Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvordan lære en hund å TYGGE


PsychoLynx

Recommended Posts

Er det noen gode forslag der ute for å lære hunden å TYGGE maten skikkelig?

Bridie er av den typen som mener at så lenge maten er liten nok til å svelges (eller iallefall at vi kan gjøre et forsøk på å svelge) så har hu tygget nok. Dette resulterer da som regel i at ting setter seg fast i halsen, og bikkja bryter seg skikkelig for å få det opp igjen, eller at man må hjelpe hu. Går det ned, og ikke løser seg opp i magen innen rimelig tid, så kommer det opp igjen istedet.

Av denne grunn at jeg måtte slutte å gi Bridie oksehaler (setter i halsen), bein av store typer (de blir liggende i magen i 1,5 døgn før de kommer opp igjen) osv.

Er det noen måte å lære henne til å TYGGE skikkelig?

Hun får alltid maten sin servert i en diger frossen kladd ute. (vom og hundemat). Så her burde hun jo lære å tygge egentlig. Det går greit med vogh, for den "smuldrer" jo opp i magen når den blir ting, men feks biff, det kommer opp igjen ganske fort fordi hu ikke tygger det smått nok.

Tips? Eller må jeg bare innse at skal hun få biff o.l må jeg dele det til henne, samt at hun ikke kan få bein...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tjaaa, det jeg har hørt bli anbefalt er å gi hundene bein av størrelse slik at de er nødt å tygge på det og dermed ut fra det lære seg å tygge, men hadde samme problemet med Brimi og tviler på at han hadde lært seg det etter å ha hatt flere episoder med å hive i seg store biter... Likevel, de gangene han fikk store bein med kjøtt på, ikke kylling vel og merke, så tygde og gnagde han godt. Men, ja, vanskelig... her snakker vi jo om hunder som gjerne kan gulpe i seg meterlang tarm eller ei svær, gammel juleribbe :whistle:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nettopp Lone... Bridie HAR jo fått digre bein, men hu klarer jo å bite av store biter på dem også, også svelger hu dem... Og siden hun ikke kobler dette med å ikke tygge med noe negativt (ergo spy x antall timer senere) så vil hun vel heller aldri lære at det er negativt å ikke tygge skikkelig. Og åssen skal man DA kunne lære dem det? :whistle:

Edit: Legge til litt...

Det er jo ikke sånn at man kan gå inn å straffe hunden for å ikke tygge, være seg "ta i den" eller fjerne det den tygger på, for da vil den mest sannsynlig bare spise fortere og fortere..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hold i ene delen av beinet og kun la det stikke ut en såpass stor del at hunden må gnage av. Om det var forståelig?

Noen hunder lærer aldri å tygge og gnage ordentlig i min erfaring, og er nødt til å ha hjelp til å tygge av i riktige biter. Töddel var en sluker, og Charlie lært seg av med tyggingen faktisk (han er blitt en sulten rakker etter at ballene røk).

Seriøst, Töddel svelget en hel halv høne en gang. Det gapet hans var svært!

Charlie spyr også opp om han sluker for store biter, og kan få rennaræv om han spiser for mye og for store biter med bein.

Fra nå av skal jeg holde beinet og sørge for at han bare så tilgang til så liten stubb at det ikke blir noe problem. Så får jeg heler pælme den siste lille biten jeg sitter igjen med.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hampus er også en grådig liten fyr.

Men kun med for / små godbiter.

Får han bein med litt str, griseører og andre tyggebein, ja da tygger han fint som bare det.

Til mat får han V&H til frokost, tint, som forsvinner på null tid.

Men den bekymrer meg ikke, da konsistensen er bløt og den ikke sveller i magen.

Han fungerer ikke på kun V&H, da er han sulten konstant, så til kvelds får han Proplan tørrfor.

Enkelte kvelder tygger han ikke en eneste bit høres det ut som.

Ingen konsekvenser, han setter det ikke i halsen eller spyr.

Men jeg tenker mere på at bitene faktisk kommer hele nede i magen og konsekvensene dette KAN gi.

Så pr i dag vanner jeg tørrforet litt til han, mens Shibaen som bruker 4-5 ganger så lang tid med alle måltider spiser sitt tørt da han ikke liker det vannet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når det kommer til tørrfor eller andre ting jeg VET blir myke eller løser seg opp i magen, så bryr jeg meg ikke med Bridie. Det værste som har kommet opp igjen der er litt for store tyggebein biter.

Det er værre med andre ting som bruker lenger tid på å fordøyes. Som reine bein. Har hu svelget for store biff biter, så kommer det som regel opp igjen ganske fort, for å si det sånn. men dustebikkja kunne jo godt TYGGE store ting da.

Saker som tørrfor, godbiter, kjeks osv bryr jeg meg ikke om at hu ikke tygger :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det der har jeg følelsen av er en medfødt greie.. Her er flat-tomsingen en sirlig liten tygger, alt tygges omhyggelig før det svelges - men lille basenji derimot - grådigheten lenge leve sier nå jeg! Her har jeg rett som det er anledning til å frenetisk forsøke å huske detaljer rundt uhm.. hva heter den - "Heimlich" manøveren for hunder (? Er ikke akkurat det det heter, men den er veldig heimlich for meg for jeg husker aldri helt åssen det er) mens lille basenji ser ut som hun holder på å kveles. Så langt har jeg sluppet unna forsøket med han der heimlich, har holdt med "grav og fisk"-teknikken hittil. Men det er noe dritt det der altså. Alternativet er som nevnt ovenfor å regelrett sitte å holde på beinet feks for å hindre sluking, noe jeg pleide å gjøre innimellom (tidkrevende greier det der, men veldig koselig syntes jeg.. lille basenji syntes nok ikke det for hun vil helst ha all mat innabords øyeblikkelig hun). Nå har lille basenji etterhvert dårlig med tenner og de som er der, er liksom ikke noe å rope hurra for så det blir ikke til at hun får sånn "kosemat" lenger desverre.

Forrige bisken vår, Pippen schäferblanding, var helt skrekkelig med sin grådighet og svært vide matdefinisjon ("får man det forbi drøvelen så er det pr definisjon mat") men hun hadde vel nærmest et "Charlie-gap"! Flattene vi hadde før der igjen, var den ene tygger og den andre sluker - så jeg opprettholder min teori om at det der er medfødt mer eller mindre. Tror ikke man kan lære dem av med det..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det der har jeg følelsen av er en medfødt greie.. Her er flat-tomsingen en sirlig liten tygger, alt tygges omhyggelig før det svelges - men lille basenji derimot - grådigheten lenge leve sier nå jeg! Her har jeg rett som det er anledning til å frenetisk forsøke å huske detaljer rundt uhm.. hva heter den - "Heimlich" manøveren for hunder (? Er ikke akkurat det det heter, men den er veldig heimlich for meg for jeg husker aldri helt åssen det er) mens lille basenji ser ut som hun holder på å kveles. Så langt har jeg sluppet unna forsøket med han der heimlich, har holdt med "grav og fisk"-teknikken hittil. Men det er noe dritt det der altså. Alternativet er som nevnt ovenfor å regelrett sitte å holde på beinet feks for å hindre sluking, noe jeg pleide å gjøre innimellom (tidkrevende greier det der, men veldig koselig syntes jeg.. lille basenji syntes nok ikke det for hun vil helst ha all mat innabords øyeblikkelig hun). Nå har lille basenji etterhvert dårlig med tenner og de som er der, er liksom ikke noe å rope hurra for så det blir ikke til at hun får sånn "kosemat" lenger desverre.

Forrige bisken vår, Pippen schäferblanding, var helt skrekkelig med sin grådighet og svært vide matdefinisjon ("får man det forbi drøvelen så er det pr definisjon mat") men hun hadde vel nærmest et "Charlie-gap"! Flattene vi hadde før der igjen, var den ene tygger og den andre sluker - så jeg opprettholder min teori om at det der er medfødt mer eller mindre. Tror ikke man kan lære dem av med det..

:)

du skriver så bra!

;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Slukere kommer i alle størrelser og fasonger. Min eldste sloughi, Azaar, er veldig fiiin på det, så han spytter ut maten hvis jeg gir ham for store biter. Det vil si, han tar med seg bein på stua og gnager dem i seg, men en kule Vom & Hundemat på størrelse med en plomme vil han stort sett alltid spytte på gulvet. Og for å gjøre det hele komplett, så snur han rompa til og går bort i ren protest. Det er et sant ******* å fôre ham samtidig med Bahij, som helst tar en halvkilo V&H om gangen...

Men det verste jeg vet, er å forsøke å fôre Azaar samtidig som ei venninnes italienske mynder er på besøk. Iggiser veier omlag 5 kilo, så de er et stykke mindre enn Azaar (han veier 27 kg). Men eldste-iggisen, tippoldemor Sasha, er en Tasmansk StøvsugerDjevel i forkledning. Jeg sverger, hun kan omtrent strekke kjeven ut av ledd sånn som slanger gjør når de sluker byttet!

Der står de da på geledd: tre sloughis og en håndfull iggiser. Det vil si, tre sloughis står, mens en håndfull iggiser spretter opp og ned som noen ADHD-gærninger på speed. Og jeg deler ut mat fra hånda, for ellers er det bare én hund som får noe, nemlig Sasha. Så da er det "en til Azaar, en til Bahij, en til Djilal, en til Gloria, en til Esso, en til Easy, osv osv. Og så kommer jeg til Sasha, og da må jeg passe fingrene mine...

Jeg forsøker stadig å få i Azaar littegranne større biter enn han helst vil ha (det han helst vil ha, er nemlig biter i klinkekulestørrelse), men det fører ofte til at han slipper biten på gulvet. Og da er selvfølgelig Sasha der og støvsuger gulvet. Svopp! Og så får alle de andre hver sin bit i riktig rekkefølge imens.

Men av og til skjer det jo at noen biter av "normal" sloughistørrelse ramler i gulvet. Og Sasha, hun er seff øyeblikkelig over biten. Én gang da dette skjedde, fikk hun tak i en feit kjøttbit på størrelse med en liten knyttneve. Burde være umulig for en iggis å få i seg, så jeg kastet meg ikke over henne for å ta den fra henne. Men det tok henne omtrent 0,001 nanosekund å SVELGE hele biten - uten tygging! Hun bare snudde den i kjeften 2-3 ganger, og ned gikk den på høykant.

Jeg bare sto der og glodde på henne i sjokk og vantro. Borte var kjøttbiten, og gudhjelpe meg om hun ikke tagg etter mer! Djizes, den magen hennes må være et sort hull - enten det, eller så er den en portal til en parallell dimensjon hvor hun lagrer mat til senere fornøyelse og fordøyelse...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Djizes, den magen hennes må være et sort hull - enten det, eller så er den en portal til en parallell dimensjon hvor hun lagrer mat til senere fornøyelse og fordøyelse...

Der har vi løsningen :icon_confused: Jeg ser levende for meg hvordan det hele foregår. Man innhalerer da maten! Noe annet vil da være uhørt. Ett sniff med neseboret så er maten borte.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Ja, jeg har brukt silver shade-dekken til hest om sommeren, og min erfaring er positiv. Materialet reflekterer sollys godt og bidrar til å holde hesten kjøligere, spesielt på veldig varme dager. Det gir også en viss beskyttelse mot insekter, selv om det ikke erstatter et eget fluedekken. Det er viktig å velge riktig størrelse og sikre at det sitter godt, slik at det ikke gnager. Jeg opplevde at hesten virket mer komfortabel, særlig under opphold på beite i solsteiken.
    • Lyden av ordet diary..  Vurderte i går å oppdatere om suksessen med ris, havregrøt, gulrot og brokkoli mos, ren kyllingfilet og egg, med en gradvis reintrodusering av tørrfor. Etter 2x kakao kunstverk av perfekt konsistens, som bare var å plukke fra gresset uten any smear, så det ut som en suksess, og Ede fikk V&H blandet med litt gulrotmos til kvelds. I morges viste det seg at jeg var litt snar med å trekke konklusjoner i går, og min vurderingsevne før morgenkaffe er heller ikke noe å skryte av. Det første som kom ut var fint, så jeg avfeide den siste klatten med softis som ingenting. ..og jeg glemte å tenke på at Ede ikke har fått intimbarbering på en stund. Rævskjegget hadde rukket gro nok til å kunne forveksles med ansiktet på en nykonvertert islamist, noe jeg smertelig ble gjort oppmerksom på da jeg noen timer senere måtte tørke stumpen hans fra en ladning med viskositet lik brun kjøttkakesaus ved 278°K. Det som først så ut som en grei tørkejobb viste seg å være det verste tilfellet av danglebær jeg ikke har hørt om før. Ord kan vanskelig beskrive den følgende halvtimen.  Det ble tørket og vasket og lugget i det nyanlagte talibanskjegget uten antydning til å nærme seg måloppnåelse. Ede begynte bli sår i stumpen og protesterte mot behandlingen, men forstod alvoret i situasjonen og samarbeidet tålmodig for å la meg prøve fikse problemet med dobbel effileringssaks, noe som heller ikke var noen quick fix. Vurderer begynne kalle ham Harald nå, etter Harald Hårfagre. Etter at effileringssaksen hadde gjort hva den kunne, så var det fortsatt en absurd mengde småsmuler av brun sement stuck i fløyelen rundt kaviarstjerna på den heltemodige pompen. Å finne frem sjampoen hadde liknende effekt på Ede som på røverne i Kardemommeby. Den heltemodige roen og tålmodigheten slo over i engstelse og han ville ikke samarbeide mer. Fordi han er hjernevasket fra barnsben til å forbinde dusjen med mat, så gikk han allikevel med på å la meg lukke døren bak ham, i håp om lysere tider, men forstod han var fanget i en felle øyeblikket etter, da jeg skrudde på dusjen uten at det luktet mat der inne. Ikke tale om at han ville gå med på det der. Han er for stor til å kunne tvinges nå, så å få den stumpen der inn over kantene på dusjsonen var det bare å glemme. Løsningen ble å massere inn sjampoen midt på gulvet og omstendelig vaske den ut igjen med vaskekluter og håndklær i flertall, mens han benyttet anledningen til å styrketrene muskulaturen rundt halefestet for å være bedre rustet til fremtidige konflikter av samme art.  Da det begynte vibrere truende i halsbåndet var jobben heldigvis gjort.  Nå som veslefjeset er rent og pent og utenfor PSTs søkelys, så er neste oppgave på tapetet å overbevise Harald om at det å stå stille med halen hevet mens jeg romsterer rundt analåpningen hans med en oppladbar, vibrerende, rosa plastdings er nødvendig for å gjøre neste tømming av belgen til en mindre traumatisk opplevelse for oss begge. ..med gulrot- og havregrøt som "lokkemiddel". Godt han ikke kan skrive Finn-annonser for omplassering eller ringe Dyrebeskyttelsen selv. 
    • Jeg tror nok forslaget var å få ny hund umiddelbart etter du har mistet den du har, ikke før. Det er fordeler og ulemper. Og ikke minst, folk er forskjellige.  Nå kan ikke jeg få ny hund pga. sykdom, men selv om jeg hadde kunnet det hadde jeg nok brukt god tid før neste kom i hus. Nå er det to år(!) siden vi mistet våre, og jeg kjenner jeg er mentalt klar for en ny hund. Men for min del sier helsa nei da, så det blir ikke med det første. Uansett tenker jeg det viktigste er å sette pris på den tiden man har, og ta vare på minnene når de er borte.
    • Tankk. Skal sjekke Librela. Når det gjelder ny hund så har jeg faktisk fått det forslaget av en del. Men hu blir sjalu på andre hunder hvis jeg er for "overstrømmende" så det blir evt om lenge til.
    • Fin tradisjon! Har ikke pleid å sette noen spesielle mål for hundeholdet, men kanskje det kan hjelpe på motivasjonen for ulike ting. Så, her er mine ikke så ambisiøse mål for resten av 2025 (om enn litt sent, hehe): - Har en del hundebøker liggende som jeg gjerne vil komme gjennom. Jeg leser igrunn lite bøker generelt, så blir ganske fornøyd hvis jeg kommer gjennom 2 i løpet av de neste 5 månedene - Sydney har muligens ikke så altfor lenge igjen, så hovedmålet blir å gi henne en så god pensjonisttilværelse som mulig og gjøre mitt beste for å holde henne i god helse.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...