Gå til innhold
Hundesonen.no

Islandsk Fårehund


Car00line

Recommended Posts

Hei, et vennepar av oss har en slik. Kan ikke så mye generelt om rasen. Vet bare hvordan han er. Han er en trygg, pålitelig, utrolig rolig til å være opprinnelig en gjeterhung,men sammtidig utholden når vi er på tur. Flott med unger, våre barn har vært mye sammen med han, de har selv nå en datter på 1 1/2, og tolmodigere gutt skal du lete lenge etter.Rett og slett kjempe snill. Skulle jeg nå hatt hund igjen hadde absolutt vært et alternativ.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Til Burre: det hørtes bra ut =) Men bjeffet den mye?

Jane: Ja, det har kanskje litt med at de var oppdrettere også da :)

Men jeg leste de bjeffet en del, og jeg vil ikke ha en hund som bjeffer så mye..

Men det går vel ann å lære den opp?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvis han blir stående ute i timesvis, bjeffer han sikkert. Men ikke noe mer enn andre hunder på hans størrelse vil jeg tro.Nå er det slik at han står ikke så mye alene, og de er "flinke" til å gå tur med han.Det er vel mulig å regulere litt selv med sosialisering,Flere av samme rase blir sikkert litt støy, men blir det ikke det av alle raser?

Han er kjempe rolig inne, og ikke antydning til agresiv, hverken mot mennesker eller dyr, vi har selv en hannhund , og er mye sammen med de.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei!

Vi har Islandsk Fårehund.

Det er typisk for rasen å bjeffe på ting de ser. Hun som vi har bjeffer på fugler, fly, folk som er langt unna, andre dyr og ting som beveger seg. Det gjør hun om hun har stått ute i 5 minutt eller flere timer. Man kan lære dem å være stille, men man får nok aldri en Islandshund som er helt stille.

Grunnen til at dem bjeffer er at de før i tiden (og enda) ble brukt til gjeting av sauer. Og da bjeffet dem på rovfugl for at de ikke skulle hakke på nyfødt små lam. Og hunder ser jo ikke så veldig tydelig, derfor kan de tro at fly og folk langt unna er rovdyr.

Men rasen er veldig snill mot folk. Lett lært. Glad i å snuse etter spor i skogen. =)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Okei, men da er den utelukket ;)

Jeg har bestemt meg for rase, men ser etter andre alternativer siden det ikke er så mange av dem som skal ha nå.

Krysser fingrene og alt som kan krysses for at jeg får fra dem ;)

Og tidspunktet for meg er viktig, siden jeg skal ha valp, og har tenkt å oppdra den selv :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har hatt islandshund. Det er en herlilg liten hund som er en fantastisk familiehund, og som også duger til bla. lydighet og agility. Jeg vet også om hunder som er godkjent ettersøkshund på barmark.

Ja, de gneldrer hvis de får lov. Opprinnelig var de avlet for bla. å varsle og adferden er selvforsterkende så det nytter ikke å ignorere det. De varsler når noe ikke er som det skal være (opprinnelig:løse hester i stallen om natta), og når folk kommer og går. Gneldringen kan begrenses, men ønskes det en lydløs hund, skaff deg en annen rase.

De er relativt sunne og friske. Jeg mener å huske at det er noe hd, samt at det er påvist noen øyensykdommer, men det regnes som en frisk rase. Før var det mye innavl. Min hund hadde en beregnet innavsgrad på 7, et eller annet, men den egentlige innavsgraden varantakeligvis høyere (manglende oppføringer i stamtavle). Jeg vet ikke hvordan det er nå. Den eldste hunden man med sikkerhet vet hvor gammel den ble, døde etter å ha blitt påkjørt da den var 25 (hvis jeg husker riktig). De kan bli nokså gamle og holder seg spreke. Jeg kjenner noen som satte valper på ei 11 år gammel tispe. Dette var gjort i samråd med dyrlege. Andre hundefolk fikk beskjed om å gjette alderen på denne tispa og de fikk beskjed om å ta hardt i, for hun så eldre ut enn det hun var. De tippet 4 år.

Gemyttet varierer fra veldig myk og føyelig til noen stri små j***er. De fleste er et sted midt i mellom, og de er selvstendige. De første islandshundene kom til Norge på 60-tallet, ikke 80- tallet, som det står enkelte plasser sånn offisielt. De kom sammen med islandshestene. En bekjent fortalte at svigerfaren hadde hatt ei tispe på 60-tallet. Denne hunden var ram til å jage hester. Hun ble sparket så kraftig hun besvimte og knakk underkjeven. Underkjeven grodde skjevt så hunden ble aldri seg selv igjen men den fortsatte å jage hester.De er vanvittig trivelig mot folk, MEN mange individer er aggressive mot fremmede hunder av samme kjønn. Jeg har sett så mange islandshunder som utagerer mot andre hunder at jeg vil påstå at det er en trekk ved rasen og noe man skal være obs på.

Vanligvis når man leser rasepropaganda opplyses det ikke om rasens negative sider så her er en liten oversikt:

- de gneldrer

- jager alt fra spurver til jetfly (hvis de får lov) (de er opptatt av ting i lufta, opprinnelig varslet de ørn)

- kan ha separasjonsangst

-utagerer mot fremmede hunder av samme kjønn

Jeg ser at disse hundene enkelte ganger markedsføres som trivelige hunder for pensjonister med stor hage. Dette er piss. Jeg fortalte dette til en islending en gang og han bare ristet på hodet. Working dog, var hans kommentar. Dette er hunder som må ha mosjon og litt hjernetrim for å trives optimalt. Dette gjelder forsåvidt de fleste hunderaser. De er vanvittig flinke til å ta seg frem i ulent terreng, de er meget utholdende og mange har ikkke høydeskrekk (finnes de som klatrer i trær).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Snusmumrikk
Jeg har hatt islandshund. Det er en herlilg liten hund som er en fantastisk familiehund, og som også duger til bla. lydighet og agility. Jeg vet også om hunder som er godkjent ettersøkshund på barmark.

Ja, de gneldrer hvis de får lov. Opprinnelig var de avlet for bla. å varsle og adferden er selvforsterkende så det nytter ikke å ignorere det. De varsler når noe ikke er som det skal være (opprinnelig:løse hester i stallen om natta), og når folk kommer og går. Gneldringen kan begrenses, men ønskes det en lydløs hund, skaff deg en annen rase.

De er relativt sunne og friske. Jeg mener å huske at det er noe hd, samt at det er påvist noen øyensykdommer, men det regnes som en frisk rase. Før var det mye innavl. Min hund hadde en beregnet innavsgrad på 7, et eller annet, men den egentlige innavsgraden varantakeligvis høyere (manglende oppføringer i stamtavle). Jeg vet ikke hvordan det er nå. Den eldste hunden man med sikkerhet vet hvor gammel den ble, døde etter å ha blitt påkjørt da den var 25 (hvis jeg husker riktig). De kan bli nokså gamle og holder seg spreke. Jeg kjenner noen som satte valper på ei 11 år gammel tispe. Dette var gjort i samråd med dyrlege. Andre hundefolk fikk beskjed om å gjette alderen på denne tispa og de fikk beskjed om å ta hardt i, for hun så eldre ut enn det hun var. De tippet 4 år.

Gemyttet varierer fra veldig myk og føyelig til noen stri små j***er. De fleste er et sted midt i mellom, og de er selvstendige. De første islandshundene kom til Norge på 60-tallet, ikke 80- tallet, som det står enkelte plasser sånn offisielt. De kom sammen med islandshestene. En bekjent fortalte at svigerfaren hadde hatt ei tispe på 60-tallet. Denne hunden var ram til å jage hester. Hun ble sparket så kraftig hun besvimte og knakk underkjeven. Underkjeven grodde skjevt så hunden ble aldri seg selv igjen men den fortsatte å jage hester.De er vanvittig trivelig mot folk, MEN mange individer er aggressive mot fremmede hunder av samme kjønn. Jeg har sett så mange islandshunder som utagerer mot andre hunder at jeg vil påstå at det er en trekk ved rasen og noe man skal være obs på.

Vanligvis når man leser rasepropaganda opplyses det ikke om rasens negative sider så her er en liten oversikt:

- de gneldrer

- jager alt fra spurver til jetfly (hvis de får lov) (de er opptatt av ting i lufta, opprinnelig varslet de ørn)

- kan ha separasjonsangst

-utagerer mot fremmede hunder av samme kjønn

Jeg ser at disse hundene enkelte ganger markedsføres som trivelige hunder for pensjonister med stor hage. Dette er piss. Jeg fortalte dette til en islending en gang og han bare ristet på hodet. Working dog, var hans kommentar. Dette er hunder som må ha mosjon og litt hjernetrim for å trives optimalt. Dette gjelder forsåvidt de fleste hunderaser. De er vanvittig flinke til å ta seg frem i ulent terreng, de er meget utholdende og mange har ikkke høydeskrekk (finnes de som klatrer i trær).

Dette stemmer veldig bra med mitt inntrykk av rasen ut i fra de jeg har kjent og spesielt ei tispe i familien på 14 år. Veldig trivelige allsidige, spreke hunder, men man må regne med mye bjeffing og mye arbeid for å dempe det (bort får man det nok aldri). Den jeg kjenner er også en ekstrem katte- og fuglejeger og kom i sine yngre dager stadig hjem med nyfanga mus. Hun utagerte i sine yngre dager mot andre ukjente hunder. Hun har aldri hatt seperasjonsangst, men alle de andre tingene på lista de, så det er nok litt typisk rasen. Hun er nå 14 år og begynner å få dårlig syn og en del forkalkninger, men har holdt seg sprek og rørig langt opp i åra. Jeg har ikke inntrykk av at de er så veldig krevende hunder, men det er ikke en sofahund hos pensjonister med stor hage nei... En annen ting med henne er at hun ikke er spesielt sosial av seg, bryr seg lite om kos og oppmerksomhet fra andre enn far i huset. Om det er typisk vet jeg ikke. Sønnen hennes var også sånn.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette stemmer veldig bra med mitt inntrykk av rasen ut i fra de jeg har kjent og spesielt ei tispe i familien på 14 år. Veldig trivelige allsidige, spreke hunder, men man må regne med mye bjeffing og mye arbeid for å dempe det (bort får man det nok aldri). Den jeg kjenner er også en ekstrem katte- og fuglejeger og kom i sine yngre dager stadig hjem med nyfanga mus. Hun utagerte i sine yngre dager mot andre ukjente hunder. Hun har aldri hatt seperasjonsangst, men alle de andre tingene på lista de, så det er nok litt typisk rasen. Hun er nå 14 år og begynner å få dårlig syn og en del forkalkninger, men har holdt seg sprek og rørig langt opp i åra. Jeg har ikke inntrykk av at de er så veldig krevende hunder, men det er ikke en sofahund hos pensjonister med stor hage nei... En annen ting med henne er at hun ikke er spesielt sosial av seg, bryr seg lite om kos og oppmerksomhet fra andre enn far i huset. Om det er typisk vet jeg ikke. Sønnen hennes var også sånn.

Angående musejakt, min jaktet ofte mus med varierende suksess. Han var ganske flink til å grave dem frem fra snøen, kaste de opp i lufta og knekke nakken på dem. En gang snittet han opp strupen og rev ut hjertet istede for å knekke nakken. Det foregikk kjapt og på meg så virket det som det skjedde i en bevegelse; kast opp og snitt.

Min lille islending var ikke så veldig opptatt av fugler, men unntaket var den gangen det sto en kongeørn tre meter over ham i lufta. Da var han forbanna.

De fleste islandshunder er sosiale og veldig mottagelig for klapp og kos fra fremmede.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei igjen=)

Glemte også å skrive at vår hund nesten ikke tåler tryne av en annen tispe. Men hannhunder går som oftest greit når hun har fått hilst på de. Det samme gjelder broren til vår hund. Han er heller ikke så glad i andre hunder av samme kjønn, altså hannhunder. Man leser sjeldent dette om rasen, men det er nok litt vanlig ja.

Vil bare også legge til at det er bra at du Car0l1n3 ikke bare velger hunder etter utseende, som en del folk gjør. Høres ut som om det er viktig for deg hvordan hunden er inni hodet sitt, ikker bare på utsiden. Og det er veldig viktig siden man forhåpentligvis får en kamerat for 15 år fremover.

Ønsker deg lykke til med valg av rase :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 6 months later...

Er det vanlig at Islandsk fårhund fanger/jakter på mus og slik?

Jeg har lest ganske mye om denne rasen og veldig mange sier at den som regel går bra sammens med de fleste dyr, marsvin, kaniner, katter, høns osv..

Min samboer og jeg har lenge vært på ukikk etter en hunderase som passer oss, altså en hund med minimalt med jaktinstinkt, en som ikke er kjent for å være aggresiv, en som har godt rykte på seg i forhold til barn osv.

Vi har nemlig to chinchillaer som vi har løs i stua hver kveld og da er det viktig for oss at vi ikke har en "drapsmaskin" i samme rom... Stemmer det at Islenderen som regel tar til seg hjemmets andre dyr?

Hvor mye mosjon er optimalt for en Islender (i tillegg til hjernetrim?)?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er det vanlig at Islandsk fårhund fanger/jakter på mus og slik?

Jeg har lest ganske mye om denne rasen og veldig mange sier at den som regel går bra sammens med de fleste dyr, marsvin, kaniner, katter, høns osv..

Min samboer og jeg har lenge vært på ukikk etter en hunderase som passer oss, altså en hund med minimalt med jaktinstinkt, en som ikke er kjent for å være aggresiv, en som har godt rykte på seg i forhold til barn osv.

Vi har nemlig to chinchillaer som vi har løs i stua hver kveld og da er det viktig for oss at vi ikke har en "drapsmaskin" i samme rom... Stemmer det at Islenderen som regel tar til seg hjemmets andre dyr?

Hvor mye mosjon er optimalt for en Islender (i tillegg til hjernetrim?)?

Hei :P

Nå skal jeg svare for hunden vi har.

Hun liker å fange mus, hund dreper dem men spiser dem ikke.

Hun er snill med kaninen, marsvin, degus og hamster. Men vi har ikke turt å slippe løs de minste dyrene (hamster, degus) sammen med henne, men vi har holdt dem i fanget og hun har snuset på dem.

Det hender hun prøver å fange fugler, men rekker dem som oftest ikke. IF har som instinkt å bjeffe på fugler (og fly som de nok tror er en slags fugl), fordi de fra gammel tid lærte å jage bort fugl sånn at de ikke skulle hakke på små lam osv.

Når vi er på tur og hun er løs. så har hun et slags jakt/jaga instinkt. Hun løper etter dyr hvis hun ser dem. Derfor holder vi henne mest i bånd.

Islandshunder er snill mot folk flest, men det er lurt å sosialisere de med alle typer folk, som med hunder flest =)

Også med andre hunder.

jeg kan ikke garantere det, men tror det vil gå bra med hunden og chinchillaene deres sammen. Visst dere trener mye når valpen er liten. chinchillaer er jo litt større enn hamster og sånn da. Det kan hende hunden får lyst å nesten jage de, men bare man er nøye på hva som er lov og ikke lov, så går det nok bra.

Vi var nok litt for lite nøye med å å ha hunden sammen med smådyrene da hunden var liten. Vi var nok litt for redde for smådyrene tror jeg.

Når det gjelder mosjon, så har det litt å si hva man gjør hunden vant til. HVis man er på lange turer i fjellet flere ganger i uken f.eks. så vil hunden bli ganske rastløs hvis man bare går vanlig tur etter noen år. Men en tur på minimum 40 min om dagen er nok lurt =) Jo mer jo bedre. Men vår hund trives med turer på rundt 45 min om dagen. hun begynner å bli litt gammel nå da. Men om vi la av gårde på en tur i mange timer, så ville hun nok vært like ivrig hele veien :P Men når hun har fått sin tur om dagen, så tar hun det rolig inne og er ikke sånn at hun vil ut på tur igjen. Hun er lett å tilfredsstille =)

Men jo mer tur, jo bedre. Bare husk at når valpen er liten, så kan man ikke gå lange turer, men etter hvert når den blir litt eldre så blir en Islender en veldig god turvenn :P

Uansett ønsker jeg dere masse lykke til =)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Jeg tror hun bjeffer når hun blir stressa. Det brukes som en protest, under stress, som et språk hun bruker for det aller meste nå på sine eldre dager. Det hender hun tisser litt inne,som regel på min side av senga. Hun skjønner ikke helt greia med å gå på do før vi skal dra lenger. Hun er vant til åpen dør til hagen, så vi må følge henne rundt for å passe på at hun gjør det hun må før vi drar. Kom på at hun heller ikke vil være i et annet rom når vi er hjemme. Hun vil ikke ligge og hvile på et annet rom,da må vi være der sammen med henne. Vi hadde en som skulle reparere komfyren her ved to anledninger. Da var mannen oppe med reparatøren,mens jeg og hundene var i kjellerstua og på soverommet. Den ene gangen hadde jeg radioen på,da fikk hun ikke med seg at han kom. Den andre gangen bjeffa hun omtrent hele tiden de tre timene mannen var her. Hun vil ha tilgang til hele huset, slik hun har hatt siden vi flyttet hit for snart 6 år siden, og stengte dører er ikke greit. Da bjeffer hun hele tiden. Hun vil ikke være på soverommet og kjellerstua med stengt dør, ikke på soverommet, og hun vil ha oversikten slik at hun kan gå der hun føler for selv. Hun er fysisk sprek, men jeg er usikker på det mentale. Hun inviterer junior til lek selv,og synes det er veldig gøy en stund,men når hun ikke orker mer,så er hun så mild at hun ikke sier i fra klart nok til den yngste. Og junior er sterkere og naturlig nok mer utholdende,så da blir det for mye for henne. Junior vil mer enn gjerne løpe, leke og herje hele tiden,så vi må inn for å stoppe det ofte. Hun begynner jo å roe seg litt mer, men er fortsatt ganske umoden som lapphunden ofte kan være ganske lenge. Og da blir det mye bjeffing. Da skiller vi de. Det er jo ikke så lett å få gjort når de er alene,og derfor tenker vi det er best for den gamle at de er hver for seg. Men,hun bjeffer når de er alene sammen og junior ligger og sover også,så hvorfor,det vet vi ikke. Det eneste som stopper bjeffingen i alle situasjoner stort sett,er så lenge hun har en frossen kong eller noe annet å tygge på. Da er det som regel stille til hun er ferdig med det, og så er det på igjen med bjeffingen. Hun elsker mat,går helt i transe og koser seg så hun er helt i sin egen verden. Så ja,det er ikke bare en ting, men det mest utfordrende akkurat nå,er at det blir vanskelig når de ikke kan være alene i samme hus. Jeg har prøvd å snakke til henne via kamera for å roe henne når hun bjeffer så mye,men da eskalerer det enda mer fordi hun ikke ser meg. Og junior blir jo med i bjeffekoret,og står da å uler. Vi har heldigvis meget tålmodige naboer, men det går jo ikke i lengden når de hører lyden inn i husene sine i timevis. Jeg synes egentlig løsningen med at den gamle har hele huset med tilgang til kjeller, mens junior har gangen med en kompostgrind mellom de burde være en god løsning, men det synes altså ikke pensjonisten vår at var greit.
    • Hva får hun for stress? Min Odin var også en lettstresset type og fungerte bedre med Eldepryl på sine eldre dager. Jeg tenker det er ganske naturlig at hun foretrekker det vante og trenger kontroll på omgivelsene med alderen. Det trenger ikke å være slutt enda, så lenge hun ikke har mye smerter og virker glad og fornøyd.  Blir det bjeffing om du har dem sammen, men begrenser området, altså ikke hele huset? Yngste begynner jo også å nærme seg voksen, og herjingen vil nok gi seg. Hvor lenge holder de på når de er alene sammen? Jeg tenker kanskje det er like greit for begge, og så får de legge seg og slappe av etterhvert?
    • Junior ligger og sover når hun er alene. Uten lyd. Den eldste har generelt mer og mer lyd med alderen. Gamlemor vil ha tilgang på hele huset slik hun er vant til. Hun finner seg ikke i å bli stengt inne på et rom,som for eksempel soverom/kjellerstue,der hun uansett pleier å legge seg. Døra må være åpen,så hun kan gå opp og ned trappa. De få gangene det har fungert på et slags vis, har junior lagt seg i gangen oppe, og gamlemor har lagt seg frivillig nede. Men,døra kan ikke være igjen mellom dem, for da blir det altså et voldsomt bråk som høres helt inn i huset til naboen.  Merker jo at hun begynner å bli litt gammel, men klarer ikke helt å tolke om hun glemmer litt noen ganger,kanskje. Syn og hørsel er det ingenting galt med,og alle undersøkelser hos veterinær er helt topp.  Har ingen forklaring på hvorfor hun bjeffer hele tiden når de er alene,  for hun er så glad i den lille frøkna. Det kan bli for voldsom leking når lillemor får overtenning, og derfor tenkte vi det var lurt å ha dem adskilt,men det vil gamlemor heller ikke. Spesielt dette prosjektet hun hadde med å meget bestemt jobbe intenst med å skyve bort kompostgrinda mellom dem for å komme seg inn til junior var litt spesielt å se på video.  Hun passer alltid på at junior har det bra, og helt siden valpen var bitteliten,har hun passet på henne som om det var hennes egen. Skal legge til at det er MYE bjeffing fra henne ellers også, ikke når vi er alene i familien, men på det meste annet. Det har blitt betraktelig verre med alder, og vi prøver å skjerme henne så godt vi kan. Vi har på radio så hun ikke skal høre så mye lyder, vi drar for gardinene så hun ikke skal få med seg alt som skjer utenfor osv. Jeg tror kanskje vi har litt skylapper på fordi vi ikke ønsker å se hvor ille lydnivået har blitt med alderen, men vi føler at hvis vi tilrettelegger nok for henne,så er hun fornøyd og har det bra. Og vi ønsker å strekke oss langt for at hun skal ha det bra. Det er mulig at alt handler om at hun er stressa,  kanskje er litt forvirret til tider,og at det er en grunn til at hun ikke klarer å roe seg.  Hun løper opp og ned trappa, bort til vinduene og bjeffer hele tiden. Så kan det bli stille litt,så er det på igjen. Når hun er hos hundepasser,så fungerer det bra, de bryr seg ikke om lyden, og hos veterinæren er hun helt rolig,og sitter med et stort smil på bordet.  På tur er hun helt rolig, ikke en lyd hvis det ikke kommer noen,da. Og inne og ute er hun stille hvis ingen kjører forbi,eller dukker opp på døra. I sommer har hun elsket å ligge hele dagen i skyggen, og sove.  Hun får metacam hver dag fordi vi mistenker artrose i et bein. Og hun får antidepressiva for stress. Beklager,dette ble nok litt rotete,  men vi har altså litt utfordringer med å forstå hva dette handler om. Er det kanskje vi som ikke skjønner at dette egentlig handler om en gammel hund som kanskje bør få slippe snart. Usikker. Faren min og svigerfar mener det.  Jeg har dratt det for langt med en syk hund før, så vi prøver å være veldig åpne for innspill. Hun virker altså som om hun har det bra når alt er kjent og slik det pleide å være. Når hun er alene hjemme slik hun var før når hun var eneste hund i heimen. Det er sjelden hun må være alene hjemme, det er ingen som er på jobb hele dagen lenger. Men,når vi tar med oss mini og drar,ser hun veldig blid ut,og går ned og legger seg med en gang.        
    • Hvordan er unghunden alene hjemme uten gamlemor? Jeg tenker at det kanskje er den yngste som rett og slett trenger mer alenetrening for å finne roen alene først. Jeg regner med dere har gjort de vanlige tingene med begge, som å gå tur eller aktivisering før dere går fra dem, har på radio, ikke for mye eller for lite plass, osv.  Hvis de er alene sammen med tilgang på kun ett rom og senger lett tilgjengelig, hvordan går det da? 
    • Vi er litt oppnådd her nå,så vi tar i mot tips med stor takknemlighet. Vi har en eldre dame på 11 år, og en unghund på 16 mnd. De går godt sammen. Utfordringer oppstår når de skal være hjemme alene. Begge takler fint å være hjemme alene hver for seg. Men, den gamle finner ikke roen når begge hundene er alene sammen. Heller ikke med kompostgrind mellom dem så de kan se hverandre,  da bruker hun tiden på å prøve å komme seg forbi grinda og inn til den andre hunden, og heller ikke i hvert sitt rom fungerer det. Vi har videoovervåkning på dem, og ser at den gamle går rundt og bjeffer omtrent hele tiden når hun vet at den andre hunden vår også er hjemme. Når hun er alene i huset, går hun og legger seg,og er helt stille. Hun er en litt nevrotisk og stressa type, samtidig veldig mild,og er veldig opptatt av unghunden, og at hun har det bra. Samtidig,når de er sammen,så blir det for mye når junior vil leke hele tiden. Så derfor er det best om de er hver for seg, men det hadde jo vært supert om de kunne være alene i samme hus. Slik det er nå så har vi prøvd oss litt fram, og det har blitt til at vi har tatt med oss junior,så pensjonisten får roa seg alene hjemme. Men,det er ikke alltid vi kan ta henne med oss, og da er det altså bjeffing omtrent non stop på den eldre. De er forresten lapphunder.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...