Gå til innhold
Hundesonen.no

Ny hannhund i huset...


MarieR

Recommended Posts

Det ser ut til at vi skal bli fòrverter for Pondus, broren til Stella. Oppdretter har beholdt han, men nå var det visst "litt for mye hormoner". Personlig synes jeg det er litt betenkelig/useriøst/merkelig at de sette han bort pga det. De har vært oppdrettere på rasen lenge liksom...Men uansett, de leter nå etter besøkshjem /fòrvert til han, og vi, eller snarere pappa og stemoren min, vurderer og si ja. Pondus er en herlig unghund han altså, hvertfall sist jeg møtte han. Både han og Stella blir ett år i mai.

Men, problemet er Ask. Eller egentlig hvordan Ask takler det å få en ny hannhund inn i huset. Han kan jo ikke fordra hannhunder han. Dette er jo selvfølgelig noe vi har tenkt over, og om det viser seg at det ikke funker mellom Ask og Pondus, sier det seg selv at Pondus ikke blir boende her. I første omgang skal vi prøve det, for å se hvordan de kommer ut av det med hverandre. Derfor lurer jeg på om noen har tips til hvordan vi gjør denne prøvetide best mulig for begge to. Hvordan bør de presenteres for hverandre osv, hva må vi tenke på og alt det der.

Innspill og forslag mottas med takk :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Dratini

Det er jo sjanse for at de to hannene vil kjempe om gunsten til Stella når det er løpetid. Vi hadde to hanner en stund, så fikk vi tak i en tispe (den eldste hannen skulle vi passe noen uker men hadde han i 4,5 år). Når tispen var ca 1 år braket hannene sammen. Det var skikkelig ille. Og det endte med at den eldste flyttet tilbake til eier/oppdretter.

Det var vår erfaring , men det er jo ikke sikkert at det samme skjer hos dere :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da vi fikk hund nummer to her, hadde vi masse idèer om hvem som skulle først inn døra og slikt, men da dagen kom, var vi slitne og fulle av bager og bæreposer og hundene ble håndtert i tilfeldig rekkefølge. Siden har vi fulgt det prinsippet trofast og det fungerer utmerket. Når det gjelder oppmerksomhet, så får den som inviterer til kos den kosen. Fibi trenes med Scilos rundt omkring osv. Mat serveres med noen meters avstand og Fibi sin skål blir satt ned først, for hun er mest glupsk. Vi har heldigvis sluppet noen slåssing eller sånt. De er bare veldig snille mot hverandre og har vært det hele tiden. Blir Fibi lei av å ha bruttern hengende i øret, stiller hun seg bare opp og er kjempekjedelig, så gidder han ikke mer.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da vi fikk hund nummer to her, hadde vi masse idèer om hvem som skulle først inn døra og slikt, men da dagen kom, var vi slitne og fulle av bager og bæreposer og hundene ble håndtert i tilfeldig rekkefølge. Siden har vi fulgt det prinsippet trofast og det fungerer utmerket. Når det gjelder oppmerksomhet, så får den som inviterer til kos den kosen. Fibi trenes med Scilos rundt omkring osv. Mat serveres med noen meters avstand og Fibi sin skål blir satt ned først, for hun er mest glupsk. Vi har heldigvis sluppet noen slåssing eller sånt. De er bare veldig snille mot hverandre og har vært det hele tiden. Blir Fibi lei av å ha bruttern hengende i øret, stiller hun seg bare opp og er kjempekjedelig, så gidder han ikke mer.

Men dere har jo to av forskjellig kjønn. Jeg har sjeldent truffet ei tispe som ikke "automatisk" er over hanhunder i rang. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvis jeg var jer, ville jeg nok introducere hanhundene for hinanden et par gange på neutral grund, hvor ingen af dem har hjemme, og skal passe på, så de har en reel chance for at lære hinanden at kende, træne lidt med dem, lege etc, så de accepterer at være rundt om hinanden, uden at have noget at dominere over eller beskytte.

Så de kan finde hinanden uden at have tispen der.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

En cairn terrier som oppdretter kvitter seg med fordi den begynner å gro til som ung hannhund i "verste alderen" og en hannhundaggressiv/usikker buhund hannhund? Og så en tispe som er av liten rase og risikerer å ha ofte løpetider. Jeg holdt på å si... gratulerer. :thumbsdown:

Jeg tror jeg hadde sjekket HVORFOR oppdretterne kvitter seg med ham, om det har vært bråk mellom hundene deres. Ser av hjemmesiden at det virker som om de har minst en eldre hannhund, og da spørs det jo om ikke det er DER trøbbelet er. Da har du jo en ung hannhund - de blir jo tidlig modne, terrierne - som kanskje allerede har gjort noen negative erfaringer på ene eller andre måten. Er det en ung og konfronterende herremann, er det viktig å vite det - kontra om det er den andre hunden hos oppdretteren som ikke har tolerert ham for eksempel.

Så får du jo tenke litt på HVA som er problemet til din - om han ikke tåler noen hannhunder, om han tåler dem i enkelte situasjoner, hva han stresser mest om (gjenstander, faste plassen sin), og så videre. Du må også vurdere om han biter eller skader andre, og hva som skal til for at han skal venne seg til å omgås andre hannhunder. Som noen skrev... gå lange turer med dem sammen i bånd, begge to. Så kanskje ha nykommeren i bur eller stengt unna en stund, så buhunden venner seg til å ha ham innendørs også.

Jeg tror jeg hadde tatt det VELDIG forsiktig, siden terriere gjerne har lett for ikke å gi seg - de er stridbare små saker, som er avlet for ikke å gi seg når de møter motstand. Tar de andre i familien dette like seriøst, eller er det noen som er litt sånn "la dem ordne opp selv", så får du jo noe å tenke gjennom der også.

Jeg kjenner folk med flere hannhunder som ellers er perlevenner, og har vokst opp sammen, er i rette alderssammensetningen (stor nok forskjell), men som smeller sammen så blodet renner og sårene blir stygge når det er løpetid på en av damene i husett - i visse situasjoner, der stresset er litt høyere (når en hund kommer hjem fra tur, når eier kommer hjem, når det er trangt, når det er ressurser flere ønsker seg, altså mat eller leker).

Noe som også er viktig å huske på, er at hundene ikke møtes verken når de er på topp - altså veldig aktive, eller når de er veldig trøtte etter en lang tur; men at du finner et passende tidspunkt der humøret ikke er helt i været, men de er passe mosjonert og stimulert. De behøver ikke HILSE på hverandre heller . å stå rett foran hverandre, kanskje i bånd, kan virkelig være å tigge om trøbbel. Men kanskje gradvis venne seg til hverandres nærvær - det må du prøve å se an selv, siden ingen av oss her aner noe om disse to hundene IRL.

Kanskje går det kjempebra, kanskje ikke, men ta det pent og rolig. Lykke til.

PS. Tisper er ikke "automatisk over" hannhunder. Selv om man vet mest om ulver, er det snakk om to ulike rangstiger - en for gutta, en for damene. Jeg har hatt noen råbarske tisper, en av dem en ekte dominant tispe - sjeldne saker, og flott hund. Hun var rå mot gutta, uten å gjøre noe - bare stirre dem i senk. Selv de verste griser prøvde seg knapt på henne hvis hun ikke tillot det selv, de bare "smeltet og rant vekk" uten at hun engang behøvde å gjøre noe. To ganger var hun imidlertid litt kjip og urettferdig mot ganske så barske hannhunder, ene av dem min egen - som hele livet, han var yngre, hadde vist stor ærbødighet. Når hun gjorde det, så hørte jeg bare et kort brøl fra disse to gutta - og der lå sjefsdama flatt på ryggen gitt.

Har aldri hatt problemer med å la tisper møte hanner eller omvendt, tisper møter tisper - først ute, så på besøk, har også gått bra i alle årene vi har drevet på med litt ymse, alltid flere hunder, men hannhund og hannhund... det er en noe større utfordring, som krever kontroll over begge hundene, og som nok også kan være veldig raseavhengig - og kanskje også avhengig av om iallfall det ENE individet klarer å være rolig og dempende.

Minste hannen her er ekte barsk, og viker sjelden, men han har lang lunte (på ordre...) og skrider rolig og behersket rundt. Derfor kjenner jeg flere hissige småtasser (hehe, blant annet en cairn) som fikser å være rundt ham - men som sliter hvis de treffer noen som er "kjappere" i atferd/bevegelser/hilsemønster.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men dere har jo to av forskjellig kjønn. Jeg har sjeldent truffet ei tispe som ikke "automatisk" er over hanhunder i rang. :thumbsdown:

Tispa her er "over" flere andre tisper, men hun legger seg allikevel ned for endel hannhunder. Det er jo ikke automatisk sånn eller sånn.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tusen takk for svar alle sammen :frantics: Mye, mer enn ellers, å tenke på når det gjelder denne sammensetningen av hunder gitt...

Det bekymrer meg jo litt også, at de kvitter seg med han pga. mye hormoner. Det ER cairn hannhund liksom, vi har hatt cairn i snart ett år, og selv jeg har jo fått med meg at hannhundene er stridige og tøffe småsaker. Så jeg kommer nok til å spørre og grave litt.

Når det gjelder Ask og hans problem, så har jo han aldri levd med hannhund før, så jeg vet ikke om han har noe ressursforsvar etc når det gjelder hannhunder. Det har gått greit med Stella, men de to er heller ikke sammen 24/7. Ask har vist seg og takle hannhunder han møter når den andre hunden er valp, og som han deretter omgås, om ikke ofte, så nå og da. Pondus er som sagt snart ett år, og Ask har aldri møtt han før. Jeg har sett Ask gå i forsvar ovenfor Stella, hvertfall kan Stella ha vært grunnen til at han gikk i forsvar. Med andre ord er Stella utelukket i prossessen hvor gutta møtes, hun skal ikke være i nærheten en gang.

Diskusjonen om det er lurt og la to hunde "fikse ting selv" har jo rast her på sonen også, min stemor synes visst det er en all right løsning, jeg er ikke enig. For Ask sin del vil ikke det løse en tøddel, han trenger absolutt ikke å få bekreftelse på at hannhunder faktisk er noe man må gå i forsvar for, som man må sloss med. Men som Akela var inne på, resten av familien tar ikke problemet til Ask like alvorlig som meg.

Heldigvis bor Ask sammen med meg på skolen, dvs at de ikke trenger og være sammen hele tiden. De får helgene til å bli kjent på, og da kan vi gå lange turer osv og har mulighet for at de kan være adskildt, men samtidig se og høre hverandre osv. Det største problemet blir vel det øyeblikket de møtes for første gang. Jeg har fått streng beskjed om at Ask ikke skal hilse på andre hunder i bånd, slik at han får brukt språket sitt osv, men om vi slipper dem så de får møtes trur jeg det smeller. Nå vet jeg ikke hvordan Pondus er, men med "litt mye hormoner" kan jeg tenke meg at han er i nesten samme gate som Ask. Jeg skal som sagt finne ut hva det er med pondus, hvordan han er med andre hannhunder osv. Så det og begynne så forsiktig som at de bare er på samme område, altså så langt unna at Ask klarer og fokusere på meg en og annen gang, blir nok der vi begynner. Det viktigste for meg er at Ask er komfertabel med situasjonen, for om han får en negativ opplevelse utav det, vil nok det virke inn på pondus også.

Og ang. hyppige løpetider, Stella er i gang med sin andre... :thumbsdown: Jeg verken gleder eller gruer meg til dette...men det blir fryktelig spennende og se hvordan det går...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sånn som jeg ser det, vil dette være en av de dårligste idèene noen har kommet med.. :thumbsdown: Èn ting er at det KAN gå bra med Ask og Pondus, en helt annen ting er at denne oppdretteren høres ganske useriøs ut på grunn av dette. Jeg synes det lukter litt muffins, jeg.. At hun (?) ikke helt klarer å få hunden til selv, og så overlater han til dere; er det et kvalitetsstempel på noe som helst? Jeg er helt enig med deg; hvis det blir aktuelt å overta han, spør og grav så mye du klarer!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Heldigvis bor Ask sammen med meg på skolen, dvs at de ikke trenger og være sammen hele tiden. De får helgene til å bli kjent på, og da kan vi gå lange turer osv og har mulighet for at de kan være adskildt, men samtidig se og høre hverandre osv.

Og bare for å være mer negativ - at de ikke bor fast sammen, trenger slettes ikke å være positivt - da kan du risikere å få "diskusjon" hver gang du kommer hjem med Ask. Det er ikke uvanlig at hunder som bor sammen kan være litt stive mot hverandre når de har vært atskilt, at forholdet må gå seg til igjen, og det kan eksalere etterhvert som terrieren vokser seg til og blir mer moden og selvsikker.

Jeg ville nok protestert ganske heftig på å ta i mot en hannhund oppdretter ikke vil ha fordi den er "for hormonell", særlig om jeg hadde hatt en småkranglete hannhund fra før av. Hverken Ask eller Pondus trenger erfaringer i å måtte barske seg og sloss - Ask fordi han alt har "issues", Pondus fordi han er en ung hund i utvikling, og det er en utvikling du ikke vil ha..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er jo ingen god idè, og som sagt blir det ikke gjennomført om de ikke funker sammen heller. Problemet er at det er visst bare jeg som innser hvor rett vest dette kan gå. Jeg når som regel ikke veldig langt i diskusjoner ang. hund eller hundetrening her i huset :rolleyes: Ingen av hundene kommer i skade i "innkjøringsfasen", ettersom vi tar det såpass rolig. DET skal jeg få presset gjennom, at ting skal gå roooolig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er jo ingen god idè, og som sagt blir det ikke gjennomført om de ikke funker sammen heller. Problemet er at det er visst bare jeg som innser hvor rett vest dette kan gå.

Er ikke dette litt sånn typisk innstiling? Vente å se hvor langt en kan dra det... og når det er for sent (hundene har fått gjort sine (negative) erfaringer som de slettes ikke burde dra på seg) først DA er tiden inne å kaste inn håndkleet. Hmm..

:thumbsdown:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er ikke dette litt sånn typisk innstiling? Vente å se hvor langt en kan dra det... og når det er for sent (hundene har fått gjort sine (negative) erfaringer som de slettes ikke burde dra på seg) først DA er tiden inne å kaste inn håndkleet. Hmm..

:thumbsdown:

Det jeg prøvde og få frem med det innlegget er er at vi ikke lar det gå så langt før vi sier ja eller nei. Vi ser lenge før hundene går så langt at de får varige neagative mèn av det, om det kommer til og funke eller ikke. Vi venter ikke for å se hvor langt vi kan dra det, da kunne vi liksågodt sluppet dem sammen og latt dem ordne opp selv.. :rolleyes:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det jeg prøvde og få frem med det innlegget er er at vi ikke lar det gå så langt før vi sier ja eller nei. Vi ser lenge før hundene går så langt at de får varige neagative mèn av det, om det kommer til og funke eller ikke. Vi venter ikke for å se hvor langt vi kan dra det, da kunne vi liksågodt sluppet dem sammen og latt dem ordne opp selv.. :rolleyes:

Tviler ikke på at DU har hodet på rett plass. Får inderlig håpe du får med resten av familien på samme tankegang.. :thumbsdown:

Lykke til da!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Dratini

Hva med å vise resten av "familien" innleggen her? Kanskje de også vil tenke litt mer over hva som kan skje?

(ps. Gleder meg til å treffe deg når du kommer for å "kosemose" mange små, har ikke møtt mange fra sonen).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hva med å vise resten av "familien" innleggen her? Kanskje de også vil tenke litt mer over hva som kan skje?

(ps. Gleder meg til å treffe deg når du kommer for å "kosemose" mange små, har ikke møtt mange fra sonen).

Det var en god idè! Kanskje jeg skal gjøre det...

Fullstendig OT: Jeg trooor jeg har truffet deg...for det kan ikke være så mange hoffeoppdrettere som er figuranter i nidaros på bla k-test og funksjonsanalyse. :frantics: Jeg var med som figurant en gang, og jeg er ganske sikker på at du var der også :thumbsdown:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Dratini
Det var en god idè! Kanskje jeg skal gjøre det...

Fullstendig OT: Jeg trooor jeg har truffet deg...for det kan ikke være så mange hoffeoppdrettere som er figuranter i nidaros på bla k-test og funksjonsanalyse. :angry: Jeg var med som figurant en gang, og jeg er ganske sikker på at du var der også :thumbsdown:

Enda mer OT: Ok :frantics: I Trøndelag er det kun meg og sambo som er oppdretter av rasen for øyeblikket :lol: (lurer på om jeg husker riktig: vi to var figuranter på en k-test i fjor. Like ved siden av klubbhytta...).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 4 weeks later...

Tenkte jeg skulle oppdatere her. Pondus er hjemme og ting går bra. :icon_redface: Ask "godtok" han med en gang, ikke et knurr en gang. :P

De har vært på turer sammen og nå i helgen var de en del sammen i hundegården. Det gikk kjempebra, selv når Stella var der. Det blir av og til litt mye stress og da begynner Ask å ri på Pondus. Jeg vet dette er hans måte å respondere på stress, men er dette en måte å rangere seg på?

Det de må lære seg nå er å slape av sammen og bli litt bedre kjent med hverandre. Det som gjenstår er løpetidene til Stella.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har også en hund som jukker når hun er stressa og nå jukker hun nok på valpen i en slags avhandling mot stresset sitt samtidig som det er en maktdemonstrasjon ovenfor valpen. Jeg tror nok det kan være en salig blanding når det gjelder akkurat dette, det trenger ikke være det ene eller det andre liksom.

Her bruker jeg aktivt en valpegrind og plasserer en av dem når jeg ikke kan passe på. Og jeg plasserer meg på lure plasser i leiligheta når jeg sitter i ro slik at jeg kan sprette opp å fjerne den som lager krøll så fort som mulig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...