Staffordshire Bull Terrier

[TollerRetriver]

Var i Mandal i helga og fant en bok. Tenkte med meg selv at det hadde vært greit med ei bok med raser i. Jeg bladde bare igjennom boken før jeg kjøpte den.

Da jeg hadde kjøpt begynte jeg å lese. Ført merket jeg at rasene stod i en veldig rotete rekkefølge. Jeg begynte å lese og fant dette om Staffordshire Bull Terrier:

Når du eier en staffie, får du to hunder for samme pris som én. Det meste av tida vil du nyte selskapet til en jovial, kjærlig, leken personlighet som er det mest lojale og hengivne familiemedlem du kan tenke deg. Dukker det opp en annen hund, kan du derimot bli vitne til en blodtørstig, intinktiv kamphund som er fast bestemt på å ta rotta på mostanderen, koste hva det koste vil.

Er det bare jeg som synes dette er litt merkelig, eller er dette sant?

Kjenner noen som har en staffie (eller, de skulle ha en staffie, men tispa var hos nabohunden når hun hadde løpetid ) Viste dette til moren hennes. Hun ble jo kjemperedd fordi at hun snart skal bli bestemor og hunden skal bo hjemme.

[Mari]

Er det bare jeg som synes dette er litt merkelig, eller er dette sant?

Hvorfor er det så merkelig?

Hunder med hundekamp-historie ble selektert for en uendelig toleranse og kjærlighet mot mennesker, og samtidig skulle de være villig til å kjempe til døden i en boks. Det er klart at mange år med avlseleksjon setter sine spor.

Riktignok er ikke sannheten så ekstrem som det framstilles i det du skriver. Slik skal det heller ikke være.

Når det er sagt så er det ikke så ufattelig mye hundeaggresjon på staffene. Jeg synes de er blitt veike når det gjelder mye jeg. De har ikke like mye trøkk eller spunk lengre. Som de i min mening burde ha (nei, jeg sier ikke at jeg ønsker mer hundeaggresjon)

Bullerasene pleier ikke å være så ille at de ønsker å kaste seg over alt på fire bein heller. Det handler vel mer om at de tolererer lite provokasjon før det smeller, og da kan det smelle kraftig.

Jeg synes det bare er fint at fortelles også om de negative sidene til de forkjellige rasene. Man vil jo vite hva man går til liksom, det hjelper lite om folk pakker inn sannheten i bobleplast.

[bardmand]

Først: Applaus til Mari for et ærlig svar fra en bulle-entusiast!

Ordlyden kan nok variere litt, men at hundeaggresjon ligger latent i rasen synes de fleste enige om. Klipp fra ulike websider:

Wikipedia:

"As a result of their dog fighting heritage, one of the problems noticed in this breed is a tendency of aggression towards other dogs. It must be understood that even a Staffordshire Bull Terrier with "good" temperament may fight when challenged by another dog and should therefore be adequately controlled in public places."

Norsk terrier klubb:

"Selv om den gamle kampgløden er svekket, så vil en riktig staffordshire bull terrier, lik mange andre terriere, ikke kunne motstå provokasjon fra andre hunder."

Staffordshire Bull Terrier Breed Council of Great Britain and Northern Ireland:

"The Stafford has a colourful history and it is to be remembered that whilst they love people, they will react if challenged by another dog."

[TollerRetriver]

det er bare det at hos de andre kamphund-rasene står det at med riktig sosialisering som valp vil sjansen for at hunden angriper andre bli mindre. (eller noe sånt)

[bardmand]

Oooooh, vær forsiktig med "kamphund"-begrepet... (setter det like godt i anførselstegn, jeg, håper jeg er sikret på den måten...)

Det er klart god og riktig sosialisering gjør sjansen for angrep mindre, men risikoen for alvorlige slosskamper vil uansett være større for slike raser enn en del andre.

[Mari]

det er bare det at hos de andre kamphund-rasene står det at med riktig sosialisering som valp vil sjansen for at hunden angriper andre bli mindre. (eller noe sånt)

Ja? Selvsagt kan man forebygge hundeaggresjon på bullehunder. Det er da ikke slik at en bullehund per definisjon er hundeaggressiv punktum. Aldeles ikke. Det står det heller ikke i utsnittet dit.

Og så er det det der med sosialisering på bulleraser da. Det er ikke alltid man klarer å nå gjennom den genetiske predisposisjonen når det gjelder atferd. Man kan styre naturen bare til en viss grad, og det på bakgrunn av hvordan hunden er satt sammen fra naturens side.

Du ser det samme med hunder som har separasjonsangst, for eksempel. Eier kan gå fram etter boka, og alikevel kan ikke hunden være hjemme alene uten at det er et problem. Det samme kan gjelde for bullehunder og en viss intoleranse for andre hunder (gjerne av samme kjønn), det kan rett og slett ligge litt i ryggmargen deres, og all sosialisering i verden får det ikke bort.

Noen bare er sånn, og da trener man på å kontrollere atferden, ikke å fjerne den.

Oooooh, vær forsiktig med "kamphund"-begrepet... (setter det like godt i anførselstegn, jeg, håper jeg er sikret på den måten...)

I smite thee!

[Frøkenbølle]

Er selv så heldig å ha en staff i huset, knallfin hund med alt mulig av barn og voksne, Når vi fikk ham, sosialiserte vi ham mye, men han liker ikke hannhunder... Noen går greit men andre tåler han ikke synet av... Men det betyr vel ikke at han kommer til å angripe barnebarna til folk... er så lei av at folk tror at hundeaggressivitet er det samme som agressivitet ovenfor tobeinte. Uansett, dette er ikke rasen jeg ville anbegfalt noen om de ønsket å gå sin daglige tur i frognerparken.

[akela]

Troen på "god sosialisering" blir for meg litt blåøyd og ensidig - det handler vel EGENTLIG mest om å lære hunden å omgås andre hunder, og være trygg på dem, som selvsagt er bra, samtidig som man får jobbet inn god lydighet i den settingen så man kan stoppe hunden fra uønsket atferd som man vet kan lede opp til hannhundaggresjon...

Hunder med "kort lunte", altså som fyrer fort, må man ha litt mer koll på - enn en som bruker lang tid på å bli litt irritert og på å reagere, som ulmer seg langsomt opp. Kjenner man sin hund, så vil man vite hvilke situasjoner som kan føre til uheldige konsekvenser - og så gå inn og stoppe hunden lenge før. Da får man en hund som fungerer sosialt, men som kanskje trenger et visst oppsyn - i motsetning til hunder som det skal mye til før slåss.

Som unge bør de kanskje ikke tillates å drive og strekke strikken? De staffene jeg har sett som har fyret raskt, har vært ganske så "villige" til å se etter noe å dra igang over - husker en, som var veldig intens, og som liksom var bortpå og "pirket" gjentatte ganger til den andre hunden buret, og da var det greit, da var det "jo han som begynte" og så dro de i gang. Hadde jeg vært eieren den gangen, så hadde jeg kanskje kjent lusa på gangen og kalt vekk hunden etter to "pirke bortpå"-ganger.

Men synes ikke jeg ser at de er noe særlig til slåsskjemper da? Det er mye lyd, og de er intense og litt "harde" i leken, særlig når de er flere av samme rase. Mot folk så har de fleste jeg har møtt, vært veldig trivelige - og med mindre det er snakk om usikre hunder, så har reaksjoner mot andre hunder og mennesker lite med hverandre å gjøre.

[Mika]

Det er vel med staffien som med de fleste andre raser.

Man lærer de tidlig at de ikke har noe ansvar what so ever når det gjelder bråking/angrep på andre hunder.

Det er menneskets oppgave.

Slik som det er menneskets oppgave å ta imot besøkende, bestemme hvem man hilser på på gata, bestemme når man skal leke og når man skal trene, hvilke andre hunder hunden kan være løs sammen med etc.etc..

Mennesket har hele tiden det fulle ansvar for hva som skal skje. Det ansvaret skal ikke hunden ha, den skal få være en hund som kan stole på at mennesket tar de rette avgjørelsene.

[akela]

Det der med "ansvar" høres litt fint ut, som om hunden slipper noe den helst ikke vil gjøre - men det som er tilfelle, er at noen raser gjerne TAR ansvar, og da må man gå inn relativt bestemt og gjøre det klart at det er ikke lov. Punktum.

Jeg tror det er en litt "ny" formulering - men det handler vel rett og slett om å få inn i hodet til hunden at "det - er - ikke - lov - til - å - slåss".

Mine hunder er SLETTES ikke "enige" alltid i at jeg tar de rette avgjørelsene, det er noe de tidvis forsøker å overprøve - når de synes at jeg ikke gjør det jeg burde. De lever etter samme prinsipp som de tre musketerer, jeg vil vel forsøksvis ha litt mer fred og forhandlinger først... og selv om eldstemann "vet" han ikke "får lov", så ser jeg det holder hardt for ham - han er nok en hauk, der jeg prøver å hevde at duer er ganske ålreite fjærkre de også...

[Poter]

Det der med "ansvar" høres litt fint ut, som om hunden slipper noe den helst ikke vil gjøre - men det som er tilfelle, er at noen raser gjerne TAR ansvar, og da må man gå inn relativt bestemt og gjøre det klart at det er ikke lov. Punktum.

Hvordan gjør man det, helt konkret?

[akela]

God lydighet og kontroll, for eksempel kanskje? Som kjent finnes det flere måter å gå frem på, som later til å virke, siden jeg både har observert superlydige og kontrollerte "klikkerhunder" såvel som ditto tradisjonelt trente...

(siden vi snakker om denne rasen, som virker som den er ganske stødig og stabil generelt?, så snakker vi ikke om de usikre hundene som utagerer mer av frykt, som kan være vanskeligere å jobbe med uansett metode)

[Mari]

siden vi snakker om denne rasen, som virker som den er ganske stødig og stabil generelt?

Tja... Jeg synes jeg observerer mer og mer veike staffer. Kanksje ikke direkte usikre og redde, men jeg synes de har blitt pinglehunder rett og slett. Klasker seg på rygg om de skvetter, og kan vise ektrem underkastelse/smiskeatferd til fremmede (som jeg kan se for meg mange misforstår med at de er rasetypisk glad i folk)

Jeg er jo bullehund-entusiast til tusen, men jeg må innrømme at de staffene jeg ser liker jeg ikke spesielt godt. Litt kjipt egentlig.

Men det ble helt på side av tråden.

En evt hundeaggresjon på bullehunder håndteres i min mening mest kontruktiv slik:

1. Man aksepterer en viss grad av hundeaggresjon hos et individ. Altså, man forventer ikke mer av hunden enn den klarer å innfri. Noen sitter det i ryggmargen til, og det er fåfengt å skulle trene det "bort". Når det er sagt, så skal man heller ikke gjøre det til et større problem enn det trenger å være.

Man må lære seg å kontrollere symptomene.

2. Man trener selvkontroll gjennom hele hundeholdet. NILIF er en god start, hvor hunden lærer at den kun får tilgang til ressurser gjennom eier. Det er greit å ha med i alle situasjoner, fordi hunden ser automatisk til eier for å få "lov til" ting.

3. Lydighet, lydighet, lydighet. Alternativ atferd er jo stikkordet.

4. Man setter ikke hunden i situasjoner den ikke behersker. Frislipp med masse hunder er meningsløst liksom, og hva er egentlig poenget anyway.

Sakte introduksjoner, og få men gode hundevenner er en langt bedre innfallsvinkel med bullehunder.

5. Man lærer seg å skille hunder som sloss på en konstruktiv og effektiv måte. Dritt skjer den beste av oss.

Først av alt forebygger man selvsagt så langt man klarer fra dag 1. Med solid og variert sosialisering, en eier som er i forkant og har en evne til å lese hunden sin. Men noen får problemer på tross av alt dette, og det trenger aldeles ikke være eieren som har feilet.

[akela]

Uff, er det blitt så ille stelt med staffene nå altså? Det har jo vært en veritabel eksplosjon av dem, synes jeg ser små "tanks" overalt nå, og da kan det jo skje uønskede ting med både det ene og det andre, ser man fra andre raser. Det er en av mine gamle favoritter på den fronten, men de var jo fjellstø da.

Ellers burde jo rådene fra Mari klippes inn på ymse "bullehundsider", de høres veldig gode og realistiske ut