Manglende kjemi?

[Huldra]

I helgen var jeg og typen på tur uten hundene, som tilbrakte tiden på pensjonat hos oppdretteren av Aynï. Det hadde gått kjempebra, ikke noe problem der. Da jeg hentet de i går, sa oppdretteren til meg at Aynï var en så herlig hund; hun var så kvikk og oppmerksom og oppdretteren hadde aldri fått et avkom etter en tispe, hvor avkommet var så til de grader lik moren i fakter og oppførsel, og også tildels utseendet. Det som avviker mest, er vel utseendet; Aynï er litt mer langbeint og har en tanke lengre kropp enn moren, men ellers er de som sagt utrolig like. Det er jo kjempebra syns jeg, siden det var moren til Aynï som gjorde at jeg ville ha en cairn, og jeg skulle gjerne hatt henne - men nå har jeg altså en valp fra henne som er prikk lik. Da de skulle få mat, hadde Aynï vært fra seg av glede og ikke visst hvor hun skulle gjøre av seg, og kastet seg over maten. På tur hadde hun hoppet foran oppdretteren og tigget godis og vært generelt veldig oppmerksom og glad, og kommet når hun ble ropt på.

Problemet mitt, for det er jo et problem siden jeg tross alt skriver her, er at jeg vet hun "egentlig" (?) er slik, - hun er bare ikke slik med meg. Hun er sånn med alle andre, absolutt alle andre, bortsett fra med meg. Hjemme spiser hun dårlig; hun sitter og ser på at matskåla blir satt ned, før hun tusler bort og lurer på om hun skal spise. Hun spiser litt, graver litt over, ser på at Tulla spiser og så spiser hun litt mer. I det siste har hun i det minste spist opp, men det er noe hun har begynt med de siste tre-fire ukene. Før det spiste hun nesten ingenting, kanskje bare ett måltid totalt i løpet av en dag. Generelt ellers bryr hun seg lite om meg. Hun kommer ikke og hilser på meg når jeg kommer hjem (uansett hvor lenge jeg har vært borte eller om jeg har hatt med Tulla eller ikke), noe som til en viss grad er greit og fint. Hun syns derimot at Tulla er litt teit som skal gire seg sånn opp over at jeg kommer hjem hvis jeg har vært borte lenge fra de, og da blir Aynï også litt "gal"; i den forstand at hun skal "ta" Tulla og leke med henne, rive i henne osv. Men hun hilser ikke på meg. Jeg har bevisst ikke hilst på henne og gjort noen greie ut av at hun er alene og at jeg kommer hjem, men det er litt rart at hun ikke har blitt påvirket av Tulla på det punktet, men men.

Når vi er på tur, er jeg luft. Går vi sammen med noen, er den personen mest morsom, og hun går og tigger godis, uansett hva den personen har med seg av godis. Vedkommende kan ha tørrfôr, og jeg kan ha frysetørket vom, og hun går heller å tigger tørrfôr enn vom hos meg. Hjemme vil hun heller ha vom enn tørrfôr av meg, så jeg tror liksom hun liker det bedre sånn "egentlig".

Hun har vært sånn siden hun var i overkant av 5 mnd, og nå er hun snart 8 mnd. Det var altså i slutten av i sommer det begynte. Jeg merket det godt, siden jeg på dagtid da var på pensjonatet selv, og passet hunder. Aynï fikk frokost hjemme, og av og til spiste hun, av og til ikke. Hun fikk tilbud om et måltid midt på dagen på pensjonatet, og det kastet hun seg over uansett om hun hadde spist frokost eller ikke. Hun fikk måltidet sammen med Tulla da også, men av og til også sammen med andre cairn. På kvelden, når vi var hjemme, ville hun ikke ha noe særlig mat igjen. Kort fortalt spiste hun best på pensjonatet, mao der hun "kommer fra". Hun har alltid fått det samme å spise på alle stedene.

Når vi trener agility, virker det som om hun elsker det. Hun gir masse og går nesten i "transe" kan det se ut som. Hun får da lek som belønning, siden hun ikke vil ha noe særlig spiselig av meg. Skal det være spiselig, må det være virkelig snask, som kattemat i porsjonsposer, leverpostei på tube, osv. Noen andre har prøvd å trene henne, og de fikk samme respons med tørrfôr, noe jeg bare kan glemme å prøve.

Hva skal jeg frem til? Jo, Aynï skifter personlighet når hun er med andre, kontra med meg. Med meg er hun kjedelig og gir ingenting av seg selv, hun bryr seg døyten om meg, og hun driter i nesten alt jeg kan tilby henne (bortsett fra lek, for det er ganske gøy, men selv det kan hun etter noen runder droppe ut av, og gjøre nesten "pliktskyldig"). Jeg vil tørre påstå jeg har masse erfaring med cairn, og trening av cairn, og jeg har aldri noensinne opplevd noe lignende. Til og med moren til Aynï er enklere å trene enn Aynï er, for moren hennes er mot meg slik Aynï er mot alle andre enn meg. Jeg har syntes at cairn var enkle å trene, og villige til å gjøre mye for kun tørrfôr (ikke at jeg på død og liv skal trene med tørrfôr, men bare for å illustrere). Dette gjelder både kåte hannhunder som tamme tisper, og alt imellom. Jeg har alltid fått respons på treningen min av alle andre cairn, bortsett fra min egen, rett og slett. Jeg har prøvd å trene flere titalls cairn.

Hun ser ut til å trives godt her hos oss. Moren hennes ble omplassert til noen andre etter kullet med Aynï, siden hun er en "glad-hund", men som var langt nede på rangstigen i den store flokken, og dermed ikke fikk utfoldet sin glede som hun ville, siden de med høyere rang slo ned på gledesutbrudd og heller ville ha ro i flokken. På den nye plassen har hun det supert, og er bare god. Slik er det ikke for Aynïs del; Tulla deler hennes glede, og de elsker hverandres selskap. Tulla har fått en ny glød etter at Aynï kom i hus, og når de møtes etter å ha vært borte fra hverandre en stund, er det gjensidig gjensynsglede med tilhørende leking og hopping og herjing. Aynï blir ikke kuet eller herset med av Tulla, og hun får utfolde seg akkurat slik hun vil.

Jeg har tenkt at jeg er for kjedelig, at jeg ikke gjør nok ut av meg når vi trener/samhandler, men andre trenger knapt gjøre noe annet enn å snakke til henne, så går halen. Hun logrer sjelden til meg. Jeg har også tenkt at jeg gir henne for mye oppmerksomhet "uten grunn", og har begynt å gå mer med Aynï og Tulla hver for seg på tur, noe som har hjulpet bittelitt; Aynï brydde seg tidligere ikke om at vi skulle ut, nå piper hun litt når hun skjønner hun ikke får bli med meg og Tulla. (Men når vi kommer tilbake ligger hun i sengen sin og kommer ikke for å hilse på oss når vi kommer inn, hun ligger bare og ser på at vi kler av oss og går inn.)

Når hun hilser på andre folk, er hun bestevenner med de fra første stund, og de er verdens kuleste alle sammen. Hun er ikke redd noen, og hun fungerer generelt kjempebra. Hun har ingen "atferdsproblemer" utover dette jeg har beskrevet her. Hun går over all forventning super-bra sammen med Tulla, hun er en glad-hund som elsker livet, og "innerst inne" elsker hun all oppmerksomhet fra folk, hun elsker mat og lek og hun er egentlig en utrolig herlig hund. Hadde hun vært mot meg som hun er mot alle andre, hadde jeg hatt verdens beste hund, men det har jeg altså ikke..

Når man får valp, tar det ofte litt tid før man blir skikkelig kjent med personligheten til hunden, og den formes jo også litt etterhvert som valpen vokser til. I begynnelsen er det jo ikke så mye som skjer, bortsett fra at de sover, tisser og bajser, leker litt og spiser. Men sånn har det aldri vært med Aynï; hun har alltid vært full av personlighet, men den har jo selvsagt blitt sterkere og bare mer og mer fremtredende. Hun har en herlig personlighet, med masse humor og fanteri, og et veldig godt gemytt.

Når man får valp tar det også litt tid før man knytter seg til hunden, i alle fall er det sånn for meg. I forhold til en hund man har hatt i x antall år, så har man jo bare hatt denne valpen i noen dager/uker, og etterhvert måneder. Jo lengre man har valpen, jo mer knytter man seg, fordi man får felles erfaringer og opplevelser. Hvis man tenker "hva hvis valpen/hunden ble påkjørt og døde i dag?", så ville man nok kommet fortere over sorgen hvis valpen var veldig ung, enn om man hadde bodd med hunden i ti år. Skjønner folk hva jeg mener? Uansett; det har vel egentlig ikke skjedd helt enda, denne tilknytningen. Jeg går med en konstant følelse av at jeg bare har Aynï "til låns", og at hun ikke er min sånn skikkelig, selv om jeg har kjøpt og betalt henne, hun er registrert på meg og alt vel på det punktet. Men en eller annen ting inni meg sier at jeg bare låner henne, hun skal snart "tilbake" (hvor nå det er?), og at jeg bare passer henne litt. Det er en veldig rar følelse. Hvis Aynï skal være borte fra meg/passes av noen, tenker jeg "det er ikke så nøye", hun klarer seg - og det vet jeg hun gjør helt supert! Men med Tulla kan jeg gå og bekymre meg; går dette bra, hvordan har hun det, oppfører hun seg fint? osv. Om det kommer av at Tulla er litt mer komplisert enn Aynï, eller om det kommer av denne manglende tilknytningen, vet jeg ikke. For å oppsummere problemet, så føler jeg at "manglende tilknytning" går begge veier; både fra meg og fra henne. Men er det det samme som manglende kjemi?

Er det noen som har snøring på hva det kan være for noe? Er jeg for kjedelig, for "vanlig", er hun bortskjemt på "for mye" kontakt med meg? Jeg kunne alltids ha trent opp kontakten med henne, altså denne øye-til-øye-kontakten, men det er ikke kun det det går på. Det er mer kjemien mellom oss, at hun ikke synes det er så kult å være med meg, og at hun gjør sånn forskjell på meg og andre folk. Og uansett; andre folk har jo ikke trent med henne slik som jeg gjør, og likevel er hun "mer glad i" andre enn i meg, så jeg tror ikke det er et rent treningsproblem. Det er nesten litt sårt å se, for jeg ser det jo veldig tydelig. Og når jeg forteller andre at hun ikke er sånn mot meg, så tror de nesten ikke på meg, de klarer ikke se for seg at lille, livlige, morsomme Aynï skal være kjedelig og "dull" mot meg, at hun ikke skal bry seg om det jeg finner på, osv. Jeg fortalte dette til oppdretteren hennes, men hun skjønte ikke så mye hun heller. Hun foreslo at det kanskje kunne være alderen, eller en modningsprosess, som gjør at hun faller litt ut for meg, men det forklarer vel ikke hvorfor hun forguder alle andre?

[Margrete]

usj det er så leit når du begynner å tenke slik. Nå kommer jeg kun med tanker og kanskje du kan tenke litt på det og se om det kanskje stemmer.

For det første, de aller fleste hunder synes fremmede er superstas og de har de beste godbitene. Husker for ikke så lenge siden hvor jeg gikk tur med Marianne her inne. Jeg hadde tørre frolic i lomma, og Marianne hadde noe absolutt bedre... Lita ville bare leke med meg. Sånn er Z'n også, han kan gå fvf i evigheter med andre. Så jeg tror du skal legge vekk den tanken om at hun er gladere i andre enn deg... i hvert fall prøve.

Den andre tanken som slo meg er at du kanskje prøver for hardt? Kanskje du rett og slett skal være litt arrogant ovenfor henne en stund. Ikke trene med henne, dille med Tulla og la henne rett og slett være en liten stund. Ta igjen med samme mynt på en måte.

To tanker fra meg, du får sikkert flere tanker fra andre.

[Guest Gråtass]

Huldra: Jeg hadde det på akkurat samme måten med en labrador tispe jeg kjøpte for mange år siden. Hentet henne når hun var 12 uker og leverte henne tilbake til oppdretter når hun var 6 mnd. Vi hadde dårlig kjemi oss i mellom, det gjorde at jeg ble urettferdig mot den lille valpen og den lille valpen oppfattet meg som ett "strafferedskap" og ikke en veileder. Jeg har aldri vært så glad noengang som når jeg innså at jeg ikke kunne ha den søte snille gode valpen lengre. Ikke fordi at jeg ikke var glad i henne, men det var en lettelse å vite at det var ikke noe galt med noen av oss, ddet var bare kombinasjonen som ikke var riktig der og da. Ingen forsto det, men det spiller ingen rolle om man bare ser poengene selv. Det å ha hund skal være morsomt, en glede for alle parter. Kanskje du skal la lille Ayni bli sambo sin hund for en stund og se hva som skjer da, du bare fokuserer på Tulla. Om dere ikke har ett hundehold hvor det er mulig, så er det kanskje bedre å levere henne tilbake til oppdretteren.. Det er uansett bare du som vet hvordan dere egentlig har det.

[Huldra]

usj det er så leit når du begynner å tenke slik. Nå kommer jeg kun med tanker og kanskje du kan tenke litt på det og se om det kanskje stemmer.

For det første, de aller fleste hunder synes fremmede er superstas og de har de beste godbitene. Husker for ikke så lenge siden hvor jeg gikk tur med Marianne her inne. Jeg hadde tørre frolic i lomma, og Marianne hadde noe absolutt bedre... Lita ville bare leke med meg. Sånn er Z'n også, han kan gå fvf i evigheter med andre. Så jeg tror du skal legge vekk den tanken om at hun er gladere i andre enn deg... i hvert fall prøve.

Den andre tanken som slo meg er at du kanskje prøver for hardt? Kanskje du rett og slett skal være litt arrogant ovenfor henne en stund. Ikke trene med henne, dille med Tulla og la henne rett og slett være en liten stund. Ta igjen med samme mynt på en måte.

To tanker fra meg, du får sikkert flere tanker fra andre.

Ja, de fleste hunder syns jo det er mer stas med andre mennesker, og andre godis enn det eieren har, det har du helt rett i. Det er bare summen av alt sammen som blir så voldsomt.. Jeg hadde alltids kunnet trent henne (selv om det ville vært vanskeligere for meg enn for andre) til å være mer kontaktsøkende osv, men det er denne "gleden", hengivenheten som hun viser mot andre, som jeg ikke tror jeg kunne klart å trene henne til å vise mot meg.

Jeg har også tenkt på at jeg prøver for hardt, at jeg er for pågående, eller kanskje at jeg gjør for lite (Tulla fikk mer alene-trening med meg da hun var liten enn hva Aynï har fått, og også mer kontakttrening). Føler at jeg gir Aynï for lite trening, og samtidig at hun er for mye sammen med meg eller for lite på egen hånd uten meg eller noe sånt. Jeg har, som jeg skrev, begynt å gå mer med de hver for seg, og hvis jeg en dag kun har hatt tid til en hund, har det blitt Tulla som har fått tur/trening. Det har kanskje hjulpet bittelitt, Aynï har blitt litt mer kontaktsøkende mot meg etter at jeg begynte med det. Mona med bernere her inne, har passet Aynï en helg, og etter den helgen har Aynï også blitt mer kontaktsøkende mot meg; hun kan komme og hoppe opp på meg mens jeg sitter på dataen, noe hun ikke har gjort før.

Kanskje har jeg krevd for mye av henne også. Hun har alltid oppført seg fint inne og ute, og jeg har egentlig ikke hatt noe behov for å "trene" på spesielle ting. Når det evt har vært noe, så har jeg bare krevd at hun skal slutte med tullet, eller gjøre ditt og datt, uten at hun har hatt noen forutsetninger for å vite hva det var jeg forventet. Et eksempel er når vi skal på tur, da nøler hun litt med å komme ut i gangen. Hun virker, og har alltid virket, så voksen, så veltilpasset, så jeg har bare krevd at hun skal gå ut i gangen, og har hun ikke kommet, så har jeg vært streng og dyttet henne inn eller tvunget henne på andre måter. Men trenger man egentlig å være nødt å lære en hund å "gå inn i gangen"?? (Og jo, jeg har prøvd å lokke med godis, men de vil hun ikke ha.)

Når det gjelder å kutte ned på tiden med Aynï og heller dille med Tulla, er det noe jeg fint kan føle for å gjøre. Samtidig er jeg litt redd for at treningsmuligheter og den viktige unghundtiden blir forsømt, at hun ikke får nok trening i det hun trenger trening i; innkalling og vanlig lydighet osv. Noen tanker rundt det? Kan jeg evt ta det igjen når hun blir eldre?

Huldra: Jeg hadde det på akkurat samme måten med en labrador tispe jeg kjøpte for mange år siden. Hentet henne når hun var 12 uker og leverte henne tilbake til oppdretter når hun var 6 mnd. Vi hadde dårlig kjemi oss i mellom, det gjorde at jeg ble urettferdig mot den lille valpen og den lille valpen oppfattet meg som ett "strafferedskap" og ikke en veileder. Jeg har aldri vært så glad noengang som når jeg innså at jeg ikke kunne ha den søte snille gode valpen lengre. Ikke fordi at jeg ikke var glad i henne, men det var en lettelse å vite at det var ikke noe galt med noen av oss, ddet var bare kombinasjonen som ikke var riktig der og da. Ingen forsto det, men det spiller ingen rolle om man bare ser poengene selv. Det å ha hund skal være morsomt, en glede for alle parter. Kanskje du skal la lille Ayni bli sambo sin hund for en stund og se hva som skjer da, du bare fokuserer på Tulla. Om dere ikke har ett hundehold hvor det er mulig, så er det kanskje bedre å levere henne tilbake til oppdretteren.. Det er uansett bare du som vet hvordan dere egentlig har det.

Uff, dette var ikke koselig lesing.. Jeg har såvidt vært inne på tanken selv, men har slått den fra meg, fordi jeg syns den har vært ubehagelig å tenke på. Jeg vil liksom ikke "gi meg", jeg er kanskje litt stolt, litt egoistisk (kan ikke jeg få morsomme Aynï skal ingen andre få henne heller), og litt uvillig til å tenke på den måten. Tanken er jo vond, samtidig som jeg godt kan se for meg at både hun og jeg ville fått det helt fint om ting ble gjort på den måten. Jeg har også vært inne på tanken om å sette henne bort bare for en periode - kanskje vil hun forandre mening om meg og jeg om henne, bare vi får litt tid borte fra hverandre? Kanskje hun vil bli like "glad i" meg etter en tid borte fra meg, som hun er med alle andre nå?

Jeg føler også at jeg er litt urettferdig mot henne noen ganger (se mitt svar til Margrete), at jeg blir mer den kjipe som bare krever og tvinger og ikke klarer å være morsom nok for henne, og det som jeg tror er gøy og godt som jeg innbiller meg hun vil sette pris på, setter hun ikke pris på hvis det kommer fra meg.. Men samtidig vet jeg jo at jeg ikke er såå himla streng eller kjip, men det bare føles sånn ofte. Jeg er jo ikke slem med henne, men noen ganger virker det jo som om hun syns jeg er verdens teiteste person. <_<

Typen vil nok ikke ha noen "egen" hund, men jeg kunne jo kutte ned på oppmerksomhet, og gi Tulla mer (skrev noe om det i mitt svar til Margrete også). Som sagt er jeg litt redd for om jeg går glipp av noen - bør jeg sette inn alle kluter nå og trene henne masse på egen hånd, eller bør hun bare få fred og minimalt med oppmerksomhet fra meg? Kan evt trening tas igjen når hun blir eldre?

Og kan det ha noe med antall hunder å gjøre? I en større flokk må hundene kjempe mer om oppmerksomhet, mens med "bare" to er det ikke så farlig? Aynï er jo mer oppmerksom når det er flere hunder enn bare hun og Tulla. Og siden disse andre hundene ikke tilhører meg, er det kanskje naturlig at hun retter oppmerksomheten mot eieren av de andre hundene?

[Margrete]

Når det gjelder å kutte ned på tiden med Aynï og heller dille med Tulla, er det noe jeg fint kan føle for å gjøre. Samtidig er jeg litt redd for at treningsmuligheter og den viktige unghundtiden blir forsømt, at hun ikke får nok trening i det hun trenger trening i; innkalling og vanlig lydighet osv. Noen tanker rundt det? Kan jeg evt ta det igjen når hun blir eldre?

Ja vet du, dette tror du kan ta igjen litt senere. Nå er det jo bare virr i hodet hennes likevel, og som du selv sier så blir du litt urettferdig med henne og hvilken nytte har da treningen med henne? La henne bare være hund noen uker, belønne med litt kontakt når hun oppsøker deg, men at du ikke gjør forsøk på å ta kontakt med henne. Jeg bare tenker høyt altså! Jeg tror du får mer igjen om du legger bort all trening med henne nå, fremfor å "slåss" med henne. Ingen av dere blir glade av det.

Gjør deg kostbar, tror du får masse igjen for det senere!

[Marthe]

Ja vet du, dette tror du kan ta igjen litt senere. Nå er det jo bare virr i hodet hennes likevel, og som du selv sier så blir du litt urettferdig med henne og hvilken nytte har da treningen med henne? La henne bare være hund noen uker, belønne med litt kontakt når hun oppsøker deg, men at du ikke gjør forsøk på å ta kontakt med henne. Jeg bare tenker høyt altså! Jeg tror du får mer igjen om du legger bort all trening med henne nå, fremfor å "slåss" med henne. Ingen av dere blir glade av det.

Gjør deg kostbar, tror du får masse igjen for det senere!

Jeg er enig med Margrete. Evt. så kan du jo ta henne med deg når du trener Tulla. Stall henne opp og la henne se på at dere trener og ha det gøy, for å så bare ta henne i bilen å kjøre hjem igjen.

Nå har jeg hatt Extra i 1,5 år, men det tok mange mnd før jeg lot meg knytte meg til henne. Jeg tror det er mye fordi Tassa (den eldste hunden min) har vært min "prinsesse". Jeg trodde det ville gå ut over Tassa og mitt forhold om jeg slapp Ex for mye innpå meg. Det tok laaaaang tid før jeg fant ut at "jo dette er min hund". Det tar lang tid å bli kjent med en hund, og lage rutiner for de forskjellige hundene. Nå som jeg har tatt Extra skikkelig til meg så føler jeg at jeg forstår henne mye bedre. Nå tenker jeg heller at " hva har jeg gjort for å fortjene en så fantastisk hund?". Det høres merkelig ut, men slik var det for meg i hvert fall. Jeg tror gjerne det er vanskeligere om man har ei "prinsesse" fra før av i familien, som gjerne Tulla er?

[Huldra]

Ja vet du, dette tror du kan ta igjen litt senere. Nå er det jo bare virr i hodet hennes likevel, og som du selv sier så blir du litt urettferdig med henne og hvilken nytte har da treningen med henne? La henne bare være hund noen uker, belønne med litt kontakt når hun oppsøker deg, men at du ikke gjør forsøk på å ta kontakt med henne. Jeg bare tenker høyt altså! Jeg tror du får mer igjen om du legger bort all trening med henne nå, fremfor å "slåss" med henne. Ingen av dere blir glade av det.

Gjør deg kostbar, tror du får masse igjen for det senere!

Nå har jeg snakket litt med typen om saken (ikke første gang, men han kom nå med noen tanker). Han ser oss jo tross alt daglig, og vet hva vi gjør og ikke. Han mente at jeg knapt kunne gi henne mindre oppmerksomhet, og trodde derimot at mer trening ville fikse problemet. At jeg har trent for lite med henne, og at bare vi får trent mer sammen og på den måten samhandlet og fått flere opplevelser sammen, så ville tilknytningen bli bedre også..

Når jeg tenker at jeg skal ta en enkel treningsøkt, bare gjøre ting som er gøy, uten krav og stress, helt "uformelt", så klarer jeg likevel ikke å la være å tenke på at hun ville vært enklere for andre å trene.. Jeg får ikke samme respons som andre ville fått (ergo en flott hund for en instruktør å demonstrere med på kurs, haha ), og da blir jeg frustrert, lei meg, kjip og sur. Ting blir med ett så alvorlig da, og jeg kjenner at jeg blir litt sint for at hun er sånn. Skulle jeg ha tatt typens tips og trent mer med henne, måtte jeg ha gått på et kurs og hatt noen til pushet meg videre; jeg klarer ikke å motivere meg til å trene på den måten med henne. Jeg føler at trening med Aynï er en pine, jeg syns hun er forferdelig å trene med. Ikke pga manglende fremgang, men pga at hun er som hun er mot meg. Manglende fremgang kan jeg alltids håndtere og takle "psykisk", men at tilknytning og hengivenhet uteblir er så mye verre. Bare det å få henne til å komme til meg når hun står og ser på meg to meter unna, er vanskelig. Jeg gjør meg morsom og gøyal, jeg venter på henne, jeg bare sier "kom hit", men ingenting fungerer. Andre gjør det samme, og hun kommer løpende, ivrig og glad. Jeg har aldri trengt å lære en hund "kom hit", som i at hunden bare skal komme litt nærmere (fordi man for eksempel skal posisjonere seg i forhold til et hinder på en annen måte), jeg har bare kunnet knipse litt med fingrene, klappet litt på låret o.l., og så har hunden kommet. Og det gjør hun jo med andre, bare ikke med meg. Det er så banalt, så grunnleggende, og det hele virker så dumt. Til opplysning, så belønner jeg henne for å komme, og jeg har begynt å trene på at hun skal komme nærmere, samt legge kommando på det. Men til vanlig står hun som sagt bare og ser dumt på meg, ser ut som om hun har veldig lyst på leken jeg har, men fremdeles bare står der. Hjernen har koblet ut, eller noe.

Og til gråtass: du som har vært gjennom noe lignende, hva tenker du om saken? Du trente vel endel med labradoren antar jeg? Ble det bedre av trening, eller ble det bare pes?

Edit:

Jeg er enig med Margrete. Evt. så kan du jo ta henne med deg når du trener Tulla. Stall henne opp og la henne se på at dere trener og ha det gøy, for å så bare ta henne i bilen å kjøre hjem igjen.

Nå har jeg hatt Extra i 1,5 år, men det tok mange mnd før jeg lot meg knytte meg til henne. Jeg tror det er mye fordi Tassa (den eldste hunden min) har vært min "prinsesse". Jeg trodde det ville gå ut over Tassa og mitt forhold om jeg slapp Ex for mye innpå meg. Det tok laaaaang tid før jeg fant ut at "jo dette er min hund". Det tar lang tid å bli kjent med en hund, og lage rutiner for de forskjellige hundene. Nå som jeg har tatt Extra skikkelig til meg så føler jeg at jeg forstår henne mye bedre. Nå tenker jeg heller at " hva har jeg gjort for å fortjene en så fantastisk hund?". Det høres merkelig ut, men slik var det for meg i hvert fall. Jeg tror gjerne det er vanskeligere om man har ei "prinsesse" fra før av i familien, som gjerne Tulla er?

Når vi trener agility hender det ofte Aynï bare er med og ser på. Men det ser ikke ut til å bry henne så mye..! Når jeg derimot snur på flisa og trener Aynï mens Tulla ser på, er det tortur for Tulla stakkars. Har også trent litt småting hjemme på stua, med skille mellom de to, sånn at Aynï har sett på Tulla bli trent. Da piper hun, og vil gjerne være med, men hvis jeg da trener henne etterpå, er hun ikke like ivrig som hun er når hun bare ser på og ikke får være med.

Og så lurer jeg litt på, hva skal jeg gjøre i den perioden hvor jeg overser Aynï? Skal hun kun få tisseturer, og ellers være alene hjemme/se på når jeg er ute med Tulla? Skal hun ikke få mosjon eller trening? Er litt redd for at hun kanskje blir litt smågal da, for hun er vant til endel mosjon i alle fall. Skal hun også få tisseturer alene?

Du har nok helt rett i at Tulla er "prinsesse".. Kanskje tar det bare litt ekstra tid når man har en hund fra før, som er litt spesiell? Hvordan gjorde du det frem til du knyttet deg skikkelig til Extra, og hvor lang tid tok det?

[Aussieglis]

Jeg tror det er en himmelstor forskjell på personlighetene til hundene dine, og jeg tror kanskje du er veldig "vant til" Tullas vesen - som er veldig oppmerksomt mot deg i det minste, og som elsker å få din oppmerksomhet og som også gir mye tilbake til deg når du gir henne noe. Kan det stemme?

Ayni er en terrier, en skikkelig cairn, og nå er hun unghund i tillegg. Andre mennesker er ofte kjempe kule for "slike" selvstendige hunder. Jeg tror hunder liker oppmerksomhet, og spesielt hvis den er "ny" ... Hunder liker å stifte bekjentskap til folk og fe, og noen mer enn andre. Ayni virker veldig selvstendig og veldig terrier, og jeg ser mye Emma i måten du beskriver henne på faktisk. Emma blir helt ifra seg av glede når hun ser mennesker enda hun, og slik tror jeg hun kommer til å være resten av sitt liv..

My er en helt annen hund, hun liker såklart folk hun og og syns det er storstas å få godbiter og lek hos andre, MEN det er best hos meg.

Også tenker jeg litt sånn, at hvis det er lek som får Ayni til å kose seg - så hvorfor ikke legge godbiter og slikt litt på siden en stund, og pakke lommene fulle av leker og prøve å bare bruke det som belønning en stund? Det kan jo gi noen positive effekter kanskje? Jeg prøver å leke med My hver gang jeg kaller henne inn, og nå har hun fått en ganske god innkalling.. Emma har aldri vært så lekete ute, og hun har en ganske dårlig innkalling til tider. Litt sånn selektiv kan man kalle det

Også må jeg bare si en ting til.. Når jeg fikk My, ble Emma en helt annen hund hun også. I begynnelsen trente jeg alltid med Emma etter eller før jeg trente med My, men etterhvert ble det mindre en stund, og når vi da trente igjen så ga Emma ALT og vips så lærte hun å rulle rundt, noe vi hadde prøvd å få til utrooooooolig lenge... Noen hunder fungerer bedre hvis det blir en stund imellom hver gang, og hvis de ikke føler så mye "press" på seg. Sånn er ihvertfall min Emma. Vi MÅ spille på lag, ellers vil hun ikke være med i det hele tatt. Da finner hun på bedre og viktigere ting å gjøre, i hennes øyne

[Lemen]

Når det gjelder tilknytningsvansker er løsningen som regel å være mer sammen. Sånn er det hvertfall i menneske - menneske relasjon og prinsippene rundt læringspsykologi er jo stort sett de samme om det er hund eller menneske. Skape felles opplevelser, rammer, forventninger, "minner" og gleder, og tren kontakt på en uformell og leken måte. Du skriver jo litt om at lek fungerer, jeg synes Annikken&Rotta skrev et godt innlegg hva lek kan brukes til. Se på Aynï og finn ut hva hun elsker: er det å bli klødd bak venstre øret, leke med skitne sokker, bade eller løpe villmann i høyt gress og vær den som gir henne de godene.

Mulig jeg tråkker i salaten, men jeg minnes at du ønsket deg en engelsk/irsk setter du kunne trene fordi du ønsket en utfordring og at du hadde masse pågangsmot og tanker om å få til en utradisjonell rase som lydighetshund(?). Kanskje det hjelper å finne det fokuset igjen? At nå har du fått en real utfordring, riktignok ikke en utfordring du forventet, men som gjør at du må tenke helt annerledes enn tidligere. Du må bane nye vei, slik som planen(?) var med setteren?

[C.J]

Når vi trener agility hender det ofte Aynï bare er med og ser på. Men det ser ikke ut til å bry henne så mye..! Når jeg derimot snur på flisa og trener Aynï mens Tulla ser på, er det tortur for Tulla stakkars. Har også trent litt småting hjemme på stua, med skille mellom de to, sånn at Aynï har sett på Tulla bli trent. Da piper hun, og vil gjerne være med, men hvis jeg da trener henne etterpå, er hun ikke like ivrig som hun er når hun bare ser på og ikke får være med.

Dette fikk meg til å tenke på en ting: kan det være at Aynï er blitt litt for avhengig av Tulla? At Tulla "stjeler" all hennes oppmerksomhet, som egentlig burde vært rettet mot deg? Men det vil vel allikevel ikke forsvare det at Aynï oppfører seg annerledes overfor andre personer enn deg, ettersom Tulla ikke alltid er i nærheten da?

[Nowisclee]

Huldra: Jeg kjenner meg igjen i absolutt ALT du skriver. Roya er på samme måten med meg, og jeg fatter ikke hvorfor. Hun har bedret seg på spisingen etter at katten begynte å spise maten hennes, men ellers det samme.

Hun logrer mot sjefen, Anne, er kjempeglad for å se henne HVER gang, kommer når hun roper, slutter å bjeffe når hun kjefter osv. Hun elsker å leke med typen min, elsker å gå tur med ham, da går hun pent på plass med en gang han ber, han kan roe henne med et enkelt 'nei' osv, kommer når han roper osv. Elsker også et par kompiser av meg, og bestevenninna mi.

Med meg, logrer hun når jeg kommer inn døra og hun har vært alene inne. Så det er jo koselig. Men kommer ikke når jeg roper, står bare og kikker på meg, uansett hva slags tonefall jeg bruker, unntatt hvis hun _vil_ inn, sent på kvelden. Hun kan stå 50 m unna og bare se på meg, eller 2 m unna. Og prøver jeg å gå fra henne, løpe, hoppe opp og ned, vifte med en leke, lokke med godbit, kaste meg på rygg eller hva som helst, så står hun bare og kikker. Vi skal på kurs nå neste mandag, så får jeg se hva jeg lærer av motiveringsteknikker der evt.

Jeg har også problemer med trening, for hun gidder ikke å følge med et sekund. Hun tar nesten ikke godbitene hvis hun ikke har lyst til å trene, jeg må dytte dem inn i munnen på henne når hun endelig har satt seg, og så spytter hun dem ut igjen. Det gjelder om det er tørket lever, tørket vom, fersk grillpølse, ost, leverpostei, tørkede kyllinghjerter, rottemat, kattemat, eller hva som helst. Inne er hun litt bedre, der sitter hun fortere, og gir labb iallefall. Og går og legger seg om jeg er litt streng i stemmen.

Håper du får noe bra svar på hva det er, for jeg har prøvd det meste her. Å gi mer oppmerksomhet og umotivert kos, mindre oppmerksomhet, lite kos, bare kose når hun har gjort noe for det, å overse bikkja totalt, og uansett hva jeg gjør, så er hun den samme. Det eneste er en gang jeg skremte henne litt, fordi hun prøvde seg på den nystekte kyllingfileen min, og jeg kasta meg etter henne å knurra så hun løp rundt hjørnet på kjøkkenet, da ble hun litt bedre på innkalling dagen etter, av en eller annen grunn.

Skal gi et pip når jeg har vært på kurs og forhåpentligvis fått hjelp til å finne ut hva det er og hvordan jeg skal få gjort noe med det.

Godt å høre at det ikke er bare jeg som blir tatt for gitt av bikkja(for det er sånn jeg føler det.)

[TonjeM]

Æsj så kjipt da! På en måte kan det være en "kjemi ting" og da er det kanskje greit å omplassere og heller få en hund med et gemytt som likner mer på Tullas feks. Terrier og springer er jo 2 forskjellige verdener - og da er det vel naturlig å ha større affinitet for den ene type gemytt enn den andre..

Når det er sagt - jeg husker jeg sleit i over ett år før jeg begynte å like tomsingen vår, jeg syntes han bare var irriterende og forferdelig slitsom (og legg til at han var verdens styggeste valp - en slags uheldig blanding av Einstein og en hyene - så jeg kunne ikke glede meg over at han var søt en gang), men det har noe med å akseptere å gjøre tror jeg. Etterhvert innså jeg at Kakkelakken var ikke sammenskrudd i skolten slik jeg hadde forventet eller trodd. Verden ble veldig mye enklere når jeg skjønte det, jeg begynte å glede meg over han litt mer utover det at basenjien var så glad for han, setter nå pris på hans egenskaper - enda de stortsett dreier seg om mangler!

Vedr Ayni (OK jeg får ikke til stavingen..), så tror jeg også at du prøver for hardt, at du kanskje forventer litt mer "Tulla-egenskaper" enn Ayni faktisk har. OK, så virker hun gladere for andre mennesker - men skulle de hatt henne over tid så hadde det nok ikke vært noe bedre stelt med dem enn det er med deg!

Terrier tenker jeg som en selvstendig, kanskje litt sta sak og da skal man gå utifra det. Jeg tenker litt i basenji-baner nå - basenjier er selvstendige uavhengige vesener som absolutt ikke synes at eier egentlig er en nødvendig eller essensiell del av livet - og derfor må man jobbe med dem på helt andre premisser enn en førermyk hund. Du skal bruke mer tid sammen med Ayni alene, det er viktig - ingen Tulla - og mye av den tiden dere har sammen skal du bare overse henne. Helst skal dere være sammen i kjedelige settinger, Ayni skal faktisk synes det er kjedelig! Ikke belønn henne for å ta kontakt med deg når det passer henne. Av og til skal du gi henne muligheten for kontakt med deg - og da vanker det lek og moro (hvis hun foretrekker det fremfor godbit) med en leke hun aldri får lov å holde på med ellers (er det noe hun liker spesielt å leke med, skal du ta den leken. Av og til skal du går rundt og bare leke med den - ha det dritkult med den leken mens hun ser på - men hun får ikke lov å leke med den!). Hvis hun ikke tar den muligheten for å leke med deg eller få godbit av deg - på det tidspunktet du bestemmer - så er det greit, det skal du gi blaffen i.

Så skal du kjøre "Learn to earn" prinsippet helt konsekvent - kort sagt - Ayni skal ikke få noen gode uten å ha gjort noe for det først - selv bruker jeg betingelsen for lille basenji at hun må sitte og ta kontakt med meg hvis det er noe hun ønsker. Det som er et gode, er hva Ayni synes er et gode - jeg vet ikke om det er mat, lek, oppmerksomhet, få lov å gå ut, få være sammen med Tulla eller whatever. Poenget er at hun må henvende seg til deg for minste tingen - og da har du jo anledning å vise at du rår over gudene - og er derfor den kuleste i verden og dermed også den mest interessante i verden. Det er viktig at du er kostbar, hun skal ikke automatisk belønnes for litt kontakt - hun må jobbe litt for å få den store gleden av å omgås et så fantastisk menneske som deg! Du skjønner tankegangen? Du skal gjøre deg ekstra verdifull ved å være en begrenset ressurs! (Jeg tror Gry L. har skrevet noe om Learn to Earn prinsippet på Manimal-sidene.. eller var det Fjellanger hundeskole som hadde noen artikkel om det.. husker ikke helt. Det står i så tilfelle beskrevet i en artikkel om dominansagresjon såvidt jeg husker).

Og NÅ må jeg mate basenji her.. nå har hun ligget "død" lenge..

[Huldra]

Jeg tror jeg dropper qoutingen..

Anniken:

Jo, hun er terrier, og jeg er vant til at Tulla er litt mer førervàr enn en "standard" cairn (som jeg jo har møtt og trent mange av). Men den kontakten som jeg vil kalle "øye-til-øye-kontakt", dvs at hun tar kontakt med meg, kikker på meg, stikker innom meg på tur osv, tror jeg er en treningssak, som jeg nok muligens har feilet litt i. Altså tydeligvis ikke trent nok på, eller tilstrekkelig, eller ikke belønnet nok på, o.l. Men det er liksom ikke det jeg føler er hovedproblemet. Den kontakten er lett å få med andre terriere, og lett å trene opp med andre cairn, det er bare at jeg ikke har trent godt nok på det, eller noe i den duren. Problemet er tilknytningen, at hun ikke ser ut til å ha noe behov for å være med meg, ikke bryr seg om meg, utover det at hun er en utrolig selvstendig terrier-hund. Det er så vanskelig å forklare forskjellen på dette, og noen ganger sklir de kanskje over i ett. Og for alt jeg vet kan typen ha rett: tren mer, og den "dype" kontakten kommer.

Det er ikke det at andre mennesker er så kule, eller at godisen deres er bedre enn min (sånn er vel alle hunder, til og med Tulla), men måten hun er sånn på. Måten hun tigger godis av andre, måten hun hilser på andre, osv. Hun kan tigge godis av meg også, men hun gir opp så lett, hun gidder ikke jobbe lenge for å få noe, og når hun endelig får noe, tar hun det nesten litt "pliktskyldig".

Du nevner jo også at det kan være lurt å ta en pause, så jeg noterer meg at du også mener det. Ser jeg får litt motstridende "meldinger" her om det. Men du har jo i det minste en terrier, og da kan slik info være nyttig.

LivB:

Jepp, jeg vurderte lenge irsk setter, og da ville jeg nok vært veldig forberedt på å måtte bygge opp skikkelig god kontakt, rent treningsmessig. Jeg ønsket meg en utfordring med den hunden på den måten du beskriver (ingen salat nedtråkket), men valgte altså cairn. Jeg har av og til tenkt at det jo blir en utfordring likevel, at hun ikke var såå enkel som jeg trodde, og det hjelper veldig i treningssammenheng. Men dette går ikke bare på trening føler jeg.. Det stikker så mye dypere enn det. Jeg kan alltids leve med at hun ikke kan så mye, at hun bare generelt er en utrolig grei hund, men det er vanskeligere å leve med at hun ikke er knyttet til meg, og kanskje enda verre - at jeg ikke er knyttet til henne..

Showtime:

Tanken har slått meg også. Tenkte kanskje at noen ville nevne det her, men du er vel den første? Har jo hørt om at man må bruke tid på den nye valpen (og ikke glemme den voksne hunden), sånn at den nye valpen ikke skal knytte seg så voldsomt til den store, men også til eieren. Men hvordan kan man slå fast at det evt er det som har skjedd? Og for å si det sånn da; Aynï har absolutt overhodet ingen problemer med å være borte fra Tulla heller. Hun takler verden ypperlig på egenhånd, og oppfører seg helt likt. For the record skal jeg ha det at jeg også har brukt tid på henne alene også. Gått turer med henne alene, trent med henne alene, både sosialisering, båndtrening og miljøtrening, samt valpeshow alene (både med og uten meg og/eller Tulla), osv. Hun har nok fått mindre enn hva Tulla fikk i den samme perioden, (Tulla vokste også opp med en annen hund til hun var 6 mnd), men jeg kunne ikke gå tur med de sammen, og de valgte også ofte å holde seg fra hverandre, dvs den voksne hunden trakk seg unna og Tulla var med meg.

roya87:

Haha, du høres ut som meg og mine tanker! Jeg føler også jeg har prøvd "det meste", men da bare i korte perioder og kanskje aldri helt gjennomført over lengre tid. Du har jo også en hund som nok skal være litt mer førerorientert enn min, så jeg håper vi får noen tips som virker for oss begge to!

TonjeM:

Mulig jeg forventer litt mer "Tulla" av henne, men jeg har da saktens trent mange cairn, og ingen har vært som Aynï, og det er det som gjør at jeg "faller litt av". Jo, jeg hadde forventet et annet gemytt enn en springers, men ikke på den måten Aynï er. Altså, hun er jo dønn lik moren sin visstnok, og jeg ser jo det - for det er hun med alle andre! Men også moren til Aynï er jo "slik hun skal være" mot meg, men også mot alle andre. Moren er litt sær til å være cairn fra denne oppdretteren (som er kjent for å ha samarbeidsvillige hunder), men ikke mer sær enn at jeg kan leve med det og syns det er en utfordring i treningen. Men slik er ikke Aynï, hun er overlegen mot meg, noe moren hennes aldri har vært.

Mulig det bare tar tid før jeg blir vant til det, eller kanskje går det seg til (som Marthe er inne på?), det er ikke godt å si. Du tipser jo om en annen innfallsvinkel enn andre, så jeg må lese litt mer om den og sette meg inn i det. Det høres jo ut som en blanding mellom læringspsykologi og å vise at man "er gud" (som hun forhåpentligvis tror på..!)

Terrier og springer ER to forskjellige typer hunder, men jeg setter på merkelig vis pris på begge deler. Jeg har sansen for personligheten til begge (og jeg tror jeg liker å "prøve" forskjellige raser, så neste gang blir det nok noe annet igjen). Som sagt; hadde Aynï vært mot meg som hun er mot andre, hadde jeg hatt verdens mest fantastiske hund. Den personligheten kan jeg leve med, og den liker jeg, det er den jeg vil ha, og det er den jeg har forestilt meg/håpt at jeg ville få, men som jeg ikke har fått..

Setter også pris på flere svar fra dere andre som har svart tidligere i tråden.

[TonjeM]

TonjeM:

Du tipser jo om en annen innfallsvinkel enn andre, så jeg må lese litt mer om den og sette meg inn i det. Det høres jo ut som en blanding mellom læringspsykologi og å vise at man "er gud" (som hun forhåpentligvis tror på..!)

Terrier og springer ER to forskjellige typer hunder, men jeg setter på merkelig vis pris på begge deler. Jeg har sansen for personligheten til begge (og jeg tror jeg liker å "prøve" forskjellige raser, så neste gang blir det nok noe annet igjen). Som sagt; hadde Aynï vært mot meg som hun er mot andre, hadde jeg hatt verdens mest fantastiske hund. Den personligheten kan jeg leve med, og den liker jeg, det er den jeg vil ha, og det er den jeg har forestilt meg/håpt at jeg ville få, men som jeg ikke har fått..

Setter også pris på flere svar fra dere andre som har svart tidligere i tråden.

Du er som meg da - har sans for et stort spenn av egenskaper! (Selv om jeg må si jeg liker jo mer selvstendig og jo mindre klengete/opptatt av meg jo bedre..). "Min" innfallsvinkel er en jeg vet Gry L. bruker en del, men egentlig fikk jeg oppskriften av Runar Næss (han kaller det for "there is no such thing as a free lunch"), det brukes en del til usikre hunder (sånne med "dominansaggresjon") men er også veldig nyttige når man har en hund som er "seg selv nok". Nå er det vel ikke gitt at det er slik med Ayni - kanskje hun er en sånn en som simpelthen bare er dødssjarmerende overfor fremmede men som ikke "orker" det i private omstendigheter? (Er jo masse mennesker som er slik, jeg har jobbet mye med selgere og så snart det var en kunde i horisonten så "skrudde de på" men utover det var de som slokte lyspærer ja..). Men måtte jo le da "blanding av læringspsykologi og gud" var jo veldig beskrivende! Det var sånn Runar forklarte det til meg - og med hans bakgrunn med ulver så er det jo en nærliggende beskrivelse - tenker Gry L. beskriver det annerledes. Du kan også merke deg at en ting som klikker passer som fot i uhm.. sko? hose? avløpsrør? i dette prinsippet. Klikker kunne ikke være noe da? Eller bruker du det på henne allerede?

[Aussieglis]

Hmm, nå tenkte jeg plutselig i disse banene:

Kan det være at Ayni ikke føler at hun "trenger" å innynde seg hos deg, på en måte? Som om hun vet hvor hun har deg godt fra førav, og ikke "trenger" deg så mye? På en måte... Hmm, ble vanskelig å forklare med ord.

Emma bryr seg filla om meg på tur, med mindre jeg har godbiter eller en pinne til henne. Det er ikke tull engang. Da går hun rundt og styrer med det hun vil. Jeg kan rope på henne og hun snur seg og ser på meg, men hun kommer sjeldent hvis hun har "andre planer" - men kommer hvis hun husker på at jeg har pølse f.eks.

Og måten du beskriver Ayni under trening på, minner meg utrolig mye om Emma det og... Bare at Emma at jeg tror Emma gir opp fortere enn Ayni kanskje, men det er noe annet. Uansett, det var jo grunnen til at jeg gikk rundt og ønsket meg en "ny" hund allerede fra Emma var 8-9mnd. Jeg følte ikke at jeg fikk noe tilbake etter alt jeg prøvde å "gi" henne, om du skjønner. Det var så lite engasjemang, så lite "pågangsmot" ...

Men på de andre områdene i livet, så er jo Emma en superhund. Hun elsker å kose, og sier aldri nei til det... Og hun kommer ofte og plasserer seg oppå meg hvis jeg ligger på sofaen.

Men alt er sånn: "what's in it for me?" på en veldig terrier-aktig måte, som jeg ikke føler at JEG som hundeeier passer til å jobbe med. Der føler jeg at My og jeg er et mye bedre team, på en måte... Noen andre kunne sikkert fått Emma fint til, men jeg har det ikke i meg, tror jeg. Emma har ikke nok av det i seg hun heller.

[Nowisclee]

Jeg tror jeg dropper qoutingen..

roya87:

Haha, du høres ut som meg og mine tanker! Jeg føler også jeg har prøvd "det meste", men da bare i korte perioder og kanskje aldri helt gjennomført over lengre tid. Du har jo også en hund som nok skal være litt mer førerorientert enn min, så jeg håper vi får noen tips som virker for oss begge to!

Ja, jeg også i bare korte perioder, men ALT uten resultat i det hele. Ja, jeg har jo det, men Aynï høres jo akkurat ut som Roya, så kanskje Roya er terrier i hodet? Jeg skal gi tilbakemelding om jeg får noen bra tips på kurset. Du er jo så heldig at du har en hund til, som fungerer med deg og liker deg og som du får til(iallefall høres det slik ut), mens jeg har bare den ene som ikke bryr seg, så alt har liksom bare vært min feil fram til i dag(det er det nok fortsatt, men gud så deilig å høre om andre som har det på samme måten, selv om det ikke er bra at hun er slik mot deg da). Da kan man kanskje finne en løsning på det. Jeg må innrømme over at jeg egentlig har skammet meg litt over det, litt sånn "hva er det jeg gjør galt siden hunden min ikke er glad i/bryr seg om/søker kontakt med meg?"

Hmm, nå tenkte jeg plutselig i disse banene:

Kan det være at Ayni ikke føler at hun "trenger" å innynde seg hos deg, på en måte? Som om hun vet hvor hun har deg godt fra førav, og ikke "trenger" deg så mye? På en måte... Hmm, ble vanskelig å forklare med ord.

Emma bryr seg filla om meg på tur, med mindre jeg har godbiter eller en pinne til henne. Det er ikke tull engang. Da går hun rundt og styrer med det hun vil. Jeg kan rope på henne og hun snur seg og ser på meg, men hun kommer sjeldent hvis hun har "andre planer" - men kommer hvis hun husker på at jeg har pølse f.eks.

*klipp*

Åh, bytt ut "Emma" med "Roya", så har du beskrivelsen av hunden min..(gjelder alt du sier, og så det jeg har klippet) Og det første du sier om Aynï, det har jeg også tenkt om Roya.

EDIT: Dobbeltpost

[Huldra]

Dropper qoutingen igjen jeg, det blir så masse tekst.

Tonje:

Hahaha! Ja kanskje hun er en reinkarnert selger?!

Jeg bruker en betinget forsterker på henne innimellom når vi trener, men ikke sånn i hverdagen. Tror nok jeg har brukt den litt lite, så hun viser ikke masse forventning og glede når hun hører klikket.. Men jeg husker Tulla også var sånn på den tiden, selv om jeg brukte det masse på henne, så virket det av og til som om hun ikke hadde hørt klikket - hun bare fortsatte med det hun drev med og snudde seg ikke mot meg for å få belønning. Snåle greier det der. Men skal huske klikkeren til når jeg evt begynner å bruke "no free lunch"-greia.

Anniken:

Mulig hun vet hvor hun har meg og at hun ikke føler hun trenger å innynde seg. Hun får jo nok av det hun trenger; både mat og mosjon og trening osv. Hun trenger ikke gjøre spesielt mye for det heller, for jeg synes jo nesten hun må få litt mosjon av og til, eller bli trent. Blir det feil det kanskje?

Og jo, mottoet til Aynï er "what's in it for me?", men legg til "this time?" for hun er litt sånn at hun vurderer ting og tang før hun bestemmer seg for å gjøre det. Har vel skrevet noe om det under "typisk Aynï" på hjemmesiden. Men det er liksom greit - det er en terrier og jeg kan leve med litt treningsutfordringer. Men at hun skal tenke "what's in it for me this time?" for ting som gjelder å vise hengivenhet ovenfor meg, syns jeg er litt rart.

Emma høres jo ut som om hun setter pris på ditt selskap; det gjør ikke Aynï. Aynï kommer aldri og legger seg og koser (og det gjør sjelden Tulla også, men jeg har blitt vant til det), og hun oppsøker meg veldig sjelden for kontakt ellers også. Æsj, jeg får bare ikke til å forklare dette med "manglende kjemi" godt nok... Jeg føler ikke det handler så mye om trening, selv om kanskje trening ville hjulpet. Det er så diffust alt sammen, og det er utrolig vanskelig å forklare. Det nærmeste jeg kommer er vel kanskje TonjeMs beskrivelse av en selger som slås av og på.

roya87:

Ja, det er fint å ha noen å dele sorger med!

Men jeg føler nok ikke helt at jeg har "fått til" Tulla slik det virker som om du forstår det. Jeg har utrolig god kontakt med Tulla, men fysj som jeg irriterer meg over henne noen ganger, og det er ikke sjelden hun har vært millimeter unna sprøyta! <_< Hun har sine greier, hun er en komplisert sjel og i det hele tatt ikke en hund jeg ville overlatt til så mange andre..! Så sånn sett har jeg ikke "fått henne til", selv om vi har oppnådd litt her og der, og jeg synes jeg mestrer henne, for å bruke litt hestespråk. Aynï derimot, hun er helt perfekt hun. Nesten i alle fall. Hun fungerer supert sånn egentlig, og ville vært en fantastisk hund hadde det ikke vært for dette med tilknytningen. Hun takler "alt", og hun er bare snill og god, har vel i grunnen ingen "greier", og er så ukomplisert som en tispe kan bli - bare glad og snill hele dagen lang. Men hun virker ikke knyttet til meg, bare "veloppdratt" på en "ikke-veloppdratt terrier-måte". Litt rampete, litt ulydig, litt lite kommando-styrt, men så full av sjarm at hun kan sjarmere seg ut av alle situasjoner hun klarer å havne opp i. Skal jeg klage på noe med Aynï, må det være at hun er litt vanskelig å trene, men ikke vanskeligere enn at jeg tror jeg ville klart det/klarer helt fint med litt innsats. Men siden hun er så veltilpasset fungerer hun fint uten kjempemasse trening også.

Kanskje du egentlig har en sær terrier??

[Kristiin]

å herregud for en lang tråd

Har ikke lest alt med enn del, har du tenkt tanken på å sette henne ut på for noen månder da ? Så dere får en liten pasue fra hverandre, så hun kan finne ut hvor mye hun kommer til å savne deg liksom ?

Vet ikke helt om du har vært inn på tanken om omplassering jeg ? Det er jo ikke alle hund-eiere som er en bra kombi

edit: kanskje du ikke er helt terrier-menneske? Mer spaniel menneske

[Huldra]

å herregud for en lang tråd

Har ikke lest alt med enn del, har du tenkt tanken på å sette henne ut på for noen månder da ? Så dere får en liten pasue fra hverandre, så hun kan finne ut hvor mye hun kommer til å savne deg liksom ?

Vet ikke helt om du har vært inn på tanken om omplassering jeg ? Det er jo ikke alle hund-eiere som er en bra kombi

Jo, tanken har slått meg. Vet ikke om noen vil ha henne på fôr, fordi da blir de jo nødt å levere henne fra seg etterpå, og det tviler jeg sterkt på at de vil..!

Uansett, både fôr og omplassering er ekstreme løsninger, og jeg vil helst prøve andre ting før jeg går til det skrittet. Men det hadde vært interessant og sett om hun ville "gått lei" av de hun evt var på fôr til, og om hun evt ville blitt mer knyttet til meg når hun kom hjem. Jeg merker jo at hun er mer ivrig på kontakt med meg når hun har vært borte fra meg, men det er jo begrenset hvor lenge hun kanskje bør være borte fra meg hvis jeg har tenkt å ta henne tilbake. Selv om hun takler det, er det jo ikke en ideel situasjon å bytte hjem så ofte.

[helle]

Huff, så kjedelig at det er sånn du føler det da

Jeg er en sånn person som blir kjempe raskt knyttet til hundene mine, og ville nok blitt like lei meg om noe hadde hendt med dem da de var 8 uker, eller nå som de er voksne. Den emosjonelle tilknyttningen fra min side har sålangt skjedd i sekundet jeg har holdt dem i armene mine.

Litt ang at du ikke føler deg tilknyttet til henne. Jeg tenker litt sånn at du kanskje har "låst" tankene dine inn på et mønster der du forteller deg selv at kjemien ikke stemmer, og at du ikke er nok tilknyttet til henne? Hva med å prøve å "drite" litt i det, gå på tur, la hundene være hunder, ikke tenk så mye over saker og ting. Om du syns Ayni ikke bryr seg om det på tur, ja, so what? Orker ikke skrive så langt nå, men du skjønner vel kanskje tankegangen min. Bare en ide i alle fall Og jeg så også at du sier hun fungerer ypperlig under ag trening når du belønner med lek, hva med å belønne med leke ute også? Kanskje lek kan bli deres greie

Ellers så er jeg enig med dem som nevnte noe om at du kanskje rett og slett bør overse henne en periode. Kanskje hun tar deg for gitt (i den grad en hund kan gjøre det), fordi du rett og slett prøver for hardt.

[Guest 2ne]

Du vil muligens ikke lese det jeg skriver nå, men jeg har følt det samme med "min" Emma - i gåseøyne fordi hun ikke er min lenger, jeg er ikke helt sikker på om hun noen gang var det heller. Men jeg tror TonjeM er nærmere løsninga enn noen annen i tråden her.

Det blir en liten sirkel dette, du føler ikke at hun er nok knyttet til deg, så du knytter deg ikke så mye til henne, hun plukker muligens opp denne "halvveis-avvisningen" fra deg og knytter seg ikke nok til deg, så du klarer ikke å knytte deg nok til henne (derav denne følelsen du har om at hun "snart skal tilbake").

"Min" Emma var sånn.. Nesten håpløs å trene sammen med andre, for andre var alltid kulere enn det jeg var. Hun måtte alltid ha på bånd, fordi hun belønnet seg selv med å løpe bort til alle de andre hyggelige tantene vi trente med og tagg om godbit/oppmerksomhet - og oppmerksomhet fikk hun jo, om ikke noe annet fordi at hun forstyrret de i treningen, ikke sant. Hun falt helt ut når f.eks Siri her inne roste Babs - rosen Siri ga Babs betydde tydeligvis mer for Emma enn den rosen jeg ga henne gjorde. Hun lekte også bedre med andre enn hun lekte med meg, med meg så var hun litt sånn "ja ja, hvis du insisterer, så", mens med andre hyggelige "tanter" så LEKTE hun faktisk. Andres godbiter var bedre enn mine, selv om jeg hadde hjemmelagde tørka leverbiter, andres frolic smakte mye bedre.. En liten svikerbikkje, rett og slett *flir*

Hun ble bedre altså, og vi kunne nok fått et sånt forhold som jeg har til moren hennes om jeg ikke solgte henne (men, på en annen side - nå føles det som hun har kommet hjem, den nye eieren hennes syns Emma er den mest fantastiske hund på jord og er supertakknemlig over å få kjøpe henne. Noe jeg selvsagt er veldig glad for, men det stikker litt allikevel - hun ER en fantastisk hund, men vi hadde ikke DET forholdet allikevel - og jeg føler meg egentlig litt utakknemlig, som følte det litt sånn "joda, hun er kjempefin, men...").

Men, hun ble bedre, var det jeg skulle fortelle. Eller, kjemien ble bedre, heter det vel, det var ikke Emma sin feil at det var sånn med oss. Det forandret seg når Dina hadde siste kullet sitt. Da sto hun i kennel når vi var i Askim, men når vi var hjemme, så trente vi - og da ble det plutselig morsomt å trene med meg også. Hun fikk ikke oppmerksomhet når hun ba om det (hun var jo i kennelen), og hun måtte jobbe for å få belønning (vi trente), samtidig som at hun fikk ALL oppmerksomhet når hun først fikk den (til daglig måtte hun jo dele den med Dina, og Dina er en "brøyter" - hun dytter seg plass hun). Nå syns jeg egentlig ikke at jeg var spesielt "gratis" før Dina fikk kull, men da måtte jo Emma dele med Dina, og Dina var O'stor Dronning for Emma, og Emma var liksom alltid "på andreplass" - og det visste hun. Når Dina var i Askim, så var Emma plutselig "førstemann", og vi vokste nok en del på det.

Hun vokste også en del på å få all oppmerksomhet på trening. Nå ble det jo sånn at jeg hadde 3 hunder fra Dina kom hjem igjen til Emma flytta, men når Emma ble trent, så var all min oppmerksomhet retta mot henne. Dina og Stitch/Elling ble "trent" de og (Stitch og Elling var jo bebiser, de blir ikke trent-trent, liksom), men jeg brukte mest tid på Emma. Når hun ikke ble trent derimot, måtte hun jo som nevnt dele med både Dina og valpene, ergo så ble nok den tiden vi hadde "bare oss to", viktigere for henne.

Så, den "Earn to learn"-greia er nok veien å gå, og jeg tror ikke du skal bruke mindre tid på henne - snarere tvert i mot. Det er ingen forhold som blir bedre av mindre tid sammen.

[Guest Jonna]

Hvor gamel er hunden?

Blaze var jeg faktisk på vei til å omplassere når hun var 10 mnd. Jeg overtok henne når hun var 7 mnd og hun var veldig ulik det jeg hadde trent før. Vi passet ikke sammen i starten og hun var liksom ikke "min" hund (da hun egentlig var x-en sin). Blaze var faktisk ute for å prøve seg som minehund en langhelg også (men markerer naturlig ved å trampe, så hun kom tilbake )

Men uansett så gav jeg henne ett par mnd til når jeg begynnte seriøst å tenke på å omplassere henne. Brått kom faktisk kjemien!

Så hvis jeg var det: Nå når du har begynnt å tenke seriøst på dette. Prioriter denne hunden en til to mnd og virkelig prøv. (jeg sier ikke at du ikke har gjort det før) Gå inn med høy haleføring og gjør alt du kan i 1-2 mnd, innstil deg selv på å trene denne hunden etter dens premisser. Faktisk kan du endre litt metoder også bare for å se om det fungerer bedre for dette individet. Så ta en avgjørelse etter den perioden.

[Huldra]

Helle:

Ja, jeg lurer også på om jeg har "låst" tankene mine, og at det hindrer meg i å knytte meg til henne. Vanskelig å prøve å drite i ting som dette, men et forsøk er det jo verdt uansett!

Lek er gøy, syns Aynï, men som 2ne skriver, så virker det som om hun leker "fordi jeg insisterer". Hun er jo veldig med sånn egentlig (hun er jo terrier, og ergo er drakamp eller ball gøy), men plutselig har hun fått nok. Jeg skjønner ikke det - hvordan kan noe som virket så vannvittig gøy bare plutselig bli så kjedelig og uinteressant? Jeg pleier forresten å ta med leker på tur, men det er ikke alltid jeg bruker det. Jeg bruker også lek som belønning ellers i trening, eller hvis hun oppfører seg ekstra fint.

2ne:

Det blir en liten sirkel dette, du føler ikke at hun er nok knyttet til deg, så du knytter deg ikke så mye til henne, hun plukker muligens opp denne "halvveis-avvisningen" fra deg og knytter seg ikke nok til deg, så du klarer ikke å knytte deg nok til henne (derav denne følelsen du har om at hun "snart skal tilbake").

Kan hunder virkelig føle det sånn? (Skulle ikke de være enkle sjeler, da?) Jeg har lurt på det, i samme tankerekke som jeg har lurt på det Helle skriver om, angående å låse tankene sine. Ikke misforstå; jeg er absolutt åpen for den tanken! Bare for å illustrere med et "fjollete" eksempel: Tulla blir nusset på i tide og utide, mens Aynï har vel nesten ikke fått noe "skikkelig" nuss enda. For ikke å få så dårlig samvittighet, får Aynï også natta-nuss før jeg går og legger meg. Det kjennes i så fall som om jeg nusser på noen andres hund, og det er liksom ikke en ting jeg har for vane å gjøre.. Sånn har det vært med de andre hundene jeg har hatt også; de må ha fått noen uker på seg før jeg har følt det har vært oppriktig å gi de slike "kjærtegn", men med Aynï er det fremdeles rart å gjøre det. Jeg har tenkt at det å gi en hund et nuss er et resultat av tilknytning, men hvis man snur på det, kan man kanskje bruke nuss som et middel for å knytte seg til noen? Bah. Jeg er dårlig å forklare. Men anyways; kan hende Aynï merker at jeg forskjellsbehandler de, at jeg "syns mer om" Tulla, og at hun dermed føler seg litt skøvet til side.

Du foreslår "learn to earn", samt kvalitetstid med hunden på tomannshånd. Jeg tror kanskje også at veien å gå er å bruke mer tid på henne, alene. Alternativt skjønner jeg ikke helt hvordan det fungerer at hun skal bli mer knyttet til meg hvis vi er lite sammen. Kanskje det er Tulla som burde hatt litt borte-vekk-tid fra meg?

JeanetteH:

Aynï er snart 8 mnd, og hun har vært sånn fra hun var ca 5 mnd. Før det var hun "normal"; dvs spiste med godt mot, og oppførte seg mot meg slik hun nå oppfører seg mot andre.

Omplassering er jo ekstremt. Har man omplassert, er det liksom ikke så mye mer man kan gjøre. Det blir litt som avlivning; det er ikke noe man prøver for å se om det virker.. Og som du sier, så bør man virkelig ha prøvd før man går til det skrittet. Jeg endrer gjerne treningsmetoder jeg, bare jeg får tilbake "hunden min". Har ikke klikkertrent henne, så det er faktisk også noe som evt kan prøves.

[Guest 2ne]

Kan hunder virkelig føle det sånn? (Skulle ikke de være enkle sjeler, da?) Jeg har lurt på det, i samme tankerekke som jeg har lurt på det Helle skriver om, angående å låse tankene sine. Ikke misforstå; jeg er absolutt åpen for den tanken! Bare for å illustrere med et "fjollete" eksempel: Tulla blir nusset på i tide og utide, mens Aynï har vel nesten ikke fått noe "skikkelig" nuss enda. For ikke å få så dårlig samvittighet, får Aynï også natta-nuss før jeg går og legger meg. Det kjennes i så fall som om jeg nusser på noen andres hund, og det er liksom ikke en ting jeg har for vane å gjøre.. Sånn har det vært med de andre hundene jeg har hatt også; de må ha fått noen uker på seg før jeg har følt det har vært oppriktig å gi de slike "kjærtegn", men med Aynï er det fremdeles rart å gjøre det. Jeg har tenkt at det å gi en hund et nuss er et resultat av tilknytning, men hvis man snur på det, kan man kanskje bruke nuss som et middel for å knytte seg til noen? Bah. Jeg er dårlig å forklare. Men anyways; kan hende Aynï merker at jeg forskjellsbehandler de, at jeg "syns mer om" Tulla, og at hun dermed føler seg litt skøvet til side.

Du foreslår "learn to earn", samt kvalitetstid med hunden på tomannshånd. Jeg tror kanskje også at veien å gå er å bruke mer tid på henne, alene. Alternativt skjønner jeg ikke helt hvordan det fungerer at hun skal bli mer knyttet til meg hvis vi er lite sammen. Kanskje det er Tulla som burde hatt litt borte-vekk-tid fra meg?

Nei, ikke "føler-føler" sånn vi mennesker gjør, tror jeg. Men selv om hunder er enkle sjeler, så er de ikke SÅ enkle allikevel? Det går vel mer på at de leser kroppsspråk, og at du kanskje ubevisst er litt avventende? Man kan ikke lure hunder til å tro at man f.eks ikke er sinna når man er sinna, så hvorfor skulle den tro at du "liker" den om du faktisk ikke liker den?

Ang denne nussinga, så må det nok være et "ærlig" forsøk liksom, ikke "pliktsussing". Som Jeanette skriver, om du skal rette opp dette, så må du nok gå inn for det med hele sjela og mene det. All aktivitet dere gjør "sammen", vil jo knytte dere mer til hverandre. Du trenger jo ikke nødvendigvis å fjerne Tulla av den grunn, bare avvise henne litt i en periode? Også kanskje huske på at Aynï er Aynï, ikke Tulla eller moren sin? Du føler deg kanskje avvist eller "lurt" fordi du forventer noe annet av henne, at hun skal være mer "springer-aktig", eller i det minste sånn som moren sin?

[helle]

Helle:

Ja, jeg lurer også på om jeg har "låst" tankene mine, og at det hindrer meg i å knytte meg til henne. Vanskelig å prøve å drite i ting som dette, men et forsøk er det jo verdt uansett!

Ja, tror det kan være verdt det. Nå mener ikke jeg at du skal drite i alt hun gjør selvsagt. Men bare ikke gjøre så mye ut av det. Om hun tar kontakt, så skal du selvsagt være god mot henne og kose/leke/belønne etc, men om hun velger å ikke gjør det, så ja, bare blås litt i det for en periode. Altså, ikke prøv så hardt