Det å være deprimert

[starlight]

Håper denne tråden kan hjelpe dere til å snakke/dele erfaringer og trøstende ord med andre, men husk at det dere skriver på nettet vil kunne leses av alle andre som befinner seg på internett, samt at det vil stå her i lang, lang tid. Ha det i bakhodet når dere skriver personlige innlegg

Når det er sagt så sier jeg meg enig med Vala, vi er alle spesielle og alle er verdt noe

[Vala]

Det var fine ord, Vala, tusen takk

Vala, takk for gode ord og støtte. Det varmer. *fant ingen smiley som passer til den følelsen jeg har nå, men det hadde vært en glad en*

Hyggelig at jeg klarte å få noe frem noe riktig i natt. Og jenter, det skulle bare mangle!

Send meg en PM hvis det skulle være noe.

Håper denne tråden kan hjelpe dere til å snakke/dele erfaringer og trøstende ord med andre, men husk at det dere skriver på nettet vil kunne leses av alle andre som befinner seg på internett, samt at det vil stå her i lang, lang tid. Ha det i bakhodet når dere skriver personlige innlegg

Når det er sagt så sier jeg meg enig med Vala, vi er alle spesielle og alle er verdt noe

Enig med Andrea her.. husker at jeg tenkte på det inatt.. men ble litt opphengt i å formidle noe, så det datt ut (slikt skjer etter julebord ).

[Sju]

Håper denne tråden kan hjelpe dere til å snakke/dele erfaringer og trøstende ord med andre, men husk at det dere skriver på nettet vil kunne leses av alle andre som befinner seg på internett, samt at det vil stå her i lang, lang tid. Ha det i bakhodet når dere skriver personlige innlegg

Når det er sagt så sier jeg meg enig med Vala, vi er alle spesielle og alle er verdt noe

Jeg har tenkt over det jeg også, men så er det sånn at akkurat denne informasjonen om meg alt ligger ute andre steder der hvem som helst kan lese det, så for meg er det ikke noe problem. Jeg vet ikke egentlig hvor jeg vil hen ved å skrive det her da, men det går nok under behovet mitt for å dele av meg selv og få respons på det jeg skriver, på en måte...

(så kan jeg tilføye litt sånn i slengen at om noen syns jeg går litt tett på hvordan jeg har det, så må de bare si ifra, selv om det ikke egentlig har noe med dette å gjøre...)

Og det skal jeg huske, Vala

[Landy]

Håper denne tråden kan hjelpe dere til å snakke/dele erfaringer og trøstende ord med andre, men husk at det dere skriver på nettet vil kunne leses av alle andre som befinner seg på internett, samt at det vil stå her i lang, lang tid. Ha det i bakhodet når dere skriver personlige innlegg

Når det er sagt så sier jeg meg enig med Vala, vi er alle spesielle og alle er verdt noe

Selvsagt bør man passe seg for å legge ut ting man senere kan angre på, men på den annen side synes jeg det er knallbra at stadig fler åpent forteller om psykiske problemer/utfordringer.

Er så synd at det fortsatt er en litt flau hysj-hysj holdning rundt temaet, det burde jo strengt tatt ikke være verre enn å ha en hvilken som helst fysisk sykdom/diagnose/utfordring.

Thumbs up for de som er med på å skape større åpenhet !

[Symra&Pippin]

Denne tråden fikk meg faktisk til å forstå litt mer av en venninne jeg har som plages med depresjoner. Før irriterte det meg ofte at hun ikke tok tak i livet sitt. Hun har jo forklart meg at hun skulle så inderlig gjerne vært i stand til å "ta tak i livet sitt", hun hadde liksom ikke sagt nei takk til å slippe å ha det sånn som hun har det. Likevel er det så lett å glemme for den som står utenfor og ikke ser smerten. Hvis hun og jeg skal gjøre noe sammen, lar hun ofte meg ta all jobbingen. Helt ubevisst begynner jeg å tenke at hun kunne ha hjulpet til litt. Og så kommer jeg på at hun sikkert gjerne skulle hatt litt initiativ, energi, arbeidslyst og pågangsmot.

Det slår meg ofte at mennesker med psykiske problemer ofte er veldig reflekterte. Dere vet noe om livet som vi andre ikke vet, og det gjør sikkert at dere synes at vi andre kan virke overflatiske. Iallefall har dere noe å lære oss.

Stor klem til dere alle sammen!

[Kathja]

Så utrolig sterkt av deg å poste her.Du fortjener en go klem selv om jeg ikke kjenner deg. Jo flere som snakker om slike temaer,jo mindre "tabu" blir det.Flott gjort!

Det å tørre å innrømme at man har problemer er såå viktig.Neste steg er å tørre å få hjelp!

Din fastlege skal hjelpe deg og sette deg i kontakt med en psykolog/psykiater om DU ønsker det.

Jeg har slitt med depresjoner i flere år grunnet misbruk som ung.Du beskriver symptomer på depresjon utrolig bra..

Symptomer på depresjon

Professor Kringlen lister opp følgende symptomer på depresjon:

* vedvarende tristhet og håpløshet,

* angst, tomhet eller irritasjon,

* noen gråter mye, andre virker tilstivnet

* nedsatt energi og økt trøtthet,

* mangel på interesse og lyst til det man før satte pris på, tidlig oppvåkning og ofte også vansker med å sovne om kvelden, dårlig appetitt og vekttap, følelse av pessimisme, skyld og hjelpeløshet, tanker på død eller selvmord, vansker med konsentrasjon, hukommelse og beslutninger, stadig kroppslige symptomer som ikke skyldes fysisk sykdom.

Har noen linker til nettsteder du kan lese mer om depresjon og hvordan andre har det i hverdagen

http://www.bluemood.no/blueboard/index6.php?act=idx

http://www.helsenytt.no/artikler/depresjon.htm

http://www.tftnorge.no/php/depresjon.php

Ønsker deg masse lykke til og ikke glem at det finnes håp og bedre dager som venter på deg

[PsychoLynx]

Pippin&Symra: dette er ofte et stort problem for den som sliter med depresjoner... Og det blir jo ikke akkurat bedre av at alle rundt en, som man liksom ser på som gode venner og folk som skal være der for en, ser på en som en latsabb og en som virkelig ikke gidder å ta tak i seg selv.

For hadde det vært så enkelt, så er det vel ikke mange som hadde slitt med depresjoner sku man tro? Nei, vi kan jo bare ta oss sammen, også er alt i orden igjen.

Nei, desverre funker det ikke sånn... Man bare klarer det ikke. Man har ikke energi nok til å knapt TENKE "nå BURDE jeg tatt meg sammen", langt mindre gjøre noe med det.

Og i begynnelsen (og for mange, som meg selv), så er det et ******* bare å INNSE at man faktisk sliter selv! Man blir sint på seg selv, frustrert, irritert, alt som er fordi man ikke klarer noe. Også synker man bare mer ned i depresjonen.

Så for å SELV klare å godta at man faktisk er syk, og ofte trenger hjelp, så sier det seg vel selv at man trenger den "godkjennelsen" fra sine nærmeste om at man er syk også? Det er jo som sagt ingen som tviler på hva du orker eller ikke om man ligger med dobbeltsidig lungebetennelse.

Jeg hørte engang det ble nevnt at en person som sliter med moderate depresjoner, kan sammenlignes med en person som sliter mye mer MR med tanke på hva vedkommende klarer/orker osv. DET er jo faktisk noe å tenke på.

Jeg vet jeg kanskje legger ut mye om meg selv her nå, og for alt jeg vet kan det hende jeg vil angre på det når jeg er frisk igjen og evnt leser tilbake om det. Men NÅ føler jeg iallefall at det er viktig at folk rundt meg kanskje kan forstå litt mer om hvordan det er å være psykisk syk. For desverre kan det virke som folk vet altfor lite om dette, og at det av den grunn ikke er en "godtatt" sykdom liksom.

Men slik som idag, for min del... Nå har jeg vært på butikken en tur, innom fotografen, og ellers ikke gjort noe av betydning. Men jeg er ustlitt! Og vil egentlig bare krype tilbake under dyna og bli der til det kommer en bedre dag.

I tilegg er jeg så stresset innvendig til tider, at jeg føler meg som rev i bur... Dere vet, de som ikke klarer å finne roen, bare hopper frem ogtilbake i samme sporet hele tiden før de faller sammen av utmattelse en stund, før de fortsetter.

Men ingenting av dette synes utenpå! Hvordan skal man da få folk til å forstå?

Håper det kan komme noe godt ut av dette her iallefall...

[ipadda]

Jeg har faktisk ikke vært innom denne posten før nå…

Pippin&Symra:

Det var det jeg ville få frem med denne posten. Det irriterer nok vennene mine at jeg aldri kommer i selskaper, på fester osv. Jeg har mange ganger prøvd å se ting fra utsiden, hvordan folk fra utsiden oppfatter meg, og det lille jeg har klart å se, er ikke mye fint. Jeg orker bare ikke, de er så lykkelige, de er så bekymringløse, tenker i nuet. Det klarer ikke jeg. Jeg tenker frem i tid, og jo mer jeg tenker, jo mer får jeg lyst å bare gi opp, jo mer håpløst ser det ut. Det er så vanskelig å ta tak i livet, når du ikke har energi, ikke bryr deg, ikke klarer... Ingen ønsker og ha det sånn, og mange lurer nok på hvorfor det er slik, b.l.a meg selv. Jeg har ingen egentlig grunn til å være deprimert, noe som gjør det vanskelig å forstå selv. Og hvis jeg ikke kan forstå det selv, så er det nok ikke lett for andre å forstå heller!

Jeg syns det er så trist, for det finnes folk der ute som sperrer inne deprisjonen sin, som ikke tørr, eller klarer å innse at de sliten, og kanskje trenger hjelp! Jeg har vært der selv, og er der egentlig enda, da jeg aldri har fortalt Mamma & Co om ”problemene mine” Når jeg er hjemme og besøker dem, så setter jeg på meg en maske, en overfladisk maske som gjør at de tror alt er helt topp! Og det vet jeg er feil, men det er så vanskelig å innrømme feil for dem, og jeg kommer nok aldri til å innrømme at jeg er(eller i senere tid) har vært deprimert. Jeg liker å tro at ”det de ikke vett har de ikke vondt av”.

Kathja:

Tusen takk for varme ord!

Jeg har fått tilbud fra skolen om å gå til psykolog eller psykiater men takket nei. Jeg har veldig vanskelig for å åpne meg selv.. (noe som gjør det rart at jeg startet denne posten) men har funnet en person jeg kan snakke med, som hjelper meg, uten at det har noe med psykologer og gjøre. Jeg har funnet ”min” hjelp og har vokst på den!

Jeg tror det er viktig at deprisjon og psykiske lidelser ikke skal være tabu. For det gjør det så ufattelig mye verre for de som er i situvasjonen om de skal bli dømt opp og i mente for noe de ikke kan styre!

Jeg blir veldig lei meg, fordi vennene mine, og de rundt meg ofte har vanskelig for å forstå at jeg ikke orker, at jeg ikke vil og at jeg ikke takler ting som er lette for dem. De dømmer meg, uten å i det hele tatt spørre meg om det er noe gale, om jeg har det bra osv.. og det verste er når det kommer ”eksperter” som sier du må gjøre ditt og datt og blabla, uten å vite hva det egentlig går i, uten å vite hva en deprisjon egentlig er. Det er noe som må jobbes med, gradvis.. En time hos psykolog vil ikke gjøre deg frisk, og det er den oppfatningen folk flest har. ”kan du ikke ta en time hos Psykolog???” Det irriterer meg sånn!

Marit:

Jeg har ofte tenkt at ”NÅÅ, NÅÅ skal jeg gjøre noe ut av dagen” men når jeg er ferdig med skole, har vært tur med hundene så orker jeg bare ikke. Trangen til sofaen, dynen og det ”trygge” territoriet blir for stort, og jeg gir etter.

Jeg blir så fort sliten, det er som du skriver... på en god dag, kan jeg kanskje klare å vaske gulvet utenom skole og tur!

[Torunn1]

dette vet jeg er grunnen til at mange velger å IKKE gå på antidepressiva... De orker ikke å miste oppturene.

Selv går jeg på antidep. jeg hadde ikke overlevd uten er jeg redd. Og selv om det har tatt toppene av livets berg og dalbane, så har de også fjernet de bunnene som jeg mistenker at jeg faktisk ikke hadde kommet meg opp av.

Nå holder psykologen på å utrede meg for diverse ting, så gjenstår å se om de kan komme frem til en diagnose på nyåret, eller om dette er et blindspor.

Men jeg er sliten.. Jeg eier ikke tiltak. Stakkars Bridie går for lut og kaldt vann. Eneste jeg klarer å gi henne er kos. da kan hun ligge på fanget hos meg. Eneste lyspunktene i livet er når det er sol og fint fotovær. Da klarer vi å dra oss ut på tur.

Jeg er møkklei av å gå sånn. Ha null energi. Det kan liksom ikke forklares.

Men det værste med å være depressiv er at folk ikke forstår. Har man dobbeltsidig lungebetennelse, feber i 40 og hoster til man spyr, så er man unnskyldt alt. da har man lov å ligge på sofaen hele dagen og knapt orke å gå på do.

Men er man psykisk syk, så er det ingen som ser det. Og man bllir sett på som en latsabb som faktisk ikke GIDDER å gjøre noe.

Folk kan si de forstår, men de gjør ikke det. De synes fortsatt man er lat og uansvarlig fordi man bare ikke klarer å komme seg ut med hunden. Eller vaske doen. Eller mot all formodning vaske til jul. Hadde man vært fysisk syk derimot.

*sukk*

Pippin&Symra: dette er ofte et stort problem for den som sliter med depresjoner... Og det blir jo ikke akkurat bedre av at alle rundt en, som man liksom ser på som gode venner og folk som skal være der for en, ser på en som en latsabb og en som virkelig ikke gidder å ta tak i seg selv.

For hadde det vært så enkelt, så er det vel ikke mange som hadde slitt med depresjoner sku man tro? Nei, vi kan jo bare ta oss sammen, også er alt i orden igjen.

Nei, desverre funker det ikke sånn... Man bare klarer det ikke. Man har ikke energi nok til å knapt TENKE "nå BURDE jeg tatt meg sammen", langt mindre gjøre noe med det.

Og i begynnelsen (og for mange, som meg selv), så er det et ******* bare å INNSE at man faktisk sliter selv! Man blir sint på seg selv, frustrert, irritert, alt som er fordi man ikke klarer noe. Også synker man bare mer ned i depresjonen.

Så for å SELV klare å godta at man faktisk er syk, og ofte trenger hjelp, så sier det seg vel selv at man trenger den "godkjennelsen" fra sine nærmeste om at man er syk også? Det er jo som sagt ingen som tviler på hva du orker eller ikke om man ligger med dobbeltsidig lungebetennelse.

Jeg hørte engang det ble nevnt at en person som sliter med moderate depresjoner, kan sammenlignes med en person som sliter mye mer MR med tanke på hva vedkommende klarer/orker osv. DET er jo faktisk noe å tenke på.

Jeg vet jeg kanskje legger ut mye om meg selv her nå, og for alt jeg vet kan det hende jeg vil angre på det når jeg er frisk igjen og evnt leser tilbake om det. Men NÅ føler jeg iallefall at det er viktig at folk rundt meg kanskje kan forstå litt mer om hvordan det er å være psykisk syk. For desverre kan det virke som folk vet altfor lite om dette, og at det av den grunn ikke er en "godtatt" sykdom liksom.

Men slik som idag, for min del... Nå har jeg vært på butikken en tur, innom fotografen, og ellers ikke gjort noe av betydning. Men jeg er ustlitt! Og vil egentlig bare krype tilbake under dyna og bli der til det kommer en bedre dag.

I tilegg er jeg så stresset innvendig til tider, at jeg føler meg som rev i bur... Dere vet, de som ikke klarer å finne roen, bare hopper frem ogtilbake i samme sporet hele tiden før de faller sammen av utmattelse en stund, før de fortsetter.

Men ingenting av dette synes utenpå! Hvordan skal man da få folk til å forstå?

Håper det kan komme noe godt ut av dette her iallefall...

Amen!

Du har nettopp beskrevet mitt liv.

Går for tiden på antidepresiva og har hatt stor nytte av det. Livet er fortsatt berg og dalbane, men ikke med sååå store svingninger lenger.

God klem til alle dere ute. :rolleyes2:

[PsychoLynx]

Amen!

Du har nettopp beskrevet mitt liv.

Går for tiden på antidepresiva og har hatt stor nytte av det. Livet er fortsatt berg og dalbane, men ikke med sååå store svingninger lenger.

God klem til alle dere ute. :rolleyes2:

[LeneG]

Med 10 års av og på depresjon vet jeg så inderlig godt hvordan dere har det.

Ingen tilfeller er vel helt like men den tomme, energitømmende og altoppslukende følelsen av håpløshet kjenner vel de fleste igjen.

Det som har reddet meg de siste 9 årene er barna og forpliktelsene ovenfor dem.

Merkelig nok så gjør forpliktelsene meg syk fordi det blir for mye, samtidig som det holder meg i gang fordi jeg MÅ.

Sånn er det med hund også. Jeg trenger noe som kan dra meg ut av huset og holde meg i ånde.

Sleper meg på treninga enda det er det siste i verden jeg kunne tenkt meg. Vet at litt endorfiner gir meg overskudd.

Fikk en diagnose (bipolar lidelse) for noen år siden. Ble for ett år siden satt på Lithium istedet for alle antidepressiva som enten ikke har gitt noen virkning, eller fått meg til å bli skikkelig hyper.

Det har virket over all forventning og jeg begynner sakte men sikkert å bli en del av det normale livet igjen.

Faktisk har sonen en stor del av æren for rehabiliteringen .

Jeg som for ett par år siden knapt turde gå ut døra har i løpet av tiden jeg har vært på sonen møtt masse nye mennesker.

Har turt å ta intiativet til å møte mennesker jeg ikke har sett før og vokst utrolig på det.

Til alle som sliter: Støtter Vala og andres ord her. Få noen å prate med. Helst en psykolog eller psykriatisk sykepleier.

Det er så mye lettere å klage til noen som får betalt for å høre på.

Det å finne en behandler er vanskelig i seg selv.

Man må kanskje prøve flere for å finne noen man føler passer. Dessuten tar det gjerne flere måneder før

man blir trygg nok til å virkelig åpne seg. Det er uansett verdt det.

Må spørre om dere med gjentatte depresjoner har blitt utredet for bipolar lidelse?

Veldig mange som tror de er deprimerte har egentlig en stemningslidelse og den medisineres med stemningsstabiliserende istedet for antidepressiva.

Jeg må jo også gi en :rolleyes2: til alle sammen og flott at dere er så åpne om ett så sårbart tema.

[PsychoLynx]

Faktisk har sonen en stor del av æren for rehabiliteringen :rolleyes2:.

Jeg som for ett par år siden knapt turde gå ut døra har i løpet av tiden jeg har vært på sonen møtt masse nye mennesker.

Har turt å ta intiativet til å møte mennesker jeg ikke har sett før og vokst utrolig på det.

Så godt å høre at ting går bedre med deg da! All ære til deg!

Dette du nevner over her sliter jeg mye med enda... Men ja, sonen har nok hjulpet meg noe også, selv om jeg fortsatt får skrekk de luxe om det er snakk om å møtes og jeg helst bare vil løpe andre veien. HAr nok et stykke igjen å gå i den veien tror jeg.

Men dyra og nettverket rundt dyra, er virkelig til en god hjelp! På flere måter.

[Nowisclee]

Men det værste med å være depressiv er at folk ikke forstår. Har man dobbeltsidig lungebetennelse, feber i 40 og hoster til man spyr, så er man unnskyldt alt. da har man lov å ligge på sofaen hele dagen og knapt orke å gå på do.

Men er man psykisk syk, så er det ingen som ser det. Og man bllir sett på som en latsabb som faktisk ikke GIDDER å gjøre noe.

Folk kan si de forstår, men de gjør ikke det. De synes fortsatt man er lat og uansvarlig fordi man bare ikke klarer å komme seg ut med hunden. Eller vaske doen. Eller mot all formodning vaske til jul. Hadde man vært fysisk syk derimot.

Amen. Må innrømme at jeg iblant tidligere, i jobbsammenheng(nå har jeg kun hatt jobber med svært nært forhold til arbeidsgivere, som praktikant med bolig på stedet o.l.) har sagt fra at jeg har 'hodepine' eller 'magevondt' for å kunne få en pause en dag. Det er forferdelig å være så sliten hele tiden, uten noen 'reell' grunn. Og jeg har i mange år gått rundt og hatt dårlig samvittighet fordi jeg er trøtt om dagen, selv om det ikke er mitt eget valg å ikke få sove om kvelden, og hatt dårlig samvittighet for å være rett og slett utslitt og ikke klart å gjøre jobben min skikkelig, slurvet litt her og der. Har sett på meg selv som lat, giddalaus, i dårlig form osv, men uansett hva jeg gjør, så hjelper det jo ikke. Det er jo ofte ikke musklene eller pusten som svikter først når jeg driver med noe, det er kreftene, orken. Selv om jeg tenker at 'ja, i dag skal jeg ta oppvasken', så kommer jeg inn døra halvveis i ørska, og stuper på sofaen. Orker ikke å lage mat, ofte, så om ikke jeg har noe ferdigmat i hus, blir det sjelden noe å spise før litt utpå ettermiddagen. Vaske, hva er det for noe? Her kommer kanskje støvsugeren fram en gang i uken, hvis vi er heldige.

Håper denne tråden kan hjelpe dere til å snakke/dele erfaringer og trøstende ord med andre, men husk at det dere skriver på nettet vil kunne leses av alle andre som befinner seg på internett, samt at det vil stå her i lang, lang tid. Ha det i bakhodet når dere skriver personlige innlegg

Når det er sagt så sier jeg meg enig med Vala, vi er alle spesielle og alle er verdt noe

Ser poenget ditt. Men det er viktig å være åpen om det også, så det blir mer akseptert, og så folk ser at de ikke er alene. Se bare på meg, som ikke var sikker på om jeg var deprimert, eller bare lat og tiltaksløs. Jeg innser mer og mer at det kanskje ikke er bare min feil(selv om jeg fortsatt er redd for at det bare er en unnskyldning for meg, men, hvis det ikke hadde vært noe galt, hadde jeg kanskje ikke trengt en unnskyldning?)

Jeg har tenkt over det jeg også, men så er det sånn at akkurat denne informasjonen om meg alt ligger ute andre steder der hvem som helst kan lese det, så for meg er det ikke noe problem. Jeg vet ikke egentlig hvor jeg vil hen ved å skrive det her da, men det går nok under behovet mitt for å dele av meg selv og få respons på det jeg skriver, på en måte...

(så kan jeg tilføye litt sånn i slengen at om noen syns jeg går litt tett på hvordan jeg har det, så må de bare si ifra, selv om det ikke egentlig har noe med dette å gjøre...)

Og det skal jeg huske, Vala

Jeg synes ikke du går for tett på det, jeg er mere redd for at andre skal synes jeg åpner meg for mye, til dere som jeg ikke kjenner ordentlig, selv om det føles sånn iblant. Men så tenker jeg at jaja, om folk synes det blir for mye, så kan de bare hoppe over/unngå å feste seg ved det. De behøver ikke å svare meg om de ikke vil. Jeg føler at jeg får mye ut ved å skrive om det, og jeg er lettere etterpå. :rolleyes2:

Professor Kringlen lister opp følgende symptomer på depresjon:

* vedvarende tristhet og håpløshet,

* angst, tomhet eller irritasjon,

* noen gråter mye, andre virker tilstivnet

* nedsatt energi og økt trøtthet,

* mangel på interesse og lyst til det man før satte pris på, tidlig oppvåkning og ofte også vansker med å sovne om kvelden, dårlig appetitt og vekttap, følelse av pessimisme, skyld og hjelpeløshet, tanker på død eller selvmord, vansker med konsentrasjon, hukommelse og beslutninger, stadig kroppslige symptomer som ikke skyldes fysisk sykdom.

Håpløsheten har jeg vært innom, rett og slett ikke sett hva det skal bli til med livet mitt. Nå vet jeg hva jeg skal i iallefall 10 år framover, og det er å ta meg av bikkja på best mulig måte.

Av og til gråter jeg uten å vite hvorfor om kvelden, eller jeg finner ting å tenke på som får meg til å gråte. Det hjelper ofte. Men jeg er også veldig tilstivnet følelsesmessig overfor andre, jeg tror ikke jeg er virkelig glad i noen her i verden, og det er en forferdelig følelse. Men jeg gråter utrolig fort dersom noen kritiserer, eller om jeg får 'kjeft'/blir irettesatt, av autoritetspersoner, selv om det ikke er noenting å gråte for, og jeg slett ikke VIL gråte! Men i min farmors begravelse gråt jeg ikke, det klarte jeg ikke. Jeg er et følelsesmessig forvirret og delvis avstumpet vesen, og jeg hater det. Selv om jeg har veldig fine masker iblant.

Nedsatt energi og økt trøtthet er der hele tiden, men jeg kan jo ikke gi meg. Skyldfølelse for å ikke være energisk og 'på topp' på jobben, jeg får ikke gjort så mye som jeg gjerne skulle gjort. Hukommelsen har vært et problem helt siden jeg var liten, men akkurat det tror jeg er medfødt.

Vekten min hopper litt hit og dit, ikke akkurat de største svingningene, stort sett mellom 55 og 65 kg, idealvekten ligger på ca 62. Her en periode i forfjor var jeg nede i 52, 5kg, da begynte jeg å bli alvorlig tynn. Var jo i perioder(gjerne opp til en uke) jeg levde på havregryn og sukker, tørt, fordi jeg ikke orka å reise på butikken. Og kunne jo ikke spørre de daværende sjefene om å kjøre, for jeg hadde jo sykkel, og kunne jo ikke bry dem med mine problemer.

Pippin&Symra: dette er ofte et stort problem for den som sliter med depresjoner... Og det blir jo ikke akkurat bedre av at alle rundt en, som man liksom ser på som gode venner og folk som skal være der for en, ser på en som en latsabb og en som virkelig ikke gidder å ta tak i seg selv.

For hadde det vært så enkelt, så er det vel ikke mange som hadde slitt med depresjoner sku man tro? Nei, vi kan jo bare ta oss sammen, også er alt i orden igjen.

Nei, desverre funker det ikke sånn... Man bare klarer det ikke. Man har ikke energi nok til å knapt TENKE "nå BURDE jeg tatt meg sammen", langt mindre gjøre noe med det.

Og i begynnelsen (og for mange, som meg selv), så er det et ******* bare å INNSE at man faktisk sliter selv! Man blir sint på seg selv, frustrert, irritert, alt som er fordi man ikke klarer noe. Også synker man bare mer ned i depresjonen.

Så for å SELV klare å godta at man faktisk er syk, og ofte trenger hjelp, så sier det seg vel selv at man trenger den "godkjennelsen" fra sine nærmeste om at man er syk også? Det er jo som sagt ingen som tviler på hva du orker eller ikke om man ligger med dobbeltsidig lungebetennelse.

Jeg hørte engang det ble nevnt at en person som sliter med moderate depresjoner, kan sammenlignes med en person som sliter mye mer MR med tanke på hva vedkommende klarer/orker osv. DET er jo faktisk noe å tenke på.

Jeg vet jeg kanskje legger ut mye om meg selv her nå, og for alt jeg vet kan det hende jeg vil angre på det når jeg er frisk igjen og evnt leser tilbake om det. Men NÅ føler jeg iallefall at det er viktig at folk rundt meg kanskje kan forstå litt mer om hvordan det er å være psykisk syk. For desverre kan det virke som folk vet altfor lite om dette, og at det av den grunn ikke er en "godtatt" sykdom liksom.

Men slik som idag, for min del... Nå har jeg vært på butikken en tur, innom fotografen, og ellers ikke gjort noe av betydning. Men jeg er ustlitt! Og vil egentlig bare krype tilbake under dyna og bli der til det kommer en bedre dag.

I tilegg er jeg så stresset innvendig til tider, at jeg føler meg som rev i bur... Dere vet, de som ikke klarer å finne roen, bare hopper frem ogtilbake i samme sporet hele tiden før de faller sammen av utmattelse en stund, før de fortsetter.

Men ingenting av dette synes utenpå! Hvordan skal man da få folk til å forstå?

Håper det kan komme noe godt ut av dette her iallefall...

Nettopp, det er ofte jeg skulle ønske jeg brakk et bein eller noe, så jeg ikke KUNNE gjøre noe mer enn det jeg orka, så jeg hadde en unnskyldning for å ikke gjøre noe når jeg er så sliten som jeg er. Men, det er litt vanskelig(og vondt regner jeg med) å brekke sitt eget ben, så det har ikke blitt noe av. Du kan tro jeg var glad(ja, faktisk) den gangen jeg hadde betennelse i ryggmuskulaturen og legen sa jeg måtte sykmelde meg i en uke. Da hadde jeg alt gått en uke med ganske sterke smerter fordi det jo bare var en uke med ridekurs igjen før pausen i julen. Når da sjefen spurte om ikke jeg kunne ha fått sånn delvis sjukemelding når du gjør det du orker, var jeg veldig glad for at legen hadde sagt at jeg skulle ligge mest mulig for å la musklene hvile. En uke på betennelsesdempende og paralgin forte, jeg sov fantastisk mye og fikk tenkt mye, om enn jeg ikke fikk så mye mer energi etterpå.

Men, iallefall, det er utrolig tungt å gå rundt og være sliten hele tiden, og tenke på seg selv som lat, giddalaus, en unnasluntrer, osv. Det hjelper iallefall ikke mye på humøret, når man faktisk er sliten. Det blir sånn at man i helgen, når man egentlig hadde store planer om å gjøre husreint, gå lange turer med bikkja og trene masse på lydighet, heller blir liggende på sofaen nesten hele dagen.

Nuh er det natten, i dag kan jeg iallefall ikke skylde på søvnløshet når jeg er trøtt i morgen, nå må jeg nesten skylde meg selv.

Godt å vite at vi er flere der ute som forstår hva andre sliter med. God natt, sov godt, og drøm gode drømmer!

[Kathja]

Tatijana&Teddy flott du har funnet noen å prate med! Det er vel det viktigste,enten om det er en venn,psykolog eller bikkja for den saks skyld.Det å få snakket ut om alt som plager en,uansett hva det måtte være-letter på "trykket"

Synes alle dere som har stått frem her skal gi dere selv en kjempe applaus!

Flott gjort folkens,dette er et vanskelig tema.

[Sju]

Nå har jeg prøvd i to dager å komme på noe fornuftig å svare her, men nå står det så mye at jeg liksom ikke kan svare på alt. Egentlig vil jeg vel bare si at jeg er glad for at Tatijana&Teddy starta denne tråden, for jeg merker at det har blitt åpnet en litt ny "dør" for meg nå da jeg skjønte at jeg kunne prate med andre som har det mer eller mindre slik jeg har det til tider. Jeg har jo snakket med leger og folk som er eksperter på dette her, men de mangler liksom erfaringen og da blir det ikke det samme. Jeg syns det er viktig å ha noen å identifisere seg med, og vite at man ikke er alene om å slite. Dere er de første jeg har snakka med som jeg føler skjønner hva jeg mener når jeg snakker om hvordan jeg har det...

Må spørre om dere med gjentatte depresjoner har blitt utredet for bipolar lidelse?

Veldig mange som tror de er deprimerte har egentlig en stemningslidelse og den medisineres med stemningsstabiliserende istedet for antidepressiva.

Jeg må jo også gi en til alle sammen og flott at dere er så åpne om ett så sårbart tema.

Det er det vi har tenkt å ta tak i hos psykologen min nå i ukene framover; hva det er som egentlig feiler meg. Både jeg, legen min og andre har vel egentlig tenkt seg fram til at det kan være vinterdepresjon (eller sesongavhenig depresjon, som har den kuleste forkortelsen i verden - SAD), siden jeg som regel er helt mos i august-november og januar-mars (desember er en slik fin pause syns jeg, blir glad av å stresse i jula, får annet å tenke på!) og er nesten "normal" i vår- og sommermånedene... Dette veit jeg jo ikke, det har bare vært en tanke, og planen psykologen har nå er å hjelpe meg med å sortere ut litt tanker, tenke klarere og så kan vi begynne å snakke om hva det er jeg "har", på en måte... Jeg veit jo at jeg er deppa, men ikke hvorfor eller hvordan...

Er det forresten noen som vet hva man kan svare når noen spør "er det noe jeg kan gjøre for deg?"? Både faren min og noen av klassekameratene mine spør meg stadig om det er noe de kan gjøre for å gjøre ting litt lettere for meg, og jeg syns det føles så dumt å svare at nei, de kan ikke gjøre noe... Jeg tror også at om jeg svarer at de ikke kan gjøre noe, at de føler litt at jeg kanskje ikke vil bli bedre og ikke vil ha hjelp... Dette er jo selvsagt ikke sant, men vi har vel kommet fram til i denne tråden her at vi tenker litt annerledes og at mens andre bare ser på oss og tror vi ikke gidder, så er det egentlig sånn at vi har både lyst, og vi gidder, men vi har ikke orken eller den mentale energien. Det gir jo mening for meg, men ikke for mange andre...

Så må jeg bare svare roya til slutt her; det du skriver om at du nesen ønsker å brekke beinet for å ha en unnskyldning ovenfor andre... altså at du er syk/dårlig på en måte de kan SE og forstå... Jeg blir jo glad jeg når jeg kan si ifra til skolen at jeg ikke kommer i dag fordi jeg er forkjøla, og jeg var nesten takknemlig da jeg fikk både hjernerystelse og kyssesyken rett etter hverandre i januar-mars i år, fordi jeg slapp å ringe skolen og si "jeg kan ikke komme på skolen i dag, jeg er deppa". Ingen skjønner "deppa", liksom. Dette gjør jo at hver gang jeg kjenner så mye som litt vondt i magen eller hodepine, så overdriver jeg og forteller kanskje folk at jeg sitter her med heavy migrene og ikke kan komme på skolen eller filmkveld eller hva det nå er jeg vil slippe unna...

Klem til alle som klemmer osv

[LindaM]

det er først nå jeg faktisk har begynt å tenke over deprisjon o.l..

som jeg allerede har fortalt noen ganger inne på forumet, så har jeg vært syk stort sett hele livet mitt.. jeg er nå 14 (1/2) år gammel, og har vært syk siden jeg var 1 1/2 år gammel. Jeg var dødssyk på et stadie da jeg var yngre.. (husker ikke helt hvor gammell jeg var..) sykehuset ville ikke legge meg inn, i frykt om at jeg skulle bli smittet av noe(altså dø av det) eller at jeg skulle smitte noen andre.. derfor gikk mamman min hjemme med meg hver dag.. mamma var veldig ung da hun fikk meg, hun ble 18 år en måned etter hun fikk meg.

jeg var syltynn, huden min var så tørr at den kunne minne om fiskeskjell, og det stinket aseton(?) av munnen min.

jeg har slitt mye med forskjellig typer infeksjoner, bland annet en del halsinfeksjoner.. sleit også mye med øreverk, og forkjølelse ++

jeg fikk astmaspray, og gikk på dette en stud. fikk masse sopp i munnen, og sluttet..

lavt stoffskifte ligger i familien(har vi funnet ut) og flere går på stoffskifte medisiner.. vi prøvde også ut dette på meg en halvt års tid, for å se om det hjalp.. oom det gjorde det husker ikke jeg... men mormoren min sier at jeg var mindre trøtt og sliten..

etter dette har det vært utallige mange sykehusbesøk, det har blitt tatt ekstremt mange blodprøver og div. andre tester..

nå har jeg begynt på stoffskifte med. igjen, og venter på at noe skal skje..

13 år med sykdomm, og st msn ikke vet hva som fåregår, sliter på kroppen, og ja, jeg er nok deprimert stort sett hele tiden.. Men nå har det jo kommet en helt fantastisk hund inn i livet mitt, som har gitt meg mer livsglede, og mer interesse for ting. så fra nå av, skal vi se lyst på ting, og prøve å gjøre det beste ut av alt.. det har jo blitt sånn at, jaja.. jeg får jo bare leve med det da..

slenger med lista jeg:

- Langvarig tristhet, engstelse eller en følelse av tomhet. (mer eller mindre hele tiden)

- Søvnproblemer, enten ved at du sover for lite og våkner for tidlig eller at du sover altfor mye (sliter skikkelig med å sovne på kveldene, kommer meg ofte ikke under dyna før nærmere tre-fire om morran, selv på hverdager... så jeg sover 3-4 timer per natt på hverdager, og litt mer i helgene... og så kommer de dagene innimellom der jeg sovner med en gang jeg kommer hjem fra skolen og helt til neste dag (16 timer senere)) (jeg har begynt på melatonin nå.. en slags sovepille... den hjelper meg virkelig med å få sove! men kommer meg ikke noelettere opp om morgenen da..)

- Tap av appetitt eller overspising (som nevnt tidligere, er veldig ofte jeg ikke orker en hel middag engang... en halv porsjon spagetthi er liksom "it")

- Ingenting føles gøy eller interessant (ofte dette også... nesten hele tiden, veldig veldig få ting føles verdt strevet, ingenting er gøy...)

- Rastløshet(litt, men er mest sliten og utmattet) og irritasjon (også ofte, mest i de periodene jeg er på vei ut av depresjonen igjen...)

- Konsentrasjonsproblemer og vanskeligheter med å ta avgjørelser (kommer ann på dagsformen) (veldig, veldig store konsentrasjonsvansker, alltid)

- Utmattethet

- En følelse av hjelpeløshet, håpløshet og at du er uten verdi (dette er vel "hovedpunktet" mitt, kan man vel si... Det at jeg er verdiløs...)

- Fysiske problemer som ikke har noen medisinsk forklaring, som hodepine eller mageknip uten noen klar årsak. (veldig ofte forskjellige former for hodepine, svimmelhet, trøtthet... får også ofte vondt i leddene uten at noe er galt)

- Gjentatte tanker om død og selvmord

dette var litt avsporing, og kanskje en smule privat.. men veldig deilig å få det ut.. Går forøvrig hor en fotsoneterapaut en gang i måneden.. hun er min "psykolog".. veldig deilig å være der! får liksom snakket om altmulig

[PsychoLynx]

Er det forresten noen som vet hva man kan svare når noen spør "er det noe jeg kan gjøre for deg?"? Både faren min og noen av klassekameratene mine spør meg stadig om det er noe de kan gjøre for å gjøre ting litt lettere for meg, og jeg syns det føles så dumt å svare at nei, de kan ikke gjøre noe... Jeg tror også at om jeg svarer at de ikke kan gjøre noe, at de føler litt at jeg kanskje ikke vil bli bedre og ikke vil ha hjelp... Dette er jo selvsagt ikke sant, men vi har vel kommet fram til i denne tråden her at vi tenker litt annerledes og at mens andre bare ser på oss og tror vi ikke gidder, så er det egentlig sånn at vi har både lyst, og vi gidder, men vi har ikke orken eller den mentale energien. Det gir jo mening for meg, men ikke for mange andre...

Det jeg har sagt når folk har spurt sånn, er at det ikke er så mye de kan gjøre, annet enn å være der og gi meg en klem når jeg har det som værst. Og prøve å forstå!

Jeg tror det kunne hjelpe mye om de som er rundt en kanskje gjorde en liten innsats for å sette seg inn i hva det faktisk betyr å slite med depresjoner. Og dette er vel hovedgrunnen til at jeg har begynt å bli litt mer åpen om dette også. For at "utenforstående" skal kunne få en slags forståelse.

Derfor håper jeg også at det er fler her inne på forumet som leser dette, annet enn bare de som sliter selv. For det er noe som er minst like viktig for omverdenen å forstå...

Så må jeg bare svare roya til slutt her; det du skriver om at du nesen ønsker å brekke beinet for å ha en unnskyldning ovenfor andre... altså at du er syk/dårlig på en måte de kan SE og forstå... Jeg blir jo glad jeg når jeg kan si ifra til skolen at jeg ikke kommer i dag fordi jeg er forkjøla, og jeg var nesten takknemlig da jeg fikk både hjernerystelse og kyssesyken rett etter hverandre i januar-mars i år, fordi jeg slapp å ringe skolen og si "jeg kan ikke komme på skolen i dag, jeg er deppa". Ingen skjønner "deppa", liksom. Dette gjør jo at hver gang jeg kjenner så mye som litt vondt i magen eller hodepine, så overdriver jeg og forteller kanskje folk at jeg sitter her med heavy migrene og ikke kan komme på skolen eller filmkveld eller hva det nå er jeg vil slippe unna...

Klem til alle som klemmer osv

Yapp.. Hadde man bare vært skadet sier jeg... Så folk SÅ at man var syk, og godkjente det...

jeg har begynt på melatonin nå.. en slags sovepille... den hjelper meg virkelig med å få sove! men kommer meg ikke noelettere opp om morgenen da..)

Hvordan føler du at Melatonin virker? Jeg har blitt anbefalt det selv, men skeptisk til å ta ting jeg kan bli avhengig av..

[LindaM]

Hvordan føler du at Melatonin virker? Jeg har blitt anbefalt det selv, men skeptisk til å ta ting jeg kan bli avhengig av..

Tja.. de første dagene var jeg så og si trøtt hele dagen.. men etterhvert ble jeg trøtt når jeg skulle det, og føler at det er veldig deilig! om jeg la meg i sengen kl.22.00 da, sovner jeg kanskje ikke før klokka er rundt 02.00-03.00... og det er veldig slitsomt... men nå, om jeg legger meg kl. 23.00, SOVER jeg kl. 23.10! og det er helt utrolig deilig! men synes det er litt skummelt at en liten pille kan gjøre meg så trøtt

om det hjalp litt ?

[PsychoLynx]

Tja.. de første dagene var jeg så og si trøtt hele dagen.. men etterhvert ble jeg trøtt når jeg skulle det, og føler at det er veldig deilig! om jeg la meg i sengen kl.22.00 da, sovner jeg kanskje ikke før klokka er rundt 02.00-03.00... og det er veldig slitsomt... men nå, om jeg legger meg kl. 23.00, SOVER jeg kl. 23.10! og det er helt utrolig deilig! men synes det er litt skummelt at en liten pille kan gjøre meg så trøtt

om det hjalp litt ?

Yapp, det hjalp.. Lurer på om jeg skal teste det.. For disse skal vel heller ikke gjøre en avhengig, som andre direkte sovepiller.

[Nowisclee]

Tja.. de første dagene var jeg så og si trøtt hele dagen.. men etterhvert ble jeg trøtt når jeg skulle det, og føler at det er veldig deilig! om jeg la meg i sengen kl.22.00 da, sovner jeg kanskje ikke før klokka er rundt 02.00-03.00... og det er veldig slitsomt... men nå, om jeg legger meg kl. 23.00, SOVER jeg kl. 23.10! og det er helt utrolig deilig! men synes det er litt skummelt at en liten pille kan gjøre meg så trøtt

om det hjalp litt ?

Åh, det hørtes fantastisk deilig ut å slippe å ligge våken i mange timer om kvelden. Skal komme meg til legen nå snarest, og prøve å finne ut hva det er med meg, egentlig. Kanskje jeg får sovepiller? Hadde vært fint, det.

Sju og Psycho, jeg overdriver nesten alltid. Om jeg har vondt i en lillefinger, nei da verker hele armen. Det verste er tdet nesten er blitt sånn også, kjenner jeg et hint av noe, så er det plutselig verre også, jeg tror jeg er en selvtviklet hypokonder iblant. Men, når jeg først er syk, så har jeg skikkelig dårlig samvittighet for at jeg ikke får gjort det jeg skal på jobben og sånn.

[linniogamy]

Jeg kjenner meg så utrolig godt igjen i mye av det som blir skrevet her. Jeg har hvert deprimert fra jeg var rundt 9 år gammel, så rundt 10 år nå. Noen dager er værre enn andre selvfølgelig. Jeg har ikke overskudd til å gjøre noe mer enn det jeg MÅ gjøre, jeg kan gå dager uten å sove pga. att deprisjonen har ført til søvnprolemer, noe som gjør att jeg får enda mindre overskudd til ting jeg vil gjøre.

Jeg hater når folk sier "jeg forstår hvordan du har det" eller "alle har det tøft noen ganger".

Jeg har mistet mange venner pga. att jeg har stengt meg inne og ikke orker å være så sosial som jeg ønsker. Jeg kan aldri planlegge noenting. feks. er det umulig å si "imorgen tar jeg hundene på en lang skogstur" eller "imorgen drar jeg og kjøper julegaver" for jeg vet aldri hvordan formen min er, og om jeg har overskudd til å gjøre ting.

Jeg har strevet endel med sosial angst også, det var vel egentlig værre enn selve deprisjonen. Om jeg gikk ute og hørte noen le så var jeg sikker på ett det var meg dem lo av eller om noen så på meg var jeg helt sikker på att det var noe galt med meg, og om ingen sa noe var jeg sikker på att de var stille pga "meg".

Heldigvis er jeg ikke så plaget med dette lenger.

En liten utblåsning fra meg

[Hundepsyk]

Hiver meg inn i tråden, men jeg advarer litt: dette er muligens ikke god lesing for sarte sjeler som trenger omsorg og forståelse. I tillegg vil jeg understreke at dette er noe som har fungert for meg, det vil si at det ikke nødvendigvis fungerer for alle.

Jeg fikk min første runde depresjon da jeg var rundt 13 år gammel, den varte til jeg var ca. 17-18 år. Jeg går ikke inn på detaljer fordi hvem som helst kan lese dette, og om dere tolker det som om jeg drev med selvskading eller satt i et hjørne og synes synd på meg selv får være det samme. Jeg var deprimert i den perioden, det kan jeg skrive under på, og jeg kjenner meg igjen i flere av symptomene som ramses opp her.

Som mange andre fikk jeg en fin periode etter den første depresjonen. Det kunne bare gå oppover, liksom. Jeg var i kontakt med psykolog, men stengte meg mest mulig inne og ville ikke prate så mye med henne. Hvorfor jeg plutselig fikk en god periode hadde ingenting med henne å gjøre, jeg hadde flaks, tror jeg. Derfor plasserte jeg denne depresjonen i en bås som jeg kalte "Pubertetshysteri" og trippet videre i livet.

Oj, oj, oj så feil jeg kunne ta. Livet gikk videre, og det skjer mye rart bare på noen få år. En ny runde med faenskapen begynte da jeg var ca. 21 år, og den pågår fortsatt. Jeg ble 25 år nå i november, og jeg kan ikke si at det er over. Jeg må slite med dritten en stund til.

MEN, jeg har gjort noe med det. Det er utrolig vanskelig, men jeg har åpnet opp for at andre kanskje kan forstå hvordan jeg har det. I tenårene tenkte jeg hele tiden at "ingen forstår meg og det jeg sliter med, alle lever i en fin verden, jeg er alene". Dette er vanlige depresjonstanker. Nå som jeg har blitt litt eldre skjønner jeg at psykologer har utdannelse innenfor dette, og at de er til for å hjelpe oss med mentale lidelser. Det at psykologen stiller spørsmål med mine negative tanker er ikke fordi h*n tviler på at jeg har det fælt, eller synes jeg er patetisk. Psykologen spør for å danne seg et bilde av hvordan jeg ser på verden, hvilke attribusjonsmønstre og livsregler jeg har for meg selv. Ut i fra det skal vi finne en løsning sammen.

For det går an å bekjempe dette.

Kort hva jeg har gjort:

- Gått til psykolog.

- Jeg studerer psykologi av flere grunner, men en av dem er for å få innsikt i hvordan depresjonen fungerer biologisk. Kunnskap er makt!

- KID (Kurs I Depresjonsmestring) <-- Anbefales! Spør psykologen din. Du lærer å gjenkjenne de negative tankene, ta dem i nakken, hive dem til **** og erstatte dem med positive blomstertanker.

- TFT. Tankefeltsterapi. Dette er litt som spøkelser, mange tror ikke på det, men det gjør ingenting. Du trenger ikke å tro på det for at det skal fungere, det fungerer uansett. Det blir nesten som akupunktur, men istedenfor nåler bare "tapper" man på visse punkter på kroppen.

- Eksamensangst-kurs. Det er en tynn linje mellom depresjon og angst. Jeg har eksamensangst. Jeg tok kontakt med studentrådgivninga og fikk gå kurs, der lærte jeg TFT og de har en mer pedagogisk måte å framstille de mørke, negative tankene som kommer og hva man gjør med dem.

- Humor. Når man har vært deprimert så lenge som meg kommer galgenhumoren kypende, det er ikke til å unngå. Jeg har heldigvis venner i dag som sliter med noe av det samme, og vi kan le godt av alle de gjentagende tankene man tenker når ting står i som værst.

Andre ting som har hjulpet meg, og her kommer den delen som er litt "tough love", som ikke er for sarte sjeler, er:

ALDRI et øyeblikk har det vært synd på meg som er deprimert. Vanlige kommentarer jeg har fått fra familien har vært sårende og av typen: "Du er lat!", "Hvorfor klarer du ikke å rydde når alle andre klarer det?", "GJØR noe da!", "Du kan ikke gå rundt å tenke sånn, da blir du jo helt gal" og ikke minst "Kan du ikke bare tenke positivt, eller gjøre noe med den derre sykdommen din?". Dette er kun fra familien, vennene mine har stort sett bare forståelse. Noen av dem sliter som sagt litt selv. Jeg tror det er derfor jeg aldri har akseptert min abnormalitet. Familien min sa hele tiden at jeg ikke er som alle andre, at det er noe galt med meg. Javel, dermed tenkte jeg jo etterhvert at det er noe som kan endres.

ALDRI var noe tilrettelagt for meg, siden jeg var syk. Joda, ingen kan tvinge meg til å være sosial, og det skjedde ofte at jeg ikke gadd å være sammen med venner fordi jeg var deppa. Men min familie stilte alltid de samme kravene til meg som til alle de friske medlemmene av familien, den eneste som "dullet" noe med meg var bestemor, som alltid sa: "Du gjør så godt du kan". Jeg gjorde så godt jeg kunne mens jeg var syk. Jeg gjorde så godt jeg kunne på skolen, hjemme og det lille jeg var sammen med venner. Jeg presset meg så langt jeg klarte, for jeg hadde nemlig ikke en ordentlig sykdom, jeg var jo bare lat. Så gråt jeg heller av utmattelse etter leggetid.

Det er et faktum at hører du noe mange nok ganger tror du på det. Derfor ruller reklamene over TV-skjermen i flere uker og måneder i strekk, derfor oppstår myter ("Visste du at vi mennesker bare bruker 10% av hjernen vår og at egentlig har vi kapasitet til å være supersmarte?" bullshit, forresten, det har vi lært på uni), derfor tar mange mobbeoffer livet av seg, fordi de tror på det som blir sagt om dem av mobberne.

DERFOR ER DET VIKTIG Å SNU DE NEGATIVE TANKENE OG TENKE POSITIVT.

Dette var noe av det vanskeligste ved KID, jeg kan godt snu tankene og tenke: "I dag har jeg tatt klesvasken og det er kjempebra", men jeg klarte ikke å tro på det, eller mene det, for den naturlige tanken er "Jeg burde ha tatt klesvasken, vasket badet, støvsugd hele huset, vasket, tatt oppvasken, skiftet på senga og gått igjennom papirarbeidet mitt! Jeg klarer jo ingenting!".

MEN, igjen, jo oftere man hører noe/gjentar en tanke, jo mer tror du på den. Det er helt rart og for et år siden ville jeg aldri sagt det. Jeg trodde ikke på det i det hele tatt, men det virker. Jeg har jobbet i ca et år med å gjenkjenne når de negative tankene kommer, dytte dem til side og erstatte dem med positive tanker. I dag er jeg ekspert og sender negative/mørke tanker på dør. Mange av dere tenker sikkert at da kan jeg ikke ha vært særlig depreimert, eller at det kommer dere ikke til å klare, men DET GJØR DERE. Jeg har tro på at depresjonen kan forsvinne, ikke nødvendigvis uten en fight, men den kan bli borte.

En annen ting som hjalp, som jeg ikke oppdaget at jeg gjorde en gang, men som definitivt forsterket min evne til å sparke mørke tanker på dør, var jobb. Jeg er ikke sjef på jobb, men min avdeling har en litt overordnet stilling kan man si. Jeg så at gjentatte ganger når arbeidskolleger fra en annen avdeling ikke gjorde som de skulle, fikk de ikke ordentlig tilsnakk. Det vil si at de fikk en liten smekk på puselanken og beskjed om at det må du ikke gjøre igjen, lille venn. Når da samme person fortsetter med rutinebrudd (fancy for latskap), gikk jeg fram til vedkommende og snakket med dem på en ordentlig måte. Så dem inn i øya og sa med KLAR stemme at det der finner vi oss ikke i. SKJERP DEG, eller forlat byggningen.

Den samme strenge stemmen kommer fram i mine mørke tider, når eksamen nærmer seg og husarbeidet hoper seg opp. De negative tankene kommer snikende, prøver å fortelle meg at det er ikke noe vits mer, da kommer strenge-stemmen og sier at "DU KAN IKKE SITTE HER OG GJØRE INGENTING! KOM DEG OPP AV SENGA OG I DUSJEN, DU HAR HELE DAGEN FORAN DEG, GJØR NOE UT AV DET!".

Det hjelper, det hjelper meg å tenke slik. Jeg kommer meg opp om morran, jeg gjør det jeg må og "sånn går nu dagan".

Jeg har også hatt en god porsjon flaks i livet. Slå opp i ordboka på tjyvflaks og der bør det være et bilde av meg. Det har også hjulpet, men jeg ser heller på det som en bonus, ikke en grunn til at jeg er på vei opp fra bunnen. Jeg vil ikke si hva flaksen har gått ut på, for da kommer flere av de som leser dette til å tenke at "Det er derfor hun blir bedre, ikke fordi hun har kjempet seg opp fra bunnen. Hun har ikke vært særlig deprimert uansett, det kan jeg jo se, for hun ble jo bedrejegbliraldribra." <-- Kjenner du deg igjen i disse tankene?

Jeg vet at cluet er å snu tankene, jeg har gjort det, det hjelper.

Desverre er det en del andre ting jeg sliter med som jeg er usikker på hvordan jeg skal få bukt med, så det er ikke over enda. Jeg er ikke ovenpå, men det er stort sett bare det fysiske igjen nå, jeg skal tenke litt på det og se om jeg finner en løsning, for når jeg har kommet så langt så gir jeg meg ikke. Rastløshet, konsentrasjonsvansker og det å sove for mye er neste punkt på agendaen.

Jeg er klar.

Hvis noen vil vite mer om detaljene i min kamp mot depresjonen får dere veive med et flagg. Det jeg har skrevet her er bare toppen av isfjellet.

PS: Har aldri tatt en pille mot depresjon i hele mitt liv. Piller kan ikke fjerne de negative tankene. Lykkepiller kan gi energi, men du sitter fortsatt der og tenker at du vil dø. Da gir pillen deg energi til faktisk å gjennomføre tanken. Artig.

[LeneG]

Hiver meg inn i tråden, men jeg advarer litt: dette er muligens ikke god lesing for sarte sjeler som trenger omsorg og forståelse. I tillegg vil jeg understreke at dette er noe som har fungert for meg, det vil si at det ikke nødvendigvis fungerer for alle.

Jeg fikk min første runde depresjon da jeg var rundt 13 år gammel, den varte til jeg var ca. 17-18 år. Jeg går ikke inn på detaljer fordi hvem som helst kan lese dette, og om dere tolker det som om jeg drev med selvskading eller satt i et hjørne og synes synd på meg selv får være det samme. Jeg var deprimert i den perioden, det kan jeg skrive under på, og jeg kjenner meg igjen i flere av symptomene som ramses opp her.

Som mange andre fikk jeg en fin periode etter den første depresjonen. Det kunne bare gå oppover, liksom. Jeg var i kontakt med psykolog, men stengte meg mest mulig inne og ville ikke prate så mye med henne. Hvorfor jeg plutselig fikk en god periode hadde ingenting med henne å gjøre, jeg hadde flaks, tror jeg. Derfor plasserte jeg denne depresjonen i en bås som jeg kalte "Pubertetshysteri" og trippet videre i livet.

Oj, oj, oj så feil jeg kunne ta. Livet gikk videre, og det skjer mye rart bare på noen få år. En ny runde med faenskapen begynte da jeg var ca. 21 år, og den pågår fortsatt. Jeg ble 25 år nå i november, og jeg kan ikke si at det er over. Jeg må slite med dritten en stund til.

MEN, jeg har gjort noe med det. Det er utrolig vanskelig, men jeg har åpnet opp for at andre kanskje kan forstå hvordan jeg har det. I tenårene tenkte jeg hele tiden at "ingen forstår meg og det jeg sliter med, alle lever i en fin verden, jeg er alene". Dette er vanlige depresjonstanker. Nå som jeg har blitt litt eldre skjønner jeg at psykologer har utdannelse innenfor dette, og at de er til for å hjelpe oss med mentale lidelser. Det at psykologen stiller spørsmål med mine negative tanker er ikke fordi h*n tviler på at jeg har det fælt, eller synes jeg er patetisk. Psykologen spør for å danne seg et bilde av hvordan jeg ser på verden, hvilke attribusjonsmønstre og livsregler jeg har for meg selv. Ut i fra det skal vi finne en løsning sammen.

For det går an å bekjempe dette.

Kort hva jeg har gjort:

- Gått til psykolog.

- Jeg studerer psykologi av flere grunner, men en av dem er for å få innsikt i hvordan depresjonen fungerer biologisk. Kunnskap er makt!

- KID (Kurs I Depresjonsmestring) <-- Anbefales! Spør psykologen din. Du lærer å gjenkjenne de negative tankene, ta dem i nakken, hive dem til **** og erstatte dem med positive blomstertanker.

- TFT. Tankefeltsterapi. Dette er litt som spøkelser, mange tror ikke på det, men det gjør ingenting. Du trenger ikke å tro på det for at det skal fungere, det fungerer uansett. Det blir nesten som akupunktur, men istedenfor nåler bare "tapper" man på visse punkter på kroppen.

- Eksamensangst-kurs. Det er en tynn linje mellom depresjon og angst. Jeg har eksamensangst. Jeg tok kontakt med studentrådgivninga og fikk gå kurs, der lærte jeg TFT og de har en mer pedagogisk måte å framstille de mørke, negative tankene som kommer og hva man gjør med dem.

- Humor. Når man har vært deprimert så lenge som meg kommer galgenhumoren kypende, det er ikke til å unngå. Jeg har heldigvis venner i dag som sliter med noe av det samme, og vi kan le godt av alle de gjentagende tankene man tenker når ting står i som værst.

Andre ting som har hjulpet meg, og her kommer den delen som er litt "tough love", som ikke er for sarte sjeler, er:

ALDRI et øyeblikk har det vært synd på meg som er deprimert. Vanlige kommentarer jeg har fått fra familien har vært sårende og av typen: "Du er lat!", "Hvorfor klarer du ikke å rydde når alle andre klarer det?", "GJØR noe da!", "Du kan ikke gå rundt å tenke sånn, da blir du jo helt gal" og ikke minst "Kan du ikke bare tenke positivt, eller gjøre noe med den derre sykdommen din?". Dette er kun fra familien, vennene mine har stort sett bare forståelse. Noen av dem sliter som sagt litt selv. Jeg tror det er derfor jeg aldri har akseptert min abnormalitet. Familien min sa hele tiden at jeg ikke er som alle andre, at det er noe galt med meg. Javel, dermed tenkte jeg jo etterhvert at det er noe som kan endres.

ALDRI var noe tilrettelagt for meg, siden jeg var syk. Joda, ingen kan tvinge meg til å være sosial, og det skjedde ofte at jeg ikke gadd å være sammen med venner fordi jeg var deppa. Men min familie stilte alltid de samme kravene til meg som til alle de friske medlemmene av familien, den eneste som "dullet" noe med meg var bestemor, som alltid sa: "Du gjør så godt du kan". Jeg gjorde så godt jeg kunne mens jeg var syk. Jeg gjorde så godt jeg kunne på skolen, hjemme og det lille jeg var sammen med venner. Jeg presset meg så langt jeg klarte, for jeg hadde nemlig ikke en ordentlig sykdom, jeg var jo bare lat. Så gråt jeg heller av utmattelse etter leggetid.

Det er et faktum at hører du noe mange nok ganger tror du på det. Derfor ruller reklamene over TV-skjermen i flere uker og måneder i strekk, derfor oppstår myter ("Visste du at vi mennesker bare bruker 10% av hjernen vår og at egentlig har vi kapasitet til å være supersmarte?" bullshit, forresten, det har vi lært på uni), derfor tar mange mobbeoffer livet av seg, fordi de tror på det som blir sagt om dem av mobberne.

DERFOR ER DET VIKTIG Å SNU DE NEGATIVE TANKENE OG TENKE POSITIVT.

Dette var noe av det vanskeligste ved KID, jeg kan godt snu tankene og tenke: "I dag har jeg tatt klesvasken og det er kjempebra", men jeg klarte ikke å tro på det, eller mene det, for den naturlige tanken er "Jeg burde ha tatt klesvasken, vasket badet, støvsugd hele huset, vasket, tatt oppvasken, skiftet på senga og gått igjennom papirarbeidet mitt! Jeg klarer jo ingenting!".

MEN, igjen, jo oftere man hører noe/gjentar en tanke, jo mer tror du på den. Det er helt rart og for et år siden ville jeg aldri sagt det. Jeg trodde ikke på det i det hele tatt, men det virker. Jeg har jobbet i ca et år med å gjenkjenne når de negative tankene kommer, dytte dem til side og erstatte dem med positive tanker. I dag er jeg ekspert og sender negative/mørke tanker på dør. Mange av dere tenker sikkert at da kan jeg ikke ha vært særlig depreimert, eller at det kommer dere ikke til å klare, men DET GJØR DERE. Jeg har tro på at depresjonen kan forsvinne, ikke nødvendigvis uten en fight, men den kan bli borte.

En annen ting som hjalp, som jeg ikke oppdaget at jeg gjorde en gang, men som definitivt forsterket min evne til å sparke mørke tanker på dør, var jobb. Jeg er ikke sjef på jobb, men min avdeling har en litt overordnet stilling kan man si. Jeg så at gjentatte ganger når arbeidskolleger fra en annen avdeling ikke gjorde som de skulle, fikk de ikke ordentlig tilsnakk. Det vil si at de fikk en liten smekk på puselanken og beskjed om at det må du ikke gjøre igjen, lille venn. Når da samme person fortsetter med rutinebrudd (fancy for latskap), gikk jeg fram til vedkommende og snakket med dem på en ordentlig måte. Så dem inn i øya og sa med KLAR stemme at det der finner vi oss ikke i. SKJERP DEG, eller forlat byggningen.

Den samme strenge stemmen kommer fram i mine mørke tider, når eksamen nærmer seg og husarbeidet hoper seg opp. De negative tankene kommer snikende, prøver å fortelle meg at det er ikke noe vits mer, da kommer strenge-stemmen og sier at "DU KAN IKKE SITTE HER OG GJØRE INGENTING! KOM DEG OPP AV SENGA OG I DUSJEN, DU HAR HELE DAGEN FORAN DEG, GJØR NOE UT AV DET!".

Det hjelper, det hjelper meg å tenke slik. Jeg kommer meg opp om morran, jeg gjør det jeg må og "sånn går nu dagan".

Jeg har også hatt en god porsjon flaks i livet. Slå opp i ordboka på tjyvflaks og der bør det være et bilde av meg. Det har også hjulpet, men jeg ser heller på det som en bonus, ikke en grunn til at jeg er på vei opp fra bunnen. Jeg vil ikke si hva flaksen har gått ut på, for da kommer flere av de som leser dette til å tenke at "Det er derfor hun blir bedre, ikke fordi hun har kjempet seg opp fra bunnen. Hun har ikke vært særlig deprimert uansett, det kan jeg jo se, for hun ble jo bedrejegbliraldribra." <-- Kjenner du deg igjen i disse tankene?

Jeg vet at cluet er å snu tankene, jeg har gjort det, det hjelper.

Desverre er det en del andre ting jeg sliter med som jeg er usikker på hvordan jeg skal få bukt med, så det er ikke over enda. Jeg er ikke ovenpå, men det er stort sett bare det fysiske igjen nå, jeg skal tenke litt på det og se om jeg finner en løsning, for når jeg har kommet så langt så gir jeg meg ikke. Rastløshet, konsentrasjonsvansker og det å sove for mye er neste punkt på agendaen.

Jeg er klar.

Hvis noen vil vite mer om detaljene i min kamp mot depresjonen får dere veive med et flagg. Det jeg har skrevet her er bare toppen av isfjellet.

PS: Har aldri tatt en pille mot depresjon i hele mitt liv. Piller kan ikke fjerne de negative tankene. Lykkepiller kan gi energi, men du sitter fortsatt der og tenker at du vil dø. Da gir pillen deg energi til faktisk å gjennomføre tanken. Artig.

Kjempeflott at du klarer å mestre din egen depresjon så bra .

Tankene styrer alt vi gjør og å effektivt prøve å endre tankemøsteret kan gi bedre utsikter for de fleste.

Det er en hard jobb og faren for tilbakefall er enormt stor men det er definitivt mulig.

Men. Det er flere former for depresjoner og ved enkelte depresjoner (spesielt ved klinisk depresjon) er det mangler på viktige stoffer i hjernen (deriblant seretonin) som gjør en deprimert.

Da er det lite trolig at kun positivetanker kan kurere alt. Da kan medisiner være til stor hjelp. I tillegg til samtaleterapi.

Du som har studert dette har kanskje vært inne på dette med forskjellige typer depresjoner? Husker nemlig ikke helt hvordan alt hang sammen.

Angående det du nevner ved din familiesituasjon: Hadde jeg hatt familie som dreit i hvordan jeg hadde det og forventet full effekt hele tiden hadde jeg nok blitt lagt inn flere ganger enn jeg har vært.

Det er den dårlig samvittigheten for å aldri strekke til som sender meg langt ned i de dype daler hver gang.

Det du nevner med lykkepillen er faktisk litt sant.

Når man starter med lykkepillen så kommer man på vei opp av en depresjon. Det er den farligste fasen med tanke på selvmord.

Da blir man bedre og handlekraftig samtidig som de samme grusomme tankene henger igjen.

Det er derfor legene skulle vært mye flinkere med oppfølging av antideppressiva.

Jeg kan ikke bruke det mer for da blir jeg helt hyper istedet.

Sist jeg begynte på cipralex var jeg rimelig deprimert. Etter 14 dager løp jeg etter naboene (som jeg ikke kjente) når jeg gikk tur med Bessie fordi jeg MÅTTE ha noen å skravle med. Jeg inviterte omtrent alle jeg kjente hjem. skravla høl i huet på alle som kom å hentet barna sine, sto opp kl:05.00 om morgenen for å lage niste til mannen min og jeg fortalte alle hvor fantastisk cipralexen var og at jeg endelig var blitt frisk. Jeg hadde en million planer for fremtiden.

Det varte vel i 3 uker før jeg lå på sofaen og stirret i taket 24 timer i døgnet

[Hundepsyk]

Bessie: Jeg hører hva du sier. Jeg vet hva serotonin er og at det er viktig at man ikke har for lave nivåer for å klare seg i hverdagen. Jeg bør sikkert hatt piller, men jeg har valgt kognitiv terapi fordi det er mer permanent. Jeg er veldig for samtaleterapi og/eller gruppeterapi, og om man trenger piller for å komme seg dit så kjør på.

Poenget mitt er at pillene kan ikke snu den negative attribusjonen, pillene kan ikke endre dine egene livsregler eller lære deg å kjempe imot den mørke tiden.

Ja, jeg har studert psykologi, og vet du hva? Det nyeste innenfor forskning viser faktisk at lavt serotonin-nivå ikke FØRER TIL depresjon, lavt serotonin-nivå er et SYMPTOM på lik linje med de mørke tankene. Dersom man sitter inne og føler seg ******, ligger på sofaen og stirrer i veggen, sover dårlig fordi man grubler, så kommer serotonin-nivået til å synke. (Den eneste måten å få opp serotonin-nivået uten piller er å komme seg i aktivitet eller trene aktivt. Gå en tur eller begynne med en form for trening). Da jeg hørte det og leste det i flere pensum-bøker trodde jeg ikke på det, jeg trodde forskerne hadde røyka sopp hele dagen og skrevet ned noe tøv på et papir, og deretter sendt det inn som forskningsresultater.

Det som er greia er at man kan arve "dårlige gener" og slite med Serotonin-nivåer som synker for fort og øker for sakte, det er et eksempel, det kan også være omvendt, men da havner man ofte i kategorien manisk depressiv.

Serotonin styrer også søvnen, derfor sliter mange som er deprimert med lite eller for mye søvn. I tillegg viser mer og mer forskning at lavt serotonin-nivå er forbundet med SIDS (Sudden Infant Death Syndrome), eller krybbedød på norsk. Det har ikke så mye med at det er et for lavt serotonin-nivå i barnet, men at når barnet sover så synker nivået for fort.

På den ene siden av familien min finnes en del krybbedød, samt mye depresjon og et par tilfeller av "dårlige nerver". Det at familien min ikke så at jeg sleit når det var så mye dritt er en smule ironisk, men det førte jo bare til at jeg ikke gidda å prate med dem om det. Det var den første terapeuten min som måtte gjøre dem oppmerksom på at fra den ene siden har jeg fått ekspert-opplæring i å tenke negativt, mens fra den andre siden kommer det biologiske.

Depresjon er i hovedsak negative attribusjonsmønstre, I TILLEGG TIL alt det fysiske som er nevnt i symptom-listen her.

Jeg mener at klarer man å snu de mørke tankene, så har man kommet langt på vei.

Kognitiv terapi har høyest suksess-rate når det kommer til bekjempelsen av depresjon, IKKE piller, sier ikke det noe? Piller hjelper på, men det er ikke en løsning for de som lider av en depresjon. Maniske lidelser og andre, kraftigere, mentale lidelser kan man medisinere for å holde under sjakk, men depresjon kjemper man best mot med kognitiv terapi.

Desverre kan man ikke åpne sinnene til folk. De aller fleste unge deprimerte trenger en (alt for lang) periode til å tenke at de har det så fælt at ingen kan hjelpe, at ingen forstår dem, osv. Man kan fortelle dem at det er hjelp å få, men det sitter en liten jævel inni hodet dems og forteller dem at de ikke kan hjelpes. De som har vært deprimert hele livet sitt (de være seg 13 eller 100 år) sier ofte at de vet ikke hvordan de skal være glad, derfor kan de ikke ta imot hjelp fordi de er redde for å bli en annen enn den de er, de er redde for å miste seg selv. Noen vil veldig gjerne ha vekk de mørke tankene, men de vet ikke hva de går til og tror dermed at de blir til noe de ikke vil være (veldig vanlig i goth-/emo-/ metal-miljøer).

Jeg kan ikke si at jeg skulle ønske at jeg fikk terapi tidligere, for jeg var faktisk hos psykolog, men jeg var ikke klar for det. Jeg sa minst mulig og holdt det meste for meg selv.

Hva gjorde at jeg ble åpen for det? Jeg tror det var den oppturen jeg hadde etter skolen. Jeg så at jeg var i stand til å ha det bra og likevel være meg selv. Jeg begynte på universitetet og fikk desverre et ganske ille tilbakefall som vises på karakterene mine. Nå stilte jeg noe sterkere fordi jeg visste mer om depresjon og hva man kan gjøre med den. Jeg tok kontakt med studentrådgivninga og fastlege for å få hjelp, og hjelp fikk jeg. Det tok meg et godt år å komme dit jeg er i dag. Jeg trodde mange ganger at det ikke førte noen vei, men jeg holdt meg til teknikkene og rutinene, gikk på kurs og brukte det jeg lærte der. Det funker, det gjør faktisk det. Jeg er ikke helt i mål, og jeg er klar over at jeg kan få tilbakefall, men man er så bedre rustet mot den mørke tiden hvis man vet hva man kan gjøre for å kjempe imot uten piller.

[Symra&Pippin]

Takk Hundepsyk. Dette skal jeg skrive ut og vise til en jeg kjenner som jeg tror trenger akkurat disse ordene.