Gå til innhold
Hundesonen.no

Mari vurderer valp


Mari

Recommended Posts

Uff, pinscher.. Utageringsproblematikk var vel noe du ville unngå? På de utstillingene jeg har vært på, har det ikke akkurat vært stille rundt den ringen.. <_<

Det første jeg tenkte, uten å vite så mye, hehe, var kelpie. Eller kanskje en slags terrier? Terriere er jo noen tøffe saker, man får dem både litt store og litt mindre, og finner man riktige linjer/raser er de sunne, sosiale, lett-trente (Og ja, RIK-bitearbeid er no problemo ser jeg for meg..! :lol: ), noen raser har noe hundeproblematikk sikkert, men igjen; raser og linjer skal være mulig å finne som er gode. Jeg skjønner at cairn blir litt for lite for deg (og jeg hater å foreslå min egen rase), men det finnes da mange andre terriere? Pelsstell varierer jo med rasen også, og noen synes kanskje napping tre ganger i året er mye?

Ellers er kanskje AH et godt valg, sånn bortsett fra denne løsgåingen som kanskje blir litt i overkant "løs"?

Hva med en sånn "mini-kamphund" (som typen presterte å si her om dagen)? Husker faktisk ikke rasenavnet i farten, men ligner på mini-staffer. :rolleyes: Aner ikke hvordan de er i gemyttet, da, men de ligner i alle fall på noe som fremdeles kan la deg beholde "Gærne Kamphunddama"-navnet. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 407
  • Created
  • Siste svar

Hva med cocker spaniel? Hannhundene kan være litt aggressive, mens tispene er vel for det meste ganske greie. Min har aldri rømt, eller løpt langt vekk fra meg, uansett hvor vi er. Lettlært, og en hund som tilpasser seg det meste. Han kan være ute i flere timer en dag, men klarer også å ta det helt rolig innimellom.

Er en del pelsstell, men det fins hundefrisører! Hehe.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kan det være Patterdale terrier du mener?

Hehe, nei (aldri hørt om). Jeg søkte på canis, og fant ut at jeg tror det måtte være en staffordshire bullterrier.. :lol: Men det er vel det som kalles staffe som Mari ikke skal ha nå? :)

Hva med cocker spaniel? Hannhundene kan være litt aggressive, mens tispene er vel for det meste ganske greie. Min har aldri rømt, eller løpt langt vekk fra meg, uansett hvor vi er. Lettlært, og en hund som tilpasser seg det meste. Han kan være ute i flere timer en dag, men klarer også å ta det helt rolig innimellom.

Er en del pelsstell, men det fins hundefrisører! Hehe.

Seriøst? Hun vil jo ikke ha pelsstell, og cockere er ikke akkurat de tøffeste hundene i gata.. Er endel snusk ute og går på de, og det er mange useriøse oppdrettere rundt omkring. I tillegg har mange endel jaktinstinkt (dog skal de jo holde seg innenfor skuddhold), men de er ikke akkurat det jeg ser for meg Mari komme dragendes med på RIK! :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

At alle raser kan starte i RIK, er jo ikke dermed sagt at du kommer til å komme så langt med de heller. Ikke alle individer innen de typiske rasene for sporten egner seg, så du trur du skal ha mye flaks for å finne eksempel en cocker spaniel som kommer til å bli bra nok til å konkurrere i RIK. For skal man drive med C arbeidet (og bruke opp horder av tid til et annet menneske), så bør man i hvert fall ha såpass ambisjoner at man skal starte. En annen ting er at du bør sjekke i klubber som er aktuelt å trene RIK i om de gidder å figurere for en eller annen merkelig rase som kanskje aldri blir startklar.... Dessuten er det mer enn bare C arbeidet i den sporten, selv om de fleste er ser ut som glemmer faktisk at det er mer enn "litt kul biting utpå en gressbakke" :rolleyes:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Uff, pinscher.. Utageringsproblematikk var vel noe du ville unngå? På de utstillingene jeg har vært på, har det ikke akkurat vært stille rundt den ringen.. <_<

...så er det jo gjerne ekstra skummelt i en utstillingssituasjon da. Mye folk, nye miljøer. Forskjellig hvordan eiere sosialiserer hunder i oppveksten.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

...så er det jo gjerne ekstra skummelt i en utstillingssituasjon da. Mye folk, nye miljøer. Forskjellig hvordan eiere sosialiserer hunder i oppveksten.

Ja, men at så mange forskjellige mennesker skal klare å sosialisere "alle" dvergpinschere til å bli sånn, sier vel litt? Og det finnes da mange andre raser som takler "det skumle" utstillingsmijløet MYE bedre enn DP..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, men at så mange forskjellige mennesker skal klare å sosialisere "alle" dvergpinschere til å bli sånn, sier vel litt? Og det finnes da mange andre raser som takler "det skumle" utstillingsmijløet MYE bedre enn DP..

Nå er det vel ikke dvergpinscher det er snakk om da. :lol: Pinscher - den som er hakket større, og noen hakk tausere.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mitt inntrykk, Mari, er at du er "overstreng" på staffene - som du later til å kjenne godt, men at du ikke har forutsetning nok til å være tilnærmelsesvis så streng på mange av de andre rasene som later til å være aktuelle, altså kan du gå like "fem på" som du frykter. Kanskje du skal holde deg til "det ondet du kjenner"? Og heller forske frem til noe du kan akseptere på en staff? Ellers kan du kanskje bli like negativt overrasket på neste nye rase.

Jeg er vel litt enig med Akela her, hvorfor ikke holde seg innen et miljø man iallefall kjenner tvers gjennom og dermed vet hvilke feller man kan gå i ? For feller er det i ALLE raser mer eller mindre, og det er ikke noe som tilsier at du ikke skal være uheldig med en annen rase i neste omgang.

En annen ting er vel - som Nirm er inne på - er at om IPO er noe man "kanskje" har lyst til, så tror jeg man skal tenke seg godt om. Jeg synes man enten går linja fullt ut og satser 100 % på det, ellers så lar man være. Det er som det blir nevnt uhyre mye tid som går med til å trene dette seriøst, og jeg tviler på at det er særlig velkomment å bare troppe opp en gang sånn innimellom med en eller annen odd rase som sannsynligvis aldri vil ha noe i en IPO-ring å gjøre, og dermed bruke opp tida til andre, mer seriøse utøvere av sporten (husk det kreves utdannede figuranter for å drive bitearbeidet - man tar ikke bare en annen som tilfeldigvis måtte dukke opp på treninga liksom).

Jeg har møtt mange Pinschere, og har ikke intrykk av at de er bråkete. Heller ikke under trening, eller med andre hunder. Men det finnes nok helt sikkert individer som er slik.

Jeg skal ikke påberope meg omfattende erfaring med pinchere og dvergpinchere, men av dem jeg har møtt på opp gjennom de siste årene har ikke en eneste av dem vært "stillegående" for å si det sånn. Jeg har sjelden opplevd så mye bråk rundt ringen som ved pincher-ringene... Sorry, men det er mitt inntrykk.

Forøvrig har vi ei lita staff-tispe i klubben nå som viser gode taker i både spor og lydighet, og som er supersosial og trivelig... Hvordan helsestatus er vet jeg dog ikke, men hun ser ikke ut til å ha noen lyter enn så lenge iallefall :lol:.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er RIK et uttalt mål, så bør vel rasevalget bli mye mer begrenset. Med mindre man ikke går for kun spordelen for eksempel da. Men da blir det igjen endel begrensninger, for det er jo en lydighetsbit med der også.

Nei JeanetteH, ikke noe "stikk" - utover det at jeg syntes du gjorde akkurat det med din egen rase, som var akkurat det Mari påpekte noen innlegg overfor: At oppdrettere "helligforklarer" sin egen rase, og ikke "kommer på" med noe negativt i det hele tatt, i motsetning til for eksempel Yodel, som er forbilledlig på det jeg personlig synes er "riktig" måte, også når det gjelder å ta høyde for ulike linjer etc. Men kanskje kelpien er en feilfri rase? :rolleyes:

Hva med å lete frem en whippet av veddeløpslinjer?

http://www.quixand.com/champs.html (riktignok amerikansk da...)

Så kan du jo prøve på løp eller lure coursing i stedet...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg var på pinscherspesialen ved skraperudtjern, uhm, årstall er noe dritt. Var det 2005 tro. Uansett. Der var det ikke spesielt mye bråk. Noen bråkebøtter finner man innen alle raser. Men nei, pinschere er nok ikke den stilleste rasen i. Men det er ikke schnauzeren for eksempel heller. Skal man ha en veldig stille hund bør man unngå gårdshunder hvertfall, da fjerner man jo mange av de mellomstore terrierene/schnauzere/pinschere.

Må si meg litt enig med det som er sagt om bullehunder her. Det er det du virkelig vil ha. Greit å styre unna AB'en muligens, men du kjenner jo miljøet bedre enn de fleste og har en mye bedre sjanse enn de fleste andre til å få tak i en frisk og mentalt bra bullehund.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kan ingenting om staffers linjer og gemytt, men jeg tror at du Mari, som vet hva du ser etter og hva slags hunder du liker....at du ikke ville fått noe problem med å finne deg en dugandes staff. Og så bevisst som du er på alskens "bulleproblematikk", så hadde du nok fått dreisen på den uansett om den var en liten dritt :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Jonna
Nei JeanetteH, ikke noe "stikk" - utover det at jeg syntes du gjorde akkurat det med din egen rase, som var akkurat det Mari påpekte noen innlegg overfor: At oppdrettere "helligforklarer" sin egen rase, og ikke "kommer på" med noe negativt i det hele tatt, i motsetning til for eksempel Yodel, som er forbilledlig på det jeg personlig synes er "riktig" måte, også når det gjelder å ta høyde for ulike linjer etc. Men kanskje kelpien er en feilfri rase? :rolleyes:

Akela, pust med magen og les en gang til. Jeg siterer meg selv:

Catteldogen er en sprek hund, iblandt hannhunder fins det litt hannhund aggresjon.. (litt mer enn jeg personlig liker).

Ellers kjenner jeg 4 individer og nei.. jeg har ikke latt meg imponere når det gjelder hund-hund mentaliteten. Men det er etter min personlige smak.

Men vi har alle vår oppfattelse av hva man regner som "normal" atferd. Det er inviduelt.

Dette er hunder jeg kjenner, ikke bare har møtt. Jeg har møtt mange flere Catteldog enn 4 stk...

Når det gjelder at jeg er farget av min egent rase, så er jeg ganske ærlig på det også:

:lol: Men jeg har jo det :)

Man blir veldig farget når du har funnet "din" rase. :)

5 negative ting:

-dem hopper, både på folk og på kjøkkenbenker.

-dårlig impulskontroll i sine yngre dager.

-du må spille på lag, ellers forlater din AK deg.

-oversosiale

-problemløserer (hvordan kan jeg åpne dette skapet?)

Resten er bare postivt *fnise* (seriøst, jeg har store problemer! Men jeg vet liksom at det er folk som mener negative ting om min rase, men for meg er det ikke negativt. Heller ikke det jeg har ramset opp..)

Som jeg også skriver:

Det beste for deg er jo å sortere og hente informasjon fra flere oppdrettere. Lag en mail og send avgårde med spørsmål du alt har svar (bare for å se hva dem svarer) og ting du faktisk lurer på. Hent informasjon fra flere hold.

Om folk vil ha mer utdypende svar så får dem da virkelig bestemme seg for hva dem er intressert i så kan dem ta kontakt og få ett svar.... OM noen tar kontakt med meg personlig så får dem ett utdypende svar.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Joda, bullehunden står forsatt veldig høyt på lista. Jeg ringte som sagt den av de få som kan hjelpe meg med å finne en som kunne vært aktuell.

For nei, jeg liker ikke utstillingsstaffene. Ikke et sleivspark til utstilling på noen slags måte, men jeg kommer ikke til å skaffe meg en av de typiske staffene man ser. Den rikker jeg ikke på. Jeg liker hverken avlen, helse, mentalitet eller sjarm.

Det eneste av staff som er aktuelt er fra noen få men spesifikke linjer. De er ikke enkle å få tak i. Det avles sjelden, og det selges hunder enda sjeldnere. Om jeg er en av de som får? Da er det en stor sjanse for at jeg går for det ja... Som tidligere sagt så vender jeg hele tiden tilbake til en god bulle, og alle rasene jeg funderer på blir målt opp mot den.

Sambo har jo også litt han skulle sagt, og bullehundene står begge våre hjerter nært. Han blir nok veldig glad om jeg velger å holde meg til dem. :lol:

Alikevel er jeg usikker, og det er ikke til å legge skjul på at de linjene som er mest interessante også bærer på mye hundeaggresjon. Jeg kan akseptere en endel forsåvidt, men det er unektelig litt slitsomt.

Det er det eneste som trekker dem ned i min mening. Jo, og det faktum at jeg har mistet tre bullehunder på et og et halvt år også setter sine spor. Dessverre.

Når det er sagt så var litt av poenget med å skrive inn et innlegg å få litt nye innspill. Det har dukket opp raser jeg selv aldri ville vurdert av egen maskin, og det er gøy.

Det betyr jo ikke at jeg ville valgt en av de aktuelle rasene blindt. Streng er jeg uansett rase,.Men ja, jeg tror kanskje Akela har et poeng i at jeg kjenner bullehundene best og derfor har bedre forutsetning for å få det jeg ønsker i en slik.

Det er unektelig et vanvittig arbeid å sette seg inn i en rase... På en annen side har jeg det ikke travelt med å få meg valp. Forarbeid blir det uansett.

Nei, ingen raser er perfekte. Men noen er mindre perfekte enn andre? Eller noe sånt?

Løp/coursing vet jeg ikke helt om jeg er interessert i. For det første er det jo ikke så mye aktivisering sånn til hverdags, hundene skal visst ikke løpe for ofte heller. Og siden jeg aller helst ønsker å ha hunden mye løs, ønsker jeg ikke stimulere jaktlysten for mye heller. Men jeg har inntrykk av at Whippet er en hund som kan brukes til litt av hvert. Selv om de kanskje aldri når toppen.

Angående RIK så er jeg selvsagt ikke så wannabe at jeg tror at det bare består av bitearbeid og/eller at det er tøft av noe slag. Jeg håper ikke jeg har gitt det inntrykket. (Selv om jeg er halvhomo, så er jeg ikke så testosteronbefengt. :)) Det jeg liker med sporten er at den er veldig allsidig, og er en god test av både fører og hund. De samme kan sies om bruks for den saks skyld, men det er noe fascinerende med den stålkontrollen man skal/burde ha på RIK-hundene. Det hadde vært gøy å se om jeg hadde klart å komme meg dit. Det bare appellerer mer med RIK pr dags dato.

Det er godt mulig at RIK-miljøer ikke er spesielt åpne for noen som "bare" er interessert i sporten uten de store ambisjonene. Men det er bare en måte å finne ut av det på, og det er å melde seg på grunnkurs?

Jeg leser alt dere skriver, og jeg setter veldig pris på hjelpen jeg får! :)

Fortsett gjerne!

Takk for tilliten, IW! You know me loves you. :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når det eneste "negative", stort sett er litt sånn morsomt negativt og liksom eeeegentlig positivt... så synes jeg fremdeles ikke det er så veldig edruelig. Fint å like egen rase, det gjør jo de fleste raseentusiaster, og det er vel også det Mari selv er inne på... som mer av et problem.

Leser man en hvilken som helst hundebok, så er jo alle hunder "idealhunden" - uansett. Var med på å prøve å skrive en balansert og ærlig beskrivelse av en rase jeg hadde en gang, og så sant - og egentlig litt underdrevet - som det var, så ble endel av oppdretterne og entusiastene ganske så mugne over denslags ærlighet!

Så det ærligste er kanskje å si nettopp at man er sterkt farget av egen entusiasme...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette er kanskje litt OT, men siden helse er veldig viktig her så er det kanskje ikke helt utenfor tema. Jeg var inne på staffordshirebull.no og kom over denne HD-statistikken (tall hentet fra DogWeb):

HD på Staffordshire Bull Terrier 1996-2006

Tisper

A: 23

B: 10

C: 9

D: 13

E: 2

Til sammen er det 57 tisper HD Røntget

Av disse er 33 fri og 24 har HD

Hannhunder

A: 21

B: 5

C: 10

D: 11

E: 3

Til sammen er det 50 hannhunder som er HD røntget

Av disse er 26 fri og 24 har HD

Er denne statsitikken representativ eller er det virkelig så mye som nærmere 50% av staffene som har HD?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Jonna
Når det eneste "negative", stort sett er litt sånn morsomt negativt og liksom eeeegentlig positivt... så synes jeg fremdeles ikke det er så veldig edruelig. Fint å like egen rase, det gjør jo de fleste raseentusiaster, og det er vel også det Mari selv er inne på... som mer av et problem.

Leser man en hvilken som helst hundebok, så er jo alle hunder "idealhunden" - uansett. Var med på å prøve å skrive en balansert og ærlig beskrivelse av en rase jeg hadde en gang, og så sant - og egentlig litt underdrevet - som det var, så ble endel av oppdretterne og entusiastene ganske så mugne over denslags ærlighet!

Så det ærligste er kanskje å si nettopp at man er sterkt farget av egen entusiasme...

Og det var vel det jeg skrev også? Og det er en av grunnen til at jeg ber henne ta kontakt med flere oppdrettere. Noe jeg gjør med alle som ikke kjenner "min" rase og ikke har møtt den!

Jeg gjør nå det ganske tydelig at jeg "fjaser" litt her også :rolleyes:

Og det gjelder alle raser, hent mer informasjon enn bare fra en oppdretter. Og møt hundene, folk har uansett ett annet syns på hva som plager dem i hverdagen eller ikke plager dem med en rase. Jeg er opphengt av en ting og andre av andre ting...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er denne statsitikken representativ eller er det virkelig så mye som nærmere 50% av staffene som har HD?

Nei, jeg tror ikke den er overdrevet. Det er ikke så mange oppdrettere røntger heller. Mange sier at denne rasen tåler HD så godt at det ikke spiller så stor rolle... Greit nok om det hadde vært sant, men jeg har møtt for mange plagete staffer til å tro på det. Hud er uansett er langt større problem, også har du L2-HGA. Og selv om L2-HGA har en enkel reccessiv nedarving, og det finnes DNA-test så klarte en oppdretter å prestere å si at valpen umulig kunne ha sykdommen. For selv om faren er bærer, så var søster til moren testet fri... :rolleyes:

Nei, det blir ingen utstillingsstaff. Jeg vet for mye om de "seriøse" oppdretterne også til at jeg tør å bevege meg innpå de.

Denne rasen ville passe bra til dine kriterier,Ameican Hairless Terrier.

Den er vel ikke korthåret.

(Forøvrig sa sambo at jeg må finne meg en ny plass å bo om jeg kommer hjem med en hårløs. :lol:)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, men at så mange forskjellige mennesker skal klare å sosialisere "alle" dvergpinschere til å bli sånn, sier vel litt? Og det finnes da mange andre raser som takler "det skumle" utstillingsmijløet MYE bedre enn DP..

Nå blir det feil å sammenligne dvergpinscher og pinscher.. Selv om det er likheter i gemytt er det vel så mange ulikheter.. Blandt annet er pinschere en mye mykere rase, mer sosial mht folk, og mindre sære når det kommer til hunder..

Jeg har dessuten DP, og er masse på utstilling med den.. Pleier ikke være masse bråk og krangling rundt DP ringen.. Menmen..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror at det blandes en del når det gjelder pinscher - dvergpinscher. Derfor så sender jeg inn en youtube snutt som viser størelsen på pinschern, for husk at en dvergpinscher går til under kneet på et voksent menneske og pinschern går over. Eller at man fint løfter på en DP, mens man lar pinseren selv stå på bakken.

pinscer på utstilling

Pinscher trener agillety

og en norsk youtube link med mange filmsnutter

og her er en med dvergpinscher bare for å vise at dp er mindre en en pinscher. atlså under kne

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
    • Jeg forer på 4 ulike typer tørrfor, som jeg varierer utfra andel Vom fra dag til dag. På vom alene får han steinhard avføring han uttrykker ubehag med å klemme ut og han begynte beite gress som om han var en hest da jeg ga for stor andel Vom. Ser ut som et rent instinkt han har for å regulere fordøyelsen. På tørrforene til stor valp fra Dilaq, Farmina, Happy Dog og Alpha Spirit har han kjempefin avføring. Små mengder, fast og passe tørr, lett å trykke ut, lett å plukke opp. På Eukanuba (fikk en sekk, ikke kjøpt den selv), der kommer det mengder av en konsistens som griser til gresset. Ideelt her også er max 1/2 Vom og resten tørrfor. De er alle forskjellige da 🤷🏼‍♀️ Edit: Angående råfor som treningsgodis: Jeg kjøpte en sånn silikon godbitpung med magnetlukking i toppen. En standard teskje står godt oppreist oppi den, så en slipper masse gris på hendene. Klarer seg med en serviett i lomma til det lille en får på seg innimellom, om en er litt klønete, som meg. Lett å vrenge og vaske. Fant den på Amazon UK. 
    • Var 50/50 som ikke fungerte så godt. Har nå gått over til kun tørrfor, ser ut som magen har stabilisert seg nå. Gir vom i blant. Fortsatt en del avføring, men det er vel naturlig med mer avføring av tørrfor enn vom?   Takk for innspill uansett!:)
    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
    • Hvis det funker med 50/50 kan du jo da bare fortsette med det. For helgeturer går det jo fint å ta med i kjølebag, det gjør ikke noe om det tiner så lenge det blir spist innen en dag eller to. Men ville prøvd forsiktig med et annet tørrfôr som er beregnet for valp.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...