Gå til innhold
Hundesonen.no

Islandsk Fårehund


Car00line

Recommended Posts

Hei, et vennepar av oss har en slik. Kan ikke så mye generelt om rasen. Vet bare hvordan han er. Han er en trygg, pålitelig, utrolig rolig til å være opprinnelig en gjeterhung,men sammtidig utholden når vi er på tur. Flott med unger, våre barn har vært mye sammen med han, de har selv nå en datter på 1 1/2, og tolmodigere gutt skal du lete lenge etter.Rett og slett kjempe snill. Skulle jeg nå hatt hund igjen hadde absolutt vært et alternativ.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Til Burre: det hørtes bra ut =) Men bjeffet den mye?

Jane: Ja, det har kanskje litt med at de var oppdrettere også da :)

Men jeg leste de bjeffet en del, og jeg vil ikke ha en hund som bjeffer så mye..

Men det går vel ann å lære den opp?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvis han blir stående ute i timesvis, bjeffer han sikkert. Men ikke noe mer enn andre hunder på hans størrelse vil jeg tro.Nå er det slik at han står ikke så mye alene, og de er "flinke" til å gå tur med han.Det er vel mulig å regulere litt selv med sosialisering,Flere av samme rase blir sikkert litt støy, men blir det ikke det av alle raser?

Han er kjempe rolig inne, og ikke antydning til agresiv, hverken mot mennesker eller dyr, vi har selv en hannhund , og er mye sammen med de.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei!

Vi har Islandsk Fårehund.

Det er typisk for rasen å bjeffe på ting de ser. Hun som vi har bjeffer på fugler, fly, folk som er langt unna, andre dyr og ting som beveger seg. Det gjør hun om hun har stått ute i 5 minutt eller flere timer. Man kan lære dem å være stille, men man får nok aldri en Islandshund som er helt stille.

Grunnen til at dem bjeffer er at de før i tiden (og enda) ble brukt til gjeting av sauer. Og da bjeffet dem på rovfugl for at de ikke skulle hakke på nyfødt små lam. Og hunder ser jo ikke så veldig tydelig, derfor kan de tro at fly og folk langt unna er rovdyr.

Men rasen er veldig snill mot folk. Lett lært. Glad i å snuse etter spor i skogen. =)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Okei, men da er den utelukket ;)

Jeg har bestemt meg for rase, men ser etter andre alternativer siden det ikke er så mange av dem som skal ha nå.

Krysser fingrene og alt som kan krysses for at jeg får fra dem ;)

Og tidspunktet for meg er viktig, siden jeg skal ha valp, og har tenkt å oppdra den selv :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har hatt islandshund. Det er en herlilg liten hund som er en fantastisk familiehund, og som også duger til bla. lydighet og agility. Jeg vet også om hunder som er godkjent ettersøkshund på barmark.

Ja, de gneldrer hvis de får lov. Opprinnelig var de avlet for bla. å varsle og adferden er selvforsterkende så det nytter ikke å ignorere det. De varsler når noe ikke er som det skal være (opprinnelig:løse hester i stallen om natta), og når folk kommer og går. Gneldringen kan begrenses, men ønskes det en lydløs hund, skaff deg en annen rase.

De er relativt sunne og friske. Jeg mener å huske at det er noe hd, samt at det er påvist noen øyensykdommer, men det regnes som en frisk rase. Før var det mye innavl. Min hund hadde en beregnet innavsgrad på 7, et eller annet, men den egentlige innavsgraden varantakeligvis høyere (manglende oppføringer i stamtavle). Jeg vet ikke hvordan det er nå. Den eldste hunden man med sikkerhet vet hvor gammel den ble, døde etter å ha blitt påkjørt da den var 25 (hvis jeg husker riktig). De kan bli nokså gamle og holder seg spreke. Jeg kjenner noen som satte valper på ei 11 år gammel tispe. Dette var gjort i samråd med dyrlege. Andre hundefolk fikk beskjed om å gjette alderen på denne tispa og de fikk beskjed om å ta hardt i, for hun så eldre ut enn det hun var. De tippet 4 år.

Gemyttet varierer fra veldig myk og føyelig til noen stri små j***er. De fleste er et sted midt i mellom, og de er selvstendige. De første islandshundene kom til Norge på 60-tallet, ikke 80- tallet, som det står enkelte plasser sånn offisielt. De kom sammen med islandshestene. En bekjent fortalte at svigerfaren hadde hatt ei tispe på 60-tallet. Denne hunden var ram til å jage hester. Hun ble sparket så kraftig hun besvimte og knakk underkjeven. Underkjeven grodde skjevt så hunden ble aldri seg selv igjen men den fortsatte å jage hester.De er vanvittig trivelig mot folk, MEN mange individer er aggressive mot fremmede hunder av samme kjønn. Jeg har sett så mange islandshunder som utagerer mot andre hunder at jeg vil påstå at det er en trekk ved rasen og noe man skal være obs på.

Vanligvis når man leser rasepropaganda opplyses det ikke om rasens negative sider så her er en liten oversikt:

- de gneldrer

- jager alt fra spurver til jetfly (hvis de får lov) (de er opptatt av ting i lufta, opprinnelig varslet de ørn)

- kan ha separasjonsangst

-utagerer mot fremmede hunder av samme kjønn

Jeg ser at disse hundene enkelte ganger markedsføres som trivelige hunder for pensjonister med stor hage. Dette er piss. Jeg fortalte dette til en islending en gang og han bare ristet på hodet. Working dog, var hans kommentar. Dette er hunder som må ha mosjon og litt hjernetrim for å trives optimalt. Dette gjelder forsåvidt de fleste hunderaser. De er vanvittig flinke til å ta seg frem i ulent terreng, de er meget utholdende og mange har ikkke høydeskrekk (finnes de som klatrer i trær).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Snusmumrikk
Jeg har hatt islandshund. Det er en herlilg liten hund som er en fantastisk familiehund, og som også duger til bla. lydighet og agility. Jeg vet også om hunder som er godkjent ettersøkshund på barmark.

Ja, de gneldrer hvis de får lov. Opprinnelig var de avlet for bla. å varsle og adferden er selvforsterkende så det nytter ikke å ignorere det. De varsler når noe ikke er som det skal være (opprinnelig:løse hester i stallen om natta), og når folk kommer og går. Gneldringen kan begrenses, men ønskes det en lydløs hund, skaff deg en annen rase.

De er relativt sunne og friske. Jeg mener å huske at det er noe hd, samt at det er påvist noen øyensykdommer, men det regnes som en frisk rase. Før var det mye innavl. Min hund hadde en beregnet innavsgrad på 7, et eller annet, men den egentlige innavsgraden varantakeligvis høyere (manglende oppføringer i stamtavle). Jeg vet ikke hvordan det er nå. Den eldste hunden man med sikkerhet vet hvor gammel den ble, døde etter å ha blitt påkjørt da den var 25 (hvis jeg husker riktig). De kan bli nokså gamle og holder seg spreke. Jeg kjenner noen som satte valper på ei 11 år gammel tispe. Dette var gjort i samråd med dyrlege. Andre hundefolk fikk beskjed om å gjette alderen på denne tispa og de fikk beskjed om å ta hardt i, for hun så eldre ut enn det hun var. De tippet 4 år.

Gemyttet varierer fra veldig myk og føyelig til noen stri små j***er. De fleste er et sted midt i mellom, og de er selvstendige. De første islandshundene kom til Norge på 60-tallet, ikke 80- tallet, som det står enkelte plasser sånn offisielt. De kom sammen med islandshestene. En bekjent fortalte at svigerfaren hadde hatt ei tispe på 60-tallet. Denne hunden var ram til å jage hester. Hun ble sparket så kraftig hun besvimte og knakk underkjeven. Underkjeven grodde skjevt så hunden ble aldri seg selv igjen men den fortsatte å jage hester.De er vanvittig trivelig mot folk, MEN mange individer er aggressive mot fremmede hunder av samme kjønn. Jeg har sett så mange islandshunder som utagerer mot andre hunder at jeg vil påstå at det er en trekk ved rasen og noe man skal være obs på.

Vanligvis når man leser rasepropaganda opplyses det ikke om rasens negative sider så her er en liten oversikt:

- de gneldrer

- jager alt fra spurver til jetfly (hvis de får lov) (de er opptatt av ting i lufta, opprinnelig varslet de ørn)

- kan ha separasjonsangst

-utagerer mot fremmede hunder av samme kjønn

Jeg ser at disse hundene enkelte ganger markedsføres som trivelige hunder for pensjonister med stor hage. Dette er piss. Jeg fortalte dette til en islending en gang og han bare ristet på hodet. Working dog, var hans kommentar. Dette er hunder som må ha mosjon og litt hjernetrim for å trives optimalt. Dette gjelder forsåvidt de fleste hunderaser. De er vanvittig flinke til å ta seg frem i ulent terreng, de er meget utholdende og mange har ikkke høydeskrekk (finnes de som klatrer i trær).

Dette stemmer veldig bra med mitt inntrykk av rasen ut i fra de jeg har kjent og spesielt ei tispe i familien på 14 år. Veldig trivelige allsidige, spreke hunder, men man må regne med mye bjeffing og mye arbeid for å dempe det (bort får man det nok aldri). Den jeg kjenner er også en ekstrem katte- og fuglejeger og kom i sine yngre dager stadig hjem med nyfanga mus. Hun utagerte i sine yngre dager mot andre ukjente hunder. Hun har aldri hatt seperasjonsangst, men alle de andre tingene på lista de, så det er nok litt typisk rasen. Hun er nå 14 år og begynner å få dårlig syn og en del forkalkninger, men har holdt seg sprek og rørig langt opp i åra. Jeg har ikke inntrykk av at de er så veldig krevende hunder, men det er ikke en sofahund hos pensjonister med stor hage nei... En annen ting med henne er at hun ikke er spesielt sosial av seg, bryr seg lite om kos og oppmerksomhet fra andre enn far i huset. Om det er typisk vet jeg ikke. Sønnen hennes var også sånn.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette stemmer veldig bra med mitt inntrykk av rasen ut i fra de jeg har kjent og spesielt ei tispe i familien på 14 år. Veldig trivelige allsidige, spreke hunder, men man må regne med mye bjeffing og mye arbeid for å dempe det (bort får man det nok aldri). Den jeg kjenner er også en ekstrem katte- og fuglejeger og kom i sine yngre dager stadig hjem med nyfanga mus. Hun utagerte i sine yngre dager mot andre ukjente hunder. Hun har aldri hatt seperasjonsangst, men alle de andre tingene på lista de, så det er nok litt typisk rasen. Hun er nå 14 år og begynner å få dårlig syn og en del forkalkninger, men har holdt seg sprek og rørig langt opp i åra. Jeg har ikke inntrykk av at de er så veldig krevende hunder, men det er ikke en sofahund hos pensjonister med stor hage nei... En annen ting med henne er at hun ikke er spesielt sosial av seg, bryr seg lite om kos og oppmerksomhet fra andre enn far i huset. Om det er typisk vet jeg ikke. Sønnen hennes var også sånn.

Angående musejakt, min jaktet ofte mus med varierende suksess. Han var ganske flink til å grave dem frem fra snøen, kaste de opp i lufta og knekke nakken på dem. En gang snittet han opp strupen og rev ut hjertet istede for å knekke nakken. Det foregikk kjapt og på meg så virket det som det skjedde i en bevegelse; kast opp og snitt.

Min lille islending var ikke så veldig opptatt av fugler, men unntaket var den gangen det sto en kongeørn tre meter over ham i lufta. Da var han forbanna.

De fleste islandshunder er sosiale og veldig mottagelig for klapp og kos fra fremmede.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei igjen=)

Glemte også å skrive at vår hund nesten ikke tåler tryne av en annen tispe. Men hannhunder går som oftest greit når hun har fått hilst på de. Det samme gjelder broren til vår hund. Han er heller ikke så glad i andre hunder av samme kjønn, altså hannhunder. Man leser sjeldent dette om rasen, men det er nok litt vanlig ja.

Vil bare også legge til at det er bra at du Car0l1n3 ikke bare velger hunder etter utseende, som en del folk gjør. Høres ut som om det er viktig for deg hvordan hunden er inni hodet sitt, ikker bare på utsiden. Og det er veldig viktig siden man forhåpentligvis får en kamerat for 15 år fremover.

Ønsker deg lykke til med valg av rase :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 6 months later...

Er det vanlig at Islandsk fårhund fanger/jakter på mus og slik?

Jeg har lest ganske mye om denne rasen og veldig mange sier at den som regel går bra sammens med de fleste dyr, marsvin, kaniner, katter, høns osv..

Min samboer og jeg har lenge vært på ukikk etter en hunderase som passer oss, altså en hund med minimalt med jaktinstinkt, en som ikke er kjent for å være aggresiv, en som har godt rykte på seg i forhold til barn osv.

Vi har nemlig to chinchillaer som vi har løs i stua hver kveld og da er det viktig for oss at vi ikke har en "drapsmaskin" i samme rom... Stemmer det at Islenderen som regel tar til seg hjemmets andre dyr?

Hvor mye mosjon er optimalt for en Islender (i tillegg til hjernetrim?)?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er det vanlig at Islandsk fårhund fanger/jakter på mus og slik?

Jeg har lest ganske mye om denne rasen og veldig mange sier at den som regel går bra sammens med de fleste dyr, marsvin, kaniner, katter, høns osv..

Min samboer og jeg har lenge vært på ukikk etter en hunderase som passer oss, altså en hund med minimalt med jaktinstinkt, en som ikke er kjent for å være aggresiv, en som har godt rykte på seg i forhold til barn osv.

Vi har nemlig to chinchillaer som vi har løs i stua hver kveld og da er det viktig for oss at vi ikke har en "drapsmaskin" i samme rom... Stemmer det at Islenderen som regel tar til seg hjemmets andre dyr?

Hvor mye mosjon er optimalt for en Islender (i tillegg til hjernetrim?)?

Hei :P

Nå skal jeg svare for hunden vi har.

Hun liker å fange mus, hund dreper dem men spiser dem ikke.

Hun er snill med kaninen, marsvin, degus og hamster. Men vi har ikke turt å slippe løs de minste dyrene (hamster, degus) sammen med henne, men vi har holdt dem i fanget og hun har snuset på dem.

Det hender hun prøver å fange fugler, men rekker dem som oftest ikke. IF har som instinkt å bjeffe på fugler (og fly som de nok tror er en slags fugl), fordi de fra gammel tid lærte å jage bort fugl sånn at de ikke skulle hakke på små lam osv.

Når vi er på tur og hun er løs. så har hun et slags jakt/jaga instinkt. Hun løper etter dyr hvis hun ser dem. Derfor holder vi henne mest i bånd.

Islandshunder er snill mot folk flest, men det er lurt å sosialisere de med alle typer folk, som med hunder flest =)

Også med andre hunder.

jeg kan ikke garantere det, men tror det vil gå bra med hunden og chinchillaene deres sammen. Visst dere trener mye når valpen er liten. chinchillaer er jo litt større enn hamster og sånn da. Det kan hende hunden får lyst å nesten jage de, men bare man er nøye på hva som er lov og ikke lov, så går det nok bra.

Vi var nok litt for lite nøye med å å ha hunden sammen med smådyrene da hunden var liten. Vi var nok litt for redde for smådyrene tror jeg.

Når det gjelder mosjon, så har det litt å si hva man gjør hunden vant til. HVis man er på lange turer i fjellet flere ganger i uken f.eks. så vil hunden bli ganske rastløs hvis man bare går vanlig tur etter noen år. Men en tur på minimum 40 min om dagen er nok lurt =) Jo mer jo bedre. Men vår hund trives med turer på rundt 45 min om dagen. hun begynner å bli litt gammel nå da. Men om vi la av gårde på en tur i mange timer, så ville hun nok vært like ivrig hele veien :P Men når hun har fått sin tur om dagen, så tar hun det rolig inne og er ikke sånn at hun vil ut på tur igjen. Hun er lett å tilfredsstille =)

Men jo mer tur, jo bedre. Bare husk at når valpen er liten, så kan man ikke gå lange turer, men etter hvert når den blir litt eldre så blir en Islender en veldig god turvenn :P

Uansett ønsker jeg dere masse lykke til =)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Avledning, og innlæring av alternativ adferd. "Hysj, gå og legg deg" fungerer bare HVIS hunden har lært og KAN oppgaven. Hvordan jeg ville gått fram avhengger veldig både av rase og individ. Men jeg ville ikke skjermet valpen for det som skjer rundt, den må jo bli vant til normale forstyrrelser. Hvis det er en rase med tendens til varsling så ville jeg nok sørget for å trekke for gardinene og ha på radio ved alenetreningen, så forstyrrelser utenfor blir mindre tydelige. I mange tilfeller ville jeg nok belønnet veldig raskt etter første bjeff, og deretter avbrutt/avledet, og lært inn alternativ adferd. Det er helt greit med et bjeff eller to for å si fra, og så komme til meg. Men hvis det er en bjefferase som varsler så skal man være ganske forsiktig for å ikke forsterke adferden. Det aller viktigste er å selv slappe av og ikke være så opptatt av det rundt. Det er ikke sikkert hunden reagerer i det hele tatt, og da trenger den ihvertfall ikke å lære det av eieren. Hvis det kommer et bjeff eller to på noe fra en valp ville jeg sagt "ja, ok", og så funnet på noe annet med valpen. En valp som får miljøtrening ute og oppdage masse lyder og omgivelser vil også være tryggere hjemme, mener jeg. Jeg kan anbefale boken Hverdagslydighet fra valp til voksen av Arne Aarrestad og Siri Linnerud Riber, den tar også for seg vanlige utfordringer.
    • Unge lovende sover søtt etter en to timer lang opp og ned fellestrening med mye bra og masse klebb.  Forventninger til hele stedet, både godteributikken som eimer deilig godis av alle slag, og hallen hvor godbitene hagler og det er lek og moro, de forventningene er skyhøye. Da muttern ba om en sitt før hun åpnet døren var ikke den unge lovende enig i det. Han var fokusert på å komme seg inn til moroa. Dumme muttern la listen for høyt og trodde hun skulle få sitt med verbal kommando, uten å engang hjelpe med lure. Hennes: "I shall ønly say this once," policy, hvorpå hun etter å være sikker på at han hørte det stilte seg til for å vente på sitten - det var som en krigserklæring. Da sitten endelig kom, men den kjipe megga ikke belønnet den med en gang, og hadde nerver til å lukke døren igjen da Ede spratt opp for å løpe inn, for å kreve mer.. Etter mange sånne forsøk, hvor sitten til slutt ble holdt med en godbit foran nesen, lenge nok til at mutteren fikk satt foten innenfor døren, så ble den belønnet et kom og ros og godis og den korte selvbeherskelsen han ble tvunget til å ha for å komme inn - sinnsykt frustrerende - ble forløst i økt glede, mer energi og iver, han ble mer gira av det enn han allerede var, så da muttern på ny, bare to meter innenfor første døren ***** ba ham om enda en sitt for å komme gjennom neste dør.. Hun fikk den, men han var ikke blid.  De glade forventningene hadde slått over i irritasjon da vi kom frem til plassen vår, og han satte i en hardrock konsert av bjeffing. Frustrert bjeffing. Emo bjeffing. Intenst. Øredøvende. Muttern fikk påpakning fra instruktør om å få hunden under kontroll, noe hun til sin store overraskelse fikk til momentant med å legge hendene på ham. Bjeffingen tok fullstendig slutt, han glemte hele resten av hallen, alt fokus var nå på kamp mot muttern. Hender uten godbiter som hadde nerver til å holde ham fast.. Tyggebeinet han ble tilbudt som alternativ å bite på var han fullstendig uinteressert i. Mutterns hender var den punchingbagen han følte for å ta ut sin høygira irritasjon og frustrasjon på. Vi var med ett tilbake til situasjonen i forrige uke. Dette var ikke tanning, dette var kamp, og Ede ville lære muttern å slutte stille urimelige krav og heller servere godis og leker og være blid og lett å ha med å gjøre. Han bet hardt og med et mål om mutterns submission. — Respect my authoritay, bitch! Muttern er ikke komfortabel med å bruke fysisk makt for å få trumfet gjennom viljen sin, men den der typen biting er fullstendig uakseptabel, og negativ straff var ikke en mulighet i situasjonen. Avledning var allerede forsøkt. Å holde ham fastlåst ble i øyeblikkets hete vurdert som en dårlig løsning. Selv om det å fysisk tviholde ham fast til han ga seg antakelig ville fungert der og da, så er ikke det en løsning når han blir større, og det blir han. Det kommer en dag hvor han har passert 40kg og har 10x forhøyet testosteron ifht en voksen hann. Den kampviljen der i den situasjonen lar seg ikke løse med bryting.  Muttern brukte det ene positiv straff verktøyet hun er komfortabel med. Overleppene hans ble lagt over tennene hans, om og om igjen. Han liker ikke å bite seg selv i leppene, og det frustrerte ham, men han hadde ikke lyst til å gi seg uten å ha lekset opp for muttern om å drive han inn i et sånt humør med urimelige krav. Det tok antakelig flere minutter før han ga opp. Så ikke på klokka, men hendelsene i rommet forøvrig ga holdepunkter å estimere fra. Mange ekle og vonde bitt i sine egne lepper fulgt av flere runder av og på tyggebeinet før kamplysten forlot den lille kroppen som roet seg ned og slo seg til ro. Søte lille snille Edeward var tilbake, og resten av treningen var han bare søt og snill og grei og flink. Muttern gjorde masse feil i starten, samtlige fra å ha for høye forventninger til hva han skulle mestre nå, og så bli så forfjamset av å ikke få hva hun ba om at hun ble usikker og ikke helt visste hvordan hun skulle løse det. De første feilstegene på gulvet var å forvente oppmerksomhet med for lav belønningsfrekvens. Lineføring ble repeatedly brutt av fokus rettet mot de andre ekvipasjene fordi muttern var for kjip med tørrfor. Tilbake til plassen vår hvor Ede er superflink til å chille nå.  Neste runde på gulvet, etter å ha ligget og sett på de andre, så fikk muttern oppmerksomheten, men hun feilet igjen med verbale cues uten lure, og hennes usikkerhet rundt hvordan løse det etter å ha feilet med å forvente utførelse på verbale cues, den forvirret Ede også, og vi ble gående og virre uten mål og mening. Han VILLE gjerne mestre, han var fokusert, men kommunikasjonen fra muttern var ikke klar og tydelig nok. Han la seg ned som et spørsmålstegn. Skjønte ikke hvorfor godbitene uteble. Mistet motivasjonen. Tilbake til plassen vår.  Tredje runde gikk bedre. Muttern hadde senket forventningene, klarte kommunisere tydeligere og belønne med høyere frekvens. Det løsnet.  ..men alle øvelser er bagateller. Så lenge valpen er snill og grei og i godt humør og gir kontakt og kommer på oppfordring, så er det ikke viktig om han sitter skrått, ligger på hoftene eller må bes flere ganger om noe. Det eneste virkelig viktige er å få den kampviljen under kontroll. Det har skjedd to ganger til nå. To ganger har han slått over i en sånn modus. Det er ikke overraskende. Jeg trodde ikke jeg kjøpte en retriever. Spørsmålet er hvilken måte som er den mest riktige å håndtere det på for å unngå virkelige problemer når han vokser til og får baller.  Tre andre valper jeg har hatt reagerte på smertehyl og ble lei seg og ville si unnskyld for å ha bitt meg. Easy peasy bitehemming på null komma niks. Chihuahuaen hadde en annen kamp i seg. Hun tente på at jeg hylte og gikk på med dødsforakt. Negativ straff var nøkkelen med henne. Å bli forlatt alene i rommet hver gang var bare ikke verdt den triumferende følelsen av å bite det digre vesenet til grimaser og hyl av smerter som en liten pipeleke. Hun lærte fort av det.  Jeg håper og tror at kombinasjonen av sosial avvisning i de situasjonene hvor jeg kan forlate ham, og tennene over leppa så han biter seg selv i de situasjonene jeg ikke kan bruke sosial avvisning vil få dette under kontroll.  Han er bare 13.5 uker, og det har bare skjedd to ganger enda. 
    • Tar gjerne i mot deres beste tips/erfaringer med å forebygge varsling/vokting! Da tenker jeg på det å bjeffe om fulle folk roper i gaten om natten, om det smeller i bildører utfor huset, om naboen går nært husveggen og liknende. Har lest litt om temaet, men finner ulike teknikker og vet ikke helt hva som er best. Begrense hunden/valpens muligheter til å se og høre det som skjer utenfor? Eller tvert i mot, la vindu stå på gløtt så den blir vant med at det er masse lyder utenfor? La den se hva som skjer ute? Belønne når den ikke varsler, eller belønne når den varsler kort, så den forstår at jobben er gjort og det holder med ett bjeff? HVordan reagerer man om hunden bjeffer masse på en lyd utenfor? Skal man si ting som "hysj" "gå og legg deg", avlede og liknende når den varsler, eller vil det forsterke hundens oppfattelse av at det er viktig å varsle?  Mange tanker her - åpen for alle innspill! Vil være konsekvent fra valpen er liten, så jeg vet hvordan jeg skal løse problemet når det kommer.
    • Støtdempende innleggssåler i potesko er et alternativ for å redusere belastningen på leddene. Om du finner sokker eller sko som sitter godt og får til å feste sålene så de ikke sklir inni. Ulike materialer har ulik komfort å løpe på. Noen typer materialer absorberer all energi uten å gi noen bounce back. Gir en bedre treningsøkt, men er sikkert vanskeligere å få hunden til å akseptere fordi det føles rart og er mye tyngre å løpe med. Jeg kan lage såler av det beste som er av shock absorption per måleenhet, men for egen business vil jeg ikke si hva materialet er. Yttersålene fra to par gode maraton racingsko kan også forvandles til gode løpesko for hund, med litt kreativitet og fingernemhet. Lunar Lite såler fra Nike var en personlig favoritt å løpe på. Tynne, passe harde, perfekt balanse mellom støtdemping og feedback energi. ..for meg med min kroppsvekt. En må sikkert ta hensyn til at hunden legger mindre vekt i hvert steg. Racingsko for barn er kanskje et bedre alternativ for et upcycling prosjekt. 
    • Vi har hatt noen fine dager. Av bra ting kan nevnes flere lykketreff i sosialisering og miljøtrening, bl.a. en slags flashmob av studenter med ski og snowboard og bager i former og farger, med ulike språklyder, som plutselig rundet hjørnet og befolket bussholdeplassen med et tett kaos. Det var helt kewlt, men å entre støyete rushtidsbuss med sterke lukter av parfymer fra kælvete unge voksne i en læringsfase, det var han mer skeptisk til, og måtte bæres ombord for logistic flow. Der inne, mellom føtter og ski og bager og skrålete skrål av både lyd og lukt og visuelle inntrykk - en intens stank - der tok det nesten et halvt minutt før han ville ha mat igjen, etter å ha forsøkt redde oss to ut derfra da døren åpnet seg på neste holdeplass. Et whiff av frisk luft var den forsikringen han trengte for å slappe av med viten om at denne situasjonen ikke var evig, og snack tray åpnet seg for påfyll. Mange røy ut på en holdeplass et par minutter senere og vi benyttet anledningen til å bevege oss gjennom midtgangen til en annen dør med mer kaos. Avslappet og ok med det da, etter å ha blitt desensitivert for den sterke multi sensory stanken av unge homo sapiens i den mest intenste delen av parringssesongen. Hva de homoene ruller seg i for å frastøte potensielle partnere så de får studere i fred, det er en effektiv repellant ikke bare mot unge sapiens hunkjønn, men også mot Canis lupus familiaris. Den initielle aversjonen mot stanken ble allikevel overdøvet av glupskhet. Minner meg om et gammelt amerikansk visdomsord: — If Hitler had coke, there'd be jews in the bathroom with him. (Dennis Leary) Vi fikk også jackpot mens vi varmet oss litt i gangen på kjøpesenteret etter å ha fryst ute sammen med valpepasser mens muttern handlet mat. Der i den deilige varmen kom det en speedfreak (=amfetamin, med lukten av høyt adrenalin og mye bevegelse) som ville prate (mye og fort) og hilse på fysisk, og som plutselig kom tilbake inn døren med en diger, vilter og enda mer energisk rottweiler i puberteten, som kom rett opp i ansiktet på Ede for å snuse og sniffe og synes han var såååå nuskesnusk. I wow you ører og det 😍 blikket mens han sniffet og sniffet og sniffet seg høy på valpelukten av den lille krabaten som liknet hans tidligere og forsvunnede riesen bestekompis. Rottisen hadde adoptert Ede på flekken om han kunne. Ede var mer skeptisk. Den merkelige og utenfor normalområdet høye energien fra både hund og eier, plutselig inn i intimsonene - en helt ny og sterk opplevelse, den var gull å få for første gang nå, og ikke senere.  Ellers er pelsstell en interessekonflikt. Her må bare trenes og trenes og trenes om han ikke vil se ut som en forvokst labradoodle med samme lengde maskinklipp over det hele. Har ennå ikke vært oppi ansiktet hans med saks. Maskin på kinnet var helt i grenseland for han ville tolerere mens han gomlet. Veien til å kunne bruke begge hender mens han tålmodig står helt stille for å få refill av snacktray, den veien er LANG. Kanskje klarer vi catwalk stylish frisyre for å supporte de terrorutsatte deltakerne i Pride i juni, men til ski-VM-arrangementene som kommer snart får han bare stille som labradoodle imposter.  Ellers tror jeg han har tjuvlyttet til diskusjoner om IGP og ringsport. Muttern mener nemlig at C-arbeidet i IGP er både for kjedelig, for lite omfattende og av feil karakter for sin egen smak. Ring kunne muttern derimot gjerne trent, fordi det er mer omfattende, mer variert og mindre kjedelig, og hunden lærer mer selvkontroll. Jeg har ytret at jeg ikke gidder trene IGP C-arbeid, men er ivrig med dersom ring blir lovlig i Norge. Helgekurs med biting i drakt i Sverige og Danmark er jeg derimot motstander av. Det er farlig om en ikke trener det grundig. Som å lade et våpen uten sikring. Å trene med bitepølse istedenfor drakt eller arm her i Norge er en mulighet. Oppe til vurdering dersom noen byr på en regelmessig treningsgruppe i dugnadsånd. Ede må ha overhørt DELER AV samtalene, for han har begynt trene biting i drakt med determination og stolthet. Ikke har han fått med seg at det er kriminelt. Ikke har han fått med seg at ringtrening i hovedsak handler om å IKKE bite. Han gikk rett på den delen av treningen han oppfattet som essensen i sporten, for å gjøre muttern stolt av ham. Fjällräven-buksene mine i rollen som ring figurant bitedrakt, med muttern inni.. Rumpa, leggene, lårene - og fordi ros uteble ved de dype, gode, fulle grepene som skulle medført anerkjennende nikk og refill av snacktray for pen utførelse  - den tynne huden på baksiden av knærne mellom fortennene. Stakkaren skjønner ikke hvorfor muttern brøler og blir sint på ham og avviser ham når han bare gjør sitt ytterste for å leve opp til forventninger og krav og i tillegg er kreativ og tilbyr nye og innovative adferder for klikkertrening. Oh well. Snart fulladet, så muttern må fylle tanken for å klare nye eventyr. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...