Gå til innhold
Hundesonen.no

Å holde på valpene til de er 12 uker...


Inustaff

Recommended Posts

Skrevet

Det er en oppdretter som har sine valper til de er 12 uker fordi h'n mener at rasen er sent utviklet og har lettere for å utvikle separasjonsangst dersom de blir levert ved 8 uker.

Jeg kan ikke se at det skulle være noen sammenheng i dette,og vil si at en rase som har såpass behov for sosialisering vil ha vondt av å være begrenset hos oppdretter på overtid,slik at nye eiere mister mye av den viktigste perioden i hundens liv.

Jeg kan legge til at rasen er meg bekjent og jeg kan si at flere individer som er levert ved 8 uker er helt normale og uten angst...mens det er opplevd individer som er levert senere som er merkelige,dårlig sosialsierte og har sterk separasjonsangst.

Ja Cane Corso trenger mye sosialisering,og det er nå synd å holde dem tilbake når sosialiseringen får svikt.

Jeg vil nå tro at hunder får separasjonsangst uansett om de blir tatt fra mor ved 8 eller 12 uker.

Ingen andre oppdrettere gjør dette,og det er ikke bevist at de har noe overtall av separasjonsangst.

Det skal sies at rasen kan ha det,men jeg hører ikke noe om det,så jeg tror ikke det forekommer hyppigere enn på andre raser som kan ha enkelte individer med det.

Jeg hører lite om det faktisk.Av de 4 CC jeg har hatt så er det bare et nervevrak som jeg fikk ved ca 16 uker som hadde syk syk angst for mye.Så da kan ikke teorien at ved å ha dem lenger blir de bedre .Og det trenger ikke bli lagt frem som det eneste beste,siden de jeg fikk ved 8 uker var helt uten separasjonsangst.Og de andre får da er uten stress med angst.

Helt tilfeldig i forhold til leveringsalder mener jeg.Men det som ikke er tilfeldig iforhold til leveringsalder er hundens evne til å tilpasse seg nye ting.Det gjelder jo flere raser som er reserverte,vaktsomme osv.Så hvorfor frarøve hunden dyrebar tid som kunne vært brukt på sosialisering,når det ikke ser ut til å finnes noen sammenheng mellom separasjonangst greiene.

Jeg vet ikke om vedkommende har hatt høyt tall av hunder med angst,men ingen andre tar slike tiltak ihvertfall..

Dette mener og skrev jeg om saken til vedkommende:

Noen tar valpene ved 7-8 uker,andre ved 10-12

Jeg synes det er utrolig dumt av oppdretter å holde på valper til dem er over 8-9 uker,fordi det rett og slett ikke er mulig for oppdretter å gi hver enkelt valp den sosiale omgang,og miljøtrening som de trenger i den viktige perioden,og som de ville fått hver for seg i sine nye hjem.

En valp bør komme til sitt hjem når den er 7-8 uker nettopp slik at eieren får sosialisert og preget valpen i denne viktige perioden som er igjen til 12 uker pluss...

Den viktigste sosialiseringsperioden i valpens liv er fra 5 til 12 uker pluss

Jeg mener at oppdretter som beholder valper lengre enn 8 uker har ansvar for å gi valpen mange ekstra inntrykk og opplevelser utenfor hjemmet,slik at den er rustet på en slik måte som den skal.Det være seg en valp som ikke er blitt solgt,eller valper man vil ha lengre for å se hvordan de utvikler seg.

Eller holder tilbake av andre grunner,for en del.

Det er tross alt livet i verden som er viktig for valpen å være preget på.Moren og søsken vil ikke være det viktigste valpen må ha med seg i livet videre.Forholdet til verden,og livet ute derimot er kjempeviktig.Det er der hunden skal fungere i det lange løp.Hunden har mer enn nok tid med søsken og mor.

Jeg ville aldri kjøpt hund fra en oppdretter som beholdt valper til 10-12 uker,med mindre de kunne garantere at de tok hunden med seg ut i livet slik som en vanlig familie gjør når de får en valp hjem ved 8.

Kan oppdretter garantere at han/hun gjør dette med HVER ENESTE valp som holdes tilbake,og at hver valp har sett mye annet enn bare huset og hagen på de 2-4 ekstra ukene.

Så værsågod.

Du må selge valpene dine når det passer deg,men jeg ser helt ærlig ikke noen sammenheng med at valper som blir beholdt blir uten separasjonsangst.

De som "skal ha det" får det uansett slik jeg ser det.

Så hva mener folket?

Er det jeg som er ute å kjøre her?

Er det noen sammenheng med at valper som er hos mamma til 12 uker blir uten angst?Isåfall hvor er dette undersøkt,og i hvike raser?

For jeg har aldri hørt om det :lol:

Skrevet

Løberg sier vel det motsatte? At å levere valpen så sent som ved 12 uker kan være en medvirkende årsak til seperasjonsangst?

Skrevet

Nei, du er ikke ute å kjøre, jeg er helt enig med deg. Separasjonsangst er jo et tegn på dårlige nerver, det blir neppe bedre av å vente med flyttingen til 12ukers alder. Jeg har sittet igjen med 1-2 valper flere ganger, de har vært 3-4 mndr. før de ble solgt. Når jeg tenker på alt arbeidet jeg la ned i disse valpene for å miljøtrene, sosialisere og oppdra dem- da kan je g ikke skjønne hvordan noen skal kunne klare dette med et helt kull? La gå at noen raser er trege i utviklingen, men jeg får det liksom ikke til å henge ihop med at de trenger så lang ekstratid hos oppdretter. Hva er det oppdretter gjør, som en oppgående valpekjøper ikke kan klare?

Nei, jeg hadde ikke kjøpt valp hos en oppdretter med slik filosofi. H*n sier jo i klartekst at h*n avler frem nervevrak. :lol:

Skrevet

Jeg fikk nemlig beskjed om at jeg var uvitende og at jeg skulle være forsiktig med å uttale meg når jeg tydeligvis ikke hadde peiling.Og at jeg ikke var oppdretter så jeg visste ikke hva jeg snakket om

Men jeg ville høre hva andre mener fordi jeg mener det er helt mot sin hensikt å beholde disse til de er 12 uker.

JA jeg synes det er rart at ingen andre gjør dette og ikke har problemer med angstbikkjer.

Om denne oppdretter gjør det fordi hun har hatt mye angstkull,eller fordi det har poppet opp i hodet som noe lurt er ikke sikkert..men oppdretter forteller andre hvor dumme de er ihvertfall.

Skrevet

Hei

Ble tipset om denne diskusjonen og å mene noe her.

Hunder har en sensitiv periode for sosialisering fra de er ca 3 til de er ca 12 uker. I tillegg har de en sensitiv periode for tilknytning fra de er ca 6 til de er ca 16 uker gammel.

Flere studier har vist at den beste tiden å selge en valp er mellom 7 og 9 uker, avhengig av rase da noen utvikler seg saktere enn andre. Derimot viser også studier at jo senere enn selger hundene jo større sannsynlighet vil det være for at de ultvikler ulike atferdsproblemer. Blandt de hunden jeg har på atferdskonsultasjon er ca 1/3 solgt eldre enn 12 uker. Bladt hundene i en studie av David Appleby hvor han så på de som hadde frykt og fryktaggresjoner var 94% solgt senere enn 8 ukers alder.

I innledningen viser inustaff til en diskusjon hvor det argumenteres for at en skal holde tilbake valpene til de er 12 uker av hensyn til at de ikke skal utvikle separasjonsansgt. Det er flere ulike årsaker til separasjonsansgt. For det første har vi med arvelige faktorer, noen raser har oftere separasjonsansgt enn andre.

Av miljøfaktorer er manglende sosialisering en viktig faktor samtidig som det å bli solgt sen er en annen. Disse to henger gså noe sammen. Å bli solgt sent kan føre til at valpen ikke er tilstrekkelig sosialisert og miljøtrent i den type miljø som valpekjøper bor og lever i. Men å bli solgt sent vil også medføre at valpen har kommet langt inn i tilknytningsperioden, er godt tilknyttet oppdretter og det miljøet, for så å bli revet fra dette og må på nytt knytte seg til den nye familien/eier. Separasjonsansgt handler om hypertilknytning - at valpen er sterkt knyttet til den eller de den bor sammen med. Blir man revet opp fra noen man allerede er godt tilknyttet vil valpen med større sannsynlighet knytte seg sterkere til den nye eieren.

Det som er relevant for denne diskusjonen er altså at det å bli solgt så sent som ved 12 ukers alder faktisk gjør hunden mer disponert for separasjonsansgt pga mulighet for manglende sosialisering og for mulighet for stekere tilknytning til ny eier.

Mvh Gry

Skrevet

Takk Gry for at du kom på bane:-)

Det var som jeg trodde,men fikk nok ikke forklart det på samme måte.

Det er ingen andre som opplever at CC er sent utviklet,men oppleves mye dårlig sosialiserte hunder som kommer fra oppdrettere etter 12 uker(oftest pga at de ikke er solgt før)

Så å holde valper med vilje til de er 12 uker er meg en gåte!

Men i bakvendt land der går alting ann!

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Liker å se gamle brukere savne aktivitet. Min første bruker fant sonen i 2010. 16 år, av og på, teller kanskje som gammel bruker jeg også   Tror kanskje flere søker tilbake til forum etterhvert pga økende misnøye med Big Tech data harvesting. Selv er jeg i ferd med å ta spranget fra Android til et nisje operativsystem som er upraktisk fordi Vipps og BankID ikke fungerer — men det er privat. Storebror får ikke registrert hvor mye flatulens jeg har produsert for å beregne neste ukes klimakvote. Andre deler villig alt og kommer kanskje aldri tilbake fra Facebook, Google, Alexa, Copilot og Siri. Jeg var forøvrig ikke aktiv på sonen i den dramatiske perioden alle snakker om som en andre verdenskrig. Da jeg pauset pga livssituasjon var dette et av de mest aktive forumene på norsk internett. Høyt tempo, høy temperatur. Det var trist å returnere til en spøkelsesby lik Levanger sentrum etter Magneten ble bygget.  Jeg blir like glad hver gang jeg ser aktivitet her, nær samme hva det dreier seg om, så vit at det gleder selv om det kanskje ikke kommer respons. Keep sonen alive🐾 
    • Vurderer begynne oppdatere her igjen, etter en lang periode med så mye drama og alvor i privatlivet at jeg har "fått" autistisk burnout av det. Fullstendig ute av drift og knapt i stand til et absolutt minimum av nødvendigheter for overlevelse. Edeward har gått for lut og kaldt vann med kun pliktmosjon, pliktlek, sporadiske pliktturer, ytterst få opplevelser utenfor hagen og bare et absolutt minimum av stell. Han har tolerert det skremmende bra. Robust type. Så lenge han får kos, godbiter, leker å fly etter og hull å grave dem ned i er han tålelig fornøyd med livet. Mamsen hans er ikke like lett å glede. Sykdom fra forgiftninger og stress pga gjentatte innbrudd har ikke lettet den psykiske og emosjonelle byrden av samtidig alvorlig personkonflikt i nær relasjon. Forhistorien er for lang til å fortelle, men den er alvorlig nok til at jeg har riesen istedenfor dvergpuddel. Noe av det er så alvorlig, jeg tror det er direkte hensynsløst å påminne om at ting som foregår på skjerm og fremstår som en slags fiksjon i de flestes hverdag er harde realiteter for andre, som meg. Alle har lest om lastebil-Jonas, for å ta et eksempel. Sånne ting fortonet seg som en slags fiksjon for meg ihvertfall, all den tid jeg ikke var utsatt for liknende selv i min egen hverdag. En kan lese om iranske agenter og kjøkkenkjemi terrorister som skader seg selv og må ha hjelp, men skjermen skaper en betryggende følelse av at det er en slags fiksjon, selv om det er nyheter, for det skjer jo ikke her foran meg i mitt nabolag — helt til en mann med jaktrifle prøver klatre inn vinduet ens kl 05:30 på morgenen og en står der bak døren i bare trusa og venter på døden med en kjøkkenkniv i hånden, i håp om å i det minste klare merke fyren for drapsetterforskerne - og det som plager en mens en står der og rister av adrenalin er: "I'm not decent! Jeg skulle tatt på en t-skjorte. Jeg er uanstendig lite kledd for anledningen." Akkurat det plaget meg i den situasjonen.  Han klarte forøvrig ikke komme seg inn gjennom det smale vinduet jeg hadde latt stå åpent, så jeg slapp med skrekken og unngikk ydmykelsen i bli sett, drept og funnet i bare trusa, hvilket også var en lettelse. En vet aldri hvordan en reagerer på ekstreme situasjoner før en er i dem. Jeg vet st jeg sover ikke uten noe på overkroppen igjen ^^ Det neste som virkelig plaget meg overraskende var at hans samboer og to barn måtte "feire" jul alene etter at politiet skjøt og drepte ham neste gang han la seg på hjul for å prøve drepe meg igjen, fordi han ble desperat og åpnet ild mot dem først. Jeg var veldig emosjonelt berørt av de stakkars etterlatte. Gnog meg hardt, lenge. ..men det der var i 2016, og er på deilig avstand nå.  I løpet av året som har gått har jeg bare blitt kronisk blyforgiftet av at en gjøk med foil impressioned key har låst seg inn og ut av hjemmet mitt og stappet blypasta fra bilbatterier i vannrørene med ujevne mellomrom mens jeg har vært ute med Edeward, og også sprayet ALLE klær, håndklær og sengetøy med ufortynnet Karate Zeon CS 5.  Blyet oppdaget jeg omsider ved kroppslige symptomer, som akutt diabetes, metallsmak og synlige partikler i vannet. Det ufortynnede landbrukskjemikaliet i klærne oppdaget jeg ikke før uker etter å endelig ha anskaffet boligalarm. Det hadde svidd og klødd intenst veldig lenge og jeg hadde "fått" en skremmende mengde føflekker og andre hudforandringer, men jeg hadde ingen anelse om hva som var årsaken før jeg begynte skylle klær med renset vann (omvendt osmose apparat) for å få ut hva jeg trodde var bly fra vannrørene. Klærne produserte et merkelig skum. Det skummet mer jo mer jeg skylte. Viste seg etter mye undersøking å være et heslig ekkelt insekticid laget for å SITTE på planter i regn og vind. Ikke før etter hydrolyse med ekstrem pH ville noe av det slippe fra tekstilene, og de mengdene med mikrokapsel debris som kommer ut av dem etter å ha brutt ned virkestoffet forteller en skremmende historie om gjentatt sprøyting om og om igjen over tid. Alle de "små" tingene. Drama og intriger i personlige relasjoner har allikevel tæret mer. Fra å ha vært en såkalt ressursterk, høytfungerende autist som maskerte godt nok til å passere som noenlunde nevrotypisk, så har jeg kollapset til et dysfunksjonelt nivå av autisme folk flest forbinder med ordet. Knapt evnet spise. Dusjet to ganger i uka. Tror jeg brukte de samme sokkene fire dager på rad en uke. Fullstendig ute av drift. Vekslet mellom apatiske shutdowns i time etter time med samme repetitive mobilspill for å unngå hysteriske panikkanfall meltdowns fra psykologiske triggere hvis rammer fort dersom jeg ikke holder intenst fokus på noe for å hindre tankene fra å vandre og uunngåelig påminne meg noe som utløser en kaskade av akkumulativt triggende minner. Det er sluttsummen på kassalappen som teller, mente Reitangruppen. Hver enkelt vare en plukker med seg på tur gjennom IKEA gir ingen stressrespons i seg selv.  Forrige gang jeg hadde meltdowns var forøvrig i barndommen, før pubertet. Tror jeg egentlig var ganske robust jeg også. Som en abusive cluster b personlighet uttalte i irritasjon som gled over i sadistisk forventningsglede: "Sterke mennesker bøyer seg ikke, (men) de knekker (til slutt)."  Årsaken til å velge skrive her igjen nå er at den verste biten, den alvorlige konflikten i nær relasjon, den er i praksis løst. Det kan ta lang tid før det ekstremt toksiske, interpersonlige dramaet er over, men selve problemet er løst. Det praktiske problemet er uskadeliggjort. Som en litt stereotypisk praktisk anlagt og materielt fokusert asperger (tidligere vellykket maskberger) tror jeg det å ha løst det praktiske og konkrete problemet som var kilden til hele konflikten automatisk fikser konflikten etterhvert også, så det ser ut som lys i enden av tunellen, selv om det fortsatt er mørkt her inne og jeg ikke vet hvor utgangen er ennå. Naboen dukket forøvrig opp sprell levende, Edeward har vært fin i magen hele året, ikke tisset inne igjen og tar det hele overraskende fint. En virkelig god gutt med de beste intensjoner.  Jeg HÅPER vi snart har nok sjelefred og så lave blynivåer at jeg orker begynne gå turer og dele opplevelser med Edeward utenfor hagen igjen. Oppdaterer plutselig om situasjonen endrer seg så mye som jeg håper den gjør snart. Bilde hører med:  
    • Kan hunden gå på varm asfalt før den skal bade? Usikker om jeg skal ta de med fordi redd for potene, Tar hånda mot asfalt og føles ikke varm, Men hvor varmt er det før deres hund ikke går på asfalt?
    • Hvilke langhårete hunder krever minst pelsstell? Og mest pelsstell? Kun for kjekt å vite.
    • Vurderer å kun holde meg til hund. Selv om jeg også har lyst på andre typer dyr. Kjekt med litt forskjellig synes jeg men hvis det er en ulempe og til hinder for hundene går jo ikke det. De er viktigst.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...