Jump to content
Hundesonen.no

Å eldes med sjarme


SFX

Recommended Posts

Jeg har snakket med et par andre de siste dagene, som bekrefter med sine hunder det jeg selv har observert - vår ti år gamle bernergutt Even har sakte, men sikkert endret atferd. Han har rett og slett begynt å ta seg friheter, muligens også går han litt tilbake til valpestadiet. Alderen tar ham!

Er det andre som merker at deres gamle hunder blir sære, rampete, gretne, virile, distré, rett og slett endrer oppførsel litt? Som har eldre hunder som nå gjør ting de som valp eller unghund aldri hadde fått lov, og hadde fått kraftig korreks for?

La meg få fortelle litt om Even. Even er født oktober 1998, altså ti år og tre måneder. Jeg kan ikke si når endringene begynte, de har vel kommet gradvis i løpet av det siste året.

Jula066_ed.jpg

Even legger seg på rygg, ruller og gnir og klør seg på ryggen når han kommer ut - enten i snø eller mose, eller annen myk bunn. Han gjorde ikke det før, men nå ordentlig ruller og koser han seg. Er det for å massere en litt stiv rygg med forkalkninger, eller er det pur livslyst og glede over å få komme ut?

Jula057b.jpg

Han har også begynt å stjele.

Før kunne det stå mat på bordet, uten at han tok. Men nå, nå tar han hvis han har lyst på. Julekaker på et fat ble tømt mens en telefon ringte.

Men det er ikke bare ting i tilgjengelig høyde eller innen rekkevidde. Neida. Før jul fikk han tak i en pose med epler, som sto inners på kjøkkenbenken, i et hjørne. Så ikke bare har han hoppet opp på to bein, men han har også fått tak i noe som er en meter inn på benken... Posen har han tatt med seg ned på gulvet, og fått åpnet. Så har han tatt ut et eple, bitt i det, kjent at det nok smakte litt surt, lagt det fra seg, og tatt et nytt eple. Bitt i det, sikkert grøsset seg over sure saken, lagt det fra seg, og tatt et nytt... Syv epler lå rundt på gulvet, alle var bitt i, men ikke tatt en bit av.

Han trenger tydeligvis mer hjerneaktivitet med alderen, for hvis han er alene hjemme finner han på ting. Han møblerer om! Han flytter på sofaputer, og danderer de annet steds. Gjerne i en haug på gulvet. Han rydder, så hvis det ligger ting på bordet eller benker, flytter han det og legger på gulvet. Han ødelegger ingenting, han bare flytter og ommøblerer. En er jo ikke helt vant til å måtte ha det helt shinet med en hund som i "alle år" har vært snill, og nå er det jo mer sjarmerende enn noe annet. Men om X'en hadde gjort sånt når hun er hjemme alene, håhåhåhåh! Even finner ting en tror er trygt, eller ikke tenker på.

Jeg lyver forresten, for han har ødelagt noen ting. Han tok tak i en pose med brød, helte ut brødet og lot det ligge igjen på gulvet, også makulerte han posen i en million biter.

Noen ting har også blitt ødelagt, fordi han logrer og blir så glad! Et par grener på juletreet var til slutt nålløse, for han slo av pynt og nåler. Jula for et år siden veltet han hele treet til søstra mi, i glede over å få komme på besøk. Det er også noen glass og et stettefat som har havnet på gulvet etter at halen hans har vært i gang. Men det er jo sånt en må regne med, uansett alder.

Han har mange rare fakter og ting for seg, den gutten, men det har bare blitt mer og mer den siste tiden.

Når vi går tur, så er han gladelig med - han kommer løpende med en gang døra ut til gangen og sko/yttertøy åpnes, og håper det betyr tur. Står bilen min ute, prøver han å komme seg inn i den, for han skal jo på utstilling!

Jula101b.jpg

Og han virker like happy om han bare får bli med å hente posten, eller om vi går en mil. Men uansett hvor langt vi går, når vi kommer til et bestemt punkt begynner han å øke tempoet og sette nesa rett hjem. Han løper i forveien, opp de seks trappetrinnene til døra, og sitter der og venter når vi kommer. Det også har han begynt med det siste året eller så.

Jula118b.jpg

Lurer på hva som skjer i hodet til Even, jeg...

Jula122b.jpg

Link to comment
Share on other sites

Even legger seg på rygg, ruller og gnir og klør seg på ryggen når han kommer ut - enten i snø eller mose, eller annen myk bunn. Han gjorde ikke det før, men nå ordentlig ruller og koser han seg. Er det for å massere en litt stiv rygg med forkalkninger, eller er det pur livslyst og glede over å få komme ut?

Jeg vet om en 10 år gammel nuffe som gjør akkurat dette. Han koser seg like mye med å rulle seg på ryggen som det min gjør når han ruller seg i avføring <_<. Om han gjorde dette i sine yngre dager vet jeg ikke.

Link to comment
Share on other sites

Det er morsomt å lese det du skriver om Even Emma - her i huset har jeg en eldre dame (Aika) som blir 10 år i neste måned.

zlb3fm.jpg

Hun er malamute/akita mix og har alltid foretrukket å være ute så lenge hun får. Pelsen er jo veldig tykk og god, og hun pleide å lage seg en ishaug midt i garden og legge seg oppå den som en annen ball fordi det kjølte så godt under buken. Det skjer ikke i dag nei! For nå foretrekker hun nemlig å ligge inne - gjerne på varmekablene i gangen eller oppi sofaen. Og å ligge i akkurat denne sofaen har alltid vært off limit for bikkjene siden det er skinn og de helsikes klørne ødelegger så mye - men nå bare tar hun seg til rette uten å se på meg engang. Det er liksom lov det.

Og så er nok hoftene begynt å skrante litt for hun vagger litt når hun går. Hun forlanger massasje sånn helt uten videre - kommer og stiller seg laglig til med hodet mellom beina mine og krever at jeg knar hoftene. Da strekker hun beina så langt bakover at hun velter. Og hun puster tungt og lukker øynene og bare nyyyyter behandlinga.

Ellers er hun blitt mer vokal. Dvs. hun prater veldig mye mer enn hun gjorde før - jeg tror av og til det er rene eventyrene som kommer ut av kjeften hennes. Hun krever oppmerksomhet som aldri tidligere - svarer jeg ikke på ulinga, så rekker hun opp labben og skraper opp ansikt/skulder/lår - der hun kommer til. Alle i familien er blitt merket for livet av denne dama.

Så ja - jeg vil si at det er skjedd en merkbar endring i oppførselen på henne nå da hun er over middagshøyden. Og ja - jeg lukker øynene og lar henne ta seg ut... jeg vet ikke hvor lenge jeg får beholde henne så da skal hun bare få kose seg så mye som mulig :)

2na40zr.jpg

Skjønne frøkna mi :)

Link to comment
Share on other sites

Så ja - jeg vil si at det er skjedd en merkbar endring i oppførselen på henne nå da hun er over middagshøyden. Og ja - jeg lukker øynene og lar henne ta seg ut... jeg vet ikke hvor lenge jeg får beholde henne så da skal hun bare få kose seg så mye som mulig :)

Skjønne frøkna mi :)

Gamle damer og menner på fire bein skal få ha noen privilegier, og få ta seg litt til rette.

Og det er vel kanskje ikke bare de, men også vi, som får en atferdsendring. Litt sentimentalitet som gjør at vi nettopp ser mellom fingrene på fy- og nei-ting.

Edit: Jeg kom på at Even også har begynt å krabbe opp i sofa og seng som den største selvfølge, selv om det har vært nei-sone. Dog er det det fremdeles, men stakkaren må være senil, for han glemmer det stadig vekk...

Link to comment
Share on other sites

Jeg er eier av 3 hunder i puberteten om dagen. Ei på 8 månder, en på 2år og sistemann på snart 10år! :)

Eldstemann har siste året begynt å gå tilbake til valpestadiet. De siste årene har han ikke vært særlig leken hverken med meg eller andre hunder, mens nå kaster han lekene til hun yngste rundt, og herjer og leker med andre kjente og ukjente hunder ute, han har begynt å få valperaptus på kvelden av og til igjen og igjen tatt opp valpehobbyen med å stjele vanter, luer, tøfler osv for så å ta seiersrunder rundt i huset med de og gå ned i lekestilling når jeg reiser meg opp for å ta det. Aldri vært intressert i pinner, tygge ben eller lignende. Nå skal han det.

Og når vi setter oss til kvelden for å se på tv eller lignende om dagen så er det han som kan finne på å finne på noe f.skap eller gi fra seg bjeff for å få oppmerksomhet.

Når vi møter andre ute på tur så er det eldstemann de tror er yngst og valp:)

"Så nyderlig, hvor gammel er han?"

"snart 10år."

"10månder sa du?"

"Nei, snart 10år!"

Virkelig et sjarmtroll :rolleyes:

paske06%20009.jpg

argonbamse1.jpg

Link to comment
Share on other sites

Gud jeg vet ikke om jeg tørr... :) syns det er litt trist jeg, faktisk.

Teddy har rukket å bli 8 1/2 år, og jeg merker stor forskjell på ham allerede :)

Det siste året har vi merket stor forskjell på ham, både positivt og negativt.

Han har alltid vært av den veldig dominante sorten, har aldri hatt respekt for en damn shit, styrt på som det passet ham. Han har alltid vært utrolig snill, søt og god, men dette med dominans har vært en plage rett å slett.

Nå det siste året har han fått mye mer respekt for meg, han er liksom ferdig med å være "slem gutt", og nå har jeg overtatt leder rollen. :D

Han har blitt en smule stiv i bakparten, hvor han har både gode og vonde dager. Noen ganger merker vi ingen ting, andre dager er han litt gretten, det finnes ikke tiltakslyst.

Når Betty kom i hus så ble han akkurat som en valp igjen! Han har begynnte å invitere til lek, oppfordre til lek og tar rett å slett intiativ til ting han aldri før har brydd seg om. Han er veldig fornøyd med livet sitt, tihihih, og har virkelig "vokst" det siste året.

Han har blitt betraktelig mye roligere, både ute og på tur, vrir seg unna trøbbel med andre hunder, eller går mellom for å stoppe om det er nødvendig. Han setter mye mer pris på kvalitets tid sammen med oss enkelt individer, samtidig som han syns det er veldig topp å ha en "flokk" (Tjalfe) han kan "styre" over ;)

Han har også i senere tid begynnt å legge seg ned for å studere Betty og Tjalfe når dem leker, bare ligger å studerer dem liksom.

Det siste året har han også begynnt å legge seg i sofaen, senger, han har flere ganger blitt observert på bordet for å stjele (noe han ALDRI har gjort før)

Han har egentlig blitt veldig valp igjen, det er jo kjekkt..... Men jeg er så redd det skal være en del av det å bli gammel :P En del av "ritualet" :S

IMG_4214.JPG

IMG_2089.JPG

IMG_2200.JPG

IMG_2664.JPG

IMG_2826.JPG

Fiiiiine Gutten min!! :P

Det er rart, hvor glad man blir i dem og hvor ufattelig redde vi er for at de plutselig en dag skal forsvinne fra oss.. Jeg har på en måte begynnt å forberede meg på at jeg kanskje kan få en telefon hvor det blir sagt han ikke lenger er her... selv om han for alt jeg vet har MANGEN år igjen!!! Jeg er bare så ufattelig glad i ham!

Link to comment
Share on other sites

Så vakkert dere skriver om hundene deres! Selv om det nesten er litt vemodig å lese.. :)

Det er rart, hvor glad man blir i dem og hvor ufattelig redde vi er for at de plutselig en dag skal forsvinne fra oss.. Jeg har på en måte begynnt å forberede meg på at jeg kanskje kan få en telefon hvor det blir sagt han ikke lenger er her... selv om han for alt jeg vet har MANGEN år igjen!! Jeg er bare så ufattelig glad i ham!

Det er en god-vemodig-sentimental-glad følelse å ha en gammel hund. Even er flere år eldre enn snittalderen for rasen, så hver dag er omtrent som lånt tid. Jeg går faktisk av og til bort til ham når han sover for å se at han lever, at det er bevegelse der. En gruer seg til å miste de, og blir mer klar over hvor skjør tiden sammen er, selv om en også nyter stundene sammen. To timer tur i skogen i stad med Even var mer betydningsfullt enn med X'en, for med henne har jeg jo et haaav av tid, vi har veien foran oss.

Siden Even ikke bor hos meg, tar jeg også på en måte litt ekstra farvel hver gang jeg drar fra ham, for det kan være den siste gangen. Det er litt vondt og tungt, men for det meste ligger det langt bak, og en bare sjarmeres av gamle gubber og deres rare sprell.

Kvelden for å være sentimental dette...

Link to comment
Share on other sites

Siden Even ikke bor hos meg, tar jeg også på en måte litt ekstra farvel hver gang jeg drar fra ham, for det kan være den siste gangen. Det er litt vondt og tungt, men for det meste ligger det langt bak, og en bare sjarmeres av gamle gubber og deres rare sprell.

Kvelden for å være sentimental dette...

Åhh.. :)

Link to comment
Share on other sites

Jukser litt jeg, og skriver om en hund som ikke er her mer.

Gamle hunder har en egen verdighet de, selv om de finner på tullete valpeting. Min gamlemor holdt seg faktisk veldig bra lenge. Når hun vippet 10 så mente hun selv at hun var begynt å bli såpass gammel at hun kunne få egne rettigheter. Mamma måtte re opp senga hennes og legge hodeputa på riktig plass - hun nekta å legge seg på sin plass om ikke hodeputa var på riktig plass. Maten måtte lages på en spesiell måte. Hun skulle ikke ha vann i tørrforet lenger, hun skulle ha leverpostei, og det skulle være så mye at det kom leverpostei på alle kulene, og det skulle røres GODT. Aller helst skulle stefar lage maten hennes, for han klarte det best.

Rexie var også en hund som ikke likte å gå ut om morgenen, men ut på plena måtte hun spesielt etter at hun ble boende hjemme hos min mor. Så om morgenen når det bare var min mor som var hjemme, så tok de seg en runde på plena, Rexie tisset og gikk rett inn. Men var stefar hjemme, så stod hun opp sammen med hanm, svinset rundt beina på han før han gikk ut med henne. Da kunne hun være med å gå en fast bestemt runde. Kun den, prøvde han å snu fortidlig, eller gå lengre, så stod hun med fire stive. Ikke taleom!

Etterhver som hun ble eldre så ville hun også bestemme lengden på turene selv. Det gjorde hun veldig greit, hun snudde når hun ikke ville mer. Gikk de en runde, så visste hun nøyaktig hvor halvpartenmerket var, og passerte hun det før hun ville hjem, så satte hun opp farta, ville hun hjem før det, så snudde hun bare. Var det mye nysne på hytta så gadd hun ikke gå der de ville, da gikk hun ned til veien, som var brøyta, og mente de kunne gå den veien. Som regel endte det med at stefar måtte bære henne til de kom til oppkjørte løyper.

Hun elsket å gå på stranda, og selv som 12åring så hadde hun "valperatuss" på stranda. Glemmer ikke hun og Knøttis som løp sammen rundt og rundt og rundt, så fort de kunne, siste høsten. Rexie ble mer sær på hvor hun skulle ligge, og da hun arvet en seng etter Aro, så skulle den være med der hun var. Lå den ikke akkurat passe nær peisen, eller for langt unna mamma, så satt hun seg ned og SÅ på mamma. SÅ og SÅ og SÅ helt til mamma tok hintet og fikk lagt senga der den skulle være.

Hun ble etterhvert stiv i bakbeina og mente at trappa var ekkel - så fikk hun ikke "følge" ned trappa, så gikk hun ikke ned. Den ble også skummel å gå i mørket, man var da mørkeredd, faktisk. Så når blæra måtte tømmes oftere, og stefar ikke husket å skru på lyset før han gikk ned trappa, så gikk hun inn og vekka mamma og "sladra".

Siste nyttårshelga hadde hun på hytta. Og da fikk hun velge selv om hun ville være med på skiturer - mamma åpnet døra, gikk rexie ut så ble hun med og de gikk så langt rexie ville, snudde hun og gikk inn og la seg på sofaen, så fikk hun bare være igjen og de gikk en liten tur uten henne.

860273483_64e2a5eceb.jpg

Gamle hunder er verdifulle... Ta vare på dem! Håper jeg får oppleve virkelig gammel hund igjen.

Link to comment
Share on other sites

Siden Even ikke bor hos meg, tar jeg også på en måte litt ekstra farvel hver gang jeg drar fra ham, for det kan være den siste gangen. Det er litt vondt og tungt, men for det meste ligger det langt bak, og en bare sjarmeres av gamle gubber og deres rare sprell.

Kvelden for å være sentimental dette...

Sånn har jeg det med Teddy og. Jeg må liksom kose litt ekstra med ham, slik at jeg er sikker på at om det skulle skje noe så har jeg fått tatt farvell. Samtidig så er tiden jeg har sammen med ham nå ufattelig god, jeg nyter hvert sekund, selv om han ikke faktisk lever på "overtid" slik Even gjør...

Jeg har forresten bedt mamma slanke ham 2 kilo, for han la på seg etter kastrering i fjord, og jeg har fortalt henne at dersom hun ikke slanker ham, så reduserer hun levetid og livskvaliteten hans. Utrolig nok har Mamma tatt meg skikkelig på alvor og kjøpt slankeför til ham :)

Den jeg tror det blir aller sårest for den dagen han faktisk forsvinner... er Willy (stefar) :)

Link to comment
Share on other sites

Det er noe spesielt med gamle hunder, de kjenner deg ut og inn og leser deg som en åpen bok. Du slipper å snakke i store bokstaver til dem, du trenger nesten bare å tenke tanken..Det er vemodig å se at de ikke er så spreke lenger, at de går rundt hindringer i skogen istedenfor å sprette over dem. De sover mer og tyngre, du må ofte ta i dem for å vekke dem. Bevegelsene blir stivere og langsommere, de gidder ikke alltid høre etter, de gjør rare ting de aldri har gjort før. Joda, vi har vært der noen ganger. Nå er det eldstefrøkna på 10 år som er senioren i huset, og som minner os på hvor kort et hundeliv egentlig er. Håper inderlig at hun enda blir her i mange år, orker nesten ikke tanken på å miste denne skjønne hunden. :)

Link to comment
Share on other sites

Jeg er mye mer oppmerksom på at Aika er gammel siden Sonny døde så akutt i fjor. Hun var nesten 12 år og veeeeldig gammel dame, men det var helt fjernt at hun skulle dø den dagen liksom. Det bare skjedde - hun fikk hjerneslag da vi skulle gå vår vanlige tur - og bare falt om. Vi fikk noen timer sammen på teppet før veterinæren kom og avlivet henne - og du all verden så grusomt det var.

Det var jo så mye jeg ikke hadde fått sagt til henne - og derfor er jeg mye mer på hugget overfor Aika. Den minste lille ting som er unormal får jeg hjertehopp av og tenker automatisk det verste. Og derfor blir nok hun også mye mer bortskjemt enn ellers - Sonny ble også det - men nå SER jeg hunden på en annen måte. Alt er så verdifullt og jeg vet at en vakker dag..... så er det over.

Uff. Ikke bare du Emma som er i det sentimentale hjørnet :)

Link to comment
Share on other sites

Guest lijenta

Blir i det sentimentale hjørne jeg også. Har ingen gammel hund nå men, det var en gammel hund som fik vandre i våres og han hadde da priviliegier må en forstå. Sant som selektiv hørsel, også videre. Sjarmerte seg rundt og var sulten støtt. Sykli var han men bade skulle han gjøre hver dag helst. Det dukket opp minner fra en kjær gammel hund når jeg leste hva dere opplever med deres gamle

Link to comment
Share on other sites

nå begynner jeg å bli alvorlig skremt av tanken på loke som gammel. Blir han som han var i puberteten så blir jeg gal. Helt greit å gå igjennom sånt når du innest inne vet at det blir en bra hund av det til slutt, men en over ti års gammel loke som oppfører seg som han gjorde når han var under 2 år er bare en ubehagelig tanke. *grøss* Nå skjønner jeg også hvorfor xen klager over jonas for tiden. Jonas er nå 11 (snart 12 år) og var en svært stri og dominant unghund som ble en fantastisk voksen hund. Min x mener han har fått møkk i øra i det siste og truet med å gi han til meg for han orker ikke ha en hund som ikke hører på innkalling etc( jonas går alltid løs, bånd er for mye å huske på for min kjære ex). Nå kan jeg fortelle han at det bare er alderen! Deres hunder høres bare sjarmerende ut på sine gamle dager, men jeg som har en hund som er på sitt mest veloppdragne nå og allikevel stjeler, sniker seg frem der han ikke har lov og stikker av med det han mener er leker blir sett og slett litt nervøs for husfreden om en fem års tid.......

Link to comment
Share on other sites

Jeg kjenner meg sååå godt igjen!

Min Ita er 10 1/2 nå, og har de fleste gammelhund-uvaner en hund kan ha. Men det er sjarmerende da! Selvsagt får hun sove i senga vår om natta, selv om hun ikke har gjort det de første 10 årene. Og hørsel?? Den bruker hun bare når hun selv vil. Hun protesterer på mye av det jeg sier, selv om det ikke er harde protester. Hun liksom bare avventer min 'ordre' akkurat som hun sier: er du heeeelt sikker på at jeg ikke får lov til å ligge i sofaen? Eller: mener du virkelig at jeg skal gå over DER? Nope, jeg går HER jeg tenker jeg! Eller: Ut nå? Niks, jeg venter til jeg virkelig MÅ ut tenker jeg..

Og mat.. hun har blitt senil tror jeg.. for hun kan for all del ikke huske at hun nettopp var og spiste mat.. Hæhh?? nei, du har helt sikkert glemt å gi meg frokost føler jeg hun sier når jeg går forbi døra til for-rommet 5 minutter etter frokost...

Hun har også brukt å la ungene spise maten sin i fred, men nå glefser hun brødskiva ut fra fingrene på dem om hun synes hånden er for langt fra kroppen..

Hun har vondt i kroppen sin og vil gjerne være i nærheten av ovnsvarmen. I fjor vinter var jeg helt sikker på at vi ikke fikk en ny vinter sammen, men nå er jo snart denne over også :) På mandag brakk hun tåa si da hun skulle 'redde' en gulrotbit fra hesten, og hesten tråkket på henne i stedet.. Så nå går hun rundt med stooor potebandasje med skinne inni... Hun ble også tatt røntgen av samtidig, og der fant vi spondylose både i nakken og korsryggen, samt at hun har forkalkninger i ene kneet fra før.. Så det begynner å bli en sliten kropp, men hun er utrolig ung til sinns!

Jeg kan bli sint på henne og snakke med *sintestemmen*, men det går fort over i et dårlig skjult smil... Hva gjør man vel ikke for disse eldre hundene som man helst aldri vil miste? Drømmen er jo selvsagt at hun blir urgammel, men det er vel som å drømme om hovedgevinsten i lotto når man ikke tipper...

Link to comment
Share on other sites

Å så koselig å lese...

Var selv så heldig å få ha en gammel beardis dame på 13 år hos med til og med oktober, men det er for nært til at jeg orker å ta frem minnene enda.. Men helt klart de er noe spesielt.. :lol:

Hjemme hos mamma har vi en bernerdame som fyller 13 år på mandag! Det blir feiring :)

Link to comment
Share on other sites

Gøy å lese om de gamle hundene:)

De blir nok litt særere med alderen de fleste av dem, men hjemme hos mamma og pappa har de hatt en trend til å sørge for at den nye hunden får større frihet. Første hunden vår bodde bare i gangen, mamma og pappas soverom, ute og i stua når vi var der. Men på sine gamle dager flyttet han inn på kjøkkenet og da har det vært bosted for alle etterpå. Og sånn har det i grunn vært med alle, en ny hund= nye regler:P Vi har en tispe på 8 år hjemme nå, hun har alltid vært en bestemt frøken med egne meninger og har krevd en fast dressur hele veien for å fungere. Men nå har pappa gitt opp, på sine eldre dager hører hun KUN når hun har lyst. Selv ikke i hagen gidder hun å komme uten at det passer henne:P

Min hund er 4 år og allerede sær, så jeg gruer meg vilt til at han blir gammel. Kommer ikke til å kunne brukes til noe tror jeg:P Men særheten deres er jo en del av sjarmen.

Link to comment
Share on other sites

Sitter her og griner til fortellingene jeg :D

Jeg føler at det dere her beskriver, er litt ekstra tungt for meg for tiden. Selv om jeg vet at det er en stund siden, føles det som om det var i går at Compiz døde. Kanskje det er fordi jeg er uten hund nå, og sansynligvis er det helt til slutten av april.

Compiz begynte å bli mer valpete da han var 9 år. Han la seg i sofaen enda han visste at det ikke var greit. Hvis vi hadde en familiemiddag i sofaen, og den var helt full uten plass til compiz, satt han enten og så på meg til jeg flyttet meg (ja jeg var så svak at det hendte jeg satte meg på gulvet og spiste ferdig fordi jeg ikke orket at han så sånn på meg), eller så la han seg fornermet i gangen og nektet å prate med noen. det var så morsomt å se på ham, hvis noen skulle hente noe på kjøkkenet eller skulle på do, hoppet han oppi sofaen i det sekundet vedkomende var borte, og det var ingen hindring at han måtte tråkke på noen familiemedlemmer for å komme seg dit han ville.

Han begynte også å dominere far i huset, på den urkomiske måten dere vet :D vi pleide å kalle det "hoppedansen" og alle datt sammen hver gang han gjorde det. det var over hodet ikke mulig å avvende ham fra dette. Så hoppedansen var kommet for å bli.

Ellers rullet han rundt og lekte som en valp, men vi kunne se at han ble mer og mer sliten. Det var liksom ikke like lett lenger. han fikk problemer med å hoppe opp i blien, og vi måtte liksom løfte ham litt i baken. Han ble også veldig stiv.

Så en vakker sommerdag gikk jeg på jobb. Han virket helt normal, og hilste pent og sa hadet da jeg gikk. Da jeg senere kom hjem på kvelden, spurte jeg hvor compiz var, og fikk svaret fra mamma "oi, jeg glemte han i bilen. Stakkar nå har han stått der en halv time. Mamma gikk ut, men kom ganske fort inn igjen i vill panikk. Hun skrek til pappa at compiz ikke rørte seg. Jamret og hylte at han bare lå der. Alle sammen fikk helt sjokk, alle datt sammen i gråt, og jeg ville mest av alt dø. Senere, gikk jeg fortsatt gråtende bort til bilen og satt ved siden av ham i mange timer, mens jeg lysket pelsen hans og bare gråt.

Jeg sovnet i bilen og våknet neste dag i sengen min. Da hadde de kjørt av gårde med ham. Det jeg satt igjen med var minnene, bildene og en liten hårlokk fra min beste venn. Han var den beste hunden jeg hadde hatt, og jeg har hatt noen. Jeg gikk rundt og sørget i flere uker, før jeg kom meg litt videre. Det er fortsatt sårt. Jeg sitter her og griner nå som jeg skriver. Det er litt godt og, for jeg har aldri fortalt til noen om det før. Han var verdens fineste. ;)

Alle sammen med gamle hunder, og også yngere! Ta vare på hundene deres! Det dere har der er noe helt spesielt, og dere får sansynligvis aldri noe lignende igjen. Knyt sterke bånd. Ja, konsekvensen er dyp sorg, men det er så værdt det!

Herregud så sentimental denne tråden gjorde meg. Dette burde nesten være forbudt ;) *tørke tårer*

Link to comment
Share on other sites

Bikkja her runder 9 år neste uke, han har alltid vært glad men ikke noe lek med andre hunder nei.

Men de siste månedene har han bydd opp til lek til veldig mange hunder. Prøver hele tiden å få nabobikkja med på lek også.

Har tenkt litt på om han 'igjenopplever valpestadiet' før han drar sin vei..

Link to comment
Share on other sites

Nå er det ikke meningen å skremme noen (jeg sier ikke at deres hunder er døden nær), men dette er noe av det samme, kanskje.

Oppdretteren min sin "stamtispe" døde i 2008. De siste ukene før hun døde var hun som valp igjen, til tross for at hun etter hvert hadde blitt blind og eldre i kroppen. Hun lekte med fôrvertens unge hannhund og oppførte seg helt annerledes enn slik hun som gammel dame brukte å oppføre seg. Hun løp, lekte, akkurat som en skikkelig bøllete unghund!

Det er en litt rar observasjon, men jeg mistet min bestefar i fjor. Han hadde vært syk i flere år, vært dårlig til beins og lo sjeldnere og sjeldnere, etter hvert så man liksom ikke livsgnist i ham i det hele tatt. Men tre dager før han døde til til den dagen han sovnet inn var han helt annerledes - han anstrengte seg virkelig, lo, spøkte og smilte og var mer våken og oppegående enn han har vært på flere år. Jeg har sammenliknet dette med gamlehunden til oppdretteren - kanskje det er noe naturlig og noe sammenhengi det?

Link to comment
Share on other sites

Vi har hatt farmors Schäfer, Zarina, her nå i ca. 3 mnd. Vi kommer nok til å ha henne et par mnd til. Hun blir 13 år den 15. februar. Zarina har egentlig alltid vært den lekne typen. Hopper rundt andre hunder, bjeffer på Aysha (egen "intern" greie de har :D) og stjeler mat. Dette ser jeg enda mer av nå som hun blir eldre. Nå er hun overbevist om at den maten vi spiser er hennes også. Så da vi spiste rundt det lave bordet i stuen her i julen, kom hun bare bort og tok. Rett foran 5 mennesker som satt å spiste, ingen av oss kunne gjøre noe annet enn å le. Hun tok med seg et kyllingbryst, for det var nemlig hennes del av maten.

Her om dagen gikk hun bort til en skål med frukt som står i stuen og tok en banan. Da jeg kom inn i rommet hadde hun skrelt den, og spist bananen.

Når vi er ute ruller hun også mye i snøen/gresset, dette har hun aldri gjort før. Kos er også en greie hun kommer og forlanger. Hun lener seg inn til bena mine, mens hun grynter. Etterhvert som man koser med henne, så begynner hun å legge seg mer og mer opp på fanget. Etter hun ble sterilisert har hun lagt på seg voldsomt mye hos farmor, så hun er "litt" på slanker'n for tiden. Hun har faktisk gått ned nesten 6 kg, uten at vi har kjørt henne noe hardt (1 - 1 1/2 time tur om dagen, kun hvis hun vil, og litt mindre for mengde.)

Håper Zarinaen min holder seg litt lenger. Hun er den flotteste, fineste Schäferen i verden og jeg har kjent henne nesten hele livet. Så den dagen hun drar kommer til å bli utrolig trist :D

post-2143-1232103708_thumb.jpg

post-2143-1232103720_thumb.jpg

Link to comment
Share on other sites

Blir så glad- trist i hjertet når jeg hører historiene deres. Har mistet hund før og der er noe av det mest smertefulle jeg kan tenke meg. Følelsen av å miste en kjæreste kan bare gå å legge seg... Ingenting kan måle seg med smerten ved tap av kjæledyr. Men måten hundene deres oppfører seg på kan ikke få meg til å gjøre annet enn å tørke små lattertårer. Høres ut som de beste gamlingsene i verden :D

En ting som er til en trøst: de er hos dere selv om de har dratt. Og de vil også kunne høre dere når dere prater med dem :D Elsk dem mens de lever og ikke glem dem når de er borte.

Link to comment
Share on other sites

å,for noen glad-triste historier.Savner ha gammel hund jeg,er helt klart noe helt speseilt det!Er 1.5 år siden jeg måtte avlive første hunden min(Engelsk Setter).hun ble da 12 år og 3 måneder tross masse sykdommer.Hun var jo fra var ung en klok hund men,da var eldre ble hun nesten skummel!Kunne jo så mange ord,utrkykk,navn osv.Hun endret ikke oppførsel i det hele tatt som mange av dere skriver om.Eneste ble ganske så kosete!Var ikke det før.

Og bestemte lengeden/hvor skulle gå turer selv.Hadde jo full peiling hva som var den lengset/korteste og snarveier på turene.Var bare gå etter for hun nekta jo gå.Veldig greit syntes jeg pga hun slet med bakbeina så regulerte det selv fint.

Om vi var på tur og hun nektet gå mere men,jeg tenke gå på butikken så jeg bare "kom bli med vi skal bare på butikken",da ble hun med for visste det var rett rundt hjørnet :D

Link to comment
Share on other sites

Archived

This topic is now archived and is closed to further replies.

  • Recently Browsing   0 members

    • No registered users viewing this page.


  • Nye innlegg

    • Det virker jo som at de det er snakk om i artikkelen tar godt hensyn til valpenes behov og utøver god dyrevelferd, og det er vel og bra. Uansett synes jeg det er skummelt med slike trender som involverer dyr, spesielt fordi man aldri vet hvordan det kan utvikle seg. Med en såpass stor etterspørsel, kan vi liksom ikke se bort ifra at det kan skapes mange useriøse aktører som ikke setter valpenes velferd i absolutt første rekke. Forholdene man har sett i utlandet som blir beskrevet i artikkelen er jo ren tortur…
    • Hvis han gjør fra seg rimelig raskt om morgenen så tenker jeg at han faktisk må ut da. Du sier ikke hvor ung, men det kan ta litt tid før de lærer seg å sove hele natta. Men det kan være at han også bare har behov for å røre litt på seg eller bytte liggested, så jeg ville prøvd uten bur.
    • Kast buret på søppeldynga der det hører hjemme.  Her er det ingen som står opp ‘før tiden’ med mindre det er snakk om dårlig mage eller lignende . De sover da også i sengen eller i kurver på gulvet for de som ønsker det.
    • https://www.nrk.no/stor-oslo/valpeyoga-har-kommet-til-norge-_-dyrebeskyttelsen-vil-ha-forbud-1.16816919 Pengegriske ‘grundere’ utnytter små hvalper til inntjening. Tragisk å se at over 40 % svarer at de vil benytte seg av tilbudet. Kanskje ikke overraskende når man ser hvor mange som stadig anskaffer seg vandrende lidelseshistorier på fire ben ..  Håper Dyrebeskyttelsen får gjennomslag her. 
    • Et lite problem, men kanskje noen har et tips eller to?  Har en unghund som våkner litt tidligere enn jeg ønsker på morgenen. Han våkner opp mellom 05.30 og 06.30. Før jeg fikk hunden våknet jeg av meg selv og sto opp en gang mellom 06.30 og 07.00. Tidsmessig er ikke dette noe stort problem, jeg får sove nok selv om jeg står opp 05.30. Jeg ønsker imidlertid ikke å stå opp før jeg må. Vil heller ha den timen på kvelden. Han pleier å sovne av seg selv på kvelden og vi legger oss rundt kl 22. Luftetur umiddelbart før han legger seg for natta. Har prøvd å ha han våken lenger, men det hjelper lite, det er bare jeg som får mindre søvn da. Hunden våkner og starter med å bevege seg litt i buret, strekke seg, og etter litt tid blir det piping/klynking. Jeg pleier å våkne da og han slutter med lyder når han vet at han har greid å vekke meg. Hvis ikke jeg våkner(svært sjeldent) så begynner han å bjeffe. Jeg er ganske sikker på at dette er noe jeg kunne løst ganske lett med ignorering og at jeg venta han ut. Utfordringen min er at jeg bor i blokk og har naboer jeg ikke ønsker å forstyrre med lengre bjefferunder på morgenen. Han lager nok lyd ellers. Vi pleier å ta en rask tur ut når han våkner, og da både tisser og bæsjer han ganske raskt. Rett inn igjen. Jeg er heller ikke helt sikker på om han da våkner fordi han må på do, eller om det er et potensiale for litt mer sammenhengende søvn. Han har fint greid å dressere meg til å stå opp litt før jeg vil, men jeg har latt det skje da det er viktigere for meg å ta hensyn til naboenes velferd.  Er det noen som har noen tips til hvordan man kan få hunden til å sove litt lengre på morgenen?   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Create New...