Jump to content
Hundesonen.no

Har du vurdert å gi opp (omplassere) en hund? Hvordan gikk det?


Pion

Recommended Posts

Som tittelen sier lurer jeg på om noen har vurdert å gi opp/gi fra seg en hund (eller flere.), uansett hva grunnen til det måtte være. Og hvordan det gikk - om det endte i omplassering/noe annet eller om det ordnet seg.

I så fall:

Hva var grunnen?

Hva ble det til?

Edit: sålr meg at "gi opp" kanskje er et litt dårlig uttrykk, men jeg er for dum til å endre overskriften så det får stå :wub:

Link to comment
Share on other sites

Ja, jeg har vært nødt til å omplassere en hund.

Grunn; tungt svangerskap hvor jeg tilbrakte mer tid på sykhus enn hjemme, samt overtrent hund som ikke taklet overgang 110% brukshund til 110% sofabikkje. Jeg klarte ikke å se på at han sturet slik han gjorde.

Hvordan det gikk: Vel jeg ga vel egentlig opp å finne ett nytt hjem til han. For så utrolig mange dumme mennesker som ringte på han tror jeg aldri har vært borti hverken før eller siden. Husker jeg satt på trappen hjemme og gråt fordi jeg hadde luftet han og han var fortsatt veldig våken. Så ringte telefonen og det var min onkel som lurte på om han fortsatt var til omplassering og at en kollega av han på politistasjonen som skulle pensjonere seg, trengte en kompis på fjellet. For han skulle flytte til fjells på sine gamle dager. Dit ble min hund med, og siden var han der til sin siste dag.

Link to comment
Share on other sites

Ja, vi vurderte å omplassere Atheo når han var rundt 1 og 1/2 år. Grunnen var mye for at han "tok over" rollen som leder, han skulle være sjef over oss... Men, vi jobba med han og fikk han nedpå jorda igjen. Hadde knapt noen bekymringer etter dette, men det tok MASSE jobbing - og veldig mange tårer og masse frustrasjon. Ikke så veldig artig å være på kurs når hunden din henger i båndet og knurrer til deg og skal bestemme selv, da gråt jeg åpentlyst foran alle de andre på kurset...

Men, enden på visa var jo rimelig tragisk... :wub: Han måtte avlives fordi han beit ei i ansiktet, uprovosert.

Link to comment
Share on other sites

Ja, jeg måtte til slutt gi opp og omplassere Carma, schæfertispa mi, for litt over et år siden. Grunnen var at da hun kom i puberteten begynte hun og Buffy å gå dårlig overens. Etter noen mnd med økende husufred og stressa både meg og bikkjer så måtte jeg bare innse at det beste var at hun kom til et annet hjem.

Valgte å omplassere henne og ikke Buffy fordi bortsett fra utagering mot enkelte tisper så er (og var) Carma en supersosial og utrolig grei og snill hund. Dessuten er det enklere å finne passende hjem til en schæfer enn en bc. Annonserte henne både på finn og via jungeltelegraf. VELDIG mange henvendelser, veldig mange som var nesten overinteressert, veldig få som var passende. Så ringte ei dame som jeg likte med en gang og førsteinntrykket stemte. Fantastisk hyggelige både hun og mannen og de har virkelig vist seg å være de rette i ettertid også! Carma har det nå helt topp, får masse turer (dama driver med turorientering bla) og er med på jobb på gamlehjem flere ganger i uka. Der er hun visst høyt elsket av de "innsatte". :wub: Får oppdatering med jevne mellomrom, har stående invitasjon til å komme på besøk og vet at hun har det helt flott!

...men savner henne fremdeles da... :wub:

Link to comment
Share on other sites

Yapp, jeg valgte å overgi meg da Luna kun hadde vært hos meg i 3 uker... Border/Aussie valp, med de aller fleste dårlige forutsetninger fra før hun kom til meg. Far: En av de mest aktive og krevende aussier jeg har møtt tror jeg, og eier sier det samme. Mor: En totalt understimulert bc som gjetet på alt som leet seg, inkl lysglimt osv. I tilegg vokste valpene opp i et uthus på 1,5x1,5m uten å i det hele tatt ha vært inne i et hus når jeg hentet henne.

JAda, jeg burde jo løpt derifra første gang jeg var der, men jeg har lært... :wub:

Luna ble for aktiv og redd for meg. Altså, hun sov KUN om jeg satt med henne på fanget, gikk jeg unna henne i et kvart sekund hylte hun. Og raserte valpegården. (selv om hun hadde godbiter, leker osv der inne).

Så etter 3 vanskelige uker, der jeg selv også var temmelig nedbrutt valgte jeg å selge henne like gjerne først som sist. Bedre for henne å bytte hjem da, enn senere.

Nå aner jeg ikke hva som skjer med Luna. Det tok 5 mnd før nye eier ville avlive henne fordi hun var umulig, og det siste jeg hørte var at hun ble omplassert 7-8 mnd gammel. Og det ble påstått hun hadde det fint der.

Ny eier var typen som skulle hatt problem BC'er over fler år, og de pleide å ta til seg omplasseringshunder. Drev hestesenter, og altså et aktivt liv for en hund.

Men neida... Det som lot til å være drømmehjem for min Luna, ble til en historie jeg helst vil glemme.

Men jeg lurer fortsatt på hvordan Luna-jenta mi har det. Ble jo glad i beistet på de 3 ukene.

LunaIMG_8051.jpg

(Bildet er tatt av Belgerpia på sonentreff i 2006. Håper det ikke gjorde noe at jeg brukte bildet)

Link to comment
Share on other sites

*klipp*

Men neida... Det som lot til å være drømmehjem for min Luna, ble til en historie jeg helst vil glemme.

Men jeg lurer fortsatt på hvordan Luna-jenta mi har det. Ble jo glad i beistet på de 3 ukene.

LunaIMG_8051.jpg

(Bildet er tatt av Belgerpia på sonentreff i 2006. Håper det ikke gjorde noe at jeg brukte bildet)

Nå ble jeg veldig nysgjerrig på den historien, men kanskje jeg skal la være å mase for mye om det?

Hun var forresten utrolig søt :P

Link to comment
Share on other sites

Ja, har vurdert å omplassere Ask flere ganger fordi jeg følte vi bare hadde problemer og at jeg virkelig ikke "fikk han til". Følte at han ville få det bedre hos noen andre. Vel, han er ikke blitt omplassert, og vil ikke bli det heller :P Vi har kommet over mange av problemene våre, lært oss å leve med mange av dem, og jobber fremdeles med enkelte.

Link to comment
Share on other sites

Jeg tok over en 1 år gammel DSG gutt. Hadde han i to år før jeg valgte å omplassere han. Flere små-grunner til dette, men ingen store, vanskelige. Han er og var en kjempeherlig gutt, men jeg klarte aldri å bli kvitt stresset hans.

Nå bor han i Oslo hos ei venninne til en arbeidskollega av meg, og det meste av stresset er borte! Han har det kjempefint der han bor nå, og har vært hos dem snart ett år nå!

Link to comment
Share on other sites

Vi hadde en hoffe-gutt som vi ga tilbake til oppdretter.

Først bet han når han trodde vi skulle ta mat fra han, noe jeg kan forstå at enkelte hunder gjør. Allerede da ble det diskutert å få hunden ut av hus, vi var jo en familie som hadde tre unger under 10 år.

Etter en stund ble det bare værre. Vi ante ikke når han kunne finne på å bite. Han bet helt uprovosert. Han ble da gitt tilbake til oppdretter.

Vi fant jo ut at det var en rase som ikke passet for oss. Vi kunne ikke gi hunden det den trengte av aktivisering og trening. Det gjør enda litt vondt å snakke om det. :P

Jeg vet faktisk ikke hva som skjedde med han etterpå. Pappa fikk en telefon fra oppdretteren en liten stund etter, hun sa at hun hadde funnet en potensiell ny eier, men etter det fikk vi ikke høre noe. Jeg har ikke turt å sende mail til oppdretter. Jeg er litt redd for hva svaret er.

Link to comment
Share on other sites

Jeg tok over en 1 år gammel DSG gutt. Hadde han i to år før jeg valgte å omplassere han. Flere små-grunner til dette, men ingen store, vanskelige. Han er og var en kjempeherlig gutt, men jeg klarte aldri å bli kvitt stresset hans.

Nå bor han i Oslo hos ei venninne til en arbeidskollega av meg, og det meste av stresset er borte! Han har det kjempefint der han bor nå, og har vært hos dem snart ett år nå!

Åh, Nå kjenner jeg at jeg ble skikkelig nysgjerrig. Du har ikke lyst å sende meg en pm?

Link to comment
Share on other sites

Omplassering var ikke for alvor inn i bildet, men jeg var ikke langt unna å gi opp Tinka for tre-fire år siden. Hun hadde atferdsproblemer som senere viste seg å være på grunn av eggstokkcyster og hormonforstyrrelser, men som jeg der og da trodde bare var på grunn av dårlig oppdragelse. Hun hadde oppført seg slik hun gjorde siden første løpetid (8 mnd gammel), og beholdt den atferden i varierende grad til hun ble kastrert drøyt tre år gammel - men på det verste var det da hun var ca. 1,5-2,5 år.

Nettopp det at jeg trodde det var på grunn av dårlig oppdragelse gjorde det hele veldig mye verre, fordi det bare var mot meg hun oppførte seg som hun gjorde. Jeg var den som ønsket meg hund i utgangspunktet, jeg trente henne, jeg var mest med henne, jeg var mest glad i henne også videre, og derfor var det helt forjævlig at det bare var meg hun oppførte seg sånn mot.

Etter tips fra kursinstruktør om at det kunne være livmorbetennelse (hun hadde hørt om en hund med samme atferd som hadde dette), tok vi henne med til veterinær. Der fant vi altså ut at hun hadde eggstokkcyster, og etter kastrering gikk atferden fort over. Fremdeles kan hun begynne å ri og nappe om hun slår over i for mye stress, men nå er det en million ganger lettere å få henne til å stoppe med det, og det skjer så sjelden at det er utenkelig å omtale det som et problem. Like utenkelig er det nå å skulle omplassere henne - hun hører jo hjemme hos oss. :P

Link to comment
Share on other sites

Nei, men vi har mottatt en hund som ble levert tilbake til oppdretter åtte måneder gammel fordi hun var blitt "aggresiv". Nå er det fire år siden og hun er her enda. Jeg har hatt hund i snart tredve år, men har lært mer i løpet av disse fire årene enn i resten av mitt hundeliv. Så mine synspunkter på omplassering av hunder med "issues", oppdretters ansvar i ulike situasjoner, overtagelse av hunder med "issues" etc, har endret seg betraktelig.

Iallfall setter jeg et stort spørsmålstegn ved fornuften i å omplassere hunder som man ikke takler selv. Selvfølgelig kommer det an på hva det er man ikke takler. Har man lange arbeidsdager og det eneste problemet er at hunden ikke fikser å være hjemme alene mer enn et par timer, er jo problemet til å løse ved å omplassere hunden til noen som er lite borte, men ved omfattende atferdsvansker, er det noe annet.

Hadde jeg visst det jeg vet nå for fire år siden, ville jeg aldri tatt imot Fibi men anbefalt at hun fikk slippe. Det høres brutalt ut, men sånn er det. Nå skal hun få bo, trene, bjeffe, kose og leve her til hun dør, men det har kostet mye og koster mye fremdeles. Det er alltid hensyn vi må ta enten til henne eller omgivelsene. Det er et evig prosjekt å trene passering, hvem hun kan omgåes og hvem vi må unngå. Det er alltid en utfordring å gi både henne og oss et liv, der fordelene oppveier ulempene.

Jeg tror svært mange omplasseringshunder egner seg kun hos svært spesielt interesserte hundefolk. Dessverre havner mange av dem i familier som vil ha en billig førstehund for å se om hundelivet passer for dem, samtidig som de kan "redde" en stakkar. Dermed havner Fido på en evig runddans mellom eiere, noe som ikke akkurat er balsam for en skadeskutt hundesjel.

Litt OT, men et glimt fra den "andre siden".

Link to comment
Share on other sites

Ja, jeg har omplassert hund. Min ekssamboer og jeg hadde to hunder. En shetland sheepdog og en collie. Da vi valgte å flytte fra hverandre skulle jeg ha Casper (collie) og han skulle beholde Chico. Han hadde liten interesse for hund, og selv om jeg tidvis hadde Chico med meg på turer og i stallen, så fikk han alt for lite oppmerksomhet og trening av eks. Jeg pratet med han og anbefalte han å gi han til noen som kunne ta seg bedre av han. Nå er Chico hos et pensjonert ektepar på Lillestrøm. Jeg har vært der å besøkt han, og han har det veldig bra. Han bor sammen med mange katter og en gammel hund.

Jeg beholdte som sagt Casper. Når han var et år så ble han påkjørt utenfor huset vårt, fordi han kom seg ut av båndet... Etter denne opplevelsen ble han virkelig en enda mer redd og reservert hund. Han hadde alltid vær veldig skeptisk på ting. Han var redd for alt, redd for å gå på gulv uten tepper, redd for å gå på diverse rom, redd for å gå i trapper, redd for matskålen sin... Han var redd utrolig mye. Han satt ofte bare å skalv. Jeg trente mye med han, og han var en veldig lydig og trivelig hund når vi var ute. Helt til etter han ble påkjørt. Han begynte å bjeffe og hoppe mot folk som passerte oss på tur. Når han så barn på avstand reiste han bust og gjorde seg stor og tøff. Han forsvarte seg når han ble redd... Én morgen jeg var ute med han før jeg skulle på skolen, så møtte vi en liten gutt og hans mor. De gikk bortover veien, og mamman til gutten gikk nærmest oss. De oppførte seg på ingen måte truende, og gutten gikk helt rolig. Ut av det blå tok Casper løpefart og hoppet på gutten bakfra mens han knurret og var sint. Jeg visste at hans intensjon var å ta gutten. Jeg hanket han inn før han fikk gjort noen fysisk skade på gutten, men gutten stakkar var livredd. Dette var starten på en ny fase... Jeg kunne ikke bare akseptere at han hadde gjort dette helt uprovosert. Jeg ringte veterinær og fikk han sjekket for evt smerter og sykdom som kunne gjøre han agressiv. Jeg snakket mye med oppdretter, og med atferdsterapeut. Etter flere mnd med jobbing måtte jeg gi opp. Oppdretter ville kjøpe han tilbake, og jeg klarte ikke å hjelpe han mer. Hun bor på fjellet med mange hunder, og kunne gi han en mulighet til å roe seg ned, uten masse fremmede folk i hverdagen. Det var det mest smertefulle valget jeg har tatt. Jeg var så inderlig glad i han, og ble helt knust når det endte slik. Det var flere episoder hvor han ble agressiv mot barn, så det var ingen tilfeldighet lenger... Jeg har mye kontakt med oppdretteren, og Casper har roet seg, men sliter med de andre hannhundene hennes, og kan ikke holdes nær de. Jeg gråt et år hver gang noen nevnte godgutten min. Jeg er glad for at jeg gav han en sjanse til å roe seg. Han fikk beholde livet, og har det nå godt.. Det skal sies at en hannhund til fra dette kullet ble returnert til oppdretter. Jeg savner gutten min så utrolig, og hver gang jeg ser en BM collie kommer tårene. Gode vakre gutten min...

Hadde jeg visst at det ville gå sånn ville jeg selvfølgelig beholdt Chico, men det kunne jeg ikke ane, så dermed mistet jeg de begge. Jeg følte meg fryktelig mislykket som hundeeier etter dette med Casper. Heldigvis har jeg nå fått en hund som jeg har det veldig bra med, og hvor kjemien passer perfekt, og da har jeg fått tilbake troen på meg selv som hundeeier igjen..

n666261334_662276_9806.jpg

n666261334_160031_844.jpg

:P

Link to comment
Share on other sites

Jeg har måtte omplassere to av mine hunder. Og det har vært noe av det tyngste jeg har gjort.

Første gangen fikk hunden ikk et bra hjem. De satt valper på bikkja og sølgte ho videre. Selv om jeg sa jeg ville ha henne dersom de noen gang måtte kvitte seg med ho. Jeg ble lovet at hunden skulle få et langt og godt liv poå landet. Noe som var bullshit!

Andre gangen. År senere... Så måtte jeg desverre omplasere pga samlivbrudd. Da kom hunden til en gård hvor jeg fikk besøke han og se at han fikk det godt. Han var til og med i lokalavisen fordi han reddet et lam fra en ørn! Han døde tilslutt av alderdom.

Så omplassering kan gå begge veier. Har klart å legge ting bak meg, og skal "aldri" omplassere. igjen.

Link to comment
Share on other sites

Jeg fikk betennelse i ryggen etter en rideulykke. Da dette stresset kom tilbake igjen nettopp, tenkte jeg hardt og lenge på om jeg skulle finne ett nytt hjem til Pluggen, blandingen. Følte ikke det var rettferdig ovenfor han å ikke få like mye tur som før, men han er bare elleve mnd nå og fant seg fort til rette til ett mer avslappa liv! :ahappy:

Nå er jeg bedre i ryggen og er sjeleglad for at jeg var "ego" nok til å ikke omplassere han for jeg hadde nok angret fælt! Han er ennå ved min side og like fornøyd med en 5 timers tur som en slapp dag på terassen. :wub:

Link to comment
Share on other sites

-Hvorfor?

Vi har omplasert Samojeden vi hadde for den fant pluttselig ut at eldste tispen i huset ikke lengre skulle få være sjef i huset for det ville hun være i stedet. Dette endte med noen skikkelige slosskamper mellom to tisper hvor den yngste(samojed) veier 25kg og den eldste(Japansk Spisshund) veier 9kg hvor eldste tispen hver gang endte opp hos dyrelegen full av bittskader rundt strupe og over skuldrene.

Siste gangen gikk hun på smertestillende og antibiotika i 10 dager og da sa jeg at nå er det nok. Vi kunne ikke lengre stole på at samojeden kunne være sammen med elste tispen og da er det ikke så enkelt å ha dem begge i hus. De gikk bare å skulet på hverandre og japaneren begynnte å skjelve hver gang samojeden kom nærmt henne eller bare så på henne.

Når meg og gubben gikk tur med hundene så knurret de til hverandre hver gang de kom nært hverandre. Det var så absolutt ingen trivelig situasjon og jeg kunne ikke lengre gå på tur med alle hundene sammen slik som jeg hadde gjort tidligere.

-Hvordan det gikk?

Samojeden ble gitt vekk og blir meget bortkjemt hos et eldre par som bor ca 45minutters bilkjøring fra oss, vi er hjertelig velkommen til å besøke hunden når vi måtte ønske og hunder trives kjempegodt hos dem. Hunden ble omplasert og vi var totalt ærlige med dem og fortalte dem hvorfor så de er fullt klar over alt med hunden og de ringer hvis det er noe de lurer på.

Vi passet hunden i en uke for dem 4mnd etter at de fikk henne, når de kom for å hente henne igjen var hun i bånd i hagen og når hun så bilen deres så klarte verken jeg eller far i huset å få kontakt med hunden for hun var så glad for å se eierene sine. Jeg må innrømme at jeg fikk litt tårer i øynene når jeg så hvor glad hun ble for at dem hentet henne, hun løp rett i bilen deres og der satt hun for hun skulle hjem. Det var tydelig å se hvem som var hennes eier.

Får vel ta med at hunden ble gitt vekk vi tok ikke noe betaling for henne, og nye eier har fått med alle papirer på hunden. De var innom for å hilse på hunden og mangen andre var innteresert, men ingen andre gadd å ta seg tid til å treffe oss og hunden, de ville bare ha hunden.

Dem som har hunden nå, gav både meg og gubben en veldig god magefølelse etter å ha vært på besøk her så derfor ble det dem som fikk hunden. Dette er en avgjørelse vi ikke angrer på, hunden har det godt der hun er nå.

Link to comment
Share on other sites

Jeg har flere ganger i løpet av valp- og unghundperioden vurdert omplassering. Siden jeg selv er på attføring pga. utbrenthet og depresjon har jeg ikke alltid like mye overskudd, og valp/unghund er jo ofte litt å stri med selv om hunden er aldri så grei ellers...

Jeg er vel glad for at jeg har beholdt troen på at det er en fase som går over, og har nå en voksen og stort sett behagelig og harmonisk hund. Jeg vil råde alle som vil omplassere valp eller unghund pga. aktivitetsnivået eller valpe-/unghundnykker, til å trekke pusten dypt og tenke seg godt om, og vite at hunden en gang blir voksen. I de aller fleste tilfeller vil ting vi anser som problemadferd gå over med puberteten.

Link to comment
Share on other sites

Jeg og min tidligere samboer måtte omplassere en Border Collie-blanding. Det var eksen som ville ha denne typen hund, men da ansvaret likevel endte opp på meg, skjønte jeg fort at dette ikke kom til å gå bra. Hun ble en stresset hund som virkelig ikke trivdes selv om jeg følte jeg gjorde alt jeg kunne. Jeg kan ikke ha hunder som krever så mye mental stimuli og det var ikke noe god følelse å se at man ikke strekker til, samme hvor mye man prøver. Hun flyttet til en treningsfantast som hadde hatt gjeterhund før, og fikk være med på jobb som terapihund for psykisk utviklingshemmede. Der passet hun perfekt og ble nærmest en ny hund. Vi hadde nok flaks som fant et så bra hjem til henne. Med tanke på at sånne blandinger til omplassering ikke akkurat er mangelvare. Det er virkelig noe som heter rett hund til rett eier. Vi følte hun var en problemhund hos oss, men hun ble drømmehunden i det nye hjemmet. For hennes del kunne det ikke blitt bedre.

Min neste hund ble en friluftsinteressert husky som hadde like stor interesse for lydighetstrening som meg. Perfect match.

Link to comment
Share on other sites

Jeg er vel glad for at jeg har beholdt troen på at det er en fase som går over, og har nå en voksen og stort sett behagelig og harmonisk hund. Jeg vil råde alle som vil omplassere valp eller unghund pga. aktivitetsnivået eller valpe-/unghundnykker, til å trekke pusten dypt og tenke seg godt om, og vite at hunden en gang blir voksen. I de aller fleste tilfeller vil ting vi anser som problemadferd gå over med puberteten.

Er på det der nå, jeg. Selv om noen ganger virker det som at "nykkene" er mer enn bare nykker, men det går opp og ned og til vanlig er hun verdens skjønneste osv.

Jeg håper jeg ikke driter meg ut når jeg tenker det skal gå bra. Hun er ihvertfall ingen lost case, men det skorter litt på erfaring fra min side :)

Et "detta går bra hvis du bare vil" fra hundekyndige har hjulpet på, men får fortsatt et lite stikk i magen iblant, håper jeg gjør det riktige valget når jeg fortsetter. Uæh, sårt, dette...

Mange fine svar her ihvertfall, takk for at dere deler, fint å lese forskjellige historier :)

Link to comment
Share on other sites

Jeg vurderte å omplassere min 2 år gamle Cairn Terrier i vinter. Hunden er supergrei og lett å ha med å gjøre. Har ingen atferdsproblemer og elsker både mennesker og andre dyr, så det var heller meg det var noe galt med. Jeg hadde hatt en relativ tøff vinter og jeg var utslitt både psykisk og fysisk, så jeg følte at Banditt ville få det bedre med en som kunne bruke han mer, da han har høyt energinivå og elsker både lydighet og agility.

Hadde til og med kontakt med en som var veldig interessert i han.

Min mor var imidlertid ikke enig i mine planer og det ble bestemt at han skulle være hos henne et par uker, jeg fikk tid til å tenke og kom fram til at å utsette mine problemer ville ikke løse noe i lengden, så da tok jeg et tak i meg selv og bestemte meg for å endre ting til det bedre.

Nå i dag ser jeg at jeg ville angret fryktelig om jeg faktisk hadde omplassert han.

Link to comment
Share on other sites

Archived

This topic is now archived and is closed to further replies.

  • Recently Browsing   0 members

    • No registered users viewing this page.


  • Nye innlegg

    • Det virker jo som at de det er snakk om i artikkelen tar godt hensyn til valpenes behov og utøver god dyrevelferd, og det er vel og bra. Uansett synes jeg det er skummelt med slike trender som involverer dyr, spesielt fordi man aldri vet hvordan det kan utvikle seg. Med en såpass stor etterspørsel, kan vi liksom ikke se bort ifra at det kan skapes mange useriøse aktører som ikke setter valpenes velferd i absolutt første rekke. Forholdene man har sett i utlandet som blir beskrevet i artikkelen er jo ren tortur…
    • Hvis han gjør fra seg rimelig raskt om morgenen så tenker jeg at han faktisk må ut da. Du sier ikke hvor ung, men det kan ta litt tid før de lærer seg å sove hele natta. Men det kan være at han også bare har behov for å røre litt på seg eller bytte liggested, så jeg ville prøvd uten bur.
    • Kast buret på søppeldynga der det hører hjemme.  Her er det ingen som står opp ‘før tiden’ med mindre det er snakk om dårlig mage eller lignende . De sover da også i sengen eller i kurver på gulvet for de som ønsker det.
    • https://www.nrk.no/stor-oslo/valpeyoga-har-kommet-til-norge-_-dyrebeskyttelsen-vil-ha-forbud-1.16816919 Pengegriske ‘grundere’ utnytter små hvalper til inntjening. Tragisk å se at over 40 % svarer at de vil benytte seg av tilbudet. Kanskje ikke overraskende når man ser hvor mange som stadig anskaffer seg vandrende lidelseshistorier på fire ben ..  Håper Dyrebeskyttelsen får gjennomslag her. 
    • Et lite problem, men kanskje noen har et tips eller to?  Har en unghund som våkner litt tidligere enn jeg ønsker på morgenen. Han våkner opp mellom 05.30 og 06.30. Før jeg fikk hunden våknet jeg av meg selv og sto opp en gang mellom 06.30 og 07.00. Tidsmessig er ikke dette noe stort problem, jeg får sove nok selv om jeg står opp 05.30. Jeg ønsker imidlertid ikke å stå opp før jeg må. Vil heller ha den timen på kvelden. Han pleier å sovne av seg selv på kvelden og vi legger oss rundt kl 22. Luftetur umiddelbart før han legger seg for natta. Har prøvd å ha han våken lenger, men det hjelper lite, det er bare jeg som får mindre søvn da. Hunden våkner og starter med å bevege seg litt i buret, strekke seg, og etter litt tid blir det piping/klynking. Jeg pleier å våkne da og han slutter med lyder når han vet at han har greid å vekke meg. Hvis ikke jeg våkner(svært sjeldent) så begynner han å bjeffe. Jeg er ganske sikker på at dette er noe jeg kunne løst ganske lett med ignorering og at jeg venta han ut. Utfordringen min er at jeg bor i blokk og har naboer jeg ikke ønsker å forstyrre med lengre bjefferunder på morgenen. Han lager nok lyd ellers. Vi pleier å ta en rask tur ut når han våkner, og da både tisser og bæsjer han ganske raskt. Rett inn igjen. Jeg er heller ikke helt sikker på om han da våkner fordi han må på do, eller om det er et potensiale for litt mer sammenhengende søvn. Han har fint greid å dressere meg til å stå opp litt før jeg vil, men jeg har latt det skje da det er viktigere for meg å ta hensyn til naboenes velferd.  Er det noen som har noen tips til hvordan man kan få hunden til å sove litt lengre på morgenen?   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Create New...