Gå til innhold
Hundesonen.no

Kan hun få valper?


Dyreelsker`n

Recommended Posts

Hei alle sammen :)

Jeg har ett spørsmål som jeg lurer veldig på. Vi bruker og passe en Amerikansk Cocker Spaniel tispe, og hun er 7 år(idag faktisk ;D). Eieren hennes sa først at han ikke ville at hun skulle få valper, men kjæresten hans hadde ett ønske om det, og han begynner og ha litt lyst han også. Så det jeg lurer på er, kan hun få valper ? Vet, at det sikkert er vanskelig og svare på dette, fordi dere ikke vet så mye om hunden..Og det gjør egentlig ikke jeg heller, eller jo, jeg vet jo masse om Kaisa(som hunden heter). men ikke så mye om hun har noen hofte-skader eller noe sånt, men tror ikke det(da vil nok ikke eieren ta sjansen !). Men grunnen til at vi så gjerne vil ha valp etter denne tispen, er at hun er en så utrolig hærlig hund. Og ja, vet at man kan finne mange andre hærlige hunder i verden, og av samme rase, og sånne ting. Men med er det noe spessielt, hun er den mest utrolige hunden jeg vet om. Hun er så klok, og personligheten hennes, er bare helt..helt ja, perfekt, blir det ordet som beskriver den best ! :)<3 Jeg elsker denne hunden, og jeg skulle ønske hun var min :) Men, så heldig er jeg nok ikke, så en valp fra henne er drømmen. Og jeg vet at valpen, selvfølgelig ikke blir som moren, men er vel ganske sikkert at den vil få i allefall litt av det gode lynnet hennes ?!:) (spessielt hvis vi finner den rette faren ..? :):))

Jeg har hørt masse uenigheter om hvor gamle tisper burde være, noen sier at hun burde få sitt første kull ved 5-årsalderen og det siste ved 7, men har også hørt at hvis tispen er frisk, så kan den få valper helt opp til 10 år. Og noen sier, at tispen kan få valper så lenge den lever, så lenge den er frisk og rask. Og har også hørt at det kommer mye an på rasen. Så er Amerikansk Cocker Spaniel, en rase som kan få valper, selv om de er gamle..eller ?

Var litt rotete og mange spørsmål ^^ Men setter vrikelig pris på svar :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Førstegangsfødende som syv år gammel? Nope.

Bare fordi det hadde vært søtt med et kull? Nope.

Fordi den tispa er så skjønn? Nope.

Beklager et litt flåsete svar, men jeg synes det er trippelt hårreisende å høre slike historier om folk som tror det er piece of cake å ha et valpekull og som vurderer å la seniortisper gjennomgå et svangerskap, en fødsel, og alt arbeidet det er for en tispe i etterkant bare fordi fruen i huset synes det er søtt med valper. For din del skal du huske at den tispa må parres med en hannhund som kan være et svin og at det uansett ikke gir noen garantier for at valpene blir like skjønne som mora. Pluss at moren er en senior hund og er betraktelig roligere i gemyttet enn en unghund.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har hun vært på utstillinger, har hun blitt øyelyst og testet for alle sykdommer. Evnt patella sjekket hvis de gjør dette på Am cocker? Har hun noe å tilføre rasen sin? Vil parringen være godkjent og anbefalt av avlsrådet? Hvis ikke, så ville jeg ikke satt kull på henne.. Og HVERTFALL ikke i en alder av 7 år..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei.

En tispe på syv år (som hun er nå - så er det kanskje fem måneder til neste løpetid, og drektighetstiden - hun kan nærme seg åtte før valpene blir født!) skal ikke ha sitt første valpekull. Uansett hvor sprek og frisk hun er, så har ting skjedd inni kroppen hennes. Bekkenet er mykere på unge hunder, en fødsel kan lett bli veldig vanskelig og komplisert på en gammel hund. Er dere interessert i å ta risikoen på at tispa dør under fødselen - eller et mulig keisersnitt?

Det er for mye arbeid med et valpekull til at det du beskriver er korrekt motivasjon. Det er et stort ansvar å sette valper til verden. Du går ut ifra at tispa er fri for HD, men du vet ikke. Vet du status på søsken? Vet du øvrig helsestatus på søsken, og deres kvaliteter? Er øyne sjekket, patella undersøkt? Hvordan er hundens eksteriør? Skal en rasehund brukes i avl, må den også se ut som sin rase. Har den rasetypiske bruksegenskaper og mentalitet?

Hvilken hannhund planlegger de å bruke? Er han sunn og frisk, undersøkt? Hvordan er hans søsken? Vil hans eksteriøre fortrinn veie opp for tispas feil, og motsatt? Er tispas eier interessert i å kjøre et stykke for å finne en god hannhund, eller vil de ha nærmest mulig? Hvor mye er de villig til å legge av innsats før parringen i det hele tatt er gjennomført?

Har de mulighet til å ta vare på syv-åtte valper i åtte-ni uker? Har de økonomi til å ta seg fri fra jobb (jeg antar de ikke har spart opp ferie de kan ta ut ved fødsel, slik enkelte gjør når de planlegger langsiktig)? Vet de nok om hvordan et valpekull skal stelles, pleies og oppdras? Fra nok og riktig mat, ormekur og oppsyn av mulige feil og defekter, til sosialisering og miljøtrening på ulike element (fra støvsuger til ulike underlag å gå på)

Har de ressurspersoner i ryggen, som kan hjelpe dem når de ikke helt vet når tispa skal parres, hva de skal gjøre når hannhunden ikke vil parre, når vannet går men ingen veer kommer, når tispa får jurbetennelse, når valpene ikke legger på seg?

Har de kapasitet til å beholde fire-fem valper i flere måneder, fordi det er vanskelig å få solgt valpene? Hva gjør de hvis valpene blir ni måneder, og enda ikke har nye eiere? Og hva gjør de når en valpekjøper ringer når valpen er ett år, og de ikke lenger orker pelsstellet og hannhundens hormonelle oppførsel?

Jeg svartmaler litt, men ønsket om et valpekull er gjerne preget av gullkantede rosa skyer, og samsvarer ikke alltid med virkeligheten og det som kan skje. Prøver derfor å sette dere inn i hva som kan skje, hvilke sjanser dere tar.

Jeg skjønner veldig godt at både dere og eierne liker tispa veldig godt - men vet du hva, jeg kunne sagt nøyaktig det samme om tispa mi. Eller om hannhunden min. Han er super, sunn og frisk, er veldig pen, bare god, han er den herligste hannhunden jeg har møtt, jeg synes så godt om ham - og har sagt nei til samtlige avlsforespørsler fordi jeg vet at en søster og en bror har vært syke, og disse sykdommene er arvelige. Jeg har ikke tatt sjansen på at han ikke er bærer, og kan gjøre syv-åtte valper alvorlig syke. Jeg mente han var unik, men det mente jeg også om de 15 andre hundene vi hadde før ham, og jeg mener det om valpen jeg kjøpte sist. De er unike alle sammen på sitt vis, og det går an å finne en ny unik hund. Vår kjærlighet til dyret vi tar til oss gjør dem unike.

Kjenner dere tispa og dens bakgrunn godt nok? Og er dere villig til å sette henne i en potensielt alvorlig og farlig situasjon, hvor en tøff fødsel kan redusere henne betraktelig, i verste fall ta livet hennes? Tisper kan fint føde i syvårsalderen, men da har de et bekken og en kropp som har vært gjennom det før. Deres hund er debutant. I menneskealder er hun nærmere seksti - er det så lett for en femtifem år gammel kvinne å være førstegangsfødende?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Okei..jeg tror jeg fikk det ganske klart inn, hun burde altså ikke få valper.. :)

Dette synes jeg er utrolig synd..men hvis det er det beste for henne å ikke få valper, så blir det sånn !(Og det er jeg helt enig i :))

Ja, nå tenkte jeg at jeg skulle prøve og svare på alle svarene.

- De hadde ikke tenkt og parre henne, for at det er så utrolig søtt med valper, men fordi vi synes hun er en hærlig hund, og har lyst og føre generasjonen vidre !

- Jeg vet som sakt ikke så mye om hun har hatt sykdommer, og om hun er øyelyst og sånne ting..Men jeg vet(!), at eieren hennes ville ikke engang tenke på og parre henne, hvis hun kunne smitte valpene med noe, eller det kunne vært direkte farlig for henne og få valper !

- Nei, vi vil ikke ta risikoen på at hun kan dø, under fødselen !.

- Nei, vi har ikke tenkt på en hannhund engang..og jeg skjønner bedre og bedre, hvis dere tror at vi er noen gale folk som vil utsette tispa for masse skadelige ting bare for å få noen søte valper. Men sånn er vi ikke ! Vi vil ikke utsette Kaisa for fare, og hvis hun er for gammel til og få valper, så blir det ikke valper ! Og de har ikke tenkt på og finne en hannhund ennå, fordi de var ikke sikkre på om de skulle parre henne.

- Ja, de har mulighet til og ta seg av 7-8 valper i 8-9 uker eller mere. Og ja, de vet hvordan man skal stelle og ta seg av valper. Og nei, de har ikke spart opp til ferie, men vi er nok av folk som kommer til og være der for og si det sånn :)

Men, ja, det er nok av folk, som har mulighet til og være hjemme med valpene hele tiden. Og å sosialisere dem !

Ble nok ikke det beste svaret men, fikk kanskje frem det jeg mente.. At vi vil ikke utsette hunden for fare. Og hvis det kan være farlig eller skadelig eller, hun kan dø, eller noe som helst dårlig kan skje med henne, så blir det ikke valper. Og eierene vet hvordan man skal ta seg av valper, og det er ikke en sånn "ååhh, valper er så søte, kan vi ikke parre henne??" greie!

Og ja, jeg har skjønt at det blir nok ikke valper nei.. Men takk, for alle synspunkter og meninger :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du har nok ikke kommet til helt rette forumet om du mener at du vil ha kull på hunden bare fordi hun er så snill og god og du vil føre dette videre.. Her sitter det mennesker som lever og ånder for hunder. Mange har slitt i mange år som oppdrettere for å avle frem det de mener er det optimale ut av sin rase. Her er folk som bruker tid og penger på hundenes helse, og som setter fysisk og psykisk helse i fokus.. og som tråler internettsider opp og ned og bruker tid for å lære mest om sin rase, og diskuterer opp og ned i mente om hva slags for som er best og hvordan man skal oppfostre valper (nei.. Det er slett ikke bare, bare.... De krever mer en bare en mamma med pupper og en hundekurv) Og det er lett å si at ja men hunden vår frisk og snill, men det er nå engang slik at det kan man ikke vite eller overbevise noen om, om man ikke har testet det og har det svart/hvitt på papirer og har satt seg inn i stamtavlen og vet hvordan psyken og helsen på foreldre/søsken er..

men jeg skal ikke fortsette å gnage om dette. .Godt dere selv innser at det ikke er fornuftig å sette valper på henne :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hun er uansett for gammel til å ha valper, og det ER mye risiko forbundet med å avle på tisper i bestemor-alder. Det er godt at dere ikke tar sjansen på det, for det ville vært en tragedie om hun skulle få problemer under fødselen. Det kan fort føre til døden både for valpene og mammaen.

Jeg vil heller anbefale dere å se om det finnes avkom etter hennes søsken. De vil i så fall være i en mer korrekt alder for å få valper. Men jeg vil råde dere til å uansett ikke kjøpe valp uten at begge foreldrene er testet og funnet frie for de helseproblemene som er forbundet med rasen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei.

En tispe på syv år (som hun er nå - så er det kanskje fem måneder til neste løpetid, og drektighetstiden - hun kan nærme seg åtte før valpene blir født!) skal ikke ha sitt første valpekull. Uansett hvor sprek og frisk hun er, så har ting skjedd inni kroppen hennes. Bekkenet er mykere på unge hunder, en fødsel kan lett bli veldig vanskelig og komplisert på en gammel hund. Er dere interessert i å ta risikoen på at tispa dør under fødselen - eller et mulig keisersnitt?

Det er for mye arbeid med et valpekull til at det du beskriver er korrekt motivasjon. Det er et stort ansvar å sette valper til verden. Du går ut ifra at tispa er fri for HD, men du vet ikke. Vet du status på søsken? Vet du øvrig helsestatus på søsken, og deres kvaliteter? Er øyne sjekket, patella undersøkt? Hvordan er hundens eksteriør? Skal en rasehund brukes i avl, må den også se ut som sin rase. Har den rasetypiske bruksegenskaper og mentalitet?

Hvilken hannhund planlegger de å bruke? Er han sunn og frisk, undersøkt? Hvordan er hans søsken? Vil hans eksteriøre fortrinn veie opp for tispas feil, og motsatt? Er tispas eier interessert i å kjøre et stykke for å finne en god hannhund, eller vil de ha nærmest mulig? Hvor mye er de villig til å legge av innsats før parringen i det hele tatt er gjennomført?

Har de mulighet til å ta vare på syv-åtte valper i åtte-ni uker? Har de økonomi til å ta seg fri fra jobb (jeg antar de ikke har spart opp ferie de kan ta ut ved fødsel, slik enkelte gjør når de planlegger langsiktig)? Vet de nok om hvordan et valpekull skal stelles, pleies og oppdras? Fra nok og riktig mat, ormekur og oppsyn av mulige feil og defekter, til sosialisering og miljøtrening på ulike element (fra støvsuger til ulike underlag å gå på)

Har de ressurspersoner i ryggen, som kan hjelpe dem når de ikke helt vet når tispa skal parres, hva de skal gjøre når hannhunden ikke vil parre, når vannet går men ingen veer kommer, når tispa får jurbetennelse, når valpene ikke legger på seg?

Har de kapasitet til å beholde fire-fem valper i flere måneder, fordi det er vanskelig å få solgt valpene? Hva gjør de hvis valpene blir ni måneder, og enda ikke har nye eiere? Og hva gjør de når en valpekjøper ringer når valpen er ett år, og de ikke lenger orker pelsstellet og hannhundens hormonelle oppførsel?

Jeg svartmaler litt, men ønsket om et valpekull er gjerne preget av gullkantede rosa skyer, og samsvarer ikke alltid med virkeligheten og det som kan skje. Prøver derfor å sette dere inn i hva som kan skje, hvilke sjanser dere tar.

Jeg skjønner veldig godt at både dere og eierne liker tispa veldig godt - men vet du hva, jeg kunne sagt nøyaktig det samme om tispa mi. Eller om hannhunden min. Han er super, sunn og frisk, er veldig pen, bare god, han er den herligste hannhunden jeg har møtt, jeg synes så godt om ham - og har sagt nei til samtlige avlsforespørsler fordi jeg vet at en søster og en bror har vært syke, og disse sykdommene er arvelige. Jeg har ikke tatt sjansen på at han ikke er bærer, og kan gjøre syv-åtte valper alvorlig syke. Jeg mente han var unik, men det mente jeg også om de 15 andre hundene vi hadde før ham, og jeg mener det om valpen jeg kjøpte sist. De er unike alle sammen på sitt vis, og det går an å finne en ny unik hund. Vår kjærlighet til dyret vi tar til oss gjør dem unike.

Kjenner dere tispa og dens bakgrunn godt nok? Og er dere villig til å sette henne i en potensielt alvorlig og farlig situasjon, hvor en tøff fødsel kan redusere henne betraktelig, i verste fall ta livet hennes? Tisper kan fint føde i syvårsalderen, men da har de et bekken og en kropp som har vært gjennom det før. Deres hund er debutant. I menneskealder er hun nærmere seksti - er det så lett for en femtifem år gammel kvinne å være førstegangsfødende?

Kjempebra innlegg, Emma! :cool:
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Okei..jeg tror jeg fikk det ganske klart inn, hun burde altså ikke få valper.. :P

Dette synes jeg er utrolig synd..men hvis det er det beste for henne å ikke få valper, så blir det sånn !(Og det er jeg helt enig i :P)

Ja, nå tenkte jeg at jeg skulle prøve og svare på alle svarene.

- De hadde ikke tenkt og parre henne, for at det er så utrolig søtt med valper, men fordi vi synes hun er en hærlig hund, og har lyst og føre generasjonen vidre !

- Jeg vet som sakt ikke så mye om hun har hatt sykdommer, og om hun er øyelyst og sånne ting..Men jeg vet(!), at eieren hennes ville ikke engang tenke på og parre henne, hvis hun kunne smitte valpene med noe, eller det kunne vært direkte farlig for henne og få valper !

- Nei, vi vil ikke ta risikoen på at hun kan dø, under fødselen !.

- Nei, vi har ikke tenkt på en hannhund engang..og jeg skjønner bedre og bedre, hvis dere tror at vi er noen gale folk som vil utsette tispa for masse skadelige ting bare for å få noen søte valper. Men sånn er vi ikke ! Vi vil ikke utsette Kaisa for fare, og hvis hun er for gammel til og få valper, så blir det ikke valper ! Og de har ikke tenkt på og finne en hannhund ennå, fordi de var ikke sikkre på om de skulle parre henne.

- Ja, de har mulighet til og ta seg av 7-8 valper i 8-9 uker eller mere. Og ja, de vet hvordan man skal stelle og ta seg av valper. Og nei, de har ikke spart opp til ferie, men vi er nok av folk som kommer til og være der for og si det sånn :cool:

Men, ja, det er nok av folk, som har mulighet til og være hjemme med valpene hele tiden. Og å sosialisere dem !

Ble nok ikke det beste svaret men, fikk kanskje frem det jeg mente.. At vi vil ikke utsette hunden for fare. Og hvis det kan være farlig eller skadelig eller, hun kan dø, eller noe som helst dårlig kan skje med henne, så blir det ikke valper. Og eierene vet hvordan man skal ta seg av valper, og det er ikke en sånn "ååhh, valper er så søte, kan vi ikke parre henne??" greie!

Og ja, jeg har skjønt at det blir nok ikke valper nei.. Men takk, for alle synspunkter og meninger :P

Hei!

Jeg håper ikke du opplevde svarene som angrep, men som Blondiemamma sier er det mange her inne som har et lidenskapelig forhold til oppdrett, som tenker på rasens beste og tenker i generasjoner framover. Vi er flere som mener oppdrett handler om mer enn å se om det kan komme ut noen hyggelige familiehunder. Og når vi svarte deg, tenkte vi på tispas beste.

Lykke til videre, både med Kaisa og eventuelt med å finne en potensiell avlstispe.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette vil sikkert variere fra rase til rase - men sånn personlig ser jeg 5 år som en form for "grense". Over 5 år synes jeg ikke en førstegangsfødende skal være i alle fall. Da bør det være helt ekstreme årsaker til at man absolutt MÅ ha valper, liksom...

Susanne

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Gråtass
Dette vil sikkert variere fra rase til rase - men sånn personlig ser jeg 5 år som en form for "grense". Over 5 år synes jeg ikke en førstegangsfødende skal være i alle fall. Da bør det være helt ekstreme årsaker til at man absolutt MÅ ha valper, liksom...

Susanne

Enkelt spørsmål: Hva begrunnes dette med?

Min faste veterinær har sagt at MIN hund fint kunne være 1.gangs fødende opp til 7 år, noe som i følge Hills sine tabeller tilsvarer 48-50 menneskeår. Jeg ønsker ikke valper på en så "gammel" hund, men min oppfatning i denne debatten er at veterinærer som regel har en annen terskel enn hundeeiere generelt. Hester blir jo bedekt så lenge de tar seg og kan jo være langt over 20 år på sine siste føll, enkelte er jo også over 15 år ved første føll.. Det er jo en langt større påkjenning enn ett valpekull vil jeg tro?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette vil sikkert variere fra rase til rase - men sånn personlig ser jeg 5 år som en form for "grense". Over 5 år synes jeg ikke en førstegangsfødende skal være i alle fall. Da bør det være helt ekstreme årsaker til at man absolutt MÅ ha valper, liksom...

Susanne

Somregel så har oppdretter opptil flere kull på tispen sin. Første kull er anbefalt etter att hunden har fyllt 2 år...

Hvis oppdretter skal ha flere kull på denne tispen, og det er anbefalt hverfall 1 års mellomrom mellom hvert kull, så er det jo UMULIG og ha mer en 2 kull på tispen da...

Hvorfor mener du att 5 år er en max "grense" ... kan være jeg missforsto deg litt.. så ikke skyt meg om jeg gjorde det :cool:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vil tro at anbefalt alder også kommer an på om hunden har en sunn og frisk kropp. Noen raser har blitt utviklet i en slik retning at de ikke føder like enkelt som andre raser. Dessuten er mange hunder i 7-8-årsalderen mindre fysisk aktive enn yngre hunder, og dermed har de også dårligere utviklede muskler.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

7 år er for gammelt for 1-gangsfødende ja. Men synes ikke det er noe i veien i å avle på ei bra tispe med gode fødsler å gode resultater fra 2,5-6 år. Det er veldig naturlig for dem å ha kull. Men max 4 kull pr tispe mener jeg. Minst 1 løpetid i mellom! Dette er normalt for dyra. Det er ikke synd på ei tispe som har hatt et par kull. Virker som mange mener det. Men det er jo det mest naturlige i verden!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Somregel så har oppdretter opptil flere kull på tispen sin. Første kull er anbefalt etter att hunden har fyllt 2 år...

Hvis oppdretter skal ha flere kull på denne tispen, og det er anbefalt hverfall 1 års mellomrom mellom hvert kull, så er det jo UMULIG og ha mer en 2 kull på tispen da...

Hvorfor mener du att 5 år er en max "grense" ... kan være jeg missforsto deg litt.. så ikke skyt meg om jeg gjorde det :lol:

Tror du misforsto her ja, 5 år er max grense for første kull for ei tispe. Mellom 2 og 7 år bør da ei tispe rekke å få det som er forsvarlig av kull, for en rase med normal populasjon er det gjerne 2-3 (max 4) kull i mine øyne, dersom tispa ikke viser seg å være noen spesielt god avlshund etter 2 kull kan man nøye seg med det :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei.

En tispe på syv år (som hun er nå - så er det kanskje fem måneder til neste løpetid, og drektighetstiden - hun kan nærme seg åtte før valpene blir født!) skal ikke ha sitt første valpekull. Uansett hvor sprek og frisk hun er, så har ting skjedd inni kroppen hennes. Bekkenet er mykere på unge hunder, en fødsel kan lett bli veldig vanskelig og komplisert på en gammel hund. Er dere interessert i å ta risikoen på at tispa dør under fødselen - eller et mulig keisersnitt?

Det er for mye arbeid med et valpekull til at det du beskriver er korrekt motivasjon. Det er et stort ansvar å sette valper til verden. Du går ut ifra at tispa er fri for HD, men du vet ikke. Vet du status på søsken? Vet du øvrig helsestatus på søsken, og deres kvaliteter? Er øyne sjekket, patella undersøkt? Hvordan er hundens eksteriør? Skal en rasehund brukes i avl, må den også se ut som sin rase. Har den rasetypiske bruksegenskaper og mentalitet?

Hvilken hannhund planlegger de å bruke? Er han sunn og frisk, undersøkt? Hvordan er hans søsken? Vil hans eksteriøre fortrinn veie opp for tispas feil, og motsatt? Er tispas eier interessert i å kjøre et stykke for å finne en god hannhund, eller vil de ha nærmest mulig? Hvor mye er de villig til å legge av innsats før parringen i det hele tatt er gjennomført?

Har de mulighet til å ta vare på syv-åtte valper i åtte-ni uker? Har de økonomi til å ta seg fri fra jobb (jeg antar de ikke har spart opp ferie de kan ta ut ved fødsel, slik enkelte gjør når de planlegger langsiktig)? Vet de nok om hvordan et valpekull skal stelles, pleies og oppdras? Fra nok og riktig mat, ormekur og oppsyn av mulige feil og defekter, til sosialisering og miljøtrening på ulike element (fra støvsuger til ulike underlag å gå på)

Har de ressurspersoner i ryggen, som kan hjelpe dem når de ikke helt vet når tispa skal parres, hva de skal gjøre når hannhunden ikke vil parre, når vannet går men ingen veer kommer, når tispa får jurbetennelse, når valpene ikke legger på seg?

Har de kapasitet til å beholde fire-fem valper i flere måneder, fordi det er vanskelig å få solgt valpene? Hva gjør de hvis valpene blir ni måneder, og enda ikke har nye eiere? Og hva gjør de når en valpekjøper ringer når valpen er ett år, og de ikke lenger orker pelsstellet og hannhundens hormonelle oppførsel?

Jeg svartmaler litt, men ønsket om et valpekull er gjerne preget av gullkantede rosa skyer, og samsvarer ikke alltid med virkeligheten og det som kan skje. Prøver derfor å sette dere inn i hva som kan skje, hvilke sjanser dere tar.

Jeg skjønner veldig godt at både dere og eierne liker tispa veldig godt - men vet du hva, jeg kunne sagt nøyaktig det samme om tispa mi. Eller om hannhunden min. Han er super, sunn og frisk, er veldig pen, bare god, han er den herligste hannhunden jeg har møtt, jeg synes så godt om ham - og har sagt nei til samtlige avlsforespørsler fordi jeg vet at en søster og en bror har vært syke, og disse sykdommene er arvelige. Jeg har ikke tatt sjansen på at han ikke er bærer, og kan gjøre syv-åtte valper alvorlig syke. Jeg mente han var unik, men det mente jeg også om de 15 andre hundene vi hadde før ham, og jeg mener det om valpen jeg kjøpte sist. De er unike alle sammen på sitt vis, og det går an å finne en ny unik hund. Vår kjærlighet til dyret vi tar til oss gjør dem unike.

Kjenner dere tispa og dens bakgrunn godt nok? Og er dere villig til å sette henne i en potensielt alvorlig og farlig situasjon, hvor en tøff fødsel kan redusere henne betraktelig, i verste fall ta livet hennes? Tisper kan fint føde i syvårsalderen, men da har de et bekken og en kropp som har vært gjennom det før. Deres hund er debutant. I menneskealder er hun nærmere seksti - er det så lett for en femtifem år gammel kvinne å være førstegangsfødende?

Takk Emma!

Denne burde ALLE folk som vurderer et kull lese :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei!

Jeg håper ikke du opplevde svarene som angrep, men som Blondiemamma sier er det mange her inne som har et lidenskapelig forhold til oppdrett, som tenker på rasens beste og tenker i generasjoner framover. Vi er flere som mener oppdrett handler om mer enn å se om det kan komme ut noen hyggelige familiehunder. Og når vi svarte deg, tenkte vi på tispas beste.

Lykke til videre, både med Kaisa og eventuelt med å finne en potensiell avlstispe.

Heihei :P

Neida, var jo tross alt ute etter svar, og da gjerne meninger om hvorfor det svaret ;):lol:

Og er enig i at det var veldig bra skrevet :)

Og var jo akkurat det, og tenkte på tispas beste, som var grunnen til at jeg postet dette, og jeg fikk jo vite at det var det beste for Kaisa og ikke få valper , og det var jo veldig godt forklart om hvorfor hun ikke burde få det. Så takk, for en god forklaring :):)

Tusen takk :), håper virkelig vi finner en ny tispe som pappa også liker (er nemlig ikke alle i familien som er overbegeistret for hunder.. <_< )..Men, skal nok la seg gjøre :P:lol:

Og, forresten, Takk for alle svar, og synspunkter ! ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det er fullt mulig å lære hunden å leke og ta leke som belønning. Jeg hadde en hund lik din, og fikk ham like fokusert på lek. I hovedsak gjøres det ved å belønne fokus på lek med mat. Legg en leke på gulvet, vent til hunden ser på den, belønn. Vent videre til han tar borti den med snute eller pote, så til han plukker den opp, osv. Bruk mat med "lav" verdi. Bruk tørrfôr som belønning, og jobb mye med ro når mat er involvert. Jeg tenker at her spiller mange faktorer inn. Hvordan er det på stuegulvet, hjemme? I hagen, på kjente områder? Begynn i lette omgivelser uten distraksjoner for hunden. Start med lave kriterier, enkle øvelser han kan. Hvis du bor i nærheten av en god hundeskole, sjekk om de har kurs i belønningsutvikling eller kan hjelpe deg med dette kanskje med en privattime eller to?  
    • Jeg tror nok løsningen her er å være tålmodig, og gi ham tid til å forstå hva som er forventet av ham. Du har åpenbart en matmotivert hund, som i seg selv er en stor fordel i lydighetstrening Vær nøye med å ikke gi godbit før han viser ønsket atferd, og gjør nok repetisjoner slik at han forstår mønsteret.    Gi det litt tid, så forstår han at det ikke hjelper å hoppe etter godbiten for å få den, iallfall!
    • Jeg har en hund som er veldig glad i mat og alt med mat skaper stress. Lydighet er vanskelig fordi uten godbiter så vil han ikke gjøre noe og med godbiter så blir han så stressa og kun opptatt av godbit og da hører han ikke etter hva han skal gjøre. Hvordan kan jeg trene lydighet da? Han liker ikke leker så det utgår. Han er ikke stresset uten mat men med en gang mat er med i bildet så stresser han fullt. 
    • Han raser opp i vekt han der. I går var vi på miljøtrening med valpekurset, og fikk veid han inne på en dyrebutikk. Nå veier han 10,3 kg 🤯 Kan ikke tro at den lille valpen er så tung allerede! Vi har hatt mange gode dager i det siste, og noen utfordringer. Som gjeterhund så har han altså begynt å reagere på biler, joggere, syklister, folk på sparkesykler. Men vi har jobbet masse med det, og det er allerede blitt mye bedre ☺️ Vi må bare fortsette å jobbe med det tenker jeg. Ellers har han hatt mange dager uten uhell inne, og han er begynt å gi beskjed ved å skrape på enten altandøren eller ytterdøren. Så det er bra! 😄 På tirsdag er siste dagen av valpekurset. Kjedelig! Det har gått så fort. Syns det har vært fint å ha en fast ting i uken å dra på med han, i tillegg til noen som setter øvelser som skal trenes på, slik at vi må trene på de øvelsene til neste kurskveld. Så jeg er litt gira på å lete frem et nytt kurs allerede. Vi får se hva jeg finner. Det er sikkert ingen kurs før etter sommerferien uansett.
    • Du sier at hunden ikke har vist aggresjon, men at den har knurret flere ganger. Og blitt oversett eller irettesatt for det. Her har det kommet så mange advarsler og så mye undertrykking av signalene at det til slutt har tippet over. Hunden trenger en eier som forstår og leser signalene dens, og respekterer grensene. Og det kan ta lang tid å bygge opp igjen den tilliten som er brutt. Hvis eier er villig til å lese seg opp, gå kurs og få veiledning innen språk og adferd, så kan det nok gå. Men de begynner ikke på scratch, men på en ganske dårlig negativ. En dominant hund er ikke stresset og utrygg, og dette har ingenting med det å gjøre. Jeg ville omplassert, med mindre eier OG familie er innstilt på en vesentlig endring og jobb med hunden. Og da til noen som kan og er innstilt på de samme kriteriene. Problemet er nok bare at det er mange nok omplasseringshunder med de problemene og for få folk med kompetansen til at det er realistisk å finne noen.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...