Gå til innhold
Hundesonen.no

Småhunder


Red Merle

Recommended Posts

Dette er egentlig et veldig vanskelig inlegg.. For jeg vil liksom ikke rakke ned på små hunder og deres eiere.. Så det kan være jeg formulerer meg litt rart, men det er bare å beklage. Jeg har selsvagt ikke noe i mot små hunder og deres eiere...Bare så det er sagt ;)

Så til saken, hvordan er det ha en liten hund v.s en stor hund?

Hvor mye tåler dem egentlig? Jeg har liksom altid sett for meg at små hunder er ikke noe å fly 3 timer i skauen og 6 timer i en stall med.. Tenker hovedsakelig på småhund som Tibetansk Spaniel, Løwchen, Bichon Frisè og andre "sofahunder" med mye pels (Vet jo selvsagt at det finnes små tøffe hunder, som Jack Russel Terrier osv)... Jeg ser for meg at en slik liten lodden sak er yndig og benskjør og ikke "tåler" et sikkelig hundeliv. De fleste med liten hund jeg treffer på tur enten løfter opp bikkja eller går en annen vei, spesielt folk som ha Chihuahua.... Er det sånn at en liten hund ikke hadde tålt å leke med en større hund? Er det stor fare for at den kan bli skadet?

Jeg går tur i skogen hver dag, og jeg har aldri møtt på noen hunder som er mindre enn Shetland Sheepdog...

Hvordan ville det vært å ha en stor/middelsstor aktiv hund (f.eks Dalmatiner eller Aussie) og en liten Tibbe eller Løwchen?

Ville den store plaget den lille? Hadde den Lille gitt beskjed når den fikk nok? Hadde den lille klart å henge med på tur når den løper løs med den store?

Jeg spør fordi jeg tror kanskje jeg har fått et litt feil syn på dette med små hunder.. :):D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mulig jeg har "feil" liten rase, men jeg svarer likevel. :)

Cairn terrier er jo en rimelig hardfør rase, som absolutt tåler en trøkk. Min, som nå er ca 6 mnd gammel, er med på lange turer i skogen, og det er overhodet ikke noe problem. Hun tar seg minst like bra frem som den store jeg har (springer), og løper og herjer, hopper og spretter og ruller seg og er veldig aktiv. Pelsen hennes er av god kvalitet, og den er mye enklere å ha med å gjøre en springerens pels. (Har du forresten møtt en afghaner i skogen, eller en amrikansk cocker?) Cairnen min blir ikke sliten av lange turer, ikke sånn at hun stopper og legger seg ned, men både hun og springeren sover når vi kommer hjem.

Ang leking med andre hunder, så skjønte heller ikke jeg hva småhundeiere bablet sånn om, det var før jeg fikk min egen. Da hun var liten valp måtte jeg passe på. De er tross alt mindre, og det er slett ikke alle store hunder som vet hvor store de er. Til og med små uhell kan være fatalt. Nå som hun har blitt litt større, tåler hun mer, men hun er også blitt flinkere å passe seg (både for menneskebein og klumsete store hunder). Min cairn får løpe løs og leke med store hunder. Den største hittil er vel en howavart, men jeg holder henne ikke tilbake pga en annen hunds størrelse, men eventuelt pga at jeg ikke vet noe særlig om gemyttet til den andre. Spesielt når hun var valp var dette viktig. Bevegelsene hennes - små kjappe, kaninhoppesprett- kunne utløse jaktinstinktet hos noen hunder. Til og med min egen springer så jeg at fikk den reaksjonen en gang, selv om de to bor sammen. Med mynder har jeg ikke kunnet ha henne løs da hun var mindre, pga dette. Nå er det nok ikke så farlig lenger, men man skal ikke undervurdere det heller.. Småhunder av andre raser som er mindre/spinklere enn cairn, skjønner jeg at eierne passer litt på. Springeren min er snill med andre hunder sånn stort sett, men hun skjønner ikke alltid at hun må være forsiktig. Til eieren av den store hunden har "bevist" at hunden er snill og forsiktig, så skjønner jeg at eiere av den lille ikke vil ta noen sjanser. Kontroll på den store er vitkig å ha, og vill herjing hvor den store ikke kjenner begrensninger eller tar hensyn, kan nok skade en liten hund.

Nå har mine to blitt såpass samkjørt at ting går veldig fint, og jeg trenger ikke å passe på de to mer. Men jeg ser fremdeles andre store hunder litt an; hvordan oppfører de seg, er de forsiktige eller ser jeg jakt og størrelses-makt lyse i øynene? Det er virkelig forskjell på om en liten hund dasker en annen liten hund med labben, enn om en stor hund gjør det samme..

Når det gjelder hilsing, så får mine sjelden og aldri hilse på andre hunder på tur. Om de har stor eller liten hund har nada å si, jeg gidder bare ikke alt styret med bånd og krøll mellom beina nå som jeg tross alt har to. Båndet til den lille blir også lett hektet fast i alt mulig rart i en sånn prosess, og hvis en stor hund har fått båndet hennes rundt nakken, skal det ikke mye bevegelse til fra denne før min lille blir kastet rundt omkring; hun veier tross alt ikke mange kiloene.

Dette med skogsturer tror jeg kommer helt an på hva de er vant til. Oppdretteren til min cairn er på joggetur to timer hver dag i skogen med sine, så jeg vet at de tåler endel mosjon.

Om den store ville plaget den lille kommer nok an på gemyttet til den store, og eiers kontroll. Her i gården er det nok heller motsatt, hehe! :D Det er nok likevel endel eiere av småhunder som har latt store hunder få herje for masse med de små, noe som sikkert fører til at de små blir litt gneldrete. De kan tross alt ikke passe på seg selv på annen måte enn med knurr, brøl og glefs (men de kan ikke legge en stor hund i bakken med fysisk makt), som forhåpentligvis en stor hund respekterer (det er likevel mange store hunder som ikke tar små hunder seriøst, nettopp pga størrelsen). Ser det på min egen springer; hvis en liten hund brøler til henne ser hun bare rart på den, men hvis en stor hund gjør det samme kan hun reagere mer. Jeg er overbevist om at hunder skjønner hvor store/små de er. Og at denne såkalte gneldringa kommer litt derfra.

Når min cairn blir eldre er jeg usikker på hvem av hun og springeren som kommer til å løpe raskest i skogen. Hun henger godt med nå, men blir nok enda kjappere når hun blir eldre. Hun hopper også allerede høyere enn springeren, og flere cairn hopper lett et gjerde på 80cm-1 meter, noe min springer bare kan drømme om. Her er nok en aussie litt annerledes da, men poenget er at en stor hund er ikke alltid den som kommer seg best frem fysisk, og en liten er ikke alltid den som sliter mest på det punktet heller.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sammenlignet med min ulvehund er jo alle hunder små :) Det har ikke vært noe problem, og Siri var relativt mye mindre da hun akkurat hadde kommet hjem. Er jo mange med ulvehunder som har eks. Whippet eller Dvergpincher. Man må jo såklart se an den eldste hunden, du kjøper ikke en knøttevalp om du vet den eldste gjerne knekker bena på valper og liker å mose dem.

Hos oss går det hardt for seg, men det er greit fordi Mona faktisk slipper når Siri hyler eller piper. Så Siri er også med å styre leken.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tror nok det er en relativt vanlig misforståelse at mange småhunder ikke tåler så veldig mye.

Jeg har jo Bichon Havanais, altså en liten pelsrase som ser ut som den ikke kan gjøre noe annet enn å ligge på sofaen og se pen ut. Så det er jo folk som tror at jeg ikke trenger å gå tur med dem eller noe liksom.. :rolleyes:

Selvfølgelig tåler den ikke å jobbe som en Aussie eller Dalmatiner, for det er den jo ikke avlet til.

Men at mine hunder kan gå lange fjellturer og være utendørs en hel dag er ikke noe problem.

Jeg har ihvertfall aldri klart å slite ut Rocky til det punktet at han ikke vil jobbe lenger. Han slokner nok når vi kommer inn, men det gjør vel større hunder også?

Jeg har heller ikke noe problem med å la de leke med større hunder, kanskje med unntak av valper av veldig store raser som ikke har helt kontroll på kroppen enda (på valpekurset til valpen min er det en Grand Danois valp f.eks). De er jo små i kroppen, så større hunder kan veldig lett skade dem. Men generelt er ikke det noe jeg tenker på. De fleste hunder tilpasser seg og er veldig flinke til å ikke komme borti dem.

Generelt har heller ikke mine små noe problem med å si ifra til større hunder. Rocky setter de glatt på plass hvis han føler de blir for voldsomme.

Det som kan bli litt vanskelig er hvis man har liten hund fra før, og får større valp. Valper har jo valpelisens de første månedene, og da kan nok noen ha problemer med å si ifra selv om de synes valpen er litt i overkant.

Jeg ser f.eks at valpen til venninna mi (gordon setter) har ikke den samme respekten for Rocky som mindre valper har. Det er akkurat som at han har skjønt at han har fysisk overtak, så han ypper litt ekstra.

Så der må vi følge litt ekstra med.

Men de har ingen problemer med å følge med på turer der også større hunder går løse. Tvert imot så løper Rocky elegant fra de fleste, for selv om de tar han igjen på langstrekkene så kan han snu på en femøring og får opp farta igjen i løpet av et brøkdels sekund! :)

Jeg tror nok flere av de mindre rasene ville overrasket deg positivt. :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vet ikke om jeg har "rett" rase til å svare, men min hund er hvertfall ikke stor :)

Jeg vil tørre å påstå at han får veldig mye mosjon og aktivisering til en "liten" hund å være. Vi trener en times tid hver dag, pluss turer i skauen og hunden krever det vel egentlig :D

Han er jo faktisk vandt til å bli trent mye (agility, LP, spor, rundering, sykling, jogging ol) og han tåler faktisk ganske dårlig en dag uten skikkelig aktivisering. Så det er jo hva dem er vandt med.

I sommer var Aron med i stallen og på kennelen jeg jobbet på fra halv tolv til halv fire, og klokken fire var det enten bruks eller agilitytrening i 2 timer. Han tålte det kjempefint og har heller ingen problemer med å gå 5-6 timer på skitur eller en lang tur i fjellet i tungt terreng.

Sikter absolutt ikke til deg nå, men føler mange undervurderer mindre raser med pels ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er leit at noen sitter med helt feil holdning når det gjelder små hunder(flott at du har en åpen innstilling!). De er da hunder de og, ikke skjøre dukker, selv om de er av en mindre størrelse. Jeg sier ikke at dette er holdninger som bare gjelder folk med store hunder, men er mange som selv som har små hunder som tror de små hundene tåler mye mindre enn det de faktisk gjør. Er mange som har den oppfatningen at siden hunden er så liten, så behøver den ikke å gå lenger enn rundt kvartalet.. Men det er så feil, så feil, så feil! Det er kanskje derfor du så sjeldent ser små hunder i skogen, fordi eiere av de små rasene er mindre flinke til å bruke hundene enn det de med store hunder er. Men små hunder kan også gå lange turer på flere timer. De har ikke skjørere bein..Tibben min, f.eks. elsker å gå lange turer i skog og fjell. Da ser jeg hele hunden lyser opp:) Men så klart, hun er jo sliten etterpå, men det tør jeg vedde på at de større hundene blir etter noen timer i skogen også..

Når det gjelder lek mellom store og små hunder er jeg litt mer forsiktig. Jeg er ikke så redd for at hun skal skade seg fysisk, selv om hun har større sjanse for å skade seg enn den store hunden. Det er ren fakta, men det er da ingen grunn til å bli helt panisk. De tåler nok mer enn det vi tror, og det finnes da en del store hunder som er forsiktige i leken med de små.. De fleste hunder skal jo skjønne hundespråket, og når den lille har fått nok pleier den å si ifra..

Men så klart, allikevel er jeg litt forsiktig i møte med store, fremmede hunder, nettopp fordi jeg ikke vet lynnet til den fremmede hunden og hvis noe skulle gå galt, er sjansen størst for at det går utover min hund(fysisk eller psyksik) pågrunn av størrelsen.. Men finner vi en snill, stor hund, så lar jeg det være opp til Chica om hun vil leke med den eller ikke.. Fordi i mitt tilfelle er det ikke fysikken hennes jeg er mest redd for, det er pysken hennes. Hun har opplevd å bli løpt over 3-4 ganger i lek med store hunder og det har gjort henne skeptisk til store hunder. Det ble nok litt for mye å være liten sammen med en flokk store hunder som kom løpende mot henne og over henne. Er ikke så lett å være liten da..

Poenget er at jeg tror at en del små hunder er redd for store hunder, enten fordi de har fått dårlig sosialisering av eierne eller fordi de har hatt skumle opplevelser med store hunder. For uansett hvordan vi vrir på det, er det ikke alltid like lett å være den minste.

Jeg er klar over at det kan høres ut som jeg motsier meg selv her nå, men det jeg prøver å få frem er at: Så klart må vi ta hensyn til at hunden er liten, men det er allikevel en hund som ikke skal undervurderes. Den har bein, kropp og hode den kan og ønsker å bruke!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har jo en av hver jeg, selv om My ikke er så himla stor sånn egentlig.. Men Emma er jo pitteliten med sine 2,5kg!

Anyways, Emma tåler fint en hel dag på tur i fjellet er jeg bombesikker på. Hun hadde nok blitt sliten utover dagen, men hun er ikke en sånn som "slår seg av" når hun blir sliten - hun har så mye flokkinnstinkt og alt mulig at hun bare går og går..

Jeg har aldri vært overbeskyttende over henne når det kommer til andre hunder, for det tok ikke lange tiden etter å ha blitt kjent med Emma at jeg merket at Emma er en slik hund som går overens med de fleste. Hun underkaster seg og viser at hun ikke vil ha bråk uansett hvilken hund hun møter på, og det virker som om de aller fleste hundene med riktig bagasje i hodet sitt skjønner at hun er liten og ufarlig.

Emma er også en sånn en som bare går unna eller "tar imot" tilsnakk hvis hun møter på en slik hund, men kommer jeg bort til henne så henter hun trygghet fra meg og først da tør hun å si ifra selv.

Med My er det helt annerledes, der er Emma den tydelige "dronning" selv om hun er mye mindre enn henne. Emma trenger bare å gi My et lite knurr for å få henne unna beina sine, maten sin o.l - og My viker unna på flekken. Men det er nok alderen, tror jeg.. Emma er ingen dominant hund, men hun er ikke noe nervevrak heller. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det å undervurdere en liten hund, når en tidl. alltid har hatt store raser, er en felle som mange faller i dessverre! Jeg gjorde det også! Jeg trodde ikke min Cairn tispe "forsto" så mye som de store! Hahaha, jommen så jeg det! ;-) Hun er rolig, men tøff, som de fleste terriere, og adskillig staere enn de store jeg har hatt!

Så min mann hadde helt rett da jeg kjøpte henne 2 1/2 år gml.,han sa til meg at du har ikke lest bruksanvisningen skikkelig! ;-)

Særlig innser jeg det når hun kommer inn og stinker, etter å ha rullet seg i noen "godsaker hun finner ute! :)

Jeg er ikke så tåpelig at jeg løfter henne hver gang vi møtet på en større hund, men spør selvsagt først hvordan hunden vi møter er mot andre hunder, og så langt har det gått veldig bra. Hun har ennå i en alder av snart 9 1/2 år, ikke "fått rip i lakken". Og hun selv er veldig blid mot andre hunder.

En Cairn hannhund til en venninde av meg, "banket" Leonbergeren til datteren hennes, så han tåler ikke små hunder den dag i dag! Leonbergeren fikk flere sår og måtte til veterinæren for å sy, Cairnterrieren hadde ikke en skramme!

Sier vel litt om hvor tøffe disse "småttingene" kan være!

Eneste probl. med min er, at hun akkurat som min avdøde Riesen, ikke er til å stoppe når hun sier fra når mannen og sønnen vår kommer hjem! Ikke før det passer henne, og dette er slitsomt, særlig når jeg sitter m. en bok, og skvetter så jeg nærmest letter i stolen! Hun bare logrer, og ellers gir hun blanke!

De 3 Schæfertispene jeg hadde, respektert alle når jeg sa at nå er det nok. Da tidde de. Og de viste tydelig at de kjente igjen de som kom, da bare pep de litt og logret.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Får vel også føye til at selv om jeg innser at jeg har vært heldig men min Cairntispe, som jeg kjøpte usett, så skal jeg aldri ha liten hund igjen når hun er borte! Da blir det nok voksen Schæfertispe på meg igjen, om jeg skal ha meg hund igjen da! :)

Men for all del, en må kjøpe den hunden som passer en best, så jeg vil aldri råde noen fra å kjøpe liten hund! Det passer bare ikke meg har jeg funnet ut! :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå har jeg en liten en og en mellom stor en. Cavalieren er fremdeles valp, så her er det noen hensynsregler jeg tar i forhold til hvis hun var voksen. Hun har lekt bla med en rottweiler, som aldri hadde møtt en liten hund før, det tok om lag 2 -3 min for mi til å si ifra at hun var liten og ikke ville finne seg i denne type lek. Så la de seg begge på ryggen og lot den andre snuse, og lekte deretter rolig.

Cavalieren leker med border colliere, andre golden og andre hunder på den størrelsen. Vi har enda til gode å møte på en mastiff, grand, sennen eller andre STORE hunder!

Men hvis vi kjefter på vår golden, kan han i flere timer være lei seg (dette har jo noe med rasen å gjøre og da :)

Mens cavalieren bryr seg pent lite! Hun løper hakk i hæl med goldenen i skogen og holder ut ganske så like godt når vi går lange turer.

Man må kanskje ta litt ekstra hensyn i begynnelsen når hunden er valp, men det må man egentlig med alle valper som leker med større hunder!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi fikk Bernersennen først og ett år senere en Lhasa apso.

Den lille ble sjefen, rørte berneren på seg når de samsov så sa hun i fra. Og de lekte som to gale i hagen og den store passet på å ikke tråkke på den lille, som uansett viste å si i fra!

De spiste og sov sammen og gikk tur sammen.

En morsom opplevelse.

Mamma var på tur med dem og det kom en jogger. Mamma ropte inn den store hunden og joggeren stoppet. "den store er grei, men kan du være så snill å ta den lille i band"

Den lille gikk aldri bort til folk, kunne gå dagen lang i skog og mark og en labrador på turen ble fortere sliten enn en Lhasa.

Men pelsen er upraktisk, så vi klippet henne for at hun skulle få kose seg skikkelig, ellers dro hun inn hele skogen. Klær var ikke noe for denne lille bestemte frøkna. Vi har hatt to lhasa apso og de er absolutt store hunder i små formater.

En artig rase og en utholden rase som er med på alt som er gøy!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

manfår den lille hunden en skaper selv. Langtur ikke noe problem.

Lett å frakte på tur, i bil og på tog/buss.

Spiser mindre enn en stor hund ,og har lav skummel faktor ( om det alltid er en fordel er jeg usikker på.. :rolleyes: )

Men som nevnt her : i bråk med en større hund er det Henrik som får støyten..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Den største forskjellen på små og store hunder er størrelsen! Og når fikk pelslengde noe med fysisk og mental skjørhet å gjøre :angry: ? Ellers har vel de fleste sagt det meste i innleggene over her, men et bilde kan si mer enn tusen ord, sies det:

Ut på tur, aldri sur:

http://www.isaktheo.com/foto_juli08_vann.php

http://www.isaktheo.com/foto_host07.php

Små og store hunder (rottisblandinger, springer, havanaiser og puddel):

http://www.isaktheo.com/kino.php?film=ballgjengen2.wmv

:P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Enig med det over. Lær inn eventuelt en «gå og legg deg» kommando, så du kan avlede med å be hunden å gå og legge seg.  Miljø trene og sosialisere masse så hunden blir godt vant med lyder og folk rundt seg. Men føler det har mye med mentaliteten på hunden og rasen og gjøre. Har du en usikker vokterhund så er det vanskelig å dempe varsling. Har du en trygg vokter så har den høyere terskel for å anse noe som nødvendig å varsle på. 
    • Da har vi fått oss en reell frykt. Viser seg at tøffeste, tryggeste lille Edeward er som Mr.T når det kommer til trapper. Tror han fikk vondt i en klo da vi skulle opp trappen til veterinæren. Den forserte vi ved at jeg praktisk talt stod over han og løftet labbene hans en og en trinn for trinn. Han nektet gå selv, men var ok med å gjøre det sånn, hele trappen. Stoler på meg, men ikke sine egne bein.  Nå tenkte jeg det skulle være annerledes med en ny trapp som ser litt annerledes ut, på et annet sted, i annet lys, men nei. Ikke engang Nom Noms fristet nok til å våge gå et eneste trinn av den trappen med bakbeina.  Vurderer om Nom Noms er verdt det: Prøver snakke meg til fornuft. Det må vel finnes en annen måte? Muttern prøver friste med "kjepp". Dette ble pinlig fordi det er folk rundt, vi er på Tiller - Trondheims Grorud - og det ryktes at det kan være risikabelt å flagge blasfemiske avvik her på kveldstid etter mørkets frembrudd. Er det ikke provoserende nok å være svart hund om vi ikke skal gå rundt og vise at han liker å sutte på "kjepp" også?  — Virkelig, muttern! Dette vil jeg ikke være med på! Jevngodt med å brenne en Koran her. Du er sinnsyk!  Så han ble båret opp, som den lille babyen han er. Mindre pinlig. Fikk ham til å gå de siste tre trinnene selv. Prøver øke til fire-fem neste gang, uten å vifte med en diger "kjepp" så alle kan se det.  Han er i full sving med å fortære den nå, mulig for å prøve sikre seg mot flere sånne flauser ^^  
    • Avledning, og innlæring av alternativ adferd. "Hysj, gå og legg deg" fungerer bare HVIS hunden har lært og KAN oppgaven. Hvordan jeg ville gått fram avhengger veldig både av rase og individ. Men jeg ville ikke skjermet valpen for det som skjer rundt, den må jo bli vant til normale forstyrrelser. Hvis det er en rase med tendens til varsling så ville jeg nok sørget for å trekke for gardinene og ha på radio ved alenetreningen, så forstyrrelser utenfor blir mindre tydelige. I mange tilfeller ville jeg nok belønnet veldig raskt etter første bjeff, og deretter avbrutt/avledet, og lært inn alternativ adferd. Det er helt greit med et bjeff eller to for å si fra, og så komme til meg. Men hvis det er en bjefferase som varsler så skal man være ganske forsiktig for å ikke forsterke adferden. Det aller viktigste er å selv slappe av og ikke være så opptatt av det rundt. Det er ikke sikkert hunden reagerer i det hele tatt, og da trenger den ihvertfall ikke å lære det av eieren. Hvis det kommer et bjeff eller to på noe fra en valp ville jeg sagt "ja, ok", og så funnet på noe annet med valpen. En valp som får miljøtrening ute og oppdage masse lyder og omgivelser vil også være tryggere hjemme, mener jeg. Jeg kan anbefale boken Hverdagslydighet fra valp til voksen av Arne Aarrestad og Siri Linnerud Riber, den tar også for seg vanlige utfordringer.
    • Unge lovende sover søtt etter en to timer lang opp og ned fellestrening med mye bra og masse klebb.  Forventninger til hele stedet, både godteributikken som eimer deilig godis av alle slag, og hallen hvor godbitene hagler og det er lek og moro, de forventningene er skyhøye. Da muttern ba om en sitt før hun åpnet døren var ikke den unge lovende enig i det. Han var fokusert på å komme seg inn til moroa. Dumme muttern la listen for høyt og trodde hun skulle få sitt med verbal kommando, uten å engang hjelpe med lure. Hennes: "I shall ønly say this once," policy, hvorpå hun etter å være sikker på at han hørte det stilte seg til for å vente på sitten - det var som en krigserklæring. Da sitten endelig kom, men den kjipe megga ikke belønnet den med en gang, og hadde nerver til å lukke døren igjen da Ede spratt opp for å løpe inn, for å kreve mer.. Etter mange sånne forsøk, hvor sitten til slutt ble holdt med en godbit foran nesen, lenge nok til at mutteren fikk satt foten innenfor døren, så ble den belønnet et kom og ros og godis og den korte selvbeherskelsen han ble tvunget til å ha for å komme inn - sinnsykt frustrerende - ble forløst i økt glede, mer energi og iver, han ble mer gira av det enn han allerede var, så da muttern på ny, bare to meter innenfor første døren ***** ba ham om enda en sitt for å komme gjennom neste dør.. Hun fikk den, men han var ikke blid.  De glade forventningene hadde slått over i irritasjon da vi kom frem til plassen vår, og han satte i en hardrock konsert av bjeffing. Frustrert bjeffing. Emo bjeffing. Intenst. Øredøvende. Muttern fikk påpakning fra instruktør om å få hunden under kontroll, noe hun til sin store overraskelse fikk til momentant med å legge hendene på ham. Bjeffingen tok fullstendig slutt, han glemte hele resten av hallen, alt fokus var nå på kamp mot muttern. Hender uten godbiter som hadde nerver til å holde ham fast.. Tyggebeinet han ble tilbudt som alternativ å bite på var han fullstendig uinteressert i. Mutterns hender var den punchingbagen han følte for å ta ut sin høygira irritasjon og frustrasjon på. Vi var med ett tilbake til situasjonen i forrige uke. Dette var ikke tanning, dette var kamp, og Ede ville lære muttern å slutte stille urimelige krav og heller servere godis og leker og være blid og lett å ha med å gjøre. Han bet hardt og med et mål om mutterns submission. — Respect my authoritay, bitch! Muttern er ikke komfortabel med å bruke fysisk makt for å få trumfet gjennom viljen sin, men den der typen biting er fullstendig uakseptabel, og negativ straff var ikke en mulighet i situasjonen. Avledning var allerede forsøkt. Å holde ham fastlåst ble i øyeblikkets hete vurdert som en dårlig løsning. Selv om det å fysisk tviholde ham fast til han ga seg antakelig ville fungert der og da, så er ikke det en løsning når han blir større, og det blir han. Det kommer en dag hvor han har passert 40kg og har 10x forhøyet testosteron ifht en voksen hann. Den kampviljen der i den situasjonen lar seg ikke løse med bryting.  Muttern brukte det ene positiv straff verktøyet hun er komfortabel med. Overleppene hans ble lagt over tennene hans, om og om igjen. Han liker ikke å bite seg selv i leppene, og det frustrerte ham, men han hadde ikke lyst til å gi seg uten å ha lekset opp for muttern om å drive han inn i et sånt humør med urimelige krav. Det tok antakelig flere minutter før han ga opp. Så ikke på klokka, men hendelsene i rommet forøvrig ga holdepunkter å estimere fra. Mange ekle og vonde bitt i sine egne lepper fulgt av flere runder av og på tyggebeinet før kamplysten forlot den lille kroppen som roet seg ned og slo seg til ro. Søte lille snille Edeward var tilbake, og resten av treningen var han bare søt og snill og grei og flink. Muttern gjorde masse feil i starten, samtlige fra å ha for høye forventninger til hva han skulle mestre nå, og så bli så forfjamset av å ikke få hva hun ba om at hun ble usikker og ikke helt visste hvordan hun skulle løse det. De første feilstegene på gulvet var å forvente oppmerksomhet med for lav belønningsfrekvens. Lineføring ble repeatedly brutt av fokus rettet mot de andre ekvipasjene fordi muttern var for kjip med tørrfor. Tilbake til plassen vår hvor Ede er superflink til å chille nå.  Neste runde på gulvet, etter å ha ligget og sett på de andre, så fikk muttern oppmerksomheten, men hun feilet igjen med verbale cues uten lure, og hennes usikkerhet rundt hvordan løse det etter å ha feilet med å forvente utførelse på verbale cues, den forvirret Ede også, og vi ble gående og virre uten mål og mening. Han VILLE gjerne mestre, han var fokusert, men kommunikasjonen fra muttern var ikke klar og tydelig nok. Han la seg ned som et spørsmålstegn. Skjønte ikke hvorfor godbitene uteble. Mistet motivasjonen. Tilbake til plassen vår.  Tredje runde gikk bedre. Muttern hadde senket forventningene, klarte kommunisere tydeligere og belønne med høyere frekvens. Det løsnet.  ..men alle øvelser er bagateller. Så lenge valpen er snill og grei og i godt humør og gir kontakt og kommer på oppfordring, så er det ikke viktig om han sitter skrått, ligger på hoftene eller må bes flere ganger om noe. Det eneste virkelig viktige er å få den kampviljen under kontroll. Det har skjedd to ganger til nå. To ganger har han slått over i en sånn modus. Det er ikke overraskende. Jeg trodde ikke jeg kjøpte en retriever. Spørsmålet er hvilken måte som er den mest riktige å håndtere det på for å unngå virkelige problemer når han vokser til og får baller.  Tre andre valper jeg har hatt reagerte på smertehyl og ble lei seg og ville si unnskyld for å ha bitt meg. Easy peasy bitehemming på null komma niks. Chihuahuaen hadde en annen kamp i seg. Hun tente på at jeg hylte og gikk på med dødsforakt. Negativ straff var nøkkelen med henne. Å bli forlatt alene i rommet hver gang var bare ikke verdt den triumferende følelsen av å bite det digre vesenet til grimaser og hyl av smerter som en liten pipeleke. Hun lærte fort av det.  Jeg håper og tror at kombinasjonen av sosial avvisning i de situasjonene hvor jeg kan forlate ham, og tennene over leppa så han biter seg selv i de situasjonene jeg ikke kan bruke sosial avvisning vil få dette under kontroll.  Han er bare 13.5 uker, og det har bare skjedd to ganger enda. 
    • Tar gjerne i mot deres beste tips/erfaringer med å forebygge varsling/vokting! Da tenker jeg på det å bjeffe om fulle folk roper i gaten om natten, om det smeller i bildører utfor huset, om naboen går nært husveggen og liknende. Har lest litt om temaet, men finner ulike teknikker og vet ikke helt hva som er best. Begrense hunden/valpens muligheter til å se og høre det som skjer utenfor? Eller tvert i mot, la vindu stå på gløtt så den blir vant med at det er masse lyder utenfor? La den se hva som skjer ute? Belønne når den ikke varsler, eller belønne når den varsler kort, så den forstår at jobben er gjort og det holder med ett bjeff? HVordan reagerer man om hunden bjeffer masse på en lyd utenfor? Skal man si ting som "hysj" "gå og legg deg", avlede og liknende når den varsler, eller vil det forsterke hundens oppfattelse av at det er viktig å varsle?  Mange tanker her - åpen for alle innspill! Vil være konsekvent fra valpen er liten, så jeg vet hvordan jeg skal løse problemet når det kommer.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...