Gå til innhold
Hundesonen.no

Shetland Sheepdog


Scarlet
 Share

Recommended Posts

FARGEVARIANTER

Blue Merle

Aron42003.jpg

Aronhode32003.jpg

Tricolour

Cocahel08041.jpg

Cocahode0805b.jpg

Sobel (Her både sobel, gullsobel og tilslutt en skygget sobel)

Enyahel110605.jpg

Sheebastrand04b.jpg

Sheebahode10704.jpg

Alfa2.jpg

Leiahode060905.jpg

Standardens tillatte farger hos Shelties er sobel - fargen skal være renfarget eller ha skygge, enhver farge fra gull til dyp mahogny, men uansett sjattering skal fargetonen være rik. Ulvefarge og gråfarge er uønsket. - Tricolour - intens sort farge på kroppen uten noe spor av spetter, rike tan-fargede (soble) avtegninger foretrekkes og kan finnes på øyenbryn, kinn, ben, knær og under halen. Blue Merle - klar sølvblå farge ønskes, flekket og marmorert med sort. Rike tan-fargede tegninger skal foretrekkes, men mangel på slike skal ikke anses som feil. Tunge sorte tegninger, skiferfarge eller rustfarget anstrøk, det være seg i underull eller overpels, er høyst uønsket. Helhetsvirkningen skal være blå. Sort/hvit er også en tillatt farge, men riktignok mer sjelden. Hunden mangler da helt tricolorens tan-tegninger. Hos alle de nevnte fargevarianter kan hvite tegninger forekomme som bliss, krave, brystpels, ben, knær og halespiss. Nesebrusken skal vær sort uansett hundens farge. Øyenfargen skal være mørk brun, unntatt hos blue merle, hvor blå øyenfarge er tillatt.

Sort og tan - omtales i standarden som tillatt fargevariant, men mulighetene for at denne er forsvunnet fra oppdrettet bør antas, da den ikke har vært sett hos Shelties etter siste verdenskrig. Hos de eldste hundene skal nettopp denne fargen ha vært den vanligste, likeledes tricolour og sort/hvit. I en morsom uttalelse blir hundene som hadde de brune tegningene over øynene betegnet som meget gode voktere. Selv om de sov på sin post, "trodde" sauene at de fortsatt voktet!

Hos de eldste hundene finner vi fargen sobel uten hvitt, mens dagens hunder alltid har de hvite tegningene. I de tidligste tider nevnes også farger som ikke lenger er tillatt: helt sjokoladebrun, helt sort og brindled sable (stripet sobel). Nevnes bør også de som hadde langt mer hvitt en det som dagens standard tillater: white and sable, white and black and tan. Fargetegningene i hodet skal ha vært der, mens det på kroppen skal ha vært større eller mindre fargeflekker på hvit bunn. Etter beskrivelsen å dømme og etter gamle tegninger, er dette det som i dag kalles "mismarks" (misfargede) når de en meget sjelden gang dukker opp. Dette fenomenet er heldigvis ikke vanlig i Norge, mens "mismarks" skal ha dukket opp etter krigen på en del avislinjer i Storbritannia.

RASENS OPPRINNELSE

Som rasens navn tilsier stammer den fra Shetlandsøyene, de vindblåste og sjøskurte øyene utenfor nordkysten av Skottland.

Øygruppa består av 117 øyer, hvorav 29 i våre dager skal være bebodde.

Historien forteller at sauefarmerne benyttet ganske små collielignende hunder til å gjete de hardføre shetlandsauene.

I de lange vinterperiodene ble sauene overlatt til å leve av tang og tare på de mange små øyer og holmer, og historien forteller at en eller to av gjeterhundene fulgte dem.

De skal uten menneskelig hjelp ha klart seg selv og sørget for sauenes sikkerhet.

"Shetlands Collie" som hunden først ble kalt, hadde også det lokale navn "Toonie dog". Toons var navnet på de små uinngjerete farmene, hvor åkerlappene lå ubeskyttet for den omkringbeitende buskap. Toonie dogs ble trenet opp til å holde inntrengerne borte. Kanskje er det noe av en "Toonie dog" i dagens hunder også, de vet å vokte ved straks å si ifra når en fremmed fot blir satt på "deres grunn".

De gamle Toonie dogs hadde også jobben med å drive kuene inn fra beitene når de skulle melkes. Denne hunden kunne gjete og den kunne vokte. Noe av dens vesen, størrelse og hurtighet gjenspeiler seg i et av dens andre gamle navn; "Peerie" eller "Fairy-dog" - alvehunden.

Kjært barn har mange navn, i dette tilfellet også mange raser å slekte tilbake til. Selv om opprinnelsen er meget vanskelig å oppspore er det klart at Collien har vært med i bildet. Det antas også at den norske buhunden spilte en betydelig rolle, da Shetlandsøyene fra år 1000 til 1468 var norsk koloni. Den skotske brukscollien skal på et tidliq tidspunkt ha kommet til øyene, likeledes antas det at islands- og grønlandshunder ble bragt dit av fiskere og fangstfolk. En "black and tan" (sort og brun) king charles spaniel skal ha "mønstret av " fra en besøkense yacht og spilt en viktig rolle i "Shelties make up". Og fra enkelte hold nevnes det også at pomeranian og papillon skal ha vært mulige innblandinger.

Antagelser på antagelser følger historikken til den lille collielignende gjeterhunden, hvor det betegnende uttrykkes at de innvandrende hunder nok gjorde mer enn å følge i helene på sine eiere.

Det barske klimaet ble imidlertid en av avlsveiviserne gjennom tidene og gjorde sitt til at bare de mest robuste førte rasen videre. Sauefarmernes ønske om en liten hund som var modig, intelligent og robust, gjorde at bruksegenskapene ble satt i høysetet. Meget viktig var også pelsen som nødvendigvis måtte være av en slik kvalitet at hunden kunne arbeide under alle værforhold. Den skulle tåle regn og snø, beskytte mot væte og tåle store temperatursvingninger.

I siste halvdel av det 18.århundre begynte sammenslåingen av de små "Toons" til større farmer. Shetlandsauene som tidligere hadde vært meget små ble avlet frem til en større type, og gjeterhundene fulgte etter hvert samme mønster. Alt oftere ble det benyttet hunder av en type mer lik border collie.

SHETLAND SHEEPDOG - EGEN RASE

Men den lille gjeterhunden forsvant ikke, den hadde sine tilhengere og forkjempere som ønsket å sikre rasens fremtid. I begynnelsen av dette århundre begynte imidlertid et annet problem å gjøre seg gjeldende - hunden ble etterspurt "handelsvare". Shetlandsøyene som tidligere hadde hatt dårlig forbindelse med fastlandet, ble før første verdenskrig ofte besøkt av den britiske marine, noe som resulterte i at rasen kom over til Storbritannia. Hestehandlere som kom over fra fastlandet for å kjøpe Shetlandsponnies, bragte også hunder med tilbake. Etterspørselen etter små, lodne valper ble så stor at hvilken som helst liten hund ble brukt for å produsere små "fluffy", salgbare valper.

Siden livet på Shetland var temmelig hardt for befolkningen, kan man forstå at en god del grep denne mulighet til en ekstrainntekt. Men forkjemperne for rasen på Shetland holdt stand, og et møte i Lerwik i 1908 resulterte i at en raseklubb ble dannet og de første punkter til en standard ble nedtegnet. To "Stud Books" ble også laget, en for hunder mellom 10 - 12 inches (25,5 - 30,5 cm) og en for de mellom 12 - 15 inches (30,5 - 38cm).

I Skottland ble raseklubben dannet i 1909, mens den engelske først kom i 1914. Dette er også det offisielle startår for rasen, da den under det endelige navn Shetland Sheepdog ble godkjent som egen rase av The English Kennel Club. I den første offisielle "Standard" het det: " -The general appearance of the Shetland Sheepdog is approximately of a show Collie in Miniature. Ideal hight 12 inches."

Standarden ønsket at hundene av høyde skulle være 30,5 cm (12 inches), men de to "Stud books" fra Shetland forteller oss om varierende høyde hos avismaterialet fra 25,5 til 38 cm. Når vi også vet om de mange rasers influens i avlen, kan vi forstå at datidens oppdrettere startet med en rase som var full av avlsmessige problemer. Hodetypene skal ha vært meget uensartet, det nevnes: runde "eplehoder" og trekantede hoder med stor variasjon i høydeforskjell skalle - kontra snuteparti. Man kunne se små stive ører eller store, halvveis hengende spanielører. Øynenes form og farge var også meget varierende. Ensartetheten lå i kroppsbygning,karakteregenskaper og pelsstruktur.

Nå ble ikke 1914 noe gunstig startår for rasen, da krigstiden satte en stopper for registrering av valper og for utstillinger. Da det igjen begynte å bli levelige forhold var det svært få som hadde avlsmateriell tilbake. Noen få var fortsatt i arbeide som gjeterhunder på Shetland og i Aberdeenshire, men ellers skal kun tre kenneler ha hatt hunder tilbake til å starte oppdrettet igjen. På grunn av den lille bredden i avlsmaterialet, og også på grunn av den store typevariasjonen, ble en liten collietispe ved navn "Teena" avlet inn. Andre colliecross ble nok også siden foretatt, men dette ble ikke gjort like åpent slik at kun antagelser henspeiler på hva som måtte ha skjedd.

Selv om collie-crossene hadde stor innvirkning på hodetypen splittet det oppdretterne, enkelte avlet for det lange colliehodet, mens andre avlet for den gamle typen fra Shetland. Året 1927 er nevnt som et foreningsår av de to hodetyper, da to hunder skal ha utmerket seg: Ch Helensdale Laddie (senere eksportert til Amerika) og Ch Gawaine of Cameliard.

Med collie-crossene ble også størrelsesproblemet brakt inn i rasen for alvor, og den ønskede standardhøyde 30,5 cm krøp etter hvert oppover. Standarden fra 1965 er den som i dag gjelder: 35,5 cm for tisper og 37 cm for hannhunder. Alt over 1 inch (ca. 2,5 cm) mer enn disse mål skal anses som alvorlige feil. Det bør også tillegges at standarden for rasen har blitt langt mer omfattende enn de to setninger som ble nedtegnet i 1914. Som helhet kan man si at Sheltien ser ut som en collie i miniatyr, men man skal merke seg at hodetypene er forskjellige. Høydeforskjellen skalle kontra snuteparti er en anelse større enn hos collies, og det kileformede hodet er også en anelse bredere og kortere. Mange små detaljer gjør at en Sheltie har et annet uttrykk enn en collie.

Det kunne nevnes mange store og lysende stjerner fra mellom- og etterkrigstiden. I Storbritannia fikk rasen et oppsving fra midten av 20-årene. Flere oppdrettere kom til og de beviste med sin avl at de ikke bare oppdrettet lysende utstillingsstjerner, men at disse i videre avl fikk stor innflytelse for rasen. Hannhundene Ch Eltham Park Eureka, sobel (ca. 1926) og Ch Uam Var of Houghton Hill, tricolour, (ca. 1930) bør nevnes da det er gjennom disse to hundene samtlige av dagens certvinnere kan linjeføres tilbake i sine anerekker på farssiden.

Historikken om den britiske Sheltieavl i form av anekart, fra dagens britiske certvinnere tilbake til de første kjente hunder, er i sitt slag enestående. Disse anekart har dannet grunnlaget for anekartene jeg har laget til våre norske håndbøker. Alle norskeide certvinnere har ikke vært like enkle å spore tilbake til de britiske kart, slik at kontakt med utlandet har vært nødvendig. I dette arbeidet vil jeg spesielt nevne Miss Felicity Rogers ("Riverhill") som velvillig var til god hjelp i mitt detektivarbeide for å finne "det/de manglende ledd" for å få føyet våre norskeide certvinnere inn på sine respektive kart.

Fra rasens utviklingsår i Storbritannia velger jeg her å henvise til engelsk raselitteratur: The Shetland Sheepdog av Margaret Osborne (Shiel), boken hører inn i serien "Popular Dogs". All about the Shetland Sheepdog av Felicity Rogers (Riverhill), forlag: Peltham Books Ltd., London. Shetland Sheepdogs av Mary Davis (Monkswood), i serien "The World of Dogs", og The Shetland Sheepdog av søstrene Beryl og Johan Herbert (Shelert), forlag: W & Foyle, Ltd. London

RASEN KOM TIL NORGE

Som nevnt i innledningen kom rasen til Norge i siste halvdel av 1940-årene. De første kjente kom hit fra Sverige og enkelte fra Danmark, men noen stor utstillings- og avlsvirksomhet var det ikke det første tiåret. Fram til 1960 oppnådde fire hunder certifikat - tre var norskoppdrettede, mens den fjerde som ble Norges første champion av rasen, var den engelske import Riverhill Red Ember.

Fra begynnelsen av 1960-årene økte aktiviteten. Året 1964 ble Norsk Shetland Sheepdog Klubb stiftet og raseentusiastene kunne samles. Flere hunder ble importert fra England og oppdrettet tok seg opp. I perioden 1955 - 1975 hadde 91 norskeide hunder oppnådd certifikat. I neste 10-års periode var det 179 nye norskeide certvinnere, og fra 1985 t.o.m. 1995 var tallet på nye norskeide certvinnere 227.

NEDARVEDE SÆRTREKK

Hvilke særtrekk er så bevart fra den lille collielignende gjeterhunden som vi hører om fra Shetland? "Mye vann har rent i havet" siden den lille, robuste hunden fristet tilværelsen på de mange små øyer og holmer. Kravet til rasen som arbeidende hund må sies å være nesten forsvunnet. Enkelte benyttes nok enda - og de gjør sin jobb godt - men hos oss i Norge er den nesten utelukkende selskapshund.

Ikke så sjelden hører man at rasen shetland sheepdog kalles for "Sheepdog", men en helt annen rase og helt annerledes utseende rase, Old English Sheepdog, blir også kalt "Sheepdog". Det korrekte kjælenavnet for shetland sheepdog er "Sheltie". Men instinktet til å være gjeterhund (sheepdog) ligger nok latent hos mange av dagens hunder, bl.a. fortelles det om en Sheltie som for en del år tilbake skulle delta på en utstilling oppe i landet. Da eieren skulle ta hunden inn i ringen for å vise den for dommeren, var båndet tomt! Hunden hadde i et ubemerket øyeblikk bitt det over og forsvunnet. Først etter at utstillingen var over, ble hunden funnet igjen et godt stykke fra utstillingsområdet, hvor den stolt lå og voktet "sin" saueflokk!

Dagens Shelties vet også å vokte sine enemerker - den lille "Toonie-dog" ligger dypt forankret. Som regel lærer den fort hvor store enemerker "den rår over". Selv om jeg ikke er tilhenger av Shelties som bjeffer i tide og utide, er jeg av den oppfatning at den skal få lov til å være hund og "skjøtte sin jobb" når forholdene tillater det. De er glade over å få si ifra når fremmede kommer - det er selvfølgelig mer behagelig om den ikke bjeffer - men den lille "Toonie-dog" ivrer etter å få gi uttrykk for sitt nedarvede særpreg. Det anbefales at man ikke lar "særpreget" få to overhånd. Når "jobben" er vel utført velger jeg å gi ros for dette.

Rasestandarden tillater at hunden kan vise reserverthet overfor fremmede, men dette skal ikke grense til nervøsitet. Når en Sheltie viser litt reserverthet overfor fremmede, gjør dette den til en ypperlig familiehund - den ønsker sin familie rundt seg - den ønsker som regel å holde seg på sine enemerker. Når en er ute på tur med en Sheltie, og den har anledning til å gå løs, vil den gjete sin familie - og svært sjelden fjerne seg mer enn 3-4 meter fra sin "hjord".

Det bør også tillegges at rasen er meget lærenem, og den sheltie-eier som får interesse for lydighet eller agility, har de største muligheter til å oppnå gode resultater i disse konkurransegrener.

En Sheltie vet å behage sine eiere, og nettopp dens vesen, dens store personlighet og at "den virker sponant tiltalende som en hund av stor skjønnhet" som rasestandarden uttrykker det - gjør at det stående uttrykk blant sheltieeiere alltid er like aktuelt: "En gang sheltie-eier - alltid sheltie-eier!"

RASÈSTANDARD

Helhetsinntrykk: Liten, langhåret brukshund med stor skjønnhet, ikke klumpet eller grov. Symmetrisk silhuett slik at alle detaljer harmonerer med helheten. Rikelig pels, manke- og brystpels, velformet hode og yndig uttrykk er med på å skape idealet.

Karakteristikk: Våken, mild, intelligent, sterk og bevegelig.

Temperament: Hengiven og oppmerksom overfor sin eier, reservert overfor fremmede, aldri nervøs.

Hode og skalle: Edelt hode; sett ovenfra og fra siden formet som en lang, stump kile som avtar i bredde fra ørene til nesebrusken. Skallens bredde står i forhold til skallens og snutepartiets lengde. Hodet må være i forhold til hundens størrelse. Flat skalle, moderat bred mellom ørene, uten markering av nakkeknølen. Flate kinn som jevnt går over i et godt avrundet snuteparti. Skallen og snutepartiet av samme lengde, midtpunktet er indre øyekrok. Skallens overlinje parallell med snutepartiets overlinje, med et lite, men tydelig stopp. Sort nesebrusk, sorte lepper og øyelokksrender. Det karakteristiske uttrykket oppnås ved perfekt balanse og kombinasjon av skalle og snute, øynenes form, farge og plassering, samt korrekt plasserte og bårne ører.

Bitt: Jevne kjever, tørre og kraftige med velutviklet underkjeve. Stramme lepper. Sunne tenner med et perfekt, jevnt og komplett saksebitt. Tennene jevnt plassert i kjevene. Det er meget ønskelig med fullt tannsett med 42 korrekt plasserte tenner.

Øyne: Middels store, skråstilte, mandelformede. Mørke brune, unntatt hos blue merles, som kan ha blå eller blåflekkede øyne, enten det ene eller begge.

Ører: Små, moderat brede i basis, ganske tett plasserte på toppen av skallen. I hvile legges de bakover; når hunden er oppmerksom, bringes de fremover og bæres halvt stående med fremoverbøyde øretipper.

Hals: Muskuløs, godt buet og så lang at hodet bæres stolt.

Forlemmer: Godt tilbakelagte skuldre. I manken er skuldrene adskilt bare av ryggsøylen, men skulderbladene skråner utover for å gi plass til den ønskede hvelving av ribbenene. Godt vinklet skulderledd. Overarm og skulderblad av omtrent samme lengde. Albuen plassert midt mellom bakken og manken. Rette forben sett forfra, muskuløse og tørre med kraftig benstamme. Sterk og elastisk mellomhånd.

Kropp: Kroppen en anelse lengre fra skulderleddet til sittebensknuten enn mankehøyden. Dyp brystkasse som når minst til albueleddet. Godt hvelvede ribben som blir smalere i nedre halvdel for å gi fritt spillerom for forben og skuldre. Rett rygg med en pen lendebue, krysset skal skråne jevnt bakover.

Baklemmer: Brede og muskuløse lår. Godt vinklede kne- og haseledd. Hasene lavt ansatt. Kraftig benstamme. Rette haser sett bakfra.

Poter: Ovale poter med gode tredeputer, tærne buet og plassert tett sammen.

Hale: Lavt ansatt hale, siste halevirvel skal nå minst til haseleddet, rikelig pels, sabelformet. Kan løftes litt under bevegelse, men aldri over rygglinjens forlengelse. Den skal aldri ha haleknekk.

Bevegelser: Smidige, jevne og grasiøse. Godt driv i bakbenene slik at mest mulig mark blir dekket med minst mulig anstrengelse. Passgang, nøstende, rullende eller stive styltende opp og ned bevegelser er meget uønsket.

Pels: Dobbel pels; dekkhårene lange, strie og rette. Myk, kort og tett underull. Meget rikelig manke- og brystpels, forbena skal ha faner. Bakbena ovenfor hasene skal ha rikelig pels, men nedenfor hasene skal pelsen være ganske kort. Hodet skal være korthåret. Korthårete individer er meget uønsket.

Farge: Sobel: Klar eller skygget, enhver farge fra blek gylden til dyp mahogny, i sin nyanse skal den være rik i tonen. Ulvesobel og grå er uønsket.

Tricolour: Intens sort farge på kroppen, rike tan-tegninger foretrekkes.

Blue merle: Klar sølv-blå farge, flekket og marmorert med sort. Rike tan-tegninger foretrekkes, men mangel på disse anses ikke som feil. Store sorte tegninger, skiferfarge eller rustfarge i enten dekkhår eller underull er meget uønsket; helhetsinntrykket skal være blått.

Sort & hvit og sort & tan er også godkjente farger.

Hvite tegninger kan finnes (unntatt hos sort & tan) som bliss og krave, på bryst, ben og halespiss. Alle, eller noen av, de hvite tegningene foretrekkes (unntatt hos sort & tan), men mangel på disse tegningene anses ikke som feil. Hvite flekker på kroppen er meget uønsket.

Størrelse: Ideell mankehøyde: Hannhunder 37 cm - Tisper 35,5 cm. Mer enn 2,5 cm over eller under disse høydemål er meget uønsket.

Feil: Ethvert avvik fra foregående punkter skal betraktes som feil. Hvor alvorlig feilen er, skal graderes etter hvor stort avviket er i relasjon til rasebeskrivelsen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 4 weeks later...
  • Svar 73
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Navn: Silkwizard's Blaze the Magic Kjønn: Hannhund Alder:1 år (19.04.2011) Høyde: ca 37-38cm Avtegn: Halv krage, hvitt på beina, bliss Fra hvilken Kennel: Silkwizard Har dere noen bra resultate

2 års bilde av Request Secret Spot - Timmi. Utviklet seg mye siden 9 mnd bildene som ble lagt ut her sist, derfor oppdaterer vi litt!

Mens jeg venter på min første sheltie skal bli 15 - 16 uker og klar til å hentes fra Danmark.. Legger jeg henne ut her Navn: Poulsgaard My Dollar Princess (Carlin..Carleen..) Kjønn: Tispe

Posted Images

  • 2 months later...

Svart/hvit er nydelige!

Pappa skal mest sannsynlig skaffe seg sheltie en gang i fremtiden når han skal ha seg hund igjen. Og jeg prøver å få ham til å sette seg på vente liste til sort/hvit :)

Skygget sobel var smashing da!

Denne syns jeg er vakker:

Sheltie-blue-m.jpg

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 6 months later...
  • 4 months later...
  • 2 months later...
  • 2 months later...
  • 2 months later...
  • 1 month later...
  • 4 weeks later...

Inspirert av belgertråden her. Vært artig om alle med Sheltie her inne (det er jo en del, og mange har flere hunder:P) hadde presentert sine hunder også;) Og OT, jeg hadde blitt veldig ivrig om de med Collie også hadde laget en slik tråd da ;)

Navn:

Kjønn:

Alder:

Høyde:

Kg:

Avtegn:

Fra hvilken Kennel:

Har dere noen bra resultater (utstilling, agility, lydighet, spor osv)?

Legg gjerne ved et bilde!

Navn: Sheltifarmen's Ada, Tessa til daglig. Eller kallenavnet Mule-mule :P

Kjønn: Tispe

Alder: Blir 1.år 13. oktober

Høyde: Dessverre større enn standarden, ca 38,5 -39cm.

Kg: 8,5 kg

Avtegn: Ingen spesielle unormale Sheltietegn

Fra hvilken kennel: Sheltifarmen

Har dere noen bra resultater: Flate røde, BIR og BIG plasseringer som valp, ikke stilt etter at hun ble junior. Trener agility og lydighet, men ikke startet noe enda.

tessanesten9mdnhegra047.jpg

dovregrimsdalentessa9mnd033.jpg

tessanesten9mdnogannelisebursdag032.jpg

5mneder45-1.jpg

diversejuni07011.jpg

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Navn: Mekalisto's Jeannies Comingback "Jóga"

Kjønn: Tispe

Alder: 5 år

Høyde: 33 cm.

Kg: 6 kg.

Avtegn: Hvitt bryst, halv krage, hvite ben og halespiss

Fra hvilken Kennel: Mekalisto's, Sverige

Har dere noen bra resultater (utstilling, agility, lydighet, spor osv)? Sølvmerke i LP, 1. premie eksteriør

i163658913_42234_2.jpg

Navn: NUCH Andvaka Solaris "Saeta"

Kjønn: Tispe

Alder: 3 år

Høyde: 36,5 cm.

Kg: 8 kg.

Avtegn: Hvitt bryst, bein og halespiss, hvit flekk i nakken

Fra hvilken Kennel: Født hos meg før jeg fikk kennelnavn

Har dere noen bra resultater (utstilling, agility, lydighet, spor osv)? NUCH, 2. premie i LP

IMG_0850copy.jpg

Navn: Mellsjøhøgda's Vision Of Trust "Villa"

Kjønn: Tispe

Alder: 19 mnd.

Høyde: 36 cm.

Kg: 7,5 kg.

Avtegn: Smalt bles, hvit krage, bryst, ben, lårbuer og halespiss (og noe under magen), hvit faktor

Fra hvilken Kennel: Mellsjøhøgda, Lillehammer

Har dere noen bra resultater (utstilling, agility, lydighet, spor osv)? 4xBIM-valp, HP og CK som junior, ett Cert som unghund

2008-04-10065copy.jpg

Navn: Eagermind Saeta Blanditia "Silma"

Kjønn: Tispe

Alder: 4,5 mnd.

Høyde: 31 cm.

Kg: 5,2 kg.

Avtegn: Halv hvit krage venstre side, hvitt bryst og forbein, hvitfaktor (hvite lårbuer) og hvit halespiss.

Fra hvilken kennel: Eagermind (eget oppdrett)

Har dere noen bra resultater (utstilling, agility, lydighet, spor osv)? Hun debuterer på hovedutstillingen til NSSK den 31. mai

2008-04-29009copy.jpg

Edit: Redigert littegrann og lagt inn enda en hund

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Navn: Piazetta's Charming King, King til daglig.

Kjønn: Hann

Alder: 3 og et halvt år.

Høyde: ca 42cm, så litt for stor gitt.

Kg: Ca 9kg.

Avtegn: Han har lite hvitt, litt på halespissen og litt hvitt på ene siden av halsen.

Fra hvilken Kennel: Piazetta i Harstad

Har dere noen bra resultater (utstilling, agility, lydighet, spor osv)? Bra og bra fru blom, han har klart rødt på utstilling som unghund, og det er bra når man tenker på størrelsen hans.

0752ev7.jpg

Navn: Piazetta's Indian Black Magic, Dakota/koda til daglig.

Kjønn: Hann

Alder: 1år

Høyde: Ca. 37cm

Kg: Ca. 6kg.

Avtegn: Han har en liten hvit krave, hvit halespiss og en liten hvit flekk rett ovenfor snuta.

Fra hvilken Kennel: Også Piazetta i Harstad

Har dere noen bra resultater (utstilling, agility, lydighet, spor osv)? BIR-valp på første og eneste utstilling så langt.

0737nm5.jpg

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Navn: Romatomara's Kite (Kite til daglig)

Kjønn: Hannhund

Alder: 3 år

Høyde: 37 cm

Kg: 6 - 6 1/2

Avtegn: Hvite sokker på bakpen, hvite forben, hvit bryst, hvit prikk på nesen, hvit tipp på halen.

Fra hvilken Kennel: Romatomara's

Har dere noen bra resultater (utstilling, agility, lydighet, spor osv)? Jeg skal stille han for første gang i sandefjord neste år... Men Kite og Jenny ble klubmesteret i agility-hopp klasse 1, mellom i 06!

IMG_5465.jpg

Kite er jo ikke min da, han er Jenny sin ( Kite ) Men hun er så sjeldent på her nå, og Kite fortjener en plass her ^^

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Navn: Towiso's Irreplaceable Assets - Archie til vanlig

Kjønn: Hannhund

Alder: 7 år

Høyde: 37 cm

Kg: 7 kg

Avtegn: Hvite sokker på bakpen, hvite forben, hvit krage og hvit tipp på halen.

Fra hvilken Kennel: Towiso

Har dere noen bra resultater (utstilling, agility, lydighet, spor osv)? BIM valp, 2xHP og BIM veteran

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mange nydelige sheltier her ;)

Navn: Joyland`s friends enough, Phoebe

Kjønn: Tispe

Alder: 13 1/2 mnd

Høyde: Tror hun er 37 cm

Kg: 9 kg (tydeligvis mye tyngre enn alle andre her sine sheltier- men hun er absolutt ikke tykk ;) )

Avtegn: halv hvit krage, hvite sokker på bakbeina og forbeina.

Fra hvilken Kennel: Joyland ( http://home.lyse.net/bergjohansen )

Har dere noen bra resultater (utstilling, agility, lydighet, spor osv)?

Husker ikke i hodet, men hun har i hvertfall 1 cert. mange CK, blitt 2BIS..

Nybildersept_07106.jpg

Nybildersept_07009.jpg

http://i157.photobucket.com/albums/t59/Tin...7/Phoebe039.jpg

hode.jpg

sheltie20041.jpg

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Navn: Leeland Play On Billy "Billy"

Kjønn: Hann

Alder: 3 år

Høyde: 41 (+) cm

Kg:10 kg? Har ikke veid på en stund

Avtegn: Se bilde :wub:

Fra hvilken Kennel: Leeland

Har dere noen bra resultater (utstilling, agility, lydighet, spor osv)?

Et par BIR og BIG plasseringer som valp. Ellers kun noen røde slufser som voksen. Litt stor :wub:

Moss2007025.jpg

Billy_aug_07.jpg

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 3 months later...
  • 3 weeks later...

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Enig med det over. Lær inn eventuelt en «gå og legg deg» kommando, så du kan avlede med å be hunden å gå og legge seg.  Miljø trene og sosialisere masse så hunden blir godt vant med lyder og folk rundt seg. Men føler det har mye med mentaliteten på hunden og rasen og gjøre. Har du en usikker vokterhund så er det vanskelig å dempe varsling. Har du en trygg vokter så har den høyere terskel for å anse noe som nødvendig å varsle på. 
    • Da har vi fått oss en reell frykt. Viser seg at tøffeste, tryggeste lille Edeward er som Mr.T når det kommer til trapper. Tror han fikk vondt i en klo da vi skulle opp trappen til veterinæren. Den forserte vi ved at jeg praktisk talt stod over han og løftet labbene hans en og en trinn for trinn. Han nektet gå selv, men var ok med å gjøre det sånn, hele trappen. Stoler på meg, men ikke sine egne bein.  Nå tenkte jeg det skulle være annerledes med en ny trapp som ser litt annerledes ut, på et annet sted, i annet lys, men nei. Ikke engang Nom Noms fristet nok til å våge gå et eneste trinn av den trappen med bakbeina.  Vurderer om Nom Noms er verdt det: Prøver snakke meg til fornuft. Det må vel finnes en annen måte? Muttern prøver friste med "kjepp". Dette ble pinlig fordi det er folk rundt, vi er på Tiller - Trondheims Grorud - og det ryktes at det kan være risikabelt å flagge blasfemiske avvik her på kveldstid etter mørkets frembrudd. Er det ikke provoserende nok å være svart hund om vi ikke skal gå rundt og vise at han liker å sutte på "kjepp" også?  — Virkelig, muttern! Dette vil jeg ikke være med på! Jevngodt med å brenne en Koran her. Du er sinnsyk!  Så han ble båret opp, som den lille babyen han er. Mindre pinlig. Fikk ham til å gå de siste tre trinnene selv. Prøver øke til fire-fem neste gang, uten å vifte med en diger "kjepp" så alle kan se det.  Han er i full sving med å fortære den nå, mulig for å prøve sikre seg mot flere sånne flauser ^^  
    • Avledning, og innlæring av alternativ adferd. "Hysj, gå og legg deg" fungerer bare HVIS hunden har lært og KAN oppgaven. Hvordan jeg ville gått fram avhengger veldig både av rase og individ. Men jeg ville ikke skjermet valpen for det som skjer rundt, den må jo bli vant til normale forstyrrelser. Hvis det er en rase med tendens til varsling så ville jeg nok sørget for å trekke for gardinene og ha på radio ved alenetreningen, så forstyrrelser utenfor blir mindre tydelige. I mange tilfeller ville jeg nok belønnet veldig raskt etter første bjeff, og deretter avbrutt/avledet, og lært inn alternativ adferd. Det er helt greit med et bjeff eller to for å si fra, og så komme til meg. Men hvis det er en bjefferase som varsler så skal man være ganske forsiktig for å ikke forsterke adferden. Det aller viktigste er å selv slappe av og ikke være så opptatt av det rundt. Det er ikke sikkert hunden reagerer i det hele tatt, og da trenger den ihvertfall ikke å lære det av eieren. Hvis det kommer et bjeff eller to på noe fra en valp ville jeg sagt "ja, ok", og så funnet på noe annet med valpen. En valp som får miljøtrening ute og oppdage masse lyder og omgivelser vil også være tryggere hjemme, mener jeg. Jeg kan anbefale boken Hverdagslydighet fra valp til voksen av Arne Aarrestad og Siri Linnerud Riber, den tar også for seg vanlige utfordringer.
    • Unge lovende sover søtt etter en to timer lang opp og ned fellestrening med mye bra og masse klebb.  Forventninger til hele stedet, både godteributikken som eimer deilig godis av alle slag, og hallen hvor godbitene hagler og det er lek og moro, de forventningene er skyhøye. Da muttern ba om en sitt før hun åpnet døren var ikke den unge lovende enig i det. Han var fokusert på å komme seg inn til moroa. Dumme muttern la listen for høyt og trodde hun skulle få sitt med verbal kommando, uten å engang hjelpe med lure. Hennes: "I shall ønly say this once," policy, hvorpå hun etter å være sikker på at han hørte det stilte seg til for å vente på sitten - det var som en krigserklæring. Da sitten endelig kom, men den kjipe megga ikke belønnet den med en gang, og hadde nerver til å lukke døren igjen da Ede spratt opp for å løpe inn, for å kreve mer.. Etter mange sånne forsøk, hvor sitten til slutt ble holdt med en godbit foran nesen, lenge nok til at mutteren fikk satt foten innenfor døren, så ble den belønnet et kom og ros og godis og den korte selvbeherskelsen han ble tvunget til å ha for å komme inn - sinnsykt frustrerende - ble forløst i økt glede, mer energi og iver, han ble mer gira av det enn han allerede var, så da muttern på ny, bare to meter innenfor første døren ***** ba ham om enda en sitt for å komme gjennom neste dør.. Hun fikk den, men han var ikke blid.  De glade forventningene hadde slått over i irritasjon da vi kom frem til plassen vår, og han satte i en hardrock konsert av bjeffing. Frustrert bjeffing. Emo bjeffing. Intenst. Øredøvende. Muttern fikk påpakning fra instruktør om å få hunden under kontroll, noe hun til sin store overraskelse fikk til momentant med å legge hendene på ham. Bjeffingen tok fullstendig slutt, han glemte hele resten av hallen, alt fokus var nå på kamp mot muttern. Hender uten godbiter som hadde nerver til å holde ham fast.. Tyggebeinet han ble tilbudt som alternativ å bite på var han fullstendig uinteressert i. Mutterns hender var den punchingbagen han følte for å ta ut sin høygira irritasjon og frustrasjon på. Vi var med ett tilbake til situasjonen i forrige uke. Dette var ikke tanning, dette var kamp, og Ede ville lære muttern å slutte stille urimelige krav og heller servere godis og leker og være blid og lett å ha med å gjøre. Han bet hardt og med et mål om mutterns submission. — Respect my authoritay, bitch! Muttern er ikke komfortabel med å bruke fysisk makt for å få trumfet gjennom viljen sin, men den der typen biting er fullstendig uakseptabel, og negativ straff var ikke en mulighet i situasjonen. Avledning var allerede forsøkt. Å holde ham fastlåst ble i øyeblikkets hete vurdert som en dårlig løsning. Selv om det å fysisk tviholde ham fast til han ga seg antakelig ville fungert der og da, så er ikke det en løsning når han blir større, og det blir han. Det kommer en dag hvor han har passert 40kg og har 10x forhøyet testosteron ifht en voksen hann. Den kampviljen der i den situasjonen lar seg ikke løse med bryting.  Muttern brukte det ene positiv straff verktøyet hun er komfortabel med. Overleppene hans ble lagt over tennene hans, om og om igjen. Han liker ikke å bite seg selv i leppene, og det frustrerte ham, men han hadde ikke lyst til å gi seg uten å ha lekset opp for muttern om å drive han inn i et sånt humør med urimelige krav. Det tok antakelig flere minutter før han ga opp. Så ikke på klokka, men hendelsene i rommet forøvrig ga holdepunkter å estimere fra. Mange ekle og vonde bitt i sine egne lepper fulgt av flere runder av og på tyggebeinet før kamplysten forlot den lille kroppen som roet seg ned og slo seg til ro. Søte lille snille Edeward var tilbake, og resten av treningen var han bare søt og snill og grei og flink. Muttern gjorde masse feil i starten, samtlige fra å ha for høye forventninger til hva han skulle mestre nå, og så bli så forfjamset av å ikke få hva hun ba om at hun ble usikker og ikke helt visste hvordan hun skulle løse det. De første feilstegene på gulvet var å forvente oppmerksomhet med for lav belønningsfrekvens. Lineføring ble repeatedly brutt av fokus rettet mot de andre ekvipasjene fordi muttern var for kjip med tørrfor. Tilbake til plassen vår hvor Ede er superflink til å chille nå.  Neste runde på gulvet, etter å ha ligget og sett på de andre, så fikk muttern oppmerksomheten, men hun feilet igjen med verbale cues uten lure, og hennes usikkerhet rundt hvordan løse det etter å ha feilet med å forvente utførelse på verbale cues, den forvirret Ede også, og vi ble gående og virre uten mål og mening. Han VILLE gjerne mestre, han var fokusert, men kommunikasjonen fra muttern var ikke klar og tydelig nok. Han la seg ned som et spørsmålstegn. Skjønte ikke hvorfor godbitene uteble. Mistet motivasjonen. Tilbake til plassen vår.  Tredje runde gikk bedre. Muttern hadde senket forventningene, klarte kommunisere tydeligere og belønne med høyere frekvens. Det løsnet.  ..men alle øvelser er bagateller. Så lenge valpen er snill og grei og i godt humør og gir kontakt og kommer på oppfordring, så er det ikke viktig om han sitter skrått, ligger på hoftene eller må bes flere ganger om noe. Det eneste virkelig viktige er å få den kampviljen under kontroll. Det har skjedd to ganger til nå. To ganger har han slått over i en sånn modus. Det er ikke overraskende. Jeg trodde ikke jeg kjøpte en retriever. Spørsmålet er hvilken måte som er den mest riktige å håndtere det på for å unngå virkelige problemer når han vokser til og får baller.  Tre andre valper jeg har hatt reagerte på smertehyl og ble lei seg og ville si unnskyld for å ha bitt meg. Easy peasy bitehemming på null komma niks. Chihuahuaen hadde en annen kamp i seg. Hun tente på at jeg hylte og gikk på med dødsforakt. Negativ straff var nøkkelen med henne. Å bli forlatt alene i rommet hver gang var bare ikke verdt den triumferende følelsen av å bite det digre vesenet til grimaser og hyl av smerter som en liten pipeleke. Hun lærte fort av det.  Jeg håper og tror at kombinasjonen av sosial avvisning i de situasjonene hvor jeg kan forlate ham, og tennene over leppa så han biter seg selv i de situasjonene jeg ikke kan bruke sosial avvisning vil få dette under kontroll.  Han er bare 13.5 uker, og det har bare skjedd to ganger enda. 
    • Tar gjerne i mot deres beste tips/erfaringer med å forebygge varsling/vokting! Da tenker jeg på det å bjeffe om fulle folk roper i gaten om natten, om det smeller i bildører utfor huset, om naboen går nært husveggen og liknende. Har lest litt om temaet, men finner ulike teknikker og vet ikke helt hva som er best. Begrense hunden/valpens muligheter til å se og høre det som skjer utenfor? Eller tvert i mot, la vindu stå på gløtt så den blir vant med at det er masse lyder utenfor? La den se hva som skjer ute? Belønne når den ikke varsler, eller belønne når den varsler kort, så den forstår at jobben er gjort og det holder med ett bjeff? HVordan reagerer man om hunden bjeffer masse på en lyd utenfor? Skal man si ting som "hysj" "gå og legg deg", avlede og liknende når den varsler, eller vil det forsterke hundens oppfattelse av at det er viktig å varsle?  Mange tanker her - åpen for alle innspill! Vil være konsekvent fra valpen er liten, så jeg vet hvordan jeg skal løse problemet når det kommer.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...