Gå til innhold
Hundesonen.no

Mari vurderer valp


Mari

Recommended Posts

  • Svar 407
  • Created
  • Siste svar
Mulig. Altså, de er sikkert supre hunder. Men jeg har ikke møtt en eneste en med sjarm. En som snakker til meg om du skjønner? Samme med Jacker. Jeg vet ikke helt hva det er, men de appellerer bare ikke.

Jeg tror jeg må møte noen flere.

Egentlig litt enig med deg der. Dvs. jeg syns at jacker kan ha mye sjarm, men DSG'ene har kanskje ikke vært de mest "karismatiske". Ellers syns jeg at jeg møtte flere ålreite jacker før. De har liksom mistet litt av trøkket. Det blir litt feil når en Jack gjemmer seg bak eieren når man møter dem.

Alaska Husky som flere nevner her, er vel slettes ingen "potethund"? Jeg vet om folk som har AH løs i Oslo, men det er ikke noe som kommer av seg selv, liksom. Det er vel heller ikke rasen som egner seg best hvis man vil drive litt med lydighet & agility & RIK & sånn. Skal man drive halvorganisert hundesport fordi det er gøy, så bør det vel helst være en rase av den mer lærevillige typen? Ellers må man jo bruke veldig mye krefter bare på å motivere hunden.

Jeg har selv veldig sansen for "hurra-meg-rundt-potethunder", men de fleste rasene jeg kjenner av den sorten krever en eller annen form for pelsstell. Lagotto eller portugisisk vannhund hadde vel ellers vært midt i blinken :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Egentlig så er jeg fristet til å foreslå en standard schnauzer, så jeg gjør det jeg på tross av pelsstell. For den kan klippes med maskin om man ikke skal ha den i utstillingskondisjon. Beinhår kan også klippes litt ned sånn at det er enkelt å kamme igjennom en gang i uka.

For ellers så tror jeg dette er en hund som oppfyller alt du er ute etter i en hund..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Barmand: Har skummet igjennom RAS nå, og de henviser parallelt til Amerikanske undersøkelser. Er det fordi det er det eneste som finns av sammenligningsdata, eller er det fordi mange/majoriteten av svenske Whippets har amerikansk blod i seg?

Basenji var liksom det jeg elsket og hatet å lese på en gang. For de må være de vakreste vesenene som er satt på denne jord! (etter en god apbt selvsagt!) Jeg forguder dem, virkelig. Men jeg er redd de ikke passer for meg... Hvor ukontrollerbar er jaktlysten? Hvordan utarter hundeaggresjonen seg? Kan de få venner, pleier båndturer sammen andre funke, er det forskjell på tispe/hannhund, er det normalt å utagere ved syn/passering? Den Basenji jeg kjenner best er TonjeMs Amy, og det er kun via nettet. hun virker en smule... eh.. spesiell. :wub: Men jeg har sett flere i Oslo som har vært trivelige, både med folk og dyr.

Aussie blir det ikke. :)

Mops? Noooo! Har en i "familien", og det er nesten så jeg synes synd på bikkja hele tiden. Hun blir bortskjemt da, det skal hun ha. :blink:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Snusmumrikk
Jøss! Den har jeg ikke tenkt på i det hele tatt!

Jakten er det første jeg tenker på også, men det var folk i Oslo som hadde sine AHer løse, ikke med altfor god innkalling riktignok. De er jo unektelig vakre, men hvordan er det å trene en sånn en? Der har jeg nemlig hørt lite positivt i hundesportforstand.

Vil den dra som et ******* i bånd? Skjønner jo at det er trening der og, men det er jo helt rettferdig å skulle tøyle all dens genetiske ivrighet.

Dette må jeg tygge mer på. :wub:

Nå har jeg bare erfaring med alaskan husky som trekkhund i spann og snørekjøring da, men jeg vil si at de kan passe alle kravene dine bortsettfra de med hundesport. Dvs. AH er så mangt. Den har jo ingen standard, og forskjellige hundekjørere foretrekker forskjellig type hunder. Noen hundekjørere har mer reserverte hunder, og foretrekker det, mens andre har hypersosiale. Gjevnt over vil jeg si mentaliteten til AH er veldig bra. Både ovenfor mennesker og andre hunder. Trygge og lite konfliktsøkende (som jo er viktig i et storspann). Og de er stort sett veldig friske hunder som holder seg i god form langt opp i åra (jeg kjørte pasvik trail, 300 km, med tre 9-åringer i spannet, og alle gikk friske og uskadd i mål med logrende haler). Noen garanti får du jo ikke, og de testes ikke så mye, men siden de brukes såpass hardt fysisk klarer man allikevel å selektere ut ganske bra på helse. Helse, gemytt, trekkvilje og -evne er jo det som legges størst vekt på i avlen. Når det gjelder jaktlyst kan det variere veldig. Han jeg kjørte for kunne ha AHene sine løse uten problemer, og vi slapp dem stort sett løs når vi hadde selet av dem så de fikk surre litt rundt og gå seg ned. Men en del jaktlyst må du nok regne med. Så lagt tror jeg en AH kan passe deg bra. Men hvis du tenker å satse på RIK tror jeg du kan glemme den (også fordi den ikke er registrert rase). Lydighet og agility på aktiviseringsnivå kan de passe fint til, men satser du høyt ville jeg valgt en annen rase. Jeg har inntrykk av at de ofte er lettere å nå inn til enn de renrasede polarhundene. Du kan jo høre med Mailin der. Hun har trent redning med en AH. Skal jeg kjøpe AH vil jeg passe på å kjøpe fra noen som bruker dem aktivt som trekkhunder, og helst konkurrerer på et eller annet nivå. Ikke kjøp en blandingshund som tilfeldigvis har husky i seg og annonseres som AH. Det har ingen ting med hva en AH egentlig er og gir ingen form for garantier noen vei. Det virker som om det har blitt mote å kalle alt med husky i seg for AH. Bare hunder som er avla for trekk er AH. Når det gjelder å lære å gå pent i bånd er det ingen umulighet, men man må nok trene bevist og konsekvent på det fra de er små. De er veldig fremoverretta hvis du skjønner hva jeg mener. Og som turhunder er de jo perfekte! Snørekjøring, sykling, lange skogsturer, kløving osv syns de er supert. Og de krever en god del fysisk trening. Men får de det så klarer de også helt rolige dager (sledehundene trenes jo ikke hver dag, men de trenes mye fysisk i løpet av uka). I det hele tatt har jeg inntrykk av at de er allsidige, tilpasningsdyktige hunder så lenge de får det de trenger fysisk. Men husk at AH kan være så mangt, vær bevisst på hva du kjøper. Jeg personlig ville hatt en ikke alt for tung, litt langbeint, godt, men ikke mye pelsa AH fra langdistanselinjer uten for mye fuglehund innblanda.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg foreslo det ikke, sa bare at jeg ikke skjønner at ingen flere har det :blink: hehe..

Men synd på? Hvordan da.. Min er ikke vuggende feit ( han kan btw gå flere timer løs, i skogen :wub:, eller har spesielt mye pusteproblemer eller noen andre problemer for den saks skyld. Han er bortskjemt da :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Utifra "kravene" dine er det jo liten tvil om at du egentlig ønsker deg en bullehund... :wub:

Er det så dårlig stelt med "engelskmennene" altså, at du ikke sjanser på det...? Jeg trodde, i hvert fall om man gikk litt ut av lille Noreg, at det finnes mye bra...? Men jeg har absolutt ikke satt meg inn i det... Men min første tanke (da jeg så bort i fra starten på innlegget) da jeg leste beskrivelsen din, var helt klart engelsk staff.

Når det gjelder DSG så har jeg blitt litt nysgjerrig på de i det siste, de har en hendig str som en nr. 2 hund. Men jeg er i grunn litt enig med deg, de mangler "noe"... Men jeg har truffet ei som var ett skikkelig sjarmtroll, så jeg skal fortsette å titte litt til...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Border terrier er kanskje litt liten? En annen langbent terrier er Manchester Terrieren, har bare møtt en, men den gjorde inntrykk. :)

Borderen er litt liten ja. Men jeg synes de er fryktelig søte. Vært moro å sett en sånn i bitearbeid! :lol: Napping som med Irsk Terrieren vel?

Sambo synes veldig lite om Manchester Terrieren, samme med Pinscheren.

Men en curly coated er desidert penest av disse fire (for tenk.. :)) og de egenskapen du beskrives høres unektelig retriveraktig ut..?

Ja, de er vakre! Men stooore... Lurer på om Chessien og Curlyen snikes forsiktig inn på lista jeg. Bare kjipt at sambo lurker tråden... :blink:

Lapsk vallhund da?

Fortell! :lol:

Hva med Miniatyr bull terrier ? De er driiiit kule :(

Yk syk. Og nei, de har ikke sjarm for meg. Hverken den store eller den lille.

Egentlig så er jeg fristet til å foreslå en standard schnauzer, så jeg gjør det jeg på tross av pelsstell. For den kan klippes med maskin om man ikke skal ha den i utstillingskondisjon. Beinhår kan også klippes litt ned sånn at det er enkelt å kamme igjennom en gang i uka.

For meg er pelsstell en gang i uka ganske mye... :wub: Husk, jeg er vant med ingen pelsstell! Det jeg har møtt av standard har muligens kommet til feil hjem, de har vært hissige og bestemte. (har kun møtt hanner) Null kontroll fra eierne, og de har virkelig slitt med disse guttene. Nå tror jeg at jeg skulle klart å håndtert en bra, selvhevdende som jeg er, men det har vært en observasjon... Skulle det blitt Schnauzer, måtte det blitt en stor en. De er så flotte, kule og supre! Alle jeg har møtt har vært fine og. Jommen bra Raksha skal gi oss et gudbarn. :lol:

Men ja, Schnauzer og Irsk Terrier virker som de kunnet passet veldig godt begge to. Om det ikke var for pelsen...

Takker for info om AH! Håper Mailin kommer litt på banen angående trening av en. For jeg ønsker unektelig å hobbytrene altså. 2ne malte ikke Gubbelille så godt i den forstand. :lol:

Jeg får også litt nerver av at rasen er så vid, og dermed også uforutsigbar i det man får. Jeg vurderer valp sånn om et halvår-år eller noe. Det virker som jeg må sette meg ekstra nøye inn i en AH for å vite hva det er jeg får?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Barmand: Har skummet igjennom RAS nå, og de henviser parallelt til Amerikanske undersøkelser. Er det fordi det er det eneste som finns av sammenligningsdata, eller er det fordi mange/majoriteten av svenske Whippets har amerikansk blod i seg?

Det er nok helst det første. Hadde det eksistert engelsk/britiske (eller norske...) undersøkelser hadde nok det vært vel så interessant.

Det finnes en del whippets med litt eller mye amerikansk blod i både Sverige og Norge. Hvor stor andel er det vanskelig å si, men det er vel så mange britisk-orienterte oppdrettere (og en og annen import fra Frankrike, Holland, både fra utstillings- og kappløpslinjer).

Den gjennomsnittlige innavlskoeffisienten er også godt betraktelig ned i senere år, det har helt klart skjedd en bevissthetsendring der, noe jeg tror kan motvirke forekomst av autoimmune lidelser.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sånn helt utav det blå, hva med en pinscher? Festlige livlige hunder som er med på det meste.

Sambo sier urk... Jeg liker de røde selv, men de jeg har hatt på kurs har vært bråkmakere! Altså sånn lydmessig. Det plager meg ikke på andres hunder, men jeg kan ikke ha en selv.

Utifra "kravene" dine er det jo liten tvil om at du egentlig ønsker deg en bullehund... :)

Jeg vet. :blink: Jeg er håpløs...

På de er det kun hundeaggresjonen som teller nedover. (Men jeg har jo vært veldig heldig med mine tre!)

Er det så dårlig stelt med "engelskmennene" altså, at du ikke sjanser på det...? Jeg trodde, i hvert fall om man gikk litt ut av lille Noreg, at det finnes mye bra...? Men jeg har absolutt ikke satt meg inn i det... Men min første tanke (da jeg så bort i fra starten på innlegget) da jeg leste beskrivelsen din, var helt klart engelsk staff.

Jeg liker ikke hverken helse eller mentalitet på de dessverre. Hverken i Norge, Sverige eller England. Av det jeg har sett altså. Det er noen ytterst få linjer som jeg kunne tenkt meg, men de er vanskelig å få tak i. En sånn står fortsatt som nummer en, og jeg skal nok få klørne i en om det blir så. Men hundeaggresjon er dessverre vanligere på akkurat de linjene. Det tas med i beregningen.

Hva med korthåret collie?

Nei. Selvsagt velger jeg ikke hund på utseende, men jeg vil ikke ha en hund jeg synes er stygg heller. No offence til de korthårete forøvrig.

Jeg begynner å se hvor vanvittig sær jeg er... :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mari.. Du vil da ha en bullehund, så skaff deg det!

Jeg vil faktisk tro at noe som kan passe deg bra er en staff etter brukslinjer/irske linjer.

Den ser mer ut som amstaff/apbt, og har mer av den samme arbeidslysten.. En ganske annerledes hund enn den staffen vi kjenner her i landet.

Helt lovlig er den også, og visstnok mindre plaget av sykdom enn showstaffene vi har her i landet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Jonna
Tja... Australsk Kelpie, kanskje?

Aktivitets nivå ditt fysisk med litt innlagt mentaltrening så hadde det nok ikke vært en umulighet. Men jeg hadde vært litt forsiktig med å trene for mye mentalt med dem som ung. Ikke at det er feil, men dem blir fort "avhengige" om du forstår hva jeg mener :blink: Om du ikke har planer om å bruke dem mye aktivt, så bør dem ikke "dras-opp" i ung alder.

Men dem kan fint holdes som aktive familliehunder av folk med hundeerfaring. (Krevende første året!)

Muskuløse og korthåret er dem (jeg er vel en av dem få som har fått ropt "kamphund" etter meg med gjerterhund når jeg har gått i Oslo (valp som overfalt folk av glede) :wub:

Lapsk vallhund da?

Bjeff-Bjeffbjeff-bjeff-bjeff. Ellers så passer den fint i kriteriene :) (trener bruks med en Lapphund mann med Lapsk og svensk)

Men å lese om deg uten Bullehund blir jo helt feil?! Hvorfor ikke vente og følge med om det dukker opp noe "riktig"?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vet du har skrivd at du vil ha en liten hund, men alike vell;

Jeg liker Boerbolen (syd- afrikansk mastiff) veldig godt!

det er ikke en NKK reg. rase, men i andre land er den reg. :)

Veldig trivelig rase! Det finnes ikke så mange av dem i norge, men det er en veldig bra oppdretter som bor i sokna (ringerike kommune)

Tanten min hadde en boerboel selv :lol:

Det er årlige treff hjemme hos han, med vurdering av hundene.( med dommere fra USA(tror jeg) ) og et annet treff på tyriheim hvor man bare møtes for å ha det koseligt med andre boerboel folk (også noen andre hunder) det kommer hunder i alle aldre :lol:

Hvis det høres LITT interresant ut, så er det treff på tyrihem 6-8 Juni :blink:

(nå vet jo ikke jeg hvor langt unna du bor da :wub: )

For mer info. HER er Hjemmesiden til en oppdretter ( han jeg snakket om )

:lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mari.. Du vil da ha en bullehund, så skaff deg det!

Mulig mulig.... :wub:

Jeg vil faktisk tro at noe som kan passe deg bra er en staff etter brukslinjer/irske linjer.

Altså, de slutte å kalle det brukslinjer! Det er jo ingen oppdrettere som konkurrerer med de, eller bruker de til noe annet enn til "A-frame" og springpole. Det er ingen som produserer brukshunder konsekvent, ei heller noen som virkelig tester hundene sine. Oppdrettere tror at det bare skal litt jaktlyst og kamplyst til for å kalle noe en brukshund, og spesielt staffeoppdrettere misforstår stress med arbeidslyst og "aktiv".

Sorry, nå gikk det litt utover deg. Men det der er en skikkelig irritasjonsgreie for meg.

Den ser mer ut som amstaff/apbt, og har mer av den samme arbeidslysten.. En ganske annerledes hund enn den staffen vi kjenner her i landet.

Helt lovlig er den også, og visstnok mindre plaget av sykdom enn showstaffene vi har her i landet.

Det er mye sykdom på de "irske". Både hud og ledd. Altså de som markedsføres og selges (i ganske stor grad også) til Skandinavia. Jeg er ikke interessert i noen av de. Ser mye dårlige nerver der også, det samme som på utstillingsstaffen. I min meninge er de bare en skygge av det de skal være.

En staff jeg evt vurderer, er av irsk herkomst ja. Men linjene har blitt holdt rene, noe som er veldig vanskelig å finne, og det er sjelden de i det hele tatt blir solgt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
    • Hvis det funker med 50/50 kan du jo da bare fortsette med det. For helgeturer går det jo fint å ta med i kjølebag, det gjør ikke noe om det tiner så lenge det blir spist innen en dag eller to. Men ville prøvd forsiktig med et annet tørrfôr som er beregnet for valp.
    • Av praktiske årsaker, skal ha med hunden på flere reiser uten fryser. Tenker å gi blanding av vom og tørrfor på sikt.  I tillegg liker jeg å bruke deler av måltidene til trening på tur, noe som er vanskelig med råfor...  
    • Tispen min er 10 måneder nå.  Meget omgjengelig familiehund. Mjuk pels og gemytt 🤣. Lettlært. Nydelig vakker. Perfekt størrelse.  Vi driver med blodspor og lydighet.  Grua meg mest til pelsstell når jeg vurderte rasen, ja snø i pelsen er irriterende, men jeg må lære meg å huske å bruke riktig tøy 🙈 Koser meg overraskende med å klippe og stelle pelsen.  Jeg har dessverre vært ekstremt uheldig med sykdom på henne, men slik jeg har forstått det er dette en sunn rase med få plager.   
    • Blir spennende å følge med videre!   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...