Gå til innhold
Hundesonen.no

Kjøp av valp/hund....


Linda Kristin

Recommended Posts

  • Svar 84
  • Created
  • Siste svar

Vi har forskjellige krav og ønsker om hundehold. Mange kjøper hund for å ha selskap og lar være å trene noen som helst form for lydighet. Dette er kanskje ikke det optimale for verken hund eller eier, men det er nå deres valg, og om det er en hund på 2kg eller en hund på 80 spiller vel ikke så stor rolle så lenge dem ikke er til fare for andre.

Jeg kjenner flere som har hunder med uvaner jeg ikke hadde orket å leve med uten å gjøre noe med det, men dem ser ikke på de som store problemer og da er det kanskje ikke så galt allikevel.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

At en hund går i elite er ikke noen garanti for at den er lydig i hverdagen. Det bare beviser at den kan utføre et bestemt program innenfor noen ringbånd. :lol:

We're screwed...

Mulig større er et dårlig ordvalg, men til og med små hunder kan være større enn man kan takle. Bare se på det til tider "dårlige" ryktet JRT har på seg. De krever mye, kan bli skikkelige " monsterbikkjer" og trenger en fast hånd. For noen er kanskje dette en større bikkje enn de takler.

Så jeg snakker ikke om størrelse i den mening man vanligvis tenker om størrelse.

I manko av bedre forklaring så må det kanskje formuleres slik??: Hvorfor skaffer folk seg hunderaser de ikke håndtere?

Nå kjenner ikke jeg JRT, men jeg nekter å tro at det er en rase som er forferdelig vanskelig - siden du bruker den som eksempel. Så når folk feiler på en hund som veier under ti kilo - for å inkludere flere småraser, er det ikke da kanskje snakk om mennesker som ville feilet uansett rase? Er det ikke enten det individet, kombinasjonen valp-eier, eller den personen som er problemet? Og ikke rasen per se?

Hvis eier ikke er klar over betydningen av å sette grenser, lære kontakt, innkalling og gå i bånd, ikke er konsekvent og driter seg ut på en del nybegynnerfeil - spiller det da noen rolle om det er en chi eller IW?

Så er ikke det du lurer på hvorfor det finnes dårlige hundeeiere, og om det skulle vært gjort noe for å gripe tak i og rettlede de som får valp på feil premiss eller manglende kunnskapsgrunnlag?

Selvfølgelig kan det også handle om feil rase, men ikke hver gang. Det er som de som får problemhund etter problemhund, gang på gang, selv om de bytter oppdretter og rase. Noen får aldri ok hunder, noen knekker aldri god hundeeier-koden - og noen tabber seg ut med den første, gjør en bedre jobb med den andre, og begynner å bli gode hundeeiere på den femte hunden.

Så for å svare på spørsmålet ditt: Hvorfor folk skaffer seg raser de ikke kan håndtere? I de aller fleste tilfellene vil jeg tro det er fordi de ikke VET at de ikke vil klare å håndtere dem, og da ikke bare fordi de ikke vet at rasen er krevende (400 raser på jord er ikke krevende, men det er problemhunder blant alle raser) - men at de ikke vet nok om hva som kreves i et godt hundehold.

Jeg tviler nemlig på at så mange tenker at de skal kjøpe seg en real utfordring som vil gi dem ti tøffe år.

Og oppi det hele har vi jo det som har vært forsøkt som en gjennomgangstone i denne diskusjonen: Definisjonen av godt hundehold varierer fra person til person, så de du mener har et problem er kanskje også selv storfornøyd med sin situasjon.

Lydighet er forskjellig fra "case to case" har jeg skjønt og jeg sier ikke at alle skal ha steinlydige hunder, men forventes det ikke av oss hundeeiere at vi har en viss kontroll på hundene våre?? Hvis vi setter andre hunder til side og tenker på alle ting vi møter på tur. Et barn? En katt? Er det greit at hunden kaster seg mot et barn f.eks? Uansett om det er en glipp?

Vel, selvfølgelig er ikke uønskede handlinger greit, det er jo implisitt.

Men poenget er jo at dine eksempler - som du senere i tråden sier er observert gjentatte ganger, det virket ikke slik innledningsvis - meget godt kan være eksempler på UHELL.

Og uhell kan ingen gardere seg mot. Du kan bli påkjørt av en bil som sklir på isen og ikke klarer å stoppe foran fotovergangsfeltet, du kan bli stukket ned av en desperat rusmisbruker som trenger penger, du kan stå i veien for noen som skal felle et tre i skogen, du kan våkne sekundet for sent til å komme deg i live ut av den brennende leiligheten, du kan glippe brødkniven og skjære deg i fingeren, du kan nyse så kraftig at du mister balansen og faller med hodet slått hardt i benkekanten - shit happens, og en kan aldri gardere seg mot alt. Målet må jo være å gjøre så godt en kan, og sørge for å ha et godt utgangspunkt. Derfor betaler vi forsikring i hue og ræva, derfor har vi brannalarm, derfor trener vi på innkalling og passering, derfor ser vi oss for før vi krysser gata, derfor har vi trafikkregler, derfor har vi kniv med rillet håndtak, derfor har vi brannstige ved soveromsvinduet.

Men å forlange perfeksjon i enhver situasjon, det er utopisk.

Og oppi det hele må vi dessverre forholde oss til dårlige hundeeiere - og fire millioner norske definisjoner av hva en god og dårlig hundeeier er. Enn så lenge er det ikke noe krav til norske hundeeiere før en valp skaffes, annet enn det som står om båndtvang, ikke være til sjenanse, aktsomhet og tilsvarende. Men det er ikke krav om dressurkurs, pedagogisk innsikt, etologisk kunnskap, eller noe.

Så for å kaste ballen tilbake til deg: Hvordan ønsker du at problemene du opplever skal håndteres? Og av hvem?

Jeg vet med meg selv at jeg ikke har på langtnær det som kreves for å eie en Borzoi, en berner, en st. berhard, en chi, en BC, ja det er mange raser som jeg ikke føler jeg har det som trenges.

Og jeg applauderer de som har det.

Fint at du har funnet en rase du føler du kan mestre - men jeg mener fremdeles at det vil komme (rimelig snart) en periode hvor valpen blir unghund, og ikke like perfekt som dere har det i dag.

Og for the record, så er jeg neppe den eneste her som lurer på hva faan jeg har valgt å ta i hus, og har øyeblikk hvor jeg skulle ønske jeg hadde en dyp fascinasjon for gullfisk i stedet.

Målestokken for en god hundeeier er ikke primært å ha en god innkalling og en fin lineføring - det er evnen til å improvisere og reagere effektivt i uforutsette situasjoner. Og siden vi skal forholde oss til individ med innfall og egenvilje, er det mange uforutsette situasjoner. Jeg har de daglig (i varierende grad - å filleriste og bite ihjel naboens kanin må ikke være eneste uforutsette situasjon, liksom), jeg vet ikke hva X'en vil gjøre 24/7/365.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

I manko av bedre forklaring så må det kanskje formuleres slik??: Hvorfor skaffer folk seg hunderaser de ikke håndtere?

Men hva er kravet ditt for at folk skal passere "håndteringskravet" da? At hunden aldri drar i båndet? At den aldri hopper? Aldri utagerer? Aldri skader en annnen hund? Hva? :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Oioioi, håper ingen her møter meg på tur med jentene i bånd, løs derimot er uproblematisk :rolleyes:

Jeg har da Blaze som alltid må være først.... og når det da er en hund forann nesen hennes så må hun skynte seg!! Samme om den hunden kommer mot oss eller går fra oss. Hun setter i Husky hyl og kaster seg i båndet og trekker som ett svin til dem er bak henne. Da er det greit.. Har ingen interesse av å hilse. Folk bryr hun seg ikke om når vi møter i bånd. Og løs så bare valser hun forbi både folk og fe.

Talli, hun prater, "SE MAMMA! EN HUND! OG EN MANN! Kan vi gå bort? Kan ikke vi gå bort? Vææææær så snill?!".

Så samme hvor godt hunden er trent så har vi alle våre problemer *ler* Mitt problem er faktisk å ha dyrene i bånd :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jepp, har man hunder som reagerer med glede og oppspilthet og kanskje drar i båndet, hopper opp i lufta en gang eller to og prater litt så har man forferdelige ulydige hunder som man ihvertfall ikke skulle hatt siden man ikke har kontroll på dem.

Og hvis hunden din ikke kommer når du roper på den en dag eller ber den om å gå ut til kjegla, ja da har du helt klart trådd over streken og burde tenke på å omplassere hunden til noen som får den til :lol:

At hunden aldri plager folk, aldri kunne bitt noen, fungerer utmerket der den er og eieren trives med den har ingenting å si...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har lest litt her nå å det er visst ymse syn på en normalt lydig hund.

Jeg ser egentlig litt for meg hva folk tenkte for ca 1 år siden hvor jeg var ute på tur langs gangfeltet utenfor noen boligblokker med tervfrøkna i huset som da akkurat hadde fått løpetid.. Hvor hun får øye på en mann på en balkong å det tar fullstendig av for henne.. hun hyla og skreik, hoppet , dro og klatra å var riv ruskende idiot..aldri sett henne sånn før.. jeg kjefter å ber henne kutte ut noe som bare får det helvetes dyret til å skrike enda mer... Å jeg skal love deg vi fikk oppmerksomhet av mannen som "startet" det hele..å det var andre leiligheter som plutselig hadde nyfikne folk i vinduet også..

Jeg selv var rimelig svett av sinne i topplokket å hadde vel en smule lyst til å "denge" henne litt, men jo mer jeg ba henne gi ****, noe som vanligvis er mer enn nok, jo galere blei hun... Folk tenkte nok at jeg hadde null kontroll, og andre trudde nok at jeg var problemet som var slem mot bikkja..siden hun hyla sånn..

Jeg fant ut at det beste der og da var å bare gå, dra henne med seg mens hun rasa rundt i båndet og var sinnsyk i øyeblikket, å snakke til henne var dødfødt...

Det var en uheldig episode det som jeg fortsatt ikke skjønner noe av, men det er kanskje noe å tenke på at folk kan ha normalt lydige hunder til vanlig , men at alle har noen episoder i et hundeliv som de kanskje ikke er så stolte av, men som ikke er et problem..og at man rett å slett møtte de på en dårlig dag..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hmm, ser jo her at jeg er en bedriten hundeeier som har valgt heeelt feil rase, tydeligvis :rolleyes:

Lillemann både bjeffer, drar, hopper og går totalt amok når vi ser andre hunder, om jeg ikke er rask nok til å avlede han..

men saken er den at lillemann er usikker han, og derfor oppfører han seg som han gjør, og at han er usikker er nok noe de fleste ikke klarer å se, alt de ser er en "ulydig" gal hund som ser ut som den har lyst å spise både hunden dems og dem selv..

Også har jeg jo eldstemann da, han er ganske så lydig(etter mitt syn hvertfall), men når lillemann setter igang så vil ofte king hive seg med i galskapen, han har erfart det at jeg har rett og slett ikke tid til å bry meg med hans tull, for jeg er opptatt med lillemann, og dermed kan han tillate seg sånt..

Så om man møter oss på en dårlig dag, hvor en fremmed hund kanskje kommer plutselig rundt en sving eller noe, og jeg ikke rekker å avlede lillemann, så kan man få oppleve et voldsomt show, hunder som bjeffer, hopper, drar, og en stk eier som prøver å holde de igjen og gå videre, med det resultat at jeg kanskje både snubler i dem, surrer meg fast i bånd, sklir på et glatt isområde av plutselige rykk etc..

Og da er det snakk om sheltier på en samlet vekt av ca 15kg :)

Og tro meg, vi jobber med dette, men det tar tiiiiiiiid, og hundene er ikke generelt ulydige ellers.. King f.eks er lydigere løs, han bryr seg ikke om folk, syklister, ber jeg han om å stoppe eller komme så gjør han det selvom det er andre hunder rundt oss etc..

Så man bør ikke dømme folk nordenom og hjem utifra det lille man ser på en passering som tar noen få sekunder..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sitter på jobb og rekker ikke lese hele tråden, men vil gjerne legge meg til lista til trådstarter... :)

7. Hu som ser ut som hun driter i hva bikkja driver med (det gjør hun også, sålenge det er femten cm fra hennes legg og avledning er for sent uansett), der den henger i halsbåndet og hyler etter hunden min som bare sprang bort og ville hilse.... Jaggu meg slapp hun den andre bikkja si bort til min hund. Å ja, den ville visst leke, den.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Tok bilder i dag, med tanke på dagboken, og innså at det ikke er noe nytt å melde, utover ny frisyre. Spanielørene måtte vike i varmen. Nyfrisert Edeward i solnedgang   
    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...