Hund som "virker" kontra en som ikke virker

[Montmorenja]

Nå hopper jeg i det her, og regner med at jeg kommer til å få en del krasse svar Men jeg har fulgt med diskusjonen om nervøse belgere (som utviklet seg litt til å gjelde andre raser også), samt diskusjonen på akkurat nå tråden der 2ne uttrykte sin skuffelse etter en noe mislykket spor trening i går, og jeg synes det hadde vært interessant med en diskusjon på dette med hunder som "virker" eller ikke.

Jeg trener hund selv - i hovedsak lydighet, men også noe bruks. Jeg driver oppdrett av Tervueren, og kjenner miljøet innenfor rasen og LP sporten ganske godt vil jeg si. Og det jeg lurer litt på er all motstanden folk viser når det blir snakk om hunder som ikke fungerer til det eieren vil ha den til. Og jeg legger til at jeg her snakker generelt, ikke spesifikt om den diskusjonen fra i går.

Jeg for min del føler at jeg bruker så mye tid, penger og energi på min hobby, at jeg forventer å få noe igjen av mine hunder.

Det har vært flere hunder innom her de siste årene som ikke har egnet seg til hverken trening, konkurranse eller avl, og de har alle sammen måtte vike plassen for nye og lovende hunder. Jeg for min del orker ikke/gidder ikke bruke alle mine krefter på å trene en hund som jeg ser at ikke vil kunne komme noen vei. For meg så holder det ikke å komme seg til klasse II i lydighet, eller med opprykk til klasse III. Jeg sier ikke at jeg ikke skal jobbe for å komme meg dit jeg vil, men jeg forventer at hunden jeg skal jobbe med viser utvikling og ett potensiale!

Tålmodighet er ikke min sterkeste side, det skal sies, men jeg gir aldri opp en hund før den har fått en fair sjanse!

Men, igjen - jeg merker forholdsvis snart om det "bor" noe i hunden som gjør at den har muligheter til videre trening.

For meg så er trening uten konkurranse muligheten ganske "fjern". Jeg elsker å trene hund, men jeg må ha et mål, ellers så stagnerer det fullstendig.

Jeg har etter hvert fått meg noen minimumskrav som jeg ser etter hos en hund, og det er for meg den store forskjellen på om en hund "virker" eller ikke. Mine konkurranse hunder må være miljøsterke, ha god konsentrasjon, stor arbeidslyst, samarbeidsvilje og god lekelyst. Ikke all verdens av krav mener jeg, men det virker som om det er vanskelig nok å få alle disse egenskapene inn i en og samme hund alikevel. Og nei, det er ikke bare trening som avgjør om hunden vil ha lyst til å leke, eller om den takler miljø eller om den har god konsentrasjon. Det er klart at mye kan trenes på, men i mitt hode så skal jeg bruke mer tid på trening av ferdigheter enn jeg skal bruke på å lære hunden å takle verden! Hunden skal i utgangspunktet være født med en del drifter og lyster, samt en posjon med nervefasthet som gjør at den ikke trenger 6 mnd på å kunne fungere på en treningsplass.

Og da kommer egentlig spørsmålet... Hvorfor er det så vanskelig å innrømme at noen hunder "virker" bedre enn andre? Og hvorfor er det så ille om eieren av en hund som ikke virker (til det eieren vil ha den til) gir uttrykk for det, og gjør noe med det? Jeg er glad i alle mine hunder, og tar vare på dem etter beste evne. Men jeg vet jo at de hundene som ikke har passet til det jeg skal ha dem til har det like godt hos sine nye eiere - som elsker dem akkurat som de er. (Og nei - jeg mener ikke at hunder er noe som skal brukes og kastes, men jeg tror at feil hund hos feil eier eier mye værre for begge parter enn om hunden havner hos noen som verdsetter dem for det de er.)

Noen mennesker er konkurransemennesker, sånn er det bare. Noen trives med å gå tur med hunden sin i flexi bånd også. Ikke noe feil med det heller etter mitt syn, så lenge både hund og eier er fornøyde med situasjonen.

Ann-Merethe

www.montmorenja.com

[mene]

:closedeyes: Uff. Nå blir det sikkert baluba. Jeg er enig med deg. Helt enig. (Im' a bad person.)

[Guest 2ne]

Tja, jeg kan jo svare jeg og, i og med at det er min hund som ikke virker - og ja, jeg veit at det ikke er henne diskusjonen handler om

Jeg skal ta på meg litt av skylda for at hun ikke "virker" helt, det var kamp i henne når hun var liten, og jeg var ikke flink til å ta vare på det. Vi har og trent i rykk og napp, og ikke alltid spesielt effektivt. Det er min feil. Helt og holdent.

Men det forandrer ikke det faktum at hun ikke har "mye" i seg (og nå får jeg vel høre det, med tanke på det jeg har skrevet i "Show kontra bruksavl"-tråden). Det butter stadig vekk, når vi lærte apell-øvelsene, "glemte" hun at hun kunne gå spor, når hun lærte å gå spor, har hun "glemt" apell-øvelsene. Hun har lært å leke, men hun er vel ikke overdrevent begeistret for det - heldigvis er hun veldig glad i mat, og hun jobber for mat. Hun eier ikke gjenstandsinteresse i større grad, hun mangler i det store og hele drifter.

Nå mener jeg ikke at hun er en dårlig hund, selv om det kanskje kan leses sånn. Snarere tvert i mot, hun er søt, ukomplisert og grei. Om man kan kalle en hund omtenksom, så er Emma det. Hun snuser og sjekker og steller alle i familien, og hun er snar til å "adoptere" nye familiemedlemmer. Hun er ikke nervøs for noe, jeg kan ikke huske å ha sett henne skremt (sånn utover kjeledressen på MH'en), hun avreagerer greit, hun har ikke rare forsvaret hverken av ting eller mat.. En grei, snill, fin familiehund.

Nå er jeg litt treg i oppfattelsen, så planen har vært å bli "brukshund" når hun blir stor, og jeg har vel ikke helt innsett hvor vanskelig det kan bli - ikke umulig, for det tar visst bare lengre tid, men det kommer til å bli vanskelig. Eller, jeg har alltid visst at det kom til å bli vanskelig, bare ikke SÅ vanskelig, om dere skjønner? Det har vært planen det, å gi henne tid, bruke flere år på å konkurrere oss oppover i klassene, men drømmen har vært å komme til A.. Og så ble drømmen ble "degradert" til at vi håper at vi kan konkurrere i B.. Og nå, etter en måneds forholdsvis intensiv sportrening, så tror jeg at jeg skal si meg fornøyd om vi noen gang får konkurrert i C..

Jeg kan selvsagt se på henne som en hund jeg kommer til å lære mye av, for det gjør man visst av sånne hunder (joda, jeg vet at vi gjør det, jeg lærte mye av huskyen, f.eks), og bare være fornøyd med at hun er en så snill og grei hund som hun er - jeg har hatt hunder som ikke er det og. Men det er ingen tvil om at jeg vil mer, kanskje mer enn hva både egen kropp og hund tillater, kanskje mer enn hva innsatsen til nå tilsier, men jeg har faktisk et ønske om å konkurrere i bruks (jeg er ikke helt sikker på når det gikk helt opp for meg heller, jeg er som sagt litt treg i oppfattelsen). Men.. Motivasjonen for å dra ut og trene er laber. Det er ikke overdrevent artig å trene en hund hvor man bare går og venter på neste hinder vi må komme over for å få progresjon. Da blir det lett til at man ikke drar og trener heller, når man vet at man kommer til å bli frustrert og klø seg i hodet og lure på hva det er for noe denne gangen da.

Jeg vurderer å selge henne, må jeg innrømme. Selv om hun er verdens søteste lille virre. Selv om husets barn ikke kommer til å forstå hvorfor. Selv om formen min er så variabel som den er. Hadde jeg hatt kapasitet til å ha 3 "store" hunder, hvorav 2 av de var "pensjonerte", så hadde jeg lett beholdt henne og bare tatt inn en til, men det har jeg ikke.

Hun ville helt klart trivdes som "bare" familiehund, som moren sin. Greia er om JEG trives med 2 som "bare" er familiehunder. Jeg kjenner at lista for å velge å selge henne, er ganske høy. Det har - av forskjellige grunner - vært en ørliten gjennomtrekk av hunder her, og jeg er ikke helt sikker på om jeg mener selv at jeg har god nok grunn til å selge henne.. Selv om det vil bety at jeg må vente ytterligere 5-10 år på en hund jeg kan gjøre det jeg vil gjøre med hunden min. Men jeg føler vel ikke at hun vil lide av å skifte hjem heller, hun er glad i folk hun, og hun vil som nevnt trives fint som "bare" familiehund - og hun er ikke spesielt avhengig av meg (i motsetning til moren hennes, vi har et sånt forhold hun og jeg). Det vil kanskje til og med være best for både henne og meg om hun bodde hos noen som "likte henne for den hun er" - og ikke misforstå, jeg liker henne jo, men hun kunne godt ha vært noe "mer".. Virket, rett og slett..

[BDD Girl]

Har man et mål, enten det er med avl eller trening eller selskap, så er det jo viktig at man har en hund som "virker". Ser ikke hvorfor det skal være mer akseptabelt å selge/omplassere/levere tilbake en hund som har mer motor enn hva man ønsker eller kan takle når man "bare" skulle ha en familie/selskapshund, enn å selge/omplassere/levere tilbake en hund som ikke oppfyller de kriterier man har satt til avl eller bruks?

Selvsagt hadde det vært drømmen å kunne sitte med alt av hunder, for man blir gjerne glad i dem, ha tid og penger til å ta seg av dem selv om de ikke blir bra avlshunder eller lydighetshunder, men de ferreste kan dette.

Ingen krasse svar fra meg, da jeg er enig i hva du skriver.

[tuppetroll]

Jeg skal ta på meg litt av skylda for at hun ikke "virker" helt, det var kamp i henne når hun var liten, og jeg var ikke flink til å ta vare på det. Vi har og trent i rykk og napp, og ikke alltid spesielt effektivt. Det er min feil. Helt og holdent.

Jeg må si meg enig i veldig mye av det dere begge to har skrevet i innleggene over. Jeg kjenner til flere som har kjøpt seg belger, og rett og slett fått "for lite" ift hva de hadde ventet, og kanskje ønsket. Mulig dette er et resultat av den evinnelige "orker du virkelig å ha en belger med alt det arbeidet det er" alvorspraten de fleste belgerinteresserte får.. Selv har jeg vært heldig, og fått nok for meg og vel så det. Kanskje litt ufortjent, siden ingen av hundene bak henne er utpregede jobbehunder med haugevis av resultater utenom venstresvinger, men jeg ville ha etter utstillingslinjer. Jeg har brukt mye tid på å jobbe henne opp ift mennesker, og var nøye på å leke mye med henne som valp for å beholde lekelysten.

Jeg vil vel kanskje påstå at du ikke har vært like heldig, 2ne. Men, og dette sier jeg på ingen måte for å være slem, jeg er ærlig talt litt forundret over at det overrasker deg. Du har jo selv Emmas mor. Og hun er etter dine egne ord - familiehund. Faren virker etter hjemmesiden hans mer aktiv, men er vel også mest merittert i utstillingsringen. Hvis man avler en rolig og fattet showbelger med en annen litt mer aktiv, men også merittert showbelger, så bør det vel ikke være en veldig stor overraskelse at man får nettopp vakre, men rolige og fattede hunder uten fryktelig mye driv for å jobbe? Da synes jeg det er litt spesielt å si at hun ikke "virker". Med sånne hunder blir det vel mye som Ann-Merethe skriver, enten en hel haug med arbeid for å få maksimalt ut av den hunden fra barnsben av, evt. en hund som ikke vil være på det jobbenivået du vil ha på en hund.

Jeg kjøper ikke helt forklaringen at hunden "ikke virker", jeg mener at slike resultater kommer av at man selv har vært litt korttenkt ift hva man ville ha hunden til og hvaslags kull, linjer, rase osv. man utifra det velger å skaffe seg.

Noen mennesker er konkurransemennesker, sånn er det bare. Noen trives med å gå tur med hunden sin i flexi bånd også. Ikke noe feil med det heller etter mitt syn, så lenge både hund og eier er fornøyde med situasjonen.

Dersom man finner det ut et stykke ut i hundens liv at den man har ikke egner seg til det man vil drive med har jeg større forståelse for at man velger å gi hunden et nytt liv hos en ny familie med et annet mål for øyet enn at man går på kompromiss med seg selv resten av hundens liv, eller evt. avliver.

My few cents, anyway.

[Montmorenja]

Jeg har brukt mye tid på å jobbe henne opp ift mennesker, og var nøye på å leke mye med henne som valp for å beholde lekelysten.

Jeg kjøper ikke helt forklaringen at hunden "ikke virker", jeg mener at slike resultater kommer av at man selv har vært litt korttenkt ift hva man ville ha hunden til og hvaslags kull, linjer, rase osv. man utifra det velger å skaffe seg.

Dersom man finner det ut et stykke ut i hundens liv at den man har ikke egner seg til det man vil drive med har jeg større forståelse for at man velger å gi hunden et nytt liv hos en ny familie med et annet mål for øyet enn at man går på kompromiss med seg selv resten av hundens liv, eller evt. avliver.

Jeg forkortet innlegget ditt endel her Når det gjelder det med å jobbe opp hunder i forhold til mennesker som du sier, og å leke mye med dem for å beholde lekelysten, så er det noe av det jeg mener skal bo i hunden fra naturen av... Selv om man har hund etter foreldre som bare har løpt venstresvinger som du sier, så skal man ikke være nødt til å bruke mer tid på å lære hunden å hilse på fremmede og å leke enn man bruker på å trene på det man vil!

Ang. dette med å "virke" eller ikke, så er jeg slett ikke enig i det du skriver om at man har vært litt korttenkt ift hva man skal ha hunden til. Når det gjelder linjer og kull/rase, så kan jeg være enig. Men igjen så mener jeg at du skal kunne hente frem endel selv om hunden er eldre enn 8-10 uker. Ser jo ungtispa jeg hentet hjem for 3 mnd siden. Jeg har brukt 3 uker på å trene henne nå, og hun leker, kamper, apporterer og har mer enn nok drift når vi trener. Hun har ikke gjort noe som helst før hun kom hit. På grunn av hennes bakgrunn så har vi vært nødt til å bruke litt tid på miljø og folk, men siden det ligger naturlig i henne så er det bare å "hente" det frem etter hvert Ei jeg kjenner har valp på 5 mnd... hun har ikke akkurat lekt i hjel den valpen, men så fort hun drar frem en kong så er det full tenning. Igjen så mener jeg at det er noe som bor i hunden, som du kan velge og hente frem eller ikke.

Når det gjelder omplassering/avliving om hunden ikke passer til formålet, så ville jeg aldri kunnet avlive en velfungerende hund bare fordi den ikke passer hos meg... men omplassering det er noe helt annet i mine øyne...

Ann-Merethe

www.montmorenja.com

[bardmand]

Siden du spør: Ja, jeg har veldig vanskelig for å forstå at folk gir fra seg eller selger familiemedlemmer fordi de ikke oppfyller alle forventninger. Jeg ville heller byttet ut forventningene.

[Aussieglis]

Når Emma var yngre og "friskere" slo hun alle mine fordommer mot små hunder ned i bakken. Hun fikk meg til å tro at det må finnes mange små hunder som kan gjøre "det meste" akkurat som større hunder. Men etterhvert som hun ble helt voksen, så jeg også at det er mange mangler i Emma også - og når hun i tillegg har fått vondt i kroppen sin så syntes jeg ikke det ble "rettferdig" å kreve så mye av henne lengre.

Etter at My kom, har Emma fått alt press av nakken sin og alt hun får gjøre og drive med er helt uten press. Jeg ser hun koser seg mer, for JEG har ikke for høye forventinger til henne lengre. Forventningene jeg hadde for henne var egentlig ikke så høye, men de var for høye for EMMA. Om noen skjønner. Jeg er bombesikker på at Emma merker akkurat dette, for nå om dagen er hun greiere å ha med å gjøre enn hun noen gang har vært. Vi trener ikke så ofte som vi gjorde, men når vi gjør det så har vi det mye morsommere enn vi hadde det før: for jeg har ikke for høye forventninger lengre.

Forventningene jeg hadde til Emma, passer forresten perfekt på My. Og hun kler dem også, og liker å ha noe å strekke seg til! De er HELT forskjellige hunder, med en mentalitet som er milevis ifra hverandre. My er bestemt og ivrig, trener gjerne bare for å trene og syns utfordringer er spennende og prøver alt hun kan for å få dem til. Emma prøver i to sekunder før hun gir opp og går sin vei... Jeg får en million ting gratis i treningen med My bare for at hun er seg selv. Hun er så gjenstandsfiksert og plukker alt opp av bakken. Hun er supernyskjerrig og har nok av "driv" til å gjøre det hun har lyst på der og da. Hun er en herlig kamplyst og hun gir aldri opp liksom! Også er hun veldig oppfinnsom, JEG må ikke jobbe så hardt for å få frem en atferd (spor, lydighetsøvelse, whatever) - hun prøver selv hun!

Men selv om Emma aldri vil bli konkurrert med på noe vis, så har jeg ikke lyst til å kvitte meg med henne. Så lenge hun fungerer fint hos oss og samspillet imellom henne og My er greit, så vil hun få bli her. Hun kom hit før My, og selv om My har alt det jeg ønsker meg i en hund; så har også Emma mye av det. Hun er verdens beste turkamerat og hun elsker folk og andre dyr. Hun er enkel å ha med å gjøre selv om hun kan stresse en del i visse situasjoner, men hun er jo Emmaen min. Og så lenge jeg tror hun har det fint her, så skal hun bo her!

Nå ble ikke Emma kjøpt for å konkurreres med heller, jeg ville bare ha en hund jeg kunne gå turer med og slikt. Ingen kunne vel forutse hvordan interessene MINE ble videre. Det er ikke Emmas feil at hun ikke er en perfekt treningskamerat.

[Emilie]

Siden du spør: Ja, jeg har veldig vanskelig for å forstå at folk gir fra seg eller selger familiemedlemmer fordi de ikke oppfyller alle forventninger. Jeg ville heller byttet ut forventningene.

Tja, det er gjerne greit første gangen man går på en smell. Andre og tredje hund, som ikke står til forventningene...Jeg vet ikke jeg, man skal jo leve med dette i 10-15 år.

[Guest 2ne]

Jeg vil vel kanskje påstå at du ikke har vært like heldig, 2ne. Men, og dette sier jeg på ingen måte for å være slem, jeg er ærlig talt litt forundret over at det overrasker deg. Du har jo selv Emmas mor. Og hun er etter dine egne ord - familiehund. Faren virker etter hjemmesiden hans mer aktiv, men er vel også mest merittert i utstillingsringen. Hvis man avler en rolig og fattet showbelger med en annen litt mer aktiv, men også merittert showbelger, så bør det vel ikke være en veldig stor overraskelse at man får nettopp vakre, men rolige og fattede hunder uten fryktelig mye driv for å jobbe? Da synes jeg det er litt spesielt å si at hun ikke "virker". Med sånne hunder blir det vel mye som Ann-Merethe skriver, enten en hel haug med arbeid for å få maksimalt ut av den hunden fra barnsben av, evt. en hund som ikke vil være på det jobbenivået du vil ha på en hund.

Det overrasker meg ikke at hun ikke er den "letteste" hunden å jobbe med, det overrasker meg hvor "vanskelig" hun er å jobbe med - det er en viss forskjell der.

[Walla]

Ville dere gitt bort barnet deres om det ikke skårte på alle forventningene deres..?

[Papillon]

What??

Avliver/omplasserer noen folk virkelig hundene sine fordi de ikke lever opp til forventingene? Folk burde skamme seg som gjør det! Da er det helt og holdent eierens sin skyld. Konkurranse skal jo for f*** ikke være hovedgrunnen til at man skaffer seg bikkje! Da er jo det viktigste å konkurrere og få vist seg selv frem ikke det å ha det gøy med hunden. Fy fader ass.

Jeg trodde virkelig ikke hundenorge var slik, nå ble jeg skuffet.

[Aya]

Vel, for meg er dette litt delt. Hvis man har kjøpt inn en hund som man ønsker å bruke til et bestemt formål, f.eks bruks, og hunden rett og slett ikke duger kan det fort bli urettferdig ovenfor både hund og eier, og hunden vil kanskje ha det bedre hos noen andre, dersom eier ikke kan kjøpe en ny hund til dette formålet og beholde den gamle som familie- og turbikkje. Men du har jo aldri en garanti når du kjøper valp, og man må regne med at hunden kanskje ikke når opp til det man ønsket å bruke den til da man kjøpte den. Samtidig bør man kunne lese endel ut av linjer og foreldredyr, og dersom man har planlagt kjøpet godt har man iallefall mindre sjanser for å ende opp misfornøyd.

Har man kjøpt en hund som jakthund eller gjeterhund på gården, og hunden ikke duger, har jeg full forståelse for at man velger å selge den og kjøpe en ny.

[akela]

Jeg var borti dette endel i gamle dager, da jeg var rimelig aktiv på utstilling - og fulgte det miljøet der ganske tett... og der så man jo hvordan "forbruket" av hunder var. Og også forskjellen på hvordan folk gikk frem!

Noen, med godt øye for hund og svært strenge krav, la ned rene forskningsarbeidet for å finne god NOK valp til sitt formål - eventuelt kjøpe en litt eldre hund som man så hvordan lå an etc, og bommet faktisk VELDIG sjelden...

Andre var litt kjapp kjappe, lot ikke hundene få tid til å utvikle seg, hadde ikke samme øye - og byttet ut hund etter hund etter hund.

Vil man ha en reinspikka konkurransehund, enten det er utstilling, bruks eller lydighet, så får man

1) vite at det ikke er en selv som hundefører det skorter på (eller ens manglende øye for en god hund)

2) gjøre et solid grunnarbeid, og da snakker vi ikke om å titte litt, men virkelig kunne det man driver med, før hvalpen kommer i hus

3) gjøre det som gjøres skal fra første stund

Det er ikke tilfeldigheter at noen hundeførere såvel som utstillere "alltid" lykkes med hundene sine, mens andre bytter dem ut som Pia Haraldsen skifter sko.

Skal man stille så strenge krav til hunden - så krever det at man virkelig konkurrerer aktivt, på høyt nivå, og gjennom et lengre hundeliv og at det ikke er EN SJØL som er den som burde byttes ut - skal man oppfylle det etiske, i mine øyne. Og da er det greit. Men er det for å konkurrere en gang i blant... tja, nei.

Har vært borti noen ekvipasjer der fører stadig klager over bikkja, og truer med både det ene og det andre, mens vedkommende kanskje SELV burde tatt et kurs i både personlighetsutvikling, selvbeherskelse og selvinnsikt....

[Montmorenja]

What??

Avliver/omplasserer noen folk virkelig hundene sine fordi de ikke lever opp til forventingene? Folk burde skamme seg som gjør det! Da er det helt og holdent eierens sin skyld. Konkurranse skal jo for f*** ikke være hovedgrunnen til at man skaffer seg bikkje! Da er jo det viktigste å konkurrere og få vist seg selv frem ikke det å ha det gøy med hunden. Fy fader ass.

Jeg trodde virkelig ikke hundenorge var slik, nå ble jeg skuffet.

He he Ikke for å være frekk nå, men om du ikke har sett eller hørt om det tidligere, så har du nok levd i en litt vel naiv verden Jo - for noen er trening og konkurranse hovedgrunnen til at man skaffer seg hund, på lik linje med at noen vil ha en kosehund/turkammerat. Og som jeg skriver neders i det første innlegget så synes jeg begge deler er like greit

Ann-Merethe

www.montmorenja.com

Ville dere gitt bort barnet deres om det ikke skårte på alle forventningene deres..?

Vel- jeg har barn også jeg, og jeg synes det er en enorm forskjell på hundene mine og barna mine...

Sammenlikningen er for meg ikke mulig å gjøre.

Ann-Merethe

www.montmorenja.com

Dobbeltpost brug siteringsfunktionen mod. Einstein&Charlie

[Walla]

Vel- jeg har barn også jeg, og jeg synes det er en enorm forskjell på hundene mine og barna mine...

Sammenlikningen er for meg ikke mulig å gjøre.

Ann-Merethe

www.montmorenja.com

Hmm..Alle er jo så opptatt av at mennesker og dyr skal bli behandlet likt..

Ville aldri i verden slogt/levert tilbake eller i værstefall avlivet hunden min om den ikke hadde de forventningene jeg håpet på.. Det er det jeg kaller egoistisk.. At alt skal passe til dens egene forventninger og man tenker bare på hva som er best å ha.

De har like stor rett til å bli godt tatt vare på, men selvfølgelig om man ikke vil ta vare på hunden sin om den ikke er som man forestilte seg så bør man jo kanskje selge den.

Men det er jo min mening.

[tuppetroll]

Jeg forkortet innlegget ditt endel her Når det gjelder det med å jobbe opp hunder i forhold til mennesker som du sier, og å leke mye med dem for å beholde lekelysten, så er det noe av det jeg mener skal bo i hunden fra naturen av... Selv om man har hund etter foreldre som bare har løpt venstresvinger som du sier, så skal man ikke være nødt til å bruke mer tid på å lære hunden å hilse på fremmede og å leke enn man bruker på å trene på det man vil!

Jeg er enig med deg i dette, men jeg synes det er så mye annet bra med min egen hund at det at jeg måtte bruke mye tid på henne ift mennesker har aldri gjort at jeg engang har tenkt tanken på å bytte henne ut.

Ang. dette med å "virke" eller ikke, så er jeg slett ikke enig i det du skriver om at man har vært litt korttenkt ift hva man skal ha hunden til. Når det gjelder linjer og kull/rase, så kan jeg være enig. Men igjen så mener jeg at du skal kunne hente frem endel selv om hunden er eldre enn 8-10 uker. Ser jo ungtispa jeg hentet hjem for 3 mnd siden. Jeg har brukt 3 uker på å trene henne nå, og hun leker, kamper, apporterer og har mer enn nok drift når vi trener. Hun har ikke gjort noe som helst før hun kom hit. På grunn av hennes bakgrunn så har vi vært nødt til å bruke litt tid på miljø og folk, men siden det ligger naturlig i henne så er det bare å "hente" det frem etter hvert Ei jeg kjenner har valp på 5 mnd... hun har ikke akkurat lekt i hjel den valpen, men så fort hun drar frem en kong så er det full tenning. Igjen så mener jeg at det er noe som bor i hunden, som du kan velge og hente frem eller ikke.

Jeg er enig med deg til en viss grad - dersom det ligger anlegg i hunden så bør man kunne hente det frem selv om det ikke er blitt dratt opp noe særlig tidligere i hundens liv. Men det er jo endel raser/linjer/kull som er så utavlet fra det orginale formålet at de ikke lenger vil kunne benyttes til rasens orginalopprinnelse. Dersom noe gang på gang på gang blir oversett i avlsprioriteringene så er det vel egentlig ikke så rart at disse egenskapene duses mer og mer ut for hver generasjon?

Når det gjelder omplassering/avliving om hunden ikke passer til formålet, så ville jeg aldri kunnet avlive en velfungerende hund bare fordi den ikke passer hos meg... men omplassering det er noe helt annet i mine øyne...

Jeg hadde heller avlivet en hund fordi den ikke passet til formålet, og synes det er sprøtt når andre gjør det også. Omplassering er noe annet i mine øyne også

Det overrasker meg ikke at hun ikke er den "letteste" hunden å jobbe med, det overrasker meg hvor "vanskelig" hun er å jobbe med - det er en viss forskjell der.

Av nysgjerrighet - er moren like vanskelig å jobbe med?

Vil man ha en reinspikka konkurransehund, enten det er utstilling, bruks eller lydighet, så får man

1) vite at det ikke er en selv som hundefører det skorter på (eller ens manglende øye for en god hund)

2) gjøre et solid grunnarbeid, og da snakker vi ikke om å titte litt, men virkelig kunne det man driver med, før hvalpen kommer i hus

3) gjøre det som gjøres skal fra første stund

Skal man stille så strenge krav til hunden - så krever det at man virkelig konkurrerer aktivt, på høyt nivå, og gjennom et lengre hundeliv og at det ikke er EN SJØL som er den som burde byttes ut - skal man oppfylle det etiske, i mine øyne. Og da er det greit. Men er det for å konkurrere en gang i blant... tja, nei.

Helt enig. Hunder er ikke maskiner, og jeg synes det er feil å legge skylden på hunden fremfor dårlig valg av individ/kull/linje/rase (stryk det som ikke passer), evt dårlig avlsarbeide i rasen man ender opp med...

[Moondance]

Det var ikke veldig kontroversielt det du skriver her Montmorenja. At ikke alle hunder har genene som trengs for å nå helt til topps er opplagt, selv om det alltid er viktig å påpeke at for de fleste ekvipasjer så er det eier som setter de største begrensningene. Det bor tross alt ganske mye i de fleste friske hunder.

Hvorvidt man ønsker å kvitte seg med hunder som ikke holder mål får bli opp til hver enkelt eier. For noen er hunden som ett barn, ett familiemedlem man har ett helt spesielt ansvar for. For andre er hunder mer som en treningspartner eller en kjæreste, personer man tross alt kan bytte ut om de ikke passer. Å avlive friske hunder fordi dem ikke holder mål i konkurransesammenheng er ikke akseptabelt i mine øyne, men kan man finne ett godt hjem til hunden ser jeg ikke noe galt i at folk omplasserer selv om jeg aldri har klart det selv.

Jeg må også si meg ganske så enig i hva akela skriver. Det er påfallende hvordan enkelte har ett vanvittig forbruk av hunder, de har alltid en ung og lovende på gang og nesten aldri har de en eid en godt merittert en.

[Margrete]

Hmm..Alle er jo så opptatt av at mennesker og dyr skal bli behandlet likt..

Ville aldri i verden slogt/levert tilbake eller i værstefall avlivet hunden min om den ikke hadde de forventningene jeg håpet på.. Det er det jeg kaller egoistisk.. At alt skal passe til dens egene forventninger og man tenker bare på hva som er best å ha.

De har like stor rett til å bli godt tatt vare på, men selvfølgelig om man ikke vil ta vare på hunden sin om den ikke er som man forestilte seg så bør man jo kanskje selge den.

Men det er jo min mening.

Det er jo en egoistisk handling å bare ha en hund også? Hunden gir jo, brutalt nok, bengen i hvem som forer den eller gir den goder. Så å beholde en hund som man -vet- vil få det bedre hos noen andre vil jeg også kalle rimelig ego. Og med det, så skinner det vel igjennom hva jeg tenker og mener om dette. Jeg vet bare ikke om jeg ville vært sterk nok til å gjøre det selv.

edit: Glemte å si at jeg er enig i at det er skremmende mange som bytter ut hund etter hund og som til stadighet dukker opp med unge og lovende hunder.

[Walla]

Det er jo en egoistisk handling å bare ha en hund også? Hunden gir jo, brutalt nok, bengen i hvem som forer den eller gir den goder. Så å beholde en hund som man -vet- vil få det bedre hos noen andre vil jeg også kalle rimelig ego. Og med det, så skinner det vel igjennom hva jeg tenker og mener om dette. Jeg vet bare ikke om jeg ville vært sterk nok til å gjøre det selv.

Om det kom frem at jeg ikke syns man burde selge hunden hvis man ikke ville ha den og at man ikke gidder å ta vare på den så var det ikke det jeg mente. Men det er som andre sier her, det kommer litt ann på hva man bruker de til. Om min hund f.eks var såkalt ræva til å jakte, javell... så får hun bare være det. Jeg ville hatt hun forde, men hvis andre skaffer seg hund til kun utstilling og slikt så skjønner jeg jo at de ikke vil ha en hund som gjør det dårlig innen det..

[Montmorenja]

Jeg er enig med deg i dette, men jeg synes det er så mye annet bra med min egen hund at det at jeg måtte bruke mye tid på henne ift mennesker har aldri gjort at jeg engang har tenkt tanken på å bytte henne ut.

Helt enig. Hunder er ikke maskiner, og jeg synes det er feil å legge skylden på hunden fremfor dårlig valg av individ/kull/linje/rase (stryk det som ikke passer), evt dårlig avlsarbeide i rasen man ender opp med...

Jeg mente heller ikke at du burde ha byttet henne ut Den perfekte hund er ikke skapt, men som du sier - hun hadde så mye bra at det holdt for deg!

Hunder er ikke maskiner - det er sikkert og takk for det ! Og når det gjelder å legge skylden på hunden så ser ikke jeg på det på den måten... Ja vel, jeg har konstantert at hunden ikke passer til det jeg skal ha den til. Det er ikke hunden sin skyld at den er som den er. Og i den situasjonen kan man komme, selv om man har lest stamtavler og undersøkt linjer opp og ned i årevis. Det er ikke sånn med avl at man parrer to gode hunder og ut kommer det 8 stk som er bedre.... Og da synes jeg det blir feil og fordele skyld i det hele tatt jeg. Det er bare å konstantere at slik er det, og finne ut hva man skal gjøre med det. For hunden så tenker jeg fortsatt at det er like greit og havne hos noen som ikke har større forventninger til den en den kan takle. På den måten så kan både hund og eier bli mer fornøyd en de hadde muligheter for å bli sammen!

Ann-Merethe

www.montmorenja.com

[Fanny]

Jag får applådera akelas inlägg, det tyckte jag slog huvudet på spiken. Jag fördömer inte de som byter ut hundar som inte "fungerar", jag tror att hunden har det lika bra någon annanstans. Däremot tror jag att man missar en del som hundtränare om man alltid tar minsta motståndets väg.

[Montmorenja]

Däremot tror jag att man missar en del som hundtränare om man alltid tar minsta motståndets väg.

Det er jeg helt enig i! Og man lærer mye av hunder som gir en utfordringer i treningen. Spørsmålet er hvilke utfordringer, og om man ser en løsning på dem på sikt. Jeg har hatt mange - mange utfordrende treningstimer med både nåværende og tidligere hunder. Min gamle hannhund manglet en 5`er på neseprøve i kl III for å være i Elite f. eks Og han ga meg grå hår i ung alder ved å alltid smake på en pinne i konkurranse... Men selvfølgelig ikke på trening Eller den første terven min som hadde lyd - igjen bare på konkurranse... Flotte gutter begge to!

Men - jeg sier ikke at det er problemer underveis som gjør at hunden ikke "virker".

Jeg tenker mer på de hundene som ikke lar seg motivere, som "melder seg ut", som ikke takler forstyrrelser uansett hvor mye/lenge man har trent, som ganske enkelt ikke har det i seg til å bli en konkurranse hund!

Og - jeg har tre hunder hjemme som ikke egner seg til konkurranse hunder også jeg to av dem skal slettes ingen steder, mens den siste får vi se an etter hvert... egentlig er 4 hunder mer enn nok å ha i hus.

[Guest 2ne]

Av nysgjerrighet - er moren like vanskelig å jobbe med?

hehe - Det er en ørliten forskjell på Dina og Emma, Dina var 2 og et halvt år når hun flyttet hit, og hadde ikke blitt trent før. Emma har jeg kjent siden hun ble født mellom beina på meg, hun er trent med ujevne mellomrom fra hun var valp. Så jeg vet ikke helt jeg, Helene, hva jeg skal svare der? Nei, Dina er ikke "enklere" enn Emma, men hun gir ikke opp i samme grad heller. Hun har og litt mer av i det minste jakt enn hva Emma har, som ikke har det engang.

Jeg er egentlig ikke så innmari interessert i å "forsvare" hvorfor jeg tok med meg Emma hjem i utgangspunktet, men jeg hilste på faren når jeg var der oppe og parret Dina, og jeg hilste på en halvbror. Jeg har hilst på ytterligere 2 halvsøsken. Jeg har hilst på søsknene til Dina, og jeg har snakket med eierene til alle hundene jeg nevner. Jeg fikk den valpen i kullet som så ut til å være mest aktiv. Det er mulig jeg er skrekkelig tett i pappen, ikke har sett nok av slekt, whatever, men det er ikke så mye som tilsa at det skulle bli "så vanskelig" å se for seg en hund som kanskje en gang fikk opprykk til i det minste B..

Det er ikke snakk om å avlive hunden fordi hun ikke duger til det jeg vil jobbe med. Jeg har ikke engang bestemt meg for om jeg skal selge henne.

Ang dette med å plukke ut hunder - som jeg heller ikke er spesielt interessert i å forsvare, men jeg forteller allikevel.. Min første belger var sånn jeg syns at en belger skal være, men han hadde dessverre lært iløpet av de første 14 mnd i sitt liv at det virker å knurre eller glefse etter folk. Det kunne jeg levd med, om han holdt seg til det, men han valgte å bite - og med 2 barn i hus så er ikke det et alternativ for meg i det hele tatt. Hunden etter han var halvbroren, hilste på faren og syns han var en kjempetrivelig hund, og på papiret var det en bra kombinasjon. At min hund dessverre var paranoid (rett og slett), syns ikke så veldig godt på ham når jeg hentet han 14 uker gammel. Han fikk slippe 20 mnd gammel. Nå bor Dina og Emma her.

Men jeg syns diskusjonen er interessant. Om jeg hadde skrevet at jeg ville drive med oppdrett, og at jeg hadde planlagt at yngstetispa var utgangspunktet, men at jeg ikke syns hun var bra nok og derfor ville selge henne, så regner jeg med at forståelsen ville vært større.

[akela]

Vil man drive med en rase som idag ikke er "best egnet" innen en konkurransegren som bruks, så synes jeg at man bør ta det litt mer kuli - da har man gjort et valg allerede når man går for rasen, som for eksempel en "hårete belger", og når man da ikke kjøper ut fra linjer der man har lagt mer vekt på bruks.

Det er en grunn til at folk som vil helt til topps i LP skifter rase for å oppnå det; for dem er konkurransen viktigere enn hunderasen. Jeg mener... det er folk som har startet med andre raser og lyktes bra med dem, og så har skiftet, og gått til topps. Da har man valgt - fullt ut.

Har man lavere ambisjoner, og velger ikke like bruksdugelige hunder (altså som kan gjøre det godt i konkurranser), så blir veldig, veldig mye opp til en selv som hundefører og hva man kan "kamuflere" og skyve hunden frem og opp. Vil man ikke det, fordi interessen har tatt overhånd, så er det jo ikke noe problem å gi den videre til noen andre - men JEG liker ikke denslags, for å være ærlig. Ikke på det planet man er, når det er noe man pusler litt med som en hobby.

Da lærer man mye av å jobbe med en slik hund, om belønning, om å finne små nøkler. Jeg husker Eva Bodfäldt krypende rundt sammen med en newfoundland, som utviste stoisk ro og var "umulig" å belønne... og litt glad og munter ble den over dette festlige mennesket. Stekt kylling hjalp også, ifølge eieren, som først hadde stilt med noe tørre greier. Men om man OPPNÅR noe? Nei, ikke i en konkurranse.

Hva folk sier, hvordan de mener hunden er etc, det er UTROLIG vanskelig å ta utgangspunkt i. Gamlehunden kom fra et kull der alle var brukandes, foreldrene kom fra kull der alle var brukandes, og kunne "bevise" at de dugde - gjennom tjeneste, plasseringer, MH-statistikken til kennelen etc. Min hund var ikke den beste i kullet, neida, den klarte jeg sjøl å velge bort fordi jeg på død og liv skulle velge selv..., men likevel var det en brukbar konkurransehund. Og det var liksom ikke noen overraskelse heller...

Forøvrig husker en utstiller som ialt gav bort 6-7 hunder før vedkommende innså at denne rasen skjønte h*n ikke... heldigvis. Alle fikk gode hjem, flott det, men vedkommende fikk aldri kjøpe av oss eller våre venner.

Samtidig gjelder det å ha litt is i magen når man skaffer seg hund. Jeg synes det blir litt "rush" noen ganger, etter å kjøpe hund nummer to, så nummer tre... snakker nå generelt altså! No offense, anyone, men det er liksom en trend, man vil vil vil - kanskje litt raskere enn man får til, eller kanskje før man får tenkt seg ekstra godt om? Så sitter man der med to-tre middels voksne hunder som ikke tar kvelden på mange år, og hva gjør man da? Enten man stiller eller sporter, så blir det litt "kjedelig" i lengden, kanskje?

Det er gøy å trene, men ikke for enhver pris. Da jeg gikk lei fordi det buttet, og kanskje hadde gått litt lei av å tilbringe all tid i skauen eller på en eller annen plen eller i en garasje, så hoppet jeg av - og så fant vi oss en ny hundesport senere, når jeg hadde lyst, fordi da var toget gått for gamlehunden i konkurranse (en øvelse som vi ikke fikk til på grunn av noe som hadde skjedd).

Vi hadde engang et kull selv, hvor alle unntatt den ene som vi ikke fikk solgt, og som ble hos oss, ble strålende eksteriørstjerner. Artig du, og da sa vi takk for oss til det oppdrettet vi drev - det var en fantastisk hund, den beste mentalt jeg noensinne har hatt av den rasen.

Jeg synes mange som blir veldig aktive oppdrettere, særlig, "glemmer" litt den gleden de hadde av å HA HUND i sin tid... det blir så stort, så lite tid til individer, det blir så planmessig. Jaja, sånn snakker en desillusjonert tidligere utstiller!