som har gått skogsspor i noen år til å gå IPO-spor.

[Benedicte]

Jeg ønsker ikke å lære hunden min å følge sånn kjempenøye med på meg, jeg vil at han skal være mest mulig fokusert på sporet, men det er jo bare en tanke jeg har og det behøver ikke være noen fasit.

Et SL-spor skal jo utføres som IPO-spor, så der er det nøyaktighet og jevnt tempo som teller. Du behøver ikke nødvendigvis gå sånn supersakte, men tempoet skal som sagt være jevnt. Har du prøvd feks med Tia å gå 2 km spor og se hvor lang tid det tar? Jeg har dessverre ingen anelse om hvor lang tid en gjennomsnittlig IPO-hund bruker på et NBF-spor.

Jeg har jo endelig bestemt meg for å droppe IPO'en fordi min har gått noen skogsspor nå og jeg orker ikke bruke masse tid og krefter på å dempe han såpass at han går slik det er ønskelig i RIK så lenge vi begge har det kjempekjekt i skogen, han liker bitearbeidet og lydigheten men vil ikke ta fra han den motivasjonen og gleden han har når han går spor.

Hvorfor vil du gå begge deler med Cita forresten?

Angående det å gå fra en type spor til et annet, så innbiller jeg meg at det er lettere å få en IPO-hund til å gå skogsspor enn en hund som har gått skogsspor i noen år til å gå IPO-spor.

Hmm ja. Jeg har ikke tatt tiden på Tia sine spor, men jeg skal begynne å gjøre det. Da har jeg liksom noe å sammenligne med.

Jeg vil gå begge deler med Cita for å prøve ut begge deler egentlig. Hun er min første hund og har egentlig vært innom det meste, så hvorfor ikke SL også liksom Da vet jeg litt hva jeg går til om jeg får en hund senere som skal brukes til IPO.

Min teori er også at det er enklere for en IPO-hund å hå over til skogsspor. Det er også enklere på de fleste hunder (mine hvertfall) å øke intensiteten enn å dempe den. Derfor blir det en utfordring å få Cita til å gå et bra IPO-spor, men hun forbedrer seg jo for hver dag så ingenting er umulig...