Gå til innhold
Hundesonen.no

Eplepsi og arvelighet


Guest Snusmumrikk

Recommended Posts

Guest Snusmumrikk
Skrevet

Noen som har vet noe om eller har noen tanker om hvor arvelig eplepsi er? Hvis f.eks. en hannhund er brukt en del i avl. Etter en stund viser det seg at flere av avkommene hans i forskjellige kull har eller er mistenkt for å ha eplepsi, og man knytter det opp mot denne hannen. Han tas selvfølgelig ut av avl. Men, hvordan vil det da være med avl på resten av hans avkom. Vil det være en risiko å snakke om? Er det greit å avle på friske avkom av en hund som har gitt (er mistenkt for å ha gitt) eplepsi? Man vet vel heller lite om arveligheten av eplepsi, men hva mener dere om senariet? Ville dere blitt skeptisk? Eller tenkt at sansynligheten er så liten at det er greit?

Skrevet

Nå kaster jeg meg ut på dypt vann her, for dette kan jeg virkelig ikke nok om. Epilepsi er jo et veldig sammensatt problem. Poenget er vel at det er vanskelig å svare ja eller nei på et slikt spørsmål.

Som for en del andre lidelser med usikker arvegang, ville jeg kanskje sett nærmere på de kombinasjonene som hadde gitt hunder med epilepsi - og også de som ikke har det. Alle valper har jo også en mor, ikke sant? Er det noen fellesnevnere et stykke bak i stamtavlene på de valpene som har blitt epileptiske?

Dessuten: Hvor mange er "flere" - vil det si tre valper i tre forskjellige kull, eller to i ett kull, tre i et annet og fem i et tredje?

Om man finner ut at det kan være verd å ta sjansen på å avle på søsken av hunder med en lidelse som kan være arvelig, bør man vel være ekstra nøye med at hunden man parrer med ikke er i nær slekt eller har mye av den samme lidelsen i sine linjer.

Tillegg: Hvor arvelig epilepsi er, er umulig å si - epilepsi er bare et symptom, årsakene kan være mange, det finnes flere former for arvelig epilepsi, og det finnes flere former for miljøbetinget epilepsi. Det blir som å spørre hvor arvelig reumatisme er - det finnes mange slags reumatisme, ikke alle arvelige.

Tillegg 2: Dessuten kommer det jo an på hvor stor populasjon rasen har, og hvor utbredt epilepsi er. Om epilepsi er hyppig forekommende i rasen, og rasen har liten genpool, er det kanskje nødvendig å avle på nære slektninger av hunder med lidelsen. Er det dog en sjelden lidelse i en rase med stor genpool, er det kanskje mindre forsvarlig å avle på slike hunder.

Guest Snusmumrikk
Skrevet

Tusen takk for svar! Nei, det er ikke lett å vite noe sikkert når det gjelder epilepsi og arvelighet. Kullet jeg kom over er det snakk om at faren til avlstispa er mistenkt for å ha gitt eplepsi til fire valper i to forskjelllige kull (2+2). Ikke alle disse har fått diagnose epilepsi heller, noen ab dem er mistenkt for det. Moren til dette kullet har selvfølgelig ikke eplepsi og ikke søsken av hennes heller som jeg har kunnet se. Rasen har ikke spesielle problemer med epilepsi, men noen dukker opp iblandt.

Så vidt jeg har forstått finnes det flere former for eplepsi. Både medfødt/arvelig og som kommer av ytre påvirkning/sykdom etc. Epilepsi er jo egentlig bare en diagnose på symptomer...

Jeg vet ikke jeg, men dette fikk meg bare til å tenke på at jeg ikke vet mye om arvelighet til eplepsi. Er det noen flere som har noen tanker eller synspunkter på epilepsi og arvelighet?

Skrevet

Jeg fikk høre i helga at epilepsi VAR arvelig!

Tispa mi fikk det, og måtte avlives to år gammel. Det ble ikke avlet på foreldrene etter det.

Guest Snusmumrikk
Skrevet
Jeg fikk høre i helga at epilepsi VAR arvelig!

Tispa mi fikk det, og måtte avlives to år gammel. Det ble ikke avlet på foreldrene etter det.

Ja, en del eplepsi er arvelig. Ikke all, men i eksemplet mitt kan vi si det er arvelig eplepsi det er snakk om ja. Men spørsmålet mitt går mer på hvor arvelig epilepsi er og hvordan det nedarver.

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...