Gå til innhold
Hundesonen.no

Dachs den farligste rasen


mowgli

Recommended Posts

Hmm, hva kan jeg si? Har møtt/"kjenner" 4 dachser, og 2 av dem har vært angstbitetere og er avlivet pga det. Så kom ikke akkurat som ett sjokk. Var en dachs som angreip Aron på kurs.

Om du kun har møtt 4 stk, så syns jeg kanskje det er litt tidlig å dra alle under en kam egentlig.

Hang meg vel mest oppi det fordi det er litt sånn med min egen rase også, man sier man har belger også ser folk sjokkerte til tusen ut og det er ikke måte på hva de veit, fordi de har møtt en håndfull av de liksom.

:D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arrgh! De slutte å hentyde at hunder er farlige! Iallefall trekke ut spesifikke raser!

En hund som har bitt er ikke nødvendigvis farlig.

Jeg har veldig lyst til å se denne undersøkelsen. Det irriterer meg at den kun er gitt ut i et tidsskrift veldig få har tilgang til, da jeg er sikker på at konklusjonene kommer til å bli brukt ved enhver mulighet.

Å interjvue 600 hundeeiere er et vanvittig lite grunnlag for å si noe som helst, USA er et stort land med estimert 73 millioner hunder (American Veterinary Medical Association).

Hvilke kriterier er brukt for å selektere intervjuobjektene? Hvilke spørsmål er blitt stilt? Hva defineres som bitt? Hvilken skade er blitt gjort på "offeret"? I could go on and on. Slike ting er uendelig viktige!

Elendig utført forskning på det samme området er gjort tidligere, og konklusjonene blir brukt i hytt og gevær. Men problemet er at statistikkene ikke kan brukes til noe som helst fordi de har så enormt store mangler, direkte feilinformasjon og de innrømmer selv veldig store feilmarginer. Alikevel er de liksom O' Store Sannhet og blir brukt omatt og omatt for å bevise rasers "farlighet"... Spesielt over there, men også her hjemme. Konsekvensene av det har vært enorme!

Dette frustrerer meg noe voldsomt!

edit: Hvor mange av disse 6000 intervjuobjektene er Dachs eiere mon tro?

edit 2: Hva er det med å påstå at småhundene kompenserer for sin lille størrelse, og samtidig indikere at de er genetisk belastet? :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jepp, jeg stakk innom for å se om det gikk an å laste ned. Det gjør det, men da må du selvfølgelig betale. Statistikker er alltid skumle. Men tabloidisering som "farlig" o.l. får jeg håpe er media som står for. Litt tiltro må man vel ha til akademia.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Litt tiltro må man vel ha til akademia.

En gang i framtiden skal jeg vise deg hvordan to elendige forskningsrapporter klarte å få til en 36% økning i hundebitt fra 1986 til 1994. Hah! Ja, jeg må le, for det hele er en så absurd slutning at det er komisk. :o

Når jeg sier elendige så mener jeg horrible forresten. Det er helt sykt at denne forskningen ble brukt, og iallefall at den fortsatt blir det den dag i dag! :D

Edit: Da er det herved to forskningsrapporter jeg har lyst til å laste ned men som koster penger jeg ikke har. :o Hvor mye kostet denne?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Synes det er veldig fascinerende at de sier at mindre raser er genetisk belastet til å bli mindre aggresive.

Lurer på om de faktisk har forsket på dette og har vitenskapelige beviser, eller om de bare antar det fordi de har bitt mest.

Jeg vil jo tro at en god del mindre hunder biter som følge av en altfor stor økning i popularitet, useriøs avl og eiere som skaffer seg kjæledyr fordi "De er så søte!".

De biter fordi det har blitt avlet på dårlige foreldre fordi det viktigste er jo å få så mange kull som mulig for å tjene penger.

Om mor og far begge er ustabile betyr nok mindre.

Og de biter fordi de havner i veskene til bimboer fra de er 5 uker gamle (og har sikkert vært uten mor siden de var 3..) og blir aldri sosialisert riktig. Oppdragelse? Lydighet? Hva er det? De er jo så søte..

"Å næmmen.. Prøver du å bite meg? Så søt du er da, som prøver å virke skummel!" :rolleyes:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er i mange små raser ganske mye mer temperament enn i store, fordi de rett og slett er avlet til forskjellige ting. Ta terriere; de er små mange av de, og nokså "hissige". Det måtte de være for å hamle opp med rotter og rev og det som verre er. Og når de stod i hundegårdene og ventet på å bli brukt, var det ganske enkelt den sterkeste som levde opp. Og de stod sammen med større hunder; ergo har de tøffeste, hissigste terrierne levd opp og blitt avlet videre på fra gammelt av (i alle fall endel av terrier-rasene). Dachs er også en hi-hund, og det er noe vesensforskjellig fra fx en springer eller labrador, som gjerne skulle jobbe flere sammen og søke etter skutt vilt. Hvis to hunder fant samme vilt samtidig, måtte de være såpass "myke" at den ene gav seg uten at det førte til slåssing. Hvis to hunder røk sammen under søk etter vilt, ville det ødelegge for de andre hundene som søkte, og også forstyrre jakten generelt. Derfor er disse rasene noe helt annet enn fx terriere. Det er ikke så himla lenge siden hundene faktisk ble avlet for et sånt formål, og ikke kun utstilling og å være "snill og grei". Det skulle bare mangle at disse egenskapene fremdeles ikke satt igjen hos mange, og det er klart at dette er noe som utgjør raseforskjeller!

Når det er sagt, så er det vel et problem at mindre hunder biter mennesker. Det er ikke så bra at store hunder gjør det heller altså, men når så mange av de mindre selskapshundene, som faktisk kun er avlet for å sitte på fanget og se pen ut og være greit selskap, begynner å bite mennesker, så er det nokså ille. Leste et sted at utstillingsfokusert avl førte til generelt veikere, usikre hunder. Noen raser (rottweiler, doberman, am. cock, noen terriere osv), avles mer og mer ekstremt på høy haleføring. Dette fører ikke bare til at halen fysisk sett blir høyere, men det viser seg at også gemyttet forandrer seg i takt med dette. (Utstillingsdommer som foreleste om dette.) Disse hundene blir mer maskuline i atferden, tøffere med andre hunder, osv. Når dette skal kombineres med en hund som er "snill og grei" med mennesker, så er det ikke nødvendigvis en bra kombinasjon. De får da for lite nerver (kall det hva du vil) til å hanskes med gemyttet sitt, for å si det på en flåsete måte. Isj, jeg er ikke like flink å forklare som Frank, men håper noen skjønner hva jeg mener.

Poenget er i alle fall at avl, både nå (utstilling) og da (mer bruks) (sånn for å sette avl i veldig svart-hvitt-lys), påvirker hvordan raser er.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror ikke det er avlen det er noe galt med (det og seff, etter denne miniatyrbølgen kom), men eierene.

Jeg har møtt såååå mange sure hunder igjennom mitt lange hundeliv at jeg har ikke tall på det. Aller aller flest SMÅ, svært få store.

Grunnen er at de blir ikke behandlet som en hund, men barn/kosebamser. Bortskjemte drithunder som ikke har grenser. De vil ikke kjefte på hunden sin fordi den er så liten! En hund vil og skal ha grenser, en hund vil ha en sjef.

Derfor blir hundene noen dritbikkjer -og biter! Noen raser er vel hissigere enn andre, men det tror jeg ikke spiller så stor rolle.

Husk at dette er en amerikansk undersøkelse med bare 6000 stk. Hvor mange bor det ikke i usa liksom??

Mange har et tåpelig hundehold. Og noen går ikke en gang tur med hundene sine... Så dette syns jeg ikke vi skal forholde oss til egentlig. Klart, det er jo en grei informasjon, men hadde aldri sagt Nei til en Dachs kun pga denne undersøkelsen, og det håper jeg heller ikke folk gjør.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For det første vet vi veldig lite om hvordan denne undersøkelsen er gjennomført. Statistikk kan brukes på så mange måter. Når vi ser på lista ser vi også at 7 av de 10 rasene er store og mellomstore hunder! Altså er ikke de fleste hundene på denne lista små hunder:

http://www.dailymail.co.uk/sciencetech/art...ged-fiends.html

Ellers er det store forskjeller på gemyttet hos små raser. Det at dachs, chihuahua og jrt står på toppen av denne lista, sier ingenting om hvordan andre små hunderaser ligger an. Man kan kanskje diskutere litt generelt om hvordan folk forholder seg til små hunder, men man kan ikke trekke slutninger om en rases egenskaper basert på mankehøyden. Å trekke konklusjonen om at små hunder biter mer enn større på grunnlag av de artiklene som det er linket til her, vil være det samme som å si at mellomstore hunder biter mye fordi både beagle, engelsk springer spaniel og pit bull ligger på lista over de 10 hundrasene som biter mest :ahappy:

Undersøkelsen kommer forøvrig fra USA hvor mange hunder - og særlig små hunder - kommer fra såkalte puppy mills ("valpefabrikker"), hvor avlshundene og valpene lever i bur, med lite eller ingen sosialisering før de blir solgt videre til dyrebutikkene. Og de som kjøper disse valpene har som regel heller ikke spesielt god peiling på hund. (De som har litt peiling på hund, kjøper ikke hunder fra dyrebutikker/puppy mills.) Dachs, chihuaua og JRT er også veldig populære raser, noe også bidrar til at flere av dem vil havne i mindre kompetente hender.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jepp, jeg stakk innom for å se om det gikk an å laste ned. Det gjør det, men da må du selvfølgelig betale. Statistikker er alltid skumle. Men tabloidisering som "farlig" o.l. får jeg håpe er media som står for. Litt tiltro må man vel ha til akademia.

Har du funnet artikkelen? Jeg leter og leter men finner den ikke jeg, kan du hjelpe med fullstendig referanse eller link?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

En gang i framtiden skal jeg vise deg hvordan to elendige forskningsrapporter klarte å få til en 36% økning i hundebitt fra 1986 til 1994. Hah! Ja, jeg må le, for det hele er en så absurd slutning at det er komisk. :)

Når jeg sier elendige så mener jeg horrible forresten. Det er helt sykt at denne forskningen ble brukt, og iallefall at den fortsatt blir det den dag i dag! :)

Edit: Da er det herved to forskningsrapporter jeg har lyst til å laste ned men som koster penger jeg ikke har. :) Hvor mye kostet denne?

Hei, beklager sent svar. Hvilke forskningsrapporter er det du mener? Det er jo i tilfelle skandaløst. Spesielt om feilen er oppdaget, mens lobbyister og media fortsatt bruker feilinformasjonen?! Så forresten du hadde funnet linken. Si ifra hvis du laster den ned, om rapporten virker seriøs eller ikke. Skal min naive tiltro til alt som kaller seg vitenskap bestå, er jeg redd jeg må grave meg ned i en hule i skogen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Tok bilder i dag, med tanke på dagboken, og innså at det ikke er noe nytt å melde, utover ny frisyre. Spanielørene måtte vike i varmen. Nyfrisert Edeward i solnedgang   
    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...