Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvordan lære en hund å TYGGE


PsychoLynx

Recommended Posts

Er det noen gode forslag der ute for å lære hunden å TYGGE maten skikkelig?

Bridie er av den typen som mener at så lenge maten er liten nok til å svelges (eller iallefall at vi kan gjøre et forsøk på å svelge) så har hu tygget nok. Dette resulterer da som regel i at ting setter seg fast i halsen, og bikkja bryter seg skikkelig for å få det opp igjen, eller at man må hjelpe hu. Går det ned, og ikke løser seg opp i magen innen rimelig tid, så kommer det opp igjen istedet.

Av denne grunn at jeg måtte slutte å gi Bridie oksehaler (setter i halsen), bein av store typer (de blir liggende i magen i 1,5 døgn før de kommer opp igjen) osv.

Er det noen måte å lære henne til å TYGGE skikkelig?

Hun får alltid maten sin servert i en diger frossen kladd ute. (vom og hundemat). Så her burde hun jo lære å tygge egentlig. Det går greit med vogh, for den "smuldrer" jo opp i magen når den blir ting, men feks biff, det kommer opp igjen ganske fort fordi hu ikke tygger det smått nok.

Tips? Eller må jeg bare innse at skal hun få biff o.l må jeg dele det til henne, samt at hun ikke kan få bein...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tjaaa, det jeg har hørt bli anbefalt er å gi hundene bein av størrelse slik at de er nødt å tygge på det og dermed ut fra det lære seg å tygge, men hadde samme problemet med Brimi og tviler på at han hadde lært seg det etter å ha hatt flere episoder med å hive i seg store biter... Likevel, de gangene han fikk store bein med kjøtt på, ikke kylling vel og merke, så tygde og gnagde han godt. Men, ja, vanskelig... her snakker vi jo om hunder som gjerne kan gulpe i seg meterlang tarm eller ei svær, gammel juleribbe :whistle:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nettopp Lone... Bridie HAR jo fått digre bein, men hu klarer jo å bite av store biter på dem også, også svelger hu dem... Og siden hun ikke kobler dette med å ikke tygge med noe negativt (ergo spy x antall timer senere) så vil hun vel heller aldri lære at det er negativt å ikke tygge skikkelig. Og åssen skal man DA kunne lære dem det? :whistle:

Edit: Legge til litt...

Det er jo ikke sånn at man kan gå inn å straffe hunden for å ikke tygge, være seg "ta i den" eller fjerne det den tygger på, for da vil den mest sannsynlig bare spise fortere og fortere..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hold i ene delen av beinet og kun la det stikke ut en såpass stor del at hunden må gnage av. Om det var forståelig?

Noen hunder lærer aldri å tygge og gnage ordentlig i min erfaring, og er nødt til å ha hjelp til å tygge av i riktige biter. Töddel var en sluker, og Charlie lært seg av med tyggingen faktisk (han er blitt en sulten rakker etter at ballene røk).

Seriøst, Töddel svelget en hel halv høne en gang. Det gapet hans var svært!

Charlie spyr også opp om han sluker for store biter, og kan få rennaræv om han spiser for mye og for store biter med bein.

Fra nå av skal jeg holde beinet og sørge for at han bare så tilgang til så liten stubb at det ikke blir noe problem. Så får jeg heler pælme den siste lille biten jeg sitter igjen med.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hampus er også en grådig liten fyr.

Men kun med for / små godbiter.

Får han bein med litt str, griseører og andre tyggebein, ja da tygger han fint som bare det.

Til mat får han V&H til frokost, tint, som forsvinner på null tid.

Men den bekymrer meg ikke, da konsistensen er bløt og den ikke sveller i magen.

Han fungerer ikke på kun V&H, da er han sulten konstant, så til kvelds får han Proplan tørrfor.

Enkelte kvelder tygger han ikke en eneste bit høres det ut som.

Ingen konsekvenser, han setter det ikke i halsen eller spyr.

Men jeg tenker mere på at bitene faktisk kommer hele nede i magen og konsekvensene dette KAN gi.

Så pr i dag vanner jeg tørrforet litt til han, mens Shibaen som bruker 4-5 ganger så lang tid med alle måltider spiser sitt tørt da han ikke liker det vannet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når det kommer til tørrfor eller andre ting jeg VET blir myke eller løser seg opp i magen, så bryr jeg meg ikke med Bridie. Det værste som har kommet opp igjen der er litt for store tyggebein biter.

Det er værre med andre ting som bruker lenger tid på å fordøyes. Som reine bein. Har hu svelget for store biff biter, så kommer det som regel opp igjen ganske fort, for å si det sånn. men dustebikkja kunne jo godt TYGGE store ting da.

Saker som tørrfor, godbiter, kjeks osv bryr jeg meg ikke om at hu ikke tygger :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det der har jeg følelsen av er en medfødt greie.. Her er flat-tomsingen en sirlig liten tygger, alt tygges omhyggelig før det svelges - men lille basenji derimot - grådigheten lenge leve sier nå jeg! Her har jeg rett som det er anledning til å frenetisk forsøke å huske detaljer rundt uhm.. hva heter den - "Heimlich" manøveren for hunder (? Er ikke akkurat det det heter, men den er veldig heimlich for meg for jeg husker aldri helt åssen det er) mens lille basenji ser ut som hun holder på å kveles. Så langt har jeg sluppet unna forsøket med han der heimlich, har holdt med "grav og fisk"-teknikken hittil. Men det er noe dritt det der altså. Alternativet er som nevnt ovenfor å regelrett sitte å holde på beinet feks for å hindre sluking, noe jeg pleide å gjøre innimellom (tidkrevende greier det der, men veldig koselig syntes jeg.. lille basenji syntes nok ikke det for hun vil helst ha all mat innabords øyeblikkelig hun). Nå har lille basenji etterhvert dårlig med tenner og de som er der, er liksom ikke noe å rope hurra for så det blir ikke til at hun får sånn "kosemat" lenger desverre.

Forrige bisken vår, Pippen schäferblanding, var helt skrekkelig med sin grådighet og svært vide matdefinisjon ("får man det forbi drøvelen så er det pr definisjon mat") men hun hadde vel nærmest et "Charlie-gap"! Flattene vi hadde før der igjen, var den ene tygger og den andre sluker - så jeg opprettholder min teori om at det der er medfødt mer eller mindre. Tror ikke man kan lære dem av med det..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det der har jeg følelsen av er en medfødt greie.. Her er flat-tomsingen en sirlig liten tygger, alt tygges omhyggelig før det svelges - men lille basenji derimot - grådigheten lenge leve sier nå jeg! Her har jeg rett som det er anledning til å frenetisk forsøke å huske detaljer rundt uhm.. hva heter den - "Heimlich" manøveren for hunder (? Er ikke akkurat det det heter, men den er veldig heimlich for meg for jeg husker aldri helt åssen det er) mens lille basenji ser ut som hun holder på å kveles. Så langt har jeg sluppet unna forsøket med han der heimlich, har holdt med "grav og fisk"-teknikken hittil. Men det er noe dritt det der altså. Alternativet er som nevnt ovenfor å regelrett sitte å holde på beinet feks for å hindre sluking, noe jeg pleide å gjøre innimellom (tidkrevende greier det der, men veldig koselig syntes jeg.. lille basenji syntes nok ikke det for hun vil helst ha all mat innabords øyeblikkelig hun). Nå har lille basenji etterhvert dårlig med tenner og de som er der, er liksom ikke noe å rope hurra for så det blir ikke til at hun får sånn "kosemat" lenger desverre.

Forrige bisken vår, Pippen schäferblanding, var helt skrekkelig med sin grådighet og svært vide matdefinisjon ("får man det forbi drøvelen så er det pr definisjon mat") men hun hadde vel nærmest et "Charlie-gap"! Flattene vi hadde før der igjen, var den ene tygger og den andre sluker - så jeg opprettholder min teori om at det der er medfødt mer eller mindre. Tror ikke man kan lære dem av med det..

:)

du skriver så bra!

;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Slukere kommer i alle størrelser og fasonger. Min eldste sloughi, Azaar, er veldig fiiin på det, så han spytter ut maten hvis jeg gir ham for store biter. Det vil si, han tar med seg bein på stua og gnager dem i seg, men en kule Vom & Hundemat på størrelse med en plomme vil han stort sett alltid spytte på gulvet. Og for å gjøre det hele komplett, så snur han rompa til og går bort i ren protest. Det er et sant ******* å fôre ham samtidig med Bahij, som helst tar en halvkilo V&H om gangen...

Men det verste jeg vet, er å forsøke å fôre Azaar samtidig som ei venninnes italienske mynder er på besøk. Iggiser veier omlag 5 kilo, så de er et stykke mindre enn Azaar (han veier 27 kg). Men eldste-iggisen, tippoldemor Sasha, er en Tasmansk StøvsugerDjevel i forkledning. Jeg sverger, hun kan omtrent strekke kjeven ut av ledd sånn som slanger gjør når de sluker byttet!

Der står de da på geledd: tre sloughis og en håndfull iggiser. Det vil si, tre sloughis står, mens en håndfull iggiser spretter opp og ned som noen ADHD-gærninger på speed. Og jeg deler ut mat fra hånda, for ellers er det bare én hund som får noe, nemlig Sasha. Så da er det "en til Azaar, en til Bahij, en til Djilal, en til Gloria, en til Esso, en til Easy, osv osv. Og så kommer jeg til Sasha, og da må jeg passe fingrene mine...

Jeg forsøker stadig å få i Azaar littegranne større biter enn han helst vil ha (det han helst vil ha, er nemlig biter i klinkekulestørrelse), men det fører ofte til at han slipper biten på gulvet. Og da er selvfølgelig Sasha der og støvsuger gulvet. Svopp! Og så får alle de andre hver sin bit i riktig rekkefølge imens.

Men av og til skjer det jo at noen biter av "normal" sloughistørrelse ramler i gulvet. Og Sasha, hun er seff øyeblikkelig over biten. Én gang da dette skjedde, fikk hun tak i en feit kjøttbit på størrelse med en liten knyttneve. Burde være umulig for en iggis å få i seg, så jeg kastet meg ikke over henne for å ta den fra henne. Men det tok henne omtrent 0,001 nanosekund å SVELGE hele biten - uten tygging! Hun bare snudde den i kjeften 2-3 ganger, og ned gikk den på høykant.

Jeg bare sto der og glodde på henne i sjokk og vantro. Borte var kjøttbiten, og gudhjelpe meg om hun ikke tagg etter mer! Djizes, den magen hennes må være et sort hull - enten det, eller så er den en portal til en parallell dimensjon hvor hun lagrer mat til senere fornøyelse og fordøyelse...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Djizes, den magen hennes må være et sort hull - enten det, eller så er den en portal til en parallell dimensjon hvor hun lagrer mat til senere fornøyelse og fordøyelse...

Der har vi løsningen :icon_confused: Jeg ser levende for meg hvordan det hele foregår. Man innhalerer da maten! Noe annet vil da være uhørt. Ett sniff med neseboret så er maten borte.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
    • Er redd noen skal tro jeg er slem med han. Har en på ett år og som fortsatt drar i begynnelsen av dagens første tur. Dermed må jeg snu rundt mye og få han til og fokusere på meg. Overhørte naboen si jeg hadde antidra bånd på hunden til andre og det syntes jeg var skikkelig ubehagelig. Jeg bytter til kort bånd vist han drar i stede får og gå rundt med langline så jeg får mer kontakt bare. Ikke noe anti dra bånd ( vet ikke hva det er men går ut i fra hun mener strammehalsbånd noe han ikke bruker men han bruker halsbånd vist han skal gå der det er vann får han elsker og bade så slepper jeg at lykta på selen skal bli ødelagt. Kan ikke akuratt trene på dette inne og jeg må trene han på det. 
    • Usikker på om massiv fremgang i hverdagslydighet skyldes endring av metode, økt mental modenhet med mer impulskontroll, "varmen" (ikke veldig), eller en kombinasjon, men vi koser oss. Ikke en lyd på verken bussen, Posten eller Felleskjøpet i dag. Ble helt rørt av hvor flink han var til å sitte pent og pyntelig og vente uten labber på disken eller konsert. Å manøvrere pent mellom hyller med leker og tygg og snacks var deilig nok. Måtte nesten klype meg i armen da han bare var lydig ved disken også, begge steder. Det kom noen raptusbyks da vi nærmet oss hjemme igjen, men kjapt under kontroll med cue på en øvelse og en leke, og da det i neste øyeblikk kom et helt heat av saftige skinker i kondomdress på hjul -  bakfra - bare en meter fra oss, så satt han bare pent og pyntelig og så på de fly forbi uten impulser til å jage etter for å bite noen i rumpa. Amazing!  Godgutten 🥰
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...