Gå til innhold
Hundesonen.no

Greit å avle på "bærer av sykdom"?


Yodel

Recommended Posts

Det finnes mange recessivt nedarvbare syldommer, der genet må være tilstede hos begge forelder for at sykdommen skal kunne slås ut på eventuelle avkom.

På Basenji har vi f.eks. nyresykdommen "Fanconi", som vi nå nylig har fått en gen- test til, som avgjør om avldyr er fri for, bærer av eller selv har sykdommen.

Heldigvis ser det ut til at vi i Norge for det meste er forskånet for selv bærere av sykdommen- men i de fleste andre land- og da særlig Amerika, der mange er bærere, og en del er affiserte.

Jeg er ekstremt overkritisk til hannhunder jeg velger til å ta del i mitt avlsarbeide. For det første må hodet (gemyttet) være på plass, helsa skal helst være prikkfri i generasjoner, og eksteriøret skal være noe som følger MIN tolkning av standaren.

Jeg må innrømme at når jeg titter rundt etter hannhunder er det eksteriøret jeg ser på først. Når jeg finner noe som tiltaler meg (og det er sjeldent!) sjekker jeg opp alle mulige kontakter for å finne ut mest mulig om gemyttet til hannhunden (her betrakter jeg ikke alltid eierens beskrivelser som særlig objektive) og gemyttet til slektninger og eventuellt avkom. Deretter granskes helsen til linjene generasjoner bakover- og bortover nøye.

Etter omtrent et år med leting er det fortsatt ingen hannhunder som har kommet igjennom "nåløyet" over det jeg ønsker meg- på verdensbasis.

Begynner jeg å bli for skeptisk og kravstor?

Nå har jeg midlertidig funnet en hann jeg virkelig liker eksteriøret på- og som jeg tror kan komplimentere min tispe eksteriørt på de fleste plan.

Ut ifra mine undersøkelser skal han være rett så trivelig gemyttmessig også, og ha trivelige linjer og avkom.

Så kommer vi til helsa;

Han er nemlig "bærer" av Fanconi,og har PPM svak grad på øyne. Han har A på hofter. Ikke testet for ubalanse i thyroksin- som er vanlig for Basenji.

For det første vil jeg kreve thyroksin testing. Selvom min tispe har "normalt nivå"- har hun gitt avkom med ubalanse her, og ingen risiko vil tas, selvom "sykdommen" ikke er "farlig" og er enkel å behandle.

Det er da ikke noe man vil avle fram alikevel.

HD'en er grei. Begge avsldyr er A/A, men så er (heldigvis) HD et meget lite problem innad i rasen (og slik skal det forbli).

Øyesykdommer forsovet også grei. PPM'en hos hannhund kan jeg leve med- når tispa mi er fri. Jeg ville dog aldri tenke meg å "doble opp" på PPM.

Så kommer Fanconi. Tispa mi er også her testet "fri". Hannhund er "bærer"- Statistisk sett vil da 50% av avkommene bli "fri", 50 % vil bli bærere. Ingen vil bli affiserte.

Jeg er en sånn "helsefrik" når det kommer til oppdrett, og skulle helst sett at alle parret "dobbel-fri" kombinasjoner for å få syndromet ut av verden så fort som mulig. Samtidig ser jeg at det ville redusert avlsbasen vår dramatsik, og det har vi ikke råd til. Genmaterialet vårt er lite nok som det er. Da får man heller satse "langsiktig" og utrydde syndromet på sikt. Jobbe systematisk med testing av alle avlsdyr i generasjoner framover.

Alikevel har jeg "second thoughts" til å bruke en hannhund som er "bærer" og har PPM.

Tispa mi er fri for alt- og jeg vil dermed "gå ned" helsemessig; Selvom verken det å være bærer av Fanconi eller ha mild grad av PPM vil påvirke valpene i det hele tatt.

Nu vel. Jeg har god tid. -Og godt er det. Hadde jeg skulle parret i år ville jeg uansett ha skrinlagt eller utsatt det- da jeg enda ikke har funnet hannhunden jeg er fornøyd med. Jeg gidder ikke å "parre for å få valper". Jeg gjør kun kombinasjoner jeg mener har noe å bidra til rasen med, og den kombinasjonen har jeg enda ikke funnet. Tror jeg.

At det skal være så vanskelig å være oppdretter!

Dette ble vel mest en liten frustrajons-utblåsning fra min side, men jeg setter stor pris på noen synspunkter, og om det blir en debatt ut av det er jo det bare moro.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 81
  • Created
  • Siste svar

Dette er ting jeg har liten peiling på, men et lite tankeeksperiment (hvor vi later som om det ikke finnes noe PPM): Er det mulig å bruke hannen og så sjekke avkommet for fanconi? Og dersom noen av valpene er bærere, blir de sterilisert slik at de ikke kan avles på, og resten av kullet kan bære gode gener videre (dersom de er gode på andre områder også, selvfølgelig)?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette er ting jeg har liten peiling på, men et lite tankeeksperiment (hvor vi later som om det ikke finnes noe PPM): Er det mulig å bruke hannen og så sjekke avkommet for fanconi? Og dersom noen av valpene er bærere, blir de sterilisert slik at de ikke kan avles på, og resten av kullet kan bære gode gener videre (dersom de er gode på andre områder også, selvfølgelig)?

Absolutt.

Men testing er (foreløpig) tidkrevende og kostbart. Alle tester må sendes til USA via Finland. Det koster over 1000 kr totalt pr. test, det er mye papirarbeid på forhånd, og det tar ca 2 mnd før man får noe resultat. Man må også tappe forholdsvist mye blod, og valpene bær derfor være minimum 2-3 mnd før testing. Dvs. at når man selger valper kan man ikke si om valpen er bærer eller ikke (om man f.eks selger valp til oppdretter eller utstillingsinteressert). Det er jo ofte stor forskjell på eksteriøret alt i valpekassen. Skal man da holde igjen valper i månedsvis for å vite hvem man skal selge til "utstillinghjem"?

Skal da det eksteriøre gå på bekostning av det helsemessige, slik at "mindre lovende" valper eksteriørt vil bli foretrukket over en "bærer"?

Hvordan vil det påvirke avlen?

En "bærer" er tross alt ikke syk. Den eneste begrensingen blir at den igjen ikke kan parres med en annen "bærer", slik at avlsbasen til denne spesifikke hunden begrenses.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er slik, jo mer man setter seg inni linjer osv, jo mer kresen blir man og enda verre blir det å finne den perfekte match.... og vi alle vil jo ha det beste.

Har denne hannen en/flere kullbrødre? i såfall er de bærere? Hva med faren til hannen du har funnet? Har hannen "din" noen kull fra før? hvordan er helse status til de valpene? eventuelt hva er helse status til resten av kullsøskene til hannen "din"

Ble mange spm dette hihi men jeg ble fryktelig nysgjerrig :-)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For å si det sånn - hadde man ikke avlet på bærere innen min rase, hadde en ikke kunne drevet avl. Det fungerer veldig greit så lenge alle tester hundene sine slik at to bærere ikke blir krysset. Det er da avlsrådet i den respektive raseklubben sin oppgave å sørge for at kravene en oppdretter må tilfredsstille for at vedkommende skal få registrere valper etter en gitt kombinasjon er strenge nok, slik at det ikke er hverken lønnsomt eller "lov" å avle på dyr der man nesten garantert får avkom med dødelige/alvorlige sykdommer.

Jeg kan ikke se problemet med å avle på bærere av diverse sykdommer, med mindre det enkelte individet ikke er noe avlsdyr som trengs i en rasepopulasjon og videre avl (egenskaper, utseende mm.). Når det kommer til min rase er populasjonen på verdensbasis så liten at det å utelukke gode avlsdyr på grunn av at de er bærere av en sykdom rett og slett umulig, med mindre man heller vil slite med innavl og helseproblemer som HD osv. Generelt sett er oppdretterne veldig flinke til å styre unna kombinasjoner som resulterer i syke avkom. Selvsagt finnes det unntak, dessverre for rasen.

Min rase testes for HD, Optigen (PRA) og "Cardio" (hjertesykdom). HD er i og for seg greit - har hunden HD skal den ikke i avl. Derimot kan en fint bruke hunder som er bærere av både cardio og av PRA, så lenge man vet hva man parer med og kjenner linjene bakover. Men det er helt klart at jo færre bærere - jo bedre. Det vanskelige er bare å få det til å gå opp i opp.

(For meg blir det å utelukke bærere fra avl alt for likt Hitlers syke teorier om utvelgelse av de perfekte mennesker...)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg mener at helse og gemytt kommer foerst, deretter eksterioer naar man vil forbedre en rase (slik som det virker som din motivasjon er.)

Samtidig ser jeg at det ville redusert avlsbasen vår dramatsik, og det har vi ikke råd til. Genmaterialet vårt er lite nok som det er. Da får man heller satse "langsiktig" og utrydde syndromet på sikt. Jobbe systematisk med testing av alle avlsdyr i generasjoner framover.

Som du skriver saa vil 50% vaere frie og 50% vaere baerere statistisk sett dersom man bruker en baerer og en fri. Antallet baerere kan ligge baade over og under 50%.

Du skriver at man paa langsikt maa utrydde sykdommer paa rasen din, men du vil vurderer likevel aa avle med en baerer? Her henger jeg ikke helt med. Naar du vil bruke en baerer saa tar du med sykdommer fremover i fremtidige genrasjoner. Det er ogsaa viktig aa huske at mange oppdrettere ikke er saa noeye paa baerere, dermed kan det godt tenkes at dine baerer avkom i fremtiden krysses med andre baerere og dermed holdes sykdom ogsaa aktivt i live.

Min oppdretter sier alltid at gemytt er 20% gener og 80% miljoe. Dermed ville jeg heller ha firet paa gemytt kravene til hannhunden. Dersom ikke hannhunden er "helt paa jorde" saa er jo uansett tispens gemytt langt viktigere.

Du skriver ogsaa at man maa velge eksterioer eller helse. Slik ser ikke jeg det. Om man i foerste rekke tenker helse, og gjoer sitt for aa faa en ren rase saa kan man avle videre paa eksterioe. Som du skriver saa er det overhode ingen garanti for eksterioeret selvom du bruker den flotteste hannen, men det er helt sikkert at baerere av sykdommen blir resultatet.

Skjoenner godt din frustrasjon, men jeg mener at oppdrettere som ikke tenker helse og gemytt foerst gjoer rasen en bjoernetjeneste.

Selv er jeg kun villig til aa kjoepe fra oppdretter som tenker, helse, gemytt og eksterioer. Og kun i den rekkefoelgen da rasen min ogsaa er belastet med arvelige sykdommer.

Men dette er bare mine tanker. Uansett lykke til med videre arbeide for rasen din!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er slik, jo mer man setter seg inni linjer osv, jo mer kresen blir man og enda verre blir det å finne den perfekte match.... og vi alle vil jo ha det beste.

Har denne hannen en/flere kullbrødre? i såfall er de bærere? Hva med faren til hannen du har funnet? Har hannen "din" noen kull fra før? hvordan er helse status til de valpene? eventuelt hva er helse status til resten av kullsøskene til hannen "din"

Ble mange spm dette hihi men jeg ble fryktelig nysgjerrig :-)

Vel, denne testen er VELDIG ny- faktisk er den fortsatt på "forsøksstadiet" og ikke betegnet som 100% sikker enda. Alikevel et meget godt hjelpemiddel i avlsarbeidet, da vi tidligere famlet i blinde, og forsøkte å lete i linjer på et recessivt nedarvarbart syndrom.

Dermed er det omtrent INGEN generasjoner bakover som er testet- og kun avlsbasen bortover. Der ser man jo tydelig at det er "frie linjer" på morssiden til hann, mens bærerne ligger på farssiden. Omtrent 50 % bærere av de som er testet.

I og for seg har det dog lite å si hvordan det er bortover eller bakover når det gjelder recessive syndromer. Det er ikke slik som med HD at det finnes forskjellige "grader" og den er nedarvbar i så så stor grad.

Enten er den fri. Da vil den aldri få syke avkom uansett hva som ligger bak, og hva den parres med- ellers er den bærer- og må kun parres med frie individer for ikke å få affiserte avkom.

Jeg mener at helse og gemytt kommer foerst, deretter eksterioer naar man vil forbedre en rase (slik som det virker som din motivasjon er.)

Som du skriver saa vil 50% vaere frie og 50% vaere baerere statistisk sett dersom man bruker en baerer og en fri. Antallet baerere kan ligge baade over og under 50%.

Du skriver at man paa langsikt maa utrydde sykdommer paa rasen din, men du vil vurderer likevel aa avle med en baerer? Her henger jeg ikke helt med. Naar du vil bruke en baerer saa tar du med sykdommer fremover i fremtidige genrasjoner. Det er ogsaa viktig aa huske at mange oppdrettere ikke er saa noeye paa baerere, dermed kan det godt tenkes at dine baerer avkom i fremtiden krysses med andre baerere og dermed holdes sykdom ogsaa aktivt i live.

Min oppdretter sier alltid at gemytt er 20% gener og 80% miljoe. Dermed ville jeg heller ha firet paa gemytt kravene til hannhunden. Dersom ikke hannhunden er "helt paa jorde" saa er jo uansett tispens gemytt langt viktigere.

Du skriver ogsaa at man maa velge eksterioer eller helse. Slik ser ikke jeg det. Om man i foerste rekke tenker helse, og gjoer sitt for aa faa en ren rase saa kan man avle videre paa eksterioe. Som du skriver saa er det overhode ingen garanti for eksterioeret selvom du bruker den flotteste hannen, men det er helt sikkert at baerere av sykdommen blir resultatet.

Skjoenner godt din frustrasjon, men jeg mener at oppdrettere som ikke tenker helse og gemytt foerst gjoer rasen en bjoernetjeneste.

Selv er jeg kun villig til aa kjoepe fra oppdretter som tenker, helse, gemytt og eksterioer. Og kun i den rekkefoelgen da rasen min ogsaa er belastet med arvelige sykdommer.

Men dette er bare mine tanker. Uansett lykke til med videre arbeide for rasen din!

Helt enig. Helse, gemytt og eksteriør er rekkefølgen man må tenke på. Men når jeg ser en hannhund er det alikevel eksteriøret som først tiltrekker min oppmerksomhet- før jeg som sagt begynner å studere linjer når det kommer til helse og gemytt. Er det noe jeg ikke liker her, faller hannnhunden igjennom uansett hvor pen han er.

For meg- som har en rase som kan være meget stri- sideestilles nesten gemytt med helse. Ingen sjanser vil tas.

Når man tenker over det er det kanskje bedre å ha en "snill" hund i 5 år som bukker under av sykdom enn å ha en "gæærn" hund i 14 år? Bare et tanke-eksperiment.

Det er riktig at veldig mye av gemyttet kommer fra sosialisering, men iallefall på min rase- der instinktene virkelig kan bli sterke- er det for meg meget viktig med et riktig grunnlag når det kommer til gemyttet på avlsdyrene. Alle monner drar, og vi ser at gemyttmessig går rasen riktig vei.

Jeg ser også det du sier: at man burde utelukke alt av bærere. Utrydde sykdommen. Men hvor mye av genbasen vår tar man da med seg i fallet? Jeg vil anta rundt 30-40 % - og DET er mye.

Særlig er det et par vellykkede "utstillingslinjer" som er hardt rammet.

Affiserte individer er det generell forståelse om at utelukkes fra avlen. De fleste oppegånde oppdrettere har nå begynt å teste- og ingen med hodet på rett plass vil foreta en kombinasjon som resulterer i syke avkom. Ikke vil de få solgt valpene heller, vil jeg tro.

Når jeg titter rundt og ser hvilke kombinasjoner de fleste oppdrettere i utlandet foretar seg- ser jeg at de aller fleste foretar "fri- bærer"- kombinasjoner.

Og jeg tror faktisk at det er veien vi må gå. Foreløpig. Ved systematisk og grundig jobbing vil vi- også på den måten- få utryddet syndromet. Selvom det vil ta lenger tid.

Hvilken skade skjer egentlig på veien (om man tenker fornuftig)? Ingen hunder vil bli syke.

Om dere vil lese mer om Fanconi syndromet og nedarving kan dere jo ta en titt på hjemmesiden vår.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tenker som deg,Yodel. Det er så "enkelt" å si at selvfølgelig skal man bare bruke frie individer i avlen. Men en hund er jo mer enn bare dette ene genet, og som oppdretter bør man se på helhet og ikke bare den ene, testbare delen av genene.

Av og til slår tanken meg: Hva om du møtte dette på helsestasjonen:

Vil du bli mor? Tenk da over dette: Norsk folkehelseinstitutt er alvorlig bekymret for den store økningn av astma og allergi som har funnet sted i befolkningen de siste tiår. Dette får store velferdsmessige og økonomiske konsekvenster for landet og det enkelte individ. Vi henstiller til alle som tenker på å li gravid å teste seg og sin partner for å finne ut sannsynligheten for at kombinasjonen av gener vil gi disse helseplagene. Skulle testen vise de uønskede resultater, så er jo adopsjon en mulighet.

Hva ville du tenkt?

Jeg er klar over at det er forskjell på mennesker og hunder, men jeg synes av og til at det blir litt "rart" når enkelte blir så bombastisk , nærmes hysterisk, når det gjelder hunder...

Når det er sagt, så er det en selvfølge for meg at man avler på klinisk friske dyr.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg mener at helse og gemytt kommer foerst, deretter eksterioer naar man vil forbedre en rase (slik som det virker som din motivasjon er.)

Min oppdretter sier alltid at gemytt er 20% gener og 80% miljoe. Dermed ville jeg heller ha firet paa gemytt kravene til hannhunden. Dersom ikke hannhunden er "helt paa jorde" saa er jo uansett tispens gemytt langt viktigere.

Er faktisk ikke helt enig med deg der. Tidligere så var jeg også av den oppfatning av at tispens gemytt er langt viktigere da det tross alt er henne som bærer frem og oppdrar valpene. Men etter selv å erfart hvor mye av gemytt faktisk faren gir av seg selv videre, så er det vel så viktig med godt gemytt på far som på mor.

Og som Yodel skriver.. gemytt er veldig viktig på basenji.. Mer enn helse vil jeg si, i hvertfall bør det likestilles.

Har kikket lenge på rasen selv jeg, da jeg synes den er rå stilig men pga det hissige gemyttet dems har jeg holdt meg laangt unna.

Selv om man avler på "frie" foreldre så har man vel egentlig ingen garanti for at det ikke kan komme syke/bærer avkom. Det kan jo være kombinasjonen også som slår feil ut... Uansett hvordan man vrir og vrenger på ting, så kan man aldri være 100% sikker..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Man må nesten ta rasen i betraktning. Er det en stor rase med stor genpool så er det en selvfølge at man bruker foreldredyr som ikke er bærere såfremt man kan teste dette. Er det derimot en liten rase med liten genpool så har man ikke den friheten, og må inngå kompromisser innimellom.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tenker som deg,Yodel. Det er så "enkelt" å si at selvfølgelig skal man bare bruke frie individer i avlen. Men en hund er jo mer enn bare dette ene genet, og som oppdretter bør man se på helhet og ikke bare den ene, testbare delen av genene.

Av og til slår tanken meg: Hva om du møtte dette på helsestasjonen:

Vil du bli mor? Tenk da over dette: Norsk folkehelseinstitutt er alvorlig bekymret for den store økningn av astma og allergi som har funnet sted i befolkningen de siste tiår. Dette får store velferdsmessige og økonomiske konsekvenster for landet og det enkelte individ. Vi henstiller til alle som tenker på å li gravid å teste seg og sin partner for å finne ut sannsynligheten for at kombinasjonen av gener vil gi disse helseplagene. Skulle testen vise de uønskede resultater, så er jo adopsjon en mulighet.

Hva ville du tenkt?

Jeg er klar over at det er forskjell på mennesker og hunder, men jeg synes av og til at det blir litt "rart" når enkelte blir så bombastisk , nærmes hysterisk, når det gjelder hunder...

Når det er sagt, så er det en selvfølge for meg at man avler på klinisk friske dyr.

Haha! Lignende tanker har slått meg også, og det er vel derfor jeg foreløpig ikke er avlet på..! :blink:

Ellers tenker jeg nok litt som Yodel. Nå er ikke jeg noen oppdretter, det vet du sikkert. Men for min del ville saken stilt seg annerledes om man risikerte å få noen, men veldig få, syke individer. Nå er det jo snakk om at man ikke får individer som faktisk blir syke, men at avkommene deres KAN bli syke DERSOM de hadde blitt parret med en bærer. Mener at det er slik det gjøres hos springer når det gjelder fucciodis... (æsj, nå glemte jeg navnet, men det er i alle fall en sykdom de gentester for, som er ressesiv og hvor to frie foreldre gir frie avkom, og dermed kan den sammenlignes med denne sykdommen). Enten tester de, eller så skriver de at avlshunden(e) er av frie foreldre (da er de jo frie selv). Kombinasjoner blir gjort mellom fri+bærer, selv om selvsagt fri+fri er det optimale. Sier avlsrådet noe om dette for din rase? Evt kanskje du kan finne ut hva avlsråd for andre raser sier om slike sykdommer?

Jeg er også enig i tanken "heller en snill hund i fem år, kontra en gal hund i 14 år". Når du selv sier at gemytt er veldig viktig i din rase, så tror jeg ikke det er lurt å "sluntre" litt unna på det punktet. Dette med at 20% er arv, 80% er miljø har jeg også litt vanskeligheter med å tro på.

Ser bare på min egen lille valp (som nå ikke er såå liten, men snart 6 mnd), hvor utrolig mye hun har arvet av gemyttet til sine foreldre, men også annen slekt. Jeg er så heldig at jeg "kjenner personlig" flere av besteforeldrene, oldeforeldrene og tippoldeforeldrene, i tillegg til noen onkler og tanter. Der er MASSE som går igjen, og det er også gjerne bare "små" ting; som måten hun dasker med labbene på når hun kommer mot meg og er leken, måten hun vrir rumpa på når hun kløs på ryggen, måten hun holder halen på når hun er glad. Kan også se hvilke hunder som har gitt hva, hva bestemoren har gitt til moren, og hva som har nådd Aynï, og hva som har blitt avlet bort, eller ligger latent/som en slags bærer av en atferd som ikke kommer til syne. Når slike små ting arves så "sterkt", er det naturlig å tro at større ting (som mot, redsler, vokting, lekenhet, mennesketilknytning osv) arves i større grad. Redsel ja, har ikke den en arvelighetsfaktor på 40% eller mer? Mener jeg leste om det et sted.. JEG er i alle fall en sånn som setter gemytt veldig høyt oppe på listen, og ville mer enn gjerne gitt litt fra helse (når det er snakk om noe slikt som dette) til fordel for gemytt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

På min rase avler man ALDRI på bærere av PRA.

Men pappillon/phalene er vel ikke akkurat en rase med liten genpool heller. Selvfølgelig avler man ikke på bærere da. Det gjør man heller ikke på dvergschnauzer, som er en mindre rase enn pappilon/phalene men samtidig mye større enn basenjien.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jag tycker att det är en självklarhet att inte utesluta bärare i avel om man har ett säkert gentest. I de flesta raser finns det inget behov av att minska avelsbasen och med gentest kan man ju faktiskt se till att inga hundar blir sjuka - även om man avlar på bärare av sjukdomen. Om inte sjukdomen är väldigt ovanlig och rasen är väldigt stor och bra på alla andra sätt, så hade jag inte prioriterad att bli av med en sjukdom som ingen blir sjuk i...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har selv to sloughis, en jaktmynderase som det kun finnes 14 voksne individer av i Norge. Rasen er lite utbredt også i resten av verden, og det foregikk en rimelig høy innavl på 70-tallet. I Finland var det for eksempel en oppdretter som avlet sloughis med 20-35% innavlsgrad. Selv i dag skjer det innimellom at oppdrettere parrer fedre med døtre, eller søster med bror. Jeg synes det er alldeles sinnsykt. :blink:

Men heldigvis: sloughien er (ennå) en frisk og funksjonell rase. Så får man bare krysse fingrene og håpe at det fortsetter slik! Det forekommer PRA, men det kan gentestes for. Men man hører jo om økende forekomster av allergier i tettavlede linjer.

Den eneste norske oppdretteren av sloughi har valgt å krysse utover, heller enn å linjeavle. Det har gitt kull hvor de eksteriørmessige ulikhetene søsknene imellom er veldig store, og sånt premieres jo ikke i avls- og oppdretterklassene på utstilling. Men skal man unngå at recessive anlegg slår igjennom, så må man jo nesten være restriktiv med å doble dem gjennom linjeavl.

Jeg synes at man som oppdretter absolutt bør sette helsa høyt når man avler. Gemyttet er også viktig, men det er vanskelig å si hvor mye som er gener og hvor mye som er resultat av omgivelsene. Skal man velge mellom f.eks. en temperamentsfull eller en nervøs hund, så ville jeg heller arve på den temperamentsfulle (men det er min personlige mening, da). En temperamentsfull hund kan man "justere nedover", mens en nervøs hund er vanskelig å "justere oppover", hvis dere skjønner hva jeg mener. Jeg har hatt begge deler tidligere (en beintøff boxerblanding, og en supernervøs harehund).

Når det gjelder utseendet, så ser jeg på mine to sloughis hvor stor variasjon man kan få når det gjelder eksteriør. Det er både fordeler og ulemper med det. Ønsker man et jevnt kull, så må man nesten linjeavle. Det er ofte ikke nok at man velger to foreldredyr som ser forholdsvis like ut, for de kan likevel bære anlegg for allverdens ulikheter. Selv hunder med elendig eksteriør kan være bærere av "champion-gener" - og omvendt.

Har man en tallmessig liten rase, så synes ihvertfall jeg at man først og fremst skal avle på helse og fysisk funksjonalitet (sunne og funksjonelle hunder er jo som regel vakre!), deretter på gemytt og psykisk helse, og i siste instans det eksteriørmessige - for det er tross alt bedre å avle individer med en uønsket hvit flekk, etpar cm for mye eller for lite i høyden, en litt snipete snute, osv, enn å avle strålende vakre individer som sliter med helseproblemer.

På min rase avler man ALDRI på bærere av PRA.

Det spørs nå hvor seriøs oppdretteren er, da. <_< Man har oppdrettere av ulik seriøsitet innen alle raser, og det er slettes ikke alle som oppgir helsestatus på sine avlshunder, selv om man har testet dem for både PRA, leddproblemer, eller hva det nå måtte være som er utbredt i de ulike rasene.

*Dobbelpost, bruk siterings- og redigeringsfunksjonen. Mod Miriam*

Lenke til kommentar
Del på andre sider

På min rase avler man ALDRI på bærere av PRA.

Nå var det PPM Yodel snakket om da..

Dette synes jeg var veldig interessant. Faktaene er således:

Basenji-rasen har liten gene-pool

Fanconi er en aldeles forferdelig skrekkelig sykdom. En del forsøker riktignok å holde liv i Fanconi-rammede hunder, men det høres ut som å gå hardt utover livskvaliteten til hunden - konstant tissing, kontinuerlige urinveis infeksjoner, særdeles strenge diett-restriksjoner, tvangsforing av 30-40 piller pr dagen (diettrestriksjonene er slik at du kan ikke putte pillene i noe for å få dem mer svelgbare), skader til svelg pga kontinuerlig tvangsforing av piller etc. Personlig tviler jeg på at jeg ville latt min basenji leve slik - så i min verden er Fanconi simpelthen en dødelig sykdom.

Den der litt flåsete 20/80-regelen gjelder aldeles ikke basenjier. For å si det slik, du kan ødelegge gemyttet til en basenji med godt gemytt men du kan aldri bedre/trene bort et dårlig gemytt. Jeg tør påstå at når det gjelder basenji-gemytt så snakker vi ihvertfall 95 % medfødt/genetisk.. Det fritar aldeles ikke eier for å behandle basenjien som en basenji, eller å trene/oppdra den siden et godt gemytt hos basenji er nok veldig lett å ødelegge ved feilhåndtering. I avlsarbeid hos basenji så er gemyttet vanvittig viktig. Dog tror jeg at gemytt-endringer antagelig går på bekostning av en del av de primitive egenskapene, men rent dyrevrensmessig mener jeg at der bør man fire - basenjier ville ha det så mye greiere og bedre om de hadde litt mer "labrador" i seg og ikke så mye "jeg er ikke helt tam og er veldig gira på overlevelse".

Eksteriør er også viktig hos basenji. Denne ur-rasen bør beholdes med sin fysiske egenart så langt det går, denne blandingen av mynde/spisshund-bygning, størrelsen, den karakteristiske halen, evnen til å tåle varme, manglende bjeffe-evnen, rynkene - hele pakka - for ellers ville det ikke være en basenji lenger. Den er jo et lite kunstverk fra naturen - naturlig seleksjon har gitt den dens utseende (og adferd) - det er i seg selv veldig verdt å ta vare på synes jeg.

Når det gjelder bærere av Fanconi, så fremt de krysses med ikke-bærere - og såfremt man i basenji-avl alltid er pålagt å teste og aldri krysse bærer med bærer, synes jeg det er helt greit å bruke også bærere i avlen. Resultatet vil jo være i praksis hunder som ikke blir syke - og det synes jeg viktigst samtidig som man kan få brukt det genetiske materialet fullt ut, for det behøver rasen.

Så Yodel - go for it! Gemytt er ultraviktig, ingen av avkommet vil bli syke og du er såpass oppegående og ansvarlig at jeg regner med at du vil gjøre ditt ytterste for at eventuelt bærende avkom ikke vil bli parret med andre bærere.. Helsemessig er jo det viktigste at ingen (eller færrest mulig, vet jo at man ikke kan sikre seg 100 %) av hundene blir syke i praksis. Og det er jo nettopp derfor man passer på helse i avlen - at hunden ikke blir syk. Da er jo målet oppnådd! Senere - etterhvert som sykdommen blir mindre og mindre fremtredende i rasen, kan man begynne å legge på krav om at kun frie dyr skal brukes i avl - men der er ikke basenji-rasen idag - synes jeg! Jeg hadde ikke vært betenkt å kjøpe valp fra et kull hvor den ene forelderen var bærer.. (men så er jeg ikke oppdretter heller da, det er vel egentlig helst oppdrettere som dette vil ha betydning for)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Haha! Lignende tanker har slått meg også, og det er vel derfor jeg foreløpig ikke er avlet på..! :P

Sier avlsrådet noe om dette for din rase? Evt kanskje du kan finne ut hva avlsråd for andre raser sier om slike sykdommer?

Nå sitter jeg selv som leder av avlsrådet i klubben, og jeg har vært med på å utarbeide retningslinjer for avl.

Det er også jeg som i samarbeid med 2 avlsrådsmedlemmer som tar imot søknader og godkjenner/ ikke godkjenner kull på bakgunn av klubbens regler.

Vi la inn en regel som sier at man kun kan avle fri-fri og fri- bærer, men nå er det enkelte som ønsker at det ikke skal være et krav å teste i det hele tatt- fram til man sier at testen er 100 % sikker.

*Sukk* - dermed ser det ut til at det ikke blir et krav å teste en gang i år- Kun en anbefaling. Selvom det går på tvers av mine prinsipper når vi tross alt har en test.

Men det er tungvindt og koster penger, kan skjønne <_<

På min rase avler man ALDRI på bærere av PRA.

Det gjør vi ikke på Basenji heller. Nå er PRA forholdvist lite utbredt, men vi har en lignende øyesykdom kalt "Basenji retinopati". Alle med denne sykdommen utelukkes fra avlen. PPM- som det her er snakk om er noe ganske annet og harmløst i forhold. (Les mer på hjemmesiden om du vil vite)

Nå var det PPM Yodel snakket om da..

Dette synes jeg var veldig interessant. Faktaene er således:

Basenji-rasen har liten gene-pool

Fanconi er en aldeles forferdelig skrekkelig sykdom. En del forsøker riktignok å holde liv i Fanconi-rammede hunder, men det høres ut som å gå hardt utover livskvaliteten til hunden - konstant tissing, kontinuerlige urinveis infeksjoner, særdeles strenge diett-restriksjoner, tvangsforing av 30-40 piller pr dagen (diettrestriksjonene er slik at du kan ikke putte pillene i noe for å få dem mer svelgbare), skader til svelg pga kontinuerlig tvangsforing av piller etc. Personlig tviler jeg på at jeg ville latt min basenji leve slik - så i min verden er Fanconi simpelthen en dødelig sykdom.

Den der litt flåsete 20/80-regelen gjelder aldeles ikke basenjier. For å si det slik, du kan ødelegge gemyttet til en basenji med godt gemytt men du kan aldri bedre/trene bort et dårlig gemytt. Jeg tør påstå at når det gjelder basenji-gemytt så snakker vi ihvertfall 95 % medfødt/genetisk.. Det fritar aldeles ikke eier for å behandle basenjien som en basenji, eller å trene/oppdra den siden et godt gemytt hos basenji er nok veldig lett å ødelegge ved feilhåndtering. I avlsarbeid hos basenji så er gemyttet vanvittig viktig. Dog tror jeg at gemytt-endringer antagelig går på bekostning av en del av de primitive egenskapene, men rent dyrevrensmessig mener jeg at der bør man fire - basenjier ville ha det så mye greiere og bedre om de hadde litt mer "labrador" i seg og ikke så mye "jeg er ikke helt tam og er veldig gira på overlevelse".

Eksteriør er også viktig hos basenji. Denne ur-rasen bør beholdes med sin fysiske egenart så langt det går, denne blandingen av mynde/spisshund-bygning, størrelsen, den karakteristiske halen, evnen til å tåle varme, manglende bjeffe-evnen, rynkene - hele pakka - for ellers ville det ikke være en basenji lenger. Den er jo et lite kunstverk fra naturen - naturlig seleksjon har gitt den dens utseende (og adferd) - det er i seg selv veldig verdt å ta vare på synes jeg.

Når det gjelder bærere av Fanconi, så fremt de krysses med ikke-bærere - og såfremt man i basenji-avl alltid er pålagt å teste og aldri krysse bærer med bærer, synes jeg det er helt greit å bruke også bærere i avlen. Resultatet vil jo være i praksis hunder som ikke blir syke - og det synes jeg viktigst samtidig som man kan få brukt det genetiske materialet fullt ut, for det behøver rasen.

Så Yodel - go for it! Gemytt er ultraviktig, ingen av avkommet vil bli syke og du er såpass oppegående og ansvarlig at jeg regner med at du vil gjøre ditt ytterste for at eventuelt bærende avkom ikke vil bli parret med andre bærere.. Helsemessig er jo det viktigste at ingen (eller færrest mulig, vet jo at man ikke kan sikre seg 100 %) av hundene blir syke i praksis. Og det er jo nettopp derfor man passer på helse i avlen - at hunden ikke blir syk. Da er jo målet oppnådd! Senere - etterhvert som sykdommen blir mindre og mindre fremtredende i rasen, kan man begynne å legge på krav om at kun frie dyr skal brukes i avl - men der er ikke basenji-rasen idag - synes jeg! Jeg hadde ikke vært betenkt å kjøpe valp fra et kull hvor den ene forelderen var bærer.. (men så er jeg ikke oppdretter heller da, det er vel egentlig helst oppdrettere som dette vil ha betydning for)

Jeg hadde håpet på å få litt synspunkter fra deg :blink:

-Og kan bare konstantere at vi har forholdsvis like holdepunkter. Helse og gemytt først. Men en må godta "bærere" så lenge avkommet er klinisk friskt. Gemytt er ultraviktig. En må balansere. Beholde særegenheten samtidig som man "mildner" opp litt i kantene. Litt ydmykhet på bekostning av "meg og mitt og jeg skal overleve" har den ikke vondt av.

Så kommer eksteriøret- som vi selvsagt skal bevare- den gasellelignende, yndige, myndeaktige rynkefjeset med krøllhale er en kulturarv verdt å bevare akkuratt slik den ble skapt :P

Så da får vi se hva det blir til. OM det blir hannhunden jeg har i tankene blir det nok en lang prosess med import av frossen-sperm...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

*Sukk* - dermed ser det ut til at det ikke blir et krav å teste en gang i år- Kun en anbefaling. Selvom det går på tvers av mine prinsipper når vi tross alt har en test.

Men det er tungvindt og koster penger, kan skjønne <_<

Akkurat det opprører meg litt skal jeg være ærlig. Tror man at en nøyaktig test vil være billigere? Hvis det koster for mye penger for en oppdretter å teste foreldredyrene, da har ikke oppdretter råd å være oppdretter i mine øyne. Og å "leke" rundt på den måten med Fanconi synes jeg er direkte uansvarlig, ihvertfall når man har en test som gjør at man kan unngå syke dyr. :blink:

Vel, da håper jeg "basenji-markedet" er flinke til å kun kjøpe valper av kull hvor foreldredyrene er testet.. Selv vet jeg hvilken oppdretter her i Norge jeg vil kjøpe basenji av, og det er en som tester.. som faktisk vel var den første her i Norge som benyttet seg av det..(hint hint..)

Burde man skrive noe om dette i Basenji-Nytt Liv Irene? Noen ord fra en "bruker" mener jeg..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg for min del setter helse og gemytt svært høyt (og har vært ekstremt nøye på hund nr. 2). Her har jeg "gått ned" i krav om utseende, nettopp fordi det ikke var viktigst for meg. Jeg har likevel valgt valp etter hunder som har de "riktige" meritter også utseendemessig.

I en perfekt verden med mange gode avlsdyr å ta av, ville jeg aldri valgt å avle på en bærer engang, nettopp fordi jeg ville gjort mitt for å bli helt kvitt sykdommen. Noe som er fryktelig vanskelig, ja, men samtidig; man har ingen garanti for at ikke noen useriøse oppdrettere eller amatører får kull uten å tenke på slike ting. Selv om jeg jo tror at de fleste vil passe på slikt. Jeg kan ikke noe om Fanconi, men slik jeg leser det, virker det til å være en ganske alvorlig sykdom? En sykdom som PPM (som min eldste hund har) er en helt "annen" og mer harmløs sykdom igjen. Riktignok bør man ikke gå inn for å doble denne heller. Det jeg prøver å si er vel at jeg synes det er ok å inngå kompromiss når det gjelder de mindre harmløse sykdommene, mens man bør være steinhard på det som faktisk regnes som alvorlig. Hvordan er det med fanconi, hvor tidlig oppdages sykdommen? PRA forekommer jo også på min rase, og her har jo ulempen ofte vært at man har brukt dyr i avl før sykdommen har blitt oppdaget.

Jeg skjønner at det er frustrerende om alt annet er perfekt på en hund. Hadde avlsmaterialet vært stort, synes jeg ikke man burde vurdere å bruke "syke" individ eller bærere, men samtidig så begrenser jo dette utvalget fryktelig. Et utrolig stort dilemma, men samtidig en interessant problemstilling. Selv om jeg ikke er noen oppdretter, og neppe blir det noen gang, er jeg ganske "streng". Jeg synes avl burde forekomme fordi man har noe å tilføre rasen. Det betyr i mine øyne at man har hunder som er mentalt stabile, har noe å vise til (da helst bruksmessig, det være seg ag, lp, bruks osv), er friske og deretter har riktig utseende. En slik hund kommer sjelden, og jeg vet at det ville blitt svært få kull om dette skulle blitt fulgt slavisk, men det var dette med "i en perfekt verden" da :P

Når det er sagt, så synes jeg dine tanker er bra, Yodel, og om du hadde endt opp med en hannhund som var bærer, så hadde jeg hatt full forståelse for det. At klubben derimot går imot testing synes jeg er et stort skritt bakover avlsmessig :P

Anyway, lykke til i jakten :blink:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vel, i hodet mitt er det enkelt!

Velger du å bruke en bærer i avl, så er det din plikt å beholde valpene hjemme til de er gentestet - og så selge ev bærere med avlsforbud, eller uregistrerte - OM du kan garantere at kjøperne ikke går i gang og avler likevel... Er det en sjanse du er villig til å ta???

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nja, i mitt hode er det ikke SÅ enkelt igjen.. Med en liten genpool har man vel neppe råd til å være så kresen og selektiv at man kutter ut alle bærere av sykdommer, å snevre inn en genpool er sjeldent noe pluss for noen raser - da skal den være rimelig tallrik, liksom.

Kanskje man skal gi litt kreditt til valpekjøpere, forklare de hva sykdommen går ut på, og viktigheten av å både sjekke om ens egen hund er bærer (det er kjekt å kartlegge for oppdretters del uansett), og om en evt partner er bærer av sykdommen før man vurderer å avle. Det er vel strengt tatt ikke alle valpekjøpere som går med en liten oppdretter i magen heller, så vidt jeg har fått med meg.

Oppdrett er ingen enkel greie, og man får sjeldent alt man ønsker seg på en generasjon eller to, da er man nødt til å ha en slags prioriteringsliste. Om min egen hund var fri, og en evt partner var bærer, men ellers så å si perfekt for min hund, så ville jeg nok kanskje valgt å gjøre den kombinasjonen, og lagt en del arbeid i å finne de "rette" valpekjøperne.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vel, i hodet mitt er det enkelt!

Velger du å bruke en bærer i avl, så er det din plikt å beholde valpene hjemme til de er gentestet - og så selge ev bærere med avlsforbud, eller uregistrerte - OM du kan garantere at kjøperne ikke går i gang og avler likevel... Er det en sjanse du er villig til å ta???

Nå snakker du vel litt imot deg selv... Hvorfor skulle jeg få "Lov" til å bruke en bærer, men ingen av mine valpekjøpere? Så lenge de på sin side igjen tester og parrer med en "fri" dersom deres er bærer går vel det ut på det samme?

Og det er jo selvsagt at dette skal forklares vel og grundig til samtlige valpekjøpere.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

På min rase avler man ALDRI på bærere av PRA.

På papillon så finnes det ingen gentest for PRA, så mest sannsynlig avler mange oppdrettere på bærere av PRA, for det kan de ikke vite noenting om. Men de seriøse oppdretterene avler på hunder som er øyelyst fri, som bare vil si at den hunden ikke har utviklet PRA per dags dato.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1. Du sier at avlsmaterialet blir innsnevret ved å ikke bruke bærere. Om du nå bruker en bærer i avl, beholder noen lovende valper, som viser seg å være bærere, og skal avle på neste generasjon. Da har du en bærer, og avlsmaterialet er fortsatt innsnevret, for nå har du en bærer, og kan kun avle på fri, og ikke andre bærere.

2. Du sier at du nå har noen friske linjer, fri for denne sykdommen. Ønsker du virkelig å innføre sykdom/bærere, i dine friske linjer? På en måte er jo det et steg tilbake? Er det umulig å bruke (friske ikke-sykdomsbærende) slektninger av bærer-hundene? Du får inn nytt blod, men helsestatusen bevares.

Bare noen tanker fra meg :ahappy:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Tok bilder i dag, med tanke på dagboken, og innså at det ikke er noe nytt å melde, utover ny frisyre. Spanielørene måtte vike i varmen. Nyfrisert Edeward i solnedgang   
    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...