Hunder som passer på deres syke eier

[Heidihj]

Jeg ble operert i hofta på fredag, og nå går jeg rundt hjemme med smerter og krykker. Jeg har derfor ikke mulighet selv til å gå turer med Elwira, men det tar mamma seg av nå.

Det jeg syns er så utrolig er Elwiras oppførsel. Hun er med meg konstant nå. Hun ligger ved siden av meg og da helst inntil det vonde beinet. Om hun ikke gjør det ligger hun i samme rom som der jeg befinner meg, med hodet vendt mot meg og følger meg. Hun reagerer også på alle som kommer på besøk, og kommer de litt for nærme meg kommer hun mellom (noe hun absolutt ikke gjør til vanlig). Meg i trapper er hun også veldig redd for. Hun bjeffer og er kjempe engstelig når jeg går ned og opp.

Noen som har lignende historier?

[Stine Pernille]

Jepp. Ace skulle kontrollere alt og alle, og stod parat som vakt over både hus og eier. Dette var i en periode eg var psykisk langt nede. Når eg ble bedre, forsvant alle "nykkene".

[puzn81]

Jeg gikk meg på en psykisk smell for to år siden, var skikkelig langt nede å viste ikke helt hva jeg skulle gjøre med meg selv. Etter en god del samtaler med lege å slik ble jeg satt på antidepresive middler, men de funka dårlig.

Jeg gikk turer med Fido, men følte ingen glede over det (desverre), det ble ren plikt.

Sommeren før dette skjedde hadde jeg å Fido øvd en del på "fetsh" (lløp og hent manøveren), men når sommeren var over å jobben kalte så ble det ikke mye tid til å ta en runde med dette så ofte.

Fido hadde sine plasser han slappet av på når vi var inne, å han er jo halvt labrador, så det ble nok mer avslapping enn aktivitet inne på den tiden, for vi var flinke til å "tusse" oss ut ute :-)

Det første jeg merket med Fido, det var vel en ukestid før jeg ble sykemeldt var at han oftere og oftere kom å la seg ved føttene mine. Å der snorket han på timesvis. Før han gikk unna så satte han seg opp, kikket på meg å la hodet noen sekunder på kne, lår, hånd før han gikk. På lange dager der jeg satt i en stol inne på tvstua (uten tven på vel og merke) så kunne han stikke hode inn døra, se på meg en stund å så gikk han å la seg en eller annen plass, dette gjorde han flere ganger, selv om han hadde vært ute å sprunget å fått letta på "trykket". Om det er bare min villeste fantasi eller om det er tilfelle vet jeg ikke, men han virket veldig bekymret faktisk å skulle liksom passe på meg. Til slutt tror jeg bekymringen ble for stor. En dag vi var ute på ett jorde der han skulle få løpt av seg litt så løp han en runde, kom tilbake, satte seg ned forran meg å "mumlet" som jeg kaller det, å der satt han til jeg begynte å gå sammen med ham innover skogen. Når vi kom hjem vant jeg nesten ikke å sette meg ned før han faktisk hadde funnet den gamle tennisballen sin, kom inn på stua å satte seg med den i munnen å kikket på meg, la til slutt ballen i fanget mitt å gikk mot ytterdøra.

Han ble min vei ut av depresjonene. Min medisin. Å jeg er han evig takknemlig. *Lille-vennen-til-mamman-sin-som-mamma-er-så-utrolig-glad-i*

[Tyfonia]

Å, så fantastiske historier

[jaktlykke]

I mars 2007 ble jeg ryggoperert. Var skikkelig dårlig før den tid og kunne på det lengste gå 50 m før jeg måtte ned på gulvet i fosterstilling med tårene rennende i strie strømmer.

Å gå til toalettet var et dagsverk. Jeg gikk fra full aktivitet til 0 i løpet av meget kort tid og hundene stakkars (jeg hadde tre stykker på den tiden) ble helt underernært på frisk luft og aktivitet.

Men de tilpassa seg - det var aldri et knyst å høre fra dem. Dersom jeg lå i fosterstilling på gulvet så var de der med engang og krølla seg rundt meg. Aika rundt hodet mitt, Sonny bak ryggen min og Amigo foran magen min. Sånn lå de musestille og bare passa på meg.

Dersom sambo hadde glemt å ta hundene ut om morningen så ble de værende inne helt til han kom tilbake fra jobb. Dvs. de hadde da altså ikke fått tisse siden kvelden før Men ikke en lyd. Helt stille og rolig lå de på soverommet sammen med meg og skjønte tydeligvis at jeg ikke hadde sjans i havet til å komme meg ut av senga.

Så ja - de forstår mer enn du aner og du all verden så de trøstet meg i den perioden. Bare ved sitt blotte nærvær gjorde de godt langt inn i sjelen.

[tulip]

Forrige helg hadde jeg nådd toppen på en skikkelig stygg forkjølelse, og vasa rundt med feber, tette bronkier og rennende nese. Skulle ut på skogstur på formiddagen med gubben (å jippi, langline og ingen valpis ) men vi kom ikke lange biten før jeg fikk et hosteanfall uten like, spydde slim på slutten. Gubben ser på meg, sukker, senker hodet og snur hjemover.... Prøver å få ham med meg videre inn i skogen, men gutten sto sta med nesa vendt hjem! Så vi tusla hjem, der han legger seg med et sukk i sofaen sin, og mer hørte jeg ikke fra den kanten den dagen. Det var såvidt jeg fikk ham med ut på tissetur på kvelden, han så på meg som om han trodde jeg skulle droppe død i gangen..

[Heidihj]

Virkelig søte historier

Hundene er virkelig til stor hjelp når man er dårlig! Fantastiske vesner

[MariaN]

Diesel lå på badegulvet ved siden av meg når jeg kom hjem fra byen og måtte spy her ei helg

Når jeg er lei meg kommer han og skal koooose.. Er jeg syk ligger han i senga mi, og mannfolket kan sitte i sofaen med en stor biff i hånda uten at Diesel reagerer. Egentlig er han bare ekstremt mammadalt så jeg tror ikke noen sykdom forandrer at han er i hælene mine 24/7 Neida. jeg ser han forandrer seg når jeg er syk/lei meg. Og da skal han gjerne kose i ansiktet.

Hunden til ei venninne merker det på henne før hun fikk epilepsianfall.

[PsychoLynx]

Har vel en del historier om Buffy ang dette, men lar de være denne gangen.. Men vil bare nevne katten min.

I sommer/høst begynte jeg å slite veldig mye med mage, syre osv. Og Psycho begynte samtidig å klenge noe veldig. LIgge oppå meg, skal ha kos, vil ikke gi seg osv. Da det var på det værste, så ble jeg ikke kvitt katta.

Nå har han vært rolig noen dager, men da jeg idag kom hjem fra sykehuset med en slange i nesa (skal måle syrenivå i 24 t), så sitter han pal igjen. Henger oppå meg, slår meg på nesen, ser på meg, tråkker og skal ha kos.

HElt tydelig at han merker det er noe i gjere altså!

Og når jeg sleit mest i forbindelse med samlivsbrudd før, så kom Psycho tuslende når jeg satt ved pc bordet. Stilte seg opp mellom meg og tastaturet, og bare stoooood der. Så jeg plantet nesa ned i pelsen hans, og bare snuste inn beroligende Psycho-lukt. Og når jeg sluttet å gråte, så tuslet han vekk igjen. Herlige katten min!

[Tyfonia]

For en fantastisk katt du har

[PsychoLynx]

For en fantastisk katt du har

Ja, Psycho hadde jeg ikke byttet ut for alt i verden!!

[Poter]

Hvis jeg har vondt i magen, kommer katten og legger seg på magen og maaaaler. Han gjør det med andre vondt`er også, muskelsmerter sår etc. Også på besøkende.

Coyote, vår andre aussie, som desverre ikke bor her nå mer, var veldig herlig på dette her. Jeg ble utbrent for snart to år siden og sov mye. Coyote kunne ligge sammen med meg i sofaen i timesvis, under pleddet. Var jeg på vei mot sofaen, kom han og spratt opp. Han var ikke vanskelig å be om å komme opp heller, det var mer slik at han insisterte. Der kunne han bare ligge og ligge og ligge og være varm og god.

For rundt to år siden fikk pappa hjerteinfarkt. Når samboeren hans kom hit til byen for å besøke ham på sykehuset, overnattet hun hos oss. Med en gang hun kom inn og satte seg, gikk Coyote rolig bort til henne og la hodet sitt i fanget hennes. Der ble han sittende lenge. Vanligvis brydde han seg ikke så mye om henne. Når da pappa ble skrevet ut fra sykehuset bodde han hos oss noen dager. Coyote var ved ham hele tiden. Lå på gulvet nedenfor der han satt, la hodet sitt på fanget hans, ville gjerne opp og ligge ved siden av ham, sov utenfor soverommet hans og var ofte innom han for å sjekke. Katten var også mye på pappa da. La seg i fanget, ville slikke på armen hvor veneflonen hadde vært osv.

Coyote tror jeg nesten har en egen sans for slikt. Han er helt herlig, gir mye omsorg og virker å bry seg. En av nevøene våre var tidligere veldig redd for hunder. Når da Arn og Brimi løp rundt og lekte som noen gale, stilte Coyote seg med bredsiden til nevøen og skjermet ham. Der stod han helt rolig og lot nevøen klappe seg. Nå har nevøen vår kommet over hundeskrekken og har fått egen hund

Ellers ute på tur har Coyote vært veldig å skulle passe på meg. Før jeg ble sykemeldt merket jeg ikke noe spesielt til det, men etter at jeg ble det og kanskje spesielt på dårlige dager, var han ekstra beskyttende. Kom det folk bort til meg stilte han seg mellom meg og dem og løshunder jaget han bort. Virkelig min egen personlige bodyguard!

[Raksha]

Rexie var alltid slik, da jeg lå med lungebetennelse lå hun pal i senga mi, mamma måtte tvinge henne med seg ut. Hun passet på meg uansett, hun. Da mamma spjæra leggbeinet på langs (aking er farlig) og måtte humpe rundt på krykker i seks uker, så var Rexie der, og nektet å forlate hennes side. Bror og stefar prøvde å få med seg bikkja på tur, men ikke pokker, etter 100 meter så snudde hun, konsekvent.

Rikke prøvde alltid å muntre meg opp om det var no gal, gjorde seg til, pratet, gjorde triks, alt mulig for å få meg til å le - funka det ikke, så la hun seg bare intill meg og bare var der. Hele tiden.

Aro kom og la en labb på hver side av skuldrene mine og la halsen intill kinnet mitt og bare stod der, og lot meg gråte i pelsen hans når det var noe... Han var god å ha da jeg mista Rikke.

Knøttis kom og la seg klin inntil halsen min, oppå brystet og lå der, eller stilte seg opp på skrivebordet foran meg og bare stod der til ting var "greit" igjen...

Fyh som jeg savner dem.

Krokkis er bare teit hun.

[Poter]

Fyh som jeg savner dem.

Krokkis er bare teit hun.

Det kan jeg tenke meg du gjør... Kanskje den sorte lærer seg etter hvert hun også. Arn blir bare mer og mer omsorgsfull han også.

[Raksha]

Det kan jeg tenke meg du gjør... Kanskje den sorte lærer seg etter hvert hun også. Arn blir bare mer og mer omsorgsfull han også.

Hun gjør nok det - hun er veeeeldig god å få meg til å le og veldig god til å kose når hun vil.

[Inustaff]

Jeg hadde vært på stranden en gang for mange mange år siden og badet..Jeg skar meg skikkelig i foten i vannet,og så var det en times gåtur hjem som jeg ikke kunne slippe unna gåturen da jeg ikke hadde busspenger.For jeg hadde planlagt å gå hjem.Hunden hadde kjemperespekt for at jeg måtte gå utrolig seint,og gikk å kikket på meg og hadde kontakt hele veien.Ble stolt av han da!

[MetteOgBeatrix]

Vrikket foten min kraftig i går da jeg var på tur med hunden.. Hun var i lek med en annen hund da det skjedde men skjønte raskt at leken måtte avsluttes da jeg måtte til legevakten for å ta røntgen.. I det siste har jeg hatt problemer med å kalle henne inn/roe henne ned etter lek med andre hunder men i går var hun lydig og flink.. Da jeg ventet på sambo som skulle hente meg var hun rolig og fin, satt og tittet på meg med store øyne..

I dag er jeg hjemme på sofaen, halter og hinker rundt.. holder meg for det meste på sofaen med foten høyt. Vofsen holder seg i nærheten hele tiden, og er borte og "sjekker" inni mellom. Går jeg noen steder er hun der med en gang, går ikke i veien men tusler ved siden av meg og passer på at alt går bra, tror jeg ;-)

Er første (og forhåpentligvis siste) gang jeg har skadet meg siden jeg fikk henne.. og er stolt over henne, hvor snill og omsorgsfull hun virker..

Nå håper jeg bare at foten blir bedre raskt sånn at vi kan gå tur igjen!

[Peers]

Å, det er så koselig med sånne historier, jeg ble spesielt rørt av kattene til Psycholynx, Coyote til Lone og de tidligere hundene til Raksha

[Huldra]

Nope. Mine hunder (Casper og Tulla) har aldri vist medfølelse ovenfor meg, verken når jeg har vært syk eller trist eller stresset eller når jeg har hatt travle eksamensperioder. De er/var som vanlig; krever sitt og de duller ikke med meg i det hele tatt. Hvis jeg av en eller annen grunn syns noe er trist, og kanskje gråter litt, så går/gikk de heller lengre bort enn å komme til meg. Og hvis jeg roper og vil grave fjeset i pelsen, så kom(mer) de i alle fall ikke. Kjipe bikkjer..

Aynï aner jeg ikke hvordan er på det punktet enda, men det kan godt hende hun er en sånn "trøster". Hvis hun gidder da..

[Shilamon]

Det bor mer i disse dyrene våre enn vi ofte gir dem credit for.

I høst så trakk jeg visdomstannen min, den satt helt nede i tannkjøttet så jeg måtte både kutte og skrape= jeg hadde vannvittig vondt og så etterhvert ut som en oppblåst ballong på høyre side av ansiktet. Jeg knasket smertestillende så det sto etter men alikevel hadde jeg så vondt at det eneste jeg fikk til var å ligge i senga å sove.

Den ene dagen toppet det seg og selv om jeg sjeldent gråter hadde jeg ikke sjangs til å holde tårene tilbake denne dagen. De rant i strie strømmer og jeg hulket som bare det av smertene.

Rex er en rolig og bedagelig herremann som godt kan ligge hele dagen i stolen sin uten å mase, og han vet at sengen er fy-fy område.

Når dette gråteanfallet kom derimot nølte han ikke ett sekund, han spratt opp i sengen og la seg tett inntil sine gråtende eier. Han så på meg og lurte virkelig på hvorfor jeg bar meg sånn. Han dyttet forsiktig borti meg med snuten og labbene for så å begynne å slikke opp tårer og snør, med en "så, så jeg skal passe på deg" mine. Da jeg omsider roet meg og for det meste begynte å le av min gode hund trakk han seg tilbake til stolen sin (som står ved sengeenden min), men han holdt fortsatt en labb på meg og hodet i senga. Da tårene begynte igjen var han straks tilbake og koste på så godt han kunne med nærhet og opptrøk av tårer og snørr. Gode hunden

Nei disse vofsene våre er gode å ha i harde tider.

[Tapper]

Holdt på å begynne å gråte av alle disse historiene

Jeg har ikke vært orntlig skadet fysisk mens jeg har hatt Tapper, så jeg vet ikke hvordan han er da. Men de gangene jeg er i veldig dårlig humør og veldig nedstemt og trist, så virker det egentlig ikke som om han legger merke til det i det hele tatt. Han oppfører seg som vanlig han . Han kommer og koser, men han blir ikke der hos meg så lenge som jeg skulle ønske alltid, han stikker og legger seg en annen plass når han er lei. Og de gangene jeg ikke orker å kose med han engang, så står han bare å ser på meg, men det gjør han uansett når jeg gjør det, uansett sinnsstemning.

Men godt å høre at jeg ikke er den eneste med "ufølsom" hund <_<

[Aussieglis]

Merket tidlig at My er veldig oppmerksom på humøret og formen min. Jeg sliter litt med diverse greier som ikke er så interessant å høre om, og My merker helt klart når jeg har de ille periodene mine.

Når hun var 5-6mnd gammel husker jeg en epiosde hvor jeg hadde hatt en kjip krangel med samboeren min eller noe sånt, og var helt på bunnen av det hele. My lå utenfor soveromsdøra mens jeg lå i senga og gråt, og det tok ikke lange tiden før jeg hørte skraping på døra... Når jeg slapp henne inn var hun så rolig og hadde et så mildt uttrykk, og virket så beroligende. Hun skulle absolutt ligge tett inntil meg i senga, og hun snudde seg titt og stadig for å slikke vekk tårene mine..

Nå virker det som om hun leser meg enda bedre, for hun kommer meg nesten i forkjøpet og prøver å være der så raskt som mulig for meg når hun merker at jeg er nedfor.. Det er skikkelig snålt, hun kommer som en pil og har det milde ansiktet sitt og den utrolig rolige måten å være på. Og den slikkingen i øynene... Dulling vil jeg nesten kalle det.

[Poter]

Merket tidlig at My er veldig oppmerksom på humøret og formen min. Jeg sliter litt med diverse greier som ikke er så interessant å høre om, og My merker helt klart når jeg har de ille periodene mine.

Når hun var 5-6mnd gammel husker jeg en epiosde hvor jeg hadde hatt en kjip krangel med samboeren min eller noe sånt, og var helt på bunnen av det hele. My lå utenfor soveromsdøra mens jeg lå i senga og gråt, og det tok ikke lange tiden før jeg hørte skraping på døra... Når jeg slapp henne inn var hun så rolig og hadde et så mildt uttrykk, og virket så beroligende. Hun skulle absolutt ligge tett inntil meg i senga, og hun snudde seg titt og stadig for å slikke vekk tårene mine..

Nå virker det som om hun leser meg enda bedre, for hun kommer meg nesten i forkjøpet og prøver å være der så raskt som mulig for meg når hun merker at jeg er nedfor.. Det er skikkelig snålt, hun kommer som en pil og har det milde ansiktet sitt og den utrolig rolige måten å være på. Og den slikkingen i øynene... Dulling vil jeg nesten kalle det.

Så rørende å lese! Brimi (Mys onkel) var også sånn...

[Aussieglis]

Ja det er rørende - men tror kanskje det har en kjedelig side ved seg også, f.eks at hun skal "passe på" meg når vi er ute og jeg er i dårlig form. Var Brimi også sånn?

Her om dagen gikk vi tur i halvsvime i en lysløype etter jeg hadde vært hos tannlegen, og da skulle hun varsle på ALT - til og med unger. Og My har aldri gjort noe sånt før.. Hun har jo varslet på folk, men unger er noe helt annet. Nå var alt som rørte på seg en potensiell fare for meg, og hun måtte si ifra til dem at de måtte holde seg på avstand.

Og jeg er nokså sikker på at det kom av min crappy form, for vi har jo gått der flere ganger samme uke liksom og da var hun bare hæppi og helt normal... Da må jeg jobbe for at hun ikke skal hoppe på folk vi passerer liksom!

Hundene våre er nok flinkere til å lese oss enn vi er selv innimellom tror jeg. Og jeg ville ikke vært foruten dem for alt i verden uansett hva det gjelder. Besteste hundene som gjør livet verdt å våkne til

EDIT: Jeg føler liksom at My ikke er spesielt "seriøs" eller "alvorlig" av seg - men når jeg er i dårlig form så blir hun liksom 2 år eldre på en måte.. Som om hun føler at hun må ta i et tak for meg og være der for meg.

[Poter]

Ja det er rørende - men tror kanskje det har en kjedelig side ved seg også, f.eks at hun skal "passe på" meg når vi er ute og jeg er i dårlig form.

Her om dagen gikk vi tur i halvsvime i en lysløype etter jeg hadde vært hos tannlegen, og da skulle hun varsle på ALT - til og med unger. Og My har aldri gjort noe sånt før.. Hun har jo varslet på folk, men unger er noe helt annet. Nå var alt som rørte på seg en potensiell fare for meg, og hun måtte si ifra til dem at de måtte holde seg på avstand.

Og jeg er nokså sikker på at det kom av min crappy form, for vi har jo gått der flere ganger samme uke liksom og da var hun bare hæppi og helt normal... Da må jeg jobbe for at hun ikke skal hoppe på folk vi passerer liksom!

Hundene våre er nok flinkere til å lese oss enn vi er selv innimellom tror jeg. Og jeg ville ikke vært foruten dem for alt i verden uansett hva det gjelder. Besteste hundene som gjør livet verdt å våkne til

Merker også det med Arn, så det har nok helt klart en bakside ved seg også. Et klokt hode sa en gang at ingen egenskaper er udelt negative eller udelt positive. For dem er det nok en slevfølge at de skal passe på mor når hun ikke er helt i form, det blir samme sak som å slikke tårer og ligge ved siden av når man er inne, det... Men, ja, litt mer plagsomt for oss utendørs!