Forbanna møkkabikkje

[PsychoLynx]

Okei, du kjøper en hund av bruksrase. Planen er at den skal iallefall brukes NOE innenfor en av bruksgrenene den er "laget" for. (altså, ikke nødvendigvis gjeterhund til gjeting, men også feks agility, lydighet osv, og schæfer til bruks osv, ja. dere forstår kanskje). I tilegg skal hunden gå overens med familie og venner, oppføre seg normalt i hverdagen, gå greit med de fleste andre hunder osv.

Du får hunden, sosialiserer den bra, oppveksten går greit, men ettersom hunden blir eldre begynner den å vise fler og fler negative signaler. Den vokter mer enn du ante, den bjeffer mer enn du trodde rasen sku gjøre normalt, den er mer pinglete enn du trodde. Og etterhvert som du trener og trener hunden, så viser det seg at den faktisk ikke kan brukes heller.

Er det gener, oppdretter, valpekjøper, valpemor eller hva som er skylden? Hvem er det LOV å skylde på i en sånn situasjon?

Og, la oss si du gir opp hunden da... Du takler den ikke føler du. Den er absolutt ikke som forventet. Og du velger derfor å gi hunden en sjanse med å få et nytt hjem. Forklarer åssen den er, og hva du sliter med, og selger den.

kort tid senere kommer ny eier med hunden og starter i konkurranse med den, og gjør det tåelig bra. I tilegg har den faktisk vist seg å ikke være så himla ille når det kommer til vokting. Eller kanskje det bare var noen enkelte hunder den ikke gikk overens med, kanskje den går bra med ny eiers omgangskrets.

Hvem kan man "skylde" på da? Avl? Oppdretter? valpekjøper? tispe? Miljø?

Hva er meningen rundt om om dette?

[patricia]

I et slikt tilfelle har man vel bare seg selv å skylde på...

[PsychoLynx]

Ja? Har man det?

Altså, jeg hadde jo Buffy... Schæfer med schæfer tendenser. Brøling osv. Men det falt meg da ALDRI inn å skylde på andre enn meg selv? Det var jeg som ikke hadde peil på rett oppdragelse. det var jeg som TOK henne når hun oppførte seg "rett" og laget en usikker hund.

Men, det er jo veldig tydelig at dette ikke er vanlig praksis. Jeg har iallefall selvinnsikt nok til å innse mine feil

[Kennel XO]

Disse sitasjonene har jeg sett og vært borti flere ganger.. Det som for en er en møkkabikkje behøver ikke å være det for andre. Jeg tror det har mye med kjemi å gjøre. Begynner man å fokusere på hundens negative sider fremfor de positive tror jeg det beste for alle parter er å finne et nytt hjem til hunden. Noen har det også travelt og "gidder" ikke å vente å se hvordan hunden blir når den er ferdig utviklet... I puberteten kan jo til og med de beste hundene være "møkkabikkjer"...

Men å fokuserer på skyld i sånne situasjoner tror jeg ingen er tjent med...

[Laimis]

Dette er en diskusjon som jeg trur kan være lur å ta.

Vi mennesker skal altid ha noen eller noe å legge skylden på. Uansett om det er det ene eller det andre... Hva med å se på oss selv...

Det er vel der de fleste årsakene ligger.

Vi mennesker er for feige til å innrømme at det vår feil det meste som går galt med hunden, vokter for mye, agressjon mot andre hunder/folk, usikkre og engstlige. Da leter vi etter feil hos andre enn oss selv.

Hva med lederskapet til hver enkelte av oss. Er vi gode ledere.. Trygge og hormoniske ledere som skaper balanse.

Jeg trur mange bør snu seg å se på seg selv før man prøver å finne alle unnskyldningene som eksisterer.

Alle hunder er avhengi av en god og trygg leder. For å holde ro ig balanse i flokken ( det trenger ikke å være flere hunder i en flokk, vi mennesker er også i flokken i hundens øyne)

Det er vel flott at andre kan få det til selv om en selv ikke klarer det med den hunden....

Glede seg over andres suksess er en seier i seg selv...

[Guest lijenta]

En kan vel tenke på det på den måten at da har man i hvertfall vært flink og klart å finne rett hjem for den hunden det gjelder. Det er da flere som har hatt det san at hunden har blomstrett når den har blitt omplassert. Har ikke vært borti det selv å måtte omplassere men hadde en omblasseringshund her en kort stund som fikk blomstre den korte stunden. Det gjorde i grunnen godt selv om den største jobben gjorde flaten jeg hadde da.

[ToneC]

Dersom alt står og faller på valpekjøper er det egentlig ikke noe poeng i å se an hva man parrer og styrer med. For da er det jo valpekjøpers feil likevel. Det har mye å si hvordan foreldre hunden har, og om man parrer to nervøse drittbikkjer så er det logisk at valpekjøperen ikke kan gjøre gråstein om til gull.

Dersom oppdretter skulle klare hunden så mye bedre enn de opprinnelige kjøperne kan det bero på flere ting; erfaring, trening, pubertet etc. En annen ting er jo alle disse oppdrettere som har kennelannlegg. En hund som ikke fungerer i en familiesituasjon kan syntes det er lettere å håndtere en enkel kenneltilværelse..

[Aussieglis]

Dersom alt står og faller på valpekjøper er det egentlig ikke noe poeng i å se an hva man parrer og styrer med. For da er det jo valpekjøpers feil likevel. Det har mye å si hvordan foreldre hunden har, og om man parrer to nervøse drittbikkjer så er det logisk at valpekjøperen ikke kan gjøre gråstein om til gull.

Dersom oppdretter skulle klare hunden så mye bedre enn de opprinnelige kjøperne kan det bero på flere ting; erfaring, trening, pubertet etc. En annen ting er jo alle disse oppdrettere som har kennelannlegg. En hund som ikke fungerer i en familiesituasjon kan syntes det er lettere å håndtere en enkel kenneltilværelse..

Signeres!

Denne tråden da - JEG - som bor langt oppi nord og såvidt kjenner "noen" skjønner jo nesten hvilken oppdretter og valpekjøper(e) denne tråden handler om... Flere som hinter litt rundt om, Marit? Hvis det er noe du lurer på angående den saken/hunden så kan du vel bare spørre de tidligere eierne, og spørre hvem sin feil DE syns det er at det som skjedde, skjedde...

Også kan man jo spekulere litt til på hvorfor det "aldri" er noe negativt med hundene fra den oppdretteren ifølge henne selv. De har alle perfekt gemytt, de er alle snille og de biter ihvertfall ikke folk! Og er det noe som går galt, så er det ALLTID valpekjøperen sin feil - noe annet er jo ikke diskuterbart.

Jeg får lunkne feelinger av den innstillingen der - altså at "alt" er valpekjøper sin feil. Enten må man være blind, eller så er man bare kjip!

EDIT: Dessuten har vel oppdrettere et visst ansvar i å finne riktig valp til riktig eier også, og jeg syns det ligger litt ansvar i det. Oppdrettere som f.eks lover bort valper ved 2-3 ukersalder etter farger og valpekjøpernes ønsker om utsteende må jo skjønne at det fort kan gå galt - og at feil valp fort havner hos feil person når man gjør det sånn.

Hadde jeg fått en voktende, tikkende bombe i My plutselig og jeg hadde bestemt meg for å levere henne tilbake så hadde jeg ikke fått pepper av oppdretteren min. Jeg hadde aldri hørt rykter om at jeg er en dårlig hundeeier i ettertid, og jeg hadde ikke blitt klandret på noe vis. Jeg hadde blitt tatt imot med respekt.

[Nell]

Dersom alt står og faller på valpekjøper er det egentlig ikke noe poeng i å se an hva man parrer og styrer med. For da er det jo valpekjøpers feil likevel. Det har mye å si hvordan foreldre hunden har, og om man parrer to nervøse drittbikkjer så er det logisk at valpekjøperen ikke kan gjøre gråstein om til gull.

Dersom oppdretter skulle klare hunden så mye bedre enn de opprinnelige kjøperne kan det bero på flere ting; erfaring, trening, pubertet etc. En annen ting er jo alle disse oppdrettere som har kennelannlegg. En hund som ikke fungerer i en familiesituasjon kan syntes det er lettere å håndtere en enkel kenneltilværelse..

Signerer den der.

Ikke alle oppdrettere er like flinke til å innse sine feilgrep. Det er lettere å legge skylda på valpekjøperene.

[Laimis]

Det er jo flere elementer som er avgjørende hvordan en hund blir.

- Genene ( fra mors side og fra fars side) Man må jo se hva man parrer.

- Tispa (preging fra mammaen)

- Oppdretter + evnt flokken hos oppdretter som får være med å prege valpene

- Eier + evnt flokken eier har

Det er klart at disse har mye å si. Alle elementene er viktige i en hund's liv.

Sitter med valper nå på 8 uker selv og ser hvor viktig dette er...

[Kennel XO]

EDIT: Dessuten har vel oppdrettere et visst ansvar i å finne riktig valp til riktig eier også, og jeg syns det ligger litt ansvar i det. Oppdrettere som f.eks lover bort valper ved 2-3 ukersalder etter farger og valpekjøpernes ønsker om utsteende må jo skjønne at det fort kan gå galt - og at feil valp fort havner hos feil person når man gjør det sånn.

Hadde jeg fått en voktende, tikkende bombe i My plutselig og jeg hadde bestemt meg for å levere henne tilbake så hadde jeg ikke fått pepper av oppdretteren min. Jeg hadde aldri hørt rykter om at jeg er en dårlig hundeeier i ettertid, og jeg hadde ikke blitt klandret på noe vis. Jeg hadde blitt tatt imot med respekt.

Fordi om oppdretter gjør det beste den kan med å velge riktig valp til riktig eier hender det at en bommer alikevel. Jeg har hatt ukjente ( politiet ) til å valpeteste alle mine kull. Selv tester jeg de i forskjellige miljø, kjører tur med de, tar de med meg på et lager, lager hinderløyper, leker, tester de på lydighet, søk osv...over mange uker. Sammen med valpetest og mine vurderinger velger jeg hvem som får hvilken valp etter hva de skal bruke valpen til når valpene er 7 uker. Alikevel har jeg flere ganger sett at valpene ikke har utviklet seg som jeg trodde de ville i fra valpekassen. Noen blir mer aktive og andre roligere enn forventet...noen får mindre drifter og mot enn forventet og andre får mer drifter og mot enn forventet. Heldigvis tilpasser de fleste eiere seg den hunden de får og jobber med den. Og stort sett så blir valpene som jeg tror...

Som oftest når jeg har bommet har jeg solgt hunder som egentlig er litt mere hund enn eierne har planlagt og med litt hjelp og veiledning så går det bra. Men jeg har også vært uheldig og solgt litt for lite hund til et par og da er som oftest omplassering til noen som ønsker seg litt mindre hund beste alternativ. Poenget mitt er at det er ikke alltid lett å være oppdretter heller...selv om jeg har mye kunnskap om hund, mentalitet og egenskaper er det til tider vanskelig å forutse hvordan de blir som voksne. De fleste blir det, men det er stort sett alltid ett unntak eller to i alle kull. Jeg bruker også mentaltester aktivt på både mine tisper og de fleste hannhundene jeg har brukt er testet eller bruksmeritert...alikevel er det ikke alltid genene slår ut som en planlegger ... Det som blir viktig når en bommer er hvordan man håndterer det. Det å returnere valpen/hunden skal være like enkelt som å kjøpe den om kjemien absolutt ikke stemmer ...er min mening.

[Guest Gråtass]

Hvorfor må det alltid handle om en reel oppdretter valpekjøper eller hund? Er det ikke mulig at man kan sette opp en hypotetisk problemstilling uten at folk støtt og stadig skal legge ting i det? Eller er det ett spesielt særtrekk ved Aussieeiere kontra andre rasers eiere???

Jeg syns det er en god hypotetisk problemstilling, men jeg må si meg enig med KennelXo her, det er umulig å fordele skyld og ikke nødvendigvis det mest ideelle i en slik situasjon. Men folk er forskjellige, hunder er individer. Noen får til det ene etter det andre med hunder som i utgangspunktet er "rein møkk", andre kjenner ikke igjen gull når dem står med det i henda engang. Man får glede seg over at hunden tydeligvis funker i sitt nye hjem.

[Blondiemamma]

Det blir kanskje ikke riktig sammenligning, men... Men da jeg hadde gamle heste min var han en pensjonert dressur/sprang/maraton kjøre hest. Han gikk middels sprang og dressur.. Jeg som ikke hadde all verden dressurerfaring kunne bare stå å måpe over hesten min med andre erfarene ryttere på ryggen. Han beveget seg som en katt. Men med meg på ryggen ble han aldri så myk og føylig. Og det kom kun ene og alene av at jeg ikke var en god nok dressur rytter..

[Aussieglis]

Nå skrev jeg jo om oppdrettere som deler ut valper etter utseende og farger, ikke seriøse og engasjerte oppdrettere som deg XO.

Når man selger brukshunder: hva er logikken med å selge valper etter hvilke farger de har? Er en svart schæfer bedre til å rundere enn en grå schæfer? Er en blå aussie en bedre lydighetshund enn en rød aussie? Er en aussie med lang hale en bedre hund enn en med stump? Nei...

[temaskift]

Såklart er det ingen dans på roser å være oppdretter, og det skal det vel heller ikke være. Men jeg reagerer når trådstarter "skriker" ut i alle andre tråder om at folk hinter til oppdretteren hennes hele tiden, når hun delvis gjør det selv... Historien høres ihvertfall alt for kjent ut - og de som har aussie og er LITT kjent i aussiemiljøet har nok fått med seg historien(e)

[Poter]

Jeg tror man først får feie for egen dør og gå seg selv etter i sømmene og se om man har gjort en skikkelig jobb. Deretter får man legge en plan for hva man kan gjøre bedre/forandre på/trene på. Jeg synes hver eier bør gjøre det ytterste for at den hunden de har skal ha det godt og være mest mulig velfungerende.

Dette er uansett kompleks. Det blir som å se på en voldtektsforbryter, hvem sin feil er det at han voldtar? Arv eller miljø? En stor debatt som det er ulike meninger om, men de aller, aller fleste er vel enige om at det er et helhetlig problem. Det er både arv og miljø. Et menneske er ikke bare gener eller bare miljø og det er heller ikke hunder. De får noe med seg genetisk i bagasjen, de preges hjemme hos oppdretter og de får erfaringer og oppdragelse hos eier. Hvem som da har skylden når noe går galt er jo da absolutt ikke lett å si og jeg ser ikke helt hvorfor man skal fordele skyld heller. Jeg tror i mange tilfeller så kunne alle gjort noe bedre. Oppdretter blingset kanskje med kombinasjonen, valpene ble ikke så nervesterke som antatt, kanskje de hadde en uheldig opplevelse de første ukene, kanskje eier ikke miljøtrente valpen godt nok eller ikke gav den en god nok oppdragelse eller ikke kan trene den typen hund. Ting henger sammen. En hund som er bunnsolid fra grunn av, tåler mer slingringsmonn fra eier. Den tåler å ikke bli miljøtrent så godt og den har orden på seg selv. Så kan man se på MH av søsken, hvordan er de i forhold til det aktuelle problemet? Er det noe som går igjen? Gjør de det, ja, da sier det noe om den genetiske bagasjen de har med seg. Gjør det ikke det, ja, da kan man kanskje anta at det er miljøet som har spilt inn akkurat i denne situasjonen.

Jeg synes at de som eier, lever og bor hver dag med hunden er de som best vet hvor skoen trykker og at det er de man skal høre på når det oppstår problemer.

At noen oppdrettere utelukkende legger skyld på eier, synes jeg er helt forkastelig og totalt useriøst. Alle kan ta selvkritikk, uansett, og jeg tror ikke man kommer noen vei om man skal fokusere på skyld. Et problem er ille nok om man ikke skal finne en syndebukk oppe i det hele og det løser i allefall ikke problemet. Hunden får det ikke bedre av om valpeeier og oppdretter krangler om hvem som har rett eller feil.

PS. Hvorvidt dette handler om konkrete oppdretter og mennesker i aussieverdenen, synes jeg ikke har noe i denne diskusjonen å gjøre. Jeg håper vi kan diskutere generelt, men hvis noen vil dele personlige erfaringer er det bare berikende.

[PsychoLynx]

*snip masse piss igjen om en enkelt oppdretter*

*Rive seg i håret av ren frustrasjon* Vet du Anniken... Jeg sa det før jeg la ut dette innlegget da jeg og en til satt og diskuterte på MSN, at jeg ikke ville legge ut innlegget fordi jeg visste at NOEN kom til å komme med dette pisset her. Det kan ikke tenkes at dette er noe jeg lurer på GENERELT og at ikke ALT jeg sier MÅ antydes å være fra tema nevnt over her?

Er det virkelig blitt sånn her inne at jeg ikke kan legge ut NOE av diskusjoner i det hele tatt uten at NOEN må trekke inn konkrete situasjoner i aussiemiljøet for å atter engang rakke ned på noen? Får jeg ikke lov å lure på noe uten at dette skal komme opp som tema?

For vet du... Dette er et tema jeg har lurt på lenge.... Og det er langt i fra snakk om den nevnte oppdretter du alltid skal dra frem.

Er det virkelig ikke mulig for meg lenger å kunne lage et eneste innlegg her på sonen uten at aussiefolket skal lage f@enskap? Jeg er MØKKLEI dette!

Men okei, heretter når jeg lurer på noe, så skal jeg få andre til å spørre for meg. Noen som ikke har kjennskap til aussiemiljøet.. Så kanskje trådene får stå i fred for drittslenging. Men det er vel kanskje for mye forlangt.... Så lenge det er aussiefolk her inne. (nei, ikke ALLE er like ille, men jeg har aldri sett værre hets enn det er i det miljøet! Og jeg skammer meg over å være en del av det)

Hvorfor må det alltid handle om en reel oppdretter valpekjøper eller hund? Er det ikke mulig at man kan sette opp en hypotetisk problemstilling uten at folk støtt og stadig skal legge ting i det? Eller er det ett spesielt særtrekk ved Aussieeiere kontra andre rasers eiere???

Ja, man kan virkelig begynne å lure... Det er iallefall blitt håpløst for meg å legge ut noe på forumet her lenger siden jeg er venn med en aussieoppdretter.

Jeg kan trekke frem MANGE eksempler på dette, som IKKE er i aussiemiljøet... Denne tråden er ment som et generelt spørsmål. Husk at jeg selv har omplassert en hund som ble for mye for meg da. Jeg kjenner fler som har måtte gjøre det samme, av forskjellige grunner. evnt folk som har overtatt hunder som ikke fungerte der di var, men som nå fungerer greit. Vi snakker blandinger, schæfer og haugevis av andre raser.

GÅR DET ANN Å GI F I Å DRA FREM AUSSIEMILJØET??????

[ida]

Skjønner ikke hva dere krangler om, jeg. Alle individer har da både arvelig betinget og miljøbetinget atferd. Det ene kan overstyre det andre, men hvis en dustehund blir dugelig bare ved å skifte miljø, tyder det da på at miljøbetingelsene er de viktigste her.

Dessuten lurer jeg på hvor Kennel XO har det fra at politiet har noen spesiell kompetanse på hunder, whatsoever.

[Margrete]

Disse sitasjonene har jeg sett og vært borti flere ganger.. Det som for en er en møkkabikkje behøver ikke å være det for andre. Jeg tror det har mye med kjemi å gjøre. Begynner man å fokusere på hundens negative sider fremfor de positive tror jeg det beste for alle parter er å finne et nytt hjem til hunden. Noen har det også travelt og "gidder" ikke å vente å se hvordan hunden blir når den er ferdig utviklet... I puberteten kan jo til og med de beste hundene være "møkkabikkjer"...

Men å fokuserer på skyld i sånne situasjoner tror jeg ingen er tjent med...

Enig...

Denne tråden traff meg rett i hjertet! *tårer triller* Dette blir langt i fra ett saklig innlegg, men en ren personlig fremstilling, beklager, men kanskje greit å få det fra en som faktisk har det slik Psyko legger frem (bortsett fra siste biten)

Altså Z'n lå det jo enorme forventninger til! Men det er mange men når det kommer til han OG meg. Hadde jeg bare vært flinkere til å sjekke opp bakgrunnen så hadde jeg kanskje ligget unna det kullet. Det gjorde jeg altså ikke, og fikk en hund med bagasje som ikke nødvendigvis er så supre.

Skuddredd: Hvem har skylden? Vel dette har vi snakket om før, miljø og arv. Jeg vet med sikkerhet at faren er skuddberørt og jeg vet med sikkerhet at jeg dillet på han litt ekstra.

Ressursforsvar: her er jeg veldig usikker, men jeg vet med sikkerhet at hans mor ikke er helt god på den biten der og reagerer lynkjapt om det er noe som ikke passer henne. Jeg vet med sikkerhet at jeg har sagt at det er bare tull og brydd meg lite om det. Jeg vet med sikkerhet at søsteren må bo på landet som gjeterhund fordi hun virket ikke helt i familie pga det samme.

Hundeaggresivitet: Min feil... (og Faro sin). Denne atferden er lært og hadde jeg vist bedre så hadde dette vært unngått til en viss grad. Jeg vet han har litt kort lunte der å, men kunne nok fint ha vært unngått. Det hjelper ikke at jeg går på tå hev og redd for å møte hannhunder.

Lydighet: Denne stikker langt langt inn i hjertet i og med at jeg nå har gitt opp. Jeg kan helt sikkert komme med ett hav av unnskyldninger. Noen er reele, andre er kanskje ikke det. Jeg vet han er av typen som ikke bør tenke for mye selv, da går det i ball for han, så klikker og shaping det første året uten for mye styring/regler var nok ikke så lurt. Det hjalp ikke at jeg var inkonsekvent... Han er av typen som liker å jobbe på avstand. Det vil si at jeg kunne nådd langt innen gjeting og bruks, i og med at det er mer selvstendig arbeid og det er ikke tett arbeid med meg. Men er dette med tett arbeid min feil? Vites ikke... Alt som liten valp ville han ikke helt inn til meg.

Det er mange spørsmål når det kommer til dette. Oppdretter mener jeg bestemt ikke har gjort noe feil her. Hun avlet hunder til ett formål og det var gjeting, hun har mikset hunder som liker å jobbe på avstand og slik er han jo. Om hun kunne advart meg? Ja klart hun kunne, men hvorfor? Hun viste jo ikke der og da, at han kanskje ikke var en lydighetshund som likte å være nær som kreves når han skal fvf. Hun viste jo ikke da at jeg har en hang til å være inkonsekvent, hun viste jo ikke at han lærer før det er lært, at han tar all erfaring og gjør det til sin på ett blunk.

Ville han "virket" om han hadde blitt omplassert til noen andre. Neppe... De jeg har trent med har alle sagt at den hunden ville fått ekstremt kort levetid. Det er for mye å ta hensyn til sier de.

Så igjen, mye ligger på meg, men jeg nekter å ta det fulle og hele ansvaret her. Mye ligger i arv, men mye ligger også i miljøet. Alt i alt sitter jeg med en skrekk om at ALT er min feil og at jeg er en elendig hundefører som ikke får det til! Så på ekstremt dårlige dager så kan jeg finne på å tenke at kanskje noe lite på fanget er lurere for meg. Kommer kjapt til fornuft da Mye er min feil, men ikke alt. Summen av det hele er en Z, som ja er en Z. Nå skal jeg ikke si at jeg ikke har "rare" hunder, for det har jeg og jeg gjør dem slik, for jeg vil ha litt skrullete saker som driver med rare ting, men ett sted går vel grensen.

Vil jeg omplassere han? Nei! Han kunne nok fin fint ha vært en super gjeterhund, men han er jo min lille gutt da, og jeg vil jo ikke at han skal bo på ett tun i kjetting... Selv om han kanskje hadde trivdes med det, så jeg er type egoistisk her.

Han er en møkkabikkje, han er MIN møkkabikkje! Han og jeg har klart å gjøre han til det, sammen vi :closedeyes:

Ja nå er mye lagt på bordet her og jeg håper min neste oppdretter ikke lar seg skremme

[Poter]

Ja..., vi som har hatt eller har hunder med diller eller omplassert hunder, sitter vel alle igjen med angsten for at alt skal være vår egen feil...

[Guest annica]

Det går naturligvis ikke å gi et generelt svar på hvem som feilet.

Dog regner jeg med at alle tenkende folk utfører noen form for sannsynlighetsanalyse...

Hvis noen oppdretter har mange flere omplasseringer enn gjennomsnittet, og de fleste som leverer hunden tilbake sier omtrent detsamme - er det ganske sannsynlig at det er oppdretteren som feilet. Enten gjennom å bedrive dårlig avl eller/og gjennom å være dårlig på å plassere ut valpene til riktige hjem.

[Meg]

hallo hallo.

Var det ikke en undersøkelse som viste til at i mange tilfeller er det IKKE eiers feil at hunden blir problemhund? Det er mange faktorer som spiller inn..

[ida]

Ja..., vi som har hatt eller har hunder med diller eller omplassert hunder, sitter vel alle igjen med angsten for at alt skal være vår egen feil...

Vi som har arvet andres dillehunder, har gått i den fella og trodd at det var førsteeiers feil, også. Unnskyld.

Nå har jeg èn hund som har vokst opp alene på gata. Han ble jaget med koster, spylt etter med hageslanger, levde av søppel og turistalmisser på en plass nesten uten turister. Han sov i en bakgård med søppel, bilvrak og tornebusker, for der fikk han være i fred. Han har arr som tyder på sammenbundte bein. Han er hysterisk redd for halen sin, noe som gjør at jeg har et bilde av en valp med sammenbundte bein som blir lempet ut av en bil etter halen og slengt i grøfta, i hodet mitt. Kretere generellt har ikke noe særlig sentimentalt forhold til kjæledyr. Ellers har nå han vist seg å være en kjempehund på alle måter, iallfall gemyttmessig. Uten å vite det spøtt om sosialsering, miljøtrening, valpekursgreier som kontakt og innkalling, er han helt super på alle disse områdene og det som ikke har vært der fra før, har vært enkelt å lære ham.

Vår andre hund er avlet etter nøye utvalgte foreldre, har bodd i en famile og hatt sin egen seng, egne matskåler med ernæringsrik mat. Hun ble oppdratt av velmenende mennesker, som sikkert gjorde sine feil, men det bør en normal hund tåle. Denne prinsessa utvviklet seg til å bli et nevrotisk troll som i det store og hele vurderer angrep som det beste forsvar. Ikke særlig praktisk.

[Margrete]

hallo hallo.

Var det ikke en undersøkelse som viste til at i mange tilfeller er det IKKE eiers feil at hunden blir problemhund? Det er mange faktorer som spiller inn..

Denne du mener: Atferdsproblemer - hundeeiers skyld?

[Cathrine og Killja]

min rottweiler er fra ett kull jeg mener ikke burde ha existert. at jeg var så korka i hodet å ikke sjekket bedre, er selvsagt min feil. men uansett. pappan hans er hannhundaggressiv, skeptisk og generelt utrygg. har blitt utvist fra nkk utst pga dette. i tilegg er han plaget med våteksem, og er arbeidssky. lavt mot, og høyt forsvar. tispen(moren) er den eneste i sitt kull, som var hd fri. alle de andre hadde sterk hd. i tilegg ble hun solgt til min oppdretter fra første eier pga ustabilt gemytt. snappet, og bitt et barn... dette visste de, men mente at de hadde trent det bort. i kullet til min, er det vel ingen som har noe særlig bra gemytt, og alle har sterk hd, og en ad. min hannhund ble meeeeget godt sosialisert, og har fått en mild, og trygg oppdragelse. han er en møkkahund, som er lat, redd enkelte menn osv(ja jeg elsker ham). dette er han ikke alene om. han er trolig den "beste" i kullet, og det sier ikke rent lite. hans tante, og onkel(i samme kull som pappaen) døde svært unge av nyresvikt. dette ser jeg nå i ettertid også har rammet flere fra de linjene, samt gemyttprobleme etc. her kan man vel ikke si at det er oss kjøpere som er skyld i dette? har hørt rykte om at rottweilerklubben gikk ut til oppdr å advarte mot denne parringen....

[Kennel XO]

Dessuten lurer jeg på hvor Kennel XO har det fra at politiet har noen spesiell kompetanse på hunder, whatsoever.

Hvor skrev jeg at politiet har så masse kunnskap...? Jeg skriver at det testen fra politiet sier om mitt kull, sammen med MINE egne erfaringer er det jeg basserer utvelgelsen på når jeg velger valper til de forskjellgie kjøperne. Da har jeg en objektiv vurdering av en person som aldri har sett valpene før som prøver de ut på forskjellige momenter i for valpen et ukjent miljø med et ukjent menneske. Dette bruker jeg sammen med min egen vurdering av valpene igjennom mange uker. Testeren fra politiet bruker en standardisert valpebeskrivelse med et standardisert skjema hvor testeren ikke beskriver sine subjektive meninger, men krysser av kun det den ser valpen gjør.

MEN når det kommer til valpetester så er det jo gjerne slike organer som politiet som har erfaring med dette. De har igjennom årene testet mange hundre kull og er vel absolutt de med mest erfaring når det kommer til dette. Og ja, jeg kjenner vanvittig mange hundeførere i politiet med masse erfaring og kompetanse på hund både fra det sivile og praktisk arbeid!