Gå til innhold
Hundesonen.no

Staffe og andre hunder


Benedicte

Recommended Posts

Skrevet

Hvordan fungerer staffordshire bull terrier med andre hunder? Har de lavere terskel for aggresjon mot hunder enn andre raser? Og i så fall, er det vanlig og opplever staffeeierne det som et stort problem?

Jeg spør fordi min bror er veldig interessert i rasen (ønsker seg en tispe), så kom gjerne med både positive og negative sider ved rasen.

Skrevet

Jeg synes det er en pussig måte å spørre på.

Hvilket sammenligningsgrunnlag har du?

Skrevet
Jeg synes det er en pussig måte å spørre på.

Hvilket sammenligningsgrunnlag har du?

Hvorfor ikke bare svare på spørsmålet? Med mindre du har noe fornuftig og konstruktivt å komme med kan du vel la være å åpne brødboksen...

Skrevet
Jeg synes det er en pussig måte å spørre på.

Njæsj, det er da helt greie spørsmål det der vel. Det er noe en skal ha i bakhodet når man vurderer staff spør du meg.

Med mindre du har noe fornuftig og konstruktivt å komme med kan du vel la være å åpne brødboksen...

Jøss, Anette... Overkill much?

labbis: Psycholynx la ut en tråd for kort tid siden med spørsmål om rasen. Der finnes det endel informasjon om akkurat det du lurer på. Burde være grei skuring å lete opp på null komme svisj. :)

Men sånn grovt sett: Ja, mange staffer er ikke kjempetolerante mot hunder av samme kjønn. Det er ikke uvanlig. Jeg synes ikke å se at staffeiere opplever det som et spesielt stort problem (rasen er jo überpopulær), det er ikke normalt at de vil kverke alt på fire bein liksom. Det er ikke et problem i hverdagen om man bare tar noen forhåndsregler liksom. Men man kan regne med en viss intoleranse mot hunder av samme kjønn. I hvilken grad er umulig å si siden staffer varierer fra de fredligste i verden med andre hunder, til noen krutttønner som ikke vil gi seg for alt i verden om den havner i klammeri.

Om de generelt sett er "verre"* enn andre raser kan jeg ikke uttale meg om, da "andre raser" er et altfor vidt begrep. Det er altfor stort mangfold av raser at man kan ikke sammenligne én spesifikk rase med hele resten av hundepopulasjonen. Pluss at du må ta med miljøpåvirkning og individuelle forskjeller i betraktning. Men at de kan være hissigere enn mange andre raser er ikke til å legge skjul på. Det er ingen fasitsvar, men om målet er å få en hund som kan beine rundt på hundesletta med drøssevis av andre hunder så er ikke staffen en rase jeg vil anbefale.

* Jeg skriver verre i gåseøyne fordi et problem hos en eier er ikke nødvendigvis et problem for en annen. Jeg har selv en amstaff som ikke går overens med andre hannhunder, men det er ikke et problem i hverdagen i det hele tatt. Han er ikke utagerende, det har jeg fått plukket av ham. Han kan bare ikke være løs med de, og det er virkelig nema problema.

Mari out.

Skrevet

Takk for svar Mari, jeg skal lete opp den tråden til Marit. :)

Jeg har hørt at staffer kan være mindre tolerante ovenfor andre hunder, men som du sier, rasen er überpopulær og alle staffene vi har møtt på har aldri vist tegn til aggresjon. Derfor ville jeg høre litt erfaringer fra andre som kjenner rasen. :o

Skrevet

Jeg håper lille hoppisprett- valpen min elsker andre hunder når han blir eldre like mye som han gjør nå. Når han ser andre hunder går halen hans som en rotor og han vil hilse og leke :)

Litt OT kanskje. :rolleyes:

Skrevet

Kjenner ikke til mer enn ett eksemplar av rasen så har i grunn ikke grunnlag til å uttale meg, men denne hunden var hvertfall grei og omgjengelig :) Überglad i alt og alle... :o

Skrevet

Høres ut som de staffene jeg har møtt også. Men jeg har kanskje ikke vært fullt så mye sammen med andre staffer til at jeg kan uttale meg så mye :ahappy:

Har hilst på en del staffer, men kan hende jeg overhørte den lille biten i så fall :ahappy:

Jeg tenker ikke så mye på hvilkne raser hunden min hilser på, men hvordan de møter valpen min. Møtte en Yorkshire på byen i dag som dro voldsomt i bånder for å hilse åp Tyson. Var skeptisk før jeg så hele hunden. Etter det var det greit at de hilste. Greit nok, en Yorkie kan ikke gjøre så mye skade, men jeg tenker litt på hvilkne erfaringer jeg ønsker å gi hunden min. Det er viktig at han respekterer andre hunder, men leit om han møter andre hunder med skepsis.

Skrevet

Fine svar som blir gitt her, med unntak av svaret fra en staffe eier ... Besynderlig at en eier av denne rasen som det spørges om skal komme med at det er "pussig måte å spørre om rasen på", da ts kun er ute etter info.

Jeg kjenner til rasen og hvordan den generelt sett er, hvordan det er avvik innen individer etc., og jeg kjenner veldig igjen den type eier som Pan representerer. For meg er ikke rasen i seg selv skremmende. Det er enkelte eiere som er skremmende. På lik linje som det er hos mange av de "farlige" rasene.

Skrevet

Er det noe stor forskjell på linjer? Er det linjer som er mer eller mindre krevende enn andre, eller er norske staffer jevnt over ganske like?

Min bror er oppvokst med hund og så han er ikke helt nybegynner på området og har flere hundefolk rundt seg, men det er allikevel viktig å sjekke opp slike ting. Andre positive/negative ting ved rasen? Er de kjent for å være selvstendige, hvordan er mentaliteten jevnt over osv? Ser at det er veldig få norske oppdrettere som mentaltester staffene sine.

Skrevet

Vi trener fast med en staffe tispe, på rundt 1 1/2 år. Eller nærmer hun seg 2... Jeg vet ikke helt, rundt der. Hun er ung ennå. Denne hunden har for vane å "knøvle" de andre hundene på trening. Spesielt tisper. Dette har ført til at de andre tispene ikke holdes sammen med denne staffen.

Jeg vet i grunn ikke hvorfor det har gått så langt som det har, men kan nevne at staffen underkaster seg helt og holdent hunder som sier i fra. Ace har hun full respekt for, og han er den eneste staffeeieren lar hunden sin gå sammen med løs.

Eieren er veldig flink i trening av hunden, men siden staffen ennå er ung, er hun ikke alltid like intr i trening. Men jeg synes eieren gjør en kjempejobb med henne.

Det jeg gjerne skulle ønsket er at eieren gjerne tok staffen mer ut i miljøer hvor det er hunder, og trene intenst på konsentrasjon.

Jeg synes det er en aktiv rase, med motor som går hele tiden. En liten maskin. Denne staffen jeg kjenner, er også begynt å bli knallgod i ag! :ahappy:

Noe mer utfyllende vet jeg ikke om staffene. Men dere kan jo få komme på trening en gang du er i Bergen, og hilse på henne.

Skrevet
Er det noe stor forskjell på linjer? Er det linjer som er mer eller mindre krevende enn andre, eller er norske staffer jevnt over ganske like?

Min bror er oppvokst med hund og så han er ikke helt nybegynner på området og har flere hundefolk rundt seg, men det er allikevel viktig å sjekke opp slike ting. Andre positive/negative ting ved rasen? Er de kjent for å være selvstendige, hvordan er mentaliteten jevnt over osv? Ser at det er veldig få norske oppdrettere som mentaltester staffene sine.

Jeg har tenkt mye på staffe selv, og har fått med meg at det er snakk om forskjellige linjer/typer her. Eller, noen mener det ikke finnes forskjellige typer mens andre er dødelig opptatt av akkurat denne forskjellen. Det skilles da gjerne mellom "showstaffe" og "old type", hvor noen mener at den såkalte showstaffen har, på grunn av showfokus, forandret seg fra rasens opprinnelige utseende og lynne til å bli kortere, mer kompakt og roligere. Samtidig mener noen, gjerne de samme noen, at staffer av "Old type" er sunnere varianter der avlen forsøker å holde den "gamle" standarden ifht utseende og lynne. Det sies at staffer innenfor denne betegnelsen er noe høyere, mindre kompakte og muskuløse, og mer arbeidsvillige. Fokuset er oftest på helse her, spesielt sier de som holder på med denne typen selv at den er sunnere og bedre å jobbe med, uten å egentlig kunne vise til noen resultater som bekrefter dette. Det er her "konflikten" mellom de to leire ligger, opplever jeg.

Jeg har selv sjekka ut disse "old type"-staffene og oppdretterene da jeg (som alle andre?) selvsagt fristes av "sunnere" linjer. Hvem vil vel ikke ha sunnest mulig hund liksom? Men igjen, jeg finner ikke annet enn påstander som tilsier at dette egentlig er sunnere typer, og i tillegg ble jeg skeptisk til en del uttalelser og hendelser...Trenger ikke gå videre inn på det her, men ts må gjerne sende på en melding om du vil høre mer om dette.

Må igjen påpeke at ikke er alle er enig i denne inndelingen, staffer er staffer liksom, uansett høyde, vekt, bruksområde osv. Jeg kan virkelig ikke nok om dette til å vite hva jeg skal tro eller tenke, jeg har liksom ikke kommet så mye lengre i min undersøkelse av rasen. Forresten snakker noen om irske linjer også, om visstnok skal være mer lik pitbullen, men jeg har hørt andre igjen si at det ikke finnes noen irske linjer... Ikke så greit å vite hva som er hva :rolleyes:

Skrevet
Er det noe stor forskjell på linjer? Er det linjer som er mer eller mindre krevende enn andre, eller er norske staffer jevnt over ganske like?

Min bror er oppvokst med hund og så han er ikke helt nybegynner på området og har flere hundefolk rundt seg, men det er allikevel viktig å sjekke opp slike ting. Andre positive/negative ting ved rasen? Er de kjent for å være selvstendige, hvordan er mentaliteten jevnt over osv? Ser at det er veldig få norske oppdrettere som mentaltester staffene sine.

Seriøst, let fram tråden til Psychofox. Det er diskutert mye av nettopp dette i den tråden. :yes:

Jeg kan virkelig ikke nok om dette til å vite hva jeg skal tro eller tenke

Jeg mener ikke å være veldig stygg nå, og jeg håper du skjønner hvor jeg kommer ifra, men du skriver endel rart i posten din så jeg føler at jeg må understreke at den bør leses med en god klype salt. (Frust at jeg ikke fikk møtt deg mens jeg var i Tr.heim forresten)

Det finnes så klart ikke bare to linjer med staff, da hadde rasen vært rimelig doomed på kort tid. :P Det finnes langt flere enn to typer også. :)

Show vs. bruks er så mye mer komplisert enn syk vs. sunn. Skal man begynne å sette seg inn i akkurat den delen av rasen så bør man bruke veldig god tid og mye kritisk sans. For en gjennomsnittlig hundeeier vil jeg ikke anbefale å gå for noen "bruks" eller "old type" (et uttrykk jeg forøvrig aldri har hørt av de seriøse "funksjons"oppdretterne). For det første fordi det er altfor mange fallgruver å gå i i jakten på en god hund, og for det andre fordi de virkelig gode hundene er i min mening hunder som ikke nødvendigvis passer inn i det gjengse gjennomsnitthjem.

Kritisk sans er man helt avhengig av om man skal finne oppdrett av staff og klare å styre unna helseproblemer, stressproblematikk og kanskje litt manglende mot på toppen. Konsentrasjonsproblemer ser jeg også endel av, slik Stine&Ace illustrerer, og jeg skrev litt om det i den forrige tråden.

Personlig er jeg ikke bare positiv til utviklingen jeg ser i rasen, men jeg vet også at jeg har klare og bestemte (sikkert noe streng er jeg også) meninger om hva som må være tilstede for å definere en god bullehund. Staffen fjerner seg mer og mer fra det, kanskje både fysisk og mentalt. Men folk er jo ikke alltid enige, og det er jo bare å konstatere at det er umulig å kåre en vinner når det kommer til meninger. Vi vil jo alltid insistere på at vi har rett liksom.

Jeg har sagt mye om hva jeg mener om rasen i den forrige tråden, det blir for lite tid og for mye arbeid å skulle ramse opp alt en gang til. Nuff said. ;)

Mari out.

Skrevet
Jeg mener ikke å være veldig stygg nå, og jeg håper du skjønner hvor jeg kommer ifra, men du skriver endel rart i posten din så jeg føler at jeg må understreke at den bør leses med en god klype salt. (Frust at jeg ikke fikk møtt deg mens jeg var i Tr.heim forresten)

Det finnes så klart ikke bare to linjer med staff, da hadde rasen vært rimelig doomed på kort tid. :) Det finnes langt flere enn to typer også. :yes:

Show vs. bruks er så mye mer komplisert enn syk vs. sunn. Skal man begynne å sette seg inn i akkurat den delen av rasen så bør man bruke veldig god tid og mye kritisk sans. For en gjennomsnittlig hundeeier vil jeg ikke anbefale å gå for noen "bruks" eller "old type" (et uttrykk jeg forøvrig aldri har hørt av de seriøse "funksjons"oppdretterne). For det første fordi det er altfor mange fallgruver å gå i i jakten på en god hund, og for det andre fordi de virkelig gode hundene er i min mening hunder som ikke nødvendigvis passer inn i det gjengse gjennomsnitthjem.

Det jeg skriver i min post er ikke svar på hvordan ting ligger an ifht staffer og linjer, typer osv, det veit jeg strengt tatt ikke nok om til å gi noen forklaring på, men hvordan jeg oppfatta det hele da jeg søkte informasjon om rasen for å sette meg inn i den selv. Som konklusjonen min sier; det var nok til å forvirre mitt stakkars sinn, spesielt med tanke på at noen benytter seg av definisjoner, uttrykk og oppleste og vedtatte sannheter andre mener å aldri ha hørt om engang. Mitt inntrykk er at spesielt de to uttrykkene "showstaffe" og "Old type" benyttes for å beskrive to forskjellige typer (merk: typer, ikke linjer), og at de forskjellige uttrykkene innehar forskjellige egenskaper. Og hver gang forskjellen på disse to typene diskuteres, ender det i krangler og ramaskrik fordi alle er så fryktelige uenige (ikke nødvendigvis her på forumet, har ikke sett noen slike diskusjoner her). Dette er min oppfatning, jeg veit ikke om det går an å si at den er så veldig rar, den er bare min oppfatning...? Jeg tror du kanskje kan ha skumma litt da du leste den?

Ja, hadde vært ålreit å møttes, men vi har da mulighet igjen seinere engang? Da skal vi krangle om dette, ok?

Skrevet
Seriøst, let fram tråden til Psychofox. Det er diskutert mye av nettopp dette i den tråden. :yes:

Mye fornuftig du skriver i den tråden, jeg lærte mye!

Men jeg er litt usikker på om det er hunden for han. Det jo ikke min sak, sånn egentlig, men han hører jo litt på meg og mine råd og jeg vil ikke at han skal gå til noe han ikke klarer. Han er oppvokst med hund, men har aldri hatt sin egen eller oppdratt noen hund, bare litt turer i ny og ne. Hundene har liksom vært mine og jeg har vært nazi på at mitt er mitt. Derfor vet jeg ikke hva han er i stand til, hvor flink han kommer til å være med sosialisering og mosjon, trening og andre ting. Han kommer til å gå valpekurs og grunnkurs og den pakken der, og han sier jo selv at han vet hvor mye en slik hund krever, men han har jo som sagt aldri gjort dette helt før....... Jeg ser jo hvor mange uerfarne mennesker som får deg staffe og som det sikkert går helt bra med, og hunden har det sikkert supert, men fallhøyden kan kanskje bli litt stor om han svikter litt på noen ting i oppveksten til valpen? Om han ikke er konsenkvent nok, ikke gir nok mental stimuli, ikke miljøtrener og sosialiserer nok osv.

Han sier selv at labrador står først på listen, men han kjenner bare Cita og tror nok at alle labradorer er like små og avbalanserte.

Aller helst vil jeg at han skal få seg en liten selskapshund, men han har ikke funnet noe der han liker. Det er liksom labrador og staffe (og jeg mistenker litt at mye går på utseendet).

Skrevet

Han kan vel ha andre hunder enn små selskapshunder selv om han ikke har hatt hund før? Hvis han vil gå valpekurs viser det at han er åpen for læring og det er positivt. En gang må være den første for alle. Du gikk vel fra å ha hatt hund i familien til å få egen labrador? Slik jeg oppfatter ditt innlegg er det ingenting som tyder på at han ikke skulle klare å oppdra en labrador. Om han er klar over hva hundene krever (lab/staffe), og er innstilt på å gi dem det, så kan ikke jeg se noen grunn for at han først må ha små selskapshunder. Jeg vet ikke noe om staffer, men du har jo fått masse info om dem i denne tråden og marits tråd, som du kan videreformidle til broren din. Labradorer har rykte på seg for å være omgjengelige, glade og gode familiehunder. Sikkert midt i blinken for broren din om han liker å gå turer i skog og mark, og har lyst på en lojal kompis :ahappy: Det er vel ingenting i veien for at han kan få en labrador etter linjer som er litt slankere og lettere, og at han kan oppdra hunden sin til å bli harmonisk og balansert?

Skrevet
Han kan vel ha andre hunder enn små selskapshunder selv om han ikke har hatt hund før? Hvis han vil gå valpekurs viser det at han er åpen for læring og det er positivt. En gang må være den første for alle. Du gikk vel fra å ha hatt hund i familien til å få egen labrador? Slik jeg oppfatter ditt innlegg er det ingenting som tyder på at han ikke skulle klare å oppdra en labrador. Om han er klar over hva hundene krever (lab/staffe), og er innstilt på å gi dem det, så kan ikke jeg se noen grunn for at han først må ha små selskapshunder. Jeg vet ikke noe om staffer, men du har jo fått masse info om dem i denne tråden og marits tråd, som du kan videreformidle til broren din. Labradorer har rykte på seg for å være omgjengelige, glade og gode familiehunder. Sikkert midt i blinken for broren din om han liker å gå turer i skog og mark, og har lyst på en lojal kompis :ahappy: Det er vel ingenting i veien for at han kan få en labrador etter linjer som er litt slankere og lettere, og at han kan oppdra hunden sin til å bli harmonisk og balansert?

Men han er ikke av den mest aktive typen og jeg mener at en labrador krever akkurat det. Han kan være heldig og få en rolig tispe, men de fleste labradorene jeg kjenner har vært høyt og lavt som unghunder, og det vet jeg ikke om han vil klare å takle. Jeg vet ikke om han vet hva det innebærer heller, siden han aldri har tatt del i oppdragelsen.

Jeg er litt skeptisk til hans hundehold. Han lover en hel masse, men slik jeg kjenner han så vet jeg ikke. Til tross for at han er 22 år så forandrer interessen seg hos han fort. Han har heller ingen til å hjelpe seg helt om ikke alt går som det skal, siden han bor alene og tar aleneansvaret for hunden.

Og jeg tror sjansen for at han vil mislykkes er større hos en retriever eller en staffe - siden han liker litt rolige hunder.

Han kommer ikke til å omplassere hunden om den er vanskelig eller hyper liksom, no way, men for at det skal bli enklest mulig for han.

Når jeg fikk meg labrador hadde jeg mye mer erfaring enn han og i tillegg bodde jeg hjemme hos både far og mor som var hundevandte.

Skrevet
Hvorfor ikke bare svare på spørsmålet? Med mindre du har noe fornuftig og konstruktivt å komme med kan du vel la være å åpne brødboksen...

Hvor stor er en bil?

Hvor grønt er gress?

For å kunne svare på trådstarters spørsmål må man etter mitt syn helt klart ha trådstarters tidligere erfaringer å sammenlikne med, det er jo faktisk slik at vedkommende spør om en ting i forhold til en annen.

Når den ene faktoren er ukjent er det i et slikt tilfelle umulig å faktisk svare.

Skrevet
Hvor stor er en bil?

Hvor grønt er gress?

For å kunne svare på trådstarters spørsmål må man etter mitt syn helt klart ha trådstarters tidligere erfaringer å sammenlikne med, det er jo faktisk slik at vedkommende spør om en ting i forhold til en annen.

Når den ene faktoren er ukjent er det i et slikt tilfelle umulig å faktisk svare.

Muligens dårlig formulert, men hvordan skulle jeg ellers ha skrevet det? Det var tydeligvis bare du som ikke forstod hva jeg mente. Jeg vil ikke sammenligne staffe og labrador eller noen annen rase, men om staffene generelt sett er hunde-aggresive. Jeg spurte om staffe-eiere oppfattet hundeaggresjon hos staffene som et problem, var det vanskelig å forstå?

Skrevet
Personlig er jeg ikke bare positiv til utviklingen jeg ser i rasen, men jeg vet også at jeg har klare og bestemte (sikkert noe streng er jeg også) meninger om hva som må være tilstede for å definere en god bullehund. Staffen fjerner seg mer og mer fra det, kanskje både fysisk og mentalt. Men folk er jo ikke alltid enige, og det er jo bare å konstatere at det er umulig å kåre en vinner når det kommer til meninger. Vi vil jo alltid insistere på at vi har rett liksom.

Enig med du, Mari, enig med du!

Jeg har vært på noen utstillinger de siste par årene, og jeg synes også at staffene er blitt ganske endret fra det de var tidligere. Det samme gjelder forøvrig bullterriere - se bare på svarthvitt-fotos av rasen fra gamle dager.

Det virker som at når raser får et kjapt oppsving i populariteten, så oppstår det også en ganske rask endring i utseendet og gjerne også gemyttet. De rasetypiske eksteriørdetaljene som tidligere var moderate blir forsterket, ved at man får mer rynker, større hoder, bredere brystkasser, kortere bein, kortere snuter, osv. Dagens shar-pei, basset, napolitaner, bordeaux dogge, bulldog, dachs og andre kommodebeinraser, og diverse raser med inntrykte snuter, ser ganske anderledes ut enn de gjorde for bare 30-40 år siden. Mye av dette har, i min mening, skjedd fordi rasenes opprinnelige funksjon ikke lenger blir tatt med når man som oppdrettere bestemmer seg for hva man vil avle på. Det som er pent, elegant, søtt, morsomt, sjarmerende eller tøft, er ikke nødvendigvis så bra for rasens fysiske og mentale funksjonalitet som man helst vil tro.

PS: Grattis med dagen i morra, Mari!

Skrevet
Dagens shar-pei, basset, napolitaner, bordeaux dogge, bulldog, dachs og andre kommodebeinraser, og diverse raser med inntrykte snuter, ser ganske anderledes ut enn de gjorde for bare 30-40 år siden. Mye av dette har, i min mening, skjedd fordi rasenes opprinnelige funksjon ikke lenger blir tatt med når man som oppdrettere bestemmer seg for hva man vil avle på. Det som er pent, elegant, søtt, morsomt, sjarmerende eller tøft, er ikke nødvendigvis så bra for rasens fysiske og mentale funksjonalitet som man helst vil tro.

Veldig OT, Men jeg er så enig så enig.

Disse hundene har samme opphav sånn fra begynnelse. Den ene blir fortsatt avlet for funksjon, og det er vel ikke spesielt vanskelig å se hvilken...

1762903098_9e53f4a837.jpg

pica%20forminsket.jpg

En Bulldog skal være atletisk. Det må den være for å overleve jobben sin rett og slett. Lykke til med å se en Engelsk "Bulldog" være i nærheten av den spensten, hurtigheten og ikke minst mentaliteten som er med på å definere en bullehund.

2350799352_b0b6978e93.jpg

Når man avler vekk fra de opprinnelige egenskapene så er det ikke uten konsekvenser.

PS: Grattis med dagen i morra, Mari!

Tusen takk! Så hyggelig at du husker på sånt! :)

Skrevet
Den Engelske Bulldogen du hadde bilde av Mari, den var veldig fin! Synes den lignet litt på den der Turbo, jeg :) Er det din eller? :)

Virkelig?? Jeg syns de amerikanske ligner mye mer på Turbo.

Den engelske er ikke Mari sin, om jeg ikke er helt på jordet. ;)

Den amerikanske er vel Töddel :P

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det kommer an på hunden, treningen og målet.Jeg vil alltid belønne innkalling og innkallingstrening med noe av de beste godbitene hunden kan få, fordi det er den absolutt viktigste treningen. Men belønning er ikke bare godbiter. Belønning er alt hunden vil ha. For noen hunder er det kos, mange liker leker, men godbiter er ofte den beste måten å belønne presist på. I valpe- og unghundtiden ville jeg alltid hatt en godbitpose tilgjengelig på meg, og gjerne en draleke/tauleke. De fleste som driver aktivt med hund bruker godbitposer som er enkle å åpen og lukke, og som flyttes over i lommen på det man har på deg. De første par årene er det mye godbiter "hele tiden", fordi hunden skal lære så mye nytt. Hva slags godbiter kommer an på hvor matfokusert hunden er og hva den liker. Her må du prøve deg fram litt. Til enkle hverdagsøvelser som "sitt", "gi labb" osv. kan du godt bruke tørrfõr fra dagens matrasjon hvis hunden er matglad. Godbiter fra butikk eller dyrebutikk er som oftest helt ok, men å skjære opp rent kjøtt fra påleggsskiver eller ost for eksempel er gjerne billigere. Rester av pannekaker, fiskepudding, pølser osv. er fint. Skinkeost på tube er en annen variant. Variasjon er også generelt fint. Ferske godbiter er ofte mer populært og sterkere enn tørre godbiter.  Når valpen/hunden har lært en øvelse kan man fase ut belønningen, men det kan være lurt å belønne innimellom og forsterke øvelsene over tid. Om belønningene plutselig forsvinner kan hunden miste motivasjonen for det, om den ikke finner belønning i øvelsen i seg selv. Jeg belønnet fortsatt mine hunder på 13 og 17 for innkalling (alltid), og innimellom for kontakt, lydighetsøvelser osv., men ikke hver gang slik jeg ville gjort med en valp eller unghund for eksempel.
    • Hei!  Sikkert dumt spørsmål, men jeg er likevel usikker. Det står at man skal bruke godbiter og belønne alt i starten, det er jeg helt med på, men hva slags godbiter belønner man med? Tenker på helseaspektet, dette kommer jo i tillegg til for. Hva slags godbiter bruker man til valp, og har man alle lommer fulle til en hver tid, belønner man hele tiden i lang periode? Når faser man ut? Hva slags godbit bruker man? 😊
    • Bare det lille du beskriver om dognanny gjør at jeg vil fraråde hva som helst hun anbefalte ihvertfall. Som dere jo har oppdaget så er det å korrigere, rykke eller kjefte på en allerede frustrert hund ikke konstruktivt. Det er helt fint å høre hva dere har prøvd å hva som skjer. Men jeg lurer litt på, hva skjer om dere deler opp turene? Maks 15-20 minutter på en tur. Skjer det like ofte på morgen og kveld som på den lengre turen på dagtid? Et par enkle oppgaver i løpet av turen (som allerede er grundig innlært inne og som han kan), en enkel sitt, kontakt, håndtarget e.l. Da tenker jeg en kort stopp og en øvelse, maks to repetisjoner, og så rusle videre. Hvis dere får lært inn igjen grime så kan det være tryggere med å prøve halsbånd, men det er nok lettere for dere å få hjelp av en instruktør som ser dere og hunden. Jeg er helt sikker på at dette er løsbart, selv om dere er kjempetålmodige og har prøvd masse allerede! Håper vi får en oppdatering her også når dere har fått litt hjelp.
    • Takker igjen for godt svar! Vi har brukt både sele og halsbånd, med de siste 6 mnd har vi utelukkende brukt sele som sitter godt. Har flere ganger vurdert å bruke halsbånd i stedet men ser at vi ikke tørr da han helt sikkert hadde klart å vri seg ut av det når han klikker. Flere ganger har jeg vært redd for at han skal komme seg ut av selen når vi krangler. Han river å sliter, ruller å hopper. Eneste gangene jeg er trygg på at han ikke kommer seg ut av sele/halsbånd er om han er bundet fast, for da står han helt stille. Og både sele og halsbåndene vi har brukt er passer han og er justerbart. Vi brukte også retrieverkobbel i starten (fikk anbefalt det av oppdretter) men bruker ikke det lengre. En av teknikkene dognanny viste oss var å bruke retrieverkobblet til å "få han av oss" når han hopper på, ved å rykke i båndet, men det fungerte i en halv dag så trosset han det også å vi ønsker ikke å bli stående å rykke i et så tynt med kraftig bånd, det økte bare stressnivået hans.  Vi har ila året som har gått tenkt at han kan være både over og understimulert og gjort endringer i hverdagen i perioder for å justere aktivitetsnivået både opp og ned. Men det har ikke blitt bedre. I periodene vi har justert det ned ser vi at han blir verre, og gjerne mer pågående inne også. Noe vi mener taler imot at han er overstimulert. Og vi har siden han var liten forsøkt å gjøre tydelig skille på at lek og oppgirende aktiviteter skjer ute, mens inne er det ro.  Mulig jeg ordla meg litt feil i forrige kommentar, men vi krever stort sett ingenting av han ute. Det resulterer i at vi henger etter han å han drar som en galing. Men slik har det blitt fordi hver gang vi prøver å lære han noe ute (gå pent, søke kontakt med oss, sladretrening ol) så ender det etter et pr min med et nytt utbrudd. Så frustrasjoenen vår kommer av at vi føler vi er i en ond sirkel. Han vimser rundt å vet ikke hva som er forventet av han > vi forsøker å korrigere han å lære han noe/forstyrre han ved å gi han en oppgave eller mål med turen > han klikker > vi rykker tilbake til start. Slik har det blitt da vi har tenkt at vi kanskje bare må stå i disse episodene til han lærer seg hvordan han skal oppføre seg på tur, det er jo tross alt en rase som er lærevillig og gjerne vil ha en oppgave. Men selv etter lengre persioder der vi prøver igjen å igjen så later det ikke som at han forstår tegningen. Så de siste pr månedene så har vi ikke krevd eller forventet noe av han. Å selv når han er løs å kan løpe som han vil, feks på inngjærdet hundepark (Maridalen hundepark og Nordkisa hundepark) å vi forsøker å kalle han inn, så kommer han løpende (som jo er bra) men kommer da flyvende med sine 40 kg rett på oss å begynner å bite. Så kort sagt så klikker han både av for mye frihet, for lite frihet, lite/ingen forstyrrelse fra oss og for mye forstyrrelse fra oss... Mulig jeg høres ut som jeg bare kommer med motargumenter til alle forslag, å det mener jeg ikke! Men vi har virkelig prøvd alle vinklinger og teknikker vi kan tenke oss til og finne ut + litt til.  Men tusen takk for konkrete tips til adferdskonsulenter og fysio 😀
    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...