Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Det nærmer seg et år siden store lille Töddelfnutt forlot jorden, sånt går ikke forbi mitt hjerte i stillhet. Jeg har flyttet to ganger siden da, og jeg hadde håpet at jeg la igjen litt av tomrommet på veien. Men hunder som Töddel synes så godt i sitt fravær, og vi som var så heldige i å få ha ham i livet vårt savner ham noe voldsomt.

Det gjør vondt å pirke i, men han var for god til å la være.

Jeg tok nettopp del i en diskusjon her inne som vakte minner fra en ikke så fjern fortid, og det er vel kanskje på tide å dele en hendelse med dere.

For å fortelle denne historien helt korrekt må vi gå et stykke tilbake i tid. Helt tilbake til 18 oktober 2007 for å være pinlig nøyaktig. Töddel var rett over året, det var høst, det begynte å bli mørkt på kveldene her i Norge men jeg var i godt humør. Luften var klar og sval, og verden en duganes plass.

Scene: Töddel og Mari tusler en tur blandt Oslos trange gater, omringet av stemningsfulle gamle bygårder og den lune skumringen. Man hører svake lyder av klirring i kopper, en svak aroma av hvitløk, og et katteslagsmål i det fjerne.

Mari: *plystre* *nynne* *avbryte plystringen* "Døh, slapp'av a!" *sukke*

Töddel: "Oooh! Fortau! Kult! Oooh! En husvegg! Kult! Oooh! Sjanse for at plastposen på bakken er spiselig! Kult! *banne over slapp av kommando* Oooh! Menneske! Kult! Oooh! Minimenneske! Kult! *sikle på den lille personen* Oooh! Motorsykkel! Kult! Oooh! Pappeske utenfor en grønnsakssjappe! Kult! Oooh! En bydue som kommerflyvende ut mellom to Gildebakker! MEGAKULT! *chomp*

Mari: "Hva i helheimen og fanden og alt som er glovarmt! Hva i alle dager skjedde nettopp??"

Due: "Au."

Mari: "Hva i Jebus Friskus navn, Töddel!?! *røsker halvhjertet i halsbåndet aaaaltfor seint*

Töddel: *riste* *spytte*

Due: "Mer au." *vakle ustø gjennom lufta*

Mari: *filosofere råkjapt rundt livet, døden og den smale linjen som skiller de*

Töddel: "Hvor er den hvor er den hvor er den hvor er den!?!"

Mari: *bestemme seg for at Töddels lynraske reaksjoner var umulig å forutse*

Töddel: Oooh! En kafé! Kult! Oooh! Inngangen til en butikk! Kult! Oooh! Skapning av identisk art! Kult!

Mari: "Slapp'a!" *tenker på ironien rundt sitt medlemskap i Dyrebeskyttelsen* *sukk*

Et par timer senere.

Scene: Mari er på vei for å kjøpe dagligvarer.

Mari: *plystre* *nynne* *fortrenge stygg hendelse fra tidligere på dagen* *finne duelik* "G'dammit, Töddel! Hva fanden hadde den gjort mot deg??" *knipe sammen øynene og tenke på noe vakkert og uskyldsrent*

Spol fram en måned og ti dager.

Scene: Töddel og Mari er på vei til veterinæren for en av Töddels mange røntgentimer. De spankulerer løst og ledig nedover Schweigaardsgate mot sentrum og Oslo S. Der venter toget, siden de per daværende tidspunkt mangler motorkjøretøy som de selv kan betjene.

Store snøflak faller sakte ned fra himmelen, bylarmen dempes såvidt av nysnøen i luften, folk smiler i en tidlig bryggende julestemning. Det er en fin dag.

Mari: *plystre* *nynne* *avbryte plystringen* "Døh, slapp'av a!" *sukke*

Töddel: Oooh! Gress! Kult! Oooh! En statue! Kult! Oooh! Sjanse for at McDonaldsbegeret på bakken er spiselig! Kult! *banne over slapp av kommando* Oooh! Menneske! Kult! Oooh! Menneske i flertall! Kult! *logrer med halen og sniffer på alle* Oooh! Bil! Kult! Oooh! Tyggis på bakken! Kult! Oooh! 5 byduer sitter rett rundt en vegg utenfor Oslo S, spiser brød men flakser av gårde idet Töddel runder hjørnet* MEGAKULT! *chomp*

Mari: "Hva pokker og sorte gryte! Å nei! Ikke igjen!?! Fly som vinden, lille fugl! Fly som vinden! Ta hva enn du har igjen av adrenalin og bruk det! Dette er din siste sjanse! Be free! Please...?"

Due: "Goodbye cruel wor..." *slutte og eksistere*

Töddel: *Dobbelchomp* *holde fast alt bare han klarer*

Forbipasserende: "Hehe."

Mari: *ta tak i halsbåndet* "For alt som fortsatt er vakkert i denne verden guttebass, slipp!"

Töddel: *logre* *holde*

Mari: *sukk* *finne fram en pinne for å få opp kjeften til Töddel*

Forbigående nummer to: "Iiip!"

Pinne: "Blech! Jeg har ekkelt dueblod på meg! Besudlet!" *mumle* "Jeg er pokker meg for god for denna dritten..." *shut down*

Mari: "Hah! Jeg skal kvele deg av med halsbåndet jeg! Dette gir deg en lærepenge for alltid!" *strupe Töddel med halsbåndet i et forsøk på å få ham til å slippe*

Töddel: "Hah selv! Jeg trenger ikke oksygen, jeg har due! *gomle*

Forbipasserende nummer tre: *peke* *glise* *himle* *trekke skuldre*

Mari: *flau som **** *

Töddel: *gomle* *tygge* *spise* *svelge* "Sweet!"

Forbipasserende nummer fire: lol!

Töddel: "Oooh! Rester av brød etter duene! Kult!"

Mari: "Riiight" Det kan du tro ditt folkeskikkmanglende, dustete, evneveike, intelligensfattige, frustrasjonsvekkende, impulsstyrte, ulydige, ignorante, duebefengte, jaktdrevne IMBESIL!" *dra bikkja med seg videre* Du skal være så ufattelig glad du er pen at du skjønner det ikke enang!" *riste på hodet*

Hvil i fred lille due. Du skal alltid forbli navnløs. Men din eksistens strakk seg på et vis forbi døden, helt til Töddel dagen etterpå passerte deg. Da fikk du endelig den lille sorte likposen du fortjente.

Om du hadde gitt Töddel salmonella så hadde jeg ikke engang holdt det imot deg. Selv ikke om han ga det videre til meg. Med mindre det satt i skikkelig hardt...

3470863133_9f4a54774a_o.jpg

Og så må jeg så oppriktig be om unnskyldning. Igjen. Til alle dere som hver dag er ute og viser fram deres gode samfunnborgere som de lydige og elskverdige vesene de kan og skal være. Töddel var ikke en av dem den dagen, og jeg håper ikke jeg har satt oss et altfor stort steg tilbake. Vær nådig med min allerede knuste stolthet. Jeg håper det hjelper å innrømme at dette er det helt soleklart flaueste øyeblikket i hele min hundekarriere. Det er lite som kan sammenlignes med å stå rett utenfor Oslo S i rushtiden, omgitt av travle mennesker, med den store kamphunden min i bånd som dreper og spiser opp en bydue rett foran snuta på meg og et raust knippe intetanende forbipasserende. Et nebb stikkende ut fra den ene siden av kjeften, en fot på den andre. Selv var jeg purpurrød, med sinne- og frustrasjons-skyer utav ørene og med et himmelstort ønske om at asfalten bare kan åpne seg under meg og helst sluke både meg, Töddel og den stakkas lille dua. Der stod jeg liksom. Og døde litt på meg.

Så neste gang hunden din gjør noe den ikke burde ha gjort, pisser på en eller annen fyr, napper pølsa ut av hendene på en unge, sloss med nabotispa, hopper opp på en hundefobisk, take your pick. Husk på meg og tenk at det heldigvis kunne vært verre.

Jaja. Dogs will be dogs...

Jeg savner dritten ut av deg, gutten min. Du ga ditt alt i alt. Til min store frustrasjon og glede. Verdens kuleste hund. Hva skulle jeg ikke ha gjort for å få deg tilbake. Jeg er fortsatt veldig glad i deg. :P

2486629530_6d804162d2.jpg

  • Like 9
Skrevet

The pigeon slayer at his best. Fiiine gutten. Og ja, jeg ler like rått nå som jeg gjorde da du fortalte det førstegang. :P

  • Like 1
Skrevet

Fantastisk historie :P

Synd jeg aldri fikk truffet den gutten, han høres virkelig ut som en hund som virkelig må oppleves.

Skrevet

Morsom historie (igjen!) Kan tenke meg at det var flaut ja! Mens jeg leste tenkte jeg: "Håper det der var en plass der ingen kunne se dem, for Maris skyld :P

Töddel var så utrolig vakker!

Skrevet

Hehe, morsom historie men også trist. Søte kule Töddel. Kan jeg spørre hvorfor du mistet han så tidlig? Kan tenke meg at savnet etter hund er stort. Kos deg med byduene i himmelen Töddel :P

Skrevet

Og jeg griner *snufs* Fine hunden han var. Også ler jeg litt da.

Men du, når kommer boka? Du skriver så sabla bra og alle de historier du har, samle dem sammen og send til alle forlag rundt om. Noen må jo bare ville utgi det. Folk elsker jo hundebøker og historier om andre folks gale hunder. Se bare på Marley&Me, selger som bare det om dagen, så noen smarte forlag burde jo se et lys i det fjerne og skjønne at dette er det penger i for dem, og masse underholdning til oss som garantert vil kjøpe denne boken. Jeg tilbyr meg å fritt lese den inn på lydbok også.

Skrevet

:P Å bevare meg vel.. godt at det er ubegrenset med duer i himmelen og det er duer av det spesielle slaget som faktisk liiiiker å bli spist! *vekker minner om en flat-tispe jeg hadde en gang som fanget en and i bukta der ved Sandvika sentrum en lørdagsformiddag, jeg tok anden under jakka jeg og gikk de 5 km hjem og søppelbøtte med blodig and i jakka, dypt beskjemmet, due i Oslo sentrum er hakket verre ja*

Det er sånn jeg vil huske Töddel - for man husker han med et smil - et stooooort smil! Du var så flink Mari som tok den tunge avgjørelsen du gjorde når du skulle, for det er jo nettopp slik man husker Töddel - ikke at det det hadde gått nedenom og hjem trinn for trinn ned i elendighet. Når det er lille basenjis tur, så skal jeg huske deg og Töddel og vite å kaste inn håndkledet i riktig tid, for jeg vil også kunne ha litt smil i savnet.

Og Mari - vi er flere som venter på boka!

Skrevet

Hihi, fine Töddelen :P Forstår godt du savner ham, duedrap eller ei.

Bea er fra seg av beundring, det har ennå ikke lykkes henne å fange noen av duene i Bergens sentrumsgater, ennå hun prøver.. Hvis Töddel ennå fantes kunne han nok lært henne et triks eller to ;-)

Guest Belgerpia
Skrevet

Jeg ler så tårene renner - og som med minigrisen ser jeg hele hendelsen svært levende for meg, dog er jeg litt usikker på om tårene renner bare fordi jeg ler - ..... jeg kjenner nemlig ufattelig godt den intense vonde følelsen av savn og føler veldig med deg. Jeg er imidlertid veldig glad for at du fortsatt vil dele de ufattelige morsomme historiene om Tøddel's gjøren og laden....

(jeg er glad Lilli tok føgger'n her ute på jordet på landet og ikke midt i by'n for å si det sånn ---- *fnis* "chomp " faktisk)

Skrevet

Bonnie prøver å ta fugler hver dag hun men er tydeligvis ikke så kjapp som din Töddel var :ahappy:

De dumme byduene er jo ikke redd for noen ting. Er ikke rart dem blir spist :wub:

Fin historie. Som alltid :wub:

Skrevet

Hehe,så bra fortalt!Skjønner godt du savner nydelige han ja.Fugle gale pelsen her er forresten stum av beundring for at han fikk tak i duer!Prøver for harde livet hver dag hun men,de flyr jo bare.... :ahappy:

  • 2 weeks later...
  • 2 years later...

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Bare det lille du beskriver om dognanny gjør at jeg vil fraråde hva som helst hun anbefalte ihvertfall. Som dere jo har oppdaget så er det å korrigere, rykke eller kjefte på en allerede frustrert hund ikke konstruktivt. Det er helt fint å høre hva dere har prøvd å hva som skjer. Men jeg lurer litt på, hva skjer om dere deler opp turene? Maks 15-20 minutter på en tur. Skjer det like ofte på morgen og kveld som på den lengre turen på dagtid? Et par enkle oppgaver i løpet av turen (som allerede er grundig innlært inne og som han kan), en enkel sitt, kontakt, håndtarget e.l. Da tenker jeg en kort stopp og en øvelse, maks to repetisjoner, og så rusle videre. Hvis dere får lært inn igjen grime så kan det være tryggere med å prøve halsbånd, men det er nok lettere for dere å få hjelp av en instruktør som ser dere og hunden. Jeg er helt sikker på at dette er løsbart, selv om dere er kjempetålmodige og har prøvd masse allerede! Håper vi får en oppdatering her også når dere har fått litt hjelp.
    • Takker igjen for godt svar! Vi har brukt både sele og halsbånd, med de siste 6 mnd har vi utelukkende brukt sele som sitter godt. Har flere ganger vurdert å bruke halsbånd i stedet men ser at vi ikke tørr da han helt sikkert hadde klart å vri seg ut av det når han klikker. Flere ganger har jeg vært redd for at han skal komme seg ut av selen når vi krangler. Han river å sliter, ruller å hopper. Eneste gangene jeg er trygg på at han ikke kommer seg ut av sele/halsbånd er om han er bundet fast, for da står han helt stille. Og både sele og halsbåndene vi har brukt er passer han og er justerbart. Vi brukte også retrieverkobbel i starten (fikk anbefalt det av oppdretter) men bruker ikke det lengre. En av teknikkene dognanny viste oss var å bruke retrieverkobblet til å "få han av oss" når han hopper på, ved å rykke i båndet, men det fungerte i en halv dag så trosset han det også å vi ønsker ikke å bli stående å rykke i et så tynt med kraftig bånd, det økte bare stressnivået hans.  Vi har ila året som har gått tenkt at han kan være både over og understimulert og gjort endringer i hverdagen i perioder for å justere aktivitetsnivået både opp og ned. Men det har ikke blitt bedre. I periodene vi har justert det ned ser vi at han blir verre, og gjerne mer pågående inne også. Noe vi mener taler imot at han er overstimulert. Og vi har siden han var liten forsøkt å gjøre tydelig skille på at lek og oppgirende aktiviteter skjer ute, mens inne er det ro.  Mulig jeg ordla meg litt feil i forrige kommentar, men vi krever stort sett ingenting av han ute. Det resulterer i at vi henger etter han å han drar som en galing. Men slik har det blitt fordi hver gang vi prøver å lære han noe ute (gå pent, søke kontakt med oss, sladretrening ol) så ender det etter et pr min med et nytt utbrudd. Så frustrasjoenen vår kommer av at vi føler vi er i en ond sirkel. Han vimser rundt å vet ikke hva som er forventet av han > vi forsøker å korrigere han å lære han noe/forstyrre han ved å gi han en oppgave eller mål med turen > han klikker > vi rykker tilbake til start. Slik har det blitt da vi har tenkt at vi kanskje bare må stå i disse episodene til han lærer seg hvordan han skal oppføre seg på tur, det er jo tross alt en rase som er lærevillig og gjerne vil ha en oppgave. Men selv etter lengre persioder der vi prøver igjen å igjen så later det ikke som at han forstår tegningen. Så de siste pr månedene så har vi ikke krevd eller forventet noe av han. Å selv når han er løs å kan løpe som han vil, feks på inngjærdet hundepark (Maridalen hundepark og Nordkisa hundepark) å vi forsøker å kalle han inn, så kommer han løpende (som jo er bra) men kommer da flyvende med sine 40 kg rett på oss å begynner å bite. Så kort sagt så klikker han både av for mye frihet, for lite frihet, lite/ingen forstyrrelse fra oss og for mye forstyrrelse fra oss... Mulig jeg høres ut som jeg bare kommer med motargumenter til alle forslag, å det mener jeg ikke! Men vi har virkelig prøvd alle vinklinger og teknikker vi kan tenke oss til og finne ut + litt til.  Men tusen takk for konkrete tips til adferdskonsulenter og fysio 😀
    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...