Jump to content
Hundesonen.no

Desperat graving i strandkanten


Havana

Recommended Posts

Isak har en (over)begeistring for vann som lett kan tippe over i stress. Hvis vi er på en standstrand har han det gøy en liten stund, men så begynner han ofte å grave desperat i sanden i vannkanten. Pga vannet renner sanden bare tilbake i hullet han forsøker å grave. Hvis jeg ikke avleder han, blir han mer og mer frustrert og begynner og pipe mens han graver videre. Han er ikke interessert i noe som helst annet og det eneste som teller her i verden er å fortsette å grave i det hullet som bare tetter seg selv. Er det mange andre hunder som gjør dette, eller er det en fiks idé som Isak har fått? Og er det en "mening" bak denne adferden? Tenker da på at mye rar adferd kan være en litt forskrudd variant av f.eks jakt- eller gjeteradferd eller annen adferd som ligger i instinktene.

Jeg vet ikke om det er en havanaisgreie. Theo pleide å kose seg på stranden. Han løp rundt og lekte med pinner og ting og tang som han fant på stranden. Han kunne jobbe lenge med å dra ting han fant i vannet opp på land, men det var en oppgave han storkoste seg med. Og innimellom kunne han bare vasse eller svømme litt for hyggens skyld. Sånn ser det ut til at Pablo blir også.

Er ikke her ute etter å finne ut av hva jeg kan gjøre med gravingen. Den biten er under kontroll :) Funderer bare litt rundt hva årsaken kan være. Noen som har noen tanker om det?

Link to comment
Share on other sites

Pippin kan begynne å grave midt på kjøkkengulvet eller i sofaen! Da er det vanskelig å få han til å slutte, som du sier så blir gravingen som en besettelse. Terriere er jo hihunder og rottejegere, jeg har sett på dette som noe han har i genene og som aldri blir brukt og derfor tyter fram når han kjeder seg.

Det hjalp jo ikke deg til noen større forståelse, håper det er noen som kan bidra med en forklaring på denne gravingen.

Link to comment
Share on other sites

jeg har vannhund, og dermed blir det noen erfaringer med vannpasjon: - genestisk betinget ? - ja! Jakt instinkt? - ja. (Apoportere fra vann og dessuten skulle dessuten livnære seg på egen hånd av gnagere - mus, hare, kanin -, mens de levde sammen med sauene i sesongen det ikke var fiske.)

Hvis din rase har en fortid med gener for å jakte smågnagere? - vil å grave etter bytte være en del av jakten. Siden jaktinstinkt utløses av lukt og/eller (å se) bevegelse, undres jeg på om ikke den stadig rennende sanden holder denne jaktpassasjen - graveatferden - i gang. Noe sånt?- tenker jeg meg

Bikkja mi er mest intens over å grave i museganger mellom stein og å søke, apportere og grave i grunne dammer. Halen går da som en propell (=jakt)

Som du sikkert også har gjort så er hun vent til å bryte atferden, ellers tror jeg hun ville holdt på i det "uendelige". Jeg har holdt ut maks rundt en time, for min del. Det gjelder vanndammer, siden dette er mest i pakt med hennes naturlige instinkt, og innebærer mer variert atferd, - dvs har flere jaktpassasjer enn å grave museganger.

Link to comment
Share on other sites

jeg har vannhund, og dermed blir det noen erfaringer med vannpasjon: - genestisk betinget ? - ja! Jakt instinkt? - ja. (Apoportere fra vann og dessuten skulle dessuten livnære seg på egen hånd av gnagere - mus, hare, kanin -, mens de levde sammen med sauene i sesongen det ikke var fiske.)

Hvis din rase har en fortid med gener for å jakte smågnagere? - vil å grave etter bytte være en del av jakten. Siden jaktinstinkt utløses av lukt og/eller (å se) bevegelse, undres jeg på om ikke den stadig rennende sanden holder denne jaktpassasjen - graveatferden - i gang. Noe sånt?- tenker jeg meg

Bikkja mi er mest intens over å grave i museganger mellom stein og å søke, apportere og grave i grunne dammer. Halen går da som en propell (=jakt)

Som du sikkert også har gjort så er hun vent til å bryte atferden, ellers tror jeg hun ville holdt på i det "uendelige". Jeg har holdt ut maks rundt en time, for min del. Det gjelder vanndammer, siden dette er mest i pakt med hennes naturlige instinkt, og innebærer mer variert atferd, - dvs har flere jaktpassasjer enn å grave museganger.

Absolutt interessant! Havanaisen er en bichonrase og bichonrasene stammer fra vannhundrasene ved Middelhavet. Så rasen min har i bunn og grunn samme fortid som rasen din. Det ligger bare et stykke lenger bak i historien/genetikken. Noen hundre år som selskapshunder har dempet vannhundinstinktene, men de ligger der under overflaten, og ikke alltid så langt under overflaten heller. (Noe som har vekket min interesse for vannhundrasene :)) Isaks interesse for vann har sin naturlige forklaring da det ligger til rasen, men det var denne gravingen i vann som jeg har stusset ved.

Men når portisen din graver i grunne dammer, graver hun etter noe bestemt da? Er det noe de kan jakte på nede i sanden? Eller er det bare fordi graving er gøy og vann er gøy?

Isak graver. Pablo observerer:

vannkant.jpg

Link to comment
Share on other sites

Så fint å kunne undre seg sammen med. Det er grunn til å spørre seg: - Vannhundsider gir faktisk lite detaljer vedr vannatferd. Derimot har USA et forskningsprosjekt på det spesielle (?) ved vannhunders væremåte, siden den nå en gang går for å være en slags urhund, - mange rasers "mor".

Her er hva jeg har observert;

I dypt vann/hav er det apportering som gjelder. Hun rydder strandkanter for gjenstander og tang. Vitrer og legger på svøm etter sjøfugl, - for ikke å snakke om bever - og kunne vel svømt til amerika om hun ikke ble stoppet. Vokter på fiskestimer i vannet og dykker etter steiner, skjell/ saker på bunnen. Folk som svømmer skal helst opp igjen/holde flokken samlet- kaller og lokker med plystrelyder (membran i nesen).Har hittil ikke prøvd å apportere dem. Drar med i trossa når båter skal hales inn til land. Glupsk på rå fisk-. jeg fryser makrell for vinterforsyning til ære for henne. Dette som spontan/instinktiv atferd. Dessuten - det kan virke som sand av badestrandtypen- finkornet - under potene, utløser heftig graving og stor oppspilthet, men bare korte sekvenser. (Dermed holder jeg henne unna sandkasser f.eks.) Ikke vet jeg, men kan hende har graving etter skjell /fjæremakk vært en overlevelsesstrategi en gang i "urtiden"?

Atferden i dammer er ikke fullt så "etter skjema". Det går så her:

Hvis utturen går i retning av den nærmeste og mest brukte,. er hun målrettet på å trave seg rett dit, - flokken drar ut på jakt. Vel framme går det mest på søke/spore,grave.- dammen skal liksom totalutforskes og totaltømmes. Om vinteren knekker hun isen ved å stampe på den med framføttene og bryte opp bitene med munnen. Graver/søker mest langs breddene og på det dypeste i dammen. Graver/skyver vannplanter, stein og gjørme - hva som helst - derfra og opp på breddene. Torvøyer fjernes. Glefser etter insekter/f.eks "sprett" som finns i vannet. At det skal være jakt tyder propellhalen på, men jakt på hva? - og kan man kalle det apportering? For øvrig høy intensitet og "rundt og rundt". Etter økta finner hun som regel en grein eller noe, som herses med og filleristes/drepe byttet; - kan være neste jaktsekvens ?, siden hun ikke fant noe "drepelig" i dammen - tenker jeg meg. Deretter finne tørt gress å rulle rundt og tørke seg i. Riste seg/skifte modus til rolig og mer vitrende. Men hjem og spise/sove. En slags selvoppfunnet kanskje liksomjakt (?) fra a til å, og som tydeligvis fører til stor trivsel og tilfredshet: - et liv som (vann)hund.

Forøvrig: Da jeg fikk henne - 5mnd og kraftig understimulert - fikk jeg beskjed om, som om det var en skavank, - at hun prøvde å bade/grave i vannskåla. Vannskåla var på størrelse med et mindre vaskefat. Instinktene for å leve lltt liv som vannhund under særdeles traurige omstendigheter tok vel overhånd og lot seg utløse av dette vanspeilet. En selvopholdelsesdrift jeg for min del syntes det kunne stå respekt av.

Link to comment
Share on other sites

Så pussig at du har laget denne tråden nå Elin!

Jeg har akkurat oppdaget at Rocky også graver i vann. Har ikke lagt merke til det før, men det kan rett og slett skyldes at han ikke har hatt den samme tilgangen på vann tidligere.

I år har vi badet mye mer, og vi har i tillegg kjøpt et lite barnebasseng som står i hagen for at gutta skal få avkjølt seg.

Første gangen jeg la merke til det var vi på en strand, og da løp han rundt på grunna og gravde og plasket noe voldsomt.

Det var ikke helt på samme måte som med Isak, for han graver ikke hull. Mer som om han lette etter noe. Gravde litt overalt liksom. Tenkte ikke noe særlig mer på det, og tenkte det kanskje skyldtes at det var en del sjøgress osv akkurat der han holdt på. Senere så jeg han gjøre det igjen i ferskvanns-sjø, og de siste dagene har han stått og gravd/plasket i bassenget.

Nok en gang som om han leter etter noe.

Jeg har foreløpig ikke gjort noe med det, fordi han avbryter seg selv etter en stund.

Men det er jo pussig atferd.. Hva tror han han skal finne i plastbassenget på 1 meter liksom? :angry:

Link to comment
Share on other sites

PS: ad å grave heftig i badestrand. Hørte noen på stranden i dag si at de hadde målt rundt 70 varmegrader i sanden. Da slo det meg at slik heftig, kortvarig graving f.eks kan være for å gjøre det kjøligere under potene der og da? - Vi har jo hatt en særs varm sommer. hunder graver jo ofte også for å skaffe seg et kjøligere leie også.

Samtidig gjelder det at min hund graver på samme måte i sand om vinteren også; - så da.... Men kanskje både - og?

I dag var forresten den vanligst brukte vanndammmen tørket ut. Bare et lag med noe fuktig gress/dynn igjen over steinene. Ikke mindre aktivitet av den grunn. Dynnlaget gikk unna og steinene ble endevent eller sparket eller båret ut av dammen. Dette kan ende i Kina :rolleyes2:

Link to comment
Share on other sites

Så fint å kunne undre seg sammen med. Det er grunn til å spørre seg: - Vannhundsider gir faktisk lite detaljer vedr vannatferd. Derimot har USA et forskningsprosjekt på det spesielle (?) ved vannhunders væremåte, siden den nå en gang går for å være en slags urhund, - mange rasers "mor".

Interessant. Finnes det noen link/hjemmeside til det forskningsprosjektet?

Dessuten - det kan virke som sand av badestrandtypen- finkornet - under potene, utløser heftig graving og stor oppspilthet, men bare korte sekvenser. (Dermed holder jeg henne unna sandkasser f.eks.) Ikke vet jeg, men kan hende har graving etter skjell /fjæremakk vært en overlevelsesstrategi en gang i "urtiden"?

Jeg har også lurt på om gravingen kan være en instinktiv graving etter noe spiselig i fjærekanten eller på grunna. Halen går i full fart, men ofte piper han samtidig. Tror pipingen er en kombinasjon av iver og stress. Vi kan avlede gravingen med å kaste pinne/apport i vannet, men det blir han nesten like gira på som gravingen, så jeg begrenser dette også. Noe som forøvrig er interessant er at om vi kaster pinne/ball på land, vil han etter et par kast beholde "byttet" og ikke være interessert i å gi det fra seg. Da tar han det med seg et stykke unna for å "spise". Kaster vi på stranda eller i vannet får vi alltid "byttet" levert ved føttene.

Theo pleide å ta det mye mer med ro. Han pleide å søke i vannet etter ting som skilte seg ut fra resten av bunnen. Dette kunne han holde på med leeeeeeenge. Han gikk rolig rundt på grunna og undersøkte bunnen nøye. Det kunne være steiner, pinner eller gjenstander som folk hadde kastet/mistet i vannet. Når han kom over noe interessant, forsøkte han først å få det opp med labbene og gikk ikke det, stakk han hele hodet under og forsøkte å dra opp fangsten med munnen. Så dro han fangsten opp på land hvor han lekte litt med den og noen ganger gjemte han den etterpå. Han likte også å søke rundt på stranda etter kvister eller andre interessante ting som så ble filleristet, kastet rundt omkring og "drept".

Forøvrig: Da jeg fikk henne - 5mnd og kraftig understimulert - fikk jeg beskjed om, som om det var en skavank, - at hun prøvde å bade/grave i vannskåla. Vannskåla var på størrelse med et mindre vaskefat. Instinktene for å leve lltt liv som vannhund under særdeles traurige omstendigheter tok vel overhånd og lot seg utløse av dette vanspeilet. En selvopholdelsesdrift jeg for min del syntes det kunne stå respekt av.

Dette har jeg også hørt om havanaiser (og hunder av andre vannglade raser) som har gjort. Ingen av mine har forsøkt å bruke vannskåla som badekar, men Isak syns det var festlig å leke med vannskåla da han var valp. Etter mye vannsøl ble plastvannskåla byttet ut med stålskål i stativ :huh:

PS: ad å grave heftig i badestrand. Hørte noen på stranden i dag si at de hadde målt rundt 70 varmegrader i sanden. Da slo det meg at slik heftig, kortvarig graving f.eks kan være for å gjøre det kjøligere under potene der og da? - Vi har jo hatt en særs varm sommer. hunder graver jo ofte også for å skaffe seg et kjøligere leie også.

Ikke usannsynlig at de vil grave seg ned til kjøligere sand. Men Isak graver stort sett ute i vannet, så jeg tror ikke han gjør det for å kjøle ned labbene. Pablo derimot liker å grave seg en grop som han legger seg for å hvile i etter at han har lekt i vannet og på stranden. Pablo er bare 5 mnd, så det gjenstår å se hvordan han vil utvikle seg. Interessen for vann er i hvertfall til stede.

I dag var forresten den vanligst brukte vanndammmen tørket ut. Bare et lag med noe fuktig gress/dynn igjen over steinene. Ikke mindre aktivitet av den grunn. Dynnlaget gikk unna og steinene ble endevent eller sparket eller båret ut av dammen. Dette kan ende i Kina :)

God tur :P

Knøttene:

Senere så jeg han gjøre det igjen i ferskvanns-sjø, og de siste dagene har han stått og gravd/plasket i bassenget.

Nok en gang som om han leter etter noe.

Jeg har foreløpig ikke gjort noe med det, fordi han avbryter seg selv etter en stund.

Men det er jo pussig atferd.. Hva tror han han skal finne i plastbassenget på 1 meter liksom?

Vi har noen ganger satt opp et sånt plastbasseng i hagen til foreldrene mine. Theo var ofte fascinert av bobler, lys og skygge i vannet eller en eller annen uregelmessighet på bunnen. (Isak var mest opptatt av å prøve å få oss til å kaste ball i bassenget.)

Hvordan er lille Marios forhold til vann?

Link to comment
Share on other sites

Hehe, jeg har en Collie som gjør akkurat det samme som blir beskrevet i første innlegg. Han graver hull i strandkanten og blir megafrustrert og "sinna" når det fylles opp med vann, da graver han bare enda mer intensivt! Collien er hverken jakthund eller vannhund, så jeg aner ikke hvorfor han gjør det.

Link to comment
Share on other sites

Hehe, jeg har en Collie som gjør akkurat det samme som blir beskrevet i første innlegg. Han graver hull i strandkanten og blir megafrustrert og "sinna" når det fylles opp med vann, da graver han bare enda mer intensivt! Collien er hverken jakthund eller vannhund, så jeg aner ikke hvorfor han gjør det.

Nei det er sikkert mange hunder som gjør dette som ikke er vannhunder :huh: At en adferd forekommer ofte hos vannhunder eller nært beslektede raser betyr jo ikke at den ikke forekommer hos andre raser. Forøvrig forekommer det gjeterinstinkt hos en del vannhunder :)

Link to comment
Share on other sites

*klippet*

Hvordan er lille Marios forhold til vann?

Tja.. Litt for tidlig å si noe om det tror jeg.

Foreløpig er han litt for opptatt med å følge etter Rocky, så det er vanskelig å si hvor mye av interessen som er reell. :huh:

Men han er ihvertfall ikke redd. Og han svømmer som en liten fisk!

Allerede som 10 uker svømte han i sjøen, riktignok fordi han feilbedømte sin egen benlengde, men det var ikke mange ukene etter at han svømte rundt etter eget valg.

Link to comment
Share on other sites

Graving som denne karen?

2cqgx2o.jpg

24uxamp.jpg

2jd02uw.jpg

Dette er halvbroren til Amigo som bor i Nederland. Rasen er jo opprinnelig brukt som muldvarpjegere og vannapporterende hunder. Instinktene ligger tydeligvis tett opptil overflaten ikke sant :rolleyes:

Amigo hadde mye av denne adferden da han var liten - men som voksen bryr han seg ikke lenger.

Link to comment
Share on other sites

Graving som denne karen?

Hehe, det der blir det jo faktisk grop av! Nei, Isak forsøker å grave opp bunnen ute i vannet - et evighetsprosjekt som selvfølgelig er dømt til å mislykkes, men graves skal det :lol:

Link to comment
Share on other sites

Til havana (skal lære meg å qote når sommergjest- stimen er over), her er linken til atferdsprosjektet:

http://www.pwdca.org/education/general/und...ingourdogs.html

men altså: prosjektet virker å være i gang - dvs ingen resultater ennå. Derimot er det knyttet opp et 29 sider pdf-dokument på PWD-atferd til siden. har skummet gjennom det nå, til ære for deg, men ganske generelt og altså ikke noe spesifikt på akkurat vann der heller. (Med forbehold; - dokumentet ser ellers ut til å gi svar på det meste innenfor hundeatferd/problematferd som vi man vil finne f.eks her på dyresonen. Dette er et referat fra en ukes epost-seminar i PWDCA. Det svares på spørsmål om årsaker til atferd, men gis også råd om løsninger til hverdagslydighet og sosialisering. I farta ser begrunnelsene og kildene ut til å være velfunderte.

Denne tråden tok jo virkelig litt av og er interessant! Er begynt mer å SE bikkja på tur og tenke to ganger for egen del.

Ad på "vei til Kina"/atferd i dam f.eks.: Det hun nå søker og graver etter i den nå uttørkede dammen ser ut til å være rett og slett VANN - tenk det. Det ser ut til at hun graver på de rette steden i bunnen også - for opp pippler vannet. Ikke visste jeg at det var oppkomme der og ikke bare tilsig.

hva f.eks da med de nesten tørre steinsatte tilsigsbrønnene fra forrige århundre som fins her. som hun hopper oppi - faller i transe, snuser mellom steinen så man kan høre det klikke i membranen, slikker steinene frenetisk og har hittil måttet løftes vekk fra med "makt", når eieren går lei. Har tenkt at det måtte være museganger i murene, men....??

I ettermiddag kom det første regnskyllet på to uker. Kveldens langlinetur ble faktisk et søk gjennom hele grenda langsmed alle vannårer som nå var vannfylte igjen, og strand og dammer helt uten interesse, - hmmmm...

Kanskje det å finne gode brønnplasser/kilder er en -hitill ukjent - brukshungren :lol:

Link to comment
Share on other sites

Ikke for å ødlegge her: mine 2 schæfere var slik, hakke gærne når det kom til sand og vann, en dasj med pinne var heller ikke å forakte (disse tippet også over). 3 av polarhundene til min far gravde slike dype graver som broren til Amigo viser på bildet, gjerne flere på stranden når de var med oss (disse bare gravde i samme tempo, dag ut og dag inn om vi ikke stoppet dem). BC'n bare graver i vannet han.. (og han tipper over)

Link to comment
Share on other sites

trps, takk for link. Skal lese når jeg får tid :lol:

Ikke for å ødlegge her: mine 2 schæfere var slik, hakke gærne når det kom til sand og vann, en dasj med pinne var heller ikke å forakte (disse tippet også over). 3 av polarhundene til min far gravde slike dype graver som broren til Amigo viser på bildet, gjerne flere på stranden når de var med oss (disse bare gravde i samme tempo, dag ut og dag inn om vi ikke stoppet dem). BC'n bare graver i vannet han.. (og han tipper over)

Du ødelegger slettes ikke, Margrete :P Å grave hull er vel neppe noe vannhunder har monopol på. Det jeg er ute etter her er hva denne gravingen ute i vannet er godt for? Om noen har noen gode forslag til hvorfor noen hunder gjør dette, så er det ikke så viktig for meg hva slags hund dette er. Men når jeg forsøker å finne ut av adferd på min egen rase, er det naturlig å starte med se på det opprinnelige opphavet til rasen, som i dette tilfellet er vannhundene. Det betyr ikke at jeg ikke er interessert i lignende adferd hos andre raser.

Link to comment
Share on other sites

hunders forhold til vann:

Løselig resonnerer jeg for min del så her: generelt:- vann som kilde til liv - å finne vann et evolusjonsinstinkt av de store - det store- større enn mat faktisk, og da selvsagt med den største selvforsterkende effekten/reinforcement som tenkes kan, uten konkurranse fra andre forsterkere. dvs "først på lista" og ikke rart at intensiteten rundt vann blir høy og vanskelig å avlede/trene vekk.

Vannhunder sies å stamme fra russisk Kirgisia, En må tenke seg en fortid knyttet til tidlige jegere/samlere/fiskere. Vandret (med menneskene) til de store sivilisasjonene rundt middelhavet, spredt rundt av fønikerne/handels-sjønomader, og "endte opp" som spesialiserte arbeidshunder for fiskeere på den iberiske halvøya. I moderne tid er gener hentet fra vannhundrasene til raser for mer spesialisert jakt: - apportere vannfugl. Puddelen kan f.eks betraktes som en fransk vannhund, ellers har man jo spanielene, retrieverrasene og sikkert mange fler nødvendigvis - som havanaisene.

I urtid, før jordbrukssamfunnene, i oldtid og middelalder var det jo områder rundt hav, elver og sjøverts forbindelser som først og frems gjaldt som livnæring og transport, også for menneskene. Vannhunder, eller hunder med vannpasjon var/ble på en måte "folkehunder" - det man hadde mest bruk for i disse områdene. Vannhunder er heller ikke helt spesialiserte som rase - de både vokter, jager (gnagere først og fremst, men også klovdyr) og apporterer. Det er "mye hund" som en sier - brukandes til mye - en all-rounder - folkehunden.

Både generelt og mer og mindre avls-spesifikt i moderne tid, må instinkt for å finne vann og å livnære seg i forbindelse med vann, nødvendigvis være et instinkt som er "høyt oppe" hos de fleste hunder: foruten at vann er livsoppholdelse nr 1 - fins mye mat, livsoppholdelse nr 2, i vannkanten/fjæra - ute i vannet og på bunnen av det.

Om hunden er spesialisert på å livnære seg av vann - vannhund - fins foruten svømmehud mellom tærne, bla.en membran i nesen - som stenger av for vannet under dykking. De kan også lukte under vann. I motsetning til de fleste andre raser er de da i stand til å dykke og finne næring på større "vannområder" enn andre raser. (Å levere byttet på land/apportere det uten å spise det - er en opplæringssak).

"de andre" - uten mulighet for å dykke - er mer henvist til vannkanten og så dypt som de kan vasse, og jakter der, dvs søker i området, graver eller apporterer etter, og til sist "dreper" byttet.

(Vi får huske på at for hunden er enhver tur ut et jaktforløp, selvom vi med opplæring sosialiserer jakten til en tur mer og mindre etter våre menneskelige behov/domestisering. Skal vi kunne leve med dem, kan de jo ikke løpe rundt som rovdyr fremdeles, hva?.... Ref. Jean Donaldson/"Kulturkollisjonen mellom..". I den anledning synes jeg for øvrig at hunder med spesialisert vannjaktinstinkt er ganske "heldige" når det gjelder å få leve ut sitt liv som hund - siden det er ganske sosialt greitt at de dreper og spiser rå fisk, skjell, krabber, innsekter etc som de måtte få tak i. Vannfugl og bever derimot blir liksom mer "nei", da - men disse får de jo takk og pris likevel ikke tak i med mindre vi skyter for dem)

Så kommer det an på hvor "høyt oppe" instinktene er - i individet og/eller rasetypisk - hvor heftig - egentlig hvilkensomhelst hund geberder seg i forhold til prinsippet "vann som selvoppholdelse".

Noe slikt ?

Link to comment
Share on other sites

Du ødelegger slettes ikke, Margrete :) Å grave hull er vel neppe noe vannhunder har monopol på. Det jeg er ute etter her er hva denne gravingen ute i vannet er godt for? Om noen har noen gode forslag til hvorfor noen hunder gjør dette, så er det ikke så viktig for meg hva slags hund dette er. Men når jeg forsøker å finne ut av adferd på min egen rase, er det naturlig å starte med se på det opprinnelige opphavet til rasen, som i dette tilfellet er vannhundene. Det betyr ikke at jeg ikke er interessert i lignende adferd hos andre raser.

Jeg er litt for det enkle jeg: At det er moro? Og når man er avlet for å like vann så er det jo nærliggende å tro at de gjør det der litt for gøy. Bare en tanke. Hester gjør jo også det samme, altså spruter og graver i vannet.

Link to comment
Share on other sites

Du har så rett, Margrete, så klart det er gøy - og så enkelt er det!

"Gøy" er en følelse, og de sterkeste overlevelses/evolusjonsinstinktene er tilknyttet de sterkeste positive følelsene. (dermed selvforsterkende, og dermed er f.eks mat en god "tilført" forsterker)

f. eks er jo sex kjempegøy?

Link to comment
Share on other sites

Archived

This topic is now archived and is closed to further replies.

  • Recently Browsing   0 members

    • No registered users viewing this page.


  • Nye innlegg

    • Enig med Simira, meld dere på et valpekurs om dere ikke allerede går/har gått. I tillegg har for eksempel Maren Teien en veldig fin kanal som heter Hverdagslydig+ (https://boon.tv/hundetrener-maren), der er det også en egen kanal for valpeeiere. Vet at flere har hatt god nytte av hennes forelesninger og videoer i valpeperioden. Finnes helt sikkert noen gratis alternativer også, men det har jeg ingen oversikt over. 
    • Først av alt må du slutte å la ham hilse på andre hunder på tur. Hvis ikke får du en hund som trekker i båndet i alle retninger, og stresser seg opp hver gang han ser en hund. Det er ikke alle som kan eller vil hilse, og det er heller ikke trygt. Prøv å holde dere til kjente, trygge hunder. Om du ikke kjenner så mange kanskje det er noen du møter ofte på tur, eller du kan ta kontakt med en klubb i nærheten, en turgruppe eller noe. Jokking er en typisk stressadferd i den alderen, og tegn på at han girer seg opp for mye. Avbryt lek eller hilsing så fort det er tilløp til jokking, og jobb med at han skal være rolig og ha kontakt med deg. For å få slutt på biting i føtter ville jeg først og fremst sørget for at han har nok biteleker, og avlede med dem. Når han først begynner å bite på føttene, stå helt stille og ignorere ham til han slutter. Jeg vil på det sterkeste anbefale deg å gå et valpekurs om du ikke har gjort det allerede. Alt dette er helt vanlig for valper i den alderen, og på et kurs vil du få hjelp til å håndtere det. Du finner også mange vanlige problemer og råd for dem i trådene under valpeprat her på forumet, så ta en titt gjennom her.
    • Kikket litt i dogweb og ser at hundene fra lundehundprosjektet ligger der sånn som alle andre, med en X på slutten reg. nummeret. Den som ble utstillingschampion var 3. generasjon, og ser tittelen ligger inne. Da skulle man jo gjerne tro at de kan ta andre championat også, og at det samme vil gjelde for cavalierprosjektet, som trossalt er ganske så ekvivalent? Det var jammen ikke lett å finne informasjon på dette! 
    • Jeg har en Dvergpuddel gutte valp som er 5 mnd. Han har siden han var ny hatt oppheng i sokker og biter og henger seg etter føttene dine så lenge d har sokker på. Hvordan få det til å slutte.    Å jokker på andre hunder under samvær ute, møtes på tur og får hilse og på alle størrelser og hunder i alle aldre. Hva gjør jeg? - helt fersk i hunde verden, ønsker kun seriøse svar😅😭
    • Er vel først fra fjerde generasjon at de potensielt kan stambokføres etter typegodkjenning?
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Create New...