Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvordan vet man at man er klar?


Djervekvinnen

Recommended Posts

Jeg lurer på om hvordan man vet om man egentlig er klar for å få sin andre hund egentlig.. jeg har en stund nå tenkt mye på å få en ny valp, og har vel egentlig bestemt meg, men samtidig er jeg litt redd for å gjøre feil. At jeg egentlig har nok med en hund i massevis, og at det blir mye mer jobb enn jeg ser for meg osv osv.. Får nesten litt kalde føtter.. Hvordan vet man at man er "klar" ? :ahappy: Jeg har jo aldri hatt to hunden samtidig før, men det ser jo ut som at det går helt fint, ut ifra det fleste jeg har snakket med som har flere hunder..

Forsåvidt har jeg kun "bruk" for en hund, da jeg kun har dem som selskapsdyr/turkompis, men det frister veldig å oppleve samspillet mellom to nære hunder, hunden min får selskap, og det er spennende å oppdra en ny hund (uten å måtte vente i 10-12 år) hmm..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

To hunder betyr dobbelt opp av det meste. Jeg ville ventet noen år til jeg, særlig med tanke på dette med tid. Vet du at du kommer til å jobbe mye fremover og allerede har nok med en hund, hvorfor da ta på seg en hund til? Bruk heller tiden din på den hunden du har.

Hva er det egentlige motivet ditt for å anskaffe en til? Er det bare fordi du vil ha en ekstra hund, til tur og kos og selskap for den du allerede har? Oppfyller ikke din nåværende hund de forventningene du har til en selskapshund? Du trenger jo ikke å vente med hund nr to til førstemann er 10-12 år heller, men du bør ha tid og kapasitet til to stykker, og vite det helt sikkert før du går til anskaffelse av hund nr to.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for svar. Har ikke de fleste egentlig kun bruk for en hund som selskapshund? Men det er alikevel mange som har flere selv om. Jeg og samboer deler ansvaret, ergo vi er to personer og tiden har man hvis man prioriterer det.

Det som er vanskelig er å vite hvordan man vil oppleve det å ha to hunder kontra en, det er der jeg kan bli litt usikker. Hunden vår nå er snart 5 år, og planen med valp var å dra på utstillinger og hvis den er god nok bevege oss inn i oppdretts sjangeren. Jeg er sulten på mer erfaring og jeg tror også hunden vår vil ha godt av en venn som selskap. Å vente på at hunden vår skal bli gammel og grå først, føler jeg er unødvendig.

Og om man føler seg mer "klar" for dette om 3-4 år vet man ikke. Så da må man vel egentlig bare satse, så lenge man føler at man har tid, motivasjom og lysten til det nå. :ahappy:

Hvordan følte de som har flere hunder overgangen fra en til flere? Hvordan kom dere frem til det?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for svar. Har ikke de fleste egentlig kun bruk for en hund som selskapshund? Men det er alikevel mange som har flere selv om. Jeg og samboer deler ansvaret, ergo vi er to personer og tiden har man hvis man prioriterer det.

Det som er vanskelig er å vite hvordan man vil oppleve det å ha to hunder kontra en, det er der jeg kan bli litt usikker. Hunden vår nå er snart 5 år, og planen med valp var å dra på utstillinger og hvis den er god nok bevege oss inn i oppdretts sjangeren. Jeg er sulten på mer erfaring og jeg tror også hunden vår vil ha godt av en venn som selskap. Å vente på at hunden vår skal bli gammel og grå først, føler jeg er unødvendig.

Og om man føler seg mer "klar" for dette om 3-4 år vet man ikke. Så da må man vel egentlig bare satse, så lenge man føler at man har tid, motivasjom og lysten til det nå. :ahappy:

Hvordan følte de som har flere hunder overgangen fra en til flere? Hvordan kom dere frem til det?

Tja, hvis hund nr en innfrir, så trenger man vel ikke en til. Men dersom førstemann ikke lever opp til forventningene så blir jo saken en ganske annen. Det er jo ikke alle som holder hund for selskap alene, men siden du nevnte at dette var hovedoppgaven til dine hunder, så mente jeg det var greit å trekke inn dette med "nødvenigheten" av en hund til.

Jeg svarer i tråden din jeg, at en hund til ville jeg avventet var jeg deg. Siden doberen din fortsatt er en trivelig familiehund liksom. Jeg regner naturligvis med at dere er to om det, og at man alltids kan få organisert det slik at tiden strekker til, men dere har jo en hund fra før - hva er galt med denne? Man trenger ikke to eller flere hunder for å kunne høste kunnskap. Men er det oppdrett og utstilling dere vil satse på kan det jo være like så greit å anskaffe en ung/voksen hund.

Det kan være koselig å ha flere hunder sammen, men noen ganger har jeg sett at en hund kan være mer enn nok. Det er fordeler og ulemper med det, som med alt annet. Jeg trives godt her med den lille flokken vår, men det kan bli hektisk til tider. Det er stor forskjell på en hund og det å ha to.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvis du føler deg klar for en til, og har tid og råd (utgiftene fordobles), så skjønner jeg ikke hva du skal vente for. Jeg synes ikke det er så mye mer arbeid med to som man skulle tro, mye gjør man jo sammen - bare husk at valpen må ha mye alenetid i begynnelsen samtidig som at den eldste fortsatt skal få det hun trenger.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Klar var jeg vel egentlig ikke før jeg hadde begge to i huset, hehe.

Hvis dere føler dere klare, er fullstendig forelsket i neste rase, hvorfor ikke? Hvorfor MÅ dere vente til Hera er gammel, sliten og på siste åndedrag?

Det trenger ikke være noe feil med den første selv om man har lyst på en til.

Her har det gått kjempefint, ikke at jeg skal skryte på meg verdens lengste erfaring med to hunder. Det er sikkert mange har som vet mer om det enn meg. Samt at jeg har jo en som er totalt rolig og lite krevende, da. Blir jo litt forskjell hvis man skal ha to aktive raser :ahappy:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes det er litt dårlig gjort å få en valp når den eldste er 10-12 år, jeg. Da er det mye bedre å få valp nå, mens den eldste forsatt kan si fra på en skikkelig måte, og også ha glede av den etterhvert. Det er, HVIS du skal få en hund til da.

Jeg har alltid drømt om to hunder, og nå har jeg det. Har jo hatt det en gang før også, og opplevelsen da var helt annerledes enn nå. Nå er alt stort sett bare fryd og gammen, den gangen var ikke ting så greit. Det avhenger mye, veldig mye om ikke alt, av hvordan den eldste takler å få en ny i hus. Uansett hvor fint eller dårlig den første hunden takler det, er det jo arbeid med valpen selvsagt, og også den man hadde fra før. Mange ting de ikke kan gjøre sammen i starten; turer fx; skal valpen være alene hjemme eller skal den være med på en "alt for lang" tur? Har man muligheter til å tilpasse seg til at en tar ansvar for valpen mens den andre er ute med eldstehunden, eller må det andre løsninger til (ligge i bilen imens?)? Har den eldste hunden noen uvaner/problemer du ikke vil den nye skal få, må du enten jobbe de bort eller godta at valpen kan få de samme vanene. Den hunden man har fra før bør være såpass dressert eller håndterbar at du kan klare å håndtere den i "vriene" situasjoner selv om du har med deg en valp. Var ikke Hera en sånn som kunne boffe litt på folk? Hva gjør du når du er ute med begge og noen kommer og skal hilse på nusselige valpen og Hera syns det er litt ubehagelig? Hvordan vil hun påvirke valpen da? Kan du godta det, eller avlede henne såpass at hun ikke ødelegger for valpen? Eller skal de ikke være sammen ute helt til valpen er blitt over året? Slike ting må man tenke litt på, og kanskje planlegge litt, se for seg hvordan ting vil bli i praksis. Inne går jo ting stort sett greit, men hva hvis de ikke gjør det? Har du mulighet til å ha de hver for seg inne en periode, og hvordan vil dere/Hera takle det?

Nei, man bør ikke bare tenke worst case, for ting kan absolutt gå bra! Men ting du vet som kan bli et problem, bør man ha en slags tenkt løsning på. De vil sannsynligvis få stor glede av hverandre, og samspillet de imellom er absolutt verdt å få med seg; det er spennende og underholdende å se på! Men man kan ikke bare sitte inne og se på to hunder; de må fungere ute sammen også, og det er vel der de fleste møter problemer. Innkalling, trening, båndtrening (for ikke å snakke om bånd som surrer seg sammen og mellom beina deres og dine; det er skikkelig morro!), kattejakt, møte med mennesker og hunder, passere ting, møte ting som er skummelt for den ene eller den andre, trene med valpen mens den voksne er med osv.

Jeg høres kanskje litt negativ ut nå, men jeg har det fint med to hunder for tiden. Blir spennende å se hvordan ting blir når valpen blir eldre, men foreløpig lover det bra. De fungerer veldig fint sammen og har stor glede av hverandre. Tulla kan styres hvis det "skjer noe" selv om Aynï er med, og de er interessante å sitte å se på når de holder på med noe sammen, eller møtes etter å ha vært fra hverandre en stund - da er det hilseseremoni med heftig logring, slikking i munnviker og ører, og ører som ligger bløtt og vennlig tilbake, snusing og nysing, og minstejenta hopper opp i ansiktet til den eldste før hun legger seg ned på ryggen og spreller litt med beina. Det er spesielt morsomt å se at selv Tulla blir veldig glad for å møte lille Aynï igjen; den gale valpen som terroriserer henne og river ørene hennes i fillebiter. Det er tydelig at de har knyttet et sterkt bånd allerede.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for innspill. Ja jeg er litt sånn at jeg tenker det værste om ting, og overanalyserer hvordan det kan bli. :P Litt derfor jeg skrev innlegget til å begynne med. Jeg ER vel egentlig klar og skikket nok til å ha en ny valp, men så kommer det ofte litt: tenk hvis- tanker. Jeg har planlagt alt veldig nøye, og hva jeg skal og ikke skal. Det er viktig for meg at de unotene Hera har ikke skal overføres til valpen. Så den første tiden blir det mye individuell trening. Det meste av miljø og sosialisering blir på egenhånd. På tur skal en av gangen være løse og den andre i bånd, og i kontrollerte formen kan de være løse sammen, feks i hage, eller på andre området. Netopp for å prøve å unngå felles jaktlyst og dårlig innkallinger. kanskje mye unødig i andres øyne, men for oss virker det som en bra plan. Og det er det som er viktig, å ha en plan. Det fungerte veldig godt med Hera. Har fått mye igjen for de "reglene " vi har satt oss.

Så ja, det blir nok en valp på oss etterhvert. Men må bare innrømme at det er ganske så spennende å tenke på det, og da kommer fort disse kalde føtter tanker opp :ahappy:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det står jo at hun er 5 år :closedeyes:

Trallala... skylder på at jeg ikke har hatt på meg solbriller i sola :ahappy:

Jeg tror at du er klar for en ny hund. Hvis ikke hadde du ikke lagd tråd om det :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja det stemmer. Og jeg har hørt noen si at det er en fin tid å få seg ny valp på. Hunden er ikke for gammel eller for ung. :P

Når det gjelder akkurat det, er jeg litt uenig. Orry var 5 år når Norma kom i hus, og da var han egentlig for "gammel" til å få valp i hus. Det tok en del måneder før han godtok henne, nå tillater han til en viss grad at de leker litt og sover inntil hverandre. Jeg tror egentlig ikke han har noen særlig stor glede av henne (han blir litt glad for å se henne, men han hadde klart seg like bra uten tror jeg :P), men på den annen side har hun veldig stor glede av og trygghet i han. Men klart, her er det individuelle forskjeller! Orry er noe sær og spesiell, så det spørs vel om han skal brukes som eksempel i det hele tatt *flir* Og uansett så er det jo bedre om du får deg valp nå, enn når eldstehunden begynner å dra veldig på årene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hei! Med straff mener jeg noe som avbryter og på sikt reduserer den uønskede adferden. Hva det er og hvor hard straffen er vil selvsagt avhenge av hund og situasjon. For mitt eget vedkommende er det i en del tilfeller nok med et bestemt "nei" for å avbryte stirringen. Men det er jo per def straff det også. Ja, leash-pop kan funke på noen hunder, men i slike situasjoner er min erfaring at man også bør være litt forsiktig med det, da leash-pop faktisk også kan trigge utagering.   Ja, enig i det du sier om å bruke metode som kan utvikle stress ved passering. Det er også noe av grunnen til at jeg bruker motbetinging når avstanden er stor nok. Jeg har forøvrig god erfaring med å benytte motbetinging på langt mindre avstand etter å ha straffet tidligere. Dermed unngår man også stress og at hunden assosierer motgående hunder med noe negativt.   PS! Veldig bra jobbet at det har funket for deg kun med motbetinging.
    • Jeg tenker det kommer an på hunden. ..og hva du mener med straff. Er det en innarbeidet lyd som indikerer avbryt, ellers..? Hva ellers?  Fra YouTube ser det ut som såkalt "leash pop" fungerer på mange hunder. Det finnes jo mange grader av det, det trenger ikke være så kraftig at det gjør vondt, og det kan fungere som Caesar Millans: "Tssscht!" for å få kontakt på en måte som ikke fungerer som belønningsmarkør, men advarsel om at nå blir jeg sur og det blir kjip stemning her? Mange hunder tar det til seg at fører er misfornøyd. Mer interessant å gjøre fører happy. Så er det andre hunder som ikke kunne brydd seg mindre om det.  Personlig er jeg skeptisk til å gjøre noe hunden kan utvikle stress ifbm passeringer av. Motbetinging har alltid fungert for meg, men det kan som du sier ta tid, og jeg vet om TO meget erfarne som ikke har lykkes med den metoden på sine hunder selv etter to år med konsekvent trening, så 🤷🏼‍♀️ Privattimer med erfaren instruktør?    Edit: Av alternativ adferd virker sitt litt kjedelig. Hvor mye begeistring og belønning er hunden vant med at en plain sitt utløser? Jobbe den opp litt om det har gått rutine i den?
    • Hei! Slik jeg ser det er det i hovedsak tre metoder hvis man har passeringsproblemer: 1) motbetinging/sladring, 2) alternativ adferd (f eks sitt eller fot), 3) straffe uønsket adferd (f eks straffe/avbryte stirring, da det gjerne er steget før utagering). 2) og 3) kan selvsagt overlappe, f eks om man vil kreve en alternativ adferd. Men så til spørsmålet: Er motbetinging uforenlig med å straffe uønsket adferd? I utgangspunktet skjønner jeg at man vil svare at metodene er helt uforenlige. Jeg mener at motbetinging i utgangspunktet er en fantastisk metode, uten risikoen for uønskede "bivirkninger" hvis det gjøres riktig. Problemet med motbetinging er at det tar lang tid å komme i mål og i hverdagen vil man gjerne, selvsagt litt avhengig av hvor man bor, møte en hund som er så nær at motbetinging ikke funker. I disse tilfellene vil jeg heller avbryte/straffe stirring for å være i forkant, og så kreve at hunden min følger meg forbi, og deretter belønne rett adferd når fokuset er på meg. Dette kan virke som nærmest det motsatte av motbetinging, men det er stor forskjell på å se/registrere den andre hunden og å stirre på den. Når avstanden er stor nok vil jeg imidlertid benytte motbetinging for å passere. Tenker dere at jeg kombinerer metoder som er uforenlige? Burde jeg heller bruke kun én av dem?
    • En han. Har merket meg at andelen testosteron på kurs og trening er påfallende mye lavere enn østrogen. Ofte er det eneste testosteronet til stede i følge med sin mykere halvdel, som har dratt dem dit. Resten av testosteronet kom ferdig utlært og er ute med hundene løse i parken, hilser på fremmede i bånd, og deler villig sin ekspertise med random damer som antakelig ikke kan like mye om hund som dem selv.  #notallmen men når den taggen føles nødvendig..
    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...