Gå til innhold
Hundesonen.no

Å holde på valpene til de er 12 uker...


Inustaff

Recommended Posts

Det er en oppdretter som har sine valper til de er 12 uker fordi h'n mener at rasen er sent utviklet og har lettere for å utvikle separasjonsangst dersom de blir levert ved 8 uker.

Jeg kan ikke se at det skulle være noen sammenheng i dette,og vil si at en rase som har såpass behov for sosialisering vil ha vondt av å være begrenset hos oppdretter på overtid,slik at nye eiere mister mye av den viktigste perioden i hundens liv.

Jeg kan legge til at rasen er meg bekjent og jeg kan si at flere individer som er levert ved 8 uker er helt normale og uten angst...mens det er opplevd individer som er levert senere som er merkelige,dårlig sosialsierte og har sterk separasjonsangst.

Ja Cane Corso trenger mye sosialisering,og det er nå synd å holde dem tilbake når sosialiseringen får svikt.

Jeg vil nå tro at hunder får separasjonsangst uansett om de blir tatt fra mor ved 8 eller 12 uker.

Ingen andre oppdrettere gjør dette,og det er ikke bevist at de har noe overtall av separasjonsangst.

Det skal sies at rasen kan ha det,men jeg hører ikke noe om det,så jeg tror ikke det forekommer hyppigere enn på andre raser som kan ha enkelte individer med det.

Jeg hører lite om det faktisk.Av de 4 CC jeg har hatt så er det bare et nervevrak som jeg fikk ved ca 16 uker som hadde syk syk angst for mye.Så da kan ikke teorien at ved å ha dem lenger blir de bedre .Og det trenger ikke bli lagt frem som det eneste beste,siden de jeg fikk ved 8 uker var helt uten separasjonsangst.Og de andre får da er uten stress med angst.

Helt tilfeldig i forhold til leveringsalder mener jeg.Men det som ikke er tilfeldig iforhold til leveringsalder er hundens evne til å tilpasse seg nye ting.Det gjelder jo flere raser som er reserverte,vaktsomme osv.Så hvorfor frarøve hunden dyrebar tid som kunne vært brukt på sosialisering,når det ikke ser ut til å finnes noen sammenheng mellom separasjonangst greiene.

Jeg vet ikke om vedkommende har hatt høyt tall av hunder med angst,men ingen andre tar slike tiltak ihvertfall..

Dette mener og skrev jeg om saken til vedkommende:

Noen tar valpene ved 7-8 uker,andre ved 10-12

Jeg synes det er utrolig dumt av oppdretter å holde på valper til dem er over 8-9 uker,fordi det rett og slett ikke er mulig for oppdretter å gi hver enkelt valp den sosiale omgang,og miljøtrening som de trenger i den viktige perioden,og som de ville fått hver for seg i sine nye hjem.

En valp bør komme til sitt hjem når den er 7-8 uker nettopp slik at eieren får sosialisert og preget valpen i denne viktige perioden som er igjen til 12 uker pluss...

Den viktigste sosialiseringsperioden i valpens liv er fra 5 til 12 uker pluss

Jeg mener at oppdretter som beholder valper lengre enn 8 uker har ansvar for å gi valpen mange ekstra inntrykk og opplevelser utenfor hjemmet,slik at den er rustet på en slik måte som den skal.Det være seg en valp som ikke er blitt solgt,eller valper man vil ha lengre for å se hvordan de utvikler seg.

Eller holder tilbake av andre grunner,for en del.

Det er tross alt livet i verden som er viktig for valpen å være preget på.Moren og søsken vil ikke være det viktigste valpen må ha med seg i livet videre.Forholdet til verden,og livet ute derimot er kjempeviktig.Det er der hunden skal fungere i det lange løp.Hunden har mer enn nok tid med søsken og mor.

Jeg ville aldri kjøpt hund fra en oppdretter som beholdt valper til 10-12 uker,med mindre de kunne garantere at de tok hunden med seg ut i livet slik som en vanlig familie gjør når de får en valp hjem ved 8.

Kan oppdretter garantere at han/hun gjør dette med HVER ENESTE valp som holdes tilbake,og at hver valp har sett mye annet enn bare huset og hagen på de 2-4 ekstra ukene.

Så værsågod.

Du må selge valpene dine når det passer deg,men jeg ser helt ærlig ikke noen sammenheng med at valper som blir beholdt blir uten separasjonsangst.

De som "skal ha det" får det uansett slik jeg ser det.

Så hva mener folket?

Er det jeg som er ute å kjøre her?

Er det noen sammenheng med at valper som er hos mamma til 12 uker blir uten angst?Isåfall hvor er dette undersøkt,og i hvike raser?

For jeg har aldri hørt om det :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, du er ikke ute å kjøre, jeg er helt enig med deg. Separasjonsangst er jo et tegn på dårlige nerver, det blir neppe bedre av å vente med flyttingen til 12ukers alder. Jeg har sittet igjen med 1-2 valper flere ganger, de har vært 3-4 mndr. før de ble solgt. Når jeg tenker på alt arbeidet jeg la ned i disse valpene for å miljøtrene, sosialisere og oppdra dem- da kan je g ikke skjønne hvordan noen skal kunne klare dette med et helt kull? La gå at noen raser er trege i utviklingen, men jeg får det liksom ikke til å henge ihop med at de trenger så lang ekstratid hos oppdretter. Hva er det oppdretter gjør, som en oppgående valpekjøper ikke kan klare?

Nei, jeg hadde ikke kjøpt valp hos en oppdretter med slik filosofi. H*n sier jo i klartekst at h*n avler frem nervevrak. :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg fikk nemlig beskjed om at jeg var uvitende og at jeg skulle være forsiktig med å uttale meg når jeg tydeligvis ikke hadde peiling.Og at jeg ikke var oppdretter så jeg visste ikke hva jeg snakket om

Men jeg ville høre hva andre mener fordi jeg mener det er helt mot sin hensikt å beholde disse til de er 12 uker.

JA jeg synes det er rart at ingen andre gjør dette og ikke har problemer med angstbikkjer.

Om denne oppdretter gjør det fordi hun har hatt mye angstkull,eller fordi det har poppet opp i hodet som noe lurt er ikke sikkert..men oppdretter forteller andre hvor dumme de er ihvertfall.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei

Ble tipset om denne diskusjonen og å mene noe her.

Hunder har en sensitiv periode for sosialisering fra de er ca 3 til de er ca 12 uker. I tillegg har de en sensitiv periode for tilknytning fra de er ca 6 til de er ca 16 uker gammel.

Flere studier har vist at den beste tiden å selge en valp er mellom 7 og 9 uker, avhengig av rase da noen utvikler seg saktere enn andre. Derimot viser også studier at jo senere enn selger hundene jo større sannsynlighet vil det være for at de ultvikler ulike atferdsproblemer. Blandt de hunden jeg har på atferdskonsultasjon er ca 1/3 solgt eldre enn 12 uker. Bladt hundene i en studie av David Appleby hvor han så på de som hadde frykt og fryktaggresjoner var 94% solgt senere enn 8 ukers alder.

I innledningen viser inustaff til en diskusjon hvor det argumenteres for at en skal holde tilbake valpene til de er 12 uker av hensyn til at de ikke skal utvikle separasjonsansgt. Det er flere ulike årsaker til separasjonsansgt. For det første har vi med arvelige faktorer, noen raser har oftere separasjonsansgt enn andre.

Av miljøfaktorer er manglende sosialisering en viktig faktor samtidig som det å bli solgt sen er en annen. Disse to henger gså noe sammen. Å bli solgt sent kan føre til at valpen ikke er tilstrekkelig sosialisert og miljøtrent i den type miljø som valpekjøper bor og lever i. Men å bli solgt sent vil også medføre at valpen har kommet langt inn i tilknytningsperioden, er godt tilknyttet oppdretter og det miljøet, for så å bli revet fra dette og må på nytt knytte seg til den nye familien/eier. Separasjonsansgt handler om hypertilknytning - at valpen er sterkt knyttet til den eller de den bor sammen med. Blir man revet opp fra noen man allerede er godt tilknyttet vil valpen med større sannsynlighet knytte seg sterkere til den nye eieren.

Det som er relevant for denne diskusjonen er altså at det å bli solgt så sent som ved 12 ukers alder faktisk gjør hunden mer disponert for separasjonsansgt pga mulighet for manglende sosialisering og for mulighet for stekere tilknytning til ny eier.

Mvh Gry

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk Gry for at du kom på bane:-)

Det var som jeg trodde,men fikk nok ikke forklart det på samme måte.

Det er ingen andre som opplever at CC er sent utviklet,men oppleves mye dårlig sosialiserte hunder som kommer fra oppdrettere etter 12 uker(oftest pga at de ikke er solgt før)

Så å holde valper med vilje til de er 12 uker er meg en gåte!

Men i bakvendt land der går alting ann!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Enig med det over. Lær inn eventuelt en «gå og legg deg» kommando, så du kan avlede med å be hunden å gå og legge seg.  Miljø trene og sosialisere masse så hunden blir godt vant med lyder og folk rundt seg. Men føler det har mye med mentaliteten på hunden og rasen og gjøre. Har du en usikker vokterhund så er det vanskelig å dempe varsling. Har du en trygg vokter så har den høyere terskel for å anse noe som nødvendig å varsle på. 
    • Da har vi fått oss en reell frykt. Viser seg at tøffeste, tryggeste lille Edeward er som Mr.T når det kommer til trapper. Tror han fikk vondt i en klo da vi skulle opp trappen til veterinæren. Den forserte vi ved at jeg praktisk talt stod over han og løftet labbene hans en og en trinn for trinn. Han nektet gå selv, men var ok med å gjøre det sånn, hele trappen. Stoler på meg, men ikke sine egne bein.  Nå tenkte jeg det skulle være annerledes med en ny trapp som ser litt annerledes ut, på et annet sted, i annet lys, men nei. Ikke engang Nom Noms fristet nok til å våge gå et eneste trinn av den trappen med bakbeina.  Vurderer om Nom Noms er verdt det: Prøver snakke meg til fornuft. Det må vel finnes en annen måte? Muttern prøver friste med "kjepp". Dette ble pinlig fordi det er folk rundt, vi er på Tiller - Trondheims Grorud - og det ryktes at det kan være risikabelt å flagge blasfemiske avvik her på kveldstid etter mørkets frembrudd. Er det ikke provoserende nok å være svart hund om vi ikke skal gå rundt og vise at han liker å sutte på "kjepp" også?  — Virkelig, muttern! Dette vil jeg ikke være med på! Jevngodt med å brenne en Koran her. Du er sinnsyk!  Så han ble båret opp, som den lille babyen han er. Mindre pinlig. Fikk ham til å gå de siste tre trinnene selv. Prøver øke til fire-fem neste gang, uten å vifte med en diger "kjepp" så alle kan se det.  Han er i full sving med å fortære den nå, mulig for å prøve sikre seg mot flere sånne flauser ^^  
    • Avledning, og innlæring av alternativ adferd. "Hysj, gå og legg deg" fungerer bare HVIS hunden har lært og KAN oppgaven. Hvordan jeg ville gått fram avhengger veldig både av rase og individ. Men jeg ville ikke skjermet valpen for det som skjer rundt, den må jo bli vant til normale forstyrrelser. Hvis det er en rase med tendens til varsling så ville jeg nok sørget for å trekke for gardinene og ha på radio ved alenetreningen, så forstyrrelser utenfor blir mindre tydelige. I mange tilfeller ville jeg nok belønnet veldig raskt etter første bjeff, og deretter avbrutt/avledet, og lært inn alternativ adferd. Det er helt greit med et bjeff eller to for å si fra, og så komme til meg. Men hvis det er en bjefferase som varsler så skal man være ganske forsiktig for å ikke forsterke adferden. Det aller viktigste er å selv slappe av og ikke være så opptatt av det rundt. Det er ikke sikkert hunden reagerer i det hele tatt, og da trenger den ihvertfall ikke å lære det av eieren. Hvis det kommer et bjeff eller to på noe fra en valp ville jeg sagt "ja, ok", og så funnet på noe annet med valpen. En valp som får miljøtrening ute og oppdage masse lyder og omgivelser vil også være tryggere hjemme, mener jeg. Jeg kan anbefale boken Hverdagslydighet fra valp til voksen av Arne Aarrestad og Siri Linnerud Riber, den tar også for seg vanlige utfordringer.
    • Unge lovende sover søtt etter en to timer lang opp og ned fellestrening med mye bra og masse klebb.  Forventninger til hele stedet, både godteributikken som eimer deilig godis av alle slag, og hallen hvor godbitene hagler og det er lek og moro, de forventningene er skyhøye. Da muttern ba om en sitt før hun åpnet døren var ikke den unge lovende enig i det. Han var fokusert på å komme seg inn til moroa. Dumme muttern la listen for høyt og trodde hun skulle få sitt med verbal kommando, uten å engang hjelpe med lure. Hennes: "I shall ønly say this once," policy, hvorpå hun etter å være sikker på at han hørte det stilte seg til for å vente på sitten - det var som en krigserklæring. Da sitten endelig kom, men den kjipe megga ikke belønnet den med en gang, og hadde nerver til å lukke døren igjen da Ede spratt opp for å løpe inn, for å kreve mer.. Etter mange sånne forsøk, hvor sitten til slutt ble holdt med en godbit foran nesen, lenge nok til at mutteren fikk satt foten innenfor døren, så ble den belønnet et kom og ros og godis og den korte selvbeherskelsen han ble tvunget til å ha for å komme inn - sinnsykt frustrerende - ble forløst i økt glede, mer energi og iver, han ble mer gira av det enn han allerede var, så da muttern på ny, bare to meter innenfor første døren ***** ba ham om enda en sitt for å komme gjennom neste dør.. Hun fikk den, men han var ikke blid.  De glade forventningene hadde slått over i irritasjon da vi kom frem til plassen vår, og han satte i en hardrock konsert av bjeffing. Frustrert bjeffing. Emo bjeffing. Intenst. Øredøvende. Muttern fikk påpakning fra instruktør om å få hunden under kontroll, noe hun til sin store overraskelse fikk til momentant med å legge hendene på ham. Bjeffingen tok fullstendig slutt, han glemte hele resten av hallen, alt fokus var nå på kamp mot muttern. Hender uten godbiter som hadde nerver til å holde ham fast.. Tyggebeinet han ble tilbudt som alternativ å bite på var han fullstendig uinteressert i. Mutterns hender var den punchingbagen han følte for å ta ut sin høygira irritasjon og frustrasjon på. Vi var med ett tilbake til situasjonen i forrige uke. Dette var ikke tanning, dette var kamp, og Ede ville lære muttern å slutte stille urimelige krav og heller servere godis og leker og være blid og lett å ha med å gjøre. Han bet hardt og med et mål om mutterns submission. — Respect my authoritay, bitch! Muttern er ikke komfortabel med å bruke fysisk makt for å få trumfet gjennom viljen sin, men den der typen biting er fullstendig uakseptabel, og negativ straff var ikke en mulighet i situasjonen. Avledning var allerede forsøkt. Å holde ham fastlåst ble i øyeblikkets hete vurdert som en dårlig løsning. Selv om det å fysisk tviholde ham fast til han ga seg antakelig ville fungert der og da, så er ikke det en løsning når han blir større, og det blir han. Det kommer en dag hvor han har passert 40kg og har 10x forhøyet testosteron ifht en voksen hann. Den kampviljen der i den situasjonen lar seg ikke løse med bryting.  Muttern brukte det ene positiv straff verktøyet hun er komfortabel med. Overleppene hans ble lagt over tennene hans, om og om igjen. Han liker ikke å bite seg selv i leppene, og det frustrerte ham, men han hadde ikke lyst til å gi seg uten å ha lekset opp for muttern om å drive han inn i et sånt humør med urimelige krav. Det tok antakelig flere minutter før han ga opp. Så ikke på klokka, men hendelsene i rommet forøvrig ga holdepunkter å estimere fra. Mange ekle og vonde bitt i sine egne lepper fulgt av flere runder av og på tyggebeinet før kamplysten forlot den lille kroppen som roet seg ned og slo seg til ro. Søte lille snille Edeward var tilbake, og resten av treningen var han bare søt og snill og grei og flink. Muttern gjorde masse feil i starten, samtlige fra å ha for høye forventninger til hva han skulle mestre nå, og så bli så forfjamset av å ikke få hva hun ba om at hun ble usikker og ikke helt visste hvordan hun skulle løse det. De første feilstegene på gulvet var å forvente oppmerksomhet med for lav belønningsfrekvens. Lineføring ble repeatedly brutt av fokus rettet mot de andre ekvipasjene fordi muttern var for kjip med tørrfor. Tilbake til plassen vår hvor Ede er superflink til å chille nå.  Neste runde på gulvet, etter å ha ligget og sett på de andre, så fikk muttern oppmerksomheten, men hun feilet igjen med verbale cues uten lure, og hennes usikkerhet rundt hvordan løse det etter å ha feilet med å forvente utførelse på verbale cues, den forvirret Ede også, og vi ble gående og virre uten mål og mening. Han VILLE gjerne mestre, han var fokusert, men kommunikasjonen fra muttern var ikke klar og tydelig nok. Han la seg ned som et spørsmålstegn. Skjønte ikke hvorfor godbitene uteble. Mistet motivasjonen. Tilbake til plassen vår.  Tredje runde gikk bedre. Muttern hadde senket forventningene, klarte kommunisere tydeligere og belønne med høyere frekvens. Det løsnet.  ..men alle øvelser er bagateller. Så lenge valpen er snill og grei og i godt humør og gir kontakt og kommer på oppfordring, så er det ikke viktig om han sitter skrått, ligger på hoftene eller må bes flere ganger om noe. Det eneste virkelig viktige er å få den kampviljen under kontroll. Det har skjedd to ganger til nå. To ganger har han slått over i en sånn modus. Det er ikke overraskende. Jeg trodde ikke jeg kjøpte en retriever. Spørsmålet er hvilken måte som er den mest riktige å håndtere det på for å unngå virkelige problemer når han vokser til og får baller.  Tre andre valper jeg har hatt reagerte på smertehyl og ble lei seg og ville si unnskyld for å ha bitt meg. Easy peasy bitehemming på null komma niks. Chihuahuaen hadde en annen kamp i seg. Hun tente på at jeg hylte og gikk på med dødsforakt. Negativ straff var nøkkelen med henne. Å bli forlatt alene i rommet hver gang var bare ikke verdt den triumferende følelsen av å bite det digre vesenet til grimaser og hyl av smerter som en liten pipeleke. Hun lærte fort av det.  Jeg håper og tror at kombinasjonen av sosial avvisning i de situasjonene hvor jeg kan forlate ham, og tennene over leppa så han biter seg selv i de situasjonene jeg ikke kan bruke sosial avvisning vil få dette under kontroll.  Han er bare 13.5 uker, og det har bare skjedd to ganger enda. 
    • Tar gjerne i mot deres beste tips/erfaringer med å forebygge varsling/vokting! Da tenker jeg på det å bjeffe om fulle folk roper i gaten om natten, om det smeller i bildører utfor huset, om naboen går nært husveggen og liknende. Har lest litt om temaet, men finner ulike teknikker og vet ikke helt hva som er best. Begrense hunden/valpens muligheter til å se og høre det som skjer utenfor? Eller tvert i mot, la vindu stå på gløtt så den blir vant med at det er masse lyder utenfor? La den se hva som skjer ute? Belønne når den ikke varsler, eller belønne når den varsler kort, så den forstår at jobben er gjort og det holder med ett bjeff? HVordan reagerer man om hunden bjeffer masse på en lyd utenfor? Skal man si ting som "hysj" "gå og legg deg", avlede og liknende når den varsler, eller vil det forsterke hundens oppfattelse av at det er viktig å varsle?  Mange tanker her - åpen for alle innspill! Vil være konsekvent fra valpen er liten, så jeg vet hvordan jeg skal løse problemet når det kommer.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...