Gå til innhold
Hundesonen.no

Bobby-verdens mest trofaste hund


LouDan

Recommended Posts

Bobby - verdens mest trofaste hund

En hjertevarm og sår historie om forholdet mellom en hund og hans eier.

Av Sverre Bjørstad Graff, ma. 30/8/2004 11:50

46217.jpg

*

Det var på midten av attenhundretallet.Victoria var dronning i England. Industrialiseringen hadde lagt et teppe av røyk over flere av Storbritannias største byer. I Skottland tvang dårlig avling bønder inn til byene på jakt etter fast arbeid.

En av disse bøndene var 40 år gamle John Gray. Han flyttet inn til Edinburgh sammen med kone og sønn for å starte ny karriere i byens politikorps.

Jobben som politimann krevde blant annet at John Gray skaffet seg en vakthund. Og John fant en vakthund. Han fant en seks måneder gammel Skye-terrier som han ga navnet Bobby.

Historien om Bobby er en hjertevarm og sår historie om hengivenhet, og forholdet mellom en hund og hans eier.

En trofast følgesvenn

Det er ikke så lett å se for seg en liten terrier som en vakthund. Bobby hadde nemlig langt, silkebløtt hår som delvis dekket øynene, kort hale og ben som var knappe femten centimeter lange. Men det John Gray fant i Bobby var en sann venn for livet. Bobby var hengiven som få og en god venn på kalde vinterkvelder.

I to år var Bobby en trofast følgesvenn. Hver gang John Gray var ute på oppdrag, fulgte vesle Bobby hakk i hæl. Men så begynte helsen til John å bli dårligere. Han fikk tuberkolose og ble sengeliggende. Bobby satt trofast ved sengen og ventet på at eieren skulle bli bedre. Men det eneste som kunne redde John var et varmt klima eller ren luft. Dessverre hadde Edinburgh ingen av delene, og den femtende februar 1858 døde John Gray.

Bobby kunne neppe forstå hvorfor eieren hans plutselig ble lagt i en kiste. Men han fulgte trofast med da kisten med John Gray ble båret til Greyfriar kirkegård og senket ned i et hull i jorda.

Etter begravelsen tok enka til John Bobby med seg hjem. Men allerede om kvelden begynte Bobby å ule mot døren. Høyt og lenge. Han sluttet ikke før sønnen i huset slapp ham ut, slik at Bobby kunne springe tilbake til kirkegården, og legge seg ned ved husfarens grav.

Slo seg ned på kirkegården

Den gamle kirketjeneren på Greyfriar var ikke videre begeistret for at Bobby kom seg inn på kirkegården og la seg ned ved siden av eierens grav. En løshund passet seg nemlig ikke på kirkegården. Det var dessuten ikke lov. Derfor jaget den gamle kirketjeneren vekk Bobby de to første nettene. Men da Bobby vendte tilbake den tredje natten, på tross av regn og kaldt vær og muligheten for å bli jaget vekk igjen, begynte kirketjeneren å smelte. I stedetfor å jage Bobby vekk, bestemte han seg for å gi den vesle terrieren litt mat. Fra nå av skulle Bobby få lov til å komme og gå akkurat som han ville.

John Grays enke og sønn flyttet. Men Bobby nektet å dra. Han slo seg ned på kirkegården Greyfriar. Dag etter dag, natt etter natt, var Bobby trofast ved gravstedet til eieren sin og passet på. Det var umulig å holde ham inne, selv om været var kaldt og vått.

Avisene snappet opp denne uvanlige historien om forholdet mellom hund og eier, og Bobby ble etter hvert en kjent hund i Edinburgh. Hengivenheten og trofastheten hans rørte hele byen, og innbyggerne sørget for at han hadde nok mat og for at han fikk den pleien han trengte.

Trofast til det siste

Bobby ble værende på kirkegården. I år etter år voktet Bobby trofast graven. Johns gravsted hadde blitt Bobbys hjem. Ingen kunne holde ham vekk. Det var der han hørte hjemme.

En kald januardag i 1872 var det imidlertid slutt, og vesle Bobby sovnet inn, seksten år gammel. Han sovnet inn på graven til eieren sin, John Gray, som hadde dødd fjorten år tidligere.

Men Bobby hadde blitt en del av byen. Og da nyheten om Bobbys død ble kjent, ble det bestemt at han skulle få sitt eget gravsted og sin egen statue.

Både statuen og gravstedet ligger fortsatt ved Greyfriar kirkegården i Edinburgh, ikke langt fra John Grays gravsted.

På gravstenen til Bobby står det:

Greyfriars Bobby

Død 14ende januar 1872

16 år gammel

La hans lojalitet og hengivenhet være til inspirasjon for oss alle.

46218.jpg

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Tilbake til start i trening av utgangsstilling og fot har Edeward fått IVEREN og GLEDEN i å utføre tilbake. Godisen har haglet og det har hjulpet. Hans aversjoner mot øvelsen er borte. Han har gitt meg på tom hånd mot å få kastet leke også. Tilbyr utgangsstilling og går klisterfot hver gang jeg har mat i hendene. Det er helt klart fremgang, på tross av å ikke egentlig være fremgang. Vi er tilbake på et punkt vi kan jobbe oss videre fra, men jeg tør ikke tøye strikken på en stund. Pengene må ligge på bordet ved bestilling en god tid fremover fordi tilliten er tynnslitt etter alle de hånlig nedlatende forsøkene på å narre ham til å utføre uten garantier om lønn. ..men han er IVRIG og GLAD igjen, og det er bra!  Ny milepæl: blir sittende ved kasting av apport - mens jeg har Vom i høyre hånd. Fremskritt det også. Han er så ivrig på å fly etter leker i bevegelse, der har jakten trumfet mat til nå. Små skritt. 
    • Da har vi entret en fryktperiode. Den som skulle starte ved 6 mnds alder startet plutselig i dag, 7 mnd og 8 dager gammel. Henger på greip med stor rase, tregere utvikling.  Han ville PLUTSELIG ikke entre bussen. Han som ELSKER buss! Bussjåførene elsker ham også, for han står som et skolelys og logrer ivrig og glad når de svinger inn på holdeplassen. Han bykser like glad og ivrig ombord. ..et. Bykset. Har bykset. Har elsket buss. Nå ville han IKKE gå ombord, helt plutselig. En hyggelig medpassasjerer tilbød seg å løfte ham ombord, noe Edeward satte STOR pris på, og takket mannen for i flere minutter etterpå. Ikke sett ham så takknemlig siden han oppdaget paraplyens funksjon.  Heldigvis er bygdebussen et samfunn, fullt av hundefolk, og alle de nærmeste trådte hjelpsomt til og var hyggelige og pratet og koste med ham, noe han ble kjempeglad for. Han elsker oppmerksomhet fra fremmede mennesker som elsker hund. It takes a village to raise a puppy. Ingen setback til fair of stairs da vi skulle av igjen, heldigvis. Spent på hva annet som plutselig blir skummelt fremover. Han får ikke relapse på trapper, og det neste skumle bør heller ikke bli heis. Han er for stor og tung til å bæres. I tillegg har han så ekstrem separasjonsangst, han kan ikke være hjemme alene unntatt når han er så utslitt at han MÅ sove.  Dette blir spennende fremover. Håper det går fort over igjen.  Utgangsstilling på tom hånd har forøvrig bedret seg litt. Den er langt fra bra, men det hender han gjør det for å være snill med meg, og legger ingenting imellom når han tydeliggjør at dette er en act of kindness fra ham til meg. Han har forstått at det gjør meg glad, så han belønner meg med utgangsstilling på tom hånd for å vise at han setter pris på adferden min innimellom. Kanskje blir det bronsemerket en dag. Kanskje. 
    • Ja her er det nok å jobbe med, det er helt sikkert 😅Hun er blanding mellom cavalier og puddel (det ligger noen bilder på instagram under lindaoglilje hvis noen vil se, har ikke lyst til å legge ut så mye her ettersom jeg bare har henne på prøve). Jeg kjører en Prius og buret står i baksetet, så tror ikke det er bilen som er problemet. Det er nok heller tidligere erfaring med bilkjøring som gjør dette et stressmoment for henne. Men hun er utrolig lydig da, så hun hopper inn i bilen når hun får beskjed om det. Hun er veldig søt når hun ikke er stressa, men det er jo sånn ca. én time i døgnet 😅 Men hun har bare vært hos meg en uke så hun trenger nok enda litt tid på å lande helt.
    • Morsomt med småplukk å jobben med😅Enig med @simira, ta det helt tilbake til start. Hvilken rase(r) er hun (noen er jo kjent for å ha et litt høyere stressnivå enn andre)? Og hvilken bil har du? Udyret mitt synes bilkjøring er helt ok i min kompakt suv (der tar hun hele bagasjerommet, så ikke plass til bur, men har lastegitter); men hun hater å kjøre bil om vi låner type stor kassebil der hun må være i varerommet. Stressnivået går til himmels. Gjør det hele lystbetont med bildøren åpen og motoren av i begynnelsen, om hun er mottakelig for sitt/bli kommando eller bare be henne hoppe opp i bilen (om hun ikke er så liten at hun må løftes inn da). Babysteps og alt det der, masse lykke til!
    • Oof, det gjorde vondt å lese! Og jeg tror slett ikke hun nødvendigvis er trygg selv om hun er rolig da. Jeg ville faktisk vurdert å prøve å starte på scratch med burleker og positiv assosiasjon til buret som IKKE medfører timesvis med passivisering. Og ut fra det lille jeg vet så langt så er jeg helt sikker på at du klarer å få til dette når hun etterhvert får oppleve mer frihet, aktisering og meningsfylte oppgaver!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...