Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvilken rase?


Klementin

Recommended Posts

Jeg tenker min egen hund når jeg leser det du skriver, har korthåret Sankt Bernhard.

Han tåler vind og vær, kan bære kløv, drar barna på akebrett, er tålmodig og glad i barn, en skikkelig familie hund. Går bra med andre hunder.

Middels aktivitet, slapper av inne, krever ikke at det skjer noe hverdag.

Noen stbèr er kjempe lydige, men andre kan være litt sånn "hvis jeg gidder" ting kan ta tid, men det kommer helt ann på eier.

Men skal man ha stb så må man være forberedt på noe slevj :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

En Riesenschnauzer passer til din beskrivelse.

Aktiv når den er ute og veldig rolig inne ( en av og på knapp )

Knall hund å ha med i skogen, fin til å bruke til trekk / kløv , tåler kulde.

Liker å trene på lydighet så lenge det ikke skjer på samme viset hele tiden.

Liker utfordringer.

Jeg skriver lite pelsstell hvis du ser det over hele året. Jeg bruker ca. 15 timer i året.

(Røyter ikke hvis du napper.)

Knall fin familie hund.

Må ikke ha lange turer hver dag.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Virkelig?

Jeg har aldri hatt problemer med vær og vind med Chessea. Hun er med på absolutt alt uten hverken å fryse eller plages for mye av varme. Så der spriker min erfaring med dine, faktisk. Pelsen kan jeg skjønne. men Samojed f.eks. er det også rimelig greie mengder pelsstell med, bare så det er sagt :)

Skulle jammen ikke tro de var søsken vet du. De er jo veldig forskjellige egentlig. Min vil ikke ut på tur hvis det har regna. Da går hun og sutrer og løfter beina høyt og går demonstrativt store omveier rundt vanndammer. *fnis*

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Skulle jammen ikke tro de var søsken vet du. De er jo veldig forskjellige egentlig. Min vil ikke ut på tur hvis det har regna. Da går hun og sutrer og løfter beina høyt og går demonstrativt store omveier rundt vanndammer. *fnis*

Nemi er ei jålebukk! :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Islandsk Fårehund !

--------------------------------------------------------------------------------

Str: Middels

Aktivitetsbehov: Middels

Pelslengde: Korthåret

Behov for pelsstell: Lite

Allergivennlig: Nei

Generell omtale:

En islandsk fårehund er meget sosial og dette gjør den til en hengiven familiehund som elsker barn i alle aldre og som finner seg godt til rette med flere hunder i familien. Den vil helst være sammen med sine mennesker hele tiden, følger dem rundt i huset og legger seg på deres føtter. Den elsker å bli kjælt med og ligger gjerne i fanget. Flere hunder av rasen legger seg ofte tett sammen. Derfor er det ikke en rase som bør anskaffes av mennesker som største delen av tiden er borte fra hjemmet.

Den islandske fårehunden er vaktsom av natur og bjeffer når det kommer fremmede, men gjester mottas med vennlighet. De fleste islandske fårehunder liker å gjø. Det er en del av deres utadvendte, sosiale natur. Men de kan selvsagt lære å være stille.

De islandske fårehundenes urgamle arbeid med å holde styr på sauer i flokk og på hester i karavane har medført at de har utviklet et instinkt til å nappe utålmodig i haser, på hverandre, på andre dyr og på deres eiere f. eks før en tur. Denne trangen har også hos mange av dem utviklet seg i unoter med å bite i hjul i bevegelse, såvel på biler , som sykler, trillebårer og grasklippere etc.

Så mosjonskrevende som store brukshunder er rasen ikke, men man skal ikke glemme at den i virkeligheten er en brukshund, aktiv og intelligent. Jaktinstinktet er ikke utpreget i rasen.

Rasen egner seg til familier i alle aldre, også for pensjonisten som setter pris på gode spaserturer er den ideelle kamerat, men rasen egner seg ikke i en liten leilighet.

Enten den islandske fårehunden er kort- eller langhåret er pelsen selvrensende. Det er en naturpels som selv etter en løpetur over en våt nypløyet mark hurtig blir tørr og ren uten bad eller børste. Rasen røyter normalt to ganger om året, men de løse hårene er av en type som ikke henger fast i møbler og tepper.

Den islandske fårehunden er en usedvanlig sunn og robust hund. At den bevarer sin vitalitet til 13 - 14-års alder er ikke uvanlig.

Rasestandard:

Den islandske fårehunden er en typisk nordisk spisshund med oppadstående ører og ringet hale. Rasen er livlig, vennlig, nysgjerrig og modig. Den virker veltilpass og "smiler" ofte. Bevegelsene er energiske, frie og lette, og rasen er særdeles seig og utholdende. Den er en god vakthund uten å være skarp.

Skallen er bred mellom ørene og noe velvet. Stoppen er klart markert, men bør ikke være for utpreget. Øynene skal være middels store og mandelformede. Fargen skal være mørk, men kan være lysere motsvarende pelsfargen. Uttrykket er livlig, intelligent og freidig. Stive og oppadstående ører som er trekantede og brede ved basis. De er meget bevegelige.

Middels lang og sterk hals, med nakkebue. Halsen er tørr (uten løs halshud). Hodet skal bæres høyt. Kroppen skal være rektangulær og sterk, men ikke grov. Krysset er kort og avrundet, lendepartiet muskuløst og lett opptrukket.

Forbenene skal være rette, muskuløse og tørre. Doble sporer kan forekomme. Bakbenene skal være sterke, muskuløse og velvinklede for å gi en god, fri bakaksjon med godt fraspark. Doble sporer er ønskelig. Potene skal være ovale, med tett samlede tær og med velutviklede tredeputer.

Halen skal være høyt ansatt, godt opprullet, tykk og busket. Bevegelsene viser seig utholdenhet og er veivinnende lette og effektive.

Det finnes to pelsvarianter. Middels lang pels. Dekkpelsen er middels lang med tykk og bløt underull. Pelsen er kort på ørerene og foran på benene, men lengre på hals og bryst, manke, bukser og hale. Lang pels. Dekkpelsen har god lengde, men underullen er tykk og bløt. På hodet og foran på benene er pelsen kort, men lang bak ørene, på hals og bryst, bukser og baksiden av forbenene. Pelsen på halen er meget kraftig og busket. Alle farger er tillatt, men det er ønskelig at en farge er dominerende. Hvitt bliss, såvel som hvite tegninger på bryst og krave, på halespiss, ben og tær opptrer hyppig og skal ikke påvirke bedømmelsen.

Mankehøyde; hannhunder 42 - 48 cm, tisper 38 - 44 cm.

Rett og slett en hærlig rase !

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hva med Alaska Husky da? Ikke akkurat ren rase, men likevel, til det bruket som beskrevet...fungerer ypperlig som familehund, går sammen med alt, kan brukes til alt. Har littav det deilige gemyttet(med av-på-knapp) fra fuglehundene, men er samtidig mer enn tøff nok. Og så mange vakre det finnes; en av mine favoritter;-)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Tok bilder i dag, med tanke på dagboken, og innså at det ikke er noe nytt å melde, utover ny frisyre. Spanielørene måtte vike i varmen. Nyfrisert Edeward i solnedgang   
    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...