Gå til innhold
Hundesonen.no

Bobby-verdens mest trofaste hund


LouDan

Recommended Posts

Bobby - verdens mest trofaste hund

En hjertevarm og sår historie om forholdet mellom en hund og hans eier.

Av Sverre Bjørstad Graff, ma. 30/8/2004 11:50

46217.jpg

*

Det var på midten av attenhundretallet.Victoria var dronning i England. Industrialiseringen hadde lagt et teppe av røyk over flere av Storbritannias største byer. I Skottland tvang dårlig avling bønder inn til byene på jakt etter fast arbeid.

En av disse bøndene var 40 år gamle John Gray. Han flyttet inn til Edinburgh sammen med kone og sønn for å starte ny karriere i byens politikorps.

Jobben som politimann krevde blant annet at John Gray skaffet seg en vakthund. Og John fant en vakthund. Han fant en seks måneder gammel Skye-terrier som han ga navnet Bobby.

Historien om Bobby er en hjertevarm og sår historie om hengivenhet, og forholdet mellom en hund og hans eier.

En trofast følgesvenn

Det er ikke så lett å se for seg en liten terrier som en vakthund. Bobby hadde nemlig langt, silkebløtt hår som delvis dekket øynene, kort hale og ben som var knappe femten centimeter lange. Men det John Gray fant i Bobby var en sann venn for livet. Bobby var hengiven som få og en god venn på kalde vinterkvelder.

I to år var Bobby en trofast følgesvenn. Hver gang John Gray var ute på oppdrag, fulgte vesle Bobby hakk i hæl. Men så begynte helsen til John å bli dårligere. Han fikk tuberkolose og ble sengeliggende. Bobby satt trofast ved sengen og ventet på at eieren skulle bli bedre. Men det eneste som kunne redde John var et varmt klima eller ren luft. Dessverre hadde Edinburgh ingen av delene, og den femtende februar 1858 døde John Gray.

Bobby kunne neppe forstå hvorfor eieren hans plutselig ble lagt i en kiste. Men han fulgte trofast med da kisten med John Gray ble båret til Greyfriar kirkegård og senket ned i et hull i jorda.

Etter begravelsen tok enka til John Bobby med seg hjem. Men allerede om kvelden begynte Bobby å ule mot døren. Høyt og lenge. Han sluttet ikke før sønnen i huset slapp ham ut, slik at Bobby kunne springe tilbake til kirkegården, og legge seg ned ved husfarens grav.

Slo seg ned på kirkegården

Den gamle kirketjeneren på Greyfriar var ikke videre begeistret for at Bobby kom seg inn på kirkegården og la seg ned ved siden av eierens grav. En løshund passet seg nemlig ikke på kirkegården. Det var dessuten ikke lov. Derfor jaget den gamle kirketjeneren vekk Bobby de to første nettene. Men da Bobby vendte tilbake den tredje natten, på tross av regn og kaldt vær og muligheten for å bli jaget vekk igjen, begynte kirketjeneren å smelte. I stedetfor å jage Bobby vekk, bestemte han seg for å gi den vesle terrieren litt mat. Fra nå av skulle Bobby få lov til å komme og gå akkurat som han ville.

John Grays enke og sønn flyttet. Men Bobby nektet å dra. Han slo seg ned på kirkegården Greyfriar. Dag etter dag, natt etter natt, var Bobby trofast ved gravstedet til eieren sin og passet på. Det var umulig å holde ham inne, selv om været var kaldt og vått.

Avisene snappet opp denne uvanlige historien om forholdet mellom hund og eier, og Bobby ble etter hvert en kjent hund i Edinburgh. Hengivenheten og trofastheten hans rørte hele byen, og innbyggerne sørget for at han hadde nok mat og for at han fikk den pleien han trengte.

Trofast til det siste

Bobby ble værende på kirkegården. I år etter år voktet Bobby trofast graven. Johns gravsted hadde blitt Bobbys hjem. Ingen kunne holde ham vekk. Det var der han hørte hjemme.

En kald januardag i 1872 var det imidlertid slutt, og vesle Bobby sovnet inn, seksten år gammel. Han sovnet inn på graven til eieren sin, John Gray, som hadde dødd fjorten år tidligere.

Men Bobby hadde blitt en del av byen. Og da nyheten om Bobbys død ble kjent, ble det bestemt at han skulle få sitt eget gravsted og sin egen statue.

Både statuen og gravstedet ligger fortsatt ved Greyfriar kirkegården i Edinburgh, ikke langt fra John Grays gravsted.

På gravstenen til Bobby står det:

Greyfriars Bobby

Død 14ende januar 1872

16 år gammel

La hans lojalitet og hengivenhet være til inspirasjon for oss alle.

46218.jpg

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Ja - det har nok vært lite struktur på tilværelsen på landet.  Han er svært lite interessert i lek. Har prøvd diverse leker, biteleker og dra-leker - men han skjønner ikke poenget. Apportering er også null interessant. Har tydeligvis ikke vært aktivisert med dette tidligere. Oppdaget i går kveld at jeg kan fremprovosere "krypingen" hans også hvis jeg bare står og jogger på stedet innendørs. Så det er noe med hoppingen/løpe-bevegelsen som gjør han redd eller usikker. Har ikke forsøkt med ball - men har noen tennisballer liggende - så skal prøve ut neste gang vi går ut. Hva angår turområder - så varierer jeg turene i helgene - da er det tid å kjøre til ulike steder  - mens i hverdagen blir det nok ofte litt de samme stiene siden jeg bor i skogkanten.   
    • Fordommene mine sier "vokst opp på landet uten mye rammer eller struktur, og heller ikke mye sosialisering og miljøtrening". Det trenger ikke å være riktig, men hvis det er tilfelle kan det ta ganske lang tid å venne seg til et nytt sted, nye folk og nye rutiner. Jeg ville startet med en fysioterapeut for å utelukke muskulære problemer, og så bare gitt det tid. En måned er ikke lenge å omstille seg på for en voksen hund. Prøv heller å aktivisere med lydighetsøvelser, triks, lek og søk. Hva skjer hvis du har ham løs og bare går? Går dere på samme sted, har du evt. mulighet til å prøve ulike områder? Ikke ofte jeg anbefaler ballkasting, men hvordan er han der?  
    • Han er en omplasseringshund som jeg tok over for en måned siden. Har tidligere bodd hos oppdretter på landet - hvor han har løpt i timesvis rundt i fjellene og på heiene. Det er ikke det fysiske det står på. Problemet nå er at jeg ikke får gitt han det han egentlig trenger. Jeg er selv ute og løper mye - og skulle gjerne hatt ham med. Men med en gang jeg begynner å løpe begynner han å "krype" og legger seg nesten umiddelbart ned.  Det er som om han blir redd når min fart blir stor...Eller at frekvensen på skrittene mine blir høyere enn vanlig gange. Har prøvd både med sele og ha han løs.  Ingen forskjell.  Har også prøvd å sette han i hanefot med en annen hund for å skape tryggere ramme og kanskje mer motivasjon - men ingen forskjell. Må være eneste engelske setter i Norge som ikke liker å løpe.... 😆
    • Yoshi fylte 3 år den 31. august og har begynt å bli voksen selv i hode. Siden sist har vi: Deltatt i og vunnet endel blåbær, til og med 2 cuper. Også plassert seg i åpen hopp. Kommet igjennom mer enn en offisiel hopp bane, og faktisk kommet på en 3. plass. Konkurrert hos søta bror, de hadde vist merkelig slalåm så Yoshi skjønte ikke hvordan den skulle passeres 😆 Vært på japaner spesialen og fått exc og ck (mye bedre en den gule i fjor). Begynt surfetrening
    • Er det tatt røntgenbilder? Er dette et nytt problem, har det oppstått plutselig, eller gradvis? Hvor mye tur får han til daglig? Hvor langt/lenge går dere? Går dere på samme sted hver dag, eller ulike steder?  Bruker dere alltid sele?  Det er slett ingen selvfølge at det ikke er noe fysisk galt selv om veterinær ikke finner noe. Jeg ville vurdert å få en hundefysio til å undersøke grundig.  Ellers avhenger det veldig av svarene på spørsmålene over. Det kan ha med ubehagelige opplevelser å gjøre, det kan være utstyret du bruker, det kan være fysisk ubehag eller noe i området han reagerer på. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...