Gå til innhold
Hundesonen.no

Staffordshire Bull Terrier


TollerRetriver

Recommended Posts

Var i Mandal i helga og fant en bok. Tenkte med meg selv at det hadde vært greit med ei bok med raser i. Jeg bladde bare igjennom boken før jeg kjøpte den.

Da jeg hadde kjøpt begynte jeg å lese. Ført merket jeg at rasene stod i en veldig rotete rekkefølge. Jeg begynte å lese og fant dette om Staffordshire Bull Terrier:

Når du eier en staffie, får du to hunder for samme pris som én. Det meste av tida vil du nyte selskapet til en jovial, kjærlig, leken personlighet som er det mest lojale og hengivne familiemedlem du kan tenke deg. Dukker det opp en annen hund, kan du derimot bli vitne til en blodtørstig, intinktiv kamphund som er fast bestemt på å ta rotta på mostanderen, koste hva det koste vil.

Er det bare jeg som synes dette er litt merkelig, eller er dette sant?

Kjenner noen som har en staffie (eller, de skulle ha en staffie, men tispa var hos nabohunden når hun hadde løpetid :rolleyes:) Viste dette til moren hennes. Hun ble jo kjemperedd fordi at hun snart skal bli bestemor og hunden skal bo hjemme.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er det bare jeg som synes dette er litt merkelig, eller er dette sant?

Hvorfor er det så merkelig?

Hunder med hundekamp-historie ble selektert for en uendelig toleranse og kjærlighet mot mennesker, og samtidig skulle de være villig til å kjempe til døden i en boks. Det er klart at mange år med avlseleksjon setter sine spor.

Riktignok er ikke sannheten så ekstrem som det framstilles i det du skriver. Slik skal det heller ikke være.

Når det er sagt så er det ikke så ufattelig mye hundeaggresjon på staffene. Jeg synes de er blitt veike når det gjelder mye jeg. De har ikke like mye trøkk eller spunk lengre. Som de i min mening burde ha (nei, jeg sier ikke at jeg ønsker mer hundeaggresjon)

Bullerasene pleier ikke å være så ille at de ønsker å kaste seg over alt på fire bein heller. Det handler vel mer om at de tolererer lite provokasjon før det smeller, og da kan det smelle kraftig.

Jeg synes det bare er fint at fortelles også om de negative sidene til de forkjellige rasene. Man vil jo vite hva man går til liksom, det hjelper lite om folk pakker inn sannheten i bobleplast.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Først: Applaus til Mari for et ærlig svar fra en bulle-entusiast!

Ordlyden kan nok variere litt, men at hundeaggresjon ligger latent i rasen synes de fleste enige om. Klipp fra ulike websider:

Wikipedia:

"As a result of their dog fighting heritage, one of the problems noticed in this breed is a tendency of aggression towards other dogs. It must be understood that even a Staffordshire Bull Terrier with "good" temperament may fight when challenged by another dog and should therefore be adequately controlled in public places."

Norsk terrier klubb:

"Selv om den gamle kampgløden er svekket, så vil en riktig staffordshire bull terrier, lik mange andre terriere, ikke kunne motstå provokasjon fra andre hunder."

Staffordshire Bull Terrier Breed Council of Great Britain and Northern Ireland:

"The Stafford has a colourful history and it is to be remembered that whilst they love people, they will react if challenged by another dog."

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Oooooh, vær forsiktig med "kamphund"-begrepet... (setter det like godt i anførselstegn, jeg, håper jeg er sikret på den måten...)

Det er klart god og riktig sosialisering gjør sjansen for angrep mindre, men risikoen for alvorlige slosskamper vil uansett være større for slike raser enn en del andre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

det er bare det at hos de andre kamphund-rasene står det at med riktig sosialisering som valp vil sjansen for at hunden angriper andre bli mindre. (eller noe sånt)

Ja? Selvsagt kan man forebygge hundeaggresjon på bullehunder. Det er da ikke slik at en bullehund per definisjon er hundeaggressiv punktum. Aldeles ikke. Det står det heller ikke i utsnittet dit.

Og så er det det der med sosialisering på bulleraser da. Det er ikke alltid man klarer å nå gjennom den genetiske predisposisjonen når det gjelder atferd. Man kan styre naturen bare til en viss grad, og det på bakgrunn av hvordan hunden er satt sammen fra naturens side.

Du ser det samme med hunder som har separasjonsangst, for eksempel. Eier kan gå fram etter boka, og alikevel kan ikke hunden være hjemme alene uten at det er et problem. Det samme kan gjelde for bullehunder og en viss intoleranse for andre hunder (gjerne av samme kjønn), det kan rett og slett ligge litt i ryggmargen deres, og all sosialisering i verden får det ikke bort.

Noen bare er sånn, og da trener man på å kontrollere atferden, ikke å fjerne den.

Oooooh, vær forsiktig med "kamphund"-begrepet... (setter det like godt i anførselstegn, jeg, håper jeg er sikret på den måten...)

I smite thee! :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er selv så heldig å ha en staff i huset, knallfin hund med alt mulig av barn og voksne, Når vi fikk ham, sosialiserte vi ham mye, men han liker ikke hannhunder... Noen går greit men andre tåler han ikke synet av... Men det betyr vel ikke at han kommer til å angripe barnebarna til folk... er så lei av at folk tror at hundeaggressivitet er det samme som agressivitet ovenfor tobeinte. Uansett, dette er ikke rasen jeg ville anbegfalt noen om de ønsket å gå sin daglige tur i frognerparken.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Troen på "god sosialisering" blir for meg litt blåøyd og ensidig - det handler vel EGENTLIG mest om å lære hunden å omgås andre hunder, og være trygg på dem, som selvsagt er bra, samtidig som man får jobbet inn god lydighet i den settingen så man kan stoppe hunden fra uønsket atferd som man vet kan lede opp til hannhundaggresjon...

Hunder med "kort lunte", altså som fyrer fort, må man ha litt mer koll på - enn en som bruker lang tid på å bli litt irritert og på å reagere, som ulmer seg langsomt opp. Kjenner man sin hund, så vil man vite hvilke situasjoner som kan føre til uheldige konsekvenser - og så gå inn og stoppe hunden lenge før. Da får man en hund som fungerer sosialt, men som kanskje trenger et visst oppsyn - i motsetning til hunder som det skal mye til før slåss.

Som unge bør de kanskje ikke tillates å drive og strekke strikken? De staffene jeg har sett som har fyret raskt, har vært ganske så "villige" til å se etter noe å dra igang over - husker en, som var veldig intens, og som liksom var bortpå og "pirket" gjentatte ganger til den andre hunden buret, og da var det greit, da var det "jo han som begynte" og så dro de i gang. Hadde jeg vært eieren den gangen, så hadde jeg kanskje kjent lusa på gangen og kalt vekk hunden etter to "pirke bortpå"-ganger.

Men synes ikke jeg ser at de er noe særlig til slåsskjemper da? Det er mye lyd, og de er intense og litt "harde" i leken, særlig når de er flere av samme rase. Mot folk så har de fleste jeg har møtt, vært veldig trivelige - og med mindre det er snakk om usikre hunder, så har reaksjoner mot andre hunder og mennesker lite med hverandre å gjøre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er vel med staffien som med de fleste andre raser.

Man lærer de tidlig at de ikke har noe ansvar what so ever når det gjelder bråking/angrep på andre hunder.

Det er menneskets oppgave.

Slik som det er menneskets oppgave å ta imot besøkende, bestemme hvem man hilser på på gata, bestemme når man skal leke og når man skal trene, hvilke andre hunder hunden kan være løs sammen med etc.etc..

Mennesket har hele tiden det fulle ansvar for hva som skal skje. Det ansvaret skal ikke hunden ha, den skal få være en hund som kan stole på at mennesket tar de rette avgjørelsene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det der med "ansvar" høres litt fint ut, som om hunden slipper noe den helst ikke vil gjøre - men det som er tilfelle, er at noen raser gjerne TAR ansvar, og da må man gå inn relativt bestemt og gjøre det klart at det er ikke lov. Punktum.

Jeg tror det er en litt "ny" formulering - men det handler vel rett og slett om å få inn i hodet til hunden at "det - er - ikke - lov - til - å - slåss".

Mine hunder er SLETTES ikke "enige" alltid i at jeg tar de rette avgjørelsene, det er noe de tidvis forsøker å overprøve - når de synes at jeg ikke gjør det jeg burde. De lever etter samme prinsipp som de tre musketerer, jeg vil vel forsøksvis ha litt mer fred og forhandlinger først... og selv om eldstemann "vet" han ikke "får lov", så ser jeg det holder hardt for ham - han er nok en hauk, der jeg prøver å hevde at duer er ganske ålreite fjærkre de også...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det der med "ansvar" høres litt fint ut, som om hunden slipper noe den helst ikke vil gjøre - men det som er tilfelle, er at noen raser gjerne TAR ansvar, og da må man gå inn relativt bestemt og gjøre det klart at det er ikke lov. Punktum.

Hvordan gjør man det, helt konkret?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

God lydighet og kontroll, for eksempel kanskje? Som kjent finnes det flere måter å gå frem på, som later til å virke, siden jeg både har observert superlydige og kontrollerte "klikkerhunder" såvel som ditto tradisjonelt trente...

(siden vi snakker om denne rasen, som virker som den er ganske stødig og stabil generelt?, så snakker vi ikke om de usikre hundene som utagerer mer av frykt, som kan være vanskeligere å jobbe med uansett metode)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

siden vi snakker om denne rasen, som virker som den er ganske stødig og stabil generelt?

Tja... Jeg synes jeg observerer mer og mer veike staffer. Kanksje ikke direkte usikre og redde, men jeg synes de har blitt pinglehunder rett og slett. Klasker seg på rygg om de skvetter, og kan vise ektrem underkastelse/smiskeatferd til fremmede (som jeg kan se for meg mange misforstår med at de er rasetypisk glad i folk)

Jeg er jo bullehund-entusiast til tusen, men jeg må innrømme at de staffene jeg ser liker jeg ikke spesielt godt. Litt kjipt egentlig.

Men det ble helt på side av tråden.

En evt hundeaggresjon på bullehunder håndteres i min mening mest kontruktiv slik:

1. Man aksepterer en viss grad av hundeaggresjon hos et individ. Altså, man forventer ikke mer av hunden enn den klarer å innfri. Noen sitter det i ryggmargen til, og det er fåfengt å skulle trene det "bort". Når det er sagt, så skal man heller ikke gjøre det til et større problem enn det trenger å være.

Man må lære seg å kontrollere symptomene.

2. Man trener selvkontroll gjennom hele hundeholdet. NILIF er en god start, hvor hunden lærer at den kun får tilgang til ressurser gjennom eier. Det er greit å ha med i alle situasjoner, fordi hunden ser automatisk til eier for å få "lov til" ting.

3. Lydighet, lydighet, lydighet. Alternativ atferd er jo stikkordet.

4. Man setter ikke hunden i situasjoner den ikke behersker. Frislipp med masse hunder er meningsløst liksom, og hva er egentlig poenget anyway.

Sakte introduksjoner, og få men gode hundevenner er en langt bedre innfallsvinkel med bullehunder.

5. Man lærer seg å skille hunder som sloss på en konstruktiv og effektiv måte. Dritt skjer den beste av oss.

Først av alt forebygger man selvsagt så langt man klarer fra dag 1. Med solid og variert sosialisering, en eier som er i forkant og har en evne til å lese hunden sin. Men noen får problemer på tross av alt dette, og det trenger aldeles ikke være eieren som har feilet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Uff, er det blitt så ille stelt med staffene nå altså? Det har jo vært en veritabel eksplosjon av dem, synes jeg ser små "tanks" overalt nå, og da kan det jo skje uønskede ting med både det ene og det andre, ser man fra andre raser. Det er en av mine gamle favoritter på den fronten, men de var jo fjellstø da.

Ellers burde jo rådene fra Mari klippes inn på ymse "bullehundsider", de høres veldig gode og realistiske ut :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Nei, en slik statistikk finnes ikke. Vi kjenner til titalls antall hunder som er avlivet, noen bare for bagateller og andre uten bevis, vi vet siden vi har fulgt med i sakene hva som lå til grunn og hvordan de endte. Ifølgje Martinsen har alle som har klaga på avlivingsvedtak sidan 2014 fått avslag. Det finst ingen nasjonale tal for kor mange hundar som blir avliva kvart år. Berit visste ingenting då hunden vart avliva Quercus og Nala De siste fire årene har politiet sørget for at 77 hunder er blitt avlivet på bakgrunn av den nye hundeloven. Fra 2014 til 2018   Det har ikke blitt bedre etter den nye hundeloven kom i 2021 - 2022 for politi og rettsvesen som selv mangler kompetanse på hunder og hundeatferd bruker bare klipp og lim fra tidligere vedtak og domsavgjørelser. Dette er bare så trist både for hundene og deres eiere og jeg lurer på hvor mange saker vi ikke har hørt om enda. Noen av sakene er tilfeldig at vi fikk høre om og det var dette som var bakgrunn for å spørre her på forumet.                
    • Utallige? Hvor mange hunder har blitt avlivet i Norge etter anmeldelser de siste 10 årene? Jeg antar det finnes klar statistikk på dette?
    • "Vi" er to uavhengige personer, se brevet jeg linket til for våre fulle navn, som selv ikke har hatt noen hendelser med egne hunder eller hunder jeg har hatt for trening før omplassering. Vi har kun fulgt sakene fra sidelinjen, for min del fra rundt 2010, og har gjennomgått vedtak og dokumentasjoner vi har fått fra hundeierne. Jeg skulle virkelig ønske at det var slik som du tror, men sånn er det dessverre ikke. Det er derfor vi har valgt å engasjere oss for bak dette finner man utallige døde hunder og ruinerte hundeeiere som har mistet alt de eide hvor de prøvde å redde livet til hunden sin som betydde alt for dem, men alene har de ikke hatt en sjanse mot maktapparatet som overkjørte dem på en skremmende kynisk og ulovlig måte. Hvis du har Facebook, jeg er ikke der, så er det en gruppe Hund hjelper hund hvor flere av sakene er omtalt. En hund Tonic som var i bånd hvor en unge kom løpende og tråkket ham på poten, Tonic glefset og det ble et rift i buksa til gutten, Tonic ble avlivet. Luna sitter på kennel nå hvor eier kjemper i retten, en nabo påsto Luna lagde et lite blåmerke på ham, men det finnes ingen bevis. En annen hund, Rex i bånd som forsvarte seg selv mot en løs hund som bet den, begge hundene ble skadet, men Rex ble avlivet fordi han var størst. Huskyen Luk, også i bånd, slåss med en annen hannhund og der ble Luk avlivet fordi politiet trodde en husky er større enn en tervueren. Sistnevnte hendelse har jeg beskrevet i en kommentar under dette innlegget publisert i avisa Nordlys. Saken om Milo beskrives i selve innlegget og i brevet til justisministeren. I denne videoen er Luk, Luna og Milo.
    • Hvem er "vi" i denne saken? Det har vært flere avlivingssaker de siste årene, og mange som kjemper mot. Enkelte av sakene har virket ganske urimelige, men uten å ha førstehåndskjennskap til situasjonen og saksbehandlingen så er det vanskelig å si hva som er riktig. Politiet har rutiner for dette, og jeg vil tro at det langt oftere er tilfelle at slike saker blir henlagt, enn at en hund avlives. Både på grunn av kapasitet, bevissituasjon og fakta. En avliving foretas ikke normalt etter vurdering av en enkelt saksbehandler og om de har en god eller dårlig dag. Politiet har hundekyndige folk der minst to ulike vurderer en hund før et slikt vedtak. Jeg er sikker på at noen som kjenner systemet bedre enn meg kan beskrive prosessen fra anmeldelse til potensiell avliving av hund. Likevel er politiet også mennesker med ulike meninger og motivasjoner og systemet kan svikte.  Jeg har vært på forumet her en del år nå, og kan ikke huske at noen her har fått hunden sin avlivet etter anmeldelse, selv om noen har vært borti uheldige tilfeller med bitt. Men flere av sakene som har vært i media har selvfølgelig vært diskutert her også.
    • Jeg ønsker å høre om hundeeiere her på forumet har opplevd å få sin hund avlivet etter uhell hvor saken ble anmeldt til politiet? Uansett, dette er viktig informasjon om du ikke har opplevd det - enda. Vi har fulgt en del slike saker over mange år og er sjokkerte over hvor små hendelser som skal til, et lite rift i et klesplagg eller et lite blåmerke, hunden blir omtrent alltid dømt til døden selv om den har opptrådt helt normalt i gitte situasjoner. Gjengangeren i sakene er at politi og rettsvesen helt uten kompetanse på hund bryter hundeloven, forvaltningsloven og dyrevelferdsloven for å gå til slike drastiske skritt. Nå har vi sett så mye urett er blitt begått at vi har valgt å skrive brev til justisministeren, der har vi tatt for oss den siste saken hvor hunden Milo skal avlives selv om han sto fastbundet i et bånd på ca. en meter og uten fluktmulighet bet han en unge. Det finnes sprikende forklaringer på hendelsen, men felles for de to vitnene som ble avhørt er at hundens handlinger ikke kan betegnes som uprovosert, og det var ikke flere bitt eller skadeomfang som oppfyller kravet til betydelig skade. Andre tiltak skal da etter loven prøves først, men politiet går rett til avliving som de nesten helt uten unntak gjør uansett foranledning og skadeomfang. Et fåtall, kan telles på en hånd, har hatt flaks og truffet en menneskelig saksbehandler eller noen som kan litt om normal hundeatferd, men sånn skal det ikke være at hundens liv avgjøres av hvilket politidistrikt som får saken. Brev til Justis- og beredskapsminister Astri Aas-Hansen ligger her: Vi krever at politi og rettsvesen følger loven Vil du forebygge at din hund blir neste offer for offentlig maktmisbruk anbefales det på det sterkeste å underskrive brevet. Alle kan være uheldige og neste gang er det kanskje deg og din hund det gjelder, men da er ingen der som vil kunne gjøre noe for dette er siste mulighet for å få stanset denne praksisen. Alt annet er prøvd.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...