Gå til innhold
Hundesonen.no

Kvalpen liker ikkje å gå tur...


Choovanski

Recommended Posts

Skrevet
Ja, det er ganske morsomt er det ikke? :hyper:

Gi deg da. Det var faktisk morsomt at du SA det i sammenheng med denne diskusjonen, ikke at Emma ER sånn. Ser du forskjellen? :rolleyes:

At du ikke har sørget for at hunden har klær på seg når hun har så lite isolerende pels er jo selvsagt noe helt annet, da er det jo aldeles ikke det at du har dillet.

Og nå svarte du jo ikke på resten av innlegget mitt, så da går jeg ut i fra at du ikke har noe mer fornuftig å si og sier takk for meg i denne diskusjonen. Poenget mitt var egentlig bare å advare om at man faktisk kan forsterke atferden ved å dille for mye (bære valpen). Nå har jo trådstarter fått et lignende svar fra sin oppdretter, så håper vi at det løser seg nokså kjapt.

Skrevet
Selv har jeg alltid line på ca 5meter på dem helt yngste valpene og is i magen og venter i enden uten å gå tilbake og valpen får heller ikke snudd. Har man av ulike grunner ikke tid:

Plukk opp under armen, bære noen meter, sette ned og prøve på nytt. Ikke noe prat eller noe, bare gjør det liksom.

:shocked::shocked::shocked: DILLER du med kelpisene, Jeanette ??? :hyper:

Guest Belgerpia
Skrevet
:rolleyes:

Jeg har ikke noe tro på å dille med hundene, de får værsågod bli med på det jeg bestemmer, sånn er det bare. Hvis noen vil bruke lenger tid på å drive å styre og dille, må de bare det. :)

Moro forresten å se at de samme som alltid forfekter det at man ikke skal styre så mye er de samme som her mener at man skal dille med bæring og godbiter osv. :rolleyes:

Håper iallefall trådstarter finner en måte som er bra til SIN hund, og jeg har efaringer og dele med meg jeg også, selv om dere plutselig nå er uenige i at man skal dille, behøver ikke det å bety at min måte å gjøre det på er noe dårligere enn deres. :) Lykke til, trådstarter. :hyper:

Vet du - jeg diller heller ikke med mine hunder - og jeg er helt på samme planet som deg - man går dit man vil og så får bikkja bare bli med - MEN - det er ett STOOOOOOOOOOOOORT men her - det ER forskjell på å være redd for å gå ett sted og det å ikke ville gå i samme retning som fører.

Denne retrievervalpen er tydeligvis utrygg og vil bare ikke forlate heimen - og da skal det være hyggelig - og da er det å bære noen meter en god løsning. Hadde den bare protestert fordi den ville gå i motsatt retning så hadde jeg sagt bare gå også - men man må faktisk klare å se nyansene.

Jeg synes eieren av denne retrieveren løser greia helt fint, valpen må bare lære at verden utenfor hagen er trygg og fin den også. Personlig så har jeg aldri hatt hunder som har vært redd for å forlate heimen, men jeg har hatt valper som mener at det er noe forbanna tull å gå i bånd og i alle fall å gå i samme retning som meg - de har aldri blitt båret - de har bare mått finne seg i å bli med.

Jeg erindrer en hund jeg hadde på kurs for mange mange år siden, eieren var helt fortvilet fordi valpen nektet å bli med på tur - den ville bare ikke forlate gårdsplassen - det rare var imidlertid at om eieren satte valpen i bilen og kjørte til en turløype så var det ikke noe problem å gå tur - den ville bare ikke forlate gårdsplassen til fots.Eieren syntes jo dette var litt pes - for han ville jo ikke at hunden skulle bruke hagen som do - ergo så gikk de tur om morgenen for luftings, og det ble litt pes å måtte bære valpen 100 meter vekk fra huset før den begynte å gå. Det var mor i huset som fant løsningen - eiendommen hadde gjerde rundt, og det var da ved hovedporten hunden fikk spader og ikke ville gå - så mor tenkte hun skulle prøve hageporten som var ca 30 meter til siden for innkjørselen - den ledet ut på samme veien - og jaggu - hunden tutlet glad og fornøyd med mor ut på tur *ler* Jeg aner ikker om dette vedvarte eller vedvarer fortsatt - men jeg synes det ble litt morsomt - de fant i alle fall en løsning.

Skrevet

*humre* Gjør da ingenting å bære en liten valp vel? De fleste hunder liker ikke å bli båret - utrolig nok så er de ikke små barn som synes det er stas å bli båret (!) De fleste hunder liker definitivt å gå selv, så det er ikke så himla stor belønning å bli båret akkurat. Å tro at de uten videre lærer at de "kan slippe å gå" synes jeg er helt sært.

Jeg synes forøvrig det er viktig at en hund skal kunne bæres uten å få panikk og/eller sprelle - uansett størrelse. For man kan havne i situasjoner - selv med store hunder - at de må bæres, er man flere på tur feks og hunden blir bitt av hoggorm - godt å kunne bære da. En annen situasjon er feks inn- og utløfting av skadet hund av bil, eller hos dyrlege feks. Jeg har hatt større hunder som jeg ikke kunne bære alene, men det har vært situasjoner hvor bæring/løfting har vært nødvendig (da har jeg hatt hjelp av andre) og da har jeg vært sjeleglad over at hunden har tolerert bæring/løfting selv når de hadde vondt/var redde. Nå kan man argumentere med at "enhver hund man har orden på skal tåle å bli båret uten videre", men det er nå godt å ha det innøvd for pressede situasjoner, spesielt når man kan lære det inn "på veien" mens de er små valper.

Tror neppe det er problematisk å bære en labbe-valp, når den blir eldre og mindre engstelig vil den helt sikkert foretrekke å gå selv! Man bør heller vektlegge - som det er sagt av flere kloke hoder ovenfor her - å gjøre det gøy på tur. Små valper er ofte engstelige ute, ikke så rart det - de er jo totalt forsvarsløse, man får se på det som et sunt overlevelsesinstinkt.

Skrevet
Små valper er ofte engstelige ute, ikke så rart det - de er jo totalt forsvarsløse, man får se på det som et sunt overlevelsesinstinkt.

Og i følgje boka Valpesosialisering er vel Balder midt inne i fryktperioden eller kva den kallast. Han er sånn passe glad i å bli bært, verken eller, eigentleg. Måtte bæra han eit godt stykke i byen her ein dag, og då sprella han fælt til slutt, men eg hadde dårleg tid og han ville i alle fall ikkje gå sjølv...så av og til kan det vera greit å bæra, ja.

Skrevet
Me har byrja å gå turar med lille Balder, han er ti veker. Det er berre korte, korte turar til postkassen og små sløyfer langs tursti på ca eit kvarters tid, av og til litt lengre om været er bra. Problemet er at han ser ikkje ut til å like det særleg - han vil ikkje gå ut av oppkøyrselen åleine ein gong, så me må bære han mange hundre meter før han vil gå sjølv.

Han går og piper og klynker store delar av turen, men halen står rett opp og han snuser masse og svinser rundt. Eg har sjekka potene og det er ingenting gale med dei, klørne klipper me regelmessig, og han spring rundt som ein gal i hagen, så eg trur ikkje han har vondt nokon stad. Det er ikkje kaldt ute, så han fryser neppe, og regnet ser ikkje ut til å plage han i hagen...så kvifor piper han sånn? Har lese ein stad at piping og klynking ikkje nødvendigvis betyr "å så synd det er på meg", men at det kan vera ein positiv lyd og, stemmer det?

Det virker som han går betre når han ikkje er i bånd, men så er det dette med båndtvang i Bergen kommune då...(no flytter eg snart heim til Hardanger!) han går uten bånd ca halve turen, og resten i bånd, og då går han fint, men han piper uansett om han har bånd eller ikkje! Innimellom sit han seg berre rett ned, piper og nekter å gå ein meter.

Er det fordi han er så liten at han ikkje set pris på tur enno? Vil det bli betre når han er eldre? Som sagt, det er IKKJE lange turar me går, kun korte sidan han er så liten. Han skal til dyrlegen om ei veke for revaksine, så då skal eg be legen om å sjekke om han kan ha vodt i beina e.l. Kan hundar få voksesmerter?

Hei.

Når de er små er det ofte vi som ledere i flokken som skal gå foran med gode eksempler. Jeg merket ofte på Freia at hvis hun satt seg på bakfotan i enkelte situasjoner, så kunne hun merke at jeg vegret meg for å gjenta situasjonen. Så det kan kanskje hjelpe at du fokuserer på at du synes det er gøy å gå tur.

Alt må læres å ikke alt er like artig for hunden. kan være den har fanget opp noe negativt. Kanskje prøve litt mere bånd tilvenning? Ha båndet på gulvet i stua, ha det på inne å gjøre det lystbetont?

Frykt skaper aldri god læring - å dessuten kan det jo være noe i dine antagelser og, om hunden ev. har vondt ved å ta på bånd. Som regel er det lurt å prøve tilvenning først før man oppsøker dyrlegen. Lykke til

Skrevet
Det er ikke snakk om hunder her, det er snakk om en liten valp. Noen små valper har godt av å bli løftet opp, men det er vel helt umulig det? For alle blir vel ødelagte dillehunder så fort de havner på armen, uansett situasjon?

Ikke at jeg egentlig vil blande meg i diskusjonen, men... Er ikke en valp en hund? Når går den i så fall fra å være valp til å bli en hund? Selvsagt kan en ikke stille samme krav til en liten valp som til en voksen hund, men likevel. Kall nå en spade for en spade.

Forøvrig syns jeg Belgerpia hadde et godt poeng med forskjellen på om valpen er redd eller bare "sta"/motvillig. Men selvom valpen er redd er det vel ikke akkurat nødvendig å bære den? Hva med å bare sette seg ned og vente på at valpen skal finne ut at det er trygt, rose og gå videre med livet?

Angående dilling er det vanskelig å si hvordan det påvirker hunden videre. Jeg gikk på en smell med Jaily der når hun var "nyhentet". Hun datt og slo seg og satte i et kjempe hyl! Jeg skvatt selvsagt og gikk litt for automatisk inn i en "å-stakkars-liten-åssen-går-det-dør-du-fullstendig-å-nei-å-nei"-reaksjon. (Hun slo seg ikke hardt i det hele tatt, men ble skremt) Etter det kom hun med nøyaktig samme reaksjon i 2-3 måneder (hvor jeg konsekvent ventet med å sjekke for skader o.l. til hun hadde roet seg for å få vekk igjen adferden) med halting på samme benet hver gang, gauling og full pakke helt likt som da hun datt som liten. De lærer fort når det er snakk om goder de kan oppnå. Enten goden er trøst eller å slippe å gå selv...

Skrevet

I dag har eg prøvd eit triks for å gjera turen kjekk for Balder: Me gjekk langs ein golfbane (det er utanom sesong, så ingen fare for golfballer i hovudet...!), og med jamne mellomrom kasta eg ein godbit ca 10 meter foran oss i den retninga me gjekk. Så sa eg "søk", for å etablere det ordet (ikkje at han heilt forstår samanhengen enno), og lot han snuse seg fram til den. Han bomma ganske ofte, men skjønte at det var noko på gang, og jammen gjekk han flott! Nesten ingen piping, og då han satte seg ned, drog eg han forsiktig med meg, så kom han frivillig.

Kan ellers nevna at han, som tidlegare har vore heilt vill etter å leikeslåss med katten, plutseleg mista interessen etter at han fekk herje med ein annan kvalp i går...det var visst ikkje så kjekt lenger, kanskje? Hehe

Guest Belgerpia
Skrevet
Forøvrig syns jeg Belgerpia hadde et godt poeng med forskjellen på om valpen er redd eller bare "sta"/motvillig. Men selvom valpen er redd er det vel ikke akkurat nødvendig å bære den? Hva med å bare sette seg ned og vente på at valpen skal finne ut at det er trygt, rose og gå videre med livet?

....vel, jeg tror det er en raskere måte å bare bære valpen av gårdsplassen og sørge for at det er morsomt der ute i den store verden jeg - og det varer jo ikke så lenge heller, jeg har aldri hørt om noen som har mått fortsette å bære valpen til den blir dritastor.

Når valpen setter seg og piper og er redd så hjelper ikke lokking og luring heller - da må man være smartere - bære ut og vekk, sette ned å gå. Og han går jo når han kommer utenfor gårdsplassen så det er jo ikke det at han ikke vil gå som er problemet, problemet er at han vil være hjemme for det er trygt.

Nei - jeg er ikke for dilling og rosing og klikking osv. for å få bikkja til å gå, da er jeg mer for direkte inngripen - greit - vil du ikke gå fordi du er redd så bærer jeg deg vekk fra heimen og så får vi ha det gøy der.

I dag har eg prøvd eit triks for å gjera turen kjekk for Balder: Me gjekk langs ein golfbane (det er utanom sesong, så ingen fare for golfballer i hovudet...!), og med jamne mellomrom kasta eg ein godbit ca 10 meter foran oss i den retninga me gjekk. Så sa eg "søk", for å etablere det ordet (ikkje at han heilt forstår samanhengen enno), og lot han snuse seg fram til den. Han bomma ganske ofte, men skjønte at det var noko på gang, og jammen gjekk han flott! Nesten ingen piping, og då han satte seg ned, drog eg han forsiktig med meg, så kom han frivillig.

Kan ellers nevna at han, som tidlegare har vore heilt vill etter å leikeslåss med katten, plutseleg mista interessen etter at han fekk herje med ein annan kvalp i går...det var visst ikkje så kjekt lenger, kanskje? Hehe

Kjempebra at dere nå får etablert litt moro på turene - jeg synes du er flink jeg :lol:

Og det at han treffer andre valper er jo bare superkult da, DET er forsterkende for en liten valp - det vil garantert gjøre at han ser lyst på det å komme på tur.

Lykke til videre med Balderdyret

Skrevet
Selv har jeg alltid line på ca 5meter på dem helt yngste valpene og is i magen og venter i enden uten å gå tilbake og valpen får heller ikke snudd.

Har man av ulike grunner ikke tid:

Plukk opp under armen, bære noen meter, sette ned og prøve på nytt. Ikke noe prat eller noe, bare gjør det liksom.

Sånn omtrent har jeg gjort også og det har fungert helt topp på hele gjengen som har vært innom her.

Skrevet
I dag har eg prøvd eit triks for å gjera turen kjekk for Balder: Me gjekk langs ein golfbane (det er utanom sesong, så ingen fare for golfballer i hovudet...!), og med jamne mellomrom kasta eg ein godbit ca 10 meter foran oss i den retninga me gjekk. Så sa eg "søk", for å etablere det ordet (ikkje at han heilt forstår samanhengen enno), og lot han snuse seg fram til den. Han bomma ganske ofte, men skjønte at det var noko på gang, og jammen gjekk han flott! Nesten ingen piping, og då han satte seg ned, drog eg han forsiktig med meg, så kom han frivillig.

Kan ellers nevna at han, som tidlegare har vore heilt vill etter å leikeslåss med katten, plutseleg mista interessen etter at han fekk herje med ein annan kvalp i går...det var visst ikkje så kjekt lenger, kanskje? Hehe

Så bra, dere er kjempeflinke. :lol: Dette kommer nok til å gå kjempefint. :)

Skrevet

må bare spørre jeg,den oppkjørselen ..har den grus? eller annet som valpen ikke er trygg på som kan gjøre at den nekter å gå der?

Uansett så høres det flott ut at du får lokket med valpen og den lærer at verden er ikke så farlig og mamma passer på meg.

Skrevet

Egentlig ble jeg litt lettet når jeg leste denne tråden, fordi Dina var akkurat sånn når vi fikk henne, og hun var 6mnd...

Hun hadde ikke lyst til å gå tur, stoppet bare opp og så ut som hun stod frosset i jorda. Enkelte ganger måtte jeg bære henne, f.eks hvis jeg hadde det travelt og vi skulle rekke en trikk/bane og hun bare stod der. Etterhvert måtte vi prøve å finne en mer permanent løsning på dette problemet. Vi hadde med godbiter på tur, roset henne veldig når hun gikk sammen med oss og ikke stoppet opp. Gikk et stykke for så å slippe henne løs, leke med pinne, søk etter godbiter, leke med andre hunder osv. Når vi hadde gjort det en stund gikk vi hjem igjen. Virket som hun forstod at tur er gøy, og at vi alltid gjorde noe gøy etter å ha gått et stykke. Hun ble på kort tid mye bedre. Bruk masse stemme, skryt av han, gi godbiter og gjør det til stor stas. Det som ofte er værst er at man blir litt stressa og irritert av slike situasjoner, og dette smitter veldig over på hunden.

Det er nok sikkert usikkerhet som gjør at han ikke vil gå da. Han synes det er trygt og godt i hagen, men når han kommer ut av gårdsplassen blir ting litt mer uforutsigbart for han. Jeg synes det er bedre å gjøre det gøy for hunden, og leke og friste den til å bli med, enn å trekke den etter halsbåndet og bare gå... Da kan du bare gjøre han enda mer usikker og mindre lysten på tur. Det beste er jo å få det til på en måte som er gøy både for deg og hunden. Lykke til :whistle:

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Så bra du tenker på økonomien før du skaffer hund! Det koster en del, og som du har erfart kan det fort komme på ekstra kostnader. Når det gjelder timing så er det noen faktorer. Hvis du ikke allerede har vært i kontakt med oppdrettere så kan det ta tid å finne et valpekull med leveringsklare valper. Noen oppdrettere har reservert alle valpene før de er født. Så start med å kontakte ulike oppdrettere og sjekke tid for valpekull, om foreldrene oppfyller avlsrådene til raseklubben osv. Hvis dere skal flytte, slik jeg forstår det, så kan det være greit å ha kommet noenlunde i orden før en valp kommer i hus. Er huset "valpesikkert"? Er det hage/uteområde som er inngjerdet, er dette noe dere tenker å gjøre eller ha på plass før valpen kommer? Er det noen store oppussingsprosjekter i ny bolig som kan være greit å ha unnagjort før man får en nysgjerrig og aktiv krabat i hus? Personlig foretrekker jeg å få valp i sommerhalvåret, når man uansett er mye ute. Det gjør dotreningen så mye enklere enn å måtte pine seg ut i -15 annenhver time, og stå og vente på at valpen skal gjøre fra seg. Siden du kommer til å være hjemme så er ikke alenetrening et stort problem, men en valp er aktiv, så det kan være greit å få valp i en rolig periode, kanskje ikke rett før eksamensperioden f.eks. Når det er sagt så kommer jo alt an på når den rette valpen fra den rette oppdretteren er leveringsklar. Når valpen først er i hus så må man tilpasse seg det, men det virker jo som dere har gode forutsetninger tenker jeg.
    • Jeg synes golden virker som et bra alternativ for dere. Siden du er vant til husky så er du vant til høyt aktivitetsnivå, og det virker som du er forberedt på og klar over at golden trenger litt mer mental aktivisering, men også er mer førerorientert og lettere å trene. Den store negative faktoren for min del med golden er at de røyter MYE. Her er det enten mye børsting og støvsuging og/eller ofte bading. Men hvis dere fikser det synes jeg det høres ut som en golden vil trives hos dere. Det er mange raser som kunne passet, jeg tenker flatcoated retriever, belgisk fårehund, finsk lapphund eller setter. Men jeg synes golden virker som et veldig godt alternativ for dere.
    • Hei! Jeg (dame 23) og samboeren min (29) vurderer å gå til anskaffelse av en hund. Jeg er ganske turglad av meg og driver med friluftsliv som hobby (hengekøyeturer, fjellturer, teltturer, fisketurer osv.) samboeren min er mer hjemmekjær og liker å ta det mer med ro, det gjør også jeg i perioder. Pga. en kronisk sykdom kan hverdagen min være uforutsigbar, men så lenge jeg holder meg i aktivitet og med måte så pleier det å gå greit. Vi ser etter en hund som kan være med på alt. Alt fra familiebesøk til fisketurer til ferier med bobil og hele pakka. Vi ser etter en følgesvenn rett og slett, som ikke skal sitte alene hjemme hele dagen, men som kan inkluderes i våres hverdag. Vi bor ganske landlig og selv om leiligheten vår ikke er så stor, vurderer vi golden retriever som rase. Vi trenger en hund som kan være aktiv, men også tåler ett par dager på sofaen. Vi ser etter noe allsidig, en rase som er litt morsom og rampete, men også lett kan trenes og formes slik vi ønsker. Det er så utrolig mye å velge mellom og det er så mange raser jeg kunne tenkt meg. Jeg er oppvokst med støvere og jeg og min mor skaffet oss husky når jeg var 17, hun har vært min følgesvenn i så mange år allerede. Men nå har jeg lyst på en hund jeg kan forme litt mer slik jeg vil. Jeg er åpen for tips til hunderase som kunne passet annet enn en golden retriever også! Det viktigste for meg er at det er en rase som vi har kapasitet til å ha, slik at vi får en godt balansert hund som får behovene sine møtt. 
    • Hei! Jeg er ei jente på 23 år. Jeg og min samboer planlegger å flytte hjem igjen til bygda jeg opprinnelig kommer fra. Det er veldig landlig og utrolig fine fjell og skogsturer. Jeg er selv et friluftsmenneske og elsker alt av hengekøyeturer, teltturer, fisketurer og fjellturer. Samboeren min kommer til å være i jobb når vi flytter hjem og jeg skal starte lærerutdanningen min over nett. Vi har derfor snakket om å kanskje skaffe oss en valp til høsten. Vi har særlig sett på golden retriever som et alternativ for oss. Jeg kommer til å få hjemme og kunne ærlig trengt de rutinene som kommer med å ha valp. Samboeren min har ikke hatt egen hund før, men jeg er vokst opp med hund (Schiller støver, finsk støver, mops, malteser, sibirsk husky) jeg har selv vært med på å oppdra disse hundene (særlig huskyen da jeg var litt eldre når vi fikk henne) men sammen med familie. Jeg synes det er vanskelig å skulle vente på riktig timing. Jeg er selv i arbeid akuratt nå og sparer aktivt for å kunne ha råd til en hund i fremtiden. Vil jo såklart ikke gå til anskaffelse av en valp uten å ha nok oppsparte midler til forsikring og uforutsette avgifter. Vi har allerede en katt fra før som har astma som trenger oppfølging og behandling. Det er ikke slik at vi drar så mye på ferier, og om vi gjør det så har det vært hjem til bygda eller på Norgesferie, og da er pus med (han ble vandt til med reising fra ung alder), og det skulle hunden også fått være. Men er det riktig tidspunkt? Det er dette jeg sliter litt med å bestemme. Hvor lenge skal vi vente før vi evt anskaffer oss hund? Bare vet vi når det er tid for ett nytt familiemedlem? Jeg har egentlig allerede ventet tålmodig i 4 år, men det har aldri vært den rette tiden for ett så stort ansvar. 
    • Er det SÅ lett for dem å bytte ut en kjøper da? Som de forhåpentligvis har hatt et par møter med, snakket med og "godkjent"?   De kan faktisk heller ikke bare trekke kjøpet der og da, isåfall kan du anmelde dem for svindel. I motsetning til en del andre lovbrudd i "hundebransjen" mistenker jeg at det også vil bli tatt mer på alvor siden det er et økonomisk lovbrudd og ikke dyrevelferdsmessig.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...