Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvilken rase?


Klementin

Recommended Posts

Skrevet

Jeg tenker min egen hund når jeg leser det du skriver, har korthåret Sankt Bernhard.

Han tåler vind og vær, kan bære kløv, drar barna på akebrett, er tålmodig og glad i barn, en skikkelig familie hund. Går bra med andre hunder.

Middels aktivitet, slapper av inne, krever ikke at det skjer noe hverdag.

Noen stbèr er kjempe lydige, men andre kan være litt sånn "hvis jeg gidder" ting kan ta tid, men det kommer helt ann på eier.

Men skal man ha stb så må man være forberedt på noe slevj :)

Skrevet

En Riesenschnauzer passer til din beskrivelse.

Aktiv når den er ute og veldig rolig inne ( en av og på knapp )

Knall hund å ha med i skogen, fin til å bruke til trekk / kløv , tåler kulde.

Liker å trene på lydighet så lenge det ikke skjer på samme viset hele tiden.

Liker utfordringer.

Jeg skriver lite pelsstell hvis du ser det over hele året. Jeg bruker ca. 15 timer i året.

(Røyter ikke hvis du napper.)

Knall fin familie hund.

Må ikke ha lange turer hver dag.

Skrevet
Virkelig?

Jeg har aldri hatt problemer med vær og vind med Chessea. Hun er med på absolutt alt uten hverken å fryse eller plages for mye av varme. Så der spriker min erfaring med dine, faktisk. Pelsen kan jeg skjønne. men Samojed f.eks. er det også rimelig greie mengder pelsstell med, bare så det er sagt :)

Skulle jammen ikke tro de var søsken vet du. De er jo veldig forskjellige egentlig. Min vil ikke ut på tur hvis det har regna. Da går hun og sutrer og løfter beina høyt og går demonstrativt store omveier rundt vanndammer. *fnis*

Skrevet
Skulle jammen ikke tro de var søsken vet du. De er jo veldig forskjellige egentlig. Min vil ikke ut på tur hvis det har regna. Da går hun og sutrer og løfter beina høyt og går demonstrativt store omveier rundt vanndammer. *fnis*

Nemi er ei jålebukk! :)

Skrevet

Islandsk Fårehund !

--------------------------------------------------------------------------------

Str: Middels

Aktivitetsbehov: Middels

Pelslengde: Korthåret

Behov for pelsstell: Lite

Allergivennlig: Nei

Generell omtale:

En islandsk fårehund er meget sosial og dette gjør den til en hengiven familiehund som elsker barn i alle aldre og som finner seg godt til rette med flere hunder i familien. Den vil helst være sammen med sine mennesker hele tiden, følger dem rundt i huset og legger seg på deres føtter. Den elsker å bli kjælt med og ligger gjerne i fanget. Flere hunder av rasen legger seg ofte tett sammen. Derfor er det ikke en rase som bør anskaffes av mennesker som største delen av tiden er borte fra hjemmet.

Den islandske fårehunden er vaktsom av natur og bjeffer når det kommer fremmede, men gjester mottas med vennlighet. De fleste islandske fårehunder liker å gjø. Det er en del av deres utadvendte, sosiale natur. Men de kan selvsagt lære å være stille.

De islandske fårehundenes urgamle arbeid med å holde styr på sauer i flokk og på hester i karavane har medført at de har utviklet et instinkt til å nappe utålmodig i haser, på hverandre, på andre dyr og på deres eiere f. eks før en tur. Denne trangen har også hos mange av dem utviklet seg i unoter med å bite i hjul i bevegelse, såvel på biler , som sykler, trillebårer og grasklippere etc.

Så mosjonskrevende som store brukshunder er rasen ikke, men man skal ikke glemme at den i virkeligheten er en brukshund, aktiv og intelligent. Jaktinstinktet er ikke utpreget i rasen.

Rasen egner seg til familier i alle aldre, også for pensjonisten som setter pris på gode spaserturer er den ideelle kamerat, men rasen egner seg ikke i en liten leilighet.

Enten den islandske fårehunden er kort- eller langhåret er pelsen selvrensende. Det er en naturpels som selv etter en løpetur over en våt nypløyet mark hurtig blir tørr og ren uten bad eller børste. Rasen røyter normalt to ganger om året, men de løse hårene er av en type som ikke henger fast i møbler og tepper.

Den islandske fårehunden er en usedvanlig sunn og robust hund. At den bevarer sin vitalitet til 13 - 14-års alder er ikke uvanlig.

Rasestandard:

Den islandske fårehunden er en typisk nordisk spisshund med oppadstående ører og ringet hale. Rasen er livlig, vennlig, nysgjerrig og modig. Den virker veltilpass og "smiler" ofte. Bevegelsene er energiske, frie og lette, og rasen er særdeles seig og utholdende. Den er en god vakthund uten å være skarp.

Skallen er bred mellom ørene og noe velvet. Stoppen er klart markert, men bør ikke være for utpreget. Øynene skal være middels store og mandelformede. Fargen skal være mørk, men kan være lysere motsvarende pelsfargen. Uttrykket er livlig, intelligent og freidig. Stive og oppadstående ører som er trekantede og brede ved basis. De er meget bevegelige.

Middels lang og sterk hals, med nakkebue. Halsen er tørr (uten løs halshud). Hodet skal bæres høyt. Kroppen skal være rektangulær og sterk, men ikke grov. Krysset er kort og avrundet, lendepartiet muskuløst og lett opptrukket.

Forbenene skal være rette, muskuløse og tørre. Doble sporer kan forekomme. Bakbenene skal være sterke, muskuløse og velvinklede for å gi en god, fri bakaksjon med godt fraspark. Doble sporer er ønskelig. Potene skal være ovale, med tett samlede tær og med velutviklede tredeputer.

Halen skal være høyt ansatt, godt opprullet, tykk og busket. Bevegelsene viser seig utholdenhet og er veivinnende lette og effektive.

Det finnes to pelsvarianter. Middels lang pels. Dekkpelsen er middels lang med tykk og bløt underull. Pelsen er kort på ørerene og foran på benene, men lengre på hals og bryst, manke, bukser og hale. Lang pels. Dekkpelsen har god lengde, men underullen er tykk og bløt. På hodet og foran på benene er pelsen kort, men lang bak ørene, på hals og bryst, bukser og baksiden av forbenene. Pelsen på halen er meget kraftig og busket. Alle farger er tillatt, men det er ønskelig at en farge er dominerende. Hvitt bliss, såvel som hvite tegninger på bryst og krave, på halespiss, ben og tær opptrer hyppig og skal ikke påvirke bedømmelsen.

Mankehøyde; hannhunder 42 - 48 cm, tisper 38 - 44 cm.

Rett og slett en hærlig rase !

Skrevet

Hva med Alaska Husky da? Ikke akkurat ren rase, men likevel, til det bruket som beskrevet...fungerer ypperlig som familehund, går sammen med alt, kan brukes til alt. Har littav det deilige gemyttet(med av-på-knapp) fra fuglehundene, men er samtidig mer enn tøff nok. Og så mange vakre det finnes; en av mine favoritter;-)

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hei. Takk for svar.  Nei, jeg har alltid ment og prøvd å unngå å hilse på hunder. At hunden min bare skal lære seg at andre hunder eksisterer, men at han ikke har noe med de å gjøre. Annet enn de 2-3 hundevennene han har. Det skal jo sies at vi bor på landet, så ferdes mest i skog og fjells, så vi møter ikke folk eller hunder så ofte hjemme. Men han er veldig trygg og grei, mtp han har vært med meg på jobb over hele landet siden han var 10 uker. Har tatt han med meg inn til byen ved noen anledninger for sosialisering, altså se men ikke røre, og det går stort sett kjempe flnt. Men da er det mer avstand, og jeg har prøvd med alle mulig godbiter og ball, og det er som en bc flest at det er ballen som er best. Men det bruker vi svært sjeldent da han girer seg opp altfor mye og mister fokus. Med ballen kan han være løs blant hunder og folk uten å bry seg om de. Hadde vært morsomt å hatt halvparten av fokuset hans uten ball, som han har med ball 😀 Nå blir han 2 år om en mnd, og problemet rundt hunder har blitt mye bedre. Og vi har ikke gjort noe annerledes egentlig, annet enn å prøve å få mer avstand. Han kan løfte litt på halen og pelsen, men ingen bjeffing eller knurring. Han lander veldig fort etter vi har passert også. Hadde ett tilfelle hvor en liten hund løpt mot og bjeffet og herjet i inngjerdet hage, da dro han i båndet og reiste litt pels. Men ingen lyd da heller, men ble fint med videre og snuste for seg selv i grøfta mens den andre holdt på i bakgrunn. Mye av det er nok pga båndet virker det som også. I langline hvor han får fler forsøk og muligheter til å tenke selv, før lina blir stram så går det bedre enn i kort bånd hvor det kanskje blir stramt med en gang. Så jeg tror jo vi er på bedringens vei, og at det vil bli enda bedre mellom 2 og 3 år 🤞
    • Ikke et dumt spørsmål i det hele tatt! Det er faktisk veldig lurt å tenke på både helse, mengde og hva slags belønning man bruker. Til valp ville jeg brukt små, myke godbiter som er lette å spise raskt. Poenget er at bitene skal være bittesmå, spesielt når du belønner ofte. Bruker du mye godbiter i trening, kan du gjerne ta litt av dagsrasjonen og bruke den som treningsmat. I starten belønner man ofte, fordi valpen skal forstå hva som lønner seg. Etter hvert som atferden blir mer stabil, kan du begynne å belønne mer variert: noen ganger godbit, noen ganger ros, noen ganger lek, noen ganger å få snuse, hilse eller løpe videre. Lek kan også være en veldig god belønning, særlig for valper som synes drakamp, jaktlek eller leke sammen med deg er gøy. Du trenger ikke ha alle lommer fulle for alltid, men i valpeperioden er det smart å ha belønning lett tilgjengelig. Etter hvert faser du ikke belønningen helt ut, men du belønner sjeldnere og mer strategisk. Jeg har skrevet mer om ulike typer belønning her: Belønning – hvordan og med hva belønner jeg hunden min?
    • Jeg har en venninne som har to hunder mad navn Emmy og Lilly, så det var litt morsomt! Jeg synes Emmy er finest av de tre
    • Ja, det kan absolutt virke som om en hund har “null sosiale ferdigheter”, spesielt hvis hun har hatt lite gode erfaringer med andre hunder, dårlig sosialisering, mye stress eller har lært at konflikt er den tryggeste strategien. Men ofte handler det ikke om at hunden “ikke gidder å forstå”, men at hun blir så stresset, usikker eller gira at hun ikke klarer å lese signalene godt nok. Da kan hun enten bli for intens, gå for tett på, overse dempende signaler eller reagere kraftig når andre hunder sier ifra. Jeg ville ikke latt henne “finne ut av det selv” med andre hunder hvis det stadig ender i konflikt. Da får hun bare mer trening i feil strategi, og de andre hundene får en dårlig opplevelse. I stedet ville jeg jobbet med veldig kontrollerte møter: god avstand, rolige hunder, korte økter, parallelle turer og pauser før det bikker over. Målet er ikke nødvendigvis at hun skal bli sosial med alle hunder, men at hun lærer å være rolig rundt andre hunder uten å måtte bort, mase, kjefte eller skape konflikt.
    • Hei! Jeg ville vært litt forsiktig med å tolke dette som “bølling”, selv om det kan se sånn ut. Hos usikre hunder kan bjeffing fort bli en strategi som fungerer: “jeg bjeffer, og da får jeg mer kontroll / den andre hunden holder avstand”. Selv om nabohunden er snill, betyr ikke det nødvendigvis at Lilje opplever situasjonen som trygg. Jeg ville derfor ikke latt henne være tett på ham når hun kjefter, men heller bruke ham som en trygg treningshund på større avstand. Gå parallelle turer der hun slipper direkte kontakt, blikk og press. Belønn rolig atferd, snusing, kontakt med deg og det å kunne se ham uten å reagere. Hvis hun begynner å kjefte, er dere sannsynligvis for nærme eller situasjonen varer for lenge. Målet er ikke at hun skal “skjerpe seg”, men at hun lærer en annen strategi enn å skremme bort. Og for nabohundens skyld er det helt fair å skjerme ham fra å bli kjeftet på tett oppi. Jeg ville fortsatt brukt snille hunder i treningen, men med mer avstand, kortere økter og mindre direkte samhandling. Jeg har skrevet mer om dette her: Hunden bjeffer på andre hunder – hva kan du gjøre?
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...